Jakten på likestilling - eller likhet?

  • 11.06.2013 kl.23:21 i Blogg

"Vi som politikere må jo tilrettelegge for at folk tar valg som fører samfunnet i en bestemt retning", sa barne-, likestillings- og inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen på Dagsnytt 18 i dag.

På twitter etterpå kom det frem at hun særlig tenkte på ordninger som påvirker kvinners og menns valg mellom arbeid og omsorg for barn. Men hvor langt bør egentlig politikerne gå i å gjøre valg på vegne av borgerne?

I dag feirer vi 100 årsjubilerum for kvinners stemmerett. Men norsk familieliv har endret seg radikalt bare siden 1950-tallet, da jeg ble født.

På 1950-tallet var valgfriheten, særlig for kvinner, liten. Man fikk lite utdanning, og man skulle bare være yrkesaktiv til man «ble» gift. De som «ble» gift, ble husmødre og tok seg av barna, mens mannen arbeidet ute. Men mannen kom som regel hjem til middag, ofte til nøyaktig samme tidspunkt hver dag, og da sto tøflene og middagen klar. De kvinnene som ikke «ble» gift, kunne velge blant et fåtall kvinneyrker og fikk tittelen «frøken» i motsetning til «fru». Men alt i alt var livene man levde nokså like.

I dag er kvinnerollen og familielivet totalt forandret. Valgfriheten, særlig for kvinner, er svært mye større.  Likevel lever vi nokså like liv: Alle barn går i barnehage, helst fra de er ett år, og alle foreldre jobber. Riktig nok er det mange kvinner som arbeider deltid, men det er visst en lite ønskverdig situasjon. Den rådende oppfatning blant mange er i alle fall at mange gjør det ufrivillig, og at alle bør ha rett til å arbeide heltid.

Hva er det som har drevet frem denne utviklingen, som gjør at barnefamilienes liv i dag er så forandret?

Det kan i hvert fall identifiseres to viktige drivkrefter, som begge har hatt stor betydning:

Den ene handler om økonomi. Den nordiske velferdsmodellen er omfattende og sjenerøs. Den kan bare finansieres gjennom arbeid, og derfor er den såkalte arbeidslinjen et sentralt element i modellen. Vi må rett og slett arbeide mye for å finansiere (nesten) gratis barnehager, utdanning, helsetjenester og eldreomsorg. Litt, men ikke veldig karikert kan vi si at kvinner nå får betalt for å passe andres barn, mens de tidligere var hjemme og passet egne barn. Vi er altså inne i en god eller ond sirkel - alt ettersom man ser det: Siden alle jobber, må vi ha barnehager. Og siden vi gjerne vil ha billige eller gratis barnehager, må alle jobbe.

Den andre grunnen handler om kvinnefrigjøring og likestilling. 50-tallsmodellen ga lite valgfrihet til både kvinner og menn. Mange dører til «selvrealisering» og til å utforske egne interesser og talenter var stengt, særlig for kvinner. Utdanningsrevolusjonen, 68'er-opprøret og politiske tiltak har gradvis endret situasjonen, og Norden har greid dette langt bedre enn mange andre land. I andre land har riktig nok kvinnene blitt frigjort, i den forstand at de kan ta utdanning og gjøre karriere, men de kan ikke uten videre kombinere dette med et familieliv med mann og barn. En viktig suksess i Norden er at vi har lyktes med å gi mennesker en mulighet til å kombinere jobb, karriere og familieliv.

Denne bloggen skal likevel handle om en tredje viktig grunn til at vi i dag lever livene våre veldig annerledes enn vi gjorde på 1950-tallet, samtidig som vi lever dem nokså likt - nemlig sosialiseringen av privatlivet.

Å legge livet til rette
«Jag har alltid undrat över hur det kan komma sig at man «vet» hur det ska vara. Varifrån kommer föreställningarna om lyckan, hur livet ska levas, hur man ska älska? Jag har alltid sett dessa dominerande bilder av «hur det ska vara» som de starkasta hindren fõr min egen inre frihet, därför att de har blivit det obönhörliga mått mot vilka mitt liv har mätts.»

Slik innledet den svenske professoren og feministen Yvonne Hirdman sin bok «Att lägga livet till rätta», i 1989. Boken var en del av den svenske maktutredningen, som ble presentert i 1990. I motsetning til den norske maktutredningen så den svenske utredningen også på privatsfæren; på statens og politikkens inntreden i den private sfære.

