Kristin Clemets blogg Her skriver jeg om ideer, verdier og politikk.

Såvidt jeg har forstått, er det knapt noen som ønsker regjeringskrise.

Senterpartiet ønsker det ikke.

Arbeiderpartiet ønsker det ikke.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Kristelig Folkeparti ønsker det ikke.

Høyre ønsker det ikke.

Fremskrittspartiet ønsker det ikke.

Venstre ønsker det ikke.

Regjeringen ønsker det ikke. 

Likevel kan det bære mot en regjeringskrise i morgen, som ender med at Høyre-, Venstre- og Frp-regjeringen må gå av.

Mediene er fulle av beskrivelser av mulige utfall eller løsninger på den situasjonen regjeringen og Stortinget er i nå. Aktørene på sin side, er også opptatt av å legge ansvaret og skylden for mulige utfall på hverandre.

I bunn og grunn er det nå tre av aktørene som kan bidra til en løsning, nemlig statsministeren (og Siv Jensen), Kristelig Folkeparti og Sylvi Listhaug.

Av disse er det Sylvi Listhaug som enklest kan fatte en beslutning som vil bli akseptert av alle de andre aktørene i denne saken.

For statsministeren er det praktisk talt umulig å flytte eller kaste Sylvi Listhaug mot hennes vilje uten at det kan få store negative følger.

For Kristelig Folkeparti, som er et svært splittet parti, er det også veldig vanskelig å kombinere sitt ønske om å uttrykke mistillit til Listhaug med tillit til Erna Solberg. KrF vil heller ikke si hvordan de vil håndtere et eventuelt kabinettspørsmål fra statsministerens side i Stortingets møte i morgen.

Sylvi Listhaug, derimot, har muligheten til å fatte en beslutning som løser problemet, og som ikke får store negative konsekvenser. En del av tilhengerne hennes vil riktig nok bli skuffet, dersom hun skifter til et annet departement eller går til Stortinget. Men hvis hun vil bidra til en løsning, vil hun helt sikkert greie å forklare hvorfor hun gjør det på en måte som vinner sympati og respekt.

Det er flere enn Sylvi Listhaug som kan ha nytte av å tenke over hvordan de har håndtert denne saken. At et mistillitsforslag fra Rødt skulle utløse en slik dynamikk og et mulig resultat som praktisk talt ingen ønsker, er tankevekkende. Også opposisjonen har bidratt til at situasjonen er drevet ut av kontroll.

Men når vi først har kommet dit vi er i dag, hviler mye av ansvaret på Sylvi Listhaug. Hun har nå en mulighet til å sette hensynet til både statsministeren, regjeringen, sin partileder og sine statsrådskolleger i Fremskrittspartiet foran hensynet til seg selv.

I dag skisserer både Aftenposten og VG syv mulige utfall av mistillitsforslaget mot Sylvi Listhaug. Aftenpostens oppslag ligger fortsatt på nett, men VGs finner jeg ikke, og det skyldes muligens at avisen hadde gått seg vill i de parlamentariske spillereglene og skisserte minst et par umulige utfall.

Etter at avisene publiserte disse artiklene, sier både VG og NRK at de har kilder som forteller at Erna Solberg har bestemt seg, og at hun vil stille seg bak sin statsråd og dermed stille kabinettspørsmål før Stortinget stemmer over mistillitsforslaget. Jonas Gahr Støre på sin side sier at han er klar til å felle regjeringen. Dermed blir det opp til KrF, som ennå ikke har bestemt seg, om regjeringen skal felles eller ikke. I skrivende stund mobiliseres det fra flere hold: Tidligere KrF-leder Valgerd Svarstad Haugland kommer med en oppfordring til KrF om å gjøre det riktige, og ikke bare tenke strategisk, noe som i seg selv er ganske oppsiktsvekkende med tanke på at hun nå er fylkesmann. På den annen side pågår det markeringer til støtte for Sylvi Listhaug foran Stortinget.

Det finnes ingen annen politiker i Norge i dag, som vekker så sterke sympatier og antipatier som Sylvi Listhaug gjør. At en statsråd ser seg tjent med å virke så splittende og så lite samlende er gåtefullt for meg. Det var ikke gitt at det skulle bli slik, den gangen hun ble landbruksminister i 2013, men slik er det altså blitt. Og den splittende stilen virker sterkere når hun bestyrer justis- og innvandringsfeltet enn da hun var landbruksminister.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Antipatiene som retter seg mot Sylvi Listhaug, finnes blant mennesker i alle partier, også i hennes eget parti. De misliker den splittende og støyende stilen og den svake rolleforståelsen. Noen misliker selvsagt også den strenge innvandringspolitikken og -retorikken hun står for, men det gjelder ikke alle. Også blant de som ønsker en strengest mulig innvandringspolitikk, er det folk som er kritiske til måten hun arbeider på, blant annet fordi hun får igjennom færre saker i Stortinget enn hun ville fått med en mer forsonende stil.

Sympatiene som retter seg mot Listhaug, kommer selvsagt fra svært mange i hennes eget parti, men også fra mennesker i flere andre partier. Mange, langt utenfor Fremskrittspartiets rekker, ønsker en strengest mulig innvandringspolitikk, og hun har også støtte blant mange kristne, selv om denne støtten har vært satt på en viss prøve i det siste. Mange liker også at hun snakker slik at folk forstår og “kaller en spade for en spade”. Sylvi Listhaug representerer et ytterpunkt både i sitt eget parti og i norsk politikk, og derfor er hun også dømt til å få mange støttespillere som befinner seg utenfor det normale politiske spekteret, noe hun selv ikke alltid er så glad for. 

Alt dette forteller meg at Erna Solbergs handlingsalternativer i praksis ikke er så mange.

Jeg tipper at hverken Erna Solberg eller Siv Jensen er særlig lykkelige over den situasjonen Sylvi Listhaug har satt både dem og regjeringen i. Når man forårsaker så mye skade som Listhaug har gjort den siste uken og står i fare for å forårsake en hel regjerings fall, skulle man tro at man kanskje ville vurdere å bidra til å løse problemet, for eksempel ved å be om å få en annen statsrådspost eller ved å be om å få gå av. Men dette skjer neppe. Når man vekker så sterke sympatier og antipatier som Sylvi Listhaug gjør, befinner man seg på en måte i en boble der man får et overveldende inntrykk av å ha stor støtte.

Hvis ikke Listhaug selv ønsker å flytte på seg eller gå av, har Erna Solberg (og Siv Jensen) neppe noe annet valg enn å stille seg bak sin egen statsråd. Skulle Solberg forsøke å flytte Listhaug mot hennes vilje, gi henne avskjed eller unnlate å stille kabinettspørsmål, slik at regjeringen ikke går av, selv om Listhaug må gå av, vil reaksjonene bli enorme. Den splittelsen Listhaug forårsaker nå, vil antagelig være barnemat i forhold til den splittelsen eller det opprøret vi da vil se. Det kan tvinge Fremskrittspartiet ut av regjering, eller partiet kan rives i filler. Og det innvandringskritiske partiet som da oppstår, enten det er Fremskrittspartiet i  ny drakt eller et nytt innvandringskritisk parti, vil garantert ikke virke mindre splittende enn Sylvi Listhaug gjør nå – og det vil påvirke alle partier. Alternativet til å stille seg bak Listhaug er tross alt ikke at hun forvises til kommunikasjonsbransjen, men at hun blir den mest kjente stortingsrepresentanten vi har.

Dette er likevel ikke den eneste grunnen til å stille seg bak Listhaug. For selv om mange har liten tillit til Listhaug, og de kan argumentere godt for det, kan det også, slik Kåre Willoch har påpekt, argumenteres for at denne saken er for liten til å stemme for et mistillitsforslag, særlig når alle vet at det er en nokså sikker tradisjon for at det vil felle hele regjeringen. Listhaug har, tross alt, bedt om unnskyldning fra Stortingets talerstol, og både Solberg og Jan Tore Sanner har fremført hele regjeringens unnskyldning. Og KrF har allerede fremført den strengest mulige kritikken en statsråd kan få, uten at det fremmes mistillit.

Erna Solberg har altså neppe så mange valg, noe jeg også antydet i en blogg jeg skrev for en knapp uke siden. Sprengkraften i å forsøke å kvitte seg med Listhaug nå, er rett og slett for stor. Samtidig er det vanskelig for Erna Solberg å være helt sikker. Hun, som – med rette – har vært stolt av at hun har ledet en koalisjon og vært statsminister i et land med mindre splittelse og polarisering enn i de fleste andre land, ser nå at splittelsen også vokser med Listhaug i regjering.

