Kristin Clemets blogg Her skriver jeg om ideer, verdier og politikk.

Idet dette skrives er Trontaledebatten igang. 

Mange kommentatorer er opptatt av at Solberg-regjeringen nå blir en mer reell mindretallsregjering og av de mange representantforslagene som ble fremsatt ved møtets start. Hvor ansvarlig vil opposisjonen være? Hvor ofte, og i hvilke saker, vil regjeringen få flertallet mot seg? Og vil det bli så vanskelig at Solberg-regjeringen ikke overlever fireårsperioden? 

Ifølge NRK går opposisjonen “i strupen” på regjeringen, fordi det er fremmet så mange representantforslag. Det er flere enn det ble fremmet i samtlige tilsvarende debatter i de åtte årene med rødgrønt styre.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg tror man skal være varsom med å trekke konklusjoner på grunnlag av antallet forslag som fremmes – det viktige er hva som vedtas. Å sammenligne med Stoltenberg II-regjeringen har dessuten liten interesse. Stoltenberg II var en flertallsregjering, og opposisjonen hadde praktisk talt ingen innflytelse. Dermed var forslagene som regel slag i luften.

At én stortingsperiode arter seg annerledes enn den forrige perioden, er dessuten ikke nytt. 

Solberg-regjeringens første periode var unik, fordi regjeringen hadde en samarbeidsavtale med to av partiene på Stortinget. Den var også unik ved at regjeringen arbeidet effektivt og i så stor grad i plenum, og fordi statsministeren tillot at representanter for et av regjeringspartiene enkelte ganger uttalte seg og arbeidet litt fritt.

Stoltenberg II-regjeringen var unik på en annen måte. Her var det også solospill fra Sp’s og SVs side, selv om de fleste diskusjonene ble ført internt. Men det unike var at diskusjonene ble kjent i offentligheten, dvs. at noen av regjeringspartiene så seg tjent med å lekke hva som skjedde internt eller operere som “privatpraktiserende” statsråder. Svært mye av arbeidet ble dessuten flyttet inn i underutvalget, og regjeringspartienes stortingsgrupper ble involvert i regjeringens arbeid i en grad som burde ha reist prinsipielle spørsmål om arbeidsdelingen mellom regjeringen og Stortinget.

De to Bondevik-regjeringene var reelle mindretallsregjeringer, som måtte finne flertall i Stortinget fra sak til sak.

Det er heller ikke så spesielt at antallet representantforslag øker. I det hele tatt viser utviklingen de siste tiårene et stadig mer aktivistisk Storting, særlig når det er mulig å danne flertall mot regjeringen. Både antallet representantforslag og antallet anmodningsvedtak har vokst kraftig de senere år. Det reiser en rekke interessante og til dels svært prinsipielle spørsmål, som jeg imidlertid skal la ligge her.

Det interessante spørsmålet nå er om det virkelig blir “spill” i Stortinget, slik blant annet NRK spår – eller om også opposisjonen vil ta ansvar for helheten og inngå kompromisser når det tjener landet, også selv om det kan være lite populært. Det er selvsagt spesiell interesse knyttet til Arbeiderpartiet, som tradisjonelt har vært et styringsparti, men som led et så forsmedelig valgnederlag at enkelte nå mener at Arbeiderpartiet har vært for kompromissvillig og må innta en tøffere og mer opposisjonell rolle. Fristelsen til å gjøre det kan også øke av at partiet blir presset fra ytre venstre av SV og Rødt. Det er også knyttet spenning til KrF, fordi partiet potensielt kan være på vippen, og fordi det er uklart hvordan partiet vil stake ut sin egen kurs frem mot 2021. Hvordan velgerne vil reagere på at KrF tiltar seg en avgjørende rolle som vippeparti når partiet samtidig såvidt har passert sperregrensen, er nok også et spørsmål.

Etter min mening kan Erna Solberg foreløpig ta det med ro. Hun har svært lang og bred parlamentarisk erfaring og vet hva hun går til. Litt mer spill blir det helt sikkert. Det vet hun av erfaring. En del av de forslagene som nå fremmes fra den rødgrønne siden, er ting som Venstre og KrF vanskelig kan stemme for, selv om de, isolert sett, er enig – enten fordi det vil skape for mye splid i forhold til regjeringen, eller fordi det ikke er hensiktsmessig å gjennomføre i form av enkeltvedtak. I slike tilfeller fremmes forslagene vel så mye for å stille Venstre og KrF i forlegenhet, eller som en konkurranse mellom de rødgrønne partiene, enn for å få gjennomført forslagene, og det vet naturligvis også Venstre og KrF. Eller for å si det med Jens Stoltenberg etter at han hadde gått fra opposisjon til posisjon i 2005: “Vi må lære oss en ny form for politisk prosess. Nå er nesten all oppmerksomhet rettet mot regjeringspartiene der beslutningene tas. Tidligere var det motsatt. Da var det eneste sikre at regjeringens forslag ikke kom til å bli vedtatt. Da gikk det sport i det, for Stortinget var det om å gjøre å forandre regjeringens forslag nærmest for sportens skyld. Spørsmålet dreide seg ikke om å gjøre forslag bedre eller dårligere, men om å gjøre størst mulig endringer.”

Heldigvis for landet, og for respekten for Stortinget og politikerne, tror jeg Stoltenberg overdrev. Jeg var medlem av den regjeringen Arbeiderpartiet forsøkte å ødelegge for, nærmest “for sportens skyld”. Men min erfaring er ikke akkurat sånn. Selv fikk jeg, som utdannings- og forskningsminister, stort sett igjennom de forslagene jeg fremmet ved hjelp av ulike partier. Men det krever en god dialog med Stortinget og evne til å være fleksibel og justere kursen litt, dersom det er nødvendig. En sjelden gang blir det selvsagt ikke akkurat slik man vil, men det skal mye til før ting virkelig settes på spissen. Norske stortingsrepresentanter og partier er, tross alt, seriøse – og som regel mer seriøse enn man kan få inntrykk av gjennom mediene. KrFs leder, Knut Arild Hareide, har for eksempel nå lagt vekt på at partiet ikke kan stemme for alt de er for. De må også ta hensyn til at rene reverseringsvedtak kan være uheldige i seg selv, og at man alltid må se hen til helheten og de økonomiske rammene.

På ett punkt er det likevel grunn til litt ekstra spenning. Selv om mange nå snakker om at vi har fått en “reell mindretallsregjering”, er det ikke helt sant – i hvert fall ikke på den måten Bondevik-regjeringene var mindretallsregjeringer. Statsministeren har nemlig lagt vekt på at hun mener regjeringens legitimitet hviler på det grunnlaget de fire ikke-sosialistiske partiene har skapt ved å vinne flertall, og at hun og regjeringen vil ta hensyn til dette når de utformer politikk. Samtidig har hun ikke utelukket at regjeringen også kan samarbeide med andre partier. Men hun er også i samtaler med Venstre om hvordan Venstre skal få mest mulig gjennomslag for sine saker og hvilken form samarbeidet skal ta. I tillegg er KrF bundet til mange av de vedtakene de fire partiene sammen tidligere har truffet, og av et løfte om å sørge for at Erna Solberg er statsminister. KrF har riktig nok ikke utelukket at det kan være med på å felle regjeringen senere i perioden, men dette ligger i så fall langt frem.

Og her er jeg ved poenget: Dette bildet kan bidra til å skape en asymmetri mellom de fire ikke-sosialistiske partiene som kan være uheldig. En virkelig reell mindretallsregjering kan samarbeide med de partiene den vil. En litt mindre reell mindretallsregjering, slik jeg oppfatter at Solberg-regjeringen er, vil, veldig langt på vei, føle seg bundet til noen bestemte partier – i dette tilfellet Venstre og KrF. Men en slik modell vil neppe være levedyktig, dersom KrF og Venstre ikke føler seg bundet til regjeringen. I praksis vil dette neppe bli et stort tema når det gjelder Venstre, men fra KrF kommer det litt mer utydelige signaler.

