Kristin Clemets blogg Her skriver jeg om ideer, verdier og politikk.

De som sier at norske vaner og verdier er under press, har selvsagt rett.

Jeg har merket det hele livet.

Mine norske matvaner, for eksempel, er helt annerledes i dag enn de var da jeg var ung. Moren min lagde riktig nok noe som het risotto, men det var det ingen andre som visste hva var. Men ellers holdt vi oss til urnorske retter som kjøttkaker og fiskekaker, og kanskje koteletter og vafler på søndag. På lørdag fikk vi en liten brus.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men de norske matvanene ble gradvis satt under press. Da jeg var 17 år, spiste jeg min første pizza. Da jeg ble litt eldre, smakte jeg for første gang en gresk salat. Og deretter gikk det liksom slag i slag: De norske matvanene ble satt under stadig større press. 

Også reisevanene har endret seg. Da jeg var barn, ferierte familien stort sett i Norge. Jeg var ikke utenfor Norden før jeg ble 17 år, men fra da av ble også ferievanene satt under press. Jeg begynte å reise på Interrail, og fra da av har det bare gått én vei: Jeg har reist og sett stadig mer av verden.

Vi hadde også andre vaner i familien den gangen. De norske familieverdiene sto tross alt sterkt. Fedrene jobbet, mens mødrene var hjemme sammen med barna. Vi spiste til faste tider, og det var en “nabokjerring” i hver oppgang. Vi hadde viktige fellesarenaer som i dag har gått tapt: Alle mødrene og barna som var sammen i blokken der jeg bodde – eller i fellesvaskeriet i kjelleren, der man kunne vaske og rulle tøy sammen. Men også disse verdiene ble satt under press. Mødrene begynte å jobbe, barnehagene ble bygget ut, og alle fikk sin egen vaskemaskin.

Noe av det mest uvanlige vi hadde i min familie, var søsteren min. Hun var lesbisk. Den gangen var det ikke en norsk verdi at homofile skulle være likestilt og ikke diskrimineres. Så det er veldig bra at dette er blitt en norsk verdi nå.

Da jeg var ung, handlet vi bare på hverdager mellom klokken ni og fem, og det ble stor strid da noen foreslo at det skulle være lov til å selge brød og melk etter klokken fem på hverdager og på søndager. Mange mente at de norske verdiene ble satt under press. Det var liksom noe unorsk ved ikke å ha et tydelig skille mellom arbeid og fritid, hverdag og helligdag.

Medievanene var også helt annerledes. Vi hadde én radiokanal og én TV-kanal, selv om noen av oss også fikk inn svensk TV, slik at vi kunne se Hylands Hörna. Og avisene var partiaviser, som enten støttet Høyre eller Arbeiderpartiet eller for eksempel KrF. Vi hadde et fellesskap, fordi alle så og hørte det samme og kunne diskutere det under formiddagsmaten dagen etter. Det er riktig nok ikke helt sant, siden avisene mer fungerte som ekkokamre, men slikt er lett å glemme. Disse norske medievanene – NRK-monopolet, for eksempel, som stort sett ble styrt av en kringskastingssjef fra Arbeiderpartiet – ble av mange sett på som ekstremt viktige for å ta vare på det norske. Men som alle vet: Medievanene ble satt under press, og i dag kan nesten alle lage sin egen avis og like og dele så mye de vil.

Ytringsfriheten sto sterkt den gangen også, men på mange måter står den sterkere i dag. Det er i hvert fall ingen forfattere som blir trukket for retten, fordi de har skrevet bøker vi ikke liker, slik Agnar Mykle ble omtrent da jeg ble født. Men både da og nå er det tendenser til selvsensur, og det er ikke alle politikere som er like støe i argumentasjonen  når de skal forsvare ytringsfriheten. 

Det var ikke like mye innvandring da jeg var ung. Jeg traff riktig nok noen av de første pakistanerne som kom til Norge, fordi jeg bodde i nærheten av Spigerverket, der de jobbet. Men jeg hadde ikke nærkontakt med en skikkelig “neger” (ja, vi sa det den gangen) før jeg var nesten 20 år – og da i USA. I dag er det flere i min familie som har mørk hudfarge, og de er norske. 

Den gangen hadde vi også skikkelige statsbedrifter, og vi drev med aktiv næringspolitikk. Flere bedrifter og bransjer ble praktisk talt styrt fra et kontor i Industridepartementet. Næringslivet var gjennomregulert – ikke med generelle rammebetingelser, men med spesielle betingelser for de enkelte bransjer og bedrifter. I dag ville nok noen anse dette styringsregimet som både illegitimt og korrupt, men det var veldig norsk den gangen. Men etter hvert gikk det så dårlig at noen mente vi måtte deregulere, delprivatisere og liberalisere markeder og bedrifter. Det var sterkt omstridt. Det var som å tråkke på de norske verdiene. Men Kåre Willoch gjorde det likevel, og etter han tok Gro Harlem Brundtland steget videre. 

Den gangen hadde vi et skattesystem som riktig nok var veldig norsk, men som var veldig ineffektivt og potensielt urettferdig. Blant annet var det lettere å skjule inntekter og formue, jobbe svart og betale penger “under bordet”. Dette har norske politikere gjort noe med, gjennom de tre skattereformene som har vært gjennomført på 1990- og 2000-tallet. Jeg tror, hvis jeg skal være ærlig, at verdier som nøysomhet, rettferdighet og likhet for loven, som noen kanskje mener er norske verdier, står mye sterkere med dagens skattesystem enn de gjorde med tidligere tiders systemer. Det er for eksempel ingen som har ment at det har vært unorsk å øke eierbeskatningen kraftig det siste tiåret.

Da jeg gikk på skolen, gikk jeg i ren jenteklasse. Vi hadde håndarbeid, men ikke sløyd. Vi hadde også gym, og da vi ble litt eldre, var det meningen at vi skulle dusje på skolen. Men jeg var så sjenert at jeg stort sett snek meg unna – uten at jeg tror at jeg har tatt noen langvarig skade av det. I dag er jo alt annerledes, og nå er det en norsk verdi at gutter og jenter har svømmeundervisning sammen, og at alle dusjer. Hadde jeg gått på skolen i dag, og vært like sjenert, tror jeg at jeg hadde hatt store problemer med å leve opp til denne norske verdien. Kanskje jeg hadde valgt en friskole i stedet, der toleransen for forskjellighet var litt større. 

                                                         -o-

Det er, som flere har påpekt, lett å harselere med den verdi- og kulturdebatten som pågår nå. Deltakerne i debatten berører mange viktige og interessante spørsmål. Men jeg tror også de begår noen feil, som jeg har forsøkt å illustrere i teksten foran:

De skiller i for liten grad mellom det som er verdier, og det som er fenomener og tradisjoner.

De skiller i for liten grad mellom uttrykk som er forskjellige, simpelthen fordi de er preget av situasjon, tid, sted og livsbetingelser.

De skiller i for liten grad mellom det som er norsk, og det som er universelt, som f.eks. ytringsfriheten.

De overdriver truslene mot det norske, og de blander for mye partipolitikk inn i diskusjonen. Det er selvsagt ikke annet å vente når det er valgkamp, men det gjør lett at man tilbyr smålige svar på store spørsmål. 

Første gang jeg et holdt et foredrag om globalisering, var på 1990-tallet. Noen hadde begynt å problematisere globaliseringen, og det gjorde at vi ble provosert til å tenke. Konklusjonen min er den samme i dag som den var da: Globaliseringen og den teknologiske utviklingen har samlet sett vært til stor fordel, både for rike Norge og for mange av verdens fattige. Den har gitt oss en enorm velstandsvekst og gjort det mulig med en kraftig utbygging av velferdsstaten. Men den er ikke uten problemer. Vi kan ikke vente å få alle fordelene uten å få noen av ulempene. Derfor har vi også utfordringer i dag, som vi var lykkelig forskånet for da jeg var barn: Det kommer noen mennesker hit som har andre vaner og verdier enn oss. Vi utfordres blant annet av mennesker med et annet syn på demokratiet og behovet for integrering. Vi må konkurrere med bedrifter i mange flere land. Vi må møte folk som er villige til å jobbe for lavere lønn enn vi er, eller som til og med er villige til å tigge. Vi må håndtere et større mangfold i befolkningen. Vi må takle et folk som har større kunnskap og økte forventninger blant annet til velferdsstaten. Vi må håndtere nye typer kriminalitet. Og vi må erkjenne at noe kanskje også går tapt i familiene og sivilsamfunnet når så mange velferdsoppgaver overlates til staten.

Men løsningen er ikke bare å lengte tilbake. Nesten alt er tross alt bedre i dag enn det var før. For hvert år som går, får flere mennesker muligheten til å leve gode liv.

Så fremfor bare å påstå at det finnes noen norske verdier som er truet, kan vi diskutere de utfordringene og problemene vi faktisk har. Det har jo vist seg at vi stort sett finner gode løsninger i Norge – hvis vi vil.

