En politisk statskirke

  • 12.07.2011 kl.19:56 i Blogg

Det er tragisk at Stortinget ikke greier å manne seg opp til å skille stat og kirke. Sist Stortinget hadde en sjanse, var i 2008, da Gjønnesutvalgets innstilling ble behandlet. Eller det vil si: Gjønnesutvalgets innstilling betød nesten ingenting for den politiske behandlingen, slik heller ikke tidligere utvalgsinnstillinger har gjort. Uansett hvor gode argumentene mot å videreføre statskirken er, blir de praktisk talt oversett av de politiske partiene.

Statskirken er en anakronisme. Den er dessuten i strid med de frihets- og likhetsprinsipper som må gjelde i et liberalt demokrati med religionsfrihet. At staten støtter opp under et religionsmonopol er ille. Når et slikt religionsmonopol blir politisk, er det virkelig ille.

På Dagsnytt 18 i dag ble konsekvensene godt illustrert. Den radikale SV'eren og aktivisten Erling Borgen hadde fått tid i programmet  for å kreve at statskirken engasjerer seg og tar standpunkt mot Norges deltagelse i Afghanistan- og Libya-krigene. Og han fikk svar som bestilt: Den innkalte biskop var igrunnen helt enig og beklaget at statskirken så langt ikke hadde vært klarere. Etter biskopens mening er det helt riktig av statskirken å ta politisk standpunkt - enten det gjelder oljeboring i Lofoten eller Norges Afghanistan-engasjement.

Den innkalte motdebattant var FrPs Ketil Solvik-Olsen, som visstnok også er en aktiv kirkegjenger. Han kunne fortelle at han hadde meldt seg ut av statskirken, fordi den hadde tatt standpunkt til oljeboring i Lofoten. Men det lot ikke til å berøre biskopen noe særlig. At en SV'er melder seg ut, kan kanskje vekke bekymring. At en FrP'er gjør det, er kanskje bare en fjær i hatten for biskopen?

Solvik-Olsen sa at han ønsker seg en kirke som diskuterer og reflekterer omkring dilemmaer og etikk knyttet til f.eks. Norges engasjement i Afghanistan. Men han ønsket ikke at statskirken skal ta standpunkt i typisk (parti-)politiske saker.

Jeg er helt enig med Solvik-Olsen. Det er nesten patetisk å høre statsansatte biskoper "leke" politisk parti og fortelle oss andre hva som er "riktig" standpunkt - høyt hevet over de egentlige partiene. Det er også veldig provoserende - fordi det dreier seg om en statlig kirke.

De sakene statskirken velger å engasjere seg i eller ikke å engasjere seg i, vekker også litt undring hos meg. Norske biskoper vet f.eks. veldig mye om hvordan vi skal løse klimaproblemet. Men hvorfor hører vi så sjelden fra kirken når det gjelder spørsmål knyttet til gen- og bioteknologi, abort og andre spørsmål knyttet til livets begynnelse og slutt? Er disse spørsmålene for vanskelige for statskirken?

La meg bare presisere: En kirke eller et trossamfunn kan naturligvis tro og mene nøyaktig hva det vil, også i politiske spørsmål. Men en statskirke kan det ikke. Det er altså ikke standpunktene i seg selv eller det at man tar stilling som er problemet. Problemet er statskirken, som har et (nesten)monopol.

Selv meldte jeg meg ut av statskirken for ca. 35 år siden. I ettertid har jeg kommet til at jeg nok forvekslet datidens biskoper med Gud. Derfor har jeg mange ganger tenkt at jeg kanskje burde melde meg inn igjen.

Dessverre er det stadig vekk en biskop som uttaler seg slik at jeg mister lysten.

hits