Men selv om dette er ekstremt vanskelig for Erna Solberg, finnes det lyspunkter, dersom regjeringen overlever tirsdagens stortingsmøte:

Selv mange av Sylvi Listhaugs støttespillere ser at det er Listhaug selv som har bragt både henne, statsministeren og regjeringen opp i stry, og at statsministeren nå i over en uke har vært nesten heltidsbeskjeftiget med å rake kastanjene ut av ilden – uten å få så mye hjelp av Listhaug selv. Dermed ser nok også støttespillerne hennes at dette ikke kan gjenta seg, fordi tålmodigheten da blir strukket for langt. 

Sylvi Listhaug har tillatt seg å være statsråd med en svært lang løpestreng, mens statsministeren har utvist en engels tålmodighet. 

Den løpestrengen vil nå bli veldig mye kortere.

I kveld skal NRK Debatten diskutere Listhaug-saken. 

Det er selvsagt mye å si om denne saken, og mye er sagt og skrevet allerede. Listhaug har som vanlig mange støttespillere som liker og deler hennes innlegg på Facebook, men denne gangen har hun også møtt uvanlig mye åpen motstand, også på borgerlig side. Den kommer fra konservative som generelt støtter en streng innvandringspolitikk, men som ikke ser seg tjent med en minister som forårsaker så mye støy. Den kommer fra regjeringskolleger og stortingsrepresentanter i både Venstre og Høyre, og den er kommet fra meg. Mer overraskende er det at den prinsipielt sett mest liberale kritikken har kommet fra Magnus Marsdal, som leder tankesmien Manifest. Og enda mer overraskende er det kanskje at også det som mange betrakter som en av Listhaugs sentrale støttespillere, nemlig Human Rights Service (HRS), har publisert en ganske sviende kritikk av Sylvi Listhaugs politiske praksis: “Har «suksessen» gått Listhaug til hodet? For problemet med Listhaugs strategi er at hennes personlige makt og egenrådighet kan være til hinder for politisk gjennomslag. Når Listhaug får Stortinget mot seg, vi tør minne om at vi fortsatt har en mindretallsregjering, og ikke får sakene vedtatt, er en statsråds rolle null verdt.” HRS er, ifølge dem selv, opptatt av realpolitikk – ikke symbolpolitikk.

Innlegget fra Rita Karlsen i HRS inneholder imidlertid noen andre refleksjoner, som også min kollega Torstein Ulserød var inne på i Aftenposten forleden, og som jeg håper kan bli et tema for Debatten i kveld: Er den politiske debattkulturen i forfall? Har spillet for mange blitt viktigere enn innholdet i politikken? Brukes det nå så mange kommunikasjonstriks at konfrontasjonene, polariseringen og konfliktene bare eskalerer? Og bidrar våre topp-politikere til denne utviklingen?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Å tillegge en politisk motstander en intensjon eller motiv som vedkommende ikke har, er et eldgammelt triks og brukes hele tiden. Men dette er ikke det eneste trikset som brukes. Metodene er mange: Man går til angrep på personen fremfor argumentet, man gjengir motstanderen feil, man karikerer den andres standpunkt, man argumenterer mot stråmenn, man stempler motstanderens standpunkt som illegitimt eller ondskapsfullt, og man fordreier fakta om egen politikk.

Det er ikke alltid lett for dem som ikke er politikere, å høre at det brukes slike triks. Derfor er det synd at ikke mer av den omfattende kommentatorvirksomheten i norsk politisk journalistikk dreier seg om å «dekode» denne formen for politisk kommunikasjon.

En av de mest profesjonelle kommunikatorene i norsk politikk har nå trått over en grense. Hun kommer til å få sterk kritikk fra et flertall på Stortinget, mens statsministeren, på vegne av regjeringen, har bedt om unnskyldning. Listhaugs egen unnskyldning, som nettopp ble uttrykt fra Stortingets talerstol, er mer omstridt. Listhaugs trang til å markere seg overfor sine egne velgere har uansett skygget for all annen politikk i nesten en uke.

Det har vært trist å følge norsk politikk denne uken. Men kanskje kan det komme noe godt ut av det. For kanskje kan våre politikere nå rette blikket fremover og erkjenne farene ved forfall og forsøpling av den politiske debatten. Og her kan nok noen hver gå i seg selv.  En slik erkjennelse kan kanskje lede til at flere vil være opptatt av å føre en mer anstendig og saklig politisk debatt, som også kan sette en standard for andre som deltar i den politiske debatten.

Skal politikere lykkes med dette, må også mediene kjenne sitt ansvar og ikke bare belønne og spørre etter de politikerne som bruker de sterkeste og mest negative retoriske virkemidlene – men også dem som er så “kjedelige” at de legger vekt på god rolleforståelse og anstendighet når de formulerer seg.

Konfrontasjon foran innhold er blitt en negativ trend nesten overalt i den vestlige verden. Men når ordskiftet radikaliseres, taper de moderate kreftene som er mer opptatt av gode argumenter enn støy. 

Det kan på sikt bli et demokratisk problem, og dette bør Debatten være opptatt av i kveld.

I en tankesmie som Civita blir vi ikke akkurat nedrent av medier som lurer på hva vi skriver, utreder og mener. Men noen dager er det flere henvendelser enn det ellers er. I dag, for eksempel, har flere medier henvendt seg til meg for å høre hva jeg mener om Sylvi Listhaugs siste utspill, som jeg skrev om på bloggen min forleden, og om statsministerens håndtering av utspillet. 

Etter min mening er Sylvi Listhaugs utspill beklagelig at særlig tre grunner:

Den ene grunnen er at utspillet, i en svært alvorlig sak, påstår noe om et annet partis intensjoner som det ikke er grunnlag for. Listhaug skriver at “Ap mener at terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet”, men det har hun ikke grunnlag for å si. Da sakens realitet ble diskutert på Dagsnytt 18 i kveld, fremkom det med all mulig tydelighet at det går an å ha ulike meninger om hvordan en person med dobbelt statsborgerskap skal fratas sitt norske statsborgerskap, samtidig som man tillegger terrorbekjempelse og nasjonens sikkerhet like stor vekt. Det kan ikke dokumenteres at det å bruke domstolen fremfor departementet vil gjøre det vanskeligere å frata noen statsborgerskapet eller å ivareta nasjonens sikkerhet. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg er fullstendig klar over at denne debatteknikken, nemlig å tillegge andre dårlige eller onde motiver, har vært brukt mot Fremskrittspartiet utallige ganger opp gjennom årene, og ofte uten at kommentariatet har lettet på et eneste øyelokk. Men dette kan ikke begrunne at en statsråd tyr til slike virkemidler som Listhaug her har gjort.

Den andre grunnen er at utspillet kom på et svært uheldig tidspunkt – nemlig samtidig med at de grufulle minnene om 22.juli ble vekket til live som følge av premieren på Utøya-filmen, som også har fått stor medieomtale. Det blir sagt at dette er tilfeldig og ikke tilsiktet, og det er nok mulig. Men hvis det ikke er tilsiktet, er det merkelig ubetenksomt, særlig når man vet hvor profesjonell og gjennomtenkt Listhaug er i sin kommunikasjon. Og hvis hun, da hun oppdaget det, syns tidspunktet var uheldig, kunne hun jo beklaget. Men det har hun ikke gjort.

Den tredje grunnen er at utspillet ødelegger så utrolig mye for så mange andre, både når det gjelder politiske prosjekter og personer som har gitt Sylvi Listhaug store muligheter og mye tillit. Hun setter sin egen partileder i skyggen. Hun skaper trøbbel for statsministeren. Jeg tror de fleste forstår at Jan Tore Sanner begikk en ulykkelig tabbe da han skulle kommentere saken, noe han også beklaget svært raskt. Men hvem har tvunget Sanner og Solberg til å måtte kommentere denne saken i alle kanaler i flere dager? Jo, Sylvi Listhaug. Hun skygger for all annen debatt og for alle andre politikere og deres budskap, og det må vi anta at hun vet.

Det er helt riktig at Listhaug ofte blir kritisert uten at det er grunnlag for kritikk, fordi mange misforstår eller vil misforstå. Men denne saken er ikke oppstått som en tilfeldig kommentar som blir (bevisst) misforstått. Det er et nøye dandert utspill i ord og bilder.

