Den nye regjeringen er stolt av at den er så representativ for Norges befolkning.

Flere regjeringsmedlemmer mener at det er et mål at regjeringen i størst mulig grad er et speilbilde av befolkningen for øvrig. Enkelte kommentatorer har riktig nok bemerket at det mangler en innvandrer i Regjeringen, men la nå det fare. Det er tross alt både unge og gamle i Regjeringen, det er kvinner og menn, og det er folk fra hele landet. Ifølge statsministeren er det til og med bra at regjeringsmedlemmene kommer fra tre forskjellige partier.

Men hvorfor ikke ta med alle partiene? Da ville jo regjeringen bli enda mer representativ.

Den nye Stoltenberg-regjeringen etterlater en følelse av déjà vu. Ikke bare fordi Sigbjørn Johnsen og Grete Faremo er tilbake i regjering, men også fordi Thorbjørn Jaglands gamle kongstanke om en samordningsminister ved Statsministerens kontor nå igjen ser dagens lys. Sist var det Terje Rød-Larsen som var tiltenkt rollen, men som mange husker, gikk det galt. Først fordi saken var dårlig forberedt og klossete håndtert – dernest fordi Rød-Larsen måtte forlate regjeringen.

Egentlig er det fornyings- og administrasjonsministeren som er regjeringens samordningsminister. Men administrasjons- ministeren og administrasjonsdepartementet har sjelden hatt tilstrekkelig pondus til å spille en slik rolle. I møte med Finansdepartementet, som ofte har et litt annet syn på hva som er viktig og riktig samordningspolitikk, er det som regel administrasjonsdepartementet som må gi seg. Administrasjons- departementet, enten det heter noe med "fornying" eller "modernisering", er altså ikke tungt nok til virkelig å forestå den nødvendige samordning i en regjering.

Samtidig er det naturlig at mye av samordningsarbeidet foregår på Statsministerens kontor – SMK. Kontoret har da også vokst betydelig de siste tiår bl.a. for å kunne makte denne oppgaven. Men fortsatt er SMK ganske svakt i forhold til statsministerkontorer i andre land, samtidig som fagdepartementene i Norge er sterke. Dette viser seg bl.a. ved at statsrådene hver for seg har ganske stor makt, hvilket er positivt – men det fører også til en suboptimalisering og en sektororientering som svekker helheten i styringen av landet.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Isolert sett er det derfor ganske fornuftig å opprette en statsråd for samordning. Denne gangen kan det dessuten gå bra, fordi rollen antagelig allerede er nokså befestet i praksis. Karl Eirik Schjøtt-Pedersen har i praksis hatt denne rollen en god stund allerede. Forskjellen nå blir at han kan møte i Stortinget, sitte ved Regjeringens og Kongens bord, delta i Regjeringens forhandlinger, være vikar for statsministeren og generelt få en større autoritet både innad og utad.

Baksiden av medaljen – og ironien i det hele – er at utnevnelsen av Schjøtt-Pedersen i seg selv er et eksempel på at samordningsbehovene vokser. Regjeringen eser nå ut med ytterligere ett medlem, slik at det blir 20 statsråder, inklusive statsministeren. Det er altfor mange og en viktig årsak til at samordningsbehovene og -problemene er så store. Hadde antall regjeringsmedlemmer vært f.eks. ti, ville det heller ikke vært behov for noen egen minister for samordning.

Vi er i ferd med å få et A-lag og et B-lag i den norske regjering. Regjeringene er blitt altfor store til at de kan gjøre det de skal gjøre, på en effektiv måte. Vi har derfor fått et A-lag som består av statsministeren, finansministeren og partilederne – og nå høyst sannsynlig også samordningsministeren. Med tre partier i regjering vil det i praksis si tre – seks personer. Resten av regjeringen er et B-lag som i stadig større grad ser ut til å måtte spise i seg det A-laget har bestemt.  Det er uheldig, siden både A-laget og B-laget, formelt og konstitusjonelt, har nøyaktig like mye ansvar.

