Kristin Clemets blogg Her skriver jeg om ideer, verdier og politikk.

Jeg har i cirka 27 år vært samboer med en mann som nå er stortingsrepresentant. I store deler av tiden har vi begge hatt posisjoner og/eller vært aktive samfunnsdebattanter og deltakere i det politiske liv.

En gang iblant har vi måttet ta hensyn til hverandre ved ikke å uttale oss om saker som den andre var sterkt involvert i, fordi slike uttalelser kunne bli misforstått eller misbrukt, og dette har pressen som regel hatt forståelse for. Men stort sett har vi kunnet operere som to selvstendige mennesker, politikere og samfunnsdebattanter uten å ta hensyn til at den andre også er det.

At det har vært mulig, skyldes blant annet mediene. De har, nesten i overraskende stor grad, alltid respektert oss som to selvstendige individer. De har ikke lagt seg opp i hvordan vi håndterer våre roller på hjemmebane – de har bare forutsatt at vi greier å håndtere dette selv på en korrekt måte, og at vi derfor kan være oss tilliten verdig.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Med årene har vi også fått en datter som er engasjert i politikk, og også for henne er det viktig at foreldre og voksne barn betraktes som selvstendige individer. Hun er ikke en forlengelse av oss eller en som ikke greier å ivareta sine egne roller og oppgaver på en formelt korrekt måte, bare fordi hun har foreldre som også er eller har vært politikere.

Jeg skriver dette nå – etter å ha lest en ganske ugrei artikkel i Vårt Land. Den handler om den skandalen som nå ryster Høyre og Unge Høyre, der det har kommet inn en rekke varsler om seksuell trakassering på tidligere Unge Høyre-leder Kristian Tonning Riise og andre i Unge Høyre og unge i Høyre.

At dette blir bredt dekket av mediene, er selvsagt. Det er også forståelig at mediene gjerne vil finne ut hvem som visste hva og når. Men det virker ugreit når Berit Aalborg, som har skrevet artikkelen i Vårt Land, ikke respekterer individene i organisasjonen, men mistenkeliggjør dem på grunn av de familierelasjonene de har. 

For hva er det egentlig Aalborg gjør?

For å understreke hvor alvorlig det er at Erna Solberg ikke ble orientert om Kristian Tonning Riises uakseptable adferd tidligere enn hun ble, skriver Aalborg at Solberg heller ikke ble informert av sin nestleder Jan Tore Sanner om dette. Men hvordan vet egentlig Aalborg at Sanner visste?

Faktum er at Aalborg ikke vet noe om det. Hun spekulerer bare. Hun mener nemlig at det er “oppsiktsvekkende” dersom ikke generalsekretæren i Unge Høyre, Maria Barstad Sanner (25 år om noen dager og forlengst flyttet hjemmefra) har snakket med faren sin om den saken hun har håndtert sammen med Høyres generalsekretær siden november ifjor. Ja, Aalborg går lenger. Hun skriver til og med at “sannsynligheten for at (Jan Tore) Sanner kjente saken er meget stor.” Men hva slags sannsynlighetsberegning er dette? Hvorfor i all verden er det mer sannsynlig at Maria Barstad Sanner gikk til faren sin enn at hun opptrådte korrekt i henhold til partiets etiske regelverk?

Det Aalborg her mer enn antyder, er at Maria Barstad Sanner har gitt sin far, statsråd og nestleder i Høyre, Jan Tore Sanner, en meget alvorlig opplysning, som han har unnlatt å fortelle lederen i Høyre, Erna Solberg, om. Jeg skjønner at spørsmålet kan reises, men i så fall bør man i hvert fall starte med å spørre Maria Barstad Sanner og Jan Tore Sanner om dette. Jeg vet ikke om Vårt Land har gjort det. Hvis avisen ikke har gjort det, er det desto verre at avisen bare spekulerer i det, fordi det dreier seg om en far og datter.

Det er åpenbart for alle at Unge Høyres og Høyres håndtering av tidligere varslersaker ikke har vært god nok, og at det er veldig mye som har sviktet når Tonning Riise kunne bedrive sin uakseptable adferd så lenge. Derfor er det også helt nødvendig at Unge Høyre og Høyre nå rydder opp etter beste evne og skaffer seg et etisk regelverk og rutiner for fremtiden som kan hindre at noe slikt skjer igjen. Helst bør man selvsagt greie å forebygge alle former for seksuell trakassering. Men siden det er vanskelig å garantere at slikt aldri vil skje igjen, må man i det minste ha systemer og et apparat for å følge opp, dersom noen blir utsatt for noe sånt igjen. I frivillige organisasjoner kreves det andre regler, systemer og rutiner enn i arbeidslivet, noe jeg skrev litt om i min forrige blogg. 

Jeg tror mange har inntrykk av at dette arbeidet nå tas på alvor i både Unge Høyre og Høyre.

Men jeg tror ikke det er hjelpsomt for saken at man mistenker en av dem som nå har forsøkt å rydde opp, for ikke å greie å ivareta sine oppgaver og posisjoner på en formelt korrekt måte, og å skille jobb og privatliv – bare fordi hun har et familiemedlem i samme parti.

Personlig er jeg glad for at man i norsk politikk stort sett alltid blir betraktet som et selvstendig individ. Det har jeg hatt glede av, og det har datteren min glede av – og jeg antar at det er flere, også i andre partier, som har glede av det.

Jeg håper også at det er en tradisjon som kan føres videre.

Jeg må innrømme at jeg blir nedstemt av å følge norsk politikk for tiden.

I ukevis har vi fått høre mer om seksuell trakassering og upassende oppførsel i det politiske miljø enn vi har fått høre om politikk. Og i den grad vi hører om politikk, virker det nesten som pauseinnslag mellom de egentlige nyhetene, som handler om ledere med dårlig dømmekraft og partier som må håndtere noe av det vondeste og mest ubehagelige man kan tenke seg. Også blant journalistene som dekker disse sakene, er det flere som syns det er trist. Det er ikke morsomt å interessere seg for og følge norsk politikk, for så å bli henvist til denne typen saker og skandaler.

Jeg har ikke grunnlag for å si at ukulturen på dette området er verre i politikken enn den er i for eksempel pressen, helsevesenet eller kulturlivet. Det spiller heller ingen rolle. Det som uansett er klart, er at mange organisasjoner har et behov for å rydde opp og for å tenke nytt om arbeidsmiljø, organisasjonsmiljø og ledelse.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er en spekulasjon, men mitt inntrykk er at man i næringslivet er mye flinkere til å vektlegge et godt arbeidsmiljø og god ledelse for å nå mål enn man er i politikken og til dels også i offentlig sektor. Og med “mål” mener vi minst tre ting i Norge: Man skal oppnå gode resultater, enten det er flere velgere eller økt inntjening. Man skal skape et godt arbeidsmiljø for menneskene i organisasjonen. Og man skal sikre at også menneskene i organisasjonen kan nå individuelle mål som er viktige for dem.

Ledelse har tradisjonelt vært mindre påaktet, både i politikken og i offentlig sektor enn det har vært i privat sektor. Forleden utkom en bok om politisk lederskap, skrevet av Agnar Kaarbø, men det er ganske nytt at noen interesserer seg for dette. Og når det gjelder arbeidsmiljøet kan man lure på om politikernes nesten maniske interesse for arbeidslivets ytre rammer, har gjort at de har glemt hvor viktig det indre arbeidslivet er.

Jeg ble nok en gang minnet om dette da jeg forleden var på NHOs Årskonferanse.

Der hørte jeg et veldig interessant innlegg av Pål Molander, som er direktør ved Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI) om “Arbeidsmiljøet – det glemte gullet”. 

Det interessante med innlegget hans var, etter min mening, tre ting:

For det første fortalte han oss at Norge er helt i verdenstoppen når det gjelder godt arbeidsmiljø, og at dette er et stort konkurransefortrinn når vi skal møte fremtidens utfordringer – enten det er behovet for integrering eller det grønne skiftet. Over 90 prosent av norske arbeidstakere har det veldig bra på jobben. En av grunnene til at vi greier å skape et godt arbeidsmiljø, er at vi greier å kombinere det å stille krav med stor grad av autonomi for arbeidstakerne.

