I morgen legger Regjeringen frem statsbudsjettet for 2010. Den kommer selv til å mene at den holder seg til handlingsregelen, slik alle regjeringer har ment siden regelen ble innført i 2001. Bare Fremskrittspartiet var den gangen mot å innføre en slik regel. Frp er fortsatt imot handlingsregelen og begrunner det bl.a. med at regelen likevel ikke blir fulgt. Senest på Politisk Kvarter i dag uttalte Fremskrittspartiets finanspolitiske talsmann at han ikke skjønte vitsen med en regel som ikke blir fulgt.

Men er det sant?

Ikke helt.

Annonsørinnhold

De beste mascaraene i alle prisklasser

Handlingsregelen tilsier at petroleumsinntektene skal fases gradvis inn i økonomien, omlag i takt med forventet realavkastning av statens pensjonsfond – utland. Den forventede realavkastningen er satt til fire prosent, og Frp har rett i at regelen dermed stort sett er blitt brutt – som regel fordi man har brukt mer oljepenger enn de fire prosentene skulle tilsi.

Men dette er ikke hele bildet. Retningslinjene for budsjettpolitikken tilsier nemlig også at det skal legges vekt på å jevne ut svingninger i økonomien for å sikre god kapasitetsutnyttelse og lav arbeidsledighet. Handlingsregelen er altså ikke en mekanisk regel som skal følges slavisk. Leser vi hele regelen, ser vi at det er meningen at man skal bruke mer i dårlige tider og mindre i gode tider.

Det er dette alle regjeringer har gjort siden handlingsregelen ble innført. Det kan selvsagt herske litt ulike oppfatninger, blant politikere og økonomer om hvorvidt man har truffet helt riktig det enkelte år. Men alt oppsummert har reaksjonene på omfanget av "brudd" på handlingsregelen vært svært milde. Vi må altså kunne oppsummere med å si at handlingsregelen i det store og hele har vært fulgt, og at den slik sett har virket slik den var ment å virke.

Men trenger vi den? De fleste økonomer og politikere synes å være enige om det. På et frokostmøte i Civita for et års tid siden var alle enige om at den ikke primært er en regel for ansvarlig økonomisk styring, men for god formuesforvaltning. Den skal sikre at også fremtidige generasjoner kan nyte godt av de store petroleumsinntektene som kommer nå.

Jeg er enig i at det er fornuftig med en slik regel. Ideelt sett bør kanskje politikerne alltid være helt frie til å utøve sunt skjønn, f.eks. om hvor mye penger vi skal bruke fra ett år til et annet – uten å være bundet av selvpålagte regler. Men regelstyring bidrar til disiplin og forutsigbarhet, hvilket skaper tillit til den økonomiske politikken. For selv om politikerne hver for seg er ansvarlige nok, vet vi at det kan oppstå politiske situasjoner som fører til uansvarlig og uforutsigbar politikk.

Da politikerne etablerte oljefondet (nå pensjonsfondet) ble det av enkelte betegnet som et "høydepunkt i selverkjennelse". Et nytt høydepunkt var nettopp handlingsregelen. Reglene lages for å beskytte politikerne (eller i bunn og grunn befolkningen) mot politikernes egne dumme vedtak. Ett smart vedtak beskytter altså mot mange andre dårlige vedtak.

Dette betyr likevel ikke at alle deler av handlingsregelen har virket helt etter hensikten. Det var nemlig også en viktig målsetting med handlingsregelen at de ekstra petroleumsinntektene i hovedsak skulle brukes til "vekstfremmende tiltak". Man kan alltid diskutere hva som er mest vekstfremmende, men Stoltenberg I-regjeringen hadde i alle fall en strengere tolkning enn Stoltenberg II. Den gangen brukte finansminister Schjøtt-Pedersen skattelettelser, infrastruktur og forskning som eksempler. Det ville neppe finansminister Halvorsen gjort i dag.

Kjetil Storesletten har i Aftenposten 11.september også pekt på en annen svakhet: Økningen i oljeformuen kommer langt tidligere enn eldrebølgen. Kostnadene for eldrebølgen øker for alvor etter 2040, mens oljefondet når toppen allerede i 2020. I verste fall fører det til at vi sløser for mye når behovene ikke er så store og må spare når vi trenger å bruke mer.

Alt i alt er det fornuftig å evaluere handlingsregelen for å vurdere om den bør justeres. Ikke fordi den er brutt hvert år, slik Frp hevder – men fordi vi nå har ti års erfaring og fortsatt har svært store utfordringer foran oss.