For poenget er: Graden av frihet for de fire tidligere samarbeidspartiene må være balansert. KrF kan ikke forvente regjeringens eller regjeringspartienes lojalitet og solidaritet, dersom KrF opererer helt fritt. Og Høyre/Frp kan ikke forvente lojalitet fra KrF, dersom de opererer helt fritt.

Mitt tips er at det etter trontaledebatten bare vil være ytterst få eller betydningsfulle forslag som får flertall mot regjeringens ønske. Så langt vet vi at flertallet, inkludert Venstre og KrF, vil vedta å gå tilbake til 14 ukers pappaperm, men uten å øke den samlede perioden for permisjon. For regjeringen vil dette være et nederlag, siden regjeringens syn er at pappapermen skal være 10 uker, og en utvidelse til 14 uker vil ha visse budsjettmessige konsekvenser. Men nederlaget vil ikke være veldig stort. Dette er nemlig ikke (lenger) en stor sak for Høyre og Frp. Det er til og med mange i Høyre som er enig med flertallet. I tillegg er de budsjettmessige konsekvensene ikke veldig store. 

Men fremover blir dette en hårfin balansegang.

Tiden vil vise om vi kan se tilbake på en ny form for “solberg’sk parlamentarisme” som tjente landet godt eller ikke.

De siste par dagene har jeg vært på flere møter for å diskutere valgresultatet.

Uenigheten om hva som gikk godt eller galt for de respektive partiene er ikke så stor. Men når det gjelder Kristelig Folkeparti spriker analysene. De fleste kommentatorer ser ut til å mene at KrF gjorde et dårlig valg, fordi partiet har samarbeidet med Frp.

Selv har jeg en litt annen analyse.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er selvsagt lett å forstå at KrF syns det er problematisk med deler av Fremskrittspartiets rolle og retorikk. KrF har derfor sikkert mistet noen velgere på grunn av samarbeidet med Frp. Spørsmålet er likevel om dette har vært det største problemet for KrF – og om løsningen på dette problemet er å samarbeide med venstresiden i stedet.

Jeg tror ikke det.

Jeg tror, tvert om, at det har vært et større problem i den foregående stortingsperioden at det har vært så mye snakk om et sentrum-venstre-samarbeid. Det har i hele perioden vært sterke krefter i sving for å få dette til. Mange ønsket at KrF skulle bestemme seg for å skifte side allerede før valget. Andre håpet at det kunne skje etter valget. Og som alle politisk interesserte vet: Det endte med at KrF fattet et vedtak som prioriterer en Høyre/Venstre/KrF-regjering, men som ikke utelukker støtte til, samarbeid med eller deltakelse i en Ap-ledet regjering når og dersom det blir aktuelt.

Var det smart av KrF å gå så langt i å åpne opp for å støtte eller delta i en Ap-ledet regjering?

Jeg tror ikke det.

Fra utsiden så det tilforlatelig ut. Arbeiderpartiet hadde fått en ny leder, som selv er kristen, og som i hvert fall ikke har berøringsangst vis à vis kristne miljøer. Han og Hareide kom godt overens. Mange kommentatorer syns det var spennende, og tankesmien Agenda, som nærmest var etablert for formålet, heiet frem sentrum-venstre-samarbeidet fra sidelinjen, blant annet ved å ansette den tidligere KrFU-lederen Emil Erstad, som senere har pendlet frem og tilbake mellom Agenda og stillingen som rådgiver for Knut Arild Hareide. Og avisen Vårt Land, som mange nok tror står nærmere den jevne KrF-velger enn den egentlig gjør, greide heller ikke å legge skjul på sin entusiasme. Senest få dager før valget sa for øvrig avisens redaktør, Åshild Mathisen, at KrFs ledelse mener at veien til fremgang går via et samarbeid med venstresiden i norsk politikk.

Jeg vet ikke hvem hun sikter til med uttrykket “ledelse”, men det er ikke vanskelig å finne ledende tillitsvalgte i KrF som mener at partiet bør utforske et samarbeid til venstre. 

Men det er noe som skurrer med analysen.

Er det virkelig slik at velgerne til KrF har ment at KrF har samarbeidet for mye til høyre, og at partiet i stedet bør gå til venstre?

Tallene tyder ikke på det. I et intervju i Minerva i dag forteller TV2s tallknuser, Terje Sørensen, at KrF avga klart flest velgere til Høyre og Frp. Ifølge TV2, gjengitt i Dagsnytt 18 i kveld, har KrF avgitt 13000 velgere til Høyre, 9000 velgere til Frp, 8000 velgere til Sp og 4000 velgere til Ap. Det er altså 22000 av KrFs tidligere velgere som har forlatt KrF til fordel for et parti til høyre, og 12000 velgere som har forlatt KrF til fordel for et parti til venstre. (Oppdatert: I BT 15.september sier Terje Sørensen at KrF mistet 40000 velgere til Høyre og Frp.)

Dette stemmer med det mange vet: Kristelig Folkepartis velgere er gjennomgående mer borgerlige enn mange i ledelsen eller de tillits- og folkevalgte er, og dette gjelder særlig i de delene av landet der KrF står sterkt.  Det har derfor formodningen for seg at mange av velgerne vil reagere, dersom ledelsen flørter for mye med venstresiden.

Hvorfor er så velgerne til KrF mer borgerlig innstilt enn enkelte av lederne synes å være?

Jeg tror det er flere grunner til det. 

Det er, ideologisk sett, et nært slektskap mellom den kristendemokratiske og den konservative ideologien, altså den ideologien KrF bygger på og den ideologien Høyre bygger på. Det er naturligvis forskjeller, som blant annet KrFs Erik Lunde har beskrevet godt, men likhetene er også slående. Det er ikke uten grunn at både Høyre og KrF er medlemmer av den samme internasjonale partiorganisasjonen og begge derfor er søsterpartier til Angela Merkels CDU. Dette betyr ikke at kristendemokrati og konservatisme er det samme, for kristendemokratiet er en selvstendig retning, men kristendemokratiet og den liberale, europeiske konservatismen er altså ideologiske retninger som har mye til felles.

Men Høyres forhold til KrF er forskjellig fra Arbeiderpartiets forhold til KrF også på andre måter.

I KrFs kjernesaker er det alltid noen i Høyre som er enig med KrF. De har ikke alltid flertallet i Høyre – ofte er de i mindretall – men de er altså på linje med KrF. Det gjelder særlig i spørsmål som har med sorteringssamfunnet å gjøre. I slike spørsmål er det som regel en avgrunn mellom Arbeiderpartiet og KrF, rett og slett fordi det er vanskelig å få øye på noen overhodet i Arbeiderpartiet, som er enig med KrF. Og motstanden mot det KrF står for, er ofte enorm. Det opplevde jeg selv på 1990-tallet, da Kristin Halvorsen (SV), Kristin Aase (KrF) og jeg selv (H) gikk sammen om å starte “den nye abortdebatten”. Da var det umulig å få med noen fra Arbeiderpartiet. Og vi så det mer nylig, blant annet i saken om å opprettholde en reservasjonsmulighet for fastleger som ikke ønsker å henvise til abort. 

Reservasjonssaken illustrerer også en annen viktig forskjell mellom Arbeiderpartiet og Høyre – nemlig viljen i Høyre til å stå opp for et mindretallssyn. Det ligger i partikulturen i Høyre å akseptere at f.eks. KrF skal få gjennomslag, eller få anledning til å reservere seg, i saker som er av stor betydning for partiet. Jeg tror verken Erna Solberg eller Bent Høie egentlig var enig med KrF i reservasjonssaken, slik jeg var, men de sto last og brast likevel – også når saken ble svært ubehagelig.

I tillegg ligger det i Høyres ideologi og demokratisyn å respektere mindretallets rettigheter i samfunnet, hvilket gjør at Høyre tradisjonelt har hatt en langt mer positiv holdning til f.eks. friskoler enn Arbeiderpartiet har.