Samtidig som mange spør meg og mange andre hva vi mener om Listhaugs utspill, spør også mange om hva vi mener om Erna Solbergs reaksjon på utspillet. Mange kommentatorer mener at Solberg er for svak og ikke irettesetter Listhaug nok, eller at Solberg simpelthen burde avsette Listhaug. Også jeg mener at Solberg kunne hatt litt klarere tale, men jeg tror ikke det uten videre ville tilfredsstilt alle kritikere eller kommentatorer. Jeg tror heller ikke at alle analysene om hvorfor ikke Solberg tar hardere i, fullt ut får frem kompleksiteten.

Så la meg prøve meg på en litt annerledes analyse:

Sylvi Listhaug er en svært sjelden politikertype i norsk politikk. Hun er retorisk sterk. Hun virker splittende. Hun kunne antagelig, med en mer forsonende stil, fått igjennom mer av politikken sin enn hun faktisk gjør. Og selv om Fremskrittspartiet er et av de mest moderate og liberale såkalte høyrepopulistiske partiene i Europa, har Listhaug selv mange av høyrepopulistens kjennetegn, noe som særlig kommer til uttrykk når hun bestyrer innvandringsfeltet.  

Sylvi Listhaugs politiske profil er også annerledes enn profilen til mange andre i Fremskrittspartiet. Hun ønsker en strengest mulig innvandringspolitikk, og hun har, i hvert fall i enkelte sammenhenger, en slags kristenkonservativ profil. Mange andre jeg kjenner i samme parti, har en helt annen profil. De er i bunn og grunn ganske liberale – prinsipielt sett også når det gjelder innvandring. Hvilken profil det er størst oppslutning om blant partiets tillitsvalgte akkurat nå, vet jeg ikke – men jeg tror ikke det er åpenbart at det er Listhaugs. Blant velgerne, derimot, tror jeg hun står sterkere, og at hun også har støtte langt inn i mange andre partier. Også ytterst på venstresiden finnes det flere som beundrer Listhaug, et fenomen man kan få et innblikk i ved å lese John Færseths artikkel i siste nummer av Minerva (papirutgave).

Mitt tips er at Listhaugs langsiktige ambisjon er å bli leder i Fremskrittspartiet. Det vil i så fall kunne gjøre, eller betinge, at Fremskrittspartiet blir et annet parti. Jeg vet ikke hvor mye Listhaug gjorde seg til for publikum da hun ifjor talte til Oslo Symposium, men hun holdt i alle fall en tale som svært mange andre ledende personer i Frp ikke kunne holdt. Jeg tror, rett ut sagt, ingen andre Frp-statsråder kunne holdt den. Men den sier kanskje noe om hva slags Frp vi kan se for oss, dersom Listhaug blir leder. Det vil være et mer rendyrket høyrepopulistisk parti, et mer kristenkonservativt parti og et mer innvandringskritisk parti.

Jeg tror ikke Siv Jensen ønsker at Fremskrittspartiet skal utvikle seg i denne retningen. Hun har hatt stor suksess med å bygge opp andre og dyktige, men moderate lederskikkelser i partiet, som for eksempel Ketil Solvik-Olsen, Solveig Horne og Jon Georg Dale, og et hav av dyktige statssekretærer og politiske rådgivere – og hun har nådd målet som Carl I. Hagen aldri nådde – nemlig å bli akseptert som et parti som andre partier kan samarbeide med både i og utenfor regjering. Jeg tror derfor ikke Siv Jensen drømmer om en situasjon der Fremskrittspartiet igjen blir et isolert parti som ingen vil samarbeide med. 

Jeg tror hverken Solberg eller Jensen ser særlig lyst på en situasjon der Listhaug står utenfor regjering, selv om de muligens angrer på at hun ble innvandringsminister. For blir hun stortingsrepresentant, kan hun spille enda friere, og mediene ville elske å flokke seg rundt henne. Jeg hørte en gang, fra det jeg betrakter som troverdige  kilder, at Jens Stoltenberg tok Trond Giske inn i regjering, fordi det er bedre å ha “bråkebøttene” eller de som kan bygge opp konkurrerende maktbaser, innenfor enn utenfor. Også Giske er jo retorisk sterk og har, rent politisk, vært splittende. Den samme tankegangen gjelder nok også Listhaug: Hun antas å gjøre mindre skade innenfor enn utenfor. For Listhaug, derimot, er det antagelig ikke et stort problem å bli stortingsrepresentant. Det kan skape nye muligheter i det som kanskje er hennes langsiktige plan. 

Å forsøke å irettesette eller avsette Listhaug kan dessuten få større følger. I verste fall bryter det borgerlige prosjektet sammen, for eksempel fordi Frp går ut av regjering. Noen vil umiddelbart tenke at det er fint – men så enkelt er det ikke. Dersom Fremskrittspartiet havner i opposisjon, tipper jeg veien til å innta Dansk Folkepartis rolle er ganske kort: Partiet vil satse enda mer på å markere seg som et innvandringskritisk parti og bli et større parti. Det kan bli et parti som er mer plagsomt for alle andre partier, men uten at det bringer landet fremover. At det går så bra med de nordiske land, skyldes tross alt ikke at det først og fremst er splid og konflikt, men evnen til fornuftig samarbeid, konsensus og kompromiss. 

Og det er her vi er ved problemets kjerne:

Det er urealistisk å tenke seg at Norge ikke har minst ett innvandringskritisk parti – akkurat som det er helt urealistisk å tenke seg at vi ikke også skulle ha minst ett grønt parti. Dette er tidens nye og store spørsmål, som velgerne engasjerer seg i. Ved valget i 2017 var innvandringspolitikken det viktigste spørsmålet for velgerne, og Fremskrittspartiet, med Sylvi Listhaug i spissen, hadde størst troverdighet.

Det tjener, etter min mening, Siv Jensen til stor ære at hun har greid å lede vårt, etter velgernes oppfatning, mest innvandringskritiske parti på den måten hun har gjort, slik at det har blitt et moderat og ansvarlig parti uten det har mistet nevneverdig oppslutning. Men det følger en pris med: Hun kan ikke utslette den bevegelsen hun leder, for da vil innvandringsmotstanden og populismen tyte ut andre steder og på mye mer ubehagelige måter.

Betyr alt dette at Erna Solberg er satt sjakk matt, og at det ikke er noe hun kan gjøre?

Ikke uten videre. 

Hun er i en vanskelig situasjon, slik en hvilken som helst statsleder er i våre dager – når partibildet er blitt mer fragmentert og populistiske krefter har fått større innflytelse, både til høyre og venstre. Det hun kan rose seg av, er at hun leder en regjering i et land med mindre splittelser, polarisering og populisme enn i nesten alle andre land. Til syvende og sist kan det hende at hennes strategi – med å holde skuldrene nede, bevare roen og snakke til Listhaug med innestemme og på tomannshånd fremfor med megafon – er mer nyttig enn en demonstrasjon. Jeg tror heller ikke vi kan utelukke at hun, tross alt, velger en klokere strategi enn mange av dem som nå eskalerer konflikten. 

Men det følger en pris med, også for henne – og det er den kritikken hun får.

Det er ikke så lett å se hvordan hun skulle unngått den.

I dag bringer Dagsavisen et intervju med NHO-sjefen Kristin Skogen Lund.

I dette intervjuet gjør journalisten et nummer av at venstresiden ofte mistenker folk på høyresiden for ikke å si det de egentlig mener – og spør om ikke Skogen Lund kan forstå hvorfor venstresiden gjør det. Han syns blant annet at det er vanskelig å tro på henne og høyresiden  når de sier at de er for sosial utjevning samtidig som de vil “kutte i skatten for de aller rikeste”. Han syns tydeligvis også det er vanskelig å forstå at ikke Skogen Lund forstår hvorfor venstresiden ikke tror på høyresiden.

Denne journalisten har altså problemer med å tro på det hans meningsmotstandere sier at de mener, og han har ingen evne til å sette seg inn i de argumentene for eksempel NHO bruker hvis de ønsker at en skatt skal kuttes. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I intervjuet avlegges også Civita en visitt, hvilket nærmest brukes som et “bevis” på at Skogen Lund ikke mener det hun sier. For som journalisten påpeker: Det fins en svensk tankesmie, som han kaller Civitas “motstykke”, som visstnok har gått inn for å halvere foreldrepermisjonen og utbetale støtten som et lån i stedet. Og dette må da, ifølge journalisten, få Skogen Lund til å skjønne at det er vanskelig å tro på det hun sier?