Den nye Stoltenberg-regjeringen etterlater en følelse av déjà vu. Ikke bare fordi Sigbjørn Johnsen og Grete Faremo er tilbake i regjering, men også fordi Thorbjørn Jaglands gamle kongstanke om en samordningsminister ved Statsministerens kontor nå igjen ser dagens lys. Sist var det Terje Rød-Larsen som var tiltenkt rollen, men som mange husker, gikk det galt. Først fordi saken var dårlig forberedt og klossete håndtert – dernest fordi Rød-Larsen måtte forlate regjeringen.

Egentlig er det fornyings- og administrasjonsministeren som er regjeringens samordningsminister. Men administrasjons- ministeren og administrasjonsdepartementet har sjelden hatt tilstrekkelig pondus til å spille en slik rolle. I møte med Finansdepartementet, som ofte har et litt annet syn på hva som er viktig og riktig samordningspolitikk, er det som regel administrasjonsdepartementet som må gi seg. Administrasjons- departementet, enten det heter noe med "fornying" eller "modernisering", er altså ikke tungt nok til virkelig å forestå den nødvendige samordning i en regjering.

Samtidig er det naturlig at mye av samordningsarbeidet foregår på Statsministerens kontor – SMK. Kontoret har da også vokst betydelig de siste tiår bl.a. for å kunne makte denne oppgaven. Men fortsatt er SMK ganske svakt i forhold til statsministerkontorer i andre land, samtidig som fagdepartementene i Norge er sterke. Dette viser seg bl.a. ved at statsrådene hver for seg har ganske stor makt, hvilket er positivt – men det fører også til en suboptimalisering og en sektororientering som svekker helheten i styringen av landet.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Isolert sett er det derfor ganske fornuftig å opprette en statsråd for samordning. Denne gangen kan det dessuten gå bra, fordi rollen antagelig allerede er nokså befestet i praksis. Karl Eirik Schjøtt-Pedersen har i praksis hatt denne rollen en god stund allerede. Forskjellen nå blir at han kan møte i Stortinget, sitte ved Regjeringens og Kongens bord, delta i Regjeringens forhandlinger, være vikar for statsministeren og generelt få en større autoritet både innad og utad.

Baksiden av medaljen – og ironien i det hele – er at utnevnelsen av Schjøtt-Pedersen i seg selv er et eksempel på at samordningsbehovene vokser. Regjeringen eser nå ut med ytterligere ett medlem, slik at det blir 20 statsråder, inklusive statsministeren. Det er altfor mange og en viktig årsak til at samordningsbehovene og -problemene er så store. Hadde antall regjeringsmedlemmer vært f.eks. ti, ville det heller ikke vært behov for noen egen minister for samordning.

Vi er i ferd med å få et A-lag og et B-lag i den norske regjering. Regjeringene er blitt altfor store til at de kan gjøre det de skal gjøre, på en effektiv måte. Vi har derfor fått et A-lag som består av statsministeren, finansministeren og partilederne – og nå høyst sannsynlig også samordningsministeren. Med tre partier i regjering vil det i praksis si tre – seks personer. Resten av regjeringen er et B-lag som i stadig større grad ser ut til å måtte spise i seg det A-laget har bestemt.  Det er uheldig, siden både A-laget og B-laget, formelt og konstitusjonelt, har nøyaktig like mye ansvar.

Dagsrevyen melder at Grete Faremo blir ny forsvarsminister. Det går sikkert bra.

Men det er jammen meg ganske urettferdig at det ikke er Espen Barth Eide som nå rykker opp. Han er statssekretær i Forsvarsdepartementet, men var mer enn kompetent til å bli minister allerede i 2005. Antagelig er han en viktig årsak til at det har gått så bra for Strøm Erichsen. Han er kunnskapsrik, saklig og debattsterk – og en meget sympatisk politikertype jeg kunne ønske meg flere av.