Motsatt kan man si at avstanden mellom KrF og Arbeiderpartiet, eller venstresiden generelt, er større enn mange har etterlatt inntrykk av i den siste stortingsperioden. Konflikter har blitt skjøvet under teppet. Man har unnlatt å provosere KrF i de mest sentrale verdispørsmålene, selv om alle vet at Arbeiderpartiet ikke vil endre sin steile holdning i slike saker, eller at AUFs, og til dels også Arbeiderpartiets, nesten “militante” sekularisme vil forsvinne, dersom de samarbeider med KrF. Men katta slapp ut av sekken til slutt: Da det begynte å gå dårlig før valget, ble det stadig mer konfliktfylt mellom Arbeiderpartiet på den ene siden og KrF og Venstre på den andre – og til slutt var det nok LO-lederen som sa det mange har tenkt: Han var rett og slett “utrolig glad” for at flørten mellom Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti var over. Hverken Arbeiderpartiets eller LOs medlemmer var så veldig interessert i et samarbeid med KrF. 

Men LO-lederen har virkelig frekkhetens nådegave, for i Dagens Næringsliv i dag – to dager etter Arbeiderpartiets forsmedelige valgnederlag – etterlyser han Venstre og KrFs hjelp til å få felt Solberg-regjeringen. For få dager siden sa han at han ikke ville ha noe mer med dem å gjøre. Nå mener han at KrF og Venstre må spørre seg selv om de virkelig vil støtte den borgerlige regjeringen. Det virker som Gabrielsen mener at Venstre og KrF bør ha problemer med sin egen samvittighet, siden de ikke feller Solberg-regjeringen. Men det bør han kanskje ha selv når han ser ut til bare å ville bruke KrF og Venstre til å sette inn en Ap-ledet regjering, mens han ellers altså er “utrolig glad” for å slippe å samarbeide med KrF og mener at et samarbeid med Venstre er helt “uaktuelt”, fordi deler av partiets politikk er “uspiselig”. 

Alt dette betyr likevel ikke at det ikke er forståelig at KrF kan føle avstand til Frp. Men slik vil det jo også være på den andre siden, der KrF eventuelt blir tvunget til å samarbeide med SV og kanskje Rødt. Før valget var den vanlige analysen at KrF ville kunne forsvare å samarbeide med Ap, dersom de på den måten kunne hindre SV i å få innflytelse. Men nå holder ikke det. Ap trenger både Senterpartiet og SV, i tillegg til KrF, for å danne flertall. Og dermed endrer også noen resonnementet. I dag skriver for eksempel Hege Ulstein i Dagsavisen at Knut Arild Hareide, dersom han samarbeider med Ap, Sp og SV, vil kunne “selge inn at han sikrer et Norge der ingen av ytterpunktene – hverken Frp eller Rødt – får noe de skulle ha sagt”.  Men det er jo absurd å betrakte Rødt, som, ifølge Jonas Gahr Støre, er et revolusjonært parti, som vil endre hele vår samfunnsform, som et “ytterpunkt” som tilsvarer Frp på den andre siden. Man kan være uenig med Frp i mye, men Frp har aldri anfektet det liberale demokratiet. Og vi kan legge til: Mens det er retorikken, og i mindre grad politikken, som er problemet med Frp – er det temmelig tvert om med Rødt: Der skjules en svært problematisk politikk bak en mer tilforlatelig retorikk.

Hva som får såpass mange i KrF til å ønske et samarbeid med venstresiden kan diskuteres. Jeg har selv samarbeidet med KrF i mange år, og jeg tror at det også har med partikulturen å gjøre. KrF har veldig lett for å dyrke sine tap fremfor å være stolt over alt de får til. Og de tror veldig ofte at gresset er grønnere et annet sted – uten å tenke grundig over hvordan det faktisk vil være på det andre stedet den dagen partiet eventuelt skal samarbeide med for eksempel et Arbeiderparti med helt andre tradisjoner og oppfatninger om hva det vil si å samarbeide med andre partier. Også i Høyre (og Venstre og Frp) er det mange som ofte syns det er vanskelig å samarbeide med KrF. Men er man “vokst opp” i Høyre, har man det under huden: Veien til makt går gjennom samarbeid og respekt for andre partiers egenart.

Jeg er enig med Åshild Mathisen, som i Vårt Land i dag skriver at KrF nå kan gå mot en skjebnetid, og at partiet må bestemme seg for hvor det vil gå. Politikk lykkes best for de partiene som er tydelige og ikke vingler.

Men jeg tror det vil være en feil av KrF å gå mot venstre. KrF har så langt alltid valgt å samarbeide med Høyre fremfor Arbeiderpartiet. Skal det foretas et skifte, må det begrunnes både grundig og godt, og slike begrunnelser har jeg til gode å se.

Å forlate Erna Solberg og Høyre er nemlig én ting.

Å forlate sine velgere vil være mer alvorlig.

Det er veldig mye å si om den valgkampen som nå snart er slutt, og det skrives allerede interessante kommentarer, som for eksempel denne av Frank Rossavik i Aftenposten i dag.

Selv skal jeg avvente valgresultatet før jeg sier altfor mye om hva jeg mener.

På ett punkt syns jeg likevel valgkampen fortjener en kommentar allerede nå – før flertallet av velgerne skal stemme.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg syns nemlig valgkampen, i uvanlig grad, har vært skjemmet av skremsler og oppfordringer til velgerne om å stemme på et annet parti enn det som egentlig står dem nærmest.

Det har florert med påstander om at en stemme til et gitt parti, egentlig er en stemme til et annet parti – eller til en bestemt politiker i et annet parti eller feil regjering. I den grad slike oppfordringer kommer fra partiene selv, syns jeg nesten det er en ufin måte å drive valgkamp på.

Det som det oppfordres til, er en form for taktisk stemmegivning, det vil si at velgere skal stemme på et annet parti enn det som står dem nærmest. Mange velgere greier ikke å finne ut hvilket parti som står dem nærmest, men det er selvsagt også mange som greier det: Det er det partiet de er mest enig med eller minst uenig med, eller det partiet de, av ulike årsaker, føler seg mest hjemme i.

Det er alltid noen velgere som stemmer taktisk. Typiske forklaringer på at de gjør det, er at de vil hjelpe et annet parti enn sitt eget over sperregrensen – eller at de ikke vil stemme på sitt eget parti, fordi det likevel ikke vil nå over sperregrensen. De siste dagene har jeg snakket med folk som tilhører begge disse kategoriene: En velger som egentlig liker Venstre best, vurderte å stemme på et annet parti, fordi Venstre kanskje likevel ville havne under sperregrensen, og fordi stemmen hennes derfor ville være “bortkastet”. En velger som egentlig liker Høyre best, lurte på om han skulle stemme Venstre for å hjelpe Venstre over sperregrensen. Hvis begge gjorde slik de vurderte, ville altså effekten bli +/- null.

Disse velgerne som jeg her har nevnt, har likevel hatt noen forståelige beveggrunner for å vurdere taktisk stemmegivning. Verre er det når politiske motstandere bruker skremsler for å lure velgerne til å la være å stemme på sitt eget parti. Det foregår stygge kampanjer for å få Venstre-folk til å stemme rødgrønt – og denne måten å argumentere på, brukes også av våre fremste politikere: Jonas Gahr Støre mener at en stemme til KrF er en stemme til Frp – hvilket får Knut Arild Hareide til å slå tilbake og peke på at det å si noe slikt, er like usaklig som å si at en stemme til Arbeiderpartiet er en stemme til Rødt. Men det fins nok også dem på høyresiden som bruker denslags argumenter. Men som Venstre-leder Trine Skei Grande sa i partilederdebatten på NRK i går: En stemme til Venstre er en stemme til Venstre.

Å stemme taktisk kan være en risikosport. Valgsystemet er komplisert, og i verste fall risikerer man å bidra til et utfall som er det motsatte av det man ønsker seg. Folk kan, for å sitere valgforskeren Anders Todal Jensen, bli “så lure at de lurer seg selv”. 

Er så taktisk stemmegivning alltid dumt?

Kanskje ikke alltid. Hvis man reelt sett står mellom to partier og ikke foretrekker noen av dem foran det andre, kan man gjerne forsøke å hjelpe et parti over sperregrensen eller til å få sistemandatet i fylket.

