Arbeiderpartiets meningsløse triksing med tall

  • 13.05.2013 kl.11:35 i Blogg

For en tid tilbake skrev jeg en artikkel i Dagsavisen, som reiste spørsmål om hvorvidt den rødgrønne regjeringen har brukt det historisk gode handlingsrommet de siste åtte årene så fornuftig som den kunne og burde i henhold til bl.a. handlingsregelen. I artikkelen viste jeg til at statsbudsjettet har vokst med over 400 milliarder kroner siden 2005.

Kort tid etter fikk jeg svar fra statssekretær Hilde Singsaas, som mente det var "feil" å si at handlingsrommet var på over 400 milliarder kroner. Riktig nok var det "i og for seg riktig" - poenget var bare at det reelle handlingsrommet har vært mye mindre - anslagsvis ca. 170 milliarder kroner.

Også statsministeren uttalte på sin pressekonferanse om den såkalte vekstpakken 5.mai at "Det er sånne Civita-tall. Det er helt vanvittig hvordan de folkene får lov til å holde på. (...) ..dere må slutte å lese Civita, for tallene er helt og absolutt totalt feil. Og de er så omtrentlige i den måten de gjengir tall på. Ja." Finansministeren supplerte statsministeren med et høyt og tydelig "tiltredes".

Mitt svar til Singsaas kom på i Dagsavisen dagen etter, og der forklarte jeg hvordan Regjeringen selv har mulighet til å påvirke størrelsen på det reelle handlingsrommet, særlig når det er flertallsregjering i åtte år.

Etter dette fortsatte diskusjonen, bl.a. på twitter, mellom Singsaas og meg. I den forbindelse ble også Høyre og Erna Solberg kritisert, fordi de har sagt at handlingsrommet, i reelle penger, har vært på over 300 milliarder kroner. Ifølge Singsaas er det "meningsløst" å bruke et slikt tall.

Senere har finanskomiteens leder, Torgeir Michaelsen, gått inn i debatten, bl.a. ved å skrive denne bloggen , der han påstår at Civita og Høyre "trikser med tall", samtidig som det "reelle handlingsrommet" reduseres ytterligere til 107 milliarder kroner. Jeg svarte han direkte i bloggen hans her.

En rimelig oppsummering av debatten er nok som følger:

Det er ingen uenighet om tallene: Handlingsrommet på statsbudsjettet har økt med over 400 milliarder kroner i løpende priser - altså nominelt - siden 2005. Justert for inflasjon er handlingsrommet økt med over 300 milliarder kroner. Justert for pris- og lønnsvekst i henhold til statsbudsjettsdeflatoren er handlingsrommet økt med 178 milliarder kroner. Justert for det Finansdepartementet kaller "tekniske justeringer" blir handlingsrommet 170 milliarder kroner. Og foretas det ytterligere justeringer, som Michaelsen gjerne vil gjøre, synker handlingsrommet til 107 milliarder kroner. Antagelig er det mulig å finne enda flere forhold som kan justere handlingsrommet ytterligere ned, dersom man gjerne vil det.

Men debatten dreier seg altså ikke om tallene, selv om man lenge kunne få inntrykk av det - siden mine tall ble omtalt som "feil", "meningsløse" og et resultat av "triksing" - og som tall man ikke burde få "lov til å holde på med", ifølge statsministeren.

Det diskusjonen dreier seg om, er om disse tallene er relevante og brukbare til noe som helst, eller om det kun er det deflatorjusterte tallet som gir mening?

La meg starte med det nominelle tallet på over 400 milliarder kroner. Jeg er enig i at det ikke gir mye mening å bruke dette tallet, dersom man skal vurdere det handlingsrommet man reelt sett har. Når tallet likevel er verdt å trekke frem, er det fordi regjeringspartiene selv gjør det. Når de skal skryte av alt de har fått til innenfor handlingsrommet, bruker de nemlig gjerne nominelle tall. Det statsministeren mener at Civita ikke burde ha "lov til å holde på" med - har altså Arbeiderpartiet lov til å holde på med. Her er ett eksempel:

 

 

 

Dette er fra en skrytebrosjyre fra Arbeiderpartiet. Her viser partiet hvordan veibevilgningene har økt siden 2005 - i løpende priser, altså nominelle tall. Skal man vurdere hvor høyt veibevilgninger er prioritert, må altså dette sees i forhold til det nominelle handlingsrommet på over 400 millarder kroner - og ikke Michaelsen deflatorjusterte handlingsrom på litt over 100 milliarder kroner.