For det andre avslører han, basert på forskningsbasert kunnskap, at mye av det norske bedrifter og organisasjoner holder på med for å bedre eller opprettholde et godt arbeidsmiljø, ikke betyr noen ting. Enten det er trening i arbeidstiden, fruktkurver, helseforsikringer eller stressmestringskurs, så har det liten eller ingen betydning for arbeidsmiljøet og muligheten til å utføre arbeidet bedre.

For det tredje kunne han fortelle oss hva som er viktig for å forbedre eller opprettholde et godt arbeidsmiljø, som altså også kan få oss til å utføre arbeidet vårt bedre, smartere og mer effektivt. Noe av det viktigste er rolleklarhet, forutsigbarhet, god ledelse, god organisasjonskultur og god sammenheng mellom innsats og belønning. Og da betyr ikke “belønning” (bare) lønn, men også ros, oppmerksomhet og tilbakemeldinger – og det å bli sett.

Alt dette er, etter min mening, svært viktige budskap av mange grunner.

Men en spesielt interessant grunn til at dette er viktig, er at det Molander påviser, er så fjernt fra det som kjennetegner den daglige politiske debatten om arbeidslivet. Politikere og organisasjoner er, slik jeg nevnte, ekstremt opptatt av de ytre rammene for arbeidslivet – om marginale endringer i reglene for arbeidstid eller midlertidig arbeid, enda det antagelig betyr ganske lite, både for trivsel, trygghet og produktivitet, sammenlignet med arbeidsmiljøets betydning. Samtidig hører vi lite om betydningen av et godt arbeidsmiljø og god ledelse, enda man ikke kan regulere seg frem til et godt arbeidsmiljø. Eller kanskje nettopp derfor. 

Metoo-sakene som nå blir avslørt i norsk politikk, tyder på at også de politiske partiene må bli mer opptatt av god ledelse og av å skape et godt arbeidsmiljø. Man må, som et minimum, gjennomføre jevnlige arbeidsmiljøundersøkelser, men også skape en kultur for at det er ok å si ifra, hvis det er noe som ikke er som det skal eller bør være. Alle vet at varsler både kan være godt begrunnet, dårlig begrunnet og ubegrunnet, og at varslere kan ta feil. Men det å greie å håndtere ulike varsler er en pris man må betale for å være leder. En leder som er i stand til å utøve godt skjønn, vil greie å skille mellom det som er alvorlig, og som krever oppfølging, og det som skyldes misforståelser, eller som er engangshendelser av mindre alvorlig art, og som derfor må kunne inngå i den tabbekvoten alle mennesker må ha.

Men metoo-sakene illustrerer et poeng til. Det holder ikke at ledere bare forholder seg til varsler som måtte komme. De må selv være proaktive når de (tror de) ser noe eller hører rykter. Akkurat som en god far eller mor vil gripe inn, dersom han eller hun frykter at barna har det vondt, må en leder gripe inn, dersom han eller hun frykter at de ansatte opplever noe som er uakseptabelt eller vondt.

Skjer det noe uheldig eller uakseptabelt på en arbeidsplass eller i en organisasjon, er det ofte et hendelig uhell og/eller noe man kan rette opp, for eksempel ved å ta en alvorsprat eller gi noen en advarsel. Noen ganger må man gå mer drastisk til verks, men også det er en oppgave en leder må kunne greie. Å gi en endelig beskjed om at en person må eller bør fratre en bestemt posisjon eller stilling, er ikke behagelig – men av og til nødvendig. Og man kan utmerket godt gjøre det, samtidig som man ivaretar personen som menneske.

Gode ledere er opptatt av å få ærlige tilbakemeldinger på egen lederstil og hvordan de kan forbedre seg. Dårlige ledere er ikke alltid det – det ligger på en måte i sakens natur. Men i de fleste bedrifter vil også lederne ha en sjef, nemlig et styre, hvis fremste ansvar er å sørge for at virksomheten har en god leder.

Slik er det ikke i politikken. Lederne er ofte valgt av store forsamlinger, som for eksempel et landsmøte, og de leder selv organisasjonens styre. Og hvem skal da til daglig påse at lederen utfører oppgaven sin godt nok og tar det ansvaret hun er pålagt? Eller for å sitere fra en rapport fra Arbeiderpartiets stortingsgruppe: “Hvem skal du gå til når det er ledelsen som er de jævlige?”

Jeg kan ikke gå god for innholdet i den nevnte rapporten. Men hvis bare deler av den beskriver arbeidsmiljøet på en noenlunde sannferdig måte, snakker vi antagelig om et av de dårligste arbeidsmiljøene som finnes i Norge. Om det er bedre eller verre i andre partier, skal ikke jeg si noe om. Det bør uansett være et tankekors, ikke bare for vedkommende parti, men for det politiske miljø.

Jeg tror alle partier nå vil bli mer bevisst på både arbeidsmiljø, ledelse og håndteringen av varslersaker og problemer i sine organisasjoner.

Da bør de også tenke over hvordan man kan håndtere den spesielle styringsstrukturen slike organisasjoner har sammenlignet med vanlige bedrifter og virksomheter i offentlig sektor.

Det kan gjøre det lettere å si ifra, også når det er ledelsen selv som er problemet.

I en NTB-melding som blant annet er gjengitt i Klassekampen i dag, gjør journalistene et poeng av at Trine Skei Grande liksom har gitt opp å ønske seg en “mer sosialliberal” regjering ved at Venstre går inn i regjeringen. 

Det vises til at Grandes mantra lenge har vært en “grønnere, rausere og mer sosialliberal” regjering, mens hun visstnok “unnlot å nevne “liberal” rett før hun gikk i regjeringsforhandlinger” på Jeløya. Eller som Klassekampen slo fast om Grande i sin overskrift: “La bort “liberal” ved forhandlingsstart”. 

Ordet liberal er tydeligvis vanskelig å forstå for mange journalister. Civita, som er en “liberal tankesmie”, og har vært det i henhold til vårt formål i cirka 13 år , blir nesten daglig utstyrt med andre merkelapper. Eller som en journalist forleden uttrykte det: “Den konservative – eller liberale som de selv foretrekker (å kalle seg) – tankesmien Civita…”

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er riktig at det finnes mange varianter av liberalismen – akkurat som det finnes ulike former for konservatisme og sosialisme. Det er også riktig at liberalismen og konservatismen har ideologiske trekk som overlapper hverandre. Men hverken liberalismen eller konservatismen er sosialisme. 

For borgerlig innstilte mennesker er det naturlig å plassere liberalismen inn i en borgerlig idétradisjon. Ideene om et liberalt demokrati, for eksempel, lar seg ikke forene med tradisjonelt sosialistisk tankegods. Men etter hvert som sosialismen har spilt fallitt, og stadig flere har sluttet seg til det liberale demokratiet, har også flere på venstresiden tatt i bruk ordet “liberal” for å understreke at de er demokrater som mener at staten må være begrenset, og at makten må være delt. (At vi i de senere år, høyst beklagelig, har sett at mange igjen forlater dette tankegodset til fordel for mer autoritære ideer, eller simpelthen forestillingen om et enkelt flertallsstyre, skal jeg la ligge her.)

Konsekvensen er at mange nå smykker seg med ordet “liberal”, slik Trine Skei Grande nylig pekte på da hun skulle forklare hvorfor Venstre har gjenopptatt bruken av begrepet “sosialliberal” for å beskrive Venstres politikk, fremfor bare å bruke begrepet “liberal”. Det er en måte å markere seg på når så mange gjerne vil være “liberale”.

Skal jeg spekulere litt, er dette kanskje likevel ikke den eneste årsaken til at Grande sier at hun ønsker seg en “mer sosialliberal” regjering. Jeg tror hun selv mener det som står i Venstres prinsipprogram, nemlig at “Venstre bruker begrepene liberal og sosial liberal om hverandre”, og at det er to grunner til at de i programmet bruker betegnelsen liberal mest: De “ser den sosiale liberalismen som den fullverdige form for liberalisme. Dessuten har en rekke nye konflikter de siste årene vist at kampen for ytringsfrihet og andre grunnleggende rettigheter, som nettopp var liberalismens historiske begynnelse, slett ikke er over.” At liberalismen ikke er usosial, er et syn også filosof og kjenner av liberalismen, Lars Fr. Svendsen, deler.

