Hvorfor tar Stoltenberg feil?

  • 03.01.2011 kl.11:11 i Blogg

Jens Stoltenberg holdt på mange måter en god nyttårstale. Men som vi har hørt på nyhetene i dag, tok han feil på noen viktige punkter. Han feilinformerte om velstandsnivået i Norge for 100 år siden, og han var upresis når han skulle beskrive hvem som den gangen flyktet fra Norge til Amerika.

I Politisk kvarter ble det Raymond Johansens oppgave å forsvare statsministerens faktafeil. Han beklaget dem, men mente samtidig at de var ubetydelige. Det viktigste var tross alt det poenget statsministeren ønsket å få frem - nemlig at Norge har vært igjennom en enorm velstandsutvikling de siste 100 år. Og Siv Jensen og Erna Solberg, som også var i studio, syntes heller ikke det var så mye å henge seg opp i. Det var riktig nok pinlig for statsministeren, men ellers trakk Jensen og Solberg bare på smilebåndet.

Men saken er nok litt større enn som så. Det er nemlig ikke første gang statsministeren eller Arbeiderpartiet gir oss denne historiefortellingen: Om hvordan Norge har gått fra å være et av Europas fattigste land til å bli Europas (og verdens) rikeste land. Den underliggende fortelling, som ofte også sies rett ut, er at det er Arbeiderpartiet, arbeiderbevegelsen og Einar Gerhardsen som har vært "arkitektene" og "byggherrene" bak denne fantastiske velstandsutviklingen, og at det derfor er dem vi skal takke for at vi i dag har en mer sjenerøs velferdsstat enn nesten noe annet land.

At denne fortellingen er basert på myter, er det mange som har visst og flere som har påpekt. Kontrollspørsmålene som NRK nå stiller, kunne derfor vært stilt mange ganger før. For sannheten om velstandsutviklingen er nesten den motsatte av det Arbeiderpartiet hevder.

Sannheten er, slik vi har hørt i dag, at "Norge for 100 år siden (var) ett av de rikeste landene i Europa og verden", ifølge historieprofessor Jan Eivind Myre. Professor Ola Grytten har tidligere uttalt at Norge frem mot første verdenskrig lå omtrent på det vesteuropeiske snittet. Vi var altså langt rikere enn de fattigste landene.

Sannheten er også at den økonomiske veksten i Norge ikke var spesielt sterk under Einar Gerhardsen eller i det mange omtaler som "den sosialdemokratiske gullalder". Den årlige veksten fra 1950 - 1973 var i Norge 4,12 prosent - mens det tilsvarende tallet for Vest-Europa var 4,79 prosent og for verden 4,9 prosent.

Jeg tror mange i Arbeiderpartiet, og kanskje også statsministeren selv, tror på sin egen historiefortelling. Den er gjentatt så mange ganger at den på mange måter er blitt en "sannhet". Etter min mening er det særlig to grunner til at det har kunnet skje:

Den ene grunnen er venstresidens, og særlig Arbeiderpartiets, retoriske hegemoni i velferdsdebatten. Dette hegemoniet stikker dypt og kunne fortjene en egen analyse.

Den andre grunnen, som henger sammen med den første, står på side 15 i Aftenposten Kultur i dag, nemlig den venstreorienterte dominansen blant norske historikere, humanister og samfunnsvitere, som, ifølge en artikkel av Tor Egil Førland i Historisk Tidsskrift, har vært "overveldende og øredøvende" etter 1968. Denne dominansen har ført til at det nesten bare er venstreorienterte historikere som har skrevet historien om den norske velferdsstaten, og som derfor også har gitt oss de ord og begreper vi i dag bruker.

For øvrig fremhevet statsministeren Norge som et helt unikt velferdssamfunn i verden.  Han kunne, som et minimum, tatt med våre naboland, kanskje, som av en eller annen merkelig grunn utviklet seg nøyaktig like "unikt".

hits