I morgen legger Regjeringen frem statsbudsjettet for 2010. Den kommer selv til å mene at den holder seg til handlingsregelen, slik alle regjeringer har ment siden regelen ble innført i 2001. Bare Fremskrittspartiet var den gangen mot å innføre en slik regel. Frp er fortsatt imot handlingsregelen og begrunner det bl.a. med at regelen likevel ikke blir fulgt. Senest på Politisk Kvarter i dag uttalte Fremskrittspartiets finanspolitiske talsmann at han ikke skjønte vitsen med en regel som ikke blir fulgt.

Men er det sant?

Ikke helt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Handlingsregelen tilsier at petroleumsinntektene skal fases gradvis inn i økonomien, omlag i takt med forventet realavkastning av statens pensjonsfond – utland. Den forventede realavkastningen er satt til fire prosent, og Frp har rett i at regelen dermed stort sett er blitt brutt – som regel fordi man har brukt mer oljepenger enn de fire prosentene skulle tilsi.

Men dette er ikke hele bildet. Retningslinjene for budsjettpolitikken tilsier nemlig også at det skal legges vekt på å jevne ut svingninger i økonomien for å sikre god kapasitetsutnyttelse og lav arbeidsledighet. Handlingsregelen er altså ikke en mekanisk regel som skal følges slavisk. Leser vi hele regelen, ser vi at det er meningen at man skal bruke mer i dårlige tider og mindre i gode tider.

Det er dette alle regjeringer har gjort siden handlingsregelen ble innført. Det kan selvsagt herske litt ulike oppfatninger, blant politikere og økonomer om hvorvidt man har truffet helt riktig det enkelte år. Men alt oppsummert har reaksjonene på omfanget av "brudd" på handlingsregelen vært svært milde. Vi må altså kunne oppsummere med å si at handlingsregelen i det store og hele har vært fulgt, og at den slik sett har virket slik den var ment å virke.

Men trenger vi den? De fleste økonomer og politikere synes å være enige om det. På et frokostmøte i Civita for et års tid siden var alle enige om at den ikke primært er en regel for ansvarlig økonomisk styring, men for god formuesforvaltning. Den skal sikre at også fremtidige generasjoner kan nyte godt av de store petroleumsinntektene som kommer nå.

Jeg er enig i at det er fornuftig med en slik regel. Ideelt sett bør kanskje politikerne alltid være helt frie til å utøve sunt skjønn, f.eks. om hvor mye penger vi skal bruke fra ett år til et annet – uten å være bundet av selvpålagte regler. Men regelstyring bidrar til disiplin og forutsigbarhet, hvilket skaper tillit til den økonomiske politikken. For selv om politikerne hver for seg er ansvarlige nok, vet vi at det kan oppstå politiske situasjoner som fører til uansvarlig og uforutsigbar politikk.

Da politikerne etablerte oljefondet (nå pensjonsfondet) ble det av enkelte betegnet som et "høydepunkt i selverkjennelse". Et nytt høydepunkt var nettopp handlingsregelen. Reglene lages for å beskytte politikerne (eller i bunn og grunn befolkningen) mot politikernes egne dumme vedtak. Ett smart vedtak beskytter altså mot mange andre dårlige vedtak.

Dette betyr likevel ikke at alle deler av handlingsregelen har virket helt etter hensikten. Det var nemlig også en viktig målsetting med handlingsregelen at de ekstra petroleumsinntektene i hovedsak skulle brukes til "vekstfremmende tiltak". Man kan alltid diskutere hva som er mest vekstfremmende, men Stoltenberg I-regjeringen hadde i alle fall en strengere tolkning enn Stoltenberg II. Den gangen brukte finansminister Schjøtt-Pedersen skattelettelser, infrastruktur og forskning som eksempler. Det ville neppe finansminister Halvorsen gjort i dag.

Kjetil Storesletten har i Aftenposten 11.september også pekt på en annen svakhet: Økningen i oljeformuen kommer langt tidligere enn eldrebølgen. Kostnadene for eldrebølgen øker for alvor etter 2040, mens oljefondet når toppen allerede i 2020. I verste fall fører det til at vi sløser for mye når behovene ikke er så store og må spare når vi trenger å bruke mer.