Men hvis man vet hvilket parti man foretrekker, bør man stemme på dette partiet. Demokratiet fungerer tross alt best, hvis de med klare partipreferanser stemmer på det partiet de liker best.

Godt valg!

I slutten av august og begynnelsen av september kunne vi lese flere dramatiske artikler om Osloskolen i Klassekampen og Dagsavisen. 

Oppslagene var nesten påfallende like og bygget opp omtrent slik:

* Høyre, og særlig kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen og tidligere utdanningsminister Kristin Clemet, har flere ganger hevdet at Osloskolen er spesielt god, blant annet ved at den greier å løfte svake elever og på den måten bidra til utjevning, og ved at den på mange områder gjør det bedre enn skolen ellers i landet. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

* Dette viser seg nå å være feil. Ny forskning viser at Osloskolen ikke er bedre enn skolen ellers i landet – på noen områder er den, tvert om, dårligere.

* Dette “avslører Høyres skolebløff”, og “Høyres utstillingsvindu” er dermed punktert. Osloskolen er nemlig “langtfra flinkest i klassen”.

* Arbeiderpartiets tidligere utdanningsminister Trond Giske, og byråd for oppvekst og kunnskap i Oslo kommune, Tone Tellevik Dahl, mente at den nye forskningen slo “hull på myten” om Osloskolen. Og siden Tellevik Dahl ikke ønsker å fortsette med Høyreskolens “cherry-picking” ved bare å vise frem de positive sidene ved Osloskolen, har hun valgt “å se hele bildet”. Og basert på dette bildet er byrådet og Arbeiderpartiet nå “godt igang med en styrt avvikling av Høyreskolen”.

Uttalelsene fra Tellevik Dahl står i skarp kontrast til de uttalelsene hun kom med etter at hun ble skolebyråd høsten 2015. Da mente hun at Osloskolen var i “god form”, og at den var “utrolig flink til å løfte de svakeste elevene”. 

Uttalelsene hun, med støtte fra Trond Giske, nå kommer med, er derfor dramatiske: Hun mener hun har fått forskning som på en overbevisende måte forteller henne at det hun visste fra før, nå er “myter”, og at den begrunner en “styrt avvikling” av Høyreskolen slik vi kjenner den. Når hun trekker så drastiske og negative konklusjoner om resultatene som oppnås i den etaten hun selv har ansvaret for, skulle man tro at dokumentasjonen var overveldende. Noe annet ville nemlig være meget oppsiktsvekkende.

Men – det er nettopp det det er. Civita publiserer i dag et notat om Osloskolen. Der har mine kolleger Haakon Riekeles og Mats Kirkebirkeland gått igjennom den viktigste statistikken og forskningen  som vi tidligere har kjent til, og som har vist at Osloskolen gjør det meget godt og har hatt en meget positiv utvikling de siste 20 år, til tross for en utfordrende elevmasse. De går også igjennom de to forskningsarbeidene som ligger til grunn for den massive kritikken Osloskolen nå har fått, også fra sin egen eier. Riekeles og Kirkebirkeland redegjør for metoder og resultater – og ser også på svakheter og styrker ved metodene og tolkningen av funnene – og redegjør nærmere for hvorfor forskerne som har stått frem i Klassekampen og Dagsavisen, og i dag også i Aftenposten, kommer til andre resultater enn tidligere forskningsarbeider har gjort.

Konklusjonen er, for å sitere Riekeles og Kirkebirkeland, at “det foreligger mye forskning og statistikk som bidrar til å dokumentere Osloskolens gode resultater og den positive utviklingen skolen har vært gjennom de siste 20 årene. Den nye forskningen fra Nordli Hansen og NIFU endrer ikke dette bildet. Metodene som er brukt, er til dels svake, og funnene er usikre og til dels feiltolket. Det er derfor ikke grunnlag for å trekke den typen negative konklusjoner som forskerne selv og enkelte medier og politikere har gjort.” Og: “…det er ikke grunnlag for å hevde at Nordli Hansens og NIFUs forskning endrer bildet av Osloskolen som en skole som oppnår svært gode resultater, både når det gjelder eksamen, nasjonale prøver, gjennomføring, trivsel og tilfredshet, og som en skole som løfter elever både med høy og lav sosioøkonomisk bakgrunn”.

Spørsmålet som reiser seg, er: Hvordan kan Trond Giske, og, ikke minst Tone Tellevik Dahl, nesten med lynets hastighet slå fast at det vi hittil har visst om Osloskolen, er “myter”, og at den nye forskningen er så solid, sikker og overbevisende at den nærmest slår ihjel tidligere forskning? Hvilken interesse skulle de ha av å gjøre det?

Osloskolen har utvilsomt både utfordringer og problemer, og den kan på mange områder bli enda bedre. Men det er altså vanskelig å forstå hvilken interesse Osloskolens egen byråd har i å “snakke ned” resultatene på den måten hun nå har gjort, uten engang å forklare oss på hvilket grunnlag hun gjør det, utover en overfladisk henvisning til NIFU og Nordli Hansen.  Om hun vil legge om skolepolitikken i Oslo radikalt, slik det ser ut til at hun er igang med, bør hun stå for det uten å begrunne det med å tegne et falskt bilde av det arbeidet og de resultatene Osloskolen har oppnådd så langt.

At hun likevel gjør det, er forstemmende og ganske trist for Osloskolens lærere, skoleledere og elever. 

Menneskene er selvsagt ikke uviktige i politikken. Vi ønsker oss gjerne politikere som er kompetente og troverdige. Og vi påvirkes selvsagt av hvem vi liker godt og mindre godt. 

Det er heller ikke urimelig å kreve at politikerne våre følger lover og regler de selv har vedtatt, og at det er en viss sammenheng mellom liv og lære. Derfor er det også bra at mediene dekker og avdekker alvorlige lov- og regelbrudd begått av dem som har eller søker politiske ombud.

Det er nok likevel de færreste som ønsker seg feilfrie politikere, eller som mener at mediene skal avsløre alt de blir tipset om. Når man er midt i en opphetet valgkamp er det også viktig å stille seg spørsmål om hvorfor en sak overhodet blir en sak.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er vanskelig å se at den saken som Finansavisen slår stort opp i dag, og som VG har omtalt nærmere her, fortjener så mye oppmerksomhet. Saken er gammel, den har visstnok vært omtalt før, og det er vanskelig å se at Støre personlig har gjort noe som er kritikkverdig. Det virker som det har forekommet svart arbeid på hytta hans, og det er i så fall ikke bra – men, såvidt jeg kan forstå, har Støre selv vært uvitende om dette – og han har gjort det som med rimelighet kan forventes av en privatperson som bestiller håndverkertjenester til sitt hjem: Han har avtalt en pris og fått en faktura med spesifisert moms. Det vil være umulig for en privatperson, som f.eks. skal pusse opp et hus, å ettergå alle arbeidsforhold og underleverandører til det firmaet han eller hun inngår kontrakt med. Men dersom man er ekstra opptatt av å gjøre ting riktig, skader det ikke å sjekke at vedkommende man inngår en kontrakt med, virkelig er næringsdrivende og er registrert i merverdiavgiftsregisteret.

I det angjeldende tilfellet ble for øvrig Støre tipset om at ikke alt var som det skulle være hos den han hadde gjort avtalen med, og det vil nok normalt få folk i hans posisjon, som gjerne vil gjøre ting riktig, til å undersøke saken nærmere. Men det sier Støre at han har gjort, og jeg syns det er vanskelig å hevde at han kan klandres for at han ikke har dokumentasjon på dette seks år etter. 

På Politisk kvarter ble Støre forsøkt tatt i en slags dobbeltmoral, fordi Arbeiderpartiet nettopp har fremmet et forslag i Stortinget om å utvide det såkalte solidaransvaret til bestiller, noe Støre innrømmet ville gjelde i et tilfelle som hans, dersom forslaget hadde blitt vedtatt. Men er det riktig? Mener virkelig Arbeiderpartiet at alle privatpersoner skal sjekke alt “bakover” når de inngår en kontrakt med f.eks. en håndverker? Skal jeg be om å få se lønnsslippene til de som vasker i mitt hus, etter at jeg har betalt fakturaer med moms til et firma som er registrert?

