Holdninger til innvandring og integrering

  • 11.07.2011 kl.11:09 i Blogg

Jeg er riktig nok i utlandet, men har likevel ikke kunnet unngå å få med meg sommerens innvandringsdebatt i Norge. Med Aftenposten i spissen er det slått stort opp at befolkningen har fått et mer negativt syn på integrering, og at flere enn før ønsker en innvandringsstopp. Tallene stammer fra IMDIs årlige holdningsundersøkelse, som har vært gjennomført siden 2005.

Det er riktig at det er noen flere i 2010 enn i 2005 som, ifølge denne undersøkelsen, mener at integreringen av innvandrere i Norge alt i alt fungerer dårlig. Det er riktig nok like mange nå som før som mener at integreringen fungerer bra, men "verken - eller"-gruppen er redusert til fordel for gruppen som mener at den fungerer dårlig. Utviklingen i tallene er ikke på noen måte dramatisk, men den er merkbar.

Om tallene fortjener så stor oppmerksomhet som de har fått, er jeg litt mer i tvil om. IMDIs undersøkelse er nemlig meget omfattende, og det er svært vanskelig å trekke skråsikre konklusjoner om holdningsutviklingen i befolkningen fra den. Det mest slående bildet er at tallene er veldig stabile, og at det også - for den som ønsker seg positive holdninger til innvandring og integrering - er svært mange gledelige tegn i undersøkelen. Denne undersøkelsen må dessuten sees i sammenheng med den årlige holdningsundersøkelsen som SSB har gjort siden 2002 (og delvis siden 1993), og som viser en gradvis, men sikker utvikling i positiv retning. Det er derfor, alt i alt, ikke grunn til å trekke så veldig bastante konklusjoner om negative endringer i befolkningens holdninger.

Men noe er skjedd. Befolkningen mener åpenbart, mer enn før, at integreringen ikke går så bra. Spørsmålet er hvor disse, mindre positive holdningene kommer fra?

Det er nesten komisk å høre NRK Søndagsavisen lete etter årsaker. Man greier ikke å behandle temaet journalistisk, nøytralt og profesjonelt. Programlederen beklager nærmest at NRK bringer nyheter og synspunkter fra FrP, som kan påvirke befolkningen - mens mediene for øvrig påtar seg ansvar for å ha bragt så mange negative nyheter, og så få positive, at det har påvirket befolkningen.

Sant nok har mediene et stort ansvar. De er gode til å formidle negative nyheter om innvandrere, mens det ofte skorter på evnen til å fortelle hvor bra det går med de aller fleste. At mediene må ta noe av skylden for den negative holdningsutviklingen i befolkningen, er derfor helt sikkert.

Men den negative holdningsutviklingen kan jo kanskje også skyldes fakta. Riktig nok går det forbausende bra med de fleste innvandrere, særlig når vi tar i betraktning av Norge i tre tiår aktivt har stengt ute de innvandrere som lettest lar seg integrere. Men samtidig er innvandrere overrepresentert blant dem som faller fra i skolen og står utenfor arbeidsmarkedet. Hvis vi antar at befolkningen virkelig vet hvordan det går, og at den bl.a. er klar over at det tross alt bare er et mindretall av innvandrerne som ikke greier seg så bra - ja, så kan den jo likevel mene at integreringsarbeidet går for dårlig - uten at det er et standpunkt man behøver å beklage så veldig.

En tredje mulig forklaring, som jeg selv tror mest på, er det massive skiftet som har skjedd i partienes holdninger til integrering og dermed i det offentlige ordskiftet.

For noen få år siden var det bare FrP som hevdet at det gikk dårlig med integreringen. De andre partiene argumenterte i liten grad tilbake med kunnskap og fakta - men konkurrerte i stedet om å ta avstand fra FrP, som visstnok hadde et helt annet menneskesyn og samfunnssyn enn de andre partiene hadde.

I dag er det nesten ikke mulig å se forskjell på partienes integreringspolitikk, og den viktigste endringen som har skjedd, er den som har skjedd i Ap, og som jeg har kommentert på bloggen min før.

Det store skiftet i norsk innvandrings- og integreringspolitikk har kommet av hensyn til oss selv - ikke av hensyn til innvandrerne:

Først stengte vi grensene, fordi vi var redde for at de skulle ta fra oss arbeidet.

Deretter tok vi bare inn de det var "synd på", og som vi ville (eller måtte) hjelpe - dvs. flyktninger og familiegjenforente.

I lang tid betraktet vi innvandrere som stakkarslige velferdskonsumenter, mens vi betraktet den amerikanske modellen, der de ble "tvunget til" å arbeide for luselønn, med forakt.

Men så, etter cirka 30 år, trengte vi "plutselig" arbeidskraft, og da skjedde to ting:

Vi begynte igjen å slippe inn arbeidsinnvandrere, som kan arbeide fra dag én og derfor er veldig lette å integrere. Det er disse som utgjør den store innvandringsgruppen nå, og de er bedre integrerert i arbeidsmarkedet enn befolkningen generelt (hvilket gjør det nokså absurd å kreve innvandringsstopp nå).

Men dessuten begynte vi også å bekymre oss veldig for den lille gruppen av tidlige innvandrere, flyktninger og familiegjenforente som ikke er godt nok integrert på arbeidsmarkedet, og som derfor - i større grad enn befolkningen generelt - mottar trygd.

Vi ønsker nemlig ikke lenger at innvandrere skal være velferdskonsumenter. Nå skal de skal være velferdsprodusenter - omtrent som i USA.

Plutselig er det vi som trenger produktive innvandrere, og da kan vi ikke lenger bare synes "synd på" dem. Nå må det stilles krav til innvandrerne - selv om det kanskje er litt følelsesmessig krevende, som Støre pleier å si.

Derfor er det nå, godt hjulpet av Brochmann-utvalget, en voldsom interesse for den lille delen innvandrergruppen som kanskje kan bli en belastning for velferdsstaten vår. Det viste seg at de ikke tok arbeidet fra oss, og det er visst ikke så mange som tror at de tar verdiene våre. Men kanskje kan de ta fra oss velferdsstaten?

Jeg tror dette er en forbigående trend i innvandrings- og integreringsdebatten, men det er der vi er nå. Og her finner vi også svaret på hvorfor flere er blitt kritiske til integreringspolitikken: Flere er bekymret over dem som ikke arbeider og mener vi må stille større krav til selvforsørgelse og integrering.

At det er slik det antagelig forholder seg, fremkommer igrunnen av IMDIs egen undersøkelse. Den mest oppsiktsvekkende markante holdningsendringen der er nemlig denne:

Mens bare 28 prosent kunne tenke seg å stemme på et parti som stiller "større krav til innvandrere" i 2005, er det nå 82,2 prosent som kan tenke seg å stemme på et slikt parti.

Og mens det i 2005 var over 70 prosent som ikke kunne tenke seg å stemme på et slikt parti, er det nå bare 16,5 prosent som ikke kan tenke seg å gjøre det.

Hva har skjedd? Fremskrittspartiet får neppe 70 prosent oppslutning i kommunevalget - så ergo må det være noe annet.

Forklaringen er nok at de spurte i 2005 bare forbandt Fremskrittspartiet med et parti som "stiller krav til" innvandrere - mens de spurte i 2011 forbinder den typen krav med praktisk talt alle partier.

hits