Kristin Clemets blogg Her skriver jeg om ideer, verdier og politikk.

De siste dagene har jeg lurt på en ting:

Hvorfor sier representanter for regjeringspartiene at de i denne perioden har gitt skattelettelser på ca. 21 milliarder kroner, mens Arbeiderpartiet, blant annet ved Trond Giske i Politisk kvarter i dag, sier at det er gitt lettelser på 25 milliarder kroner?

Det fins et svar på dette spørsmålet, men jeg måtte finne det ut selv. Selv om de to tallene blir gjentatt og gjentatt i debatter på NRK, har jeg nemlig til gode å høre en journalist opplyse meg om fakta i dette spørsmålet. Og derfor lurer jeg på en ting til: Hvorfor ser ikke NRK det som sin oppgave å oppklare slike spørsmål og opplyse lytterne sine om hva som er fakta i en slik sak? I dag deltok Magnus Takvam i Politisk kvarter for å “analysere” den forutgående skattedebatten mellom Trond Giske og Ketil Solvik-Olsen, men er det ikke enda viktigere at NRK opplyser oss, slik at vi kan analysere selv?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Faktum er at Regjeringen har fått vedtatt skatte- og avgiftslettelser på til sammen ca. 25 milliarder kroner. Men siden de også har gjennomført avgiftsskjerpelser på til sammen ca. fire milliarder kroner, er netto lettelser ca. 21 milliarder kroner.

Hvilket tall er mest relevant?

Det avhenger nok litt av hva man diskuterer. I en diskusjon om hvorvidt skatte- og avgiftslettelsene er store eller små og i diskusjoner om budsjettbalansen, så er det åpenbart tallet for netto skatte- og avgiftslettelser som er relevant. Og dette er vel også noe NRK kunne opplyst oss om eller i det minste kommentert?

Dersom man er opptatt av fordelingen av skatte- og avgiftslettelsene og -skjerpelsene, kan nok også bruttotallet være interessant, for det er jo ikke sikkert at lettelsene og skjerpelsene treffer de samme personene og bedriftene. Men da burde vi også blitt opplyst om det, og om at det er ulike måter å se fordelingen på.

Noe annet jeg har lurt på, er dette: Har virkelig Arbeiderpartiet vært mot alle disse skattelettelsene? Jeg mener jo bestemt å huske at Jens Stoltenberg, da han var statsminister, plutselig “overrumplet” alle med å gå inn for lettelser i selskapsskatten?

Heller ikke dette har jeg fått noe svar på ved å lytte til NRK, så jeg måtte sjekke det selv. Og så vidt jeg forstår, er situasjonen omtrent som følger:

Arbeiderpartiet har aktivt støttet reduksjoner i selskapsskatten og mesteparten av lettelsene i personskatten (med noen unntak bl.a. for pensjonister), noe som utgjør 11-12 milliarder kroner, altså mer enn halvparten av de netto lettelsene som er gitt.

Arbeiderpartiet stemte ikke for fjerning av arveavgiften, men har heller ikke foreslått å gjeninnføre den, noe som innebærer en ekstra skattereduksjon på ca. to milliarder kroner. Arbeiderpartiet er altså aktivt, eller i ettertid, enig i 60-70 prosent av skattelettelsene.

Når det gjelder lettelsene i formuesskatten (til sammen i overkant av fem milliarder kroner) har Arbeiderpartiet bare støttet endringene i verdsettelsesrabatten på aksjer og eiendeler som en del av skatteforliket.

Så alt oppsummert: Er det ikke litt merkelig at vi skal høre den ene skattedebatten etter den andre, som dreier seg om det som fremstilles som veldig store skattelettelser på 25 milliarder kroner, som noe som tilsynelatende skiller de blå fra de røde i denne stortingsperioden, mens skillet i virkeligheten ikke er mer enn fem-seks milliarder kroner? 

Enda merkeligere blir det, hvis vi prøver å sette 5, 6, 21 eller 25 milliarder kroner i perspektiv. Statsbudsjettet er på ca. 1300 milliarder kroner, og bruttonasjonalproduktet er på over 3100 milliarder kroner. Skattelettelsene utgjør altså godt under én prosent av BNP og under to prosent av statsbudsjettet. Og de skattelettelsene man har vært uenig om i denne perioden eller er uenig om nå, utgjør under en halv prosent av statsbudsjettet.