Alt i alt er det fornuftig å evaluere handlingsregelen for å vurdere om den bør justeres. Ikke fordi den er brutt hvert år, slik Frp hevder – men fordi vi nå har ti års erfaring og fortsatt har svært store utfordringer foran oss.

Alle vet at journalistene er mer venstrevridde enn befolkningen for øvrig, og at også journaliststudentene er det. Nå er det avdekket at også lærerne ved journalistutdanningen har bakgrunn fra venstresiden, og spørsmålet er: Gjør det noe?

Journaliststudent Gry Hanna Sørensen Lunde har intervjuet meg om det. Der sier jeg at jeg tror det kan være "uheldig for journalistikken", og at det kan være en fordel "å ha journalistlærere med variert politisk bakgrunn", fordi min erfaring er at mange journalister "ikke klarer å stille gode kritiske spørsmål fra et høyreorientert perspektiv, og at dette er med på å sette en ubalansert politisk dagsorden".

Gudleiv Forr i Dagbladet er også intervjuet. Han er uenig med meg. Han tror jeg "tar feil" når jeg stiller "spørsmål ved venstreorienterte journalisters evne til å sette seg inn i et høyreorientert perspektiv." Forr "har tillit til at dagens journalister klarer å stille kritiske spørsmål fra begge sider av politikken".

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Alle forskere med respekt for seg selv mener at forskningen ikke kan bli helt nøytral. Enhver forskning vil være preget av de holdninger og meninger forskeren selv har, selv om forskeren gjør alt hun kan for å være nøytral. Men ved å medgi at man ikke helt kan ekskludere sine egne oppfatninger, viser forskeren evne til å distansere seg fra seg selv og foreta en nøktern analyse av noe som for de fleste virker ganske opplagt: Vi greier ikke å være 100 prosent upåvirket av det vi selv mener og står for.

Det er ikke journalistenes skyld at de stort sett står til venstre. Derfor begriper jeg ikke hvorfor så mange journalister skal insistere på at de greier noe ingen andre greier, nemlig å være 100 prosent nøytrale og helt uavhengig av egne holdninger og politisk grunnsyn. Jeg kan rett og slett ikke forstå at det er et nederlag å innrømme at det selvsagt betyr noe at så mange heller i én politisk retning, og at det beste hadde vært at journalistikken representerte et større politisk mangfold.

Gudleiv Forr er selv journalist. Hans erfaring som høyreorientert objekt for journalistikken er derfor ganske begrenset. Derfor er det kanskje ikke så rart at han ikke har fått med seg hvor få journalister som stiller virkelig kritiske spørsmål om f.eks. mangelen på private sykehus, om den restriktive friskoleloven, om hvorvidt problemer alltid løses best med økte offentlige bevilgninger, om personlig ansvar, om velferdsstatens normative grunnlag osv.

Jeg tror ikke man helt skjønner forskjellen før man leser utenlandske høyreorienterte aviser og tidsskrifter. Det dreier seg både om vinkling og temaer. Gode eksempler er bl.a. intervjuer i den danske Weekendavisen med nordmenn som f.eks. Roy Jacobsen, Erlend Loe eller Civitas egen Lars Svendsen. Her får de "spørsmål fra høyre" og avslører interessante sider ved seg selv som vi aldri får med oss i noe norsk intervju.

Alle vet at journalistene er mer venstrevridde enn befolkningen for øvrig, og at også journaliststudentene er det. Nå er det avdekket at også lærerne ved journalistutdanningen har bakgrunn fra venstresiden, og spørsmålet er: Gjør det noe?

Journaliststudent Gry Hanna Sørensen Lunde har intervjuet meg om det. Der sier jeg at jeg tror det kan være "uheldig for journalistikken", og at det kan være en fordel "å ha journalistlærere med variert politisk bakgrunn", fordi min erfaring er at mange journalister "ikke klarer å stille gode kritiske spørsmål fra et høyreorientert perspektiv, og at dette er med på å sette en ubalansert politisk dagsorden".

Gudleiv Forr i Dagbladet er også intervjuet. Han er uenig med meg. Han tror jeg "tar feil" når jeg stiller "spørsmål ved venstreorienterte journalisters evne til å sette seg inn i et høyreorientert perspektiv." Forr "har tillit til at dagens journalister klarer å stille kritiske spørsmål fra begge sider av politikken".