Der er bare én grunn til at Barth Eide ikke blir statsråd: Han er mann. Og det gjør neppe saken bedre at han snakker Oslo-dialekt og bor i Oslo vest. Han er til og med tilhenger av at Norge skal melde seg inn i EU. Og han er i sin "beste alder" – han er hverken en ung nykommer eller en spennende senior.

Jeg vet jo ikke helt sikkert om Jens Stoltenberg er enig med meg. Men mitt tips er at han er det. Mitt tips er at han til og med har forsikret seg om at Barth Eide vil fortsette som statssekretær når Grete Faremo blir minister. Det vil nemlig være en ganske god forsikring mot tabber og tull og en veldig god hjelp for Faremo, som nå er langt ferskere på feltet. enn Barth Eide er.

Mye tyder på at Barth Eide blir diskriminert. Han er utsatt for forskjellsbehandling, fordi han er mann. Mange mener det er greit, fordi det er kvinnene som historisk har blitt forbigått. Men kan én urettferdighet repareres med en ny urettferdighet? Og er det ikke forskjell på nedarvede tradisjoner som vi gradvis tar et oppgjør med og en bevisst diskriminering etter at vi har erkjent at kjønnene er likeverdige og bør være likstilt?

Jeg syns det, og derfor syns jeg det er urettferdig at ikke forsvarsministeren nå skal hete Espen Barth Eide.

Dagsrevyen melder at Grete Faremo blir ny forsvarsminister. Det går sikkert bra.

Men det er jammen meg ganske urettferdig at det ikke er Espen Barth Eide som nå rykker opp. Han er statssekretær i Forsvarsdepartementet, men var mer enn kompetent til å bli minister allerede i 2005. Antagelig er han en viktig årsak til at det har gått så bra for Strøm Erichsen. Han er kunnskapsrik, saklig og debattsterk – og en meget sympatisk politikertype jeg kunne ønske meg flere av.

Der er bare én grunn til at Barth Eide ikke blir statsråd: Han er mann. Og det gjør neppe saken bedre at han snakker Oslo-dialekt og bor i Oslo vest. Han er til og med tilhenger av at Norge skal melde seg inn i EU. Og han er i sin "beste alder" – han er hverken en ung nykommer eller en spennende senior.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg vet jo ikke helt sikkert om Jens Stoltenberg er enig med meg. Men mitt tips er at han er det. Mitt tips er at han til og med har forsikret seg om at Barth Eide vil fortsette som statssekretær når Grete Faremo blir minister. Det vil nemlig være en ganske god forsikring mot tabber og tull og en veldig god hjelp for Faremo, som nå er langt ferskere på feltet. enn Barth Eide er.

Mye tyder på at Barth Eide blir diskriminert. Han er utsatt for forskjellsbehandling, fordi han er mann. Mange mener det er greit, fordi det er kvinnene som historisk har blitt forbigått. Men kan én urettferdighet repareres med en ny urettferdighet? Og er det ikke forskjell på nedarvede tradisjoner som vi gradvis tar et oppgjør med og en bevisst diskriminering etter at vi har erkjent at kjønnene er likeverdige og bør være likstilt?

Jeg syns det, og derfor syns jeg det er urettferdig at ikke forsvarsministeren nå skal hete Espen Barth Eide.

Utdanningsforbundet er fornøyd med SV i regjering. Helga Hjetland syns at SV har gjort en god jobb i Kunnskapsdepartementet, og at partiet derfor bør få beholde departementet. Begrunnelsen er at Solhjell har vært "trygghetsskapende".

Men er det bra at landets desidert største lærerorganisasjon, som nesten har monopol på å organisere lærere og førskolelærere, så klart gir uttrykk for partipolitiske sympatier? Det kommer ikke akkurat som en bombe at lærerne støtter SV, men likevel: Man forventer kanskje at ledelsen i Utdanningsforbundet forholder seg mer nøytral i det offentlige rom? Lærerne skal undervise barn av alle foreldre, de skal respektere alle foreldre uansett hva de står for, og de trenger foreldrenes tillit. Er det da så lurt å blande seg bort i om det er borgerlig eller rødgrønn regjering, eller om det er SV, Sp eller Ap som har ministeren? Jeg syns ikke det.