Men Trine Skei Grande leser nok også Vårt Land og vet at mange i Norge ofte tegner et karikert bilde av liberalismen og av hva det vil si å være liberal, og at dette er forestillinger som også påvirker folk i hennes eget parti. Noen tar heldigvis til motmæle, men samtidig kan man selvsagt ikke forvente at alle som engasjerer seg i et politisk parti, er ideologisk godt skolert. Jeg har selv, mens jeg var politisk aktiv, bidratt til å tegne et forenklet bilde av liberalismen.

Uansett behøver ikke Trine Skei Grande å “legge bort “liberal”” når hun skal forhandle med Høyre og Frp. Ser man på partienes prinsipp- eller verdiprogrammer – eller de delene av stortingsvalgprogrammene som redegjør for partienes verdigrunnlag – ser vi at det kun er Høyre, Frp og Venstre som skriver at de bygger sin politikk på liberalismen eller på liberale verdier. Frp åpner sitt prinsipprogram med å si at partiets ideologiske grunnlag er “liberalismen“. Venstre står for en “sosial og kjempende liberalisme” og forteller altså at programmet bruker begrepene “sosialliberal” og “liberal” om hverandre. Og Høyre, som vanligvis omtaler seg som et liberal-konservativt parti, sier at det bygger sin politikk på “et konservativt samfunnssyn og liberale verdier”. 

Et søk etter begrepet liberal, eller varianter av dette begrepet,  i KrFs og Arbeiderpartiets programmer gir null treff. I SVs og Rødts programmer forekommer begrepet, men da som noe negativt – typisk som i “markedsliberalisme” og “nyliberalisme”.  I SVs program er det likevel ett unntak, for SV “ønsker en liberal og regulert innvandring til Norge”, og det er nok positivt ment. Senterpartiet er prisverdig nok opptatt av å forsvare “menneskerettighetene og den liberale rettsstaten”, mens MDGs prinsipprogram ikke nevner ordet overhodet.

Den klassiske liberalismen vektlegger etter min mening verdier som er helt grunnleggende for et godt, demokratisk samfunn: Det er borgerne som bestemmer over staten. Samtidig må statens makt være begrenset. Makten må være delt. Mennesket må ha frihet til å velge hvordan det vil leve sitt eget liv og ha frihet til å ta ansvar. Derfor må demokrati være noe mer enn flertallsstyre. Demokratiet må også inneholde en rett til å være, mene og leve annerledes enn flertallet gjør.

Den som slutter seg til de liberale verdiene, er opptatt av frihet som den helt grunnleggende verdien. Det er på mange måter liberalismen som “eier” friheten i ideologisk forstand – akkurat som sosialismen “eier” ideen om materiell likhet. Men akkurat som det er tåpelig å påstå at Arbeiderpartiet, Senterpartiet eller SV i dag mener at alle bør tjene akkurat det samme, er det tåpelig å påstå at Frp, Høyre eller Venstre mener at friheten skal være en absolutt frihet som kan realiseres uten hensyn til noe annet eller andre. I praksis er liberalere og konservative også opptatt av likhet – mens norske sosialdemokrater og sosialister også er opptatt av frihet. Men man vektlegger kanskje litt forskjellig – og det er bra. Ettersom full likhet betyr null frihet, og full frihet betyr null likhet, må det foretas avveininger og finnes en balanse. At partiene av og til finner et litt ulikt balansepunkt, er bra for demokratiet og for borgernes muligheter til å velge.

I Norge er det uansett ingen partier som fører en outrert politikk (selv om Rødt fortsatt har et ganske ekstremt program). Våre mest liberale eller liberalistiske partier, Venstre og Frp, forsvarer verdens største offentlige sektor og verdens høyeste skattenivå. Og vårt sosialdemokratiske og vårt sosialistiske parti har i virkeligheten akseptert en av verdens mest velfungerende og åpne markedsøkonomier. Samtlige partier som har vært i regjering, praktiserer ideen om “kapitalistiske velferdsstater”, slik en svensk forsker har uttrykt det. Eller for å si det med Lars Fr. Svendsen: “Det er ikke et nødvendig sammenfall mellom en liberal stat og en velferdsstat. En velferdsstat behøver slett ikke være liberal, og en liberal stat behøver ikke ha særlig omfattende velferdsordninger. Men den norske eller nordiske modellen er i det vesentlige oppskrift på en liberal velferdsstat.”  

Noen ser det som sin oppgave å advare mot meningsmotstanderes ytterliggående standpunkter – enten det er “den røde fare” eller “høyrepopulismen”. Slikt hører med i den politiske debatten, og jeg har vært med på den selv. 

Andre fremhever at det ikke er noen forskjell på partiene, og at det derfor ikke spiller noen rolle hvem som regjerer.

Sannheten ligger midt imellom.

Det er ikke store forskjeller i norsk politikk, men det er fortsatt forskjeller. Og med en Venstre/Høyre/Frp-regjering får vi en litt mer liberal regjering enn vi ville ha fått med andre partier i regjering.

Mange sier at #MeToo-kampanjen har vært en øyeåpner.

Det har den vært, også for meg. 

Jeg tror den har vært en øyeåpner for mange kvinner og forhåpentligvis for mange unge kvinner. Kampanjen har blant annet lært oss at det mange trodde at de bare måtte finne seg i, fordi det bare er sånn, faktisk ikke er greit, at det er lov å si fra, og at den som sier fra, skal bli tatt på alvor. Det er altså blitt mer legitimt og moralsk viktigere å kritisere adferd som er upassende, selv om den ikke er ulovlig. “Upassende” er selvsagt ikke et presist begrep, men det dekker typisk det som nå omtales som “uønsket seksuell oppmerksomhet” – og særlig gjentatt oppmerksomhet når den som får oppmerksomheten, tydelig gir uttrykk for at den er uønsket. Det er også upassende at maktpersoner, ofte eldre, utnytter sin posisjon overfor mennesker som er yngre og har mindre makt, og som kanskje til og med står i et slags avhengighetsforhold til den maktpersonen det gjelder. Bill Clintons affære med Monica Lewinsky er et kroneksempel: Det var ikke ulovlig. Det var ikke ufrivillig. Men det var upassende. Eller simpelthen wrong, som den nye demokratiske stjernen Kirsten Gillibrand uttrykte det.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

#MeToo-kampanjen har også vært en øyeåpner på en annen måte. Den har nemlig avslørt at upassende oppførsel, trakassering og overgrep mot kvinner har et overraskende stort omfang. Det virker til og med som om omfanget har vært spesielt stort i kretser som har likt å pynte seg med ord og verdier som likestilling og feminisme. Det er selvsagt nedslående, men desto viktigere er det at det har kommet frem.

Det er vanskeligere å forstå at #MeToo-kampanjen også har vært en øyeåpner for menn som har bedrevet denne virksomheten, som for eksempel Trond Giske. Trodde de at det var ok mens det sto på, fordi ingen hadde fortalt dem at det ikke var ok, eller fordi det ikke hadde vært en kampanje som hadde fortalt dem det? Trodde de at unge jenter og kvinner som sa nei, egentlig sa ja – eller at det ikke var så farlig om de ble utsatt for litt uønsket seksuell oppmerksomhet? Trodde de at de ville si ja, hvis tilnærmelsene bare ble gjentatt mange nok ganger? Eller hva tenkte egentlig menn som nå sier at det var en “øyeåpner” for dem at man ikke skal presse seg på kvinner som ikke ønsker kontakt?

Det er vanskelig å forstå

Det er riktig at #MeToo-kampanjen har vært en øyeåpner for mange.

Men hvis den har vært en øyeåpner for menn som har utsatt kvinner for en gjentatt seksuell oppmerksomhet som kvinnene ikke har ønsket – ja, da tyder det på sterkt sviktende dømmekraft.

I forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2018 har KrF fått gjennomslag for å innføre en lærernorm i norsk skole, det vil si et tak på hvor mange elever det kan være per lærer. Den vedtatte normen sier at det fra høsten 2018 skal være maksimalt 16 elever per lærer på 1. – 4. trinn og maksimalt 21 elever per lærer på 5. – 10. trinn. Fra høsten 2019 skal tallene nedjusteres til maksimalt 15 og 20 elever per lærer, ifølge Utdanningsdirektoratet. 