Hva Civita eventuelt måtte ha publisert om fødselspermisjonen er journalisten tydeligvis ikke interessert i – antagelig fordi han tror at heller ikke vi i Civita mener det vi sier og skriver. I Civita er det først og fremst Mathilde Fasting som har engasjert seg i dette temaet, og hun går ikke inn for kutt, men for full likestilling mellom mor og far når det gjelder fødselspermisjon, og fjerning av kontantstøtten. Men dette har ikke journalisten prøvd å finne ut – eller kanskje han syns det er unødvendig, siden vi på høyresiden likevel ikke mener det vi sier at vi mener?

Dette er et bitte lite, men illustrerende eksempel på en debatteknikk som forsurer hele den politiske debatten. Alle som deltar i samfunnsdebatten, går nok i denne fellen en gang iblant, men noen gjør det mye mer og mye mer bevisst enn andre. Wegard Harsvik, som har jobbet for Trond Giske og nå jobber i LO og sitter i styret i tankesmien Agenda, har nærmest gjort det til en profesjon. Han kan nesten ikke skrive et eneste innlegg uten å skrive om hva høyresiden egentlig mener. Hadde det ikke vært for at det er så monomant og nesten konspiratorisk, slik at det bidrar til å ødelegge den politiske debatten, kunne det vært underholdende.

Noen ganger brukes denne teknikken på en så grov måte at det vekker reaksjoner.

Det vakte for eksempel oppsikt den gangen utviklingsminister Heikki Holmås sa at flere barn ville dø med Høyres og Fremskrittspartiets bistandspolitikk. Jeg kan ikke erindre at han ble satt på plass av daværende statsminister Jens Stoltenberg.

Jeg selv reagerte også da Trond Giske i valgkampen i fjor uttalte at Høyre og Frp ønsket store økonomiske forskjeller mellom folk.

Det finnes utallige slike eksempler, og i dag er det kommet et nytt: Justis- og innvandringsminister Sylvi Listhaug skriver på sosiale medier at “Ap mener at terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet“. Dette skriver hun fordi Arbeiderpartiet var med på å stemme ned et forslag om at norske fremmedkrigere skal kunne fratas passet uten at det avgjøres av en domstol. Men Arbeiderpartiet mener selvsagt ikke dette fordi det mener at terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet, og det vet Listhaug godt. Det er ikke engang, etter manges mening, godtgjort at det vil ha noen som helst betydning i praksis at ikke Høyre og Frp fikk igjennom sitt forslag.

Det er lett å forstå at Arbeiderpartiet reagerer på dette – og også at det virker ekstra sterkt i lys av minnene om 22.juli.

Men skal man få bukt med denne typen forsøpling av den politiske debatten, er det nok mange som bør gå i seg selv.

Oppdatert kl.16.55: Etter at jeg publiserte denne bloggen, var det enkelte som på Twitter reagerte på at jeg ikke kritiserte Jan Tore Sanner, som er nestleder i Høyre, fordi han, i VG, hadde anklaget Arbeiderpartiet for å “trekke 22.juli-kortet” i denne saken. Jeg hadde ikke fått med meg at han hadde brukt dette uttrykket, og jeg syns ikke det er passende. Heldigvis har han nå beklaget denne uttalelsen.

På dansk TV2 går et av mine yndlingsprogrammer. 

Programmet heter Presselogen og er et ukentlig mediemagasin, der sjefredaktørene eller andre meget sentrale personer i danske medier (inkludert TV2 selv) møtes og diskuterer de viktigste mediebegivenhetene som har funnet sted den siste uken – og stiller hverandre til ansvar.

Som utenforstående er det vanskelig å vite hvor ærlige de er og hvor strategisk de kommuniserer.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg syns likevel det er opplagt at programmet er bedre enn ingenting, og at det er veldig mye å lære for vanlige folk om medienes gjøren og laden, og om deres selvforståelse og arbeidsmåter, av å se eller lytte til programmet.

Noe av det mest interessante er å høre hvordan de kritiserer hverandre. Slikt er nemlig ikke hverdagskost i Norge.

I Norge vet vi – ut fra det mediene sier selv – at de har mange og viktige diskusjoner internt om hvordan de bør håndtere ulike saker. Enkelte virker til og med litt fornærmet og opprørt over at vi andre ikke forstår at de tar presseetiske diskusjoner alvorlig – som om vi bare må forstå at de er ordentlige mennesker, selv om vi ikke kan se eller høre det selv.

Selv tror jeg at det er helt sant at mediene tar og har slike diskusjoner internt. Men jeg mener det er en stor svakhet at de ikke i større grad kan dele disse diskusjonene med andre, og at de ofte etterlater inntrykk av at det er minimalt med meningsmangfold innad i mediene og mellom medier. Enkelte reagerte for eksempel på den minimale responsen Jonas Gahr Støre fikk da han kritiserte mediene på et møte som diskuterte dekningen av #metoo-sakene i politikken.

Jeg kan ikke skjønne annet enn at det må være veldig sunt å bringe den innsiktsfulle mediekritiske debatten ut i det offentlige rom. For mediene gir det en anledning til å vise frem at de faktisk er engasjert i etiske spørsmål og til å vise hvilke reelle dilemmaer mediene ofte står overfor. Det kan også vise at ulike medier tenker og opererer forskjellig, og at det er sunt og legitimt. 

For publikum er det oppdragende på mange måter. Vi lærer mer, forstår mer, gjennomskuer mer – og vi kan lettere ta stilling. Det er en styrke for demokratiet.

Det danske programmet Presselogen har neppe mange seere. Det er nok et program for mange i pressen selv og for “nerder” som meg.

Men med det mediemangfoldet vi har i dag, og med tanke på de store ressursene som går fra skattebetalerne til mediene, burde noen se det som sin oppgave å bringe mer av den interne presseetiske debatten ut i det offentlige rom, der den hører hjemme. 

Det er nemlig programmer som Presselogen vi trenger. Ikke nettsteder som Faktisk.no, som bruker altfor mye av tiden sin på å sjekke uvesentligheter.

I den danske avisen Berlingske kunne man i forgårs og i går lese to interessante artikler.

Den ene artikkelen, som sto i forgårs, inneholdt et intervju med en velkjent borgerlig kommentator i Danmark, som vil starte et opprør med sitt eget parti Venstre. Bakgrunnen er, ifølge Jarl Cordua,  at Venstre, som er det dominerende styringspartiet på borgerlig side, er blitt et parti for distriktene og ikke har noe å tilby hovedstadens velgere. Det som har fått det til å renne over for Cordua, er at Venstre har stått bak “dyre og dårlige utflyttinger av statlige arbeidsplasser” og nå har toppet det hele med å antyde at også deler Folketingets uavhengige institusjoner, som Riksrevisjonen og Ombudsmannen, skal flytte fra København, enda de, etter Corduas oppfatning, “er satt til verden for å kontrollere regjeringen og politikerne på Christiansborg”. 

Det danske Venstre var opprinnelig et “bondeparti”, men har forlengst blitt et parti også for folk i byene. Og også enkelte sentrale Venstrefolk deler Corduas bekymring og sier blant annet at Venstre må unngå å falle tilbake til den rollen det hadde som et rent “landmands- og provinsparti”.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Den andre artikkelen sto å lese i Berlingske i går og var hentet fra en reportasjereise til USA. “Hvor kommer alle de vrede mennesker fra?” var tittelen på artikkelen, der hovedbudskapet var at når den vestlige verden nå opplever en bølge av politisk populisme, så skyldes det ikke ulikhet mellom mennesker, men mellom fattige og rike regioner, altså “regional ulikhet”. Fattige mennesker er ikke sinte på rike mennesker, for “det er ikke de betydningsløse mennesker som reagerer. Det er de betydningsløse regioner.” “Føttene” har flyttet, mens “røttene” er blitt igjen og er sinte på dem som har “føtter”. En av dem er Jacob Miley, hvis røtter er i West Virginia. Han vil ikke flytte, samtidig som han klager over mangelen på arbeidsplasser, butikker og investeringer – og hipstere, homofile, svarte aktivister, Hollywood-stjerner, sosialister og miljøforkjempere – eller “dem” i motsetning til “oss”, som han sier til Berlingske.

Det kan nok være at artikkelen underspiller den økonomiske ulikhetens betydning. Men at høyrepopulismen og nasjonalismen ikke bare har med økonomisk ulikhet å gjøre, men også med identitet, innvandring og islam å gjøre, er det mange som har påpekt (herunder flere i Civita) – og senest også Francis Fukuyama, da han nylig var i Norge og blant annet ga et leseverdig intervju i Klassekampen (ikke på nett). Det er også velkjent at høyrepopulistiske eller nasjonalistiske partier har hatt større oppslutning i distrikter og spredtbygde strøk og blant folk med lavere utdanning enn i den urbane og høyt utdannede “eliten”.