Forleden foreslo kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen at vi bør forsøke å måle den økonomiske ulikheten mer presist. 

Det er mange måter å måle ulikhet på, men bakgrunnen for forslaget er den såkalte Gini-koeffisienten, som er det mest brukte målet på ulikhet, og som ikke inkluderer verdien av gratis eller billige offentlige tjenester. Dette forklarte jeg nærmere blant annet i dette blogginnlegget.

Røe Isaksens forslag har vært fremmet før, blant annet av Arbeiderpartiets Anniken Huitfeldt, da Arbeiderpartiet var i regjering. Hva de mener nå, vet jeg ikke – men jeg har registrert at SV er negative. Riktig nok mener stortingskandidat Kari Elisabeth Kaski at “det er på tide at verdien av offentlige ytelser inkluderes i ulikhetsmålene i Norge”, men advarer også mot å tro at “fattigdommen virkelig blir redusert”, dersom Røe Isaken får det som han vil. Sjefen hennes, derimot, virker mindre positiv. Ifølge Lysbakken er ikke SV opptatt “av å telle annerledes, men av å prioritere annerledes”, samtidig som han forteller hva som er SVs viktigste forslag, nemlig en kraftig økning av barnetrygden. Lysbakken syns det er “flaut” at Røe Isaksen kommer med et slik forslag nå.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Lysbakken får følge av Klassekampen, som på lederplass i dag  skriver følgende: “Det er i ferd med å avtegne seg et mønster i ulikhetsdebatten. Mens venstresida forsøker å løfte problemene med økt ulikhet øverst på den politiske dagsorden, forsøker høyresida å dysse dem ned eller nyansere dem i hjel. Isaksens ellers betimelige påpekning av velferdsstatens betydning for små forskjeller må også forstås i denne sammenhengen. I livene til dem det gjelder, spiller det ingen rolle om fattigdommen lar seg halvere med en ny regnemåte, eller om det står verre til i våre naboland. Uansett hvordan man snur og vender på det er bunnlinja denne: Ulikhetene har økt betydelig og vil øke videre. Det er et problem som ikke bør løses i statistikken, men i politikken.”

Kaski og Klassekampen har selvsagt helt rett i én ting: Det skjer ingenting med de fattigste, bare fordi forskerne eventuelt begynner å måle ulikhet på en annen måte. Men det kan hjelpe de fattige likevel: Jo mer presis kunnskap vi har, jo lettere er det selvsagt å føre god og målrettet politikk. Det er igrunnen oppsiktsvekkende at noen kan være mot å diskutere og føre politikk basert på så god kunnskap som mulig.

Klassekampen beklager seg over at “høyresida” forsøker å “nyansere” problemene med økt ulikhet. Jeg antar at Civita muligens er en del av den høyresiden Klassekampen kritiserer. Men kanskje Klassekampen og andre deler av venstresiden burde gå i seg selv og spørre hvorfor det er behov for nyanser? Kanskje det har noe med venstresidens måte å “løfte problemene” på? La meg bare ta ett eksempel: Klassekampen har i hele sommer hatt en rekke oppslag, intervjuer og reportasjer om ulikhet – senest en serie intervjuer med partilederne på venstresiden. Et etterlatt inntrykk er at ulikheten har økt ekstra mye under den blåblå regjeringen, at høyresiden ikke er så opptatt av å bevare små forskjeller, og at høyresiden i hvert fall ikke er opptatt av å bruke skatt som et virkemiddel i fordelingspolitikken. 

Klassekampen har rett i at høyresiden er mindre opptatt av skatteprosenter enn velferd i fordelingspolitikken, ettersom skatt er langt mindre viktig enn velferden. Men Klassekampen underkommuniserer et svært viktig element i ulikhetsdebatten, nemlig skattereformenes virkning på ulikheten på henholdsvis kort og lang sikt.

Norge har i løpet av de siste 30 årene gjennomført tre store skattereformer – på begynnelsen av 1990-tallet, i 2005/06 og for et par år siden. Disse har hver gang ført til en relativt sterk kortsiktig økning i den målte ulikheten uten at dette reflekterer endringer i den reelle ulikheten. Etter den forrige reformen sank ulikheten igjen, og det er det sannsynlig at den vil gjøre denne gangen også.

Økningen i den målte ulikheten i forbindelse med innføring av skattereformene er ikke et uttrykk for at forskjellene vokser i Norge eller for at det skjer noe usunt i norsk økonomi – det er tvert om. Skattereformene har gitt oss bedre skattesystemer og synliggjort formuer og inntekter på en bedre måte – og, på sikt, ledet til større økonomisk likhet enn vi ellers ville fått. Norge har i dag et bedre, mer rettferdig og sunnere skattesystem enn de fleste andre land, også noen av våre nærmeste naboland.

Skattereformene kunne gjennomføres, fordi det ble inngått brede kompromisser i Stortinget på tvers av tradisjonelle skiller, og fordi det hver gang har vært nedsatt et svært kompetent offentlig utvalg for å forberede reformene. Ingen av reformene har blitt nøyaktig slik utvalgene foreslo, men de har i høy grad fulgt opp de prinsippene utvalgene la til grunn. Og til Klassekampens orientering: “Høyresiden”, ikke minst partiet Høyre, har deltatt fullt ut, i likhet med blant annet Arbeiderpartiet, i både utrednings-, forslags- og vedtaksfasen. Når det gjelder den siste reformen, som er under gjennomføring nå, var det SV som meldte seg ut – mens Fremskrittspartiet er med. 

Det er denne typen reformer som får norsk økonomi til å fungere bedre enn mange andre lands økonomier, og som på lang sikt bidrar til å holde ulikheten nede, også før man regner inn de mer umiddelbare omfordelende effektene av velferdsstaten og skattesystemet. Men slike svært vesentlige forhold synes nærmest å være blindflekker for deler av venstresiden. Derfor må debatten nyanseres, dersom vi skal kunne drøfte gode og hensiktsmessige tiltak mot ulikhet.

Men tilbake til Røe Isaksens forslag: Er dette et bedre og viktigere forslag nå enn det var for eksempel da Arbeiderpartiet foreslo dette for noen år siden? Etter min mening ja – og det er tre grunner til det:

For det første: Det kan gi oss en bedre, mer nyansert (!) og kunnskapsbasert debatt om ulikhet – hvilket er viktig for å vite hvilke tiltak vi bør sette inn. Det er lenge siden en av Norges fremste forskere på ulikhet, Rolf Aaberge, påviste hvordan en manglende forståelse av velferdsstatens virkemåte  bragte for eksempel Thomas Piketty på avveie i debatten om ulikhet, særlig i land som Norge: Han forsto rett og slett ikke, eller hadde ikke tatt i betraktning, institusjonenes og velferdsstatens betydning. Og fordi mange på venstresiden, blant annet tankesmien Agenda, slukte nesten alt fra Piketty rått, endte det opp med en fullstendig misvisende beskrivelse av Norges utfordringer. Det ble blant annet påstått at Norge var på vei mot et Downton Abbey- samfunn, hvilket er absurd. Det er vanskelig å forstå hvorfor det er en fordel å være så unyansert.

For det andre: Skal Norge sammenligne seg med andre land, må selvsagt målemetoden være lik for alle. Jeg vil tippe at en utfordring er at det ikke uten videre er lett å endre de statistiske metodene for alle. Det er likevel et vesentlig poeng at verdien og omfanget av gratis og billige tjenester er større i Norge enn i de aller fleste andre land, siden dette er et av kjennetegnene ved den nordiske og norske velferdsmodellen. Det er selvsagt viktig ikke å overdrive – offentlig finansierte skoler, for eksempel, er vanlig i alle OECD-land – men på andre områder skiller vi oss ut. Det kan derfor ikke være helt uten interesse å vite at vi har omtrent den laveste målte ulikheten i verden, og at ulikheten, både i absolutt og relativ forstand, vil bli enda mye lavere, dersom vi tar med offentlige tjenester.

For det tredje: Det er en tydelig trend blant fagfolk og eksperter, og i stigende grad blant politikere, at man vil vri velferdsordningene fra kontantytelser og overføringer til tjenester. Dette har vært foreslått av både Brochmann I-utvalget, Brochmann II-utvalget og det såkalte Barnefamilieutvalget. Disse forslagene har mange partier fulgt opp med omfattende interne diskusjoner og delvis også i de programmene som er vedtatt for neste stortingsperiode. Motivene varierer noe, fra for eksempel å ville hindre trygdeeksport til å ville hjelpe fattige barnefamilier eller barn av innvandrere med integrering, men det bærer langsomt i den samme retningen. Det er for eksempel stadig mindre oppslutning om kontantstøtten. Og både det rødgrønne byrådet i Oslo og Høyre/Frp-regjeringen har innført gratis barnehage og SFO for enkelte grupper. Denne utviklingen gjør det enda mye mer relevant å få et bedre mål på den faktiske ulikheten og fattigdommen i Norge. 