Alt dette har jeg funnet ut selv. Hvis det er feil, regner jeg med at noen gir meg beskjed, så skal jeg korrigere.

Men spørsmålet mitt er: Hvorfor opplyser ikke NRK meg om dette?

Opplysning er selve kjerneoppgaven for en journalist. 

For NRK bør denne oppgaven alltid komme i fremste rekke.

Oppdatert 10.5. kl.14.30: Mange har på sosiale medier lurt på hva Arbeiderpartiet og NRK eventuelt ville svare til denne bloggen, og nå har jeg fått svar fra Arbeiderpartiet. På Twitter skriver Harald Jacobsen, som er  finanspolitisk rådgiver for Arbeiderpartiets stortingsgruppe følgende: “Veeldig relevant å sammenligne skattekutt som andel av budsjettet i stedet for, well, f.eks. andel av handlingsrommet. Syltynn kronikk”.

Jeg tror dette skal oppfattes ironisk, dvs. at Jacobsen mener at det ikke er relevant å sammenligne skattelettelsene med budsjettet, de må i stedet sammenlignes med det økonomiske handlingsrommet Regjeringen har hatt.

Nå har ikke jeg påstått at det mest relevante er å sammenligne skattelettelsene med budsjettet og BNP, men likevel: Jeg gjorde denne sammenligningen, fordi jeg tror at mange ikke vet hvor stort budsjettet er og hvor små skattelettelsene er i forhold. Men dette er også relevant, fordi det forteller noe om hvor lite dette betyr for eksempel for den økonomiske ulikheten – som jo er et argument Arbeiderpartiet stadig vender tilbake til.

Men la meg også ta Jacobsen på ordet, for det er selvsagt ikke noe i veien for å sammenligne skattelettelsene med det handlingsrommet Regjeringen har hatt. Det har jeg gjort mange ganger før, bl.a. her: http://www.vg.no/nyheter/meninger/skatt/ti-punkter-vg-glemte/a/23945870/

Så for å gjenta tallene:

Ifølge både Perspektivmeldingen og Nasjonalbudsjettet 2017 utgjør netto skattelettelser i denne stortingsperioden cirka 14 prosent av det handlingsrommet Regjeringen har hatt.

Hvis vi bare ser på de skattelettelsene det er uenighet om, altså mesteparten av formuesskatten og noe til, dvs. 5-6 milliarder kroner, så utgjør de 3-4 prosent av handlingsrommet.

Jeg syns, for å være ærlig, at dette ikke akkurat svekker mitt poeng. Snarere tvert imot.

Harald Jacobsen har også twitret at det er noen feil i bloggen min, men han har så langt ikke villet svare på hva det er. Men jeg oppdaterer gjerne bloggen en gang til, hvis det fremkommer at jeg har skrevet noe galt.

Magnus Takvam i NRK har for øvrig også twitret og sier at saken på Politisk kvarter handlet om Frp, og at ikke alle påstander ble kommentert.

Trond Giske (Ap) mener at «de økende forskjellene i Norge blir valgkampens viktigste sak».  Også SV og Rødt vil gjøre økonomisk ulikhet til hovedsak. 

Diskusjonen om hvordan vi kan bevare små forskjeller er viktig.

Det foreligger veldig mye interessant faglig materiale om økonomisk ulikhet, både i Norge og internasjonalt. Dessverre skjemmes deler av den politiske debatten av lavt presisjonsnivå og mange sleivspark til politiske motstandere. Så la meg nevne noen forhold som ikke alltid kommer frem i debatten:

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

• Økonomisk ulikhet kan måles på mange måter, men et vanlig mål er «Gini-koeffisienten». Målt på denne måten er Norge det landet i OECD som har nest lavest ulikhet. Bare Island har lavere ulikhet enn Norge, ifølge siste tilgjengelige tall.
• Ulikheten mellom alle verdens folk og mellom land og regioner i verden, er blitt mindre de siste årene. Det skyldes blant annet globaliseringen, som har gjort mange fattige land rikere, hvilket har ført til redusert fattigdom og en voksende middelklasse.
• De siste 30-40 årene har ulikheten innad i mange land blitt større. Men variasjonene er store: I USA har ulikheten vokst kraftig.  I Norge har den vokst mye mindre.
• Det er mange årsaker til at ulikhetsveksten i USA har vært sterk, mens den har vært mye mindre i Norge. Mange fremhever at vi har en mer universell velferdsstat, et bedre utdanningssystem, mer velfungerende markeder og sterkere institusjoner, herunder bl.a. trepartssamarbeidet. Satt på spissen: Dersom vi fjernet alle velferdsordningene og all skatt i Norge, ville ulikheten fortsatt være lavere enn den er i USA etter skatt og velferdsoverføringer.
• Når vi skal sammenligne land holder det ikke bare å se på Ginikoeffisienten. I Norge har vi nemlig mange billige eller gratis tjenester, og disse regnes ikke med i Gini. Det betyr at ulikheten er enda lavere i Norge enn den ser ut på papiret.
• Men selv om ulikheten er lav i Norge, har den altså vokst de siste 30-40 år, mest på 1990-tallet. De vanligste forklaringene har med globalisering og teknologisk utvikling å gjøre. Når ulikheten ikke har vokst mer enn den har gjort, har det også med politikk å gjøre. Norske regjeringer har motvirket en sterk ulikhetsutvikling med politiske tiltak. Også systemet for lønnsdannelse bidrar til å motvirke store forskjeller.
• Den norske velferdsstaten er viktigst for å oppnå større likhet enn den som bare markedet ville gitt. Velferdsstaten står for nesten 73 prosent av omfordelingen. Skattesystemet, som også har mange andre oppgaver enn fordeling, står for ca. 27 prosent.
• Det finnes en lang rekke politiske tiltak som kan motvirke ulikhet. Noen av dem kan lede til større ulikhet på kort sikt, mens de fører til større likhet på lenger sikt. Hvis man strammer inn på trygdeordninger for at det skal lønne seg å jobbe, vil det på kort sikt kunne føre til større ulikhet, mens det på lenger sikt kan føre til større likhet ved at flere kommer i arbeid.
• Noen tiltak fører også til at det midlertidig, og på papiret, kommer en sterk økning i ulikheten, før den igjen faller. Det har skjedd hver gang Stortinget har gjennomført en skattereform, som stort sett alle partier har ment var fornuftig. Det skjedde på begynnelsen av 1990-tallet og rundt 2005/06, og det skjer igjen nå. Når Giske viser til at ulikheten delvis gikk ned under den rødgrønne regjeringen, skyldes det i hovedsak en skattereform som ble vedtatt under en borgerlig regjering og et børskrakk i forbindelse med finanskrisen.
• I politisk debatt trekkes det ofte frem enkeltposter på statsbudsjettet som, på marginen, kan øke eller redusere ulikheten.  Å fjerne kontantstøtten eller formuesskatten vil isolert sett øke ulikheten, men hvis hensikten er å øke investeringene og få flere i arbeid, kan det redusere ulikheten siden.  Å føre den store ulikhetsdebatten på bakgrunn av slike enkeltposter på statsbudsjettet er uansett lite hjelpsomt. Man må se på hele budsjettet, hele politikkfelt og utviklingen over tid for å danne seg et bilde.
• Alle regjeringer fører dessuten politikk som de vet vil øke ulikheten, fordi det også finnes andre verdier enn likhet som er viktige. Selv om innvandring øker ulikheten i Norge, er det ingen partier som har foreslått full innvandringsstopp.Innvandring bidrar dessuten til redusert ulikhet i verden, selv om den øker ulikheten i mottakerlandet.
• Den viktigste årsaken til økt ulikhet de senere år, er høy innvandring. Økningen i antall fattige (målt etter et relativt fattigdomsbegrep) skyldes innvandring. Den har bl.a. ført til at flere barn lever i familier med dårlig økonomi. Det er satt inn mange tiltak for å møte denne utviklingen, og ikke alle tiltak fanges opp i Gini. Gratis kjernetid i barnehage er et eksempel på en velferdsordning som ikke blir målt, men som trolig er langt viktigere enn små endringer i Gini.
• Noen er nesten bare opptatt av skatt når de diskuterer ulikhet. Men hverken skattelettelsene som er gitt i denne stortingsperioden, eller skatteøkningene som Arbeiderpartiet planlegger, betyr mye for ulikheten i Norge. Skattelettelsene utgjør godt under enn én prosent av BNP, mindre enn to prosent av statsbudsjettet og bare cirka 14 prosent av det handlingsrommet regjeringen har hatt de siste tre år. Formuesskatten på såkalt arbeidende kapital, som er mest omstridt, svarer for cirka 0,6 prosent av fordelingen i Norge.
• Noen tiltak som bidrar til god fordeling, kan være svært viktige, samtidig som de bare virker på veldig lang sikt. Å lære alle barn å lese og skrive er et eksempel på et slikt tiltak. Det kan ikke overvurderes, det tar tid før resultatene kommer, og det er nesten umulig å vite hvordan akkurat et slikt «tiltak» virker inn på Gini.