Men hvorfor er vedtaket kontroversielt?

En grunn er selve utformingen av vedtaket, som tilsier at normen skal gjelde på hver enkelt skole.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hvis regelen var at det i gjennomsnitt ikke skal være mer enn 16 og 21 elever per lærer i Norge, ville nemlig lærernormen vært oppfylt for lengst. I Norge er det i gjennomsnitt 15,3 elever per lærer på 1. – 4. trinn, 16,7 elever per lærer på 5. – 7. trinn, og 18,3 elever per lærer på 8. – 10. trinn.

Hvis regelen var at det i gjennomsnitt ikke skal være mer enn 16 og 21 elever per lærer i hver enkelt kommune, ville det vært litt vanskeligere. Det er nemlig forskjeller i lærertetthet mellom kommunene.  Hovedmønsteret er at små kommuner har færre elever per lærer enn store kommuner har, men det er også forskjeller mellom de store kommunene. Ifølge Aftenposten oppfyller 170 kommuner lærernormen allerede, og de vil derfor ikke få noen glede av den, mens landets fem største kommuner får mer enn 40 prosent av de nye lærerne (forutsatt at de lar seg rekruttere).

En regel som tilsier at det i snitt ikke skal være mer enn 16 elever per lærer på hver enkelt skole, blir straks enda vanskeligere. Det finnes mange skoler med svært få elever per lærer, og det finnes – særlig i de store byene – skoler med flere enn 16  elever per lærer. I Finnmark, som jevnt over har ganske dårlige skoleresultater, er det få elever per lærer på de fleste skoler –  mens Oslo, som jevnt over har ganske gode resultater, har mange flere skoler med mange elever per lærer. Ifølge Utdanningsdirektoratet har i alt 32 prosent av grunnskolene med elever på 1. – 4. trinn en gruppestørrelse på over 16 elever per lærer.

Det er denne siste typen lærernorm som KrF nå har fått gjennomslag for, det vil si at det i snitt ikke kan være mer enn 16 elever per lærer på hver skole med 1. – 4. trinn og ikke mer enn 21 elever per lærer på 5. – 10. trinn. Det betyr at Oslo, som allerede har gode resultater, må tilføres mange flere lærere, mens Finnmark, som kanskje kunne trenge flere lærere, nesten ikke får noen.

Den andre grunnen til at vedtaket er kontroversielt, er at alle tiltak som kan tenkes å forbedre norsk skole, og som koster penger, må vurderes opp mot hverandre. Ingen partier har råd til alt. Hvis Stortinget velger å bruke svært mange penger på å øke lærertettheten, kan ikke de samme pengene brukes på noe annet. Det blir med andre ord mindre penger til for eksempel å øke lærerkompetansen, dersom man bruke mye penger på å øke lærertettheten. Og siden det er slik, er det også viktig å vite hva som virker best.

Det har lenge vært hevdet at flere lærere vil føre til at elevene lærer mer. Det ville i så fall være et godt argument for å satse på flere lærere. Problemet er bare at forskningen, herunder også den norske, nokså entydig viser at dette ikke stemmer. KrFs stortingsrepresentant Hans Fr. Grøvan kritiserer i Aftenposten i dag min kollega Anne Siri Koksrud Bekkelund for å påpeke dette. Han mener at hun dermed «viser en arrogant holdning til den erfaringsbaserte kunnskapen hos lærerne, foreldre og elever». Utsagnet virker merkelig, for poenget med mye av forskningen er jo nettopp å fremskaffe «erfaringsbasert kunnskap».

Den tredje grunnen er, etter min mening, den viktigste. 

For cirka tre år siden fikk KrF gjennomslag for å bruke nesten 500 millioner kroner årlig for å øke lærertettheten på småskoletrinnet. Samtidig ble KrF og regjeringen enige om at det skulle forskes på hvordan økt lærertetthet kan virke på en positiv måte. Programmet LÆREEFFEKT i Norges Forskningsråd har blant annet gitt støtte til prosjekter som skal undersøke mulige effekter av målrettet styrking av lærertettheten opp mot leseopplæring og matematikk.

Det ble bevilget penger til forskning, og i budsjettet for 2018 står det følgende om den forskningen som nå pågår: «Inntil 120 millioner 2015-kroner skal nyttast til forsking på effektar av fleire lærarstillingar på 1. – 4. trinn. Målet med forskingsprosjektet er å utvikle kunnskap om effektane av ulike former for auka lærartettleik i småskolen. Forskningsprosjektet skal vare ut skoleåret 2019-20».

KrF har altså vært med på å sette i gang viktige forskningsprosjekter, som koster millioner av kroner, og som nå bare ignoreres og kanskje må avbrytes, fordi partiet ikke har tid til å vente på de resultatene det har bedt om, og som kan vise seg å være svært viktige. Det inngir dessverre ikke respekt.

All politikk kan ikke og bør ikke styres av kunnskap og forskning. Alt kan ikke «bevises». Man kan, helt legitimt, ha verdier som overstyrer forskningen – og man kan ha mål om å oppnå noe annet enn forskningen foregir å finne ut av.  

Men man kan og bør være ærlig om det man gjør. Og man bør ikke sløse bort millioner av kroner på forskning, dersom man ikke har tenkt å ta hensyn til den.

Jeg syns det er grunn til å være opprørt, både på vegne av forskerne dette gjelder og på vegne av skattebetalerne som finansierer forskningen.

Fotnote: Det finnes mange mål for lærertetthet. Det enkleste er å se på antall elever per lærerårsverk i grunnskolen, som ligger nokså stabilt på litt under 11 elever. Det er altså gjennomsnittlig én lærer per 11 elever i norsk skole, og i tillegg kommer assistenter og andre yrkesgrupper, som ikke er lærere. Dette tallet gir likevel ikke et realistisk bilde av den faktiske undervisningssituasjonen, bl.a. fordi en del lærere for eksempel driver med spesialundervisning. Derfor bruker man en annen definisjon på lærertetthet, som gir et mer realistisk bilde av en ordinær undervisningssituasjon, og det er denne definisjonen (“gruppestørrelse 2”) jeg har lagt til grunn i denne artikkelen.

Tidligere generalløytnant og nå president i Norges Røde Kors, Robert Mood, har nok en gang kommet med uttalelser som skaper debatt.

Første gang jeg reagerte på noe han sa, var da han kom med klare politiske uttalelser mens han var en høytstående embetsmann. Da han senere mottok Fritt Ords pris, og både juryen og kommentatorer berømmet ham for å komme med slike uttalelser og oppfordret andre embetskvinner og -menn til å gjøre det samme, kritiserte jeg dette i en blogg og i et par artikler i Aftenposten. Hele vårt demokratiske system hviler nemlig på en bestemt makt- og rolledeling mellom domstolen, embetsverket, regjering og parlament – og det er helt avgjørende at denne maktfordelingen og rolleforståelsen blir respektert, dersom vi skal bevare tilliten til disse viktige institusjonene. Hvis alle gjorde som Mood, slik flere kommentatorer oppfordret til, ville institusjonene våre forvitre.

Andre gang jeg reagerte, var da jeg leste de uttalelsene Mood har kommet med, blant annet i boken sin, om politikken og norske politikere. Kjetil Alstadheim i DN mener at de oser av politikerforakt, og de viser i hvert fall en manglende respekt og forståelse for politisk lederskap. Det virker blant annet som om han ikke helt ser forskjellen på politisk og militært lederskap. Han mener dessuten at politiske ledere er så kortsiktige, selvopptatte og spekulative at de bare bør få sitte i to perioder, altså åtte år. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

I går kom så Mood med  enda noen uttalelser, som ikke bare inneholdt  svært negative karakteristikker av noen av våre fremste politiske ledere de siste tiårene, men som også etterlot inntrykk av at han er mer skremt av Sylvi Listhaug enn av Vladimir Putin.

Min kollega Eirik Løkke reagerte på dette og skrev en kommentar i Minerva. Men denne kommentaren mener Mood er upresis, for som han skrev på twitter i går kveld: “Overraskende unøyaktig på @Minervanett. “At Erna Solberg inviterte politiker med konfronterende retorikk og skremselsbudskap til Kongens bord, skremmer meg mer enn Putins Russland.” – ble til at “SL er mer skremmende enn Putin”.