Yvonne Hirdman, som for øvrig selv tilhører venstresiden, hevdet at sosialismens tro på systemer og planer ikke bare satte sitt preg på det økonomiske liv; den hadde også forplantet seg inn i det private liv. Gjennom ulike familiepolitiske tiltak trodde man at man kunne planlegge seg til lykke og harmoni i de private hjem. For å beskrive utviklingen tok Hirdman i bruk fire begreper:

Med begrepet innordning siktet hun til det myke imperativ: «Dette er vi alle enige om», og det behøver derfor ikke å diskuteres. Noen visste åpenbart hvordan det burde være, og mente seg derfor berettiget til å legge andres liv til rette, om nødvendig med uttalte eller uuttalte sanksjoner overfor dem som ikke innordnet seg: Vaksinasjonsprogrammet på helsestasjonen var riktig nok frivillig, men hva skjedde hvis vi takket nei? Hvor «rar» og annerledes kunne man egentlig være før det offentlige kikket en i kortene? I dag diskuteres sanksjoner overfor foreldre som velger å være sammen mens pappa har permisjon, fordi statens intensjon er at pappa skal være alene med barnet.

Med utbredelse siktet Hirdman til en politikk som i stigende grad ble utøvet på områder som tidligere ikke hadde tilhørt politikkens sfære. Eller som det het i SVs program på 1980-tallet: "En sosialistisk familiepolitikk retter seg mot indre forhold i familien, så vel som mot økonomi og politikk i samfunnet."  Det gjorde at det ble skapt nye områder for makt. Tidlig på 1990-tallet lanserte f.eks. Arbeiderpartiet de første «pappakursene» for at menn skulle lære seg å bli bedre pappaer. «Vi trenger en ny papparolle», sa familieministeren, som åpenbart hadde noen forestillinger som presumptivt var bedre enn våre om hva det vil si å være en god pappa. I dag diskuteres forbud mot røyking i private hjem fordi det kan skade barna.

Med omvandling siktet Hirdman til avmaktens område, der alt bare skjer fordi det «må» skje, fordi utviklingen krever det - til slutt slik at det preger tanken: Alle barn «måtte» gå i barnehage og på SFO, fordi alle foreldre «måtte» jobbe, hvilket igjen skyldtes forestillingen om at alle hadde det best hvis de jobbet heltid. I dag er det fortsatt tillatt å være husmor, men i våre tanker har det liten status.

Og endelig brukte Hirdman begrepet krenkelse for å beskrive de overgrep som fulgte av innordningen: Hele politikken var preget av en ovenfra- og nedad-holdning, av at mennesker selv ikke visste sitt eget beste, og at politikere visste bedre enn andre hvordan det burde være. Resultatet ble at vi gikk fra å være borgere til å bli klienter, fra å være selvhjulpne til å bli avhengige av staten eller dem som visste bedre enn oss «hur det ska vara».  På begynnelsen av 1990-tallet ble vi f.eks. utstyrt med felles, offentlige oppdragelsesregler for våre barn - altså en oppskrift på god barneoppdragelse. I dag diskuteres forbud mot å reklamere for kinderegg, fordi staten ikke har tillit til at vi kan sette grenser for våre barn selv.

Politisert, profesjonalisert og avprivatisert
Familielivet gikk altså gradvis fra å være privat til å bli politisert og profesjonalisert. Eller som SV uttrykte det: "Barnas krav til de voksne og samfunnet har ofte druknet i andre gruppers krav for sine rettigheter. Barna kan ikke sjøl sette fram krav og ønsker. De er prisgitt den forståelse som deres forkjempere til enhver tid viser."

Slik tilførte «de voksne og samfunnet» stadig flere regler og normer for hvordan tingene skulle gjøres i «det lille livet» - drevet frem, tror jeg, av to krefter som den dag i dag virker gjensidig forsterkende på hverandre:

Den ene drivkraften er en paternalistisk politisk ideologi: Politikere, mest på venstresiden, tror simpelthen at de vet bedre enn oss hvordan man skal oppdra barn, og at barn har bedre av å være hos staten enn hos mamma og pappa. Øystein Djupedal (SV) mente at det var «et forfeilet syn på barneoppdragelse å tro at foreldrene er de beste til å oppdra barn», selv om han - etter et visst press - også anerkjente «foreldrenes rett til å holde barna hjemme». Hans partifelle Kristin Halvorsen har brukt dette som et kronargument for å ønske barnehageplass til alle barn; nemlig at det er i denne tidlige perioden av livet at vi «formes» mest. Eller for å sitere hennes landsmøtetale i 2005, da barnehageløftet sto sentralt: «Det er ikke til å begripe at samfunnet tar minst ansvar på det tidspunkt i livet hvor barn formes og utvikles aller mest» - underforstått: Det er når vi utvikler oss mest, danner vår personlighet og er mest sårbare vi bør være hos profesjonelle folk og ikke hos glade amatører som f.eks. mamma og pappa.