Ulikhetsdebatten er komplisert, og arbeidet for å bevare små forskjeller er ikke enkelt. Som første regjering har Solberg-regjeringen viet et eget kapitel til «Ulikhet og livskvalitet» i den nylig fremlagte perspektivmeldingen. Her legger regjeringen frem en strategi med åtte elementer den mener er viktig for å bevare et samfunn med små forskjeller.  

Stortinget skal behandle meldingen i juni, og da får politikerne en god anledning til å diskutere og belyse ulikhetsproblemet på en god måte. Da får vi kanskje også vite mer om hva som egentlig skiller de politiske partienes politikk for å bekjempe ulikhet.

Under Politisk kvarter i dag twitret jeg at Trond Giske nådde et “absolutt lavmål”. 

Etterpå har blant andre lederen for Arbeiderpartiets gruppesekretariat, Hans Kristian Amundsen, spurt meg: “Skjønner ikke? Han referere fakta, forskjellene i Norge øker og FrP/H fører en politikk som bidrar til det.”

Bakgrunnen for denne “dialogen” er ikke veldig viktig, men den er et godt eksempel på hvor utspekulert politisk kommunikasjon kan være, og derfor vil jeg gjerne forklare nærmere hvorfor jeg twitret som jeg gjorde.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Politisk kvarter tok utgangspunkt i et utsagn Jonas Gahr Støre kom med på Arbeiderpartiets landsmøte: “Høyrepartiene, som ønsker de økonomiske forskjellene mellom folk, og som øker dem. ((I motsetning til (min anm.)) Arbeiderpartiet, som gjennom hele sin historie har kjempet for små forskjeller”.)

Jeg vet ikke, men for meg ser dette litt snedige utsagnet ut som noe Støres taleskrivere  har tenkt svært nøye igjennom, Jeg tror de fleste som hører det, syns de hører at Høyre og Fremskrittspartiet ønsker økte økonomiske forskjeller. Men siden Støre ikke kan dokumentere det, sier han det på en litt annen måte: Han sier at Høyre og Frp “ønsker de økonomiske forskjellene mellom folk”, hvilket er et nokså uklart utsagn – for hvilke økonomiske forskjeller er det han sikter til? Alle økonomiske forskjeller, eller bare noen av dem? Og hva er det i så fall som skiller Høyre og Frp fra Arbeiderpartiet, siden også Arbeiderpartiet ønsker økonomiske forskjeller mellom folk? Det finnes jo ingen partier i Norge som ønsker å fjerne alle økonomiske forskjeller mellom folk?

I tillegg sier Støre at høyrepartiene “øker” de økonomiske forskjellene, og det kan det, saklig sett, være noe i. Så lenge man aksepterer en relativt stor asylinnvandring til Norge, vil forskjellene øke. Men det er vanskelig å se at dette skiller Høyre og Frp fra Arbeiderpartiet, for Arbeiderpartiet går vel tross alt ikke inn for en strammere innvandringspolitikk enn den Høyre/Frp-regjeringen fører?

Støres utsagn er altså, alt oppsummert, et utsagn som antagelig passerer en løgndetektor, men som etterlater et inntrykk som neppe ville passert.

Og det er her Giskes utsagn i Politisk kvarter kommer inn. For Giske fikk helt konkrete spørsmål som tok utgangspunkt i det etterlatte inntrykket Støre skaper med sitt utsagn – nemlig om han og Arbeiderpartiet virkelig mener at Høyre/Frp-regjeringen, Erna Solberg og Høyre ønsker økte økonomiske forskjeller? Og til dette svarer Giske “ja”. Han mener regjeringen fører en “bevisst og systematisk politikk for økte forskjeller”, fordi økte forskjeller både er “villet” og “ønsket”. 