Det er ikke vanskelig å forstå at fraflytting, fjernstyring og forfall skaper vrede og kan føre til former for opprør. Dette var også merkbart i Danmark ved siste valg. Valgresultatet viste et sterkt polarisert bilde, der Dansk Folkeparti hadde enormt gjennomslag i det danskene kaller “udkanten”, altså utenfor de store byene. Også i Norge så vi visse tendenser til det samme ved valget i 2017.

Men når forsøket på å føre en mer aktiv distriktspolitikk, for eksempel ved å flytte ut statlige arbeidsplasser, også leder til et opprør fra “sentrum”, er det kanskje grunn til å tenke seg om. 

Jeg tror nemlig Cordua har et poeng: Det er en mangel på god politikk for å holde hele landet i hevd. Det gjelder både i Norge og Danmark – selv om landene, geografisk sett, er ekstremt forskjellige – og det gjelder i mange andre land. Alle norske partier har et bredt repertoar av distriktspolitiske virkemidler, og noen av partiene har et større sakseierskap enn andre. Men hvis vi skal oppsummere noen tiårs politisk innsats for å “ta hele landet i bruk”, tror jeg det må være riktig å si omtrent som følger: Norge har lyktes bedre enn mange andre land. Men ingen regjeringer synes å ha lyktes bedre enn andre regjeringer. Det er heller ikke opplagt hva de kunne ha gjort annerledes eller bedre for å få flere til å ville bo, arbeide og investere i de minst sentrale områdene av landet.

For å oppsummere: Det vi kaller “distriktspolitikken” kommer til å bli viktigere i årene som kommer. Men urbaniseringen er sterk, og det er også svært mye positivt å si om at flere flytter til byene. Men det bør ikke skje på en måte som bare skaper vrede og en følelse av tap for dem som ikke flytter.

Hva som skal til for å skape en mer positiv utvikling i distriktene – eller en mindre negativ utvikling når fraflytting ikke er til å unngå – er ikke så lett å si.

Bare å tvangsflytte statlige arbeidsplasser er ikke nødvendigvis god eller konstruktiv politikk. 

Forleden snakket sjefen i NHO, Kristin Skogen Lund, om sine ønsker for pensjonsforhandlingene i offentlig sektor.

Reaksjonen hun fikk fra sjefen i fagforeningen Unio, Ragnhild Lied, var foruroligende.

Ifølge Lied bør Skogen Lund «passe sine egne saker» og «holde fingrene fra fatet», for ellers «øker hun streikefaren». Lied mener at de offentlig ansatte har «helt særegne utfordringer som ikke Kristin Skogen Lind kjenner til». Og disse særegne utfordringene, som altså NHO-sjefen ikke kjenner til, gjør at de må ha bedre pensjonsordninger enn ansatte i privat sektor har.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

La oss, før vi går videre, spole litt tilbake:

Stoltenberg II-regjeringen har fått mye og berettiget ros for at den greide å fullføre en pensjonsreform. Likevel var det langt fra den pensjonsreformen Stoltenberg og mange andre opprinnelig ønsket. Det ble i realiteten en halv reform: Pensjonssystemet for privat sektor ble reformert, mens det skjedde svært lite i offentlig sektor. (Oppdatert 14.2.: Jeg har endret “ikke skjedde noe” til at det “skjedde svært lite”, for det skjedde faktisk litt også i offentlig sektor.)

Pensjonsreformen i privat sektor er likevel en av de viktigste reformene som har vært gjennomført i Norge de senere år. Den har gitt mange mennesker noen ekstra goder, som for eksempel muligheten til å ta ut pensjon og jobbe og tjene penger på samme tid. Men samtidig sparer den det offentlige, og dermed samfunnet, for store summer på sikt, blant annet fordi flere jobber lenger og fordi mange får mindre pensjon i fremtiden enn de ellers ville fått. Den gjør altså velferdsstaten vår mer bærekraftig, også for barn, barnebarn og oldebarn.

Det må være opplagt at også ansatte i offentlig sektor må bidra til en mer bærekraftig velferdsstat. Også for dem må det bli mer lønnsomt å stå lenger i arbeid, og det må bli lettere å pendle mellom offentlig og privat sektor uten at man blir straffet på pungen. Det er derfor i samfunnets interesse at også forhandlingene om pensjonsreform i offentlig sektor nå fører frem.

Spørsmålet er: Har vi, som tilfeldigvis ikke selv er ansatt i offentlig sektor, rett til å ha noen meninger om hva som bør skje i forhandlingene eller med offentlig sektor generelt?

Selvsagt har vi det!

For det første er ikke offentlig og privat sektor øde øyer. De er vevet inn i hverandre, lever i et skjebnefellesskap og kan ikke greie seg uten den andre. Privat sektor, enten det er private familier, organisasjoner eller bedrifter, kan ikke greie seg godt uten velfungerende offentlige tjenester, infrastruktur og en grunnfestet rettsstat. Det ser man med all tydelighet i fattige land eller land uten et liberalt demokrati.

Men det er også motsatt: Offentlig sektor kan ikke eksistere uten en velfungerende privat sektor som blant annet bidrar til å finansiere helse og utdanning, infrastruktur og rettsvesenet. For offentlige kasser er offentlig sektor tross alt en netto utgift. Inntektene må komme fra den delen av samfunnet som skaper økonomiske verdier og derfor kan betale skatt. Også dette ser man med all mulig tydelighet i fattige og mindre velfungerende land: Uten en lønnsom og ansvarlig privat sektor, blir det hverken fattigdomsreduksjon, institusjonsbygging eller fremgang.

For det annet er offentlig sektor vårt felles eie. Det er, som sosialdemokratene liker å si det, selve fellesskapet. Enhver i Norge har derfor nøyaktig samme rett som alle andre til å mene hva de vil om offentlig sektor, om hvordan den forvaltes og foredles. Offentlig sektor bruker ikke sine egne penger – den bruker alles penger, og derfor har også alle en soleklar rett til å vite og mene noe om hvordan pengene blir brukt. Og det gjelder selvsagt også Kristin Skogen Lund.

For det tredje er det viktig at vi kan mene noe om den andre, fordi de begge kan ødelegge for og lære av hverandre. Dersom offentlig sektor blir for stor, for dyr og for ineffektiv, vil den hverken kunne hjelpe eller bli finansiert av en konkurranseutsatt privat sektor. Motsatt kan man si at dersom privat sektor flykter fra skatt, vil den også ødelegge for muligheten til å finansiere offentlig sektor. Det gjelder derfor å lytte til hverandre og høre hvilke legitime behov den andre sektoren har.

Det er vanskelig å være sikker, men mitt inntrykk er at privat sektor, representert ved sine organisasjoner, er mer opptatt av og interessert i betydningen av en velfungerende offentlig sektor – enn offentlig ansattes organisasjoner er av privat sektors betydning og behov. Det er mulig jeg tar feil, og i så fall hører jeg gjerne om det.

Men jeg har tross alt hørt mye fra private bedrifter og deres organisasjoner om hvor viktig det er med et godt utdanningssystem, god infrastruktur, et godt helsevesen og høy tillit til det offentlige, også for at private bedrifter skal kunne gjøre en god jobb. Men jeg kommer i farten ikke på noen ledere for ansattes organisasjoner i offentlig sektor som pleier å fremheve betydningen av en velfungerende og konkurransedyktig privat sektor, blant annet som kilde til finansiering av offentlig virksomhet. Ofte hører man vel, tvert om, om farene ved privat sektor.

Et problem er, etter min oppfatning, at den svake interessen for å forstå og tale for betydningen av en sterk privat sektor, gjerne med et godt, norsk eierskap, også smitter over på mediene (som jeg har skrevet om før) og den politiske debatten. Det er nesten tragisk å se den ensidigheten som preger mediene og debatten om “profitt” i velferdstjenestene og hvor liten forståelse det er for at vår velstand og velferd faktisk hviler på en sunn og velfungerende markedsøkonomi. For den som vil sette seg inn i hva som er poenget med “profitt” eller hva private aktører kan bidra med, anbefaler jeg alt det min kollega Anne Siri Koksrud Bekkelund har skrevet om temaet – hvilket ikke er så rent lite. 

Offentlig og privat sektor er fullstendig vevet inn i og totalt avhengig av hverandre. De burde ha respekt for hverandres egenart og bidrag til det svært gode samfunnet vi lever i. De burde også ønske velkommen en økt interesse, respekt og forståelse for hverandre – og for muligheten til å lære av hverandre. 