Den andre drivkraften er kravet om likhet og rettferdighet: Det er et begredelig faktum av mennesker er forskjellige. Foreldre har ulike materielle ressurser, men de har også i ulik grad interesse for og kompetanse (sic!) til å oppdra barn. Noen foreldre leser lekser med barna sine, andre gjør det ikke. Noen går på tur med barna sine, andre gjør det ikke. Noen smører matpakke til barna sine, andre gjør det ikke.  Og listen kunne selvsagt forlenges. Poenget - for ikke å si problemet - er altså at noen foreldre ikke gjør ting slik de burde, og det skaper, særlig på venstresiden, en ubendig trang til å overta ansvaret og sørge for større likhet. Det holder ikke å slå fast at det å gi sine barn adekvat mat bør være et personlig ansvar i Norge i 2013. Noen gjør det likevel ikke, og dermed blir det hverken likt eller rettferdig, dersom ikke staten overtar. Ingen har ennå foreslått forhåndsgodkjenning av foreldre som vil prøve å få barn; man har fortsatt frihet til å prøve. Men når barnet er født, står staten klar og vil overta stadig mer av ansvaret for og omsorgen for barnet fremfor å overlate det hele til tilfeldighetenes - for ikke å si foreldrenes - frie spill.

Frihet, likhet og ansvar
I henhold til norsk lov er det foreldrenes rett og plikt å oppdra sine barn. Så hvor langt kan staten gå i de facto å overta ansvaret før denne retten og plikten forvitrer? Og hvor langt må staten gå for å få oppfylt sitt ønske om en lik og rettferdig barndom for alle?

Å si at man er «for frihet» og «for likhet», er banalt og ukontroversielt. Djevelen ligger i detaljene. Man kan f.eks. ikke være for full likhet uten at friheten kollapser - og man kan ikke være for full frihet uten å akseptere stor grad av ulikhet. Man kan kanskje snakke om et kontinuum, der ulike hensyn hele tiden må veies og balanseres mot hverandre. Politisk vil høyresiden gjerne stå nærmere friheten - mens venstresiden prioriterer likhet.

Frihetens essens er muligheten til selv å bestemme hvordan vi vil leve våre liv. Frihetens forutsetning er troen på at mennesket er autonomt, at vi har en evne til å ta ansvar, og at det å bestemme over seg selv, til å gjøre dårlige, men også gode og moralsk riktige valg, gir livet mening. Frihet forutsetter simpelthen personlig ansvar, en evne til å forvalte friheten, reflektere over ulike handlingsalternativer, foreta valg - og leve med konsekvensene av de valg vi gjør.

Motsatt kan man si at større likhet pr. definisjon ofte forutsetter at noen utenfor oss selv overtar ansvaret - og «påtvinger» oss større likhet. Det skjer i praksis på svært mange måter, som f.eks. gjennom skattesystemet, universelle velferdsordninger, opplæringsplikten eller ved å innføre ekstra hjelp til faglig svake elever.

Problemet er ikke dette i seg selv, eller at man forsøker å gi alle den samme mulighetslikheten - dvs. den samme muligheten til å nyttiggjøre seg friheten. Det er en tanke alle støtter. Problemet er at man risikerer å drive denne tankegangen for langt.

Jakten på likhet
I Norge har vi formelt sett ikke skoleplikt, men opplæringsplikt. Uansett hva vi kaller det, er dette en plikt som har full politisk oppslutning i alle moderne (og i de fleste fattige) land. Spørsmålet er hvor denne plikten stopper.

Mitt tips er at det i stigende grad vil bli fremmet krav om å gjøre barnehagen obligatorisk. Først som «førskole», men deretter vil kravet krype nedover i årsklassene - kanskje helt til vi til slutt har obligatorisk barnehage fra ettårsalderen av. Kravene vil bli fremmet i frustrasjon - fra politikere som ikke greier å utjevne forskjeller som skyldes barnas medfødte egenskaper og familie, så godt som de ønsker.

