Lyver Knut Røed når han sier at en stor andel av pakistanerne som kom til Norge på 1970-tallet, er endt opp som uføre, og at dette kan true bærekraften i velferdsstaten, dersom mønsteret gjentar seg med innvandrere fra andre land?

Lyver Kjetil Storesletten når han  sier at det ikke lønner seg med ikke-vestlige innvandrere uten utdanning?

Lyver Jens Ulltveit-Moe når han sier at innvandrere fra ikke-vestlige land er et rent nettotap for Norge?

Shopping

Endelig Black Week: Sjekk dagens beste kupp!

Lyver Per-Willy Amundsen fra FrP når han sier at de opprinnelses- landene som ligger lavest på sysselsettingsstatistikken for innvandrere, er såkalt muslimske land?

Nei, det er vanskelig å si at de lyver. Enkelte ord og uttrykk er kanskje litt upresise, men i all hovedsak snakker de sant – hvis vi skal tro statistikken fra SSB, og det bør vi. Norsk statistikk er blant verdens beste.

Grunnen til at så mange sier slike ting nå, er Brochmann-utvalget. Noen, som f.eks. Fremskrittspartiet, føler at det endelig har fått rett, mens andre har fått bekreftet noe de har hatt mistanke om, og som de nå vil sette ord på – mens atter andre nå skal vise at de tør å ta den vanskelige debatten. Jeg syns nesten det er pinlig å se hvordan de “pene” debattantene, som f.eks. Brochmann selv, nå legger avstand til FrP og later som om det ikke har skjedd en reell utvikling i holdninger, og at de rent faktisk har nærmest seg mange av de standpunkter FrP har hatt. Jeg syns det hadde vært mer fair om de nå innrømmet FrP en liten seier.

Jeg ser nemlig ikke den helt store forskjellen på mye av det Brochmann sier og det Siv Jensen sier. Brochmann “advarer mot europeisk trygdefest i Norge”, mens Siv Jensen advarer mot at Norge blir “verdens sosialkontor”. Litt forskjellig retorikk, javel – men ellers er det vel ingen forskjell?

Problemet med Brochmann-utvalget og debatten som har fulgt, er ikke at debattantene lyver. Problemet er hva man velger å fokusere på og hvordan man gjør det – og alt det man ikke fokuserer på. La meg bare nevne noen problematiske sider ved debatten:

* Det er problematisk når man etterlater inntrykk av at innvandringen til Norge er et tapsprosjekt for landet. Det skaper inntrykk av at Norge kunne greid seg bedre uten innvandring. Men det er selvsagt helt feil. Norge er dypt avhengig av innvandrere både med og uten kompetanse.

* Det er problematisk når man avviser debatter om å justere velferdsordningene så lenge vi snakker om nordmenn og LO, mens det plutselig er helt OK hvis vi snakker om innvandrere. Ifjor ble det ramaskrik hvis noen antydet at vi burde stramme inn sykelønns- ordningen, bl.a. av hensyn til velferdsstatens bærekraft. Nå, derimot, er alle opptatt av hvordan mindre kostbare ordninger er en trussel mot velferdsstaten, fordi søkelyset er satt på innvandrere.

* Det er problematisk at Brochmann-utvalget ikke får bedre frem i den offentlige debatten at den gjennomsnittlige arbeidstilbøyeligheten blant innvandrere til Norge er lavere enn for gjennomsnitts- befolkningen, fordi Norge helt bevisst har valgt kun å ta imot innvandrere som pr definisjon arbeider mindre enn gjennomsnittet. Siden midt på 70-tallet og frem til ganske nylig kom nesten alle innvandrere fra land utenom EØS av andre grunner enn arbeid, fordi vi hele tiden har hatt innvandringsstopp for arbeidsinnvandrere. De arbeidsinnvandrerne som har sluppet inn i de senere år, har en større arbeidstilbøyelighet enn befolkningen generelt.

* Det er problematisk at Brochmann-utvalget diskuterer innvandringspolitikken som om vi ikke har noen valg. Vi har valg. Vi har store påvirkningsmuligheter når det gjelder innvandring fra land utenom EØS. Vi kan f.eks. liberalisere innvandringen både av faglært og ufaglært arbeidskraft – hvis vi vil.