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Alle forskere med respekt for seg selv mener at forskningen ikke kan bli helt nøytral. Enhver forskning vil være preget av de holdninger og meninger forskeren selv har, selv om forskeren gjør alt hun kan for å være nøytral. Men ved å medgi at man ikke helt kan ekskludere sine egne oppfatninger, viser forskeren evne til å distansere seg fra seg selv og foreta en nøktern analyse av noe som for de fleste virker ganske opplagt: Vi greier ikke å være 100 prosent upåvirket av det vi selv mener og står for.

Det er ikke journalistenes skyld at de stort sett står til venstre. Derfor begriper jeg ikke hvorfor så mange journalister skal insistere på at de greier noe ingen andre greier, nemlig å være 100 prosent nøytrale og helt uavhengig av egne holdninger og politisk grunnsyn. Jeg kan rett og slett ikke forstå at det er et nederlag å innrømme at det selvsagt betyr noe at så mange heller i én politisk retning, og at det beste hadde vært at journalistikken representerte et større politisk mangfold.

Gudleiv Forr er selv journalist. Hans erfaring som høyreorientert objekt for journalistikken er derfor ganske begrenset. Derfor er det kanskje ikke så rart at han ikke har fått med seg hvor få journalister som stiller virkelig kritiske spørsmål om f.eks. mangelen på private sykehus, om den restriktive friskoleloven, om hvorvidt problemer alltid løses best med økte offentlige bevilgninger, om personlig ansvar, om velferdsstatens normative grunnlag osv.

Jeg tror ikke man helt skjønner forskjellen før man leser utenlandske høyreorienterte aviser og tidsskrifter. Det dreier seg både om vinkling og temaer. Gode eksempler er bl.a. intervjuer i den danske Weekendavisen med nordmenn som f.eks. Roy Jacobsen, Erlend Loe eller Civitas egen Lars Svendsen. Her får de "spørsmål fra høyre" og avslører interessante sider ved seg selv som vi aldri får med oss i noe norsk intervju.

Jeg har vært ute og reist. Jeg har ikke lest en eneste norsk avis på ti dager, og det har ikke vært lett å finne nyheter om Norge der jeg har vært. Det første jeg leste da jeg kom hjem og fikk kjøpt en norsk avis på Gardermoen, var lederartikkelen i denne ukens Morgenbladet. Den lød "Ja til nordisk kanaldekning" og var et innlegg til forsvar for fri utveksling av tv-sendinger i Skandinavia. "Tenk hvilke ringvirkninger det ville få, dersom NRK, Sveriges Television og Danmarks Radio begynte å sende gratis tv til lisensbetalerne i hverandres land," skriver Morgenbladet, som er inspirert av den svenske journalisten Thomas Alkärr. Han mener at Fredrik Skavlan er det viktigste som har skjedd siden 1905 for å få svenskenes øyne opp for Norge og det nordiske samarbeidet. Men denne typen samarbeid strander, nå som før, på meningsløse og uforståelige hindre.

Morgenbladets hyldest til det nordiske samarbeidet minnet meg om noe jeg leste rett før jeg reiste. Da tok nemlig den norske utenriksministeren til orde for at de nordiske land skulle slå seg sammen og kreve en plass i G20. Hver for oss er vi for små til å få plass, selv om vi, pr hode, er rikest i verden.  Til sammen fremstår vi imidlertid som et rimelig stort land som kanskje, hvis vi var heldige, kunne få en plass. Forslaget møtte kritikk både fra Sverige og norsk opposisjon fordi det indirekte ville svekke FN, men det er ikke poenget her.

Mitt poeng er det paradoksale i Norges situasjon: Vi er et veldig rikt, men et veldig lite land.  Der vi kan gjøre oss gjeldende, nemlig i EU, vil vi ikke være med. Der vi vil være med, greier vi ikke å gjøre oss gjeldende. Norden har aldri greid å få sving på tv-samarbeidet. Og hvorfor skal svenskene, som ikke bare er medlem av EU, men til og med har formannsskapet i EU og i kraft av det faktisk møter i G20 samtidig som de er kritiske til G20, bry seg om å konstruere et nordisk fremstøt for å gjøre Norden til et medlem av G20?

Det virker nesten som om det norske utenforskapet gjør oss litt desperate. Departementene gjør enorme anstrengelser for at de og deres statsråder skal få lov til å være med i EUs mange uformelle ministermøter, selv om vi altså har takket nei til å være med i de formelle møtene. Forleden fortalte den danske utviklingsministeren meg hvordan hun nærmest hadde lobbet Erik Solheim inn på et møte. Og nå vil vi altså prøve å komme med i G20 via våre venner i Norden, enda de allerede er med i kraft av sitt EU-medlemskap.