Det er, som sagt, mange måter å måle ulikhet og fattigdom på. 

Når FN måler fattigdom i fattige land, bruker de gjerne et absolutt fattigdomsbegrep. Det er ikke lett, og for den som vil fordype seg i det, finnes det rike muligheter i denne rapporten som Nikolai Hegertun og Øyvind Eggen har skrevet.

I rike land, hvor de færreste er fattige i absolutt forstand, bruker vi gjerne et relativt fattigdomsbegrep, som blant annet er beskrevet i dette notatet om tiltak mot ulikhet. Men EU og OECD måler den relative fattigdommen på litt ulik måte, og antallet fattige blir høyest, hvis man bruker OECD-metoden.

Men det finnes også andre tenkelige metoder for å si noe om graden av fattigdom i et land. Professor og filosof i Civita, Lars Fr. Svendsen, tok for noen år siden til orde for en ny fattigdomsdefinisjon, der man tar utgangspunkt i hva folk behøver i et gitt land: “Vi kan for eksempel ta utgangspunkt i en “forbrukspakke” av ulike varer og aktiviteter som man behøver for å leve som en fullverdig borger i et gitt samfunn. De som faller under det inntektsnivået som kreves for å finansiere en slik pakke, vil være å betrakte som fattige.”

En slik “forbrukspakke” kunne også inneholde (offentlige) tjenester som det er rimelig at mennesker har i et samfunn som vårt.

Når valgkampen er over blir det kanskje rom for flere nyanser og for å drøfte nærmere hvordan vi kan forstå og måle ulikheten og fattigdommen mer presist, slik at virkemidlene vi setter inn, blir så gode som overhodet mulig. 

Hva blir hovedsakene i valgkampen 2017?

I henhold til “læreboken” vil det eller de partiene lykkes best, som greier å sette dagsorden med en sak som er av stor betydning for velgerne, og som vedkommende parti(er) har høy troverdighet på eller såkalt sakseierskap til, og der standpunktene til vedkommende parti(er) skiller seg tydelig fra motstanderens standpunkter. 

Mange saker lever opp til ett eller to av disse kriteriene, men det er ofte vanskelig å finne saker – eller vinkler på saker – som gir full klaff på alle tre kriterier. Og når jeg skriver “vinkler på saker” er det nettopp fordi troverdigheten og sakseierskapet sjelden er knyttet til hele saksfelt, men til deler av et felt. Både Arbeiderpartiet og Høyre vil for eksempel gjerne ha økonomi, utdanning og helse på dagsorden, men det er måten de snakker om dette på, og hvilke del-temaer de tar opp, som viser hvor de tror de har størst troverdighet: Skal vi satse på bedre generelle rammebetingelser for næringslivet eller en mer selektiv næringspolitikk? Skal vi satse på flere eller bedre lærere? Og skal vi ha fritt behandlingsvalg eller ikke? 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Alle partier “eier” som regel fliker av de store temaene, slik at de kan greie å profilere seg, selv om deres foretrukne saker ikke står mest sentralt, og selv om det ikke er de selv som setter dagsorden. Venstre, for eksempel, har et slags sakseierskap til vilkårene for småbedriftene, så dersom økonomi og næringspolitikk er tema, har også Venstre sin nisje. 

Det er også viktig å være klar over at det kan være forskjell på saker som har stor betydning, og saker som har stor betydning for velgerne. Klimasaken, for eksempel, har uten tvil stor betydning, men har ikke alltid hatt stor betydning for velgerne. De rangerer ofte skole, arbeid og helse først. I en meningsmåling gjort for NRK ifjor, var det skole, økonomi/sysselsetting, helse og innvandring som var viktigst for velgerne. Miljø kom først på femte plass. Denne målingen viser også at Senterpartiet har høy troverdighet i distriktspolitikken, slik partiet alltid har hatt, men at saken har relativt liten betydning for velgerne. I år, derimot, kan det hende at denne saken ville blitt rangert som viktigere.

Politiske partier er ikke så begeistret for å diskutere temaer som de vet at motstanderen har sakseierskap til og derfor tjener på. Og de har som regel lite å tjene på å prøve å kopiere standpunktene til det partiet som har et solid sakseierskap, siden det bare legitimerer motstanderen. Derfor har mange sett med en viss undring på partier, og særlig Arbeiderpartiet, som det siste året har forsøkt å ligne eller overgå Senterpartiet i retorikk og politikk knyttet til den politiske by/land- eller sentrum/periferi-aksen. Einar Lie skrev godt om det her. 

På et annet område tror jeg partiene, og særlig Arbeiderpartiet, i denne valgkampen vil forsøke å unngå debatt, og det gjelder innvandrings- og tildels integreringspolitikken. 

Som Lars Nehru Sand skriver, har Fremskrittspartiet et unikt sakseierskap til særlig skatt (i betydningen skattelettelser), samferdsel og innvandring (i betydningen streng innvandringspolitikk). Sand mener at dette gir Frp svært gode muligheter i valgkampen, fordi partiet kan jakte på sine egne velgere, dvs de som mener at disse sakene er viktigst, mens andre partier “må” snakke om skole, økonomi og helse.

Dette kan det være noe i. Men også Fremskrittspartiet trenger noen å diskutere med for å synliggjøre forskjellene i politikken. Det vil de neppe få i samferdselspolitikken, fordi forskjellene her – sett med velgernes øyne – antagelig mest består i hvem som vil bevilge mest, altså en konkurranse om å gjøre mer av det samme. Det er helt sikkert en god debatt for Frp, siden de aller fleste har fått med seg at det er bevilget mer enn noen sinne på dette feltet og samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen nyter stor anseelse, men det skaper ikke konfrontasjon og konflikt på samme måte som det gjør når man har standpunkter som peker i ulik retning. I skattepolitikken vil det i større grad være slik – skattlettelser mot skatteskjerpelser – men her får Frp også konkurranse av Høyre, som riktig nok vil ha skattelettelser, men som vil ha mye mer moderate lettelser enn Frp går til valg på.

En nærmest perfekt sak for Fremskrittspartiet er (den strenge) innvandrings- og integreringspolitikken. Det er en sak som rent faktisk har stor betydning,  det er en sak som har stor betydning for velgerne, og det er en sak der Fremskrittspartiet har høy troverdighet og et tydelig sakseierskap. I tillegg er det en sak som skiller Frp  tydelig fra motstanderne. Skillet er kanskje større retorisk enn politisk, men slike skiller er ofte mer et spørsmål om persepsjon enn om realiteter.

For Fremskrittspartiet er det derfor av stor betydning å få dette temaet på dagsorden i valgkampen. Men vil det skje?

Jeg vet ikke, men mitt tips er i hvert fall at det ikke blir lett for Frp å få det til å bli et sentralt tema. Jeg tror nemlig ingen andre partier har interesse av å diskutere temaet, og jeg tror at særlig Arbeiderpartiet – som er Frps utpekte hovedmotstander – har stor interesse av ikke å diskutere det. For Arbeiderpartiet, som for sosialdemokratiene i de fleste andre land, er innvandring et meget vanskelig tema, som de gjør alt de kan for å unngå. Ja, de gjør så mye for å unngå temaet at det ikke engang er med som en faktor når de for eksempel skal forklare de store velgerbevegelsene i Europa og ofte unngår temaet helt når de snakker om økonomisk ulikhet.

Det er ikke vanskelig å forstå at innvandring og integrering er et vanskelig tema for sosialdemokratiet. Men det blir jo ikke borte av at man stikker hodet i sanden. Derfor skal det bli interessant å se den langsiktige virkningen av at de danske sosialdemokratene nå, på en langt tydeligere måte enn sosialdemokrater i andre land, har tatt standpunkt og deltar mer aktivt i innvandrings- og integreringsdebatten. 

Men tilbake til Norge: Er det et problem at innvandring muligens ikke blir et stort tema i valgkampen 2017 – rent bortsett fra at det er et problem for Frp?

Ja, jeg mener det. 

For det første: Dette er et saksfelt som faktisk har stor betydning, både for Norge, Europa og verden. Migrasjonen i verden forsvinner ikke, og den reiser en lang rekke spørsmål og problemer som bør diskuteres. Ett av dem er det någjeldende flyktning- og asylregimet, som nærmest er dysfunksjonelt – og hvordan Europa sammen skal møte migrasjonen av fattige og forfulgte. Et annet tema er hva vi kan gjøre for å redusere den ekstreme fattigdommen i verden.

For det annet: Det er et saksfelt som har stor betydning for mange velgere, enten man er enig eller uenig med Frp. Mange velgere er opptatt av innvandringens betydning for økonomi, velferd, kultur og identitet, noe som også var tema for de to Brochmann-utvalgene.