* Det er problematisk at det ikke sies mer tydelig i den offentlige debatten at de faresignalene Brochmann-utvalget ser, er basert på stor usikkerhet. Det er riktig at enkelte innvandrergrupper arbeider lite, men årsaksforholdet er ikke klart. Skyldes det religion?At det ikke lønner seg å jobbe? Landbakgrunn? Årsaken til at de kom? Utdanningsnivå? Botid? Grunnen til at dette er viktig, er at det kan fortelle oss noe om hvorvidt problemet vil vedvare eller gå over. Vi vet f.eks. lite om arbeidstilbøyeligheten hos etterkommerne av innvandrere, fordi de i liten grad har begynt å arbeide. Men vi vet ganske mye om deres utdanningstilbøyelighet, og den er veldig positiv – tildels mer positiv enn for befolkningen for øvrig. Og sannsynligheten for at dét også slår ut i positive tall for arbeidsmarkedet, er tross alt ganske stor.

* Det er også problematisk at ikke Brochmann-utvalget mer konkret drøfter behovet for flere “nykommerjobber” i Norge – hvorfor de ikke finnes og hva vi kan gjøre for å få flere av dem.

* Og endelig er det problematisk at man ikke får frem at innvandring – også den vi måtte “tape” på – antagelig er et mer betydningsfullt utviklingspolitisk virkemiddel enn den bistanden så mange er så opptatt av.

Det er i det hele tatt litt lite fruktbart bare å snakke om de innvandrerne vi ikke vil ha når det er så enormt mange vi er helt avhengige av å få! Hvordan skal vi tiltrekke oss gode hoder og borgere? Kanskje ved å skryte litt mer og se alt det positive ved integreringen – og ikke bare syte og lete etter det som ikke virker?

Marte Michelet i Dagbladet er blitt så opprørt over debatten at hun, som hun skriver, nå er blitt personlig. Hun skriver at hun venter barn sammen med en innvandrer, og at hennes barn dermed allerede fra fødselen av er en “feil”, en taper og en “byrde” for samfunnet – og et tall på alle de gale statistikkene.

Michelet overdriver veldig, men hun ga meg en påminnelse om noe – som hun også kan ta til seg selv:

Ingen kan se på noen hva slags private historier de bærer på. Hun er ikke alene om å bli “dømt” i det offentlige rom – av kyniske og/eller tankeløse med- og motdebattanter. Fra min egen tid som samfunnsdebattant kan jeg peke på drøssevis av følsomme temaer som berører mennesker på en måte som kan gjøre dem veldig sårbare. Bare tenk på politiske debatter knyttet abort, prøverørsbefruktning, surrogati, homofili, anonym sædonasjon, aktiv dødshjelp og innvandring. Eller på mer hverdagslige forhold  som skilsmisser, barn som mobbes, barnefordeling og psykisk syke.

Vi kan ikke la være å diskutere disse spørsmålene, fordi det finnes mennesker som kan bli såret. Jeg har mang en gang møtt krav om nettopp det; om at vi ikke burde diskutere barnløshet eller senaborter på barn med funksjonshemninger, for eksempel, fordi det såret noen. Til det har jeg alltid svart at vi ikke har noe valg. Vi må diskutere det, fordi det skal fattes politiske beslutninger, og fordi vi må øve opp vår egen evne til å gjøre reflekterte valg – hvilket krever åpenhet og debatt.

På den annen side må man forsøke å føre debattene uten såre noen unødig, f.eks. uten å ha forutinntatte meninger og holdninger om medmenneskers private erfaringer og historier og uten å gå til personlige angrep.

Selv har jeg stort sett valgt ikke å bli personlig. Blant dem som har hatt de mest forutinntatte meningene om meg og min familie – og ofte fratatt meg enhver mulig livserfaring med de temaene jeg diskuterer – er særlig folk fra enkelte miljøer på venstresiden. Et typisk eksempel er Erling Borgen, som en gang nærmest skrek til meg i en TV-debatt at jeg bare kunne holde kjeft om skolepolitikk, siden jeg bare hadde og kjente hvite, rike og vellykkede barn på Oslo vest. Det er en typisk debatteknikk som også brukes av folk i Marte Michelet og hennes manns egen politiske omgangskrets.

Det er ikke alt i livet som er rettferdig fordelt. Men livserfaringer av den typen jeg her snakker om – og som berører politiske spørsmål som kan bli veldig sensitive for mange – er heldigvis og dessverre noe som “rammer” alle.

Marte Michelet er altså ikke helt alene om å ha det litt vondt mens debattene går.

Det fins nok av mennesker som blir angrepet personlig i vår offentlige andedam. Ingen har angrepet Michelet, hennes mann eller barn personlig. De hun skriver om, har heller ikke løyet. Derfor sier jeg som hun og hennes kolleger pleier å si til alle andre, og som Dagbladet til og med sier til den tidligere ambulansesjåføren Erik Schjenken i dag:

Dette må du tåle.