På tide å slå tilbake, Høyre?

  • 13.08.2013 kl.14:51 i Blogg

Har vi det så bra i Norge under den rødgrønne regjeringen at opposisjonen egentlig burde unnlatt å stille til valg?

Det virker nesten som om det er dette som er det underliggende spørsmålet i deler av valgkampdekningen.

I den første partilederdebatten i Arendal i går - og i opptakten til den i Dagsrevyen - er det Erna Solberg som stilles til veggs. Temaet er de påstått dramatiske konsekvensene av at Høyres politikk blir gjennomført. Her, og i store deler av valgkampen ellers, dreier det seg om fjerning av fedrekvoten, et mulig nytt egenandelssystem i fremtiden, fritt behandlingsvalg, skattelettelse og formuesskatt. Det hele toppet seg da statsministeren i går kalte det borgerlige samarbeidet for et helt "mislykket prosjekt" og pekte på Erna Solberg som en dårlig leder.

Alt dette står bare journalistene og ser på - fordi de også synes å dele det samme underliggende resonnement: Stoltenberg-regjeringen er gullstandarden, så da må de som eventuelt vil ta over, bevise at de ikke vil ødelegge noe av skaperverket, som f.eks. skattenivået av 2004. Hvis ikke opposisjonen kan bevise med forskning at den rødgrønne regjeringens politikk ikke "virker" - eller bevise at den er direkte "skadelig" - ja, så er det tydeligvis feil å mene noe annet enn de rødgrønne mener.

Det har blitt veldig populært at politikk nå skal være "kunnskapsbasert". Det har jeg vært talsperson for selv og la frem den til da mest kunnskaps- og forskningsbaserte skolereformen noen gang, da Kunnskapsløftet ble foreslått i 2004. Men strikken er i ferd med å bli strukket for langt: Politikk er ikke bare kunnskap og forskning, for i så fall har vi teknokrati. Politikk er også verdier, ideer og visjoner om hva som skal til for at vi kan leve gode liv - om frihet, personlig ansvar, tillit, maktspredning, likhet og likeverd. Det er ikke alt man kan forske seg frem til, og det er sjelden forskning gir oss et endelig svar. Og det som "virker", har som regel også (bi)virkninger som forskningen ikke overskuer.

Det er av slike grunner vi har valgt å ha demokrati fremfor administrasjonsstyre. Den forskningen og kunnskapen vi har, som aldri kan overskue alt, må suppleres med godt skjønn, erfaring, holdninger og verdier.

For å ta et par eksempler:

En lovbestemt kvotering til ASA-styrene "virker" selvsagt i den forstand at det raskere blir flere kvinner i ASA-styrene. Men virker den på likestillingen i arbeidslivet, på kvaliteten i beslutningene som styrene treffer, på rekrutteringen av kvinner til topplederstillinger i selskapene? Og hvilke bivirkninger får vi av at staten griper inn i private selskaper, samtidig som staten behandler seg selv mildere - eller av å signalisere at kvinner må kvoteres?

En fedrekvote i fødselspermisjonen "virker" selvsagt i den forstand at flere fedre raskere tar ut permisjon. Men virker den på likestillingen i hjemmet og på likestillingen i arbeidslivet? Og hvilke bivirkninger har det for friheten og vårt personlige ansvar at det føres en så paternalistisk politikk? Eller for barna, f.eks. dersom pappa av en eller annen grunn ikke kan ta ut persmisjon? Hva blir neste skritt, dersom vi fortsatt ikke er fornøyd med likestilling i hjem og arbeidsliv? Hvor går grensen for politikk?

Politikken skal holdes oppe av prinsipper og moral. Men politikken skal også holdes nede av prinsipper og moral. Og begge disse synsmåtene er like legitime i et demokrati og i en valgkamp.

Det er denne journalistiske evnen til å betrakte slike ulike synsmåter som like legitime og verdifulle som ofte gjør svenske og danske partilederdebatter så gode sammenlignet med mange av de norske. Her ligger det altfor ofte noe under som forteller oss at større stat, økte bevilgninger og mer regulering er bra - mens privatisering, reduksjon i offentlige utgifter og liberalisering er feil.