Og for det tredje: Det er et saksfelt, der viktige partier har punkter på programmet som nesten er ukjent for velgerne. Både Senterpartiet og SV kan få stor innflytelse på en eventuell Støre-regjering, og de vil legge til dels sterke begrensninger på arbeidsinnvandringen i Europa. Og hva betyr det for Norge?

I tillegg kommer svært viktige spørsmål knyttet til integrering av de innvandrerne som kommer til Norge, som berører en lang rekke spørsmål knyttet ulikhet, bosettings- og boligpolitikk, skolepolitikk, forholdet mellom introduksjonskurs, trygd og arbeid osv.

Innvandring er ikke en hovedsak for noen av de andre partiene. Men det skyldes ikke at det ikke er en viktig sak. Ser man på f.eks. Senterpartiets program, ser det ut til å være en svært viktig sak. Men de andre partiene, og noen mer enn andre, ser seg ikke tjent med å gjøre det til en sak, fordi de tror at det bare er Frp som vinner på å ha den på dagsorden. 

Valgkamper preges ikke bare av de sakene partiene vil diskutere. Rene avsporinger eller viktige begivenheter kan også sette sitt preg på valgkampen. Mange har f.eks., lett kynisk, pekt på at Fremskrittspartiet ville tjene på en ny flyktningkrise.

Men selv om det ikke inntreffer en krise, bør temaet diskuteres. Dette er nemlig en sak som garantert vil bli mye diskutert  i sosiale medier. Og det er synd, dersom valgkampen blir så fragmentert at enkelte viktige debatter nesten bare foregår i sosiale medier, mens de i liten grad er reflektert i tradisjonelle medier. Derfor bør ikke de andre partiene slippe unna en slik debatt, bare fordi den er ubehagelig.

Mitt tips er at jo vanskeligere det blir for Frp å få til en debatt om innvandring, jo mer ytterliggående utspill vil enkelte i partiet kunne komme med.

Men Frp bør ikke bli belønnet med en debatt, bare fordi det sier noe som andre partier til slutt syns de må ta avstand fra.

Vi bør ha en debatt, fordi temaet er viktig.

På Politisk kvarter i dag var det nok en diskusjon om ulikhet – denne gangen mellom Arbeiderpartiets Trond Giske og Høyres Trond Helleland.

Trond Giske har moderert seg litt i forhold til tidligere debatter, for nå påstår han ikke at økt ulikhet bare skyldes regjeringens politikk. Nå sier han at den økte ulikheten også skyldes regjeringens politikk. Trond Helleland, på sin side, viste til at økningen i ulikheten de senere år i all hovedsak skyldes innvandring. Med litt godvilje kan vi altså, på akkurat dette punktet, si at begge har rett, siden regjeringen ikke har gått inn for å stenge grensene: At det er innvandring til Norge har også med regjeringens politikk å gjøre, og innvandringen har ført til økt ulikhet. Men dette er jo ikke et punkt som i nevneverdig grad skiller høyre- og venstresiden i norsk politikk.

I løpet av debatten fikk Giske spørsmål om hvorvidt han kunne love at ulikheten vil gå ned, dersom Arbeiderpartiet vinner valget. Dette svarte Giske ja til og viste blant annet til at ulikheten gikk ned sist Arbeiderpartiet hadde makten – fra 2005 til 2013.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Giske kan meget vel få rett, siden ulikheten kan vise seg å gå ned allerede i 2016 og 2017. Men vil det i så fall skyldes at Arbeiderpartiet har tatt over regjeringsmakten? Og var det Arbeiderpartiets fortjeneste at ulikheten gikk ned mellom 2005 og 2013?

Arbeiderpartiet skal ha en del av æren for at ulikheten gikk ned etter 2005 og for at den nokså sannsynlig går ned igjen nå. Men det er en ære Arbeiderpartiet må dele med alle de politiske partiene som har vært med på å vedta skattereformer i Norge. Så for å repetere det en gang til:

I 2005, under Bondevik II-regjeringen, vedtok Stortinget en skattereform. Den innebar blant annet at det ble innført utbytteskatt. Dette førte til at mange tok ut store utbytter før utbytteskatten ble innført, hvilket er en ventet konsekvens. Og dette igjen leder til at ulikheten tilsynelatende øker – før den igjen faller. Fra 2004 til 2005 spratt således Gini-koeffisienten opp i 0,327 – et nivå den aldri har vært på i moderne tider og heller ikke siden – hvoretter den falt igjen året etter. Trond Giske later nå som om den falt, fordi Arbeiderpartiet da hadde overtatt regjeringsmakten, men det er tull. Fallet i ulikhet skyldtes skattereformen, ikke Arbeiderpartiet.

I årene etterpå, fra 2005 til 2013, gikk Gini-koeffisienten opp og ned, og den var på 0,250 i 2013.

I 2015 har Gini-koeffisienten igjen gjort et hopp, om enn betydelig mindre enn i 2005 – til 0,271. Og også denne gangen er det sannsynlig at en skattereform har hatt betydning, nemlig den Stortinget vedtok i 2016. Aktørene har antagelig også denne gangen tilpasset seg en varslet skattereform. Og i så fall kan ulikheten falle igjen i årene deretter. Og det er vel dette Giske nå tar sjansen på: Han og Arbeiderpartiet vet at vi antagelig har fått en midlertidig tilsynelatende økning i ulikheten, og derfor er det relativt risikofritt å love lavere ulikhet. 

Fredag publiseres det tall for utbyttene som er tatt ut i 2016. Dersom utbyttene nå går ned igjen, vil det indikere at skattereformen var en bidragsyter til hoppet i ulikheten i 2015.

At skattereformer har slike virkninger vet vi for øvrig også fra den reformen som ble gjennomført i 1992. Om den skrev SSB følgende i 2003: “Det er en utbredt oppfatning at inntektsulikheten i Norge økte på 1990-tallet og i den sammenheng vises det gjerne til utviklingen av kapitalinntektene. Imidlertid skyldes en vesentlig del av økningen i de registrerte inntektsforskjellene økt synliggjøring av eierinntekter etter skattereformen i 1992.”

Forskning på ulikhet, og hva som er årsak og virkning, er ikke uten videre lett. Det har blant annet debatten rundt Piketty vist. Når det ikke alltid kommer klare svar fra forskerne, kan det skyldes at de ikke vet, eller at det er for tidlig å si noe sikkert. Det vil derfor alltid være en viss usikkerhet knyttet til de tallene som brukes, og det vil alltid pågå debatter om de resultatene man foreløpig har kommet frem til, virkelig er riktige. 

Uansett kan nok både røde og blå politikere få rett, hvis de drister seg til å tro eller love at ulikheten igjen vil gå ned når de første effektene av den siste skattereformen har lagt seg. Men det skyldes i så fall helt andre ting enn et eventuelt regjeringsskifte.

I går reiste redaktør Irene Halvorsen i Nationen et interessant spørsmål på vårt frokostmøte: Hvorfor er det så få næringslivsfolk og næringslivsledere som deltar i den offentlige debatten?

Bakgrunnen var diskusjonen på møtet, som dreide seg om næringslivets omdømme, som til dels er dårlig; om den manglende forståelsen for næringslivets rolle og betydning for velferden vår, og om medienes mangelfulle dekning av næringsliv og økonomi. 

Irene Halvorsen innledet sitt spørsmål med å si at hun syns møtet både var veldig interessant og viktig, og hun mente, slik jeg forsto henne, at det trengs en bedre dialog mellom mediene og næringslivet. Og som også flere andre på møtet pekte på: Næringslivet og spørsmål som har med verdiskaping å gjøre, bør bli mer synlig i den store offentlige samtalen og i den politiske debatten.

Det kan være mange grunner til at det vanlige næringslivet er så lite synlig i mediene og i den offentlige debatten. Kanskje er vi preget av for mye “oljedop”, og kanskje har mediene i for stor grad måttet bygge ned næringslivs- og økonomiredaksjonene, fordi det er blitt trangere tider. Men kanskje skyldes det også, som Halvorsen pekte på, at det er vanskelig å få næringslivsfolk i tale, og at for mange av dem dekker seg bak en hær av kommunikasjonsrådgivere.

Både Kristin Skogen Lund og Einar Lie mente at Halvorsen hadde et poeng. Næringslivsfolk er lite synlige i samfunnsdebatten. Men hvorfor er det slik?

NHO fortalte, slik de også har gjort før, at mange næringslivsfolk vegrer seg mot å “stå frem”, fordi det følger så mye ubehag med . Og de må i hvert fall unngå å snakke om visse temaer, som for eksempel skatt, særlig formuesskatten, for da hagler det med hets, noe også Trine Eilertsen skriver om i Aftenposten i dag. Hele norsk næringsliv, dvs. alle næringsorganisasjonene, har i flere tiår ment at formuesskatten på arbeidende kapital er en skadelig skatt, men de har aldri fått gjennomslag for synet sitt. Mange journalister sier at næringslivet har seg selv å takke, siden det er så vanskelig å få næringslivsledere eller -eiere til å stå frem og debattere saken.

