Kristin Clemets blogg

På frokostmøte i morgen lanserer Civita boken Idealistene. Den norske venstresidens reise i det autoritære. Boken er skrevet av prosjektleder og historiker i Civita, Bård Larsen.

Boken er nok etterlengtet av mange. Den handler om den radikale og illiberale venstresidens svart-hvite verdenssyn og svermeriet og omgangen med autoritære og totalitære regimer. Boken forsøker å gi oss en forklaring på hva kommunisme egentlig er, hvordan den virket i praksis og hvorfor så mange oppegående og tilsynelatende smarte mennesker kunne la seg forblinde av disse ideene. Slik sett er boken også en advarsel til alle unge mennesker som kommer i befatning med totalitære ideer - enten det dreier seg om nazister eller kommunister - og den er en videreføring av det arbeidet Civita startet da vi tidligere utga pamfletten Storebror dreper! - om ulike totalitære ideologier.

Idealistene er en bok som både kunne, og antagelig burde, vært skrevet før - slik det er blitt gjort i bl.a. Sverige og Danmark. Der har tilsvarende bøker tidvis også ført til voldsom debatt.

Om det blir debatt som følge av denne boken, gjenstår å se. Men det er nok noen som frykter det, og som gjerne vil forebygge et altfor skarpt søkelys på venstresiden. Bård Vegar Solhjells kronikk i Dagbladet i dag kommer neppe helt tilfeldig akkurat nå - men må vel snarere sees som et forsøk på skadebegrensning up front.

Solhjell kaster seg i kronikken over Unge Høyre, Høyre og Frp i et iherdig forsøk på å fortelle leseren at høyre- og venstresiden har vært like ille. Solhjell anklager dessuten høyresiden for å være lite villig til å ta selvkritikk og mener at den bare er opptatt av å kritisere andre.  Solhjell skriver: "....erkjennelse og selvkritikk mangler totalt på høyresiden. Tvert imot, enkelte høyreorienterte har gjort det til en sport å kritisere venstresidens demokratisvik uten så mye som en titt i speilet. Det blir overtydelig at gleden over å kritisere politiske motstandere langt overgår det ekte engasjementet for demokrati."

Men dette blir litt pinlig - av mange grunner.

For det første blir det overtydelig hvorfor Solhjell gjør dette og hva han ønsker å oppnå. Det er heller ikke særlig tiltalende at han forsøker å frata høyresiden et ekte engasjement for demokrati.

For det andre. Hvis vi nå antar at Solhjells ærend egentlig er å kritisere den kommende boken og Bård Larsen, så treffer han svært dårlig  Bård Larsen har nemlig ingen som helst bakgrunn, hverken fra Høyre, Unge Høyre eller Frp - snarere tvert om. Larsens kritikk kan derfor like gjerne leses som det Solhjell etterlyser, nemlig selvkritikk.

For det tredje er det en voldsom skivebom å sammenligne høyresiden og venstresiden på den måten Solhjell forsøker. Høyresidens utskudd var, slik Larsen også påpeker i sin bok, for intellektuelle dverger å regne sammenlignet med "heltene" på venstresiden. (Solhjell "glemmer" for øvrig å nevne at Unge Høyre faktisk ekskluderte et par sjeler som i sin tid støttet Pinochets Chile.)

Men det viktigste er dette: Den radikale venstresidens feiltrinn er stort og betydelig. Det satte sitt preg på en hel generasjon - og det setter faktisk ganske sterkt preg på oss den dag i dag. Og feiltrinnene var programfestet, fordi det var de venstreradikale partienes ideologi.

Solhjell kan nok hoste opp en og annen på høyresiden også, som har sagt eller ment noe dumt. Men det var aldri programfestet dumskap - og aldri en del av den norske høyresidens ideologi.

For øvrig er mange av eksemplene hans nokså tynne. At noen i Frp har foreslått Bush og Blair til Nobels fredspris kan tross alt ikke sammenlignes med å støtte diktatur. Det kan, etter min mening, heller ikke sammenlignes med å foreslå Fidel Castro til Nobels fredspris - slik representanter fra SV gjentatte ganger har gjort. Man kan nemlig mene hva man vil om Bush og Blair, men de var i det minste et produkt av liberale demokratier - og det er mer enn man kan si om Fidel Castro.

I forordet til boken skriver Bård Larsen: For meg er det ikke noe mål at noen skal gjøre avbikt eller bekjenne sine synder. Det viktige er at relasjonene med de kommunistiske diktaturene blir diskutert på premisser som har rot i virkeligheten.

Kanskje Solhjell skal ta imot denne invitasjonen - fremfor å lete med lys og lykte etter Unge Høyre-folk som sa noe dumt i mellomkrigstiden. Det er nemlig en proporsjonsforskjell mellom det som skjedde på høyresiden og venstresiden, og den bør selv Solhjell kunne se.