First House: Hysteri eller hykleri?

  • 11.04.2012 kl.17:33 i Blogg

Det er forståelig at mennesker som vet lite om politikk og samfunnsliv, synes at kommunikasjonsfaget eller fenomenet lobbyisme kan virke litt mystisk.

Jeg syns det er mer mystisk at tidligere og nåværende stortingspresidenter, politikere og journalister lager så mye ståhei om kommunikasjonsbransjen generelt og om eks-politikere i bransjen spesielt.

Etter min mening er kritikken mot bl.a. First House dels basert på gale oppfatninger om hva disse selskapene gjør, dels er det en (bekvem?) avsporing fra andre og langt mer interessante forhold, hvis man er interessert i avsløre uheldig eller illegitim makt(mis)bruk.

Kommunikasjonsbransjen er ikke ny, og den er selvsagt ikke - per se - en illegitim, unødvendig eller "farlig" bransje. Det er tvert om naturlig at det blir et økende behov for kommunikasjonstjenester i et samfunn der kommunikasjon både blir viktigere og ofte vanskeligere.

Det er heller ikke unaturlig eller per definisjon uheldig at det bedrives lobbyvirksomhet i et demokrati - snarere tvert om. Å drive lobbyvirksomhet betyr å forsøke å påvirke politikere og beslutningstakere utenom valg gjennom direkte kontakt, og det må selvsagt være lov. Men hvem er det som gjør det?

Generelt kan vi skille mellom tre typer lobbyister: Det er de som taler på vegne av seg selv (f.eks. en bedrift eller en person som vil fremme sin sak) - de som taler på vegne av en interesseorganisasjon (dvs. ansatte og tillitsvalgte i slike organisasjoner) - og de som taler på vegne av en klient (dvs. kommunikasjonsselskaper, advokater o.l.).

I Norge er det først og fremst interesseorganisasjonene som driver lobbyvirksomhet, mens kommunikasjonsbransjen nesten ikke gjør det. I USA, som Thorbjørn Jagland underlig nok viste til da han skulle advare mot First House-fenomenet, er det mange profesjonelle lobbyister som fremmer sine klienters sak overfor politikerne. I Norge er det LO, NHO, Unio, Bondelaget og Norges Idrettsforbund som er lobbyister, og som fremmer sine medlemmers interesser overfor politikerne. Det finnes hundrevis av slike organisasjoner i Norge, og skulle kommunikasjonsbransjen dukke opp på Stortinget, ville det nok helst skjedd i regi av Kommunikasjonsforeningen.

Noen av de enkeltbedriftene eller interesseorganisasjonene som bedriver lobbyvirksomhet, har nok på forhånd fått hjelp og råd fra First House eller et av de andre kommunikasjonsbyråene. Spørsmålet er hva som er galt med det? Også staten kjøper kommunikasjonstjenester av byråene, slik vi også kjøper tjenester fra regnskapsbyråer, advokater og arkitekter. For en stortingspresident virker sikkert rådene latterlig enkle, men det forteller nok mer om hvor kompleks politikken og styringssystemet vårt er blitt og hvor stor avstand det kan være mellom de som "kan systemet" og er "innenfor" og de som står utenfor og ikke vet hvordan de best kan forsøke å påvirke politikere.

I den grad kommunikasjonsbyråene en sjelden gang opptrer selv, på vegne av en klient, er det policy i bransjen å oppgi hvem de opptrer på vegne av.

Jeg tror likevel at denne typen arbeid tross alt utgir en liten del av kommunikasjonsbyråenes hverdag. De fleste oppdrag er antagelig av en annen art, og mange av dem er antagelig nokså prosaiske, spesielt for poltikere, som selv er profesjonelle kommunikatører.

Men: Selv om det ikke er kommunikasjonsbransjen som driver lobbyvirksomhet i Norge, er det nok likevel riktig å si at lobbyaktiviteten er økende - og altså da særlig i regi av interesseorganisasjonene. Jeg tror det er flere grunner til det, som politikerne kanskje heller bør interessere seg for:

* Demokrati handler ikke bare om å avlegge stemme hvert fjerde år - men om retten til å være med å påvirke beslutninger også mellom valg.

* Partiene er veldig lukket. Under to prosent av befolkningen er med på å bestemme hvem som stiller til valg i Norge. Innslaget av "innavl", karrierepolitikere, profesjonalisering og statlig finansiering av partiene skaper større avstand til velgerne.