Men i går var det altså en som faktisk “sto frem”, nemlig Bjørn Dæhlie, som deltok på frokostmøtet for å fortelle litt om forskjellen mellom å være næringslivsmann og idrettsmann. Skatt var ikke tema, men formuesskatten ble såvidt nevnt. Og hva førte det til?

VG, som ikke var på møtet, kunne med krigstyper fortelle oss at Bjørn Dæhlie “RASER” mot formuesskatten, men det gjorde han ikke. Og på sosiale medier har det nærmest eksplodert med hatske sarkasmer. Og ironien er dermed komplett: Civita arrangerer et saklig møte om et seriøst tema, der det blant annet blir tatt opp at pressen møter en vegg av kommunikasjonsrådgivere når de møter næringslivet. Enden på visa er antagelig at enda flere næringslivsledere vil finne ut at de trenger kommunikasjonsrådgivere. Eller for å hitsette journalist Vidar Kvalshaugs megetsigende tweet: “Formuen er 400 mill. Veien fra ikon til sutrer er forbløffende kort. Er det ingen voksne rundt ham som kan gi råd?”

Bjørn Dæhlie sutret ikke og syns ikke synd på seg selv. Han sa, tvert om, at han syns det norske skattesystemet fungerer bra – med ett unntak. Dermed er han på linje med praktisk talt hele norsk næringsliv. Men selv om så å si hele næringslivet mener det samme, er det altså et standpunkt som det nærmest er illegitimt å ha. 

Når hele grupper velger å holde seg borte fra mediene og samfunnsdebatten av frykt for å bli hetset og hengt ut, er det et ytringsfrihets- og demokratiproblem. Slik betrakter vi det når andre grupper bedriver selvsensur, og slik bør vi selvsagt også betrakte det, hvis det gjelder næringslivsledere og -eiere.

Bjørn Dæhlie har nå selv svart på den mediestormen uttalelsene hans skapte. Tiden vil vise om han vil delta i flere offentlige debatter, eller om han nå velger det bort.

Torsdag 15.juni arrangerer Civita et frokostmøte om næringslivets rolle, betydning og omdømme i samfunnet.

Bakgrunnen for at vi arrangerer møtet er flere undersøkelser som viser at næringslivet har dårlig omdømme, og at mange mennesker har problemer med å forklare hvilken rolle og betydning næringslivet har for vår private og offentlig finansierte velferd. Mange forbinder lite annet med næringslivet enn «olje» eller «fisk». Det er sjelden risikabelt for en politiker eller journalist å snakke eller skrive nedsettende om næringslivet.

Dette er selvsagt et problem for næringslivet, men det er også et problem for Norge. I årene som kommer, vil Norge i stigende grad bli avhengig av et mer variert, konkurransedyktig og lønnsomt næringsliv. Det er nemlig næringslivet, altså alle de som investerer og arbeider i de ofte utskjelte kommersielle bedriftene, som finansierer de offentlige tjenestene og overføringene som vi alle nyter godt av.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hvorfor er det så få som anerkjenner den betydningen næringslivet har, og hvorfor er omdømmet såpass dårlig?

Det kan selvsagt være flere grunner til det.

En mulig grunn kan være oljen, som nærmest har gjort oss fartsblinde. Vi har på 2000-tallet hatt så store ekstra «gratisinntekter» fra oljen at vi nesten har glemt at det er noe som heter skattebetalere. Men etter hvert som inntektene fra oljen får mindre betydning, vil skattebetalerne tre klarere frem: Noen må betale for alt vi ønsker oss over offentlige budsjetter.

En annen grunn kan være måten mediene dekker, eller snarere ikke dekker, næringslivet på. Og her er NRK spesielt interessant.

NRK, som for øvrig selv har et svært godt omdømme, er vår felles allmennkringkaster. Den mottar årlig om lag fem milliarder kroner (fra skattebetalerne) for å fylle oppgaven med å dekke og belyse hele det norske samfunnet. NRK skal blant annet «bidra til å fremme den offentlige samtalen og medvirke til at hele befolkningen får tilstrekkelig informasjon til å kunne være aktivt med i demokratiske prosesser».

Men hvordan dekker NRK næringslivet?

Etter min mening er dekningen svært mangelfull. I forhold til andre deler av samfunnet er dekningen av næringslivet praktisk talt ikke-eksisterende. Det nærmest flommer over med programmer om kultur, underholdning, sport og politikk, og NRK har mange fremragende medarbeidere som er spesialister på disse områdene. Men også religion og livssyn, utenriks, vitenskap, sosiale spørsmål, helse og livsstil er temaer som blir bredt dekket.

NRKs siste årsrapport understreker inntrykket. Der forekommer ordet «kultur» 75 ganger, «underholdning» 40 ganger, «sport» 61 ganger og «idrett» 23 ganger. «Politikk» og «politisk» forekommer 13 ganger, «utenriks» 18 ganger og «religion» og «livssyn» 30 ganger.

Ordet «næring» eller «næringsliv» forekommer null ganger. Ordet «bedrift» står der tre ganger, men da kun i betydningen «mediebedrift».

Næringslivet er altså en blindflekk i NRKs omfattende og svært mangslungne virksomhet. Det finnes, meg bekjent, ingen næringslivsjournalister i NRK – og knapt noen som dekker økonomi – og det er, såvidt jeg kan forstå, ingen programflater som er dedikert til næringslivet.

Dette betyr ikke at næringslivet aldri blir dekket av NRK. Næringslivsnyheter er selvsagt en del av det generelle nyhetsbildet, men som  nyheter flest dreier det seg da ofte om avvikene og om det negative, som f.eks. korrupsjon – eller om spørsmål som tross alt er perifere i forhold til næringslivets kjernevirksomhet, som f.eks. kvotering. Det er selvsagt at NRK skal dekke skandaler som måtte forekomme i næringslivet, akkurat som NRK dekker skandaler som forekommer i politikken, kulturlivet og sporten. Men det spesielle er at næringslivet nesten bare dekkes på denne måten, og at det ikke er noen dekning av det som hele tiden skjer i næringslivet, slik NRK dekker kulturlivet, det politiske liv og idretten.

Det er nemlig veldig mye spennende som skjer i norsk næringsliv, og som understreker hvor viktige private bedrifter er for innovasjon, velstand og fremgang. Da NHO hadde årskonferanse sist – i januar 2017 – ble det veldig tydelig. Da gjorde organisasjonen en vri og presenterte flere bedrifter på scenen – fremfor bare å diskutere politikk. Og det interessante var at politikere og andre ikke-næringslivsfolk som var til stede, lærte enormt mye om noe de visste lite om fra før.

Det kan umulig være i pakt med NRKs samfunnsoppdrag at næringslivet og privat sektor er så dårlig dekket. Og dette bør være et særlig tankekors når NRK, naturlig nok, nå gir omfattende dekning til den anti-næringslivsvinden som blåser i deler av norsk politikk. Profittforbud og rekommunalisering av tjenester som tidligere har vært utført av private er selvsagt helt legitime politiske standpunkter. Men ubalansen i NRKs dekning av næringslivet blir enda mer påtrengende når dette er blitt mer sentrale politiske diskusjoner.

NRK selv kaller seg også en “bedrift”, men er ikke som andre bedrifter. NRK lever godt beskyttet fra de harde realiteter vanlige private bedrifter må forholde seg til. Inntektene kommer nesten uten at NRK behøver å løfte en finger og uten at den må finne opp en eneste ny forretningsmodell. Og det er kanskje her hunden ligger begravet: Jeg merker ofte hvor vanskelig det er for folk, som ikke må tjene penger hver dag, å forstå hva det vil si å drive og arbeide i en bedrift. Det krever kontinuerlig innovasjon og produktivitetsforbedring, og ingen kan klage på konkurranse. Man kan nok tåle et underskudd i en kort periode, men i det lange løp må man tjene penger. Og det burde også samfunnet og politikerne anerkjenne og verdsette mer – fremfor å omtale vellykkede bedrifter som om de er resultat av en grådighetskultur.

NRK bør ta oppdraget sitt mer alvorlig og gjøre noe med den mangelfulle dekningen av norsk næringsliv. 

Om ikke annet bør NRK gjøre det av hensyn til seg selv – for ingen regjering i verden kan fortsette å sørge for at NRK får fem milliarder kroner i året, dersom vi ikke har bedrifter som er lønnsomme og forsyner staten med store skatteinntekter hvert år fra bedriftene selv, fra de som har investert i dem og fra de som arbeider i dem.

De siste ukene har Arbeiderpartiet og Agenda sagt og skrevet mye, og mye rart, om økonomisk ulikhet. 

