I dag var det en interessant debatt på NRKs Politisk kvarter. Ketil Solvik-Olsen (FrP) og Torgeir Micaelsen (Ap) diskuterte handlingsregelen og FrPs alternativ til denne regelen.

Debatten er aktualisert av det nylig fremlagte Revidert Nasjonalbudsjett og av at Fremskrittspartiet har fremmet et forslag i Stortinget , der det ber Regjeringen “fremme forslag om å erstatte dagens handlingsregel for bruk av oljeinntektene med et nytt ankerfeste for den økonomiske politikken”, som bl.a. skal legge vekt på å definere samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer som formuesomplassering, begrense veksten i oljepengebruken til forbruk, hindre at statens forbruk vokser raskere enn BNP og legge til rette for vekstfremmende satsing på utdanning, forskning og infrastruktur og en mer konkurransedyktig skatte- og avgiftspolitikk.

Forslaget vil selvsagt ikke bli vedtatt, og Finansdepartementet vil sikkert mer enn gjerne være behjelpelig med å plukke forslaget fra hverandre. Arbeiderpartiet har klokkertro på handlingsregelen nøyaktig slik den er, dels av økonomiske grunner, men også av rene taktisk-politiske grunner. “Trygg økonomisk styring” og trusselen om kaos i økonomien, dersom FrP får overta makten, er tross alt Arbeiderpartiets antatt viktigste kort i valgkampen før 2013.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Debatten i morges kan likevel tyde på at dette ikke nødvendigvis blir en “walk over” for Arbeiderpartiet. Det er flere grunner til det:

* Handlingsregelen er tross alt ikke en del av skaperverket. De fleste skjønner at det også finnes andre måter å styre økonomien på – eller at de ulike elementene i handlingsregelen ikke er eller kan være hellige.

* At ulike elementer ikke er hellige, vet vi: Norges Bank-sjefen har allerede bedt om at vi bruker en mindre del av avkastningen av Statens Petroluemsfond Utland (SPU) enn dagens tolkning av handlingsregelen legger opp til. Og Regjeringen selv har forlengst brutt med regelen når det gjelder bruken av avkastningen. Stortinget vedtok at pengene skulle prioritere utdanning, forskning, infrastruktur og vekstfremmende skattelettelser – men de har under den nåværende regjering gått til alt mulig annet.

Og for å illustrere hva vi snakker om:  Handlingsregelen sier at man skal bruke realavkastningen av SPU. Det ble i 2001 estimert til å være fire prosent etter inflasjon. Sentralbanksjefen viser nå til at erfaring så langt er at avkastningen er lavere, og derfor ønsker han at bruken reduseres til tre prosent. Regjeringen og Finansdepartementet, derimot, avviser dette ved å vise til at avkastningen over 100 år er på ca 4,8 prosent. Det er riktig nok lavere enn man antok i 2001, men det er høyt nok til at Regjeringen mener at fire prosent fortsatt er forsvarlig.

 * Det er også på det rene at FrP er i ferd med å justere sin egen økonomiske politikk. Mens partiet før var kjent for å bevilge mer til alt og alle, mener partiet nå at vi må ha et “ankerfeste” for den økonomiske politikken, at det må være en grense for hvor mye penger vi kan bruke, og at vi må forsøke å skille mellom forbruk og investeringer.

* Samfunnsøkonomi er ikke en eksakt vitenskap. Fremskrittspartiet har derfor rett når det hevder at f.eks. Regjeringens måte å se statsbudsjettet på, f.eks. hva som skal over og under den såkalte streken, i hvert fall er diskutabel. Det kan være Regjeringen har rett, men det er i så fall ikke en fasit som står skrevet i stjernene. 

Det nye med debatten er at Regjeringen, Torgeir Micaelsen og andre tilhengere av handlingsregelen, nå må forsøke å forklare vanlige velgere hvorfor Solvik-Olsen og Fremskrittspartiet tar feil – og hvorfor de har rett. Jeg tror ikke lenger det holder bare å harsellere med Fremskrittspartiet – man må ta seg bryet med å diskutere.

Sannheten er nemlig at heller ikke et gjennomsnittlig regjeringsmedlem fullt ut forstår og kan forklare – annet enn med innøvde setninger – hvorfor og hvordan det er vesensforskjellig å investere i lønnsomme veiprosjekter og å investere i Avinor (flyplasser) eller i tapssluket SAS. Torgeir Micaelsen forklarer det på sin blogg, men jeg er ikke overbevist om at alle forstår det han skriver eller fullt ut forstår den økonomiske virkningen av de ulike måtene å sett opp statsbudsjettet på.  Ketil Solvik-Olsen forklarer for øvrig sitt syn på sin blogg.

Forslaget fra Fremskrittspartiet om å finne et nytt ankerfeste for den økonomiske politikken vil, som nevnt, ikke bli vedtatt. At det ikke blir vedtatt, skyldes først og fremst at Regjeringen har flertall, og at Fremskrittspartiet er det eneste partiet på Stortinget som vil gjøre noe med handlingsregelen. En seriøs vurdering av forslaget ville nok avslørt at det inneholder klare svakheter, men ikke bare: Ikke alt FrP skriver i forslaget er feil, og det er dessuten et åpent forslag, der man tross alt ber om at Regjeringen utreder et  alternativ til dagens handlingsregel.

Men selv om forslaget ikke blir vedtatt, vil det ha en virkning.

Det arbeidet FrP nå gjør for å revidere sin egen økonomiske politikk og, slik de selv ser det, “avsløre mytene rundt ansvarlig pengebruk”, vil både føre til mer og mer reell debatt – og til at det blir lettere for de borgerlige partiene å bli enige, den dagen de eventuelt skal forhandle om en ny regjerings politikk.

FrP har nærmet seg de andre partiene, men har samtidig fremtvunget en mer reell debatt om hvordan vi skal styre pengebruken i et av verdens rikeste land.