Hva så med det inflasjonsjusterte tallet på over 300 milliarder kroner?

Det er et tall som er enda mer relevant - av minst tre grunner:

For det første er det et reelt tall, altså justert for den generelle inflasjonen.

For det annet fins det nok enda flere eksempler på at Regjeringen skryter av bevilgninger som bare er justert for inflasjon. Blant annet er det grunn til å lure når man av og til hører hvordan Regjeringen fremstiller veksten i kommuneøkonomien. 6.mai var det et innslag om kommuneøkonomien i Dagsrevyen. Der fikk vi vite at bevilgningene i kommunesektoren neste år skal økes med 6 - 6,5 milliarder kroner. I dag var Senterpartiets parlamentariske leder, Lars Peder Brekk, på Politisk kvarter og sa at bevilgningene til kommunene hittil under Stoltenberg II-regjeringen har økt med i underkant av 70 milliarder kroner. Jeg vil utfordre Torgeir Michaelsen eller andre fra regjeringsapparatet til å fortelle oss om dette er nominelle tall, inflasjonsjusterte tall eller deflatorjusterte tall?  Jeg utelukker ikke at dette er tall som er deflatorjusterte, men dette fremstår som uklart for meg. Er det nominelle eller bare inflasjonsjusterte tall, må de jo være meningsløse og dessuten trikset med?

Men det er også en viktigere grunn til at man ikke bare kan følge Torgeir Michaelsen når han prøver å etterlate inntrykk av at politikerne ikke kan gjøre noe for å utvide det reelle handlingsrommet, noe Singsaas også argumenterer med i et innlegg i Dagsavisen i dag - men bare passivt må registrere at et handlingsrom på over 400 eller 300 milliarder kroner synker til litt over 100 milliarder kroner.

Denne reduksjonen er nemlig i all hovedsak et resultat av politikk. Det er riktig nok slik at politikerne ikke kan bestemme nøyaktig hva slags pris- og lønnsvekst vi får - men politikerne kan påvirke pris- og lønnsveksten, og de kan i høy grad gjøre noe med de automatiske utgiftsbindingene som ligger i budsjettet. Pensjonsreformen er jo et eksempel på det: Politikerne bestemmer seg - over partigrensene - for å gjennomføre en reform som skal dempe den langsiktige utgiftsveksten og styrke inntekstssiden i budsjettet, bl.a. ved å få flere seniorer til å jobbe lenger. Singsaas nevner selv det samme i sitt innlegg i dag: Selv om ingenting kunne vært gjort annerledes i de åtte årene som er gått, er det helt klart at "noe må gjøres" når "vi retter blikket fremover".

Reformer som skal dempe utgiftsveksten, kan være upopulære - og det skal Torgeir Michaelsen ha: Reformiveren i norsk politikk er ikke påfallende stor for tiden. Men de er ikke umulige, spesielt ikke når man har en flertallsregjering som sitter lenge. Michaelsen kan godt si at Regjeringen ikke har ønsket å gjennomføre slike reformer, men det er uheldig at han later som det ikke er mulig.

Når man leser Singsaas og Michaelsen kan man nesten få inntrykk av at demokratiet vårt er kjøpt opp av byråkratiet, og at politikerne sitter handlingslammet tilbake. Men i virkeligheten er det motsatt: Det er politikerne som bestemmer hva som skal gjøres - mens byråkratiet gjør slik politikerne bestemmer.

Overskriften på denne bloggen er ikke bokstavelig ment - jeg bruker bare de ordene Arbeiderpartiet bruker om andre.

Selv syns jeg det er helt fair å bruke alle tall som er korrekte, bare man på en skikkelig måte redegjør for hva slags tall det er.

 

 

hits