Jeg vet ikke om alle ser den fine forskjellen her, men jeg skal la det fare. Det er uansett ikke bare Løkke som har tolket ham slik – at han syns Listhaug er mer skremmende enn Putin – for dette ble formidlet i alle aviser i går – lenge før Minerva publiserte Løkkes innlegg, uten at jeg kan se at Mood har forsøkt å korrigere det. 

Men la oss holde oss til det han nå sier at han mener. Han blir altså mer skremt av at Erna Solberg inviterte Sylvi Listhaug med i sin regjering enn han blir av Putins Russland.

Men hva slags demokratisyn kan ligge under en slik oppfatning?

Norge er et liberalt demokrati med en grunnfestet rettsstat. Dette er det ingen politikere som har anfektet, og det er heller ingen politikere på Stortinget eller i regjering (kanskje unntatt Bjørnar Moxnes, hvis vi skal ta Rødts program seriøst) som forsøker å undergrave vårt liberale demokrati. Listhaug er en kontroversiell politiker, som både blir veldig godt likt av mange og mislikt av andre – og hun knyttes ofte til en polariserende retorikk. Men det er kanskje verdt å merke seg at innvandringspolitikk, for det meste i betydningen streng innvandringspolitikk, var den saken velgerne syns var viktigst ved siste valg, og at det er Fremskrittspartiet som, etter velgernes mening, har desidert høyest troverdighet i denne saken.

Men dessuten er Listhaug selvsagt ikke alene om å være kontroversiell. Også Trond Giske er en kontroversiell politiker, og også Trygve Slagsvold Vedum fører av og til en veldig polariserende retorikk. Men det fine med demokratiet vårt er at dette ikke er forbudt, og at det er lov å ta til motmæle mot det eller dem man ikke liker. Hvis formålet er å oppnå en mindre polariserende debatt, må imidlertid de som tar til motmæle, også tenke igjennom sin egen retorikk. Kontroversielle politikere møtes ofte med enorme overdrivelser og villede misforståelser, hvilket polariserer debatten enda mer.

Putins Russland er, i motsetning til Norge, ikke et liberalt demokrati og knapt nok et demokrati. Det er, under Putin, et stadig mer autoritært land, der ytringsfriheten er satt under press, og der sivilsamfunnet – altså det samfunnet som frivillige organisasjoner som Røde Kors er en del av – blir kneblet. Putins Russland er dessuten et land som ikke går av veien for å skape stor usikkerhet i sine nærområder, og som, etter alle solemerker blander seg inn i andre lands demokratiske valg. Putin er i praksis i ferd med å bli en slags enehersker som blir sittende med makten livet ut. 

Jeg er ikke uenig i alt Mood sier og skriver – han har også mange viktige poenger i boken sin. Tolket i aller beste mening kan man kanskje også forstå hans uttalelser om Listhaug og Putin som at han er mer redd for en polarisert debatt internt i det demokratiske Norge enn han er for en ytre trussel fra for eksempel Russland. Men presisjonsnivået er for lavt til at vi kan være sikre på at det er dette han mener. Og uansett er det, etter min oppfatning, svært spesielt å være mindre redd for en person og et land som prøver å undergrave andre lands demokratier innenfra – enn for en statsråd i Norge, som ikke har makt til å gjøre mer ugagn enn å skape en skarp debatt.

Det er, alt oppsummert, litt vanskelig å forstå hva slags demokratisyn Robert Mood egentlig har. 

Det er kanskje ikke så farlig, siden han ikke lenger er offiser.

Men man skulle tro at Røde Kors ville interessere seg for det.

I Dagsavisen i går kunne vi lese at SV vil fremme forslag i Stortinget om en tillitsreform i skolen. 

I dag morges fikk vi høre at SV jubler, fordi det blir flertall i Stortinget for et pålegg til skolene om å gi alle elever fra 1. til 10.trinn minst én times fysisk aktivitet hver dag uten at skoledagen utvides.

Her er det veldig mye som skurrer. I tillegg er det etter hvert mye som tyder på at SV er på full fart tilbake til den skolepolitikken partiet sto for på 1990-tallet – den gangen SV ikke la så mye vekt på kunnskap, ferdigheter og fag, men var veldig opptatt av å detaljstyre skolen på områder som ikke var avgjørende for elevenes læring.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Personlig tror jeg ikke at man kan vedta en tillitsreform. Om skolepolitikken er basert på tillit, dvs. på tillit til at de som arbeider i skolen, vet best hvordan oppgavene kan og bør løses, avhenger av rammebetingelsene og styringssystemet. Satt på spissen: Jo mer Stortinget og regjeringen overlater til kommunene og den enkelte skole, rektor og lærer å bestemme – desto høyere tillit har de til at de løser oppgavene sine på en best mulig måte. Jo mer de detaljstyrer hvordan kommunene, skolene og lærerne skal løse oppgavene sine, desto mindre tillit har de.

Men samtidig er dette for enkelt. Stortinget og regjeringen har nemlig flere grunner til å ville bestemme hvordan oppgavene skal løses enn at de ikke har tillit til dem som skal løse dem. Ett typisk hensyn kan være at noe må være likt for alle elever. Et annet typisk hensyn kan være at sentrale myndigheter trenger informasjon for å kunne løse sin del av oppgaven og føre en god skolepolitikk. Dersom de ikke vet hva som skjer i skole-Norge eller hvilke resultater som nås, har de heller ikke grunnlag for å føre en god skolepolitikk.

Reformen Kunnskapsløftet var en tillitsreform. Læreplanene som var utviklet i forbindelse med Reform 94 og Reform 97 var svært detaljerte og bidro til en form for mikrostyring av skolehverdagen. Men detaljene handlet mest om hvordan man skulle løse oppgavene, og ikke hvilke mål som skulle nås. Mange i skolen ønsket den gangen mindre detaljerte læreplaner og mindre detaljerte pålegg om hvordan de skulle arbeide og hvilke metoder de skulle bruke. De ønsket altså at statlige myndigheter skulle ha mer tillit til at de kunne løse oppgavene selv – uten detaljerte beskrivelser av hvordan det skulle gjøres. Og det fikk de: Læreplanene ble mindre detaljerte, skolene fikk større metodefrihet, og kommuner og skoler ble oppmuntret til å utnytte det handlingsrommet de hadde.

Men den økte friheten kom med en “pris”: Læreplanene fikk flere mål, og vi fikk nasjonale prøver som gjorde det mulig å vite i hvilken grad målene ble nådd og eventuelt justere kursen underveis, dersom det var nødvendig. Tillit er nemlig ikke det samme som fravær av kontroll. Hvis vi ikke vet hvordan det går, kan selve grunnlaget for tilliten svekkes. 

I dag hører vi at en del i skolen klager på det de kaller “målstyrings- og testhysteri” – akkurat slik de klaget på detaljstyringen som kom på 1990-tallet. Jeg har doble følelser når jeg hører dette: På den ene side tror jeg at det av og til overdrives, og at en del av de som deltar i debatten, ikke aner hva de snakker om. Samtidig erkjenner jeg at det kan være sant, og at noen kommuner eller skoler, eller kanskje også staten, har drevet dette for langt, og at det har kommet for mange mål inn i skolen. En annen tolkning kan være at man nå både har mål og detaljstyring på en gang. Petter Aasen, som har forsket på gjennomføringen av Kunnskapsløftet under SV, mente blant annet å kunne påvise at det da skjedde en skjult sentralisering i strid med intensjonene for Kunnskapsløftet. 

Det jeg uansett er sikker på, er at vi må ha noen mål, og at vi må ha noen metoder for å vurdere elevene underveis, og at informasjonen om hvordan det står til i norsk skole må nå alle som trenger det, inkludert kommune og stat. Man får av og til høre at de ikke trenger informasjon om hvor mange elever som ikke lærer å lese og regne, fordi lærerne jo vet dette. Men så mye tillit tror jeg dessverre ikke vi har til skolen. For det var jo dette som ble avdekket tidlig på 2000-tallet; at en foruroligende høy andel elever ikke har lært å lese, skrive og regne skikkelig etter 10 år på skolen. Og hvis lærerne visste dette – hvorfor gjorde de ikke noe med det?