Jakten på større mulighetslikhet ser nemlig ut til å være en never ending story. Det ser f.eks. ut til å være umulig å eliminere faktoren «hjemmebakgrunn» som forklaring på elevenes ulike resultater i skolen. Man kan redusere hjemmets betydning ved å ha en ekstra god skole, men å eliminere den må i praksis bety at man må eliminere familien.

Og i og for seg er det jo de som har tenkt denne tanken før, at foreldrene og familien som institusjon kan fjernes helt, nærmest som ugress på en ellers pent planlagt og anlagt plen. Formann Mao tenkte det, og det gjorde vel i grunnen også Gunnar og Alva Myrdal. Jeg tror ikke SV var helt borte heller, den gangen den autoritære sosialismen var mer populær.

Men siden vi vet at det er umulig - og heller ikke ønskelig, selvsagt - må vi tenke over konsekvensene av denne jakten på økt likhet. Prisen vi betaler, er nemlig redusert frihet til å leve livene våre slik vi vil - og svekket personlig ansvar, fordi staten overtar stadig mer av ansvaret for våre liv. Og dersom vi ikke har ansvar, svekkes også motivasjonen til å ta ansvar.

Dessuten er det ikke alltid resultatet blir slik vi tror. Tiltak for å øke likheten kan i verste fall redusere den.

Det er nemlig ikke likegyldig om barna tilbringer tiden sammen med profesjonelle fagfolk eller med familien. Man kan tro, som Djupedal, at det er best å være med fagfolk, men det kan også være tvert om.

De som forsvarer, eller endog foretrekker, svært lange opphold i barnehagen, legger ofte vekt på at personalet er kompetent. Men det er også andre forskjeller på (førskole)lærere og foreldre.

Lærere og førskolelærere skal, etter beste evne, forsøke å se barna objektivt. De skal forsøke å like alle barn og alle elever like mye. Det er ikke lett, det skjønner alle, men det er faktisk oppdraget.

Undersøkelser viser likevel at de ikke alltid får det til. Det viser seg at lærere liker medgjørlige elever bedre enn de som er bråkete, og at de liker snille piker bedre enn urolige gutter. Og utviklingen starter visstnok allerede i barnehagen: Fysisk aktive gutter med «altfor mye» energi blir lett et problem i tradisjonelt kvinnedominerte miljøer. Rolige innesysler og strenge begrensninger av uteleken gjør at jenter allerede i barnehagen blir sosiale vinnere.

Med foreldre er det helt annerledes. De ser sine barn subjektivt. De elsker barna sine uansett. Om de har urolige eller medgjørlige barn, spiller ingen rolle. Foreldre flest elsker sine barn over alt på jorden - enten det er på grunn av deres kvaliteter eller på tross av deres problemer.

Det er altså forskjell på å være ansatt for å ta seg av andres barn og det å være sammen med sine egne barn. Det vet ikke minst lærerne selv, som helt sikkert har andre følelser i møte med barna på jobben og barna hjemme. Og for barna er det selvsagt en stor forskjell på å bli elsket og profesjonelt likt. Er det viktig å bli elsket, er det derfor også viktig å være sammen med familien.

Derfor er det ikke slik at f.eks. barnehageløftet med nødvendighet bare skaper større likhet. Det kan også skape større forskjeller, for eksempel mellom barn som blir godt likt, og de som ikke blir det.

Mer stat til dem som trenger det mest - og grenser for politikk
At vi må akseptere at foreldre er forskjellige, og at alle ikke er like «kompetente» til å oppdra sine barn, betyr ikke at vi skal akseptere alle foreldre. Også barn har grunnleggende rettigheter som må beskyttes. Min følelse er likevel at vi med hell kunne vridd ressursbruken noe i Norge: Vi kunne brukt mer ressurser og grepet raskere inn overfor barn som er utsatt for alvorlig omsorgssvikt - samtidig som vi senket skuldrene noe i møte med alminnelige familier, hvis eneste «problem» er at de ikke lever helt opp til reguleringsstatens idealer.

"Vi som politikere må jo tilrettelegge for at folk tar valg som fører samfunnet i en bestemt retning", sa Inge Marte Thorkildsen i dag. Problemet er vel at det ikke alltid er så lett å vite hva som er den rette retning, og at det ikke alltid er lett å vite hvilke veier som fører til mål.

Dessuten er det delte meninger om hva som er det gode liv, og det bør politikerne respektere.

 

 

PS: Store deler av dette innlegget har tidligere vært publisert i Minerva.

hits