Å be den andre “holde fingrene fra fatet” er ikke særlig konstruktivt.

I Aftenposten søndag skrev jeg, i en kronikk om søndagshandel, at «28 prosent fremhever lørdags- og søndagsarbeid som noe de personlig ønsker, og i de yngste aldersgruppene er andelen enda høyere (2004)».

Litt etter klokken 16 i dag skrev Faktisk.no dette på Twitter:

«Påstanden til @kristinclemet er misvisende. Tallet stammer fra en snart 14 år gammel undersøkelse. Bare de som allerede jobbet søndag, men som ikke var tilkallingsvikarer eller i turnus- eller skiftordning, ble spurt».

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Går man inn på hjemmesiden til Faktisk.no, finner man at det er denne påstanden som sjekkes:

«28 prosent fremhever lørdags- og søndagsarbeid som noe de personlig ønsker», hvoretter Faktisk.no trekker følgende «konklusjon»:

«Det er ikke dekning for å si at 28 prosent fremhever lørdags- og søndagsarbeid som noe de personlig ønsker. Tallet stammer fra en tilleggsundersøkelse til SSBs Arbeidskraftundersøkelse med tall fra 2004, og er dermed snart 14 år gammelt. Bare de som allerede jobber søndag, men som ikke er tilkallingsvikarer eller er i en turnus- eller skiftordning, er spurt. Dermed sier ikke tallene noe om hvor mange nordmenn eller arbeidstagere totalt som personlig ønsker å jobbe på helgedager.»

Konklusjonen til Faktisk.no må sies å være delvis feil. De har unnlatt å ta med hele setningen, og dermed har de heller ikke tatt med at jeg har skrevet at tallet er fra 2004. De har, særlig på Twitter, etterlatt inntrykk av at jeg har jukset med tall, fordi tallet er gammelt, mens jeg rent faktisk har oppgitt når tallet er fra. Faktisk.no kan påstå at det fremkommer, hvis man leser hele saken deres, men det fremkommer altså ikke av Twitter-meldingen, ikke av konklusjonen og ikke av omtalen Faktisk.no har til saken. Det er også tydelig at mange av dem som kommenterer Twitter-meldingen, ikke har fått det med seg.

Derimot er det riktig, som det står i selve saken til Faktisk.no, at jeg kunne ha høynet presisjonsnivået ved å skrive at «28 prosent av de som arbeider på søndag, unntatt de som er tilkallingsvikarer eller er i en turnus- eller skiftordning, fremhever lørdags- og søndagsarbeid som noe de personlig ønsker…» . Da ville jeg unngått at noen misforsto.

Men er det et stort poeng, dersom formålet er å opplyse saken?

For den som tenker seg om, er det neppe et stort poeng. Det har formodningen mot seg at de som allerede arbeider fem (eller kanskje seks) dager i uken, men som ikke arbeider søndag, vil ønske å arbeide også på søndag. Ergo blir tallet, dersom man skulle måle andelen av (nesten) samtlige nordmenn eller arbeidstakere, svært lite og nokså uinteressant. Motsatt kan man si at tallet hadde blitt unaturlig høyt, hvis vi hadde tatt med alle som er tilkallingsvikarer eller er i turnus- eller skiftordning, ettersom dette er mennesker som, på grunn av sitt yrke, i større grad er “tvunget” til å arbeide på søndager.

Alt oppsummert er dette altså ikke noe stort poeng for å illustrere poenget – nemlig at mange av dem som arbeider søndag, ønsker det. Men mitt presisjonsnivå kunne vært høyere, og jeg syns det er greit at dette fremstilles som «delvis feil».

I saken sin skriver Faktisk.no videre:

«Det blir også misvisende å bruke mellomtittelen «Mange ønsker å jobbe» før påstanden. Undersøkelsen viser nemlig at et stort flertall av de spurte har svart «nei» på om lørdags- og søndagsarbeid er noe de personlig ønsker.»

Dette er delvis feil – av to grunner:

Jeg har ikke ansvar for hverken titler eller mellomtitler i artiklene mine, og det burde journalister vite. Disse settes av avisen, så her er det eventuelt Aftenposten som må stilles til ansvar.

Men heller ikke Aftenposten tar feil eller delvis feil. 28 prosent av 247.000 eller 370.000, som regelmessig eller av og til arbeider på søndager, ifølge NOU 2017:17,  må tross alt kunne sies å være «mange», nemlig 69.000 eller 103.000 mennesker. Hverken Aftenposten eller jeg har påstått at det gjelder et flertall.

Faktisk.no skriver videre: «Clemet har for øvrig ikke oppgitt kilden i kommentaren sin.»

Min kommentar: Nei, det er ikke så vanlig – og vel neppe heller et krav – å oppgi kilder i denne typen kronikker. Men jeg oppga når tallet er fra, og dette har Faktisk.no unnlatt å ta hensyn til i sin faktasjekk.

I Faktisk.no sin gjennomgang av saken kommer det deretter en mer utførlig presentasjon:

«I den nye regjeringsplattformen fra 14. januar i år ble det gjort klart at regjeringen vil forenkle reglene for søndagshandel. Det ble vist til «NOU 2017:17 På ein søndag? Reglane om søndagshandel og konsekvensane av endringar», som foreslo å gjøre endringer i Helligdagsfredloven § 5. Formålet skulle være at man, blant annet, kunne holde større butikker åpne på søndager. Ønsket ble imidlertid raskt nedstemt i Stortinget. Allerede 31. januar samlet hele opposisjonen seg om et vedtak som hindret regjeringen i å liberalisere reglene for søndagshandel.» 

Dette er delvis feil.

Det er uklart hva Faktisk.no her mener med «formålet», men hvis det gjelder formålet med å sette ned utvalget eller formålet med utvalgets forslag, så er Faktisk.no sin fremstilling ikke riktig. Da regjeringen nedsatte utvalget, ønsket den at regelverket skulle «oppdateres, gjøres enklere og mer rettferdig både for forbrukerne og næringslivet». Da utvalget leverte sin innstilling, ble det understreket at flertallets forslag ville gi «bedre regler, likere konkurransevilkår og videreføre søndag som en annerledes dag». Formålet var ikke å “kunne holde større butikker åpne”. 

Faktisk.no skriver videre:

«Det ser altså ikke ut til at det blir enklere å handle på søndager med det første, men debatten om søndagsåpne butikker er likevel ikke lagt død. I en kommentar i Aftenposten lørdag 3. februar skriver Civita-redaktør og tidligere Høyre-politiker Kristin Clemet at hun synes det er problematisk at opposisjonspartiene fikk stanset regjeringens ønske.»

Dette er feil. Jeg er ikke redaktør. Dessuten underslår Faktisk.no årsaken til at jeg syns det var problematisk at forslaget ble forsøkt stanset. Jeg vet ikke hva Faktisk.no mener med utsagnet “regjeringens ønske”. Mitt argument var uansett ikke at det er problematisk at Stortinget ikke vil liberalisere, for det er et standpunkt jeg respekterer. Mitt argument var at det er problematisk å avbryte det norske utredningsinstituttet og en høringsprosess som er igang, dvs. ta stilling før man har hørt alle argumentene.

Faktisk.no skriver videre:

«Det er selvsagt riktig at mange liker å kose seg med familien og gå på tur på søndag. Det virker bare litt merkelig å legge til grunn at alle ønsker det samme. Statlige løsninger egner seg ofte best når noe må være likt for alle. Men fritiden vår og meningene våre om hva som er det gode liv, er mangfoldig. 

Ønsker mange å jobbe?

Lenger ned i teksten skriver Clemet følgende under mellomtittelen «Mange ønsker å jobbe»:

Men hverken arbeidstakere eller forbrukere har så like interesser som noen synes å tro. 28 prosent fremhever lørdags- og søndagsarbeid som noe de personlig ønsker, og i de yngste aldersgruppene er andelen enda høyere (2004). Og det er kanskje ikke så rart. Det er 290.000 studenter i Norge, og mange av dem vil gjerne arbeide litt ved siden av studiene.

Her kommer hun altså med en konkret påstand om at «28 prosent fremhever lørdags- og søndagsarbeid som noe de personlig ønsker», uten noen nærmere kildeangivelse enn årstallet 2004. Er det egentlig belegg for denne påstanden?»

