Den personlige erfaring

  • 08.08.2011 kl.16:47 i Blogg

I Dagbladet i går, og her på bloggen min, skriver Robert Wright at jeg har "stemplet" han og hans standpunkter, fordi jeg har nevnt ham som én av flere jeg er uenig med i innvandrings- og integreringspolitikken. Slik jeg forstår ham, mener han det er urettferdig at han står nevnt sammen med personer og grupper som politisk står ham meget fjernt - og han mener det er feil av meg å nevne ham uten at jeg samtidig sier hva som er galt med hans argumentasjon.

Hensikten med mitt innlegg i Dagbladet var ikke å stemple noen, men å forsøke å gi et bidrag til hva jeg selv kan gjøre for å skape en bedre innvandrings- og integreringsdebatt. Innlegget var ikke banebrytende akkurat, det skal sies, men jeg har fått mange positive tilbakemeldinger. Og bare for å ha det sagt: Jeg mener selvsagt ikke at Wright og de andre jeg nevner, er enige om alt - det burde være åpenbart. Det de har felles, er at de er uenige med meg - eller jeg med dem. Hva uenigheten med Wright dreier seg om, har jeg for øvrig redegjort for før - både i avisinnlegg og her på bloggen min.

Grunnen til at jeg skriver nå, er likevel ikke et ønske om å videreføre denne delen av debatten. Derimot vil jeg ta opp en side ved Wrights argumentasjon, som ikke er unik, men som, etter min mening, er problematisk.

Han skriver, slik han også har gjort før, at han "i motsetning til Clemet og de fleste andre i denne debatten", bor i et område med stor innvandrertetthet. Han skriver videre at jeg argumenterer med statistikk, mens han argumenterer med det som skjer i et nabolag. Underforstått: Han har (eller antar at han har) en personlig erfaring som gjør ham mer meningsberettiget enn meg.

På den måten ligner han sin meningsmotstander Marte Michelet, som i sin artikkel Nå blir det personlig, som jeg har kommentert på bloggen min før, også argumenterte med sin personlige erfaring. De bruker samme argument, men kommer til forskjellig konklusjon: Wright lever med innvandrere og "vet" derfor at problemene er større enn mange tror. Michelet lever også med innvandrere og "vet" derfor at problemene er mindre enn mange tror.

Den personlige erfaring gir altså ikke noe fasitsvar.

Men viktigere: Er dette en konstruktiv debattform?

Jeg er sterkt i tvil om det.

Selvsagt er det slik at alle mennesker påvirkes av sine personlige erfaringer. Det sier seg selv. Det man lærer og erfarer, danner et svært viktig grunnlag for de holdningene man har og de standpunktene man tar. Det er noe umenneskelig over mennesker som ikke lærer av erfaring.

Spørsmålet er likevel om ens private erfaringer bør brukes som de facto ekskluderende argumenter i debatter om politikk og viktige samfunnsforhold? Eller sagt med andre ord: Er det slik at Michelets og Wrights personlige erfaringer skal tvinge deres med- og motdebattanter til å vise frem sine private "kort", fordi det er disse "kortene" - og ikke andre argumenter - som gir legitimitet i debatten, og som gjør at man kan "nedkjempe" motstanderen, mens f.eks. statistikk eller annen kunnskap ikke er gyldig?

Jeg mener å huske at Knut Olav Åmås - i Dagsnytt 18 - var blant dem som argumenterte positivt for Michelets personlige stil i den nevnte artikkelen og sa at vi kunne trenge flere slike personlige fortellinger.

Jeg er veldig i tvil om det. Vi kan jo tenke over de mulige konsekvensene:

Kan man, dersom dette blir vanlig, delta i debatten om homofiles livsvilkår uten selv å være homofil, ha homofile i familien eller kjenne noen homofile?

Kan man, med troverdighet, delta i debatten om abort uten selv å ha tatt en abort, eller kanskje mange aborter, slik at man virkelig "vet" hva man snakker om - eller har noen i familien eller i vennekretsen som har tatt abort?

Kan man, med troverdighet, delta i debatten om surrogati, hvis man ikke selv er eller har vært ufrivillig barnløs, eller kanskje helst kjenner noen som har surrogatbarn, slik at man "vet" hvor vanskelig de har det - eller "vet" hvor gode foreldre de er?

Og kan man, med troverdighet, delta i debatten om muslimer i Norge, hvis man ikke selv er muslim, har muslimer i familien, i vennekretsen eller nabolaget - slik at man "vet"  hvordan virkeligheten for muslimer i Norge er?

Jeg har mange ganger, i møte med slike personlige argumenter, hatt lyst til å slå i bordet med mine egne personlige erfaringer. Tanken på at det skal utvikle seg til en slags konkurranse i personlige erfaringer - der andre uten slike erfaringer blir ekskludert fra debatten - byr meg imidlertid imot. Jeg tror derfor at jeg i det store og hele har unngått å falle for fristelsen.

Jeg har unngått det også fordi jeg vet at vi aldri vil eller bør få vite alt om hverandre. Mange mennesker vil ikke utlevere seg selv og vi bør heller ikke forvente det.

Men nettopp derfor kan man heller ikke legge til grunn at andre mennesker ikke har erfaringer som er like verdifulle som de en har selv.

 

 

 

hits