De ønsker tydeligvis veldig å ha temaet på dagsorden i valgkampen, men snubler både i fakta og argumentasjon. Sist var det Marte Gerhardsen, som i et innlegg i VG nærmest harselerte med statsministeren fordi hun vil satse på utdanning for å forebygge ulikhet. Gerhardsen fikk svar fra meg her på bloggen min, og fra kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen i VG.

Senere kom Marte Gerhardsen med et nytt svar i VG. Dessverre er også dette svaret problematisk. Det er et syltynt forsvar for det forrige innlegget hun skrev, og det inneholder nye krumspring, antagelig for å forsøke å gjøre dette til en bedre valgkampsak enn det er.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

“Mitt poeng er at det ikke er i skolen vi finner grunnen til at ulikhetene nå øker raskt i Norge”, skriver Gerhardsen, men det er ikke nødvendigvis riktig.

Gratis skole er blant de tjenestene som ikke kommer med når vi måler ulikhet, og som gjør at ulikhetene i Norge, som har mange gratis og billige offentlige tjenester sammenlignet med mange andre land, er enda lavere enn de vi greier å måle. 

Men selv om gratis skole ikke kommer med når vi måler ulikhet, vil kvaliteten på skolen indirekte komme med. Det vi lærer på skolen påvirker nemlig inntektsfordelingen, fordi det påvirker om vi får arbeid, hva slags arbeid vi får og hvor mye vi tjener. Og inntektsgivende arbeid er alltid viktigst for (den målte) ulikheten. 

Så hvem vet? Den økonomiske ulikheten vi har i Norge pr i dag, er lav sammenlignet med praktisk talt alle andre land. Men den kan absolutt være påvirket av kvaliteten på utdanningen på 1970-, 80- og 90-tallet. Utdanning virker nemlig ikke slik Gerhardsen synes å tro, som “noen forholdsvis enkle grep” som det bare er å gjennomføre. Utdanning er et meget krevende og komplekst felt, og virkningene av mye av det man gjør (eller ikke gjør), kommer først mange år senere.

Men det mest pussige med Gerhardsens innlegg er hva hun foregir å vite og hva hun ikke vet. Hun vet at “raskt økende forskjeller” i Norge ikke skyldes kvaliteten på skolen. Men selv om hun vet dette, vet hun tydeligvis ikke hva de skyldes.  

Det er rart, siden forskerne i SSB har vært vært ganske klare på dette, og svaret er tilgjengelig for alle: Økningen i ulikhet de senere år skyldes i all hovedsak innvandring. Og et ekstra hopp i ulikheten siste år skyldes, etter alle solemerker, skattereformen som Stortinget nylig har vedtatt, hvilket betyr at det ikke er en varig eller reell endring i ulikheten. Men ingenting av dette nevner Gerhardsen.

I stedet tar hun frem en OECD-rapport om arbeidsmarkedsreguleringer, som har tvilsom relevans for Norge. Dessuten nevner hun at økt adgang til midlertidige ansettelser og skattelettelser fører til økt ulikhet, men heller ikke det stemmer, hvis det er de norske reglene og skattelettelsene hun sikter til. Den økte adgangen til midlertidig arbeid har knapt hatt noen virkning så langt. Samlet sett kan det til og med hende at det blir mindre midlertidig arbeid som følge av den nåværende regjeringens politikk, siden adgangen til midlertidig arbeid i offentlig sektor, som er “verstingen”, strammes inn. Og (den statiske) virkningen på Gini-koeffisienten av de skattelettelsene som er gitt, er, ifølge Finansdepartementet, knapt mulig å beregne, men er høyst sannsynlig +/- 0.

Agenda og Gerhardsen lanserte sin form for ulikhetsdebatt i 2014 med å påstå at Norge var på et vei mot et Downton Abbey-samfunn. Det var en absurd påstand, som er grundig tilbakevist både av min kollega Marius Doksheim og av Norges “Piketty-forsker” Rolf Aaberge. Siden har hun og Agenda vært ivrige i debattene om ulikhet – alt med et mest mulig negativt perspektiv. Men presisjonsnivået er ofte lavt, og budskapet er lite løsningsorientert.

Når vi nå nærmer oss et valg, og hvis Agenda og Arbeiderpartiet ønsker at dette skal være en hovedsak, er det på tide å snakke om løsninger. Min kollega Marius Doksheim har nylig presentert et omfattende notat om tiltak mot ulikhet. Der fremgår det med all mulig tydelighet at det viktigste vi kan gjøre for å forebygge ulikhet, er å sikre alle en god og likeverdig utdanning og muligheter for livslang læring – og å sørge for at det er mulig å etablere og drive lønnsomme arbeidsplasser i Norge. Men siden utdanning og arbeid ikke eliminerer all uheldig ulikhet, er det også viktig med en omfordelende velferdsstat, både i form av overføringer og gratis eller billige tjenester, og et skattesystem som også, men ikke bare, tar fordelingspolitiske hensyn. 

Det er i denne rekkefølgen vi må tenke og prioritere, dersom vi vil bevare et samfunn med små forskjeller. Men Arbeiderpartiet og Agenda starter “bakfra” og vil  nesten bare snakke om skatt, som er det minst viktige. Det kunne riktig nok vært et større og viktigere tema, dersom forskjellene mellom partienes skattepolitikk virkelig var stor, men det er den ikke. I praksis er det svært lite som skiller f.eks. Høyre og Arbeiderpartiet i skattepolitikken. Måten Agenda snakker om utdanning på, kan imidlertid tyde på at forskjellene er større i synet på skolens betydning for ulikheten – og kanhende er det også større forskjeller å spore i synet på næringslivets rolle i arbeidet for å skape et best mulig samfunn for alle.

I VG i dag skriver Marte Gerhardsen i tankesmien Agenda om økonomisk ulikhet.

Her går hun til angrep på statsminister Erna Solberg, fordi Solberg “forsøker å få debatten til å handle om fraværsgrenser og etterutdanning av lærere” og “tidlig innsats” i barnehagen og skolen. Dette blir, ifølge Gerhardsen, “litt for enkelt”. Gerhardsen har “fulgt den internasjonale debatten om ulikhet nøye gjennom mange år, og det er ingen andre enn Høyre i Norge som har nevnt at økende ulikhet kan skyldes at lærerne i OECD-området ikke har fått tilstrekkelig etterutdanning.” Ifølge Gerhardsen er det tre (andre) hovedgrunner til at vi i Norge har mindre ulikhet enn de fleste andre land, nemlig lave lønnsforskjeller, en omfattende velferdsstat og et omfordelende skattesystem.

Dette er oppsiktsvekkende tale fra en som har vært opptatt av ulikhet så lenge og fulgt debatten så nøye.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er en selvfølge at lønnsforskjeller, velferdsstaten og skattesystemet avgjør nivået på ulikhet i inntekt, da det er disse tre elementene som fastsetter inntektsfordelingen. Men det er likevel helt feil å underslå betydningen av utdanning og arbeid på ulikheten. God utdanning i hele befolkningen er en av hovedgrunnene til at vi kan opprettholde lave lønnsforskjeller. Vår omfordelende velferdsstat er helt avhengig av en høy arbeidsdeltakelse, som igjen avhenger av et godt utdanningssystem. Satt på spissen kan man si at utdanning og arbeid forebygger ulikhet, mens velferdsstaten og skattesystemet omfordeler ressurser for å gjøre ulikheten enda lavere enn den ellers ville vært. 

Et kvalitativt godt utdanningssystem er selvsagt veldig mye bedre enn et dårlig utdanningssystem. Og formålet med å satse på bl.a. etterutdanning av lærere, fraværsgrenser og tidlig innsats er at det skal gi oss en bedre utdanning. Jeg tror det er enighet om at faglig sterke lærere og tidlig innsats er viktig. Men også fraværsgrensen i videregående opplæring kan vise seg å bli et viktig tiltak mot ulikhet: Hvis fraværet synker, kan det også være at frafallet synker. Og det er viktig. Som min kollega Marius Doksheim viser i dette notatet om tiltak mot ulikhet, har utdanningsnivå stor betydning for fremtidig arbeidsdeltakelse og inntekt. De med lav utdanning utgjør en stor andel av de med de laveste inntektene. Forekomsten av vedvarende lavinntekt er omtrent tre ganger høyere blant de med utdanning kun på grunnskolenivå enn den er blant de med fullført høyere utdanning. Utdanning er også avgjørende for økonomisk vekst, omstillingsevne og mulighetslikhet. Og det påvirker levestandard, helse, kriminalitet, tillit og demokratisk deltakelse. God utdanning er altså godt for nesten alt.

Det er også oppsiktsvekkende at Gerhardsen mer enn antyder (eller harselerer med) at Solberg er alene om å peke på utdanning som et av de aller viktigste tiltakene for å bekjempe ulikhet. Svært mange mener nemlig det samme. 