Det høres både urimelig og tungvint ut.

Noen prøver å gjøre denne saken til en større sak, fordi det tidligere er avslørt at Støre har investert i et byggeprosjekt der arbeidsforholdene riktig nok er lovlige, men ikke i samsvar med de arbeidsforholdene Arbeiderpartiet ønsker seg – og fordi Støre visstnok har latt et polskeid firma, som kunne tilby en lav pris, male huset sitt. Det siste er heller ikke ulovlig, men kanskje i strid med Arbeiderpartiets ønsker, siden mange på venstresiden mener at alle priser og lønninger i samme bransje bør være mest mulig like.

For mange politikere i Norge, og enkelte andre i ledende posisjoner,  har blitt kritisert eller felt for små feil og formaliteter – eller for noe som i ettertid viste seg slett ikke å være en feil. For få politikere har blitt felt eller tatt sin hatt og gått fordi de ikke utførte arbeidet og fylte ombudet sitt slik de burde. 

Så la oss holde oss til politikken i den tiden som er igjen av valgkampen – og reservere skandaleoppslagene til de virkelige skandalene. 

Oppdatert: Jan Arild Snoen i Minerva har også skrevet om saken her. 

Forleden kommenterte jeg hvordan Faktisk.no faktasjekket et utsagn om formueskatten som Jonas Gahr Støre kom med i en debatt med Erna Solberg. Faktisk.no bedømte utsagnet som “helt sant”, enda svaret var helt irrelevant som svar på spørsmålet han fikk, og helt irrelevant som argument i debatten om formuesskatten. 

Nå har Faktisk.no faktasjekket et annet utsagn om formuesskatten, som Jan Tore Sanner har kommet med – nemlig om det er sant at formuesskatten er “særnorsk”.  Og her konkluderer Faktisk.no med at utsagnet er “delvis feil”. 

Men hvordan kom Faktisk.no frem til denne konklusjonen? 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Faktisk.no har sjekket om det finnes andre land som har formuesskatt. Det viser seg, som vi vet, at det fortsatt finnes noen få land som har formuesskatt, men at ingen har en formuesskatt som er lik den norske. Et gjennomgående trekk er at den slår inn på et høyere nivå, og/eller at det er mange unntaksregler. Et mulig unntak er Sveits, som delvis har en formuesskatt som ligner vår. Det er likevel i praksis vanskelig å sammenligne Norge og Sveits, siden kantonene i Sveits i stor grad selv kan bestemme hvordan skatten skal utformes. Såvidt jeg kan forstå, er også skatten på et lavere nivå.

Et godt kontrollspørsmål fra Faktisk.no kunne derfor vært dette: Hva må en typisk eier av en mellomstor bedrift betale i formuesskatt av bedriftens verdi i de respektive landene?  Er det noen som må betale like mye som i Norge? Dette spørsmålet har ikke Faktisk.no stilt, men mitt tips er at svaret på det siste spørsmålet er nei.

Men selv om dette svært relevante spørsmålet ikke er stilt, kan vi likevel slå fast følgende: Skatten er “særnorsk”, fordi den er utformet på en særnorsk måte, og den er høyst sannsynlig også “særnorsk”, fordi den treffer eiere av små og mellomstore bedrifter i større grad og med større styrke enn den gjør i de andre landene med formuesskatt. Og selv om vår formuesskatt skulle være mer lik den sveitsiske formuesskatten enn den er lik de andre landenes formuesskatt, er den altså likevel ikke helt lik den formuesskatten de har i Sveits.

I tillegg er kanskje følgende av en viss relevans for en vurdering av “sannhetsgehalten” i Sanners utsagn:

Faktisk.no har altså kommet til at det for tiden betales en form for formuesskatt i Sveits, Spania, Frankrike, Nederland og Liechtenstein. Men dette er jo ikke land som har innbyggere som eier mye i Norge. Utenlandske konkurrenter i Norge kommer stort sett fra Sverige, Danmark, USA og Storbritannia, og dette er land som ikke har formuesskatt. Sagt med andre ord: Siden de utenlandske konkurrentene i Norge i så stor grad kommer fra land som ikke har formueskatt, vil skatten for norske eiere i praksis uansett virke “særnorsk”.

Utsagnet som Sanner kom med, og som Faktisk.no ønsker å sjekke, er dette: «Vi vil fjerne den særnorske straffeskatten på norskeide jobber». Men siden Faktisk.no ikke er helt sikker på hvordan de skal forstå ordet “særnorsk”, har de også henvendt seg til direktøren i Språkrådet. Hun kan fortelle at “særnorsk” “både kan bety «noe vi bare har i Norge», og «noe vi gjør på en egen måte i Norge».”  

Alt oppsummert: Utsagnet, som Jan Tore Sanner har kommet med, er – ifølge normal språkbruk og Språkrådets definisjon av ordet “særnorsk” – helt sant. Formuesskatten er særnorsk, fordi vi har utformet den “på en egen måte i Norge”. Den er i praksis også svært særnorsk fordi den etter alle solemerker er høyere i Norge enn i andre land, og fordi det i all hovedsak er land som ikke har formuesskatt, som konkurrerer med norskeide bedrifter i Norge. I tillegg kan det jo nevnes at et par av landene som fortsatt har formuesskatt, planlegger å fjerne den.

Når Faktisk.no bedømmer Sanners utsagn som “delvis feil”, er det, i beste fall, flisespikkeri.

Noe lignende skjedde da den andre faktasjekkeren, Detektor på NRK, mente at Audun Lysbakken tok “delvis feil” da han sa at 98.000 barn lever i “fattige” familier fremfor å si familier med “vedvarende lavinntekt”. Det norske fattigdomsbegepet er et relativt fattigdomsbegrep, og det betyr at våre fattige ikke lever på eksistensminimum eller er fattige på samme måte som de er i mange andre land. Det er selvsagt fint å opplyse om hva “fattig” betyr i Norge, men det er flisespikkeri å arrestere en politiker fordi han eller hun bruker ordet “fattig” om de som, tross alt, er de fattigste (eller minst rike) i vårt samfunn.

Og for å vende tilbake til formuesskatten og illustrere hvor absurd denne faktasjekken kan være: 

Støre kommer med et utsagn som, etter at rådgiveren hans har presisert hva det betød, viser seg å være sant – men som er helt irrelevant for debatten og for spørsmålet han fikk.

Sanner kommer med et utsagn som, etter at Språkrådet har forklart hva det betyr, viser seg å være sant – og som er helt relevant for debatten.

Likevel mener Faktisk.no at den ene snakker “helt sant”, mens den andre får vite at han tar “delvis feil”. 

Å sjekke fakta på denne måten bidrar ikke til å opplyse debatten, men til å forvirre den.

En gang hørte jeg et program på dansk radio om hvorvidt pressens oppgave bare er, etter beste evne, å søke sannheten og opplyse oss – eller om den også skal formidle egne meninger, altså kommentere det som skjer.

Det var journalister som diskuterte, og en av dem gikk veldig langt i å mene at all kommentatorvirksomhet var av det onde. Det var overraskende å høre at noen kunne ha så strenge holdninger til hva journalistikk er og skal være, men det var interessant. Jeg har ikke en like streng holdning, men også jeg er skeptisk til noe av kommentatorvirksomheten i norsk presse, særlig når det gjelder politikk: Jeg syns den ofte er veldig omfattende, og jeg syns ikke alltid at mediene er flinke nok til å skille mellom subjektive kommentarer og presumtivt objektiv opplysning. Sjangrene blandes uten at det alltid er klart for lytteren, seeren eller leseren.