Men slike utsagn passerer ikke en løgndetektor, og det er det minst tre grunner til:

1) Det kan ikke dokumenteres at Høyre/Frp-regjeringen eller Erna Solberg ønsker større økonomiske forskjeller. Dokumentasjonen som finnes, viser det motsatte. Både Solberg og Støre snakket mye om økonomiske forskjeller i sine landsmøtetaler, men begge sa det samme. De sa at det var viktig med små forskjeller, og at de ville bekjempe økte forskjeller. Her er noen av utsagnene Solberg kom med: 

“Vi tror på den måten vi (i Norge) har valgt å jobbe sammen på. Med tillit til hverandre, små forskjeller og felles mål. (…) Vi skal omstille oss, men vi skal samtidig bevare små forskjeller og et inkluderende samfunn. (…)  En skole som prioriterer læring, kunnskap og kvalitet er også vårt viktigste verktøy for å bekjempe forskjeller. (…) Og vi skal inkludere flere i arbeidslivet for å motvirke økte forskjeller og skape muligheter for alle. (…) Et Norge som kan ta vare på de viktige kvalitetene ved vårt samfunn. Som små forskjeller. Og muligheter for alle. (…) Ulikhetene i samfunnet vil øke dersom vi ikke klarer å inkludere alle som kan jobbe i arbeidslivet.” 

Og her er noe av det Støre sa: “Fordi arbeid til alle er det aller viktigste for å bevare små forskjeller. (…) Vi må stanse en utvikling hvor store forskjeller på arbeidsmarkedet blir til dype kløfter i samfunnet.” (Han snakket mer om forskjeller, men da var konteksten i større grad harsellas med høyrepartiene og ikke egen politikk.)

2) I Høyre/Frp-regjeringens nylig fremlagte Perspektivmelding er det, for første gang, et eget kapittel om “Ulikhet og livskvalitet”. Her fremgår det med all mulig tydelighet at regjeringen mener det er viktig å bevare små forskjeller og bekjempe større forskjeller. Ved inngangen til den strategien regjeringen presenterer for å bekjempe ulikhet, heter det at “regjeringen mener at viktige elementer for å bevare et samfunn med små forskjeller og begrense antallet som lever i fattigdom vil være” høy sysselsetting og lav ledighet, flere fra trygd til arbeid, vellykket integrering av innvandrere, god kvalitet i utdanningssystemet, et godt trygdesystem, et godt skattesystem, høy tillit og åpenhet og en velfungerende lønnsdannelse. 

3) De som gidder å lese dette kapitlet, vil for øvrig få en god innføring av hva økonomisk ulikhet er, hvordan den oppstår og hvordan den har utviklet seg over tid, både i Norge og andre land. Men leserne av denne bloggen skal få en enda kortere oppsummering:

* Den økonomiske ulikheten har stort sett økt i alle vestlige land de siste 30-40 år. Dette har sammenheng med tunge trender knyttet til blant annet globalisering, teknologisk utvikling og migrasjon. 

* De tunge trendene kan motvirkes ved hjelp av god politikk og en godt fungerende markedsøkonomi. Derfor har ulikheten vokst veldig forskjellig i ulike land. I USA har den vokst veldig mye. I Norge har den vokst mye mindre. 

* Norge har omtrent den laveste ulikheten i verden. Ser man på tall for 2014 eller seneste tilgjengelige år, har Norge nest lavest ulikhet blant alle OECD-landene. Bare Island har litt lavere ulikhet.

* De siste tallene for ulikhetsutviklingen i Norge, er blitt publisert og forklart av SSB. Og ifølge SSB er det to årsaker til at ulikheten økte også i 2015. Den ene årsaken er innvandring, og den andre årsaken er økning i aksjeutbytte. Men ingen kan ennå vite om økningen i aksjeutbytte er en reell økning i ulikheten, eller om det er en tilpasning til skattereformen. Det siste er sannsynlig, for dette erfarte Norge også sist det ble gjennomført en skattereform: Vi fikk en kortvarig og midlertidig sterk økning i ulikheten som en følge av (legitime og legale) tilpasninger til et nytt skattesystem. Og for å presisere: Den skatteendringen det er snakk om, er en økning i utbytteskatten, som likevel kan bidra til økt ulikhet året før den inntreffer, fordi bedriftseiere tar ut utbytte i forkant av økningen. Det samme skjedde i 2006, og da så man at ulikheten falt igjen etter at utbytteskatten ble økt.