Gerhardsen viser selv til OECD-rapporten “Divided we stand” fra 2011, og der kan vi lese blant annet dette: 

“Investing in human capital is key. This must include the early childhood period and be sustained through compulsory education. Once the transition from school to work has been accomplished successfully, there must be sufficient incentives for workers and employers to invest in skills throughout the working life.” Og videre: “the results from the study highlight the central role of education. The rise in the supply of skilled workers considerably offset the increase in wage dispersion associated with technological progress, regulatory reforms and institutional changes. The upskilling of the labour force also had a significant impact on employment growth. The growth in average educational attainment thus appears to have been the single most important factor contributing not only to reduced wage dispersion among workers but also to higher employment rates.”

I en nyere OECD-rapport, “In it together” , fra 2015 kan vi lese dette:

“Skills and education: A focus on the early years, as well as on the needs of families with school children, is crucial in addressing socio-economic differences in education. More must be done to provide youth with the skills they need to get a good start in the labour market. With a rapidly evolving economy, further efforts, with the close involvement of business and unions, should be made in promoting a continuous up-grading of skills during the working life.” Og videre:”the inability of individuals from poor socio-economic background to access higher education and developing their human capital is at the heart of the transmission mechanism through which income inequality lowers economic growth. The reverse is true as well: the trend towards higher educational attainment and better skills has been one of the most important elements to foster economic growth in the long run and, at the same time, to partially counteract the trend toward higher earnings inequality.”

Og OECD sier flere ting, bl.a. dette:

“So what exactly can be done? An important first step is providing access to high quality early childhood education (ECEC) for all children. There is now a wealth of evidence, including longitudinal studies, that investing in ECEC yields high returns in boosting cognitive and non-cognitive skills, as well as later success in the labour market, especially for disadvantaged children. (…) Once in school, the quality of instruction and available resources matter. Improving the performance of disadvantaged schools is crucial: On average, advantaged schools in the OECD have lower student teacher ratios, meaning more individualised attention to each student. They also tend to have more qualified and more experienced teachers. This means that novice teachers are more likely to be placed in lower achieving and more challenging schools.”

Også i Norge kan dette være et problem: Vi har omtrent verdens høyeste lærertetthet, men mange lærere er ufaglærte eller mangler fordypning og kvalifikasjoner i faget de underviser i. Det er blant annet derfor etter- og videreutdanning er viktig.

OECD sier også dette om lærerkvalitet: 

“Despite the large effect of teachers on student performance, disadvantaged schools are not always staffed with the highest quality teachers. Policies must raise teacher quality for disadvantaged schools and students by: providing targeted teacher education to ensure that teachers receive the skills and knowledge they need for working in schools with disadvantaged students; providing mentoring programmes for novice teachers; developing supportive working conditions to improve teacher effectiveness and increase teacher retention; and develop adequate financial and career incentives to attract and retain high quality teachers in disadvantaged schools.” 

I en helt fersk OECD-rapport om lærernes rolle kan vi bl.a. lese dette: 

“The education systems that have succeeded in improving student outcomes in our rapidly evolving landscape point the way forward: teachers must be the top priority. Teachers need new solutions to today’s unprecedented demands and challenges. They have to be able to prepare students to face technologically-driven change, to work in different jobs and  fields or create their own work environment, to distinguish the quality of sources of information, to become critical thinkers, to adapt to change, to relate to people with different cultural background and beliefs, to persevere when confronted with adversity and to learn throughout their lives.

The adaptability of education systems and their ability to evolve ultimately depends on enabling teachers to transform what and how students learn. Teachers have a positive impact on their students’ outcomes when they engage in direct instruction and are able to adapt it to the different needs of their diverse classrooms. A positive disciplinary climate is also essential for teachers to be able to improve student performance and have a sense of well-being and self-efficacy. To strengthen support for teachers, pre-service training offered by education institutions needs to meet high standards, selection procedures need to be sufficiently demanding, and in-service teacher training needs to move from courses and workshops with little impact to new forms of professional development that integrate mentoring by highly skilled teachers, new forms of professional collaboration between teachers and lifelong learning.”

Eller for å sitere Verdensbanken og IMF:

IMF: “Higher inequality lowers growth by
 depriving the ability of lower-income households to stay healthy and accumulate
 physical and human capital. (…) Education policies are key. In a world in which technological change is increasing productivity and simultaneously mechanizing jobs, raising skill levels is critical for reducing the dispersion of earnings. Improving education quality, eliminating financial barriers to higher education, and providing support for apprenticeship programs are all key to boosting skill levels in both tradable and nontradable sectors. These policies can also help improve the income prospects of future generations as educated individuals are better able to cope with technological and other changes that directly influence productivity levels. In advanced economies, with an already high share of secondary or tertiary graduates among the working-age population, policies that improve the quality of upper secondary or tertiary education would be important.”

Og Verdensbanken: “In middle- and high-income countries, where the quantity of education has been more impressive than its results, ensuring the quality of education is a priority»​.

Eller for å nevne en av Agendas foretrukne økonomer, Thomas Piketty: «To sum up: the best way to increase wages and reduce wage inequalites in the long run is to invest in education and skills».

Eller Raj Chetty, som gjestet Agenda ifjor: 

“Students assigned to high-VA teachers are more likely to attend college, attend higher-ranked colleges, earn higher salaries, live in higher SES neighborhoods, and save more for retirement. They are also less likely to have children as teenagers. Teachers have large impacts in all grades from 4 to 8.” (…) “Replacing a teacher whose VA is in the bottom 5% with an average teacher would increase the present value of students’ lifetime income by more than $250,000 for the average classroom in our sample. We conclude that good teachers create substantial economic value and that test score impacts are helpful in identifying such teachers.”

Også den globale utdanningskommisjonen, som jeg selv har hatt gleden av å være med i, er opptatt av utdanningens betydning for fremtidig inntekt og levestandard i sin rapport.

Mange flere internasjonale kilder kunne vært nevnt, men jeg tror dette holder for å vise at Erna Solberg hverken er helt på jordet når hun vil ha mer etterutdanning, eller helt alene når hun mener at utdanning er viktig – ja, kanskje viktigst – for å bekjempe ulikhet og bevare små forskjeller.

Arbeiderpartiet og SV har gjort ulikhet til sin hovedsak i valgkampen. Om det er smart, sett med disse partienes øyne, skal ikke jeg ha noen mening om. Økonomisk ulikhet er uansett et viktig og interessant tema, som Civita har publisert en rekke utredninger om, senest i går, da vi la frem et omfattende notat med tiltak mot ulikhet.

I går deltok jeg også i NRK Debatten, der temaet var ulikhet. Trond Giske gjentok da ikke sine påstander om at Høyre/Frp-regjeringens mål er å skape større forskjeller, slik han har sagt før, men han sa en del andre merkelige ting, som jeg ikke rakk å kommentere der og da.

Noe av det merkeligste er det Giske sier om ulikhetsutviklingen og årsakene til den. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er mange måter å måle ulikhet på. Det vanligste målet er den såkalte Gini-koeffisienten, og det er også denne Giske har vist til, når han den senere tid har snakket om ulikhet. Og kort fortalt er det sånn: Når Gini-koeffisienten øker, øker ulikheten.

Gini-koeffisienten påvirkes av en rekke forhold. Noen er helt utenfor (umiddelbar) politisk kontroll, som for eksempel en omfattende migrasjonskrise – og noe påvirker bare på veldig lang sikt. Tiltak som for eksempel får flere barn til å lære å lese og skrive er veldig viktige for å redusere ulikheten, men de virker bare på veldig lang sikt, og det vil i ettertid være umulig å spore hvor stor påvirkning et slikt tiltak har på Gini-koeffisienten. 

Andre hendelser eller tiltak kan gi umiddelbare utslag på Gini, men det er ikke sikkert at det er varig. Hvis man for eksempel fjerner kontantstøtten, så kan det hende at det umiddelbart vil øke ulikheten litt, fordi fattige innvandrerfamilier får det verre. Men på sikt kan det kanskje øke likheten og skape en mer bærekraftig velferdsstat, fordi flere kommer i jobb.

Atter andre tiltak gir bare et helt kortvarig utslag i Gini, uten at det skyldes reelle endringer i ulikheten. Slik er det blant annet når Stortinget vedtar en skattereform som innebærer en skjerping av utbytteskatten, altså “skatten på de rike”. Det skjedde i 2005/06, og det skjedde i 2015/16 – begge ganger etter forslag fra en borgerlig regjering, men sist også som oppfølging av et utvalg de rødgrønne hadde oppnevnt.

Da er det nemlig forutsigbart at ulikheten øker ganske mye ett år (eller over litt lenger tid, hvis reformen er varslet lenge), for så å falle mer det neste året – fordi flere tar ut større utbytter før utbytteskatten økes. Dette skjedde i forbindelse med 2005-reformen, og det skjer igjen nå i forbindelse med 2015-reformen. 

Så for å gni det inn: Gini-koeffisienten, dvs. ulikheten, økte fra 2004 til 2005, fordi det kom en varslet skattereform med virkning fra 2006. Men etterpå sank ulikheten igjen, og denne skattereformen regnes etterpå som en suksess. 