Det fine med kommentaren som sjanger er at den kan hjelpe oss til å tolke og forstå ting som vi ellers ville ha vanskelig for å forstå, blant annet fordi vi ikke kan være eksperter på alt. Det problematiske med kommentaren, spesielt når det gjelder politikk, er at den også er med på å forme vårt eget syn. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Selv syns jeg kommentatorvirksomheten i NRK fortjener spesiell oppmerksomhet, siden NRK har et helt særegent samfunnsoppdrag. Jeg syns kommentatorvirksomheten fungerer best når NRK inviterer andre kommentatorer og sørger for at de har ulik politisk bakgrunn eller kommer fra medier med ulik politisk profil. Da får de ofte frem et mangfold av meninger om en gitt debatt eller politisk situasjon. Jeg syns ofte det fungerer mindre godt når NRKs egne kommentatorer påtar seg å felle “dommer” over det som skjer politisk, delvis fordi det da blir mer ensidig. 

Et eksempel på at NRK tillater seg å felle dommer over politikernes innsats hørte vi i dag. Da fortalte NRKs kommentator Magnus Takvam at han mente at Jonas Gahr Støre var en dobbelt vinner av den direktesendte TV-debatten i går, at Trygve Slagsvold Vedum ikke kom helt til sin rett fordi temaene ikke passet så godt for han, og at Knut Arild Hareide ikke greide å balansere særlig godt mellom de ulike hensynene han må ta når han både er del av det borgerlige samarbeidet og kommer med “knallhard kritikk av Frp”. Da intervjueren viste til at Erna Solberg mente at det hadde blitt mye “kakling” og avbrytelser i debatten, viste Takvam til de små partiene, som kjempet “med nebb og klør” for å komme på med sine saker i valgkampen.

Jeg antydet på Twitter at dette var lite nøytralt, men Takvam svarte at det ikke var “partisk” – det var bare en “analyse”. 

Men det finnes selvsagt ingen analyse av en slik debatt som er objektiv. Her er for eksempel min helt ikke-objektive analyse av programmet:

* Jeg syns det var veldig mye støy fra salen. At applausen var ulikt fordelt på de ulike politikerne er neppe noe å gjøre med, hvis man ikke deler ut “kvoter” til partiene, men når det innimellom også ble pepet mot enkelte av debattantene, syns jeg det er en uting. Jeg foretrekker klart debatter hvor publikum forholder seg mer i ro.

* Jeg syns programlederne ikke alltid følger godt nok opp, men aksepterer argumenter mer fordi de er gode “soundbites” og “one-linere” enn fordi de reelt og substansielt sett er gode argumenter.

* Jeg syns også det var vanvittig mange avbrytelser og mange som snakket i munnen på hverandre. Jeg irriterer meg veldig over det – og her tror jeg at jeg har mange seere med meg. Saken er jo at det nesten bare er folk litt opp i årene som ser slike debatter (nesten alle er over 50 år), og vi liker ikke “krangling” og avbrytelser, og det gjør, for den sakens skyld, kanskje heller ikke de unge. Det var heller ikke mitt inntrykk at det først og fremst var småpartiene som avbrøt fordi de kjempet “med nebb og klør” – jeg syns det virket som det særlig var Lysbakken og Støre som avbrøt mest og til dels også på en litt hånlig og ironisk måte overfor Solberg. Eller tar jeg feil, fordi jeg ikke er objektiv nok?

* Men også hvis jeg skulle vurdere partiledernes innsats innenfor det valgte konseptet, så blir jeg henvist til personlig smak og behag: Jeg kan f.eks. bedømme dem ut fra stil, retorikk, substans eller kroppsspråk – hvor dominerende eller “usynlige” de var i debatten eller hvordan de for eksempel traff en gitt målgruppe.

Når man har drevet med politikk en stund, vet man omtrent hvordan kommentatorene tenker og vil bedømme partiledernes innsats i en slik debatt. Det var derfor ikke vanskelig å tippe at Jonas Gahr Støre ville vinne, at Audun Lysbakken ville gjøre det bra, og at Erna Solberg ville få god omtale. På de gitte premisser er jeg også enig i det. Men selv ikke kommentatorene er enige om alt. Og for meg er det vanskelig å forstå at både Aftenposten og VG gir Trine Skei Grande karakteren to. Lysbakken hylles nærmest for sitt, etter min mening, patosfylte innlegg om ulikhet, mens Skei Grandes gode innlegg om verdiskaping liksom ikke betyr noe. Det syns jeg rett og slett er rart.

Alt oppsummert: Når NRK feller dommer over hvem som “vinner” og “taper” i NRKs egne debatter, er det flere potensielle fallgruver. NRK har makten over konseptet, spillereglene og gjennomføringen, og dette blir ikke problematisert, muligens fordi det er vanskelig å problematisere sitt eget konsept.  Og dommene som felles, er selvsagt subjektive, rammet inn av en type tenkning om hva som er godt og dårlig, som nok er felles for mange som nå er i Arendal, men som ikke nødvendigvis treffer alle “der hjemme”.

Derfor bør NRK, særlig foran et valg, være varsom med å felle enkle dommer som kan forme andres meninger. 

På Kveldsnytt torsdag var det et innslag om “Jonas og Gro på sofaturné”. Gro Harlem Brundtland har engasjert seg litt mer enn vanlig i Arbeiderpartiets valgkamp i år, fordi hun syns det er ekstra viktig nå. Hun sammenligner situasjonen i 2017 med 1986, da hun overtok regjeringsmakten etter Kåre Willoch: “Da var det blitt resultater som var negative. Folk merket at vridningen mot høyre i politikken ikke var gunstig. Du fikk skattekutt, og det var svekket velferd, og vi fikk økonomisk krise på toppen.”

Og til Nettavisen utdyper hun: “Jeg har irritert meg mye de siste fire årene. Historien fra Willoch-regjeringen på 1980-tallet har gjentatt seg, med skattekutt og privatiseringer. 2017 minner om 1986, da vi måtte overta på grunn av de negative ringvirkningene”, sier Brundtland, som legger til at Høyre i hennes tid var “mot alt vi gjorde for å bedre likestillingen. Senere har de skjønt at vi hadde rett. Men vi kan ikke ha etternølere i regjeringskontorene.”

Fordelen med å ha levd en stund er, som Jonas Gahr Støre sier i samme intervju, at man kjenner historien. “Mange av de spørsmålene vi diskuterer nå, handler om velferd og verdiskapning, og da er det viktig å se hva vi har gjort tidligere,” sier Støre.

Jeg er enig. Det kan være viktig å se hva vi har gjort tidligere. Men hva man ser, avhenger tydeligvis av hvem som ser, eller når man ser – før eller etter et valg – og om man er i posisjon eller opposisjon.

Selv husker jeg nemlig historien om Kåre Willoch og 1980-tallet på en helt annen måte.

Vi kan diskutere om det noen gang etter annen verdenskrig har skjedd et systemskifte i norsk politikk. Meningene vil være delte, for det avhenger jo av hva man mener med “systemskifte”. Men jeg tror svært mange kan være enige om at det nærmeste vi kommer noe som minner om et systemskifte, skjedde under Willoch-regjeringen fra 1981 til 1986. Da forlot Norge reguleringsøkonomien, og det ble gjennomført en rekke reformer som deregulerte og liberaliserte mange markeder og sektorer. Gro Harlem Brundtland videreførte denne politikken i en grad som får historikeren Einar Lie til å mene at Brundtland minnet mer om Thatcher enn Willoch gjorde. 

Brundtland sier nå at det skjedde “privatiseringer” under Willoch-regjeringen. Det er ikke lett å se hva hun sikter til. Ifølge boken Nyliberalisme, skrevet av en rekke forfattere ved Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo, har det igrunnen ikke skjedd noen store privatiseringer i Norge. Men det har skjedd store endringer når det gjelder fristilling og deregulering av offentlige oppgaver, og her gjorde nok Brundtland mer enn Willoch. Det var hun, og ikke han, som deregulerte energi- og telemarkedet. Og de store delprivatiseringene av statsselskapene er det jo særlig Jens Stoltenberg som skal ha æren for. Og dette var ikke så vanskelig for Gro og Jens, for Høyre var selvsagt for den (høyre)politikken de førte.