* Bedrifter og organisasjoner stemmer ikke, men har sine egne interesser, som de gjerne vil gjøre gjeldende.

* All skaperkraft sitter ikke i departementene eller i Stortinget. Selv ikke politikere overskuer alle virkninger og bivirkninger av et gitt forslag - eller mangel på forslag.

* Høringsdemokratiet utelukker mange. Skal man f.eks. gjennomføre en høring om hvorvidt russefeiringen bør legges før eller etter eksamen, er det ingen måte å høre foreldrene på, for de har ingen organisasjon.

* Mulighetene til å påvirke er større, bl.a. fordi man kan sende epost direkte til politikerne.

Veldig mye av den lobbyvirksomheten politikerne utsettes for, er helt ufarlig. Mye er positivt - men det kan nok også være slitsomt, fordi det er enormt mange som henvender seg. Men ofte får de nyttig informasjon, som kan brukes i behandlingen av en sak.

Når blir så denne typen virksomhet farlig, illegitim eller uheldig?

Den blir først og fremst farlig dersom lobbyvirksomheten er skjult - og dersom politikere lar seg lokke, presse eller true til å innta standpunkter de ellers ikke ville tatt. Skjer dette samtidig som det begås lov- og regelbrudd, har man overskredet en ny grense - som jeg imidlertid ikke går nærmere inn på her.

Hvis man virkelig er opptatt av slik skjult påvirkning, som kan føre til at politikere føler seg lokket, presset eller truet til å innta andre standpunkter, som kanskje fremmer særinteresser på bekostning av fellesinteresser, tror jeg man skal lete helt andre steder enn i kommunikasjonsbransjen. Etter min mening bør man da særlig lete to steder:

For det første bør man lete der det er tette organisasatoriske og/eller finansielle bånd mellom sterke interesseorganisasjoner og bestemte partier. Ett eksempel er relasjonen mellom LO og Ap - en annen er antagelig mellom Senterpartiet og landsbruksinteressene.

For det annet bør man lete der det er kompakte og tette faglige bånd mellom departementer, direktorater og fagmiljøer på den ene siden - og interesseorganisasjoner på den annen. Utdanningsdepartementet, utdanningsbyråkratiet og lærerorganisasjonene har nok i mange år vært et eksempel på et slikt "jerntriangel", men det finnes flere. Det er jo et merkelig fenomen i Norge at ledere for rene interesseorganisasjoner for f.eks. lærere, politifolk og sykepleiere, ofte opptrer som eksperter og "dommere" i den politiske debatten som vedrører dem selv.

Et særlig spørsmål som har vært reist i tilknytning til kommunikasjonsbransjen, er om det er uheldig eller illegitimt at eks-politikere og embetsmenn jobber i bransjen. Også det er et underlig spørsmål, fordi svaret egentlig er nokså enkelt.

Tidligere politikere kan selvsagt ikke ha yrkesforbud, og det er ikke ønskelig at alle er livstidspolitikere. De må i utgangspunktet kunne ta seg en hvilken som helst jobb, og det er i utgangspunktet også positivt at de pendler mellom politikk og arbeidsliv.

Men slike overganger kan i visse tilfeller være vanskelige, slik det også er ellers i arbeidslivet. Derfor er det av og til greit med regler for hvordan slike overganger skal skje. Det gjelder i mange vanlige yrker, og det bør også gjelde statsråder. Slike regler kan dreie seg om karantene, om taushetsplikt, om saksforbud osv - der hensikten er å beskytte den interne informasjonen man sitter på, beskytte forretningshemmeligheter og å beskytte omdømmet og tilliten til f.eks. statsrådsgjerningen.

Slike regler finnes allerede, og jeg tror de er strenge nok. Men hvis stortingspresidenten eller andre mener at de bør gjøres enda strengere, står han selvsagt fritt til å fremme forslag om det.

Jeg syns det hadde vært mer fair om de gjorde det - fremfor bare å utstede moralske dommer over fritidspolitikere eller tidligere heltidspolitikere som har valgt å ta en jobb i en bransje de tross alt har noe å tilføre.

Politikere og eks-politikere besitter en type samfunnskunnskap som svært mange mennesker ikke har. Det er positivt om de deler den med flere, så lenge de gjør det i de ryddige formene jeg her har skissert.

 

 

 

hits