Og er det forresten uten videre et kompliment når en minister roses av en fagforening? SV syns sikkert det. Men hva vil det si å være en "trygghetsskapende" kunnskapsminister? Er det blitt mindre mobbing i skolegården? Føler elevene seg trygge på at de vil lære å lese, skrive og regne? Er det skoleveien som er blitt tryggere? Eller er det muligens lærerne Hjetland tenker på? Har lærerne sluppet plagsomme krav eller innsyn i skolen? Kanskje det er lærerne som har har fått det slik de vil med SV i regjering?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Skolen er til for elevenes skyld. Politiet er der for publikum. Og sykehusene skal hjelpe pasientene. Derfor er det merkelig at pressen så ofte henvender seg til fagforeningene for å spørre hva som er best, som om de kan representere en slags fasit etter at politikerne har sagt sitt. Men det gjør de selvsagt ikke. Organisasjonene driver først og fremst interessepolitikk for sine medlemmer – og de har hverken elever, pasienter eller publikum generelt som medlemmer.

Det som er i lærernes interesse, er faktisk ikke alltid i elevenes interesse. Ofte er det tvert om.

Utdanningsforbundet er fornøyd med SV i regjering. Helga Hjetland syns at SV har gjort en god jobb i Kunnskapsdepartementet, og at partiet derfor bør få beholde departementet. Begrunnelsen er at Solhjell har vært "trygghetsskapende".

Men er det bra at landets desidert største lærerorganisasjon, som nesten har monopol på å organisere lærere og førskolelærere, så klart gir uttrykk for partipolitiske sympatier? Det kommer ikke akkurat som en bombe at lærerne støtter SV, men likevel: Man forventer kanskje at ledelsen i Utdanningsforbundet forholder seg mer nøytral i det offentlige rom? Lærerne skal undervise barn av alle foreldre, de skal respektere alle foreldre uansett hva de står for, og de trenger foreldrenes tillit. Er det da så lurt å blande seg bort i om det er borgerlig eller rødgrønn regjering, eller om det er SV, Sp eller Ap som har ministeren? Jeg syns ikke det.

Og er det forresten uten videre et kompliment når en minister roses av en fagforening? SV syns sikkert det. Men hva vil det si å være en "trygghetsskapende" kunnskapsminister? Er det blitt mindre mobbing i skolegården? Føler elevene seg trygge på at de vil lære å lese, skrive og regne? Er det skoleveien som er blitt tryggere? Eller er det muligens lærerne Hjetland tenker på? Har lærerne sluppet plagsomme krav eller innsyn i skolen? Kanskje det er lærerne som har har fått det slik de vil med SV i regjering?

Skolen er til for elevenes skyld. Politiet er der for publikum. Og sykehusene skal hjelpe pasientene. Derfor er det merkelig at pressen så ofte henvender seg til fagforeningene for å spørre hva som er best, som om de kan representere en slags fasit etter at politikerne har sagt sitt. Men det gjør de selvsagt ikke. Organisasjonene driver først og fremst interessepolitikk for sine medlemmer – og de har hverken elever, pasienter eller publikum generelt som medlemmer.

Det som er i lærernes interesse, er faktisk ikke alltid i elevenes interesse. Ofte er det tvert om.

De siste dagene har debatten om sykelønn og uføretrygd igjen eksplodert. Statsministeren sier plutselig ting han ikke sa i valgkampen. For dette kan ikke fortsette: Bare neste år skal trygdeutgiftene vokse med 30 milliarder kroner. Det er litt mindre enn hele forsvarsbudsjettet – og betydelig mer enn alt som bevilges til universiteter og høyskoler neste år. Fortsetter denne utviklingen uten at vi gjør noe, vil det til slutt bli behov for svært dramatiske innstramninger. Alternativet er at vi gjør noe mindre dramatisk nå.