Brundtland sier at “folk merket at vridningen mot høyre i politikken ikke var gunstig”. Men er det sant? Arbeiderpartiet tapte valget både i 1981 og 1985, selv om Arbeiderpartiet, isolert sett, gjorde et godt valg i 1985. Det var ikke en valgseier som gjorde at Brundtland overtok i 1986.

Så hvorfor vant ikke Arbeiderpartiet valgene i 1981 og 1985? Og hva gjorde Brundtland med alt det Willoch-regjeringen hadde gjennomført i årene før hun overtok?

Ifølge Thorbjørn Jagland, som etterfulgte Brundtland som partileder og statsminister, gjennomførte Willoch “reformer som var helt nødvendige. Det boblet og kokte så mye under overflaten så mange steder at det ville ha eksplodert hvis ikke reformene hadde kommet.”

Og: “Liberaliseringen som Willoch gjennomførte, ble aldri reversert.” “Arbeiderpartiet gjorde aldri noe forsøk på å reversere reformene.”

Jagland skriver at det var Høyre som var på parti med folket på denne tiden, og at Arbeiderpartiet på ett plan “alltid hadde forsømt seg, nemlig i hensynet til enkeltmenneskets behov for å utfolde seg.” 

I 1985 gikk Arbeiderpartiet og Brundtland til valg på en “velgergaranti” med en rekke kostbare løfter. Men det holdt likevel ikke. Ifølge Jagland førte dette til en selvransakelse i Arbeiderpartiet, som kom til at det var “nødvendig å frata høyresiden monopolet på å kjempe for enkeltmenneskets frihet”, og at partiet derfor måtte “klargjøre sitt syn på hva frihet er”. Dette førte frem til den såkalte frihetskampanjen i Arbeiderpartiet, som var “provosert frem av høyrebølgen og delvis inspirert av den”.

Det var altså ikke for mye “vridning mot høyre” som var problemet for Arbeiderpartiet – det var for lite.

Etter flere år med interne prosesser i Arbeiderpartiet vedtok partiet, i 1987, et valgmanifest som, ifølge Jagland, var “gjennomsyret” av den nye frihetsretorikken. Og som Jagland skriver: “Dette innebar litt av en revolusjon i Arbeiderpartiet.” 

Alt i alt virker altså Brundtlands historiefortelling veldig merkelig. På 1970-tallet flyttet Arbeiderpartiet seg mot venstre. Partiet hadde en voldsom tro på statlig styring og regulering av både næringsliv og menneskers liv. Arbeiderpartiet var, for igjen å bruke Jaglands ord, tilhenger av “kollektive ordninger (som) hadde stivnet”.  På slutten av 1970-tallet spilte reguleringsøkonomien fallitt, og den lot seg ikke redde.   

Frem mot 1987, da Arbeiderpartiet endelig gjennomførte sitt systemskifte, var det intens debatt i partiet. Mange var sterke motstandere av de reformene Willoch-regjeringen gjennomførte. Jagland var blant dem som internt tok til orde for å skape økt fleksibilitet i arbeidsdelingen mellom offentlig og privat sektor, større valgfrihet for borgerne, et mer fleksibelt arbeidsmarked og effektivisering av offentlig sektor. Men det tok altså mange år før han og hans meningsfeller fikk gjennomslag.

Den Willoch-regjeringen som Brundtland nå sier foretok en “vridning mot høyre” som folk ikke syntes var gunstig, gjennomførte en lang rekke reformer, bl.a. i olje- og energipolitikken, penge- og kredittpolitikken, boligpolitikken, mediepolitikken, forvaltningspolitikken og åpningstidspolitikken – for å nevne noe. Og ingenting er altså forsøkt reversert, hvilket vel kan tyde på at folk flest stort sett syns “vridningen” var gunstig. Den nye politikken er blitt politisk fellesgods og en viktig årsak til at Arbeiderpartifolk fortsatt kan si at de er stolte av “den norske modellen”. 

Gro Harlem Brundtland har likevel et poeng når hun snakker om at det var økonomisk krise på siste halvdel av 1980-tallet. Liberaliseringen av penge- og kredittpolitikken gikk absolutt ikke på skinner. Det er delte meninger om hvem som har skylden for det, så her hitsetter jeg bare Jaglands forklaring: “Brundtland-regjeringen gjorde blant annet det som Willoch-regjeringen ikke klarte å få gjennomført blant annet på grunn av stor motstand fra Arbeiderpartiet, nemlig at opphevelse av kredittreguleringene måtte følges opp av løsere bånd på renten.” Så da Brundtland kom til makten, gjorde hun det Willoch hadde ønsket å gjøre, og ikke det Arbeiderpartiet hadde sagt i opposisjon. Hun gjeninnførte ikke kredittreguleringene, men valgte å “slippe opp renten for å få utlånene under kontroll”. 

Gro Harlem Brundtlands sammenligning med 1986 virker i beste fall malplassert – i verste fall dypt ironisk. Det er nok mulig at Høyre ikke støttet alt hun gjorde i likestillingspolitikken. Men generelt var det Arbeiderpartiet som var “etternøler” på denne tiden, og det var Arbeiderpartiet som etter hvert skjønte at høyresiden “hadde rett”. 

Om det viser seg å bli historien om 2017 også, gjenstår å se.

Forleden arrangerte Civita valgkampens første duell mellom statsminister Erna Solberg og statsministerkandidat Jonas Gahr Støre. Det ble en interessant debatt som jeg anbefaler alle å se.

Etter duellen har Faktisk.no gjennomført en faktasjekk av et utsagn som Jonas Gahr Støre kom med. Støre sa at «beskatning av formue i bredt, i mange andre land, er høyere enn den er i Norge», og dette utsagnet bedømmer Faktisk.no som “faktisk helt sant”. I saken blir det presisert at det Støre mente med “formue i bredt”, er alle former for formue, eller som rådgiveren hans formulerer det: “arv og gave, aksjer, eiendom mv.”  Det er særlig skatt på eiendom som er høyere i mange andre land enn den er i Norge.

Bortsett fra at Faktisk.no ledsager saken av en tabell som ikke er helt oppdatert (enkelte land innførte midlertidig formuesskatt i forbindelse med finanskrisen, men har fjernet den igjen etterpå), har alle rett her: Det Støre sier er riktig, og det Faktisk.no konkluderer med, er riktig.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men hvorfor faktasjekket Faktisk.no dette utsagnet? Var det noen som tvilte på at det var sant? Og hvilken relevans har det for debatten om formuesskatten her hjemme?

Jeg forestiller meg at Faktisk.no kanskje mente at utsagnet var relevant for debatten om formuesskatten her hjemme. Utsagnet falt tross alt som svar på et spørsmål om formuesskatten. 

Ifølge Faktisk.no ble nemlig Støre spurt om “hvordan han ser på argumentet om at formuesskatten forskjellsbehandler utenlandske og norske eiere av bedrifter”, hvoretter det fulle svaret hans lød:

“Dette er skatt du betaler når du bor i Norge. Hvis du bor i en kommune, der hovedtyngden av formueskatten kommer inn, så nyter du godt av barnehager, eldreomsorg og tilrettelegging for at folk kan komme i jobb – en del av vår store modell. Hvis du er en utenlandsk eier så betaler du skatt til ditt utland. Beskatning av formue i bredt, i mange andre land, er høyere enn den er i Norge.”

Hvis jeg ikke visste bedre, ville jeg tolket dette slik: Norske borgere som eier bedrifter i Norge, må betale formuesskatt. Det slipper utlendinger som eier bedrifter i Norge, men de må til gjengjeld betale formuesskatt i sitt eget land, og den er ofte mye høyere enn den er i Norge.Tolker man det slik, er det jo ikke sant at formuesskatten i Norge er så ille, eller at den er så “særnorsk”.

Men slik kan man altså ikke tolke det. Poenget til Støre er rett og slett irrelevant for den norske debatten. Og la meg prøve å forklare hvorfor:

De eneste landene som nå har formuesskatt utenom Norge, er – meg bekjent – Sveits, Liechtenstein og Frankrike. Men innretningen er en annen, og skatten slår ikke inn på like lavt nivå som i Norge. I Frankrike, for eksempel, er det færre som betaler formuesskatt enn det er i Norge, enda befolkningen er 10 ganger så stor. Og Macron har visstnok planer om å avvikle formuesskatten på arbeidende kapital helt.