Det interessante med SVs tillitsreform er at den igrunnen ikke gjelder detaljstyring generelt – men først og fremst styring med det som har med læringsoppdraget å gjøre. SV vil ha “mindre målstyring og redusere antall tester” – men vil altså villig vekk detaljstyre skolen når det gjelder daglig fysisk aktivitet. 

Vedtaket Stortinget nå skal fatte om minst én times daglig fysisk aktivitet i skolen, er utrolig nok utformet av Stortingets helse- og omsorgskomité. Det i seg selv burde fått varsellampene til å lyse. Er det noe skolen og skolepolitikere har problemer med, er det alle andres ønsker om å gi skolen ansvaret for stadig flere oppgaver som enten andre enn skolen burde løst, eller som burde funnet sin plass i skolen etter en utdanningsfaglig vurdering. Men det hopper Stortinget lett bukk over nå.

Innstillingen fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, SV og KrF, som stiller seg bak forslaget, er en studie i hvordan man ikke bør drive skolepolitikk. De vil rett og slett bare vedta at alle elever, hver dag, fra 1. til 10.trinn, skal ha minst én times fysisk aktivitet på skolen – og at skolene og lærerne selv bare må finne ut hvordan de skal gjøre dette og hvilke andre fag de skal stjele tid fra. Men komiteen har høye tanker om hvordan det skal skje: Det skal være et “mangfold av aktivitetsformer”, og skolene skal “velge lystbetonte aktiviteter der alle kan oppleve mestring”. Komiteen understreker dessuten at “aktiviteten må være planlagt og tilrettelagt, eller ledet, av lærere med kompetanse”. Det fremkommer ikke, såvidt jeg kan se, hva slags kompetanse det siktes til.

For dem som ikke er skolefolk, er det viktig å understreke at denne fysiske aktiviteten ikke er et nytt fag, men at det er noe som kommer i tillegg til kroppsøvingsfaget. Det er også greit å vite at det foregår masse fysisk aktivitet i norsk skole allerede, og at det ble tatt mange initiativ til å få dette til allerede da meldingen om Kunnskapsløftet ble behandlet i 2004. Også i dag pågår det viktige prøveprosjekter som skolene kan lære av, men dette bare blåser komiteen i. Den har ikke tid til å vente til et viktig prøveprosjekt er ferdig høsten 2018. 

Ingen er imot fysisk aktivitet i skolen, og mange kommuner og skoler legger til rette for å få det til. Problemet med den bestemmelsen Stortinget nå vil vedta, er at den er altfor rigid og detaljstyrer skoler og lærere uten hensyn til lokale utfordringer og behov.

Cirka et halvt år etter at SV for første gang inntok regjeringskontorene og blant annet fikk Kunnskapsdepartementet, ga daværende kunnskapsminister Øystein Djupedal et oppsiktsvekkende intervju til VG. Han innrømmet at SV ikke hadde lagt nok vekt på skolens læringsoppdrag: “SV har nok til tider tatt litt for lett på dette med kunnskap. Vi har kommet til en kollektiv erkjennelse om at vi har valgt feil ved ikke å stille krav. Barn må lære å lese”, sa Djupedal – som til tross for uttrykt skepsis før valget, likevel valgte å gjennomføre Kunnskapsløftet.

1990-tallets skolereformer anses ikke for å være særlig vellykkede. Evalueringene har ikke vært bra. Heller ikke Kunnskapsløftet er perfekt. Noe kunne vært bedre, og noe kunne vært gjennomført bedre. Men veldig mye tyder på at reformen er i ferd med å nå sine viktigste mål, nemlig at elevene skal lære mer, og at de gjør det uten at trivselen er blitt redusert. 

Det tar lang tid å gjennomføre en reform. På mange måter er Kunnskapsløftet fortsatt under implementering. Det skal skje justeringer nå, blant annet av læreplanene, og disse justeringene bør skje som ledd i et arbeid for å justere og forbedre Kunnskapsløftet – ikke for å vende tilbake til 1990-tallets skole, der elevene lærte for lite.

Dessverre minner SVs skolepolitikk nå stadig mer om den politikken partiet førte på 1990-tallet, og den trenger vi ikke.

På Politisk kvarter i dag fremkom det at stortingsrepresentant Liv Signe Navarsete fra Senterpartiet ikke har tillit til SSB.

SSB er Norges statistiske sentralbyrå – en svært viktig institusjon. Det er slike institusjoner som rammer inn “den norske modellen”, og som bidrar til at vi har det gode og stabile samfunnet vi har. Også andre land har selvsagt slike institusjoner,  men jo mer solide de er, og jo høyere tillit de har – jo, bedre er det for vår evne til å bygge og bevare et godt samfunn.

Derfor er det selvsagt uheldig at det har blitt så mye bråk rundt institusjonen i det siste. At det er blitt slik, har nok flere årsaker, men det har dels med  gjennomføringen av en omorganiseringsprosess å gjøre og dels med faglig uenighet å gjøre. Når dette så krydres med de sterke emosjonene som  er knyttet til SSBs arbeid med å se på virkningene av innvandring, blir saken enda vanskeligere å håndtere og forstå for mange.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det har versert mange teorier om hva som er årsaken til at SSBs ledelse har ønsket en omorganisering av virksomheten. Noen av dem fremstår som saklige og forståelige (uavhengig av om man er enig eller uenig i dem) – andre fremstår som merkelige og konspiratoriske. Selv syns jeg det er legitimt å diskutere om SSB i det hele tatt bør drive forskning og i så fall hva slags forskning SSB skal bedrive. Men dersom man skulle komme til at SSB for eksempel ikke skal tilby den typen analyser som blant annet Erling Holmøy har vært ansvarlig for – enten det gjelder virkninger av en aldrende befolkning eller innvandring – mener jeg noen andre må gjøre det. Jeg har selv tidligere foreslått at regjeringen bør oppnevne et uavhengig finanspolitisk råd som kan bidra til større åpenhet om de økonomiske modellene som brukes og flere alternative økonomiske miljøer, som blant annet kan hjelpe oss å “regne på” fremtiden.

Mitt anliggende med denne bloggen er imidlertid å kommentere Liv Signe Navarsetes utsagn på Politisk kvarter i dag. De var de hittil verste jeg har hørt om SSB, og det er utrolig at en stortingsrepresentant kan tillate seg slikt.

Ifølge Navarsete kan nemlig hele konflikten rundt SSB forklares med “hvorfor” alt dette skjer, altså “bakgrunnen” for at SSB-ledelsen vil omorganisere virksomheten. Bakgrunnen, ifølge Navarsete, er innstillingen fra en intern arbeidsgruppe i SSB, “bestående av siviløkonomer, som mange vil kalle blårussen”, og der “ikke sosialøkonomene (…) var med”. Og dette, altså siviløkonomene vs. sosialøkonomene, er jo, sier Navarsete, “to retninger innenfor økonomien”.

Ifølge Navarsete rådet utvalget til å “skrote gode, etablerte modeller, bygd på tall og erfaringer tilbake til Ragnar Frisch sin tid – med en retning som går mer på det vi kaller Reagan og Thatcher-retningen” og “Milton Friedman”. 

Og for å konkludere, så er det dette “som egentlig er bakgrunnen for dette, og som gjør at dette har blitt en veldig stor diskusjon”, avslutter Navarsete.

Dette er nokså vanvittig.

Det er helt riktig at det har vært en arbeidsgruppe i virksomhet.

Men ingen av medlemmene i denne arbeidsgruppen var siviløkonomer – jeg hadde nær sagt naturligvis. Alle var fremragende akademikere og professorer i samfunnsøkonomi. De avga en faglig rapport om SSBs forskningsvirksomhet, og to av medlemmene (Bjørnland og Storesletten) drøftet SSBs makromodeller i et vedlegg.

Navarsetes påstand om at siviløkonomer og sosialøkonomer representerer “to retninger innenfor økonomien” avslører med all mulig tydelighet at hun ikke vet hva hun snakker om. Siviløkonomer er bedriftsøkonomer og deltar knapt i debatten om SSB. Sosialøkonomer er samfunnsøkonomer, hvilket de nå også heter. 