Min kommentar: Først her nevner Faktisk.no at jeg faktisk har oppgitt at tallet er fra 2004, mens Faktisk.no på Twitter og i konklusjonen etterlater inntrykk av at jeg ikke har redegjort for at tallet er nesten 14 år gammelt.

Det Faktisk.no skriver videre, har jeg allerede kommentert, men som det fremkommer her, har jeg ikke hatt noen problemer med å se at presisjonsnivået i den nevnte setningen kunne vært høyere:

«Faktisk.no kontakter Kristin Clemet og ber henne om dokumentasjon på påstanden, og får raskt svar med henvisning til rapporten «Ulike arbeidskontrakterog arbeidstidsordninger». Rapporten ble finansiert av Arbeids- og administrasjonsdepartementet og Fafo som en tilleggsundersøkelse til Arbeidskraftundersøkelsen (AKU) for andre kvartal 2004. Statistisk sentralbyrå (SSB) publiserte denne i februar 2005. Tallene er dermed snart 14 år gamle. 

Har ikke spurt alle

AKU er en utvalgsundersøkelse hvor SSB spør 24 000 mennesker hvert kvartal om de er sysselsatte, arbeidsledige eller utenfor arbeidsstyrken. I denne tilleggsundersøkelsen har SSB bare spurt et delutvalg av de sysselsatte, noe som gir et utvalg på 13 327 personer. I rapporten ser spørsmålet om søndagsarbeid som Clemet henviser til i sin kommentar slik ut:

Du har tidligere svart at du utfører arbeid på søndager. Er det en arbeidstidsordning du ønsker av personlige grunner?

Spørsmålet om lørdagsarbeid er formulert på samme måte.

I rapporten kommer det imidlertid frem at spørsmålene kun har blitt stilt til dem som allerede har lørdags- eller søndagsarbeid.

Dermed sier ikke tallene noe om hvor mange av alle nordmenn totalt som personlig ønsker å jobbe på helgedager, men bare hvor mange av de som allerede gjør det som ønsker lørdags- eller søndagsjobbing «av personlige grunner».

I tillegg er ikke spørsmålet stilt til dem som jobber i turnus- eller skiftordning. Denne gruppen er i stedet spurt om skift/turnus er en ordning de ønsker av personlige grunner. De som bare jobber når det er behov for ekstrahjelp eller vikarer på arbeidsplassen er heller ikke spurt.

Dermed er en stor del av arbeidstakere som faktisk jobber lørdager og søndager ikke med i denne delen av undersøkelsen.

Kristine Nergaard er forsker i Fafo, og har sett på bakgrunnstallene til undersøkelsen. Hun forteller at flertallet av de søndagsarbeidende ikke er spurt:

34 prosent av alle de som jobber på søndag er spurt om dette er noe de ønsker av personlige årsaker. Alt i alt har 10 prosent av samtlige lønnstakere fått spørsmålet om preferanse for søndagsarbeid.

I bare én gruppe svarer flertallet «ja» på spørsmålet om de ønsker søndagsarbeid av personlige årsaker, nemlig studenter/elever i deltidsjobb. Her svarer 62,1 prosent ja, mens 36,6 prosent svarer nei.

Innrømmer at tallet kan være misvisende

Clemet nevner ikke disse forbeholdene i kommentaren sin i Aftenposten, men allerede i det første svaret sitt til Faktisk.no innrømmer hun at hun kunne vært mer presis:

Jeg antar at dere kanskje mener at tallet kan være misvisende, fordi ikke alle jobber søndag, og at dette tallet derfor ikke sier noe om hvor mange «av alle» som ønsker søndagsarbeid. Og jeg kunne kanskje lagt til «av de som arbeider på disse dagene» for å unngå denne misforståelsen.

Hun mener likevel at tallene er relevante:

Samtidig vil jeg mene at det er denne gruppen som best kan besvare spørsmålet. Arbeider man fem dager i uken fra før av, ønsker man antagelig normalt ikke å arbeide søndag i tillegg. Tallet ville altså blitt kunstig lavt om man spurte hele befolkningen. Det mest interessante her er at det er samme andel som ønsker lørdagsarbeid, siden det virker helt uomstridt.»

Deretter går Faktisk.no over til å kommentere en annen del av teksten min, som de har fått noen til å mene er «mangelfull»:

«- Mangelfullt

I kommentaren sin nevner Clemet også en SIFO-rapport fra 2015. Her avgrenser Clemet seg til kun søndagsarbeid:

I 2015 gjennomførte SIFO en undersøkelse om søndagsarbeid. Hele 35 prosent svarte at de arbeider på søndager. Litt under halvparten av dem svarte «både-og» på spørsmål om hvorvidt de likte eller mislikte å arbeide på søndag. Resten fordelte seg ganske likt mellom dem som «liker» og «misliker» å arbeide på søndag. Særlig innen salg og service er det mange som ønsker å arbeide på søndag, men også blant for eksempel bønder, håndverkere og kontorfolk er det mellom en femtedel og en fjerdedel som ønsker å arbeide på søndag.

Rapporten er egentlig et prosjektnotat med tittel «Søndag ? fortsatt en annerledesdag?», utarbeidet av Forbruksforskningsinstituttet SIFO på oppdrag fra Hovedorganisasjonen Virke. Her har SIFO-forskerne Randi Lavik og Eivind Jacobsen spurt et landsrepresentativt utvalg av norske forbrukere om hvorvidt de ønsker søndagsåpne butikker eller ikke. Spørreundersøkelsen forteller hvor mange som oppgir at de jobber på søndag, og hvordan disse oppgir at de opplever søndagsarbeid. 

Faktisk.no kontakter Randi Lavik, som nå er pensjonert. Lavik har lest Clemets kommentar, og mener at Clemet siterer SIFO-notatet riktig når hun bruker tallene på andel som jobber søndag, og hva de synes om dette. Hun er likevel skeptisk:

Jeg synes det er mangelfullt av Kristin Clemet å bruke tallene slik uten nærmere omtale av notatet. Vi konkluderte med at et stort flertall blant norske forbrukere ikke ønsker søndagsåpne butikker, men derimot vil at søndagen fortsatt skal være en annerledesdag.»

Min kommentar: Faktisk.no ser altså ut til å mene at jeg ikke burde skrevet noe som er riktig, fordi jeg ikke skriver om alt som er riktig. Til orientering for Faktisk.no kan jeg da nevne at det jeg skriver, kan gjenfinnes i NOU 2017:17, side 110 –  uten at man heller her spesifiserer at rapporten også inneholder mer. Selv syns jeg for øvrig at dette er temmelig irrelevant i en drøfting av hvordan de som arbeider på søndag, har det.

Faktisk.no skriver videre:

«Tilbake til AKU

Lavik peker også på at siste del av avsnittet om «bønder, håndverkere og kontorfolk» ikke er hentet fra SIFO-notatet:

Vi differensierte ikke spørsmålet om hvor fornøyd eller misfornøyd man var med å jobbe på søndag i vår undersøkelse etter yrke eller bransje. Dette må være hentet et annet sted fra.

Og ganske riktig, her henter Clemet igjen fra den første kilden: I tilleggsrapporten til AKU for andre kvartal 2004 er svaret på hvorvidt det å jobbe på lørdag eller søndag er en arbeidstidsordning som ønsker av personlige grunner, delt opp etter respondentenes yrke, og etter hvilken næring de jobber i. Men i Clemets kommentar står denne opplysningen hektet på SIFO-notatet, og Clemet tar heller ikke her forbehold her om at dette er 14 år gamle tall som kun gjelder dem som allerede jobber på søndag.»

Dette er faktisk delvis feil. Faktisk.no skriver at jeg «heller ikke her» tar forbehold om at dette er 14 år gamle tall, hvilket må forstås som at jeg heller ikke andre steder har tatt forbehold om det. Men det har jeg. Jeg har, som vist, skrevet at tallet, som Faktisk.no er mest opptatt av, er fra 2004.

Faktisk.no skriver videre:

«Hvor mange må egentlig jobbe?

I 2015 publiserte Fafo notatet «Arbeidskraftbehov ved søndagsåpne butikker». Her så to forskere på hvor mange som måtte regne med å jobbe søndager hvis alle butikker skulle holde åpent på søndager. Forskerne fant at ca 46 000 nordmenn allerede jobbet i virksomheter innen varehandelen som er åpne på søndag, men dette antallet ble anslått til å øke til 245 000 mennesker, slik at 59 % av alle ansatte i varehandelen ville være ansatt i en søndagsåpen bedrift. I tillegg kommer et anslag på 45 000 ansatte i andre bransjer, som cafémedarbeidere, næringsmiddelindustri, renhold og vektere, som også må regne med å endre arbeidstid på grunn av søndagsåpne butikker. 