Det er kun private bedriftseiere som har bostedsadresse i Norge, som betaler formuesskatt i Norge. Hverken offentlige eller utenlandske eiere betaler formuesskatt i Norge. I Norge er det nå 308.000 personer som betaler formuesskatt på arbeidende kapital, altså næringskapital, hvorav 92 prosent har en formue på under 10 millioner kroner og 99 prosent har en formue på under 25 millioner kroner.

De utenlandske eierne betaler heller ikke formuesskatt i sitt eget land, medmindre de er bosatt i et av de tre nevnte landene og har så stor formue at formuesskatten slår inn.

Det er altså ingen tvil om at formuesskatten på arbeidende kapital virker diskriminerende på norske eiere.

At utlendinger betaler mer i eiendomsskatt i sine hjemland, er et helt irrelevant poeng. Eiendomsskatten virker ikke diskriminerende eller konkurransevridende mellom norske og utenlandske eiere. Alle betaler eiendomsskatt i de land som har eiendomsskatt – også i Norge i de kommuner som har det. Og får vi noen gang en nasjonal eiendomsskatt i Norge, vil selvsagt den også gjelde alle med eiendom i Norge.

I parentes bemerket er det jo for øvrig dette mange motstandere av formuesskatten på arbeidende kapital sier, nemlig at det ikke er selve skattenivået som er problemet, men skatteinnretningen, altså at selve formuesskattens innretning er gal. Og mange mener at man gjerne kan erstatte formuesskatten på arbeidende kapital med en eiendomsskatt. Opprinnelig var det jo utbytteskatten som skulle erstatte (deler av) formuesskatten, men det løftet løp politikerne fra: Utbytteskatten kom og økte  kraftig, slik at den provenymessig nå utgjør omtrent dobbelt så mye som formuesskatten på arbeidende kapital – men uten at formuesskatten forsvant. 

At andre land har arveavgift, er heller ikke relevant. En arveavgift kan være en likviditetsutfordring, men vrir ikke investeringer. Og dessuten er det en myte at Høyre/Frp-regjeringen bare har fjernet arveavgiften. Den er riktig nok blitt borte for folk som arver huset og hytta som foreldrene bodde i, men det er samtidig innført en annen arveskatt i stedet. Den gamle arveavgiften ble nemlig byttet ut med kontinuitetsprinsippet: Hvis du arver en bedrift, utløser ikke det skatt nå, men om du selger den, blir det gevinstskatt beregnet fra den siste gangen den ble omsatt eller etablert, og det med kapitalskattesats og ikke de 10%, som arveavgiften var på slutten for arv mellom nære slektninger.

Det er altså helt riktig at mange land har høyere eiendomsskatt enn vi har i Norge. Men dette betyr ikke automatisk at de samlet sett har et høyere skattenivå, og det berører ikke den norske debatten om formuesskattens uheldige sider, hvorav dette er én: Norske eiere i Norge betaler formuesskatt på arbeidende kapital. Utenlandske, statlige og kommunale eiere i Norge gjør det ikke. 

Støres utsagn var altså helt sant. Men det var nok også irrelevant.

Jeg må innrømme at jeg ble litt nedstemt av å høre Politisk kvarter i går, der Sylvi Listhaug og Knut Arild Hareide barket sammen i en såkalt verdidebatt. Det var tegn til munnhuggeri, og ordene som falt etterpå – om å “sleike (imamer) oppetter ryggen” – er ikke akkurat dagligdags statsrådstale.

Jeg hørte programmet litt forsinket, så allerede på forhånd visste jeg at debatten hadde oppildnet frontene. Den lille debatten mellom Listhaug og Hareide var polarisert, og dermed bidrar den også til å polarisere den store debatten.

Er det bra?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

På en måte er det bra med mer polarisert debatt, hvor ting settes mer på spissen. I demokratier som vårt, kan det også bli søvndyssende mye konsensus og kompromiss, og veldig små forskjeller mellom partiene. Ser vi bakover i tid, må vi til Willoch-regjeringen for å spore et nytt retningsvalg av betydning i norsk politikk, og det er et retningsvalg Arbeiderpartiet senere har sluttet opp om. Derfor kan det, i en valgkamp der retningsvalgene ikke er like fundamentale, være behov for å tydeliggjøre og overdrive forskjellene for å få frem de ulike alternativene. 

På andre måter kan en mer polarisert debatt være problematisk. Det kan være problematisk, hvis det generelt og på et dypere plan bidrar til et mer polarisert og splittet samfunn, og det kan være problematisk, hvis denne formen for debatt skygger for en mer reell og løsningsorientert debatt om problemer vi bør gjøre noe med.

For meg var Politisk kvarter i går et eksempel på det siste. Jeg får problemer med å forholde meg til innholdet i debatten, fordi jeg blir mer opptatt av formen på debatten. Og etterpå blir det “sleike oppetter ryggen”-sitatet som står igjen fremfor noen av de viktige temaene som ble diskutert.

Hvis jeg bare skal forholde meg til innholdet, er det, etter min mening, Listhaug som tar opp de mest sentrale verdiene i den såkalte verdidebatten vi har hatt de siste par ukene. Ytringsfrihet, likestilling og den liberale rettsstaten er tross alt viktigere enn vafler og KRLE-faget. Hun har dessuten helt legitime poenger når hun påpeker at mye bistand har virket mot sin hensikt, og at det kan være like “nestekjærlig” å ta imot færre flyktninger og asylsøkere til Norge mot å hjelpe til mer i nærområdene. Det er selvsagt heller ikke illegitimt å mene at hijab bør forbys i barneskolen, eller at søndagsåpne butikker ikke er et angrep på kristne verdier. 

Så hvorfor får ikke Listhaug mer støtte? Hvorfor oppildner hun bare sine egne og de som allerede er begeistrede tilhengere – og ikke flere andre? Hvorfor ypper hun sånn til motstand? Hvordan kan det for eksempel ha seg at Shoaib Sultan overhodet tør å mene at Listhaug var frekk, og legge til at “frekkhet ikke er en norsk verdi”, da hun stilte noen helt betimelige spørsmål om synspunkter på steining og dødsstraff til en imam som åpenbart har ment noe om dette tidligere? Hva var egentlig galt med den talen Sylvi Listhaug holdt på dette møtet? 

Det “gale” er selvsagt ikke innholdet i alt Listhaug sier – men måten hun gjør det på. Hun har valgt en konfronterende og polariserende stil og velger ofte ord som dramatiserer og vekker oppsikt. Dette forsterkes ytterligere ved at hennes meningsmotstandere ofte tolker henne i verste mening, noe Kaj Skagen har skrevet godt om. Det virker som hennes rådgiver, Espen Teigen, blir forbauset når Listhaug ikke får mer støtte for den omtalte talen, eller når hun snarere blir kritisert – men jeg tror kanskje ikke han egentlig er så forbauset. Jeg tror både han og Listhaug vet hva de gjør: De har valgt en stil og en måte å kommunisere på som fører til at folk enten “hater” eller “elsker” henne. Og det er for øvrig nøyaktig slik også hennes “tvillingsøster”, Inger Støjberg, virker i dansk politikk. 

Eller man kan si det på en annen måte: Mangel på støtte, også når hun tar opp gode og viktige saker, er en pris hun betaler for å velge en så konfronterende stil. Om dette er en pris hun med glede eller ugjerne betaler, kan vi bare spekulere om.

Journalist Mathias Fischer har nå skrevet bok om Sylvi Listhaug: “Kors på halsen”. Jeg har ikke rukket å lese den, men ifølge anmeldelsene, blant annet i Dagbladet, skriver han der også om hva slags statsråds- og politikertype Sylvi Listhaug er. Slikt kan være fin voksenopplæring for velgerne. I politikken teller både stil og substans, og det kan være greit å vite.

Oppdatert kl. 13.07