I november ifjor skrev jeg et blogginnlegg om bevegelsene på borgerlig side.

Når jeg leser denne bloggen nå, er det igrunnen bare å slå fast at det er gått omtrent slik jeg spådde. De borgerlige partiene nærmer seg hverandre og en situasjon der de kan slå fast at de vil samarbeide, dersom de vinner valget i 2013.

For Høyres del har det lenge vært klart. Høyre ønsker å samarbeide med både KrF, Venstre og FrP – og gjerne i regjering.

Annonsørinnhold

Sporty julegaver til kupp-priser nå: Spar opptil 70 prosent

FrP ønsker det samme.

Venstre vil ta endelig standpunkt i forbindelse med landsmøtet i midten av april, men siden Trine Skei Grande allerede har kommet med en løypemelding, vet vi omtrent hvor det bærer: Venstre vil høyst sannsynlig kunne garantere at et borgerlig flertall skal gi borgerlig regjering, og at de vil forhandle med alle de tre andre partiene, dersom de vinner valget. Dette standpunktet er også omtalt som “Oslo-modellen”, dvs. måten de borgerlige partiene i Oslo har samarbeidet og forholdt seg til hverandre på. 

KrF har signalisert at partiet høyst sannsynlig vil fremskynde sin avklaring når Venstre har kommet med sin, og da ligger det an til at partiet kan ta en beslutning i september. Jeg tror det er sannsynlig at KrF vil velge samme løsning som Venstre: Blir det borgerlig flertall, blir det borgerlig regjering – og alle fire partier kan forhandle med hverandre.

Ingen av partiene kan garantere nøyaktig hva forhandlingene fører til – det er jo derfor man forhandler. Spørsmålet er om noen av partiene på forhånd – altså forut for valget og forhandlingene – vil utelukke noen mulige regjeringsalternativer.

Pr i dag sier både Venstre og KrF at de finner det lite sannsynlig at de kommer til å regjere sammen med FrP, men de utelukker det ikke fullstendig. Jeg tror det er en klok strategi, bl.a. fordi det gir større handlingsrom til bl.a. å håndtere uforutsette hendelser frem mot og etter valget.

Et annet spennende punkt er hva partiene vil si om muligheten for å bli et støtteparti for en borgerlig regjering de ikke selv er med i. Venstre har – i tråd med prinsippet om at borgerlig flertall skal gi borgerlig regjering – åpnet for å bli støtteparti for en regjering med FrP og uten Venstre, og dette vil også KrF måtte vurdere. Jokeren her er FrP, som så langt ikke ser ut til å ville endre sitt standpunkt, som er at de ikke vil være støtteparti for en regjering de ikke selv er medlem av.

Skal det skapes balanse og symmetri på borgerlig side, bør kanskje alle fire partier erklære det samme som Venstre ser ut til å falle ned på – nemlig at de vil kunne støtte en borgerlig regjering de ikke selv er med i.

I september er det ett år igjen til valget. Hvis det allerede da foreligger en avklaring av samarbeidssituasjonen på borgerlig side i tråd med det jeg her har skissert, er det en utmerket plattform for valgkampen som skal komme. I så fall kan det også være på tide å diskutere noen kjøreregler for det videre samarbeidet.

Både de rødgrønne partiene og mediene vil være kontinuerlig opptatt av å så splid mellom de fire borgerlige (eller ikke-sosialistiske) partiene. Skal de fire partiene unngå at det er dette som setter dagsorden, bør de sammen finne frem til noen enkle kjøreregler. Noen slike kjøreregler kan være disse:

* De bør fortsette det konstruktive samarbeidet i stortingskomiteene – om saker og substans. Vi hører ikke så mye om det når vi har flertallsregjering, men faktum er at de borgerlige partiene i betydelig grad nærmer seg hverandre politisk gjennom det praktiske arbeidet som skjer i Stortinget. Dette vil også lette forhandlingene som eventuelt skal skje etter valget.

* De bør gradvis dempe trangen til å markere seg selv på bekostning av sine samarbeidspartnere på borgerlig side – og konsentrere seg om å presentere en alternativ politikk til den rødgrønne. Det er fullt forståelig at Venstre vil markere avstand til FrPs innvandringspolitikk, at KrF vil markere avstand til Høyres verdipolitikk, og at FrP og Høyre vil markere avstand til den andres syn på handlingsregelen. Men når vi nærmer oss valget, er neppe dette oppskriften på borgerlig valgseier. Da gjelder det å markere avstand til den regjeringen man vil skifte ut.

* De bør unngå å komme med nedsettende karakteristikker av hverandre – og kanskje endog omtale hverandre i respektfulle og, av og til, entusiastiske ordelag, i hvert fall når det er grunnlag for det. Og det er det sikkert av og til, siden man tross alt er i stand til å samarbeide med hverandre.

* De bør unngå å overdrive problemene med å bli enige og å inngå kompromisser i saker de er uenige om. Den politiske historien er full av “utrolige” kompromisser og samarbeidskonstellasjoner vi ikke trodde kunne bli mulig. Det er ikke så mange år siden et regjeringssamarbeid mellom SV og Ap virket helt umulig, men det lot seg gjøre. Slik vil det også være på borgerlig side: Hvis man vil finne løsninger, finner man løsninger. Det er selvsagt vanskelig på forhånd å si hvor disse løsningene skal ligge – og alle vil gjerne beholde en god forhandlingsposisjon – men å si at “alle må gi og ta” bør ikke være vanskelig.

* Om det blir nødvendig å avklare noen vanskelige saker eller standpunkter før valget, gjenstår å se. Det avhenger mye av den politiske debatten og hvordan den utvikler seg. Det er ikke nødvendigvis nødvendig, men det kan bli nødvendig – og det bør partiene være mentalt forberedt på.

* De borgerlige partiene bør også ta sine forholdsregler mot pressen og unngå å bli viklet inn i unødige misforståelser, som på utsiden ser ut som krangler og uenighet. Slikt skjer, hvis man f.eks tar pressens gjengivelse av hva andre har sagt for god fisk. Sjekk alltid med kilden selv, lærte jeg av faren min – og det er en god regel.

* Til slutt gjelder det å utvikle god politikk. Det vil partiene, hver for seg, gjøre i forbindelse med programprosessene. Men noen saker bør utredes i detalj, slik at de kan iverksettes raskt. Dessuten må man tenke over hva som kan være geniune fellesprosjekter og ikke bare kompromisser som innebærer at du får A, hvis jeg får B, noe som i verste fall kan fremstå som en sprikende politikk.

De borgerlige partiene ligger til sammen fortsatt godt an på meningsmålingene. Mange vil stemme på dem, både fordi de foretrekker disse partiene, men nok også fordi mange mener det trengs en utlufting i regjeringskontorene. Når vi ikke lenger diskuterer politikk – men nesten bare skandaler – er det antagelig på tide.

Men borgerlig valgseier blir ingen walkover.

De borgerlige partiene må vinne velgerne, ha en god politikk og vise evne til å gjennomføre politikken.