Stakkars Stoltenberg

  • 23.11.2010 kl.14:49 i Blogg

Jeg har akkurat kommet hjem fra en av verdens raskest voksende økonomier, nemlig India. I 2010 er det snakk om en tosifret vekst i BNP. Markedsmulighetene er enorme, og det vet bl.a. Telenor.

Men fortsatt er halvparten av befolkningen lutfattig, og forskjellene er groteske. Det innføres nye - og spede, vil vi si - velferdstiltak, men veien frem er lang. Uten markedsøkonomi og kraftig økonomisk vekst blir den imidlertid enda lenger.

Også i Norge vokste velstanden som følge av at vi åpnet opp økonomien for investeringer og handel med andre land og som følge av god og langvarig økonomisk vekst. Som Stoltenberg I-regjeringen i sin tid uttrykte det: "Utviklingen i internasjonal handel har vært av avgjørende betydning for økonomisk vekst og velferdsforbedringer i de industrialiserte landene i de siste 150 årene".

Nå gjelder det å forsøke å gjenta suksessen for land som India.

I dag er Norge mest opptatt av å bevare det høye velferdsnivået vi allerede har. Sigbjørn Johnsen har gitt uttrykk for at vi kanskje har nådd et metningspunkt, mens det er mange som også mener at det nå trengs innstramninger for å dempe veksten i offentlige utgifter i fremtiden. Velferdsstaten må være økonomisk bærekraftig.

Det som nå diskuteres, er mulige innstramninger i uføretrygdordningen. Et utvalg har vært i arbeid for å fremme forslag til endringer. Formålet er å skape symmetri i forhold til prinsippene i pensjonsreformen og å dempe veksten i antall uføretrygdede.

Jens Stoltenberg har forstått det helt selvsagte: En forutsetning for å opprettholde gode trygde- og stønadsordninger, er at så mange som mulig jobber og bidrar til verdiskaping og skatteinntekter. Da må også støtteordningene og skatten utformes slik at de gir best mulige incentiver til arbeid.

Men nå lekker det som en sil fra utvalget - før Regjeringen har tatt stilling. Og dermed står Stoltenberg igjen alene på barrikadene - inntil han må gi opp. For straks den offentlige debatten blir tilstrekkelig ubehagelig, setter SV ned foten og tvinger Stoltenberg til å "garantere" at det ikke skal skje noe. Og siden det høyst sannsynlig er noen på venstresiden som lekker for å presse Regjeringen, kan vi sikkert også legge til grunn at det bare er det "verste" som lekker, mens helheten i forslagene forblir uklar.

Også fra utsiden presser både pressen og interesseorganisasjonene på for å gjøre livet mest mulig ubehagelig for Regjeringen. Til slutt blir det umulig å la sakene flyte, og man blir "tvunget" til å konkludere før tiden - helst med at det ikke skal gjøres noe. Også LO er misfornøyd, men jobber visstnok mer i det stille med de pressmidler organisasjonen har til rådighet.

Det ender nok med at det skal gjøres noe. Det blir mindre enn Stoltenberg kan tenke seg - og litt mer enn LO vil. Men det blir et kompromiss som gjør den norske modellen litt mer bærekraftig enn den ellers ville blitt, slik den også ble som en følge av pensjonsreformen. Men om den blir bærekraftig nok, er nok mer tvilsomt.

Man kunne kanskje i en slik situasjon ha forestilt seg at Stoltenberg fikk litt drahjelp fra høyresiden i norsk politikk. I lys av den kraftige kritikken Stoltenberg selv ofte fremsetter mot høyresiden - om at den nærmest vil rive ned velferdsstaten hvis den kommer til makten - så skulle man kanskje tro at høyresiden ville heie på utvalget og Stoltenbergs behov for å vurdere forslagene før han konkluderer. Ja, man kunne kanskje til og med tro at høyresiden hadde enda mer radikale forslag.

Men så langt har ikke jeg hørt noen ting hverken fra høyre eller Høyre.

De sitter åpenbart stille i båten.

 

hits