Hvem eier friheten?

  • 27.08.2012 kl.22:09 i Blogg

I morgen skal jeg delta i en debatt om frihet. Det skjer i Stavanger.

Bård Vegar Solhjell og jeg - med hver vår "sekundant" - skal diskutere hvem som eier friheten. Er det den politiske venstresiden eller høyresiden?

I boken sin, og i intervjuer og artikler i Stavanger Aftenblad, viser Solhjell og hans partifelle og "sekundant" Svein Tuastad at de irriterer seg over at det er høyresiden som "eier" friheten. De mener at venstresiden bør (gjen)erobre friheten, fordi venstresiden er like god til å forsvare den som høyresiden er.

Etter min mening er det primært det liberale demokratiet som eier friheten. Intet annet samfunnssystem kan forsvare friheten like godt.

Det liberale demokratiet er rotfestet i vårt samfunn. Arbeiderpartiet forlot kommunismen for ca. 90 år siden. SV har de siste 20 år gradvis flyttet sitt prinsipprogram og tok det endelige skrittet inn i det liberale demokratiet da Bård Vegar Solhjell ledet arbeidet med å revidere programmet på forrige ordinære landsmøte. Bare Rødt henger nå igjen i sine anti-demokratiske forestillinger, men selv det er blitt så pinlig at ledelsen nekter å forholde seg til sitt eget program.

Men selv om alle partier unntatt Rødt nå er tuftet på det liberale demokratiet, er det fortsatt forskjeller. Instinktene trekker ofte i ulik retning.

Venstresiden er mer tilbøyelig til å mene at de vet bedre enn folk flest og er derfor også mer tilbøyelig til å ville regulere våre liv.

Venstresiden er også mer opptatt av likhet. Men strenge krav om likhet vil pr definisjon stå i veien for vår frihet. Forholdet mellom likhet og frihet krever refleksjon av alle, men ekstra mye hos den delen av venstresiden som nå gjerne vil (gjen)erobre friheten.

Spørsmålet er dessuten ikke bare av filosofisk interesse. Det er i aller høyeste grad aktuelt, og det vil bli stadig mer påtrengende. Spørsmålet er: Hvordan skal et likhetsorientert nordisk samfunn møte ønskene og kravene om radikal pluralisme? Hvilke forskjeller er legitime og hvilke er ikke akseptable - og kan vi velge hvilke forskjeller vi må tåle?

Friskolene illustrerer SVs problem på en god måte.

Friskoler (som SV har valgt å kalle privatskoler) er offentlig finansierte, regulerte og kontrollerte private skoler - der det er forbudt å ta høye egenandeler, forbudt å "sile" elever og forbudt å ta ut noen former for utbytte. Dette sikrer at alle, uansett lommebok, har muligheten til å velge å gå på en friskole. Forskningen viser da også at det ikke er noen forskjeller av betydning mellom foreldre av friskolebarn og foreldre med barn i den offentlige skolen.

Spørsmålet er så: Hvilke krav skal man stille til en friskole for at den skal kunne få offentlig støtte og dermed kunne bli realisert?

Høyresiden har et prinsipielt svar på det: Alle skoler som oppfyller krav til kvalitet (som er nærmere definert i loven), skal kunne motta støtte. Høyresiden diskriminerer altså ikke mellom ulike ønsker i befolkningen; en skoleeier eller elev som er interessert i realfag, idrett eller naturen - eller bare vil gå på en friskole - er likestilt, og skolene er likeverdige med den offentlige skolen.

Venstresiden, derimot, med SV i spissen, har et annet syn: De mener at bare skoler som står for en alternativ religion eller pedagogikk, toppidrett eller har en internasjonal profil (+ Nyskolen, som en SV-dame etablerte), kan bli godkjent - mens alle andre ikke får lov. Om det er dans, rørleggerfag, matematikk, latin eller tur i skogen - det holder ikke for SV, fordi det skaper en eller annen form for ulikhet som SV ikke liker.

SVs standpunkt i friskolepolitikken kan ikke begrunnes prinsipielt.

SVs standpunkt i friskolepolitikken kan heller ikke begrunnes på noen fornuftig pragmatisk måte.

SVs standpunkt i friskolepolitikken kan igrunnen bare begrunnes med at frihet fortsatt er ganske vanskelig for SV, og at likhet er veldig viktig - selv om det ikke kan begrunnes nærmere.

 

 

 

 

 

 

 

hits