Argumentene for å se Norge, Sverige og Danmark i sammenheng, er imidlertid interessante: Vi har et språkfellesskap. Vi har en felles historie. Vi har den samme kulturen. Og vi er alle en del av den såkalte nordiske modellen. Vi er vant til å ha passfrihet og felles arbeidsmarked. Ingen har innført euro, men vi kan jo godt gjøre det. Vi er hver for oss ganske små, men til sammen blir vi en rimelig stor region – og antagelig en mer interessant region. Norge har store inntekter fra oljen. Danmark og Sverige forsker mer for fremtiden. Vi er åpne, globaliserte økonomier, og vi ønsker altså bli hørt i det internasjonale samfunn.

Så hvorfor ikke ta skrittet fullt ut og gjøre Norge, Sverige og Danmark til ett land?

Jeg har vært ute og reist. Jeg har ikke lest en eneste norsk avis på ti dager, og det har ikke vært lett å finne nyheter om Norge der jeg har vært. Det første jeg leste da jeg kom hjem og fikk kjøpt en norsk avis på Gardermoen, var lederartikkelen i denne ukens Morgenbladet. Den lød "Ja til nordisk kanaldekning" og var et innlegg til forsvar for fri utveksling av tv-sendinger i Skandinavia. "Tenk hvilke ringvirkninger det ville få, dersom NRK, Sveriges Television og Danmarks Radio begynte å sende gratis tv til lisensbetalerne i hverandres land," skriver Morgenbladet, som er inspirert av den svenske journalisten Thomas Alkärr. Han mener at Fredrik Skavlan er det viktigste som har skjedd siden 1905 for å få svenskenes øyne opp for Norge og det nordiske samarbeidet. Men denne typen samarbeid strander, nå som før, på meningsløse og uforståelige hindre.

Morgenbladets hyldest til det nordiske samarbeidet minnet meg om noe jeg leste rett før jeg reiste. Da tok nemlig den norske utenriksministeren til orde for at de nordiske land skulle slå seg sammen og kreve en plass i G20. Hver for oss er vi for små til å få plass, selv om vi, pr hode, er rikest i verden.  Til sammen fremstår vi imidlertid som et rimelig stort land som kanskje, hvis vi var heldige, kunne få en plass. Forslaget møtte kritikk både fra Sverige og norsk opposisjon fordi det indirekte ville svekke FN, men det er ikke poenget her.

Mitt poeng er det paradoksale i Norges situasjon: Vi er et veldig rikt, men et veldig lite land.  Der vi kan gjøre oss gjeldende, nemlig i EU, vil vi ikke være med. Der vi vil være med, greier vi ikke å gjøre oss gjeldende. Norden har aldri greid å få sving på tv-samarbeidet. Og hvorfor skal svenskene, som ikke bare er medlem av EU, men til og med har formannsskapet i EU og i kraft av det faktisk møter i G20 samtidig som de er kritiske til G20, bry seg om å konstruere et nordisk fremstøt for å gjøre Norden til et medlem av G20?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det virker nesten som om det norske utenforskapet gjør oss litt desperate. Departementene gjør enorme anstrengelser for at de og deres statsråder skal få lov til å være med i EUs mange uformelle ministermøter, selv om vi altså har takket nei til å være med i de formelle møtene. Forleden fortalte den danske utviklingsministeren meg hvordan hun nærmest hadde lobbet Erik Solheim inn på et møte. Og nå vil vi altså prøve å komme med i G20 via våre venner i Norden, enda de allerede er med i kraft av sitt EU-medlemskap.

Argumentene for å se Norge, Sverige og Danmark i sammenheng, er imidlertid interessante: Vi har et språkfellesskap. Vi har en felles historie. Vi har den samme kulturen. Og vi er alle en del av den såkalte nordiske modellen. Vi er vant til å ha passfrihet og felles arbeidsmarked. Ingen har innført euro, men vi kan jo godt gjøre det. Vi er hver for oss ganske små, men til sammen blir vi en rimelig stor region – og antagelig en mer interessant region. Norge har store inntekter fra oljen. Danmark og Sverige forsker mer for fremtiden. Vi er åpne, globaliserte økonomier, og vi ønsker altså bli hørt i det internasjonale samfunn.

Så hvorfor ikke ta skrittet fullt ut og gjøre Norge, Sverige og Danmark til ett land?