Utbytteskatten ble igjen økt fra 1.januar 2016, og derfor har det, etter alle solemerker, også kommet et hopp i Gini-koeffisienten fra 2014 til 2015, noe min kollega Haakon Riekeles har forklart nærmere her. Det ble også berørt av SSB i Dagsnytt 18 8.mars. 

Stoltenberg II-regjeringen forklarte fenomenet i den Fordelingsmeldingen den fremmet i 2011: 

“Utviklingen i retning av noe større forskjeller fram til 2006 kan bl.a. knyttes til at kapitalinntektene økte, og til at kapitalinntektene i større grad ble fanget opp av statistikk som følge av skattereformen i 1992. Kapitalinntekter tilfaller i størst grad de mest velstående. Derfor bidro dette til økt målt ulikhet. Utviklingen i retning av mindre forskjeller etter 2006 kan blant annet forklares med økt beskatning av aksjeutbytter etter innføringen av utbytteskatten i 2006. Det har også blitt gjennomført omfordelende endringer i formuesskatten. Ifølge beregninger fra Statistisk sentralbyrå var omfordelingen gjennom skattesystemet om lag 11 pst. sterkere i 2008 enn i 2000.1

Endringen i Gini-koeffisienten for inntekt inkludert aksjeutbytte i figuren (den blå kurven) overdriver imidlertid utslagene. Dette skyldes at innføringen av utbytteskatten i 2006 ga store tilpasninger. Utbytteutbetalingene fra selskapene økte sterkt i forkant av innføringen av utbytteskatten, for deretter å falle til et svært lavt nivå. Fluktuasjonene i Gini-koeffisienten når aksjeutbyttene tas ut av inntektsbegrepet (den røde kurven), er dermed langt mindre enn dersom aksjeutbyttene inkluderes. Utbytteutbetalingene er også nå på vei opp igjen, samtidig som utbytteskatten sørger for en mer rettferdig beskatning av slike inntekter.”

I Debatten i går holder Giske dette poenget godt skjult. For å underbygge at det går i “feil retning”, sier han at “tallene viser det”: “Faktisk er det slik at dette er det nest høyeste forskjellsåret på det siste kvarte århundret. Det eneste året vi har hatt høyere forskjell enn nå, var i 2005, forrige gang Høyre hadde sittet fire år i regjering.” Og når Stefan Heggelund fra Høyre forklarer at hoppet i ulikhet, som vi ser fra 2014 til 2015, skyldes en skattereform Høyre og Arbeiderpartiet har “vært sammen om”, og programleder Ole Torp spør Giske om ikke dette er tilfellet, svarer Giske at han er “dypt uenig i det”.

Jeg syns dette virker veldig spekulativt. Jeg kan ikke fri meg fra en mistanke om at Arbeiderpartiet her snakker mot bedre vitende. Giske fremstiller det som om ulikheten økte kraftig under den nåværende og den forrige borgerlige regjering som følge av skatte- og velferdskutt, og at ulikheten så synker brått når en rød regjering overtar, fordi den fører en annen politikk. Men sannheten er at det i disse tilfellene er en borgerlig regjering som har tatt ansvaret for å legge frem fornuftige skattereformer som Arbeiderpartiet, i all hovedsak, har sluttet seg til.

Det kunne være interessant å få vite om Arbeiderpartiet er enig i at vi i forbindelse med tidligere skattereformer har sett en midlertidig økning i Gini-koeffisienten som ikke reflekterer reelle underliggende endringer i ulikheten, og om Arbeiderpartiet er enig i at det kan være tilfellet også for den sist gjennomførte skattereformen? Eller er Giske og Arbeiderpartiet uenig i det?

Som jeg sa i Debatten i går: Ulikhetsdebatten er viktig, men det er også viktig at man ikke ukritisk importerer ulikhetsdebatten fra USA – eller holder et så lavt presisjonsnivå at det blir umulig å diskutere gode løsninger på de ulikhetsproblemene vi tross alt har.

Jeg syns ikke Arbeiderpartiet så langt har gitt særlig gode bidrag til det.

I går skrev jeg en blogg om de reelle forskjellene i skattepolitikken mellom regjeringen (og samarbeidspartiene) på den ene siden og Arbeiderpartiet på den annen, og om hvor lite vi får vite om dette gjennom mediene.

Svært mange har likt og delt denne bloggen, og en del har vært spente på om Arbeiderpartiet ville svare. Og som det fremgikk av oppdateringen av bloggen som jeg gjorde tidligere i dag, har Harald Jacobsen, som er finansrådgiver for Arbeiderpartiet på Stortinget, svart meg. Han mente at bloggen min var “syltynn” og inneholdt flere feil, men siden påstandene hans var så uklare, ba jeg ham om å presisere. Det gjorde han, så her kommer presiseringene – og mine svar:

Jacobsen: “1. Hvordan er formuleringen din om pensjonister riktig?” 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Min kommentar: Her sikter Jacobsen til en ubetydelig parentes i min blogg, der det sto følgende: “Arbeiderpartiet har aktivt støttet reduksjoner i selskapsskatten og mesteparten av lettelsene i personskatten (med noen unntak bl.a. for pensjonister),…”. Det jeg her sikter til, er altså ikke veldig viktig, men det gjelder endringer som bl.a. har gitt lettelser til pensjonistene, og som Arbeiderpartiet ikke har vært med på. Et eksempel er i statsbudsjettet for 2017, der Regjeringen foreslo å lønnsjustere personfradraget i skatteklasse 1 og 2. Dette er et forslag som innebærer en lettelse for pensjonister, og som Ap stemte imot. (Regjeringen foreslår for øvrig nye skattelettelser for pensjonister i morgen. Det gir Arbeiderpartiet en mulighet til å være med på mer lettelser – eller de kan gå mot og heller forsøke å opprettholde profilen som et parti som er mot skattelettelser.)

Jacobsen: “2. Ap foreslår netto 15 mrd. i skatteøk, altså 70 pst. av regj netto kutt”

Min kommentar: Dette er en helt irrelevant innvending. Min blogg handler om hva som har skjedd i inneværende stortingsperiode – ikke hva som er lovet eller planlagt for den neste perioden. 

Jacobsen: “3. Om vi kutter skattene for de med <600′ i inntekt med 1 mrd. og dekker det inn med økt skatt for de med millioninntekt er nettoen -1+1=0, men forskjellen i innretning er alt annet enn 0”.

Min kommentar: Dette er også en irrelevant innvending mot min blogg. Jeg skriver jo nettopp om når det er relevant å bruke tall for netto skattelettelser, f.eks. når man diskuterer om lettelsene er store eller små, om hvordan de påvirker budsjettbalansen osv.- og når det kan være relevant å bruke tall for brutto skatte- og avgiftslettelser og -skjerpelser, som nettopp kan dreie seg om fordelingsprofilen. Men som jeg la til, er det også ulike måter å se fordelingsprofilen på.

Jocobsen: “4. Endringen i verdifastsettelsen av formuesskatt er i tråd med Aps forslag fra nov ’15, men innebærer ikke lettelser, da vi kombinerer endringene med økt sats”.

Min kommentar: Jeg har ikke skrevet noe om at det innebærer lettelser. Det eneste jeg har skrevet, er at Ap har vært med på noen små endringer i formuesskatten.

Jacobsen: “5. Tallet du/Siv Jensen operer med som handlingsrom er ikke justert for økte utgifter i Folketrygden eller demografikostnader i kommuner og helseforetak. Det er ganske useriøst.”

Min kommentar: Det er selvsagt ikke useriøst å legge til grunn de tallene og begrepene som brukes i bl.a. Nasjonalbudsjettet og Perspektivmeldingen. Å si at det er useriøst å bruke disse tallene, er det samme som å si at Finansdepartementet og SSB er useriøse, siden de ikke har publisert slike tall. Det er riktig at Arbeiderpartiet har etterlyst tall for det de kaller “det reelle handlingsrommet”, men det finnes altså, meg bekjent, ikke noe tall som forteller hva dette er. Såvidt jeg kan se, var da også Arbeiderpartiet eneste parti som i innstillingen til stats- og nasjonalbudsjettet for 2017 beklaget seg over dette. Og for å gjenta: Netto skattelettelser utgjør ca. 14 prosent av handlingsrommet, mens de lettelsene det har vært og er uenighet om, utgjør 3-4 prosent av handlingsrommet. Hvordan “handlingsrommet” defineres, står spesifisert i de nevnte dokumentene.

Alt oppsummert: Jeg kan ikke se at Arbeiderpartiet har påpekt en eneste feil i bloggen min, og dermed står konklusjonen fast: Forskjellene i skattepolitikken er ikke så store og dramatiske som særlig Ap vil ha det til. 

Om forskjellene blir større i fremtiden, gjenstår å se.