Det eneste vi så langt kan være sikre på, er altså at innvandringen til Norge har ført til økt ulikhet i 2015.

Det er i lys av disse momentene at Trond Giskes uttalelser fremstår som lite redelige.

Når påsken er over, er det snart et nytt landsmøte.

Kommende helg er det Arbeiderpartiet som skal i ilden.

Som sedvanlig vil mediene være fulle av forhåndsomtaler, intervjuer, meningsmålinger og nøye planlagte saker, som enten løfter eller legger snublestener for vedkommende parti, slik det hittil er skjedd med både Høyre, SV og Venstre. En av forhåndssakene før Arbeiderpartiets landsmøte kom i VG i dag, for øvrig positivt vinklet for Arbeiderpartiet, siden oppslaget nesten utelukkende fokuserer på “kampen” mellom Støre og Solberg og ikke på den kraftige tilbakegangen Arbeiderpartiet har på målingen.

Jeg antar at en av de journalistene vi vil høre fra før Arbeiderpartiets landsmøte, er Aftenpostens Solveig Ruud. Forut for hvert landsmøte lager hun saker der hun oppsummerer sitt inntrykk etter det som må være en svært grundig gjennomgang av partienes programmer og programforslag.

Solveig Ruud lager selvsagt også andre saker, og noen av dem er veldig informative – som for eksempel denne saken om støtten til barnefamiliene, som dels ga oss en oversikt over omfanget og arten av støtte til barnefamiliene og hva partiene mener, samtidig som den varslet om at et offentlig utvalg snart ville legge frem forslag som ville kunne føre til enda mer debatt. 

I disse “fake news”-tider syns jeg det er grunn til å rose journalister som Solveig Ruud. Jeg tror nemlig problemene med såkalte falske nyheter hadde vært langt mindre, hvis journalistikken, etter beste evne, var mer opptatt av å analysere og rapportere om fakta – fremfor å være en arena for aktører som fremfører “alternative fakta”, unyanserte synspunkter eller i verste fall løgn.

Jeg tror ikke noen greier å være helt nøytrale – heller ikke Solveig Ruud. Men en journalist som virkelig ønsker å være det, vil nok greie det ganske godt. Og hvis mange nok ønsker det og greier det ganske godt, blir resultatet godt nok.

Problemet er at journalistikk i dag i for liten grad greier å finne frem til fakta – eller, for å si det litt mer svulstig, til sannheten. Mange journalister nøyer seg med å rapportere om påstander som blir fremsatt uten å ta stilling til dem. Det er selvsagt mange debatter der det ikke finnes objektive fakta, for også politikere har verdier og meninger som ikke kan eller bør etterprøves av noen journalist. Men i debattene fremføres det også fakta som kan etterprøves.

Å etterprøve slike fakta burde være en kjerneoppgave for journalister. Hvis det ikke er viktig å få klarlagt om for eksempel arbeidsledigheten er 50.000 eller 100.000, eller om “de store pengene” er brukt til skattelette eller noe annet – hva skal vi da med journalister? Man kan tenke seg at slike oppgaver overlates til andre, som for eksempel til tankesmier eller til faktasjekking som er “outsorcet” til andre. Men det vil være et nederlag for kvalitetsjournalistikken om ikke den også ser dette som en viktig oppgave. 

Falske nyheter er ikke nytt. Vi som har levd en stund, kjenner begrepet “avisand”. Det nye er at “avisendene” sprer seg vanvittig raskt, og at teknologien gjør at man kan “herme” etter ekte nyheter på en mye mer troverdig måte. 

Men det mest fascinerende er at så mange tror på dem. Og hvorfor gjør de det?

Jeg tror at medienes manglende vilje eller evne til å undersøke fakta, og tendensen til bare å referere eller være arena for fremføring av “alternative fakta”, gjør at “fake news” ikke fremstår som så spesielt. Alle kan simpelthen holde seg med de “alternative” faktaene de vil.

Det er virkelig et stort behov for kvalitetsjournalistikk nå. Men kvalitetsjournalistikk er ikke per definisjon alt det som står, høres eller sees i tradisjonelle medier. Noen gjør et svært viktig arbeid – andre gjør det ikke. Og for mange mangler det ressurser, siden det å bruke tid på å undersøke fakta, er tid- og ressurskrevende. 

Solveig Ruud er slett ikke alene.