Men selv om Navarsete ikke vet forskjell på siviløkonomer og samfunnsøkonomer, er det åpenbart at noen har forsøkt å fortelle henne at dette handler om politikk. Og forstått i beste mening er nok henvisningen til Reagan og Thatcher et forsøk på å vise til en retning innenfor makroøkonomien som kom på 1980-tallet, og som var drevet frem av forskere som tvilte på effekten av klassisk keynesiansk politikk, og som heller ønsket å ta utgangspunkt i enkeltaktører med rasjonelle forventninger. Å bruke dette som argument i diskusjonen om SSB gir imidlertid liten mening. Økonomifaget har utviklet seg mye siden 1980-tallet. Selv er jeg bare siviløkonom, men så vidt jeg forstår, har SSBs egne modeller tatt inn flere beskrivelser av hvordan enkeltaktører agerer, og den typen modeller utvalgsmedlemmene Storesletten og Bjørnland anbefaler, er ganske annerledes enn de som ble utviklet på 1980-tallet. 

Det finnes heller ikke noe mønster som tyder på at det i SSB-saken først og fremst er økonomer med høyre- og venstresidesympatier som står mot hverandre. At det er uenighet innen makroøkonomifaget om hva slags modeller som er best å bruke i SSB, er dessuten ikke tegn på at det foreligger en konspirasjon eller bevisste forsøk fra Meyers side på å politisere eller dreie SSB til høyre. Det er snarere en komplisert faglig diskusjon, som det er vanskelig for oss som ikke er samfunnsøkonomer, å sette seg inn i. Men vi er alle tjent med at SSB har modeller som produserer så gode anslag om norsk økonomi som mulig, hvilket også er grunnen til at blant andre LO og NHO har engasjert seg i debatten.

Navarsete har ingen dokumentasjon for sine påstander om hva som er bakgrunnen for konflikten i SSB, og hun synes ikke å ha særlig kunnskap om eller innsikt i den faglige debatten hun prøver å uttale seg om.

Likevel er de beskyldningene hun kommer med, alvorlige.

Hun sier at vi trenger å gjenopprette tilliten til SSB, men hun bidrar selv til å bygge den ned. 

Et av de mest populære temaene på konferanser rundt om i landet nå er “fremtidens arbeidsliv”. Mange er bekymret, og mange lurer på hvordan det skal gå med den norske arbeidslivsmodellen. Det er truende skyer i horisonten – med eldrebølge, sosial dumping, roboter og digitalisering, en fallende sysselsettingsandel blant unge menn og, for ikke å forglemme, færre som vil fagorganisere seg.

Hvis færre bedrifter og arbeidstakere er organisert, blir det vanskeligere å opprettholde vår arbeidslivsmodell, som blant annet er basert på koordinerte lønnsforhandlinger og et trepartssamarbeid mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og regjeringen.

Et tilbakevendende tema på disse konferansene er derfor hva arbeidstakerorganisasjonene kan gjøre for å være mer attraktive og tiltrekke seg  nye medlemmer. Kan de redusere kontingenten? Bør fradraget for kontingenten økes? Kan de tilby nye tjenester? Kan de gjennomføre spesielle rekrutteringstiltak rettet mot for eksempel unge mennesker eller innvandrere? Kan de gjøre noe for mennesker som har en løsere tilknytning til arbeidslivet enn en vanlig fast ansettelse? Eller kan de bli mer oppmerksomme på “insider/outsider”-problematikken, det vil si at det kan være interessekonflikter mellom de som allerede er medlemmer og innenfor arbeidsmarkedet og de som står utenfor både organisasjonen og arbeidslivet?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Og hva med LO? Kan det tenkes at noen rett og slett syns det er vanskelig å være medlem av en organisasjon som nærmest har limt seg fast til ett bestemt parti? 

Jeg har, i likhet med mange andre, stor respekt for den nye LO-lederen, som virker svært dyktig. Man samtidig må jeg innrømme at jeg av og til har problemer med å se forskjell på han og Arbeiderpartiets leder. Eller sagt mer presist: LO-lederen opptrer ofte som om han er leder i Arbeiderpartiet. Og det interessante er at han gjør det med stor autoritet. I et intervju i Dagens Næringsliv et par dager etter valget gikk han nærmest inn i rollen som partiets leder. Han stilte krav til Venstre og KrF, og alt han sa om Arbeiderpartiet skjedde i “vi”-form: “Vi gjorde alt vi kunne for å velte den borgerlige regjeringen…”. “Det er et samlet (Arbeider)parti som står bak strategi og veivalg.” “Nå vil jeg høre hvordan Ap-politikere fra hele landet opplever situasjonen, så får vi bli enige om hvordan vi skal gripe dette an.” Og: Han synes det er for tidlig å konkludere om hvorfor Arbeiderpartiet gjorde et elendig valg. “Nå får vi sette oss ned for å analysere resultatet og dra lærdom av hva vi skulle gjort annerledes”.

LO-lederen er riktig nok medlem av Arbeiderpartiets sentralstyre, men det er likevel interessant at han identifiserer seg mer med “vi i Arbeiderpartiet” enn med “vi i LO”. 

Det virker som om analysen LO-lederen refererte til, nå er gjennomført, og at LO-lederen er fornøyd. LO har nemlig gjennomført en ettervalgsundersøkelse blant sine medlemmer, og ifølge Gabrielsen er det “veldig tydelig at LOs medlemmer ønsket seg et nytt flertall og en ny regjering”. LOs medlemmer stemte nemlig “klart for en ny regjering”.  Og for riktig å gni det inn får vi vite at “Høyre og Frp gikk tilbake nesten 10 prosent (skal være prosentpoeng – min anm.) til sammen fra 2013”, og at “over 70 prosent (med MDG og Rødt – min anm.) av LO-medlemmene stemte på partiene som vil bytte ut dagens regjering”. 

Ikke noe av dette er direkte feil. Problemet er bare at det etterlater inntrykk av en LO-ledelse som har problemer med å opptre uavhengig og foreta den selvransakelsen som situasjonen kunne kreve. For ved litt nærmere ettersyn er det flere sider ved LOs ettervalgsundersøkelse som burde mane til ettertanke for noen hver. Her er noen av dem:

Bare 38,4 pst av LOs medlemmer stemte på Arbeiderpartiet. Det er en tilbakegang – etter fire år i opposisjon – på over sju prosentpoeng. Man skulle tro det var dramatisk for en organisasjon som har bevilget mange millioner til Arbeiderpartiets valgkamp, og som nærmest fremfører seg i symbiose med dette ene partiet.

14,7 prosent av LOs medlemmer stemte på Høyre. Det er faktisk en fremgang, selv om den er helt marginal. (Oppdatert: Tallet skal være 14,2 prosent, dvs. at det er en marginal nedgang fra 2013, da tallet var 14,7 prosent.)

Fremskrittspartiet skåret 8,5 prosent, og det er en betydelig tilbakegang fra 17 prosent i 2013. Men personlig tror jeg dette må sees i sammenheng med en nesten tilsvarende fremgang for Senterpartiet – fra 6,9 til 12,8 prosent. Det tror jeg, dels fordi disse to partiene i den lange valgkampen nesten skiftet rolle som det mest systemkritiske og populistiske opposisjonspartiet – dels fordi dette er de to mest innvandringskritiske partiene vi har i Norge.

Det er nemlig også interessant å merke seg hvilke saker LOs medlemmer mener var avgjørende for deres stemmegivning, som var arbeid (16 pst.), innvandring (14 pst.) og skatt (11 pst.).

Og: LOs medlemmer mener at ikke noen av partiene hadde arbeid som sin viktigste sak, hvilket vel vil si – hvis jeg forstår undersøkelsen rett – at denne saken heller ikke har beveget LO-medlemmene i noen spesiell retning. Når det gjelder innvandring og skatt, derimot, mener de at det var henholdsvis Frp og Høyre som “eide” disse sakene og lyktes best. Arbeiderpartiet skåret, ifølge LO, dårligst på spørsmålet om gjennomslag for budskapet i de tre sakene som ble oppfattet som viktigst for Arbeiderpartiet (det er mulig dette skal være “for LO-medlemmene” – min anm.) gjennom valgkampen. KrF og Venstre skåret også dårlig, men det er jo, tross alt, mindre oppsiktsvekkende.