Hva da med poenget til Kristin Clemet om at det er 290.000 studenter i Norge, og at mange av dem vil gjerne arbeide litt ved siden av studiene?

Vi spør arbeidslivsforsker Kristine Nergaard i Fafo:

Hvis man skal ha søndagsåpne butikker i større format vil dette gjelde langt flere enn studenter som bare jobber litt ekstra ved siden av skolen, og synes det passer bra å gjøre dette på søndag. Dette vil gi annerledes arbeidstider for veldig mange i varehandelen og tilknyttede bransjer. 

– Studentene kan ikke drive butikken alene

Nergaards egen forskning har vist at det er store forskjeller på folks holdning til å jobbe såkalt ugunstig arbeidstid.

En del studenter synes at for eksempel helgearbeid kan være lettvint å kombinere med skolegang og studier. Men du klarer ikke å drive butikken bare med dem! Andre grupper er erfaringsmessig mindre begeistret for å jobbe i helgene. I en undersøkelse så vi at vakter lørdag ettermiddag og kveld var lite populært blant deltidsansatte i varehandelen som ville jobbe mer. Arbeidsgiverne sa også at det var disse vaktene det var vanskeligst å få fylt. 

Forskerne spurte ikke om søndag, men om vakter på fredag kveld og lørdag.

Nergaard mener det er vanskelig å si noe om folks ønske om å jobbe på søndag i rapportene Clemet viser til:

Hvis vi skal vite noe sikkert må vi spørre yrkesgruppene som dette er relevant for. Ikke bare i varehandelen, men også innen transport, vektere osv. Det er viktig å også spørre dem som ikke jobber søndag i dag om deres holdninger til å legge om arbeidstiden, og det er viktig å skille mellom frivillig søndagsarbeid og det at arbeidstakerne får arbeidsplaner der søndagsarbeid inngår regelmessig. 

Faktisk.no har ikke funnet tall på hvor mange nordmenn som ønsker å jobbe søndager, og ekspertene vi har vært i kontakt med mener at dette ikke finnes. SIFO-notatet fra 2015 forteller imidlertid at til sammen 24 prosent av de spurte er helt eller delvis enig i at «man kan like gjerne arbeide på søndager som andre dager», men dette er ikke det samme som å ønske å jobbe søndag. 59 prosent er delvis eller helt uenig. Clemet har ikke nevnt dette i kommentaren sin.»

Min kommentar: Det er vanskelig å vite hva Faktisk.no vil med denne kommentaren. Min artikkel i Aftenposten er på ca. 6000 tegn, og jeg kan selvsagt ikke skrive om alt. Men utvalget som la frem NOU 2017:17, konkluderer i alle fall med at “mer liberale åpningstidsregler på søndager i liten grad vil ha konsekvenser for sysselsetting, økonomisk vekst, priser, folkehelse eller frivillig innsats”.

For egen del kan jeg legge til at jeg tror noen flere vil måtte jobbe – eller få sjansen til å jobbe – dersom utvalgets forslag ble gjennomført. Men jeg tror at utslagene vil være meget små, siden cirka 600.000 personer allerede jobber regelmessig eller av og til på søndag.

Faktisk.no avslutter:

«Faktisk.no har vært i kontakt med Kristin Clemet og tilbudt henne å komme med et tilsvar. Hun opplyste at hun ikke hadde anledning til å svare før publisering.»

Dette er delvis feil. Faktisk.no tok kontakt med meg i en e-post litt før klokken 13 og sa at de hadde faktasjekket påstanden om at «28 prosent fremhever lørdags- og søndagsarbeid som noe de personlig ønsker», og at de hadde kommet til at dette var «faktisk delvis feil». De tilbød meg å komme med en kommentar, men skrev at den måtte komme «så raskt som mulig, før dagens slutt i dag». Jeg svarte at jeg høyst sannsynlig ville ha en kommentar, men at jeg ikke hadde noen anledning til å svare i løpet av arbeidsdagen i dag, og at jeg dermed regnet med at de kunne vente til i morgen. Svaret jeg fikk, var at de kom til å publisere klokken 14, noe som senere ble utsatt til klokken 16.

Ifølge Faktisk.no gjelder ikke vanlig tilsvarsrett her, og de kan ikke vente, siden dette er «nyhetsdekning».

Men vanlig folkeskikk er det ikke.

Senterpartiets parlamentariske leder, Marit Arnstad, har i dag, både i NRKs Politisk kvarter og i debatten om den nye regjeringserklæringen, gjort et poeng av at vi nå har fått en ny form for parlamentarisme – nemlig den “Solberg’ske parlamentarismen”. Den består, etter Arnstads mening, av tre elementer:

For det første innebærer den at regjeringspartiene av og til stemmer mot sin egen regjering.

For det annet innebærer den at regjeringen fremmer forslag som opprinnelig, i regjeringsforhandlingene, bare er kjempet igjennom av ett av regjeringspartiene – og at det hender at regjeringen ikke legger skjul på det.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Og for det tredje innebærer den at enkelte regjeringsmedlemmer av og til bruker en retorikk som andre regjeringsmedlemmer ikke kan stille seg bak.

Hvis jeg forstår Arnstad rett, mener hun at denne formen for parlamentarisme er kritikkverdig, og at den “flytter grenser i norsk politikk”.

Etter min mening er det hverken rart, nytt eller i seg selv kritikkverdig at praktiseringen av parlamentarismen arter seg forskjellig under ulike regjeringer. Det har den gjort opp gjennom historien, og det gjør den fordi den parlamentariske situasjonen stadig er i endring. Praktiseringen preges også av hvilke partier som er i regjering, siden ulike partier har ulike tradisjoner, kulturer og erfaringer med å delta i regjering. Og endelig preges den av om vi har flertalls- eller mindretallsregjering, om regjeringen har et trygt eller mindre trygt parlamentarisk grunnlag osv.  

Også under Stoltenberg skjedde det nye ting.

Stoltenberg II-regjeringen, som Arnstad var en del av, var en flertallsregjering, og det ble styrt med “jernhånd” etter at regjeringen hadde lagt frem sine forslag. Det skjedde ingenting i Stortinget. Interessen for innspill fra opposisjonen var lik null. Og ingen debatt i det offentlige rom kunne rokke regjeringen i troen på at forslaget den hadde fremmet, var det beste.

Noe nytt som skjedde den gangen, var at det ble lekket mye fra regjeringens interne drøftelser. Det opplevde vi lite av under Bondevik II-regjeringen, og vi opplever svært lite av det under Solberg. Men under Stoltenberg II-regjeringen lekket det av og til som en sil, antagelig fordi dette var regjeringspartienes eneste mulighet til å markere seg. Og leser man bøkene som f.eks Åslaug Haga (Sp) og Lilla Sølhusvik har skrevet for Kristin Halvorsen (SV), skjønner man at regjeringsarbeidet ikke akkurat var noen søndagsskole. I bøkene fremstår det mer som et basketak.

Bruken av det såkalte underutvalget, som ikke er konstitusjonelt forankret, var enorm under Stoltenberg II-regjeringen, mens det praktisk talt ikke har vært i bruk under Solberg.

Men Stoltenberg II flyttet også mer formelle grenser. Fordi den ofte hadde store problemer med å få med seg regjeringspartiene på å stemme “blindt” på regjeringens forslag, begynte den å konsultere stortingsgruppene før regjeringen behandlet eller konkluderte i sakene. Det skjer nok uformelt også under andre regjeringer. Mer uvanlig var det at Stoltenberg II-regjeringen også tok i bruk embetsverket til å gjennomføre denne konsultasjonsprosessen – ved å få skrevet notater i embetsverket ment for regjeringspartienes stortingsgrupper. Skal man snakke om å “flytte grenser”, er dette kanskje den prinsipielt viktigste grenseflyttingen vi har sett de senere år.

Meg bekjent har ikke Solberg-regjeringen fortsatt denne tradisjonen. Prisen den betaler, er muligens at et av regjeringspartiene av og til stemmer mot sin egen regjering. Etter min smak er det faktisk å foretrekke – fremfor å bruke embetsverket til oppgaver det ikke skal brukes til eller å protestere på plenen.

Alt oppsummert: Det er veldig interessant å se hvordan praktiseringen av parlamentarismen endrer seg under ulike regjeringer. Dette vil vi også få høre mer om på Civitas neste frokostmøte.

Men at praktiseringen endres er ikke i seg selv kritikkverdig eller nytt.