Men hun er et godt eksempel på en som ofte forfølger journalistiske idealer som alle nå burde hegne om.

I Høyres partiprogram for 2013-17 heter det at Høyre vil “tillate søndagsåpne butikker”.

Det er et programpunkt som ikke vil bli gjennomført, og det er dessuten noe som Høyre ikke lenger mener.

På landsmøtet for to uker siden, der partiet behandlet programmet for 2017-21, vedtok partiet i stedet å “tilpasse åpningstidene i handelsnæringen bedre til tiden når forbrukerne ønsker å handle”.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg vet ikke hvorfor Høyre har skiftet standpunkt. 

Man kunne kanskje mistenke at det var en taktisk tilpasning til KrF, og kanskje også LO og NHO, som er sterke motstandere av søndagsåpne butikker, men stortingsrepresentant Stefan Heggelund forklarer det annerledes. Han sier at søndagsåpne butikker ikke er så viktig for (flertallet i) Høyre, at det ikke er noe rop i befolkningen, og at stadig flere handler på nett fremfor i butikk.

Likevel må det være lov å reise spørsmål ved det vedtaket Høyre nå har fattet. Partiet ønsker altså å “tilpasse åpningstidene i handelsnæringen bedre til tiden når forbrukerne ønsker å handle”. Dette skal, ifølge programkomiteen, visstnok bety at man ikke vil tillate søndagsåpne butikker i den fireårsperioden som kommer, men at man likevel må være åpen for at forbrukerne får andre ønsker og behov, eller for å rydde opp i et lovverk med mange “merkverdigheter”. 

Men hvordan kan man egentlig “tilpasse åpningstidene” til den tiden “forbrukerne ønsker å handle”, hvis ikke butikkene kan gjøre det selv?

I en Dagsnytt 18-debatt etter landsmøtet lurte også programleder Ugo Fermariello på det. Han lurte simpelthen på hvordan forbrukerne skulle få fortalt politikerne at de eventuelt ønsket andre åpningstider enn butikkene har nå.

I gamle dager ville nok Høyre svart at den enkleste måten å gjøre det på, er å la butikkene selv bestemme når de vil ha åpent, avhengig av behovet og etterspørselen på stedet. Høyre er jo tross alt et parti som tror at markedsmekanismen, dvs. tilbud og etterspørsel, er en ganske fin måte å avdekke et behov på. Og det gamle standpunktet til Høyre, om å tillate søndagsåpne butikker, var jo ikke ment som et pålegg, men som en mulighet for butikkene til å holde åpent, hvis de ville.

Men sånn tenker visst ikke Høyre lenger nå. Så svaret til Fermariello var at man heller ville bruke “meningsmålinger, dialog i partier og andre samfunnsmessige dialoger” for å finne ut hva som er forbrukernes ønsker og behov.

Det lyder unektelig litt tungvint. 

Noen ganger lurer jeg på om ordet “innvandringskritikk” har fått en ny og annen betydning i det norske politiske språket. Det virker som om mange tror det betyr “muslim-” eller “islamkritikk”, og at den som er “innvandringskritisk”, altså først og fremst er “muslim-” eller “islamkritisk”.

Jeg finner i hvert fall ingen annen forklaring på at så mange av Senterpartiets politiske venner og kommentatorer så nødig vil ta inn over seg at Senterpartiet er det partiet i Norge som har den strengeste innvandringspolitikken. Enkelte, som Knut Arild Hareide, har riktig nok registrert at jeg har skrevet og sagt dette, blant annet basert på en analyse av retorikk og realiteter i innvandringspolitikken som min kollega Torstein Ulserød har laget – men det er akkurat som om man nøyer seg med å registrere påstanden uten å ta den på alvor. Det virker som om man tror at det ikke kan være sant – eller at det bare er noen sider ved innvandringspolitikken som teller med når man skal gjøre opp regnskap.

Noe lignende skjedde i Dagsrevyen i går, da Magnus Takvam kommenterte Senterpartiets landsmøte. Da Nina Owing spurte om behandlingen av “innvandring” på landsmøtet, svarte Takvam at Ola Borten Moe, som han mente tilhører den “innvandringskritiske” fløyen i Senterpartiet, ikke hadde fått gjennomslag i flere saker. Det eksemplet som ble nevnt, var diskusjonen om niqab, der Borten Moe visstnok hadde gått inn for et nasjonalt forbud, mens landsmøtet