Og for å avslutte med dette: Arbeiderpartiet fortsetter å falle i oppslutning blant LO-medlemmene etter valget – mens Sp, Høyre og SV (eller Rødt – LOs oppsummering er her litt uklar – min anm.) får økt oppslutning.

Så for å vende tilbake til utgangspunktet: Overskriften på denne saken, som ligger på LOs hjemmesider, er at “LO-medlemmene stemte klart for ny regjering”, og at dette, ifølge LO-lederen, er “veldig tydelig”.

Jeg er kanskje litt mer i usikker på hvor tydelig dette er – og litt mer sikker på at vi her berører et av LOs problemer, dersom organisasjonen fortsatt ønsker å være en stor og betydelig organisasjon.

I går var det et innslag i Dagsnytt 18, som kunne gjøre oss alle klokere. Innslaget tok for seg et forslag fra Regjeringen om å redusere opptjeningsperioden for dagpenger, altså opptjeningstiden for å få arbeidsledighetstrygd. Innslaget var opplysende, fordi programlederen hadde forberedt seg godt og kunne saken, fordi en forsker ble intervjuet og dermed kunne belyse vanskelige dilemmaer, og fordi vi fikk en relativt saklig debatt mellom arbeidsminister Anniken Hauglie og LO-sjef Hans Christian Gabrielsen etterpå. Jeg sier relativt saklig, for helt saklig var den ikke. Man kunne for eksempel få inntrykk av at det bare er Regjeringen som mener at arbeidslinjen forutsetter en avveining mellom hensynene til inntektssikring og incentiver til å søke arbeid. Dette er selvsagt hele det politiske Norge enig i – selv om det kan være ulike vurderinger, delvis avhengig av om man er i opposisjon eller posisjon, av hvilke incentiver som til enhver tid er hensiktsmessige.

Innslaget sto i skarp kontrast til et innslag om samme tema i NRKs program Ytring på søndag – og et innslag i Dagsrevyen rett etter Dagsnytt 18. De to andre innslagene lignet på mye av det vi ellers ser i mediene nå, der veldig mye av budsjettdekningen kretser rundt temaet “kutt”. Og det samme gjentok seg i dag, da Dagsrevyens hovedoppslag igjen handlet om kutt og nok en gang var skjevt og lite opplysende og – etter min mening – svært lite vesentlig.

Svakhetene ved reportasjene er stort sett de samme – og det gjelder selvsagt ikke bare NRK:

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

* Man forteller ofte ikke hva som menes med “kutt”. Er det et reelt kutt, er det et nominelt kutt, er det et kutt i forhold til forventningene eller i forhold til bevilgningene ifjor? Mye som omtales som “kutt” i Norge, er i virkeligheten ikke kutt, og dette burde NRK og andre medier opplyse oss om. Trine Eilertsen nevnte i Aftenpodden forleden at heller ikke departementene er så flinke til å opplyse om dette i sine pressemeldinger, og det bør de selvsagt være.

* Men selv når det er kutt, får vi ofte bare vite hvor mye som skal kuttes, uten å få vite hvor stor posten det kuttes i, er totalt. Og siden selv et barn kan forstå at det er forskjell på å kutte 0,5 prosent, 5 prosent og 50 prosent, er opplysningsverdien – uten at vi får vite totalbeløpet – grensende til null. 

* Man forteller ikke hva begrunnelsen for kuttet er. En begrunnelse kan for eksempel være et ønske om å spare penger, men det er faktisk sjelden det er eneste hensynet i Norge. Og hvis det er eneste hensyn, vil man likevel forsøke å spare på områder som har lavest prioritet. Ofte er det imidlertid helt andre begrunnelser, som f.eks. at behovet er blitt mindre, at forvaltningen ikke greier å håndtere så mye penger, eller at man ønsker å styrke incentivene til arbeid. 

* Man gidder ikke å undersøke fakta. Når f.eks. representanter for folkehøyskolene sier at Regjeringen vil kutte 45 mill. kroner, så gjengir NRK dette ukritisk – og når NRK blir oppmerksom på at Regjeringen har foreslått 25 mill. kroner, så sier NRK bare at det er uenighet mellom folkehøyskolene og Regjeringen. Men hvorfor kan ikke NRK undersøke og ta stilling til så enkle fakta selv? 

* Begrunnelsesbyrden legges som regel ensidig på den som vil kutte, altså for tiden som oftest på Regjeringen. Alle kritiske spørsmål går til dem som vil kutte – mens praktisk talt ingen som vil opprettholde eller øke bevilgningene, får noen kritiske spørsmål. Og dette virker merkeligere for hver dag som går, for i motsetning til for noen år siden, greier i hvert fall mediene nå å lage mange reportasjer, og skrive lederartikler og kommentarer, om at det samlet sett brukes altfor mye penger.

* Det skjer også svært sjelden at en journalist spør seg selv om det kanskje – ut fra en moralsk og/eller filosofisk-ideologisk betraktning – kanskje kan være riktig at det offentlige, hvilket vil si skattebetalerne, ikke betaler for hva som helst. I tilfellet med folkehøyskolene foreslår altså Regjeringen å kutte 25 mill kroner av et budsjett på 846 mill kroner, dvs. ca. 3 prosent. Og det som skal kuttes, er støtten til såkalte kortkurs som er på fra to dager til cirka tre måneder, og der godt over 50 pst. av elevene har passert 50 år. Kurstilbudene dreier seg visstnok om dans og drama, vinsmaking, håndarbeid, kulturreiser, kor, bridge, linedance og meditasjon. Kunne det simpelthen være riktig, uten noen nærmere begrunnelse, at folk finansierer slikt selv? Eller hvis det virker utenkelig: Kan det likevel være riktig å stille spørsmålet?

Reportasjen om folkehøyskolene i Dagsrevyen i kveld var under enhver kritikk. Den var helt ute av proporsjoner, målt mot det vesentlighetskriteriet NRK skal legge til grunn. Den var heller ikke opplysende, og den var ekstremt ensidig:

* Dagsrevyen opplyste ikke om hvor stor budsjettposten totalt sett er.

* Dagsrevyen gadd ikke å undersøke hva årsaken er til at representanter for folkehøyskolene opererer med et annet beløp på forslaget til kutt enn Regjeringen gjør i sitt forslag til Stortinget.

* Dagsrevyen gadd ikke å opplyse om hvor stort kutt Regjeringen har foreslått.

* Dagsrevyen gadd ikke å forklare oss hvorfor Regjeringen mener det er rimelig å kutte.

* Dagsrevyen etterlot inntrykk av at Regjeringen vil kutte i tilbudet til vanlige folkehøyskoleelever.

* Dagsrevyen stilte ikke ett kritisk spørsmål til folkehøyskolene eller til Venstre og KrF, som gjerne vil unngå kutt. Det ble blant annet ikke stilt ett kritisk spørsmål til påstanden om at folkehøyskolene ikke greier å skille mellom kortkurs og vanlige kurs når de skal kutte, hvilket virker absurd.

* Dagsrevyen stilte utelukkende kritiske spørsmål til kunnskapsminister Henrik Asheim, da han var i studio, og gjentok ukritisk påstander fra folkehøyskolene, blant annet om at de ikke greier skille kortkurs og vanlige kurs. I tillegg ble Asheim avbrutt flere ganger.

Til slutt kan man spørre om Dagsrevyen overhodet skjønner hvilken mediedramaturgi de selv er med på å drive frem. Et av de spørsmålene Asheim fikk, var nemlig om han kunne forklare hva som kunne være årsaken til at hele opposisjonen gjerne vil bevilge de pengene Regjeringen foreslår å kutte. Underforstått: Kan det tenkes at det er Regjeringen som tar feil, mens alle de andre har rett?

Det kan selvsagt tenkes.

En annen mulighet er at alle de andre partiene ikke tør annet eller ikke greier å motstå presset, fordi hele mediedramaturgien bare går én vei – nemlig i retning av å bruke stadig mer penger.

Og det skjer tydeligvis, uansett hvor mye fint medienes kommentatorer og lederskribenter sier og skriver om behovet for å stramme inn.