Jeg er ikke den eneste som registrerer at Høyre behandles som om det er et regjeringsparti. Også Thomas Boe Hornburg skriver om det samme, og omtaler i dag Jens Stoltenberg som "opposisjonslederen". At det har blitt slik, må nok Høyre bære et medansvar for - fordi partiet så lange har fulgt den, etter min mening sympatiske, strategien og snakket mest om egen politikk fremfor å angripe andres. Spørsmålet er om partiet kan tillate seg å være like "snilt" i tiden som kommer - når nå Jens Stoltenberg ikke bare har tatt av seg silkehanskene, men er direkte frekk i møte med Erna Solberg. At nettopp Stoltenberg tør å stille spørsmål ved Solbergs lederegenskaper, er faktisk noe av det dristigste jeg har hørt og sett på lenge.

Det Stoltenberg sa nokså direkte i går, er at Solberg er en dårlig leder for et "mislykket prosjekt", fordi det borgerlige samarbeidet ikke er mer avklart enn det er. At Solberg er den første Høyre-leder som har greid å samle eget parti og de andre partiene i et felles prosjekt som, for første gang i FrPs 40-årige historie, også anerkjenner dette partiet som samarbeidspartner og et mulig regjeringsparti, imponerer tydeligvis ikke Stoltenberg. Heller ikke er han synderlig imponert over den felles politikken disse fire partiene tross alt har utmeislet på flere områder.

Dette er likevel ikke så oppsiktsvekkende. En politiker vil sjelden gi uttrykk for ros og anerkjennelse til en meningsmotstander, og Stoltenberg har selvsagt all interesse av å fremstille det borgerlige prosjektet så dårlig som mulig.

Så derfor er det kanskje på tide også for Høyre å ta av seg silkehanskene og ikke bare snakke om egen politikk. Kanskje bør man også snakke litt om hva som har skjedd - og ikke skjedd - under Stoltenbergs ledelse de siste åtte år. Vi vet nemlig at det mangler gjennomføringskraft i norsk offentlig forvaltning, bl.a. fordi det er noe galt med "holdninger, kultur og lederskap" i forvaltningen under Stoltenbergs ledelse.

Det er, som vi vet, sviktende gjennomføringsevne og -tempo mange steder i forvaltningen.  Det kan i verste fall koste menneskeliv, og det koster uansett milliarder. For bare å nevne fire ulike eksempler:

  • Et viktig veiprosjekt i Norge har en antatt byggetid på 24 år og en kostnad på over 17 milliarder kroner. Ifølge en analyse fra Rådgivende Ingeniørers Forening kunne man spart 19 år og fem - sju milliarder kroner, dersom prosjektet hadde vært gjennomført på en annen måte.
  • Den nye straffeloven, som Stortinget vedtok i 2005, kan ikke settes i kraft før etter minst 10 år, fordi politiet mangler et adekvat IKT-system. Det har bl.a. ført til at Anders Behring Breivik bare fikk 21 og ikke 30 års fengsel, slik Stortinget mener at slike som han burde ha.
  • Helsevesenet bruker fortsatt disketter og telefax for å kommunisere - og har ennå ikke greid å ta i bruk moderne IKT for å sørge for at hver innbygger får én journal. Samtidig har helsekøene vokst med 50.000 personer siden 2005.
  • Ifjor ble det begått 181.000 forbrytelser som ikke ble oppklart i Norge. En av årsakene er at politiet sliter med å overføre bilder og fingeravtrykk digitalt til registrene i Kripos.

Felles for disse fire eksemplene er at de viser at det ikke er de offentlig ansatte det er noe i veien med, og at effektivisering ikke dreier seg om å «løpe fortere». Offentlig sektor rekrutterer meget kompetente medarbeidere i Norge. Hovedproblemet er for svak ledelse, som bl.a. gjør det tungvint og i verste fall umulig å løse oppgavene på en god måte. Og det er et politisk ansvar: Det er statsministeren som er den øverste lederen for alt dette.

Hvis det skal være noen mening i en valgkamp - og det er om å gjøre å sette søkelyset på statsministerkandidatenes lederegenskaper - er det viktigere ting å gripe fatt i enn hvor langt de borgerlige partiene er kommet i å utvikle et felles regjeringsprogram. Jeg tviler litt på at Høyre vil ønske eller greie å forlate strategien om å snakke mest om egen politikk. Kanskje er det heller ikke så lurt.

Men journalistene må gjøre jobben sin:

De skal stille kritiske spørsmål til den politikken Erna Solberg sier hun vil føre.

Men de skal også stille kritiske spørsmål til den politikken Stoltenberg har ført og vil føre.

hits