Ville Norge hatt en mindreverdig velferdsstat, dersom vi bare hadde fått 80 eller 90 prosent av lønnen vår de første to – tre dagene vi er syke? Ville vi vært mindre lykkelige? Selvsagt ikke. Men selv ikke slike moderate tiltak er det mulig å diskutere i Stortinget nå.

I går deltok Civitas Hallstein Bjercke på Dagsnytt 18 for å diskutere bl.a. sykelønnsordningen. Hans motdebattant var den nye lederen av Arbeiderpartiets fraksjon i Stortingets arbeids- og sosialkomite, Anette Trettebergstuen. Hun vil ikke foreta noen kutt i trygdeordningene eller i sykelønnsordningen, selv om de tiltakene som har vært brukt til nå for å bremse veksten, ikke har hatt noen virkning overhodet. Den såkalte IA-avtalen skulle bidra til en kraftig reduksjon i sykefraværet. Etter åtte år med avtalen må det i stedet konstateres av fraværet har økt.

Trettebergstuen anklaget Civita for bare å fremme "tanketomme" gamle forslag, som f.eks. karensdag. Men som legen Jørgen Skvalan sa: Det er bedre med gamle og velprøvde forslag som virker enn ingen forslag overhodet. Trettebergstuen selv hadde nemlig ikke et eneste forslag å vise til, bortsett fra mer av det som ikke har virket.

I valgkampen la Civita frem en utredning om uføreeksplosjonen. Vi pekte på at vi også må vurdere de økonomiske ordningene, slik at det lønner seg å jobbe, og slik at ingen skyves ut av arbeidsmarkedet på grunn av økonomi. Det kan bety lavere begynnerlønninger, lavere trygder eller lavere skatt på arbeid. Også da ble det debatt. Enkelte spesialister og mange vanlige mennesker støttet oss – mens samtlige politikere var uenig. Siv Jensen var blant dem som tok skarpest avstand fra Civita.

Sånn er det fortsatt. For hvorfor blir Civita invitert til Dagsnytt 18 for å diskutere med en politiker fra Ap? Mitt tips er at det ikke er mulig å finne en annen politiker som tør å være uenig med Ap. I dag finnes det nemlig ingen – jeg gjentar ingen – partier på Stortinget som mener at det er fornuftig å foreta kutt i sykelønnsordningen. Mitt tips er at det nok finnes en del stortingsrepresentanter (og regjeringsmedlemmer) som mener det, men de holder altså munn.

Poenget er nemlig at LO i denne saken står over både Regjeringen og Stortinget. LO har så mye makt og har vist at den kan brukes så rått at ingen politikere tør å si det stadig flere forstår: Sykelønnsordningen kan ikke fortsette å være like generøs. Det må foretas en innstramning.

I dag er til med Klassekampen i bevegelse. Avisen skriver at trygding i seg selv kan representere en helserisiko, og at det kan "se ut som dagens ordninger og praksis er det motsatte av solidaritet".

Noen skyves ut av arbeidsmarkedet på grunn av de ordningene vi har.  Andre greier ikke å komme inn på arbeidsmarkedet, selv om de både kan og vil jobbe. Atter andre misbruker ordningene, fordi det i enkelte miljøer er akseptert. NAV avdekket i går at 40 prosent av de spurte i en undersøkelse syns det var lite eller ikke alvorlig å skulke jobben.

Når kommer det første partiet som er villig til å revurdere sitt standpunkt om ikke å røre sykelønnsordningen?

De siste dagene har debatten om sykelønn og uføretrygd igjen eksplodert. Statsministeren sier plutselig ting han ikke sa i valgkampen. For dette kan ikke fortsette: Bare neste år skal trygdeutgiftene vokse med 30 milliarder kroner. Det er litt mindre enn hele forsvarsbudsjettet – og betydelig mer enn alt som bevilges til universiteter og høyskoler neste år. Fortsetter denne utviklingen uten at vi gjør noe, vil det til slutt bli behov for svært dramatiske innstramninger. Alternativet er at vi gjør noe mindre dramatisk nå.

Ville Norge hatt en mindreverdig velferdsstat, dersom vi bare hadde fått 80 eller 90 prosent av lønnen vår de første to – tre dagene vi er syke? Ville vi vært mindre lykkelige? Selvsagt ikke. Men selv ikke slike moderate tiltak er det mulig å diskutere i Stortinget nå.

I går deltok Civitas Hallstein Bjercke på Dagsnytt 18 for å diskutere bl.a. sykelønnsordningen. Hans motdebattant var den nye lederen av Arbeiderpartiets fraksjon i Stortingets arbeids- og sosialkomite, Anette Trettebergstuen. Hun vil ikke foreta noen kutt i trygdeordningene eller i sykelønnsordningen, selv om de tiltakene som har vært brukt til nå for å bremse veksten, ikke har hatt noen virkning overhodet. Den såkalte IA-avtalen skulle bidra til en kraftig reduksjon i sykefraværet. Etter åtte år med avtalen må det i stedet konstateres av fraværet har økt.

Trettebergstuen anklaget Civita for bare å fremme "tanketomme" gamle forslag, som f.eks. karensdag. Men som legen Jørgen Skvalan sa: Det er bedre med gamle og velprøvde forslag som virker enn ingen forslag overhodet. Trettebergstuen selv hadde nemlig ikke et eneste forslag å vise til, bortsett fra mer av det som ikke har virket.

I valgkampen la Civita frem en utredning om uføreeksplosjonen. Vi pekte på at vi også må vurdere de økonomiske ordningene, slik at det lønner seg å jobbe, og slik at ingen skyves ut av arbeidsmarkedet på grunn av økonomi. Det kan bety lavere begynnerlønninger, lavere trygder eller lavere skatt på arbeid. Også da ble det debatt. Enkelte spesialister og mange vanlige mennesker støttet oss – mens samtlige politikere var uenig. Siv Jensen var blant dem som tok skarpest avstand fra Civita.

Sånn er det fortsatt. For hvorfor blir Civita invitert til Dagsnytt 18 for å diskutere med en politiker fra Ap? Mitt tips er at det ikke er mulig å finne en annen politiker som tør å være uenig med Ap. I dag finnes det nemlig ingen – jeg gjentar ingen – partier på Stortinget som mener at det er fornuftig å foreta kutt i sykelønnsordningen. Mitt tips er at det nok finnes en del stortingsrepresentanter (og regjeringsmedlemmer) som mener det, men de holder altså munn.

Poenget er nemlig at LO i denne saken står over både Regjeringen og Stortinget. LO har så mye makt og har vist at den kan brukes så rått at ingen politikere tør å si det stadig flere forstår: Sykelønnsordningen kan ikke fortsette å være like generøs. Det må foretas en innstramning.

I dag er til med Klassekampen i bevegelse. Avisen skriver at trygding i seg selv kan representere en helserisiko, og at det kan "se ut som dagens ordninger og praksis er det motsatte av solidaritet".

Noen skyves ut av arbeidsmarkedet på grunn av de ordningene vi har.  Andre greier ikke å komme inn på arbeidsmarkedet, selv om de både kan og vil jobbe. Atter andre misbruker ordningene, fordi det i enkelte miljøer er akseptert. NAV avdekket i går at 40 prosent av de spurte i en undersøkelse syns det var lite eller ikke alvorlig å skulke jobben.

Når kommer det første partiet som er villig til å revurdere sitt standpunkt om ikke å røre sykelønnsordningen?

Mange journalister har en nesegrus beundring for Kristin Halvorsen. Hun fremstår som vellykket og urban, sosial, smakfull og med glimt i øyet, samtidig som hun er SV'er og gjerne vil være snill mot de svake. Hun fremstår akkurat slik en gjennomsnittlig norsk journalist gjerne vil være.

Derfor er de også så lettet og lykkelige over at hun har greid å være finansminister, noe som visstnok er veldig, veldig vanskelig. At Per-Kristian Foss greide det, er ikke så imponerende, men at Kristin Halvorsen greier det, er visst helt fantastisk.

Men har hun egentlig greid det så utrolig godt? Betryggende nok ble hun på rekordtid "kjøpt opp" av embetsverket. Hun har vært svært forsiktig med å operere på egen hånd eller si noe som ikke er nøye vurdert og formulert i Finansdepartementet på forhånd. Det har fungert best i TV-debatter, hvor det ikke er tid til å si så mye, men selv der har budskapet av og til vært nokså monotont, fordi hun hele tiden har holdt seg til det hun var trygg på at hun kunne si. I andre sammenhenger har hun vært helt avhengig av embetsverkets manus.

Finanskrisen er håndtert tålelig bra. Men ikke helt. Regjeringen har gått svært langt i å blåse opp offentlig sektor raskt, og de negative konsekvensene kan bli store siden. Uansett er det svært lite sannsynlig at en annen finansminister eller en annen regjering ville håndtert krisen dårligere.

Det er heller ingen grunn til å fremheve den norske regjeringen eller Kristin Halvorsen som spesielt mye flinkere enn regjeringer i mange andre land i håndteringen av krisen. Ja, vi har lavere ledighet, og ja, krisen rammer ikke like hardt her som iinternasjonalt. Men det skyldes først og fremst at vi har "penger på bok", hvilket har svært lite med Kristin Halvorsen og SV å gjøre. Hvis noen skal ha æren for at norske politikere har greid å holde seg i skinnet og satt store petroleumsinntekter til side, er det alle de andre partiene og tidligere finansministre – med Arbeiderpartiet og Høyre i spissen. Den norske næringsstrukturen, preget av råvarer og lange kontrakter, har også virket skjermende i forhold til andre land.

For øvrig har Kristin Halvorsen greid det enhver finansminister før henne uten videre ville greid, nemlig å styre i svært gode tider. Hun har hatt mye mer å rutte med enn alle finansministre før henne, og hun har hatt vanvittig mye mer å rutte med enn alle andre finansministre i verden. Det skal riktig nok god rygg  til å bære gode tider, men når alt kommer til alt er det lettere å dele ut kakestykker når kaken stadig vokser enn når den forblir like liten eller i verste fall blir mindre.

Vi har det godt i Norge. En av grunnene til at vi har det godt, er at vi har gode offentlige tjenester og en god offentlig infrastruktur. Men burde de ikke egentlig vært mye, mye bedre? Hvorfor er ikke norske veier, norsk helsevesen og norsk skole veldig mye bedre enn veiene, helsevesenet og skolen i f.eks. Danmark og Sverige? Hvor ser vi egentlig sporene av at vi har brukt svært mye mer penger enn nabolandene har brukt? Dersom det ikke er merkbart, er det synd, for alternativt kunne pengene vært brukt til å redusere skatten for folk flest eller spare mer til fremtidige generasjoner.

Jeg har aldri vært flue på veggen hos den rødgrønne regjeringen. Mitt tips er likevel at det er Jens Stoltenberg som er den reelle finansministeren i Norge. Det passer han i så fall godt til. En finansminister kan sviktes, støttes eller bli styrt av sin statsminister. I de rødgrønnes tilfelle er det nok det siste som gjelder.

Det blir spennende å se om Kristin Halvorsen nå gir seg som finansminister. Trygve Hegnar mente, da jeg møtte han til en samtale i NRK Østlandsendingen forleden, at det vil være et prestisjenederlag for Halvorsen, dersom hun går til et mindre "tungt" departementet. Det er jeg helt uenig i. Så lenge hun selv tar initiativet og ønsker det, tar hun snarere prestisjen med seg. Tenk bare på Anne Enger Lahnstein eller Valgerd Svarstad Haugland, som begge – selv om de var partiledere – valgte å være kulturministre. Det senket ikke dem, men det løftet Kulturdepartementet og kulturen.

Dersom Halvorsen velger å flytte, gjenstår imidlertid dette: Hun måtte aldri legge frem et økonomisk krevende budsjett, der det virkelig måtte prioriteres. Men det er ikke hennes skyld. Hun har vært heldig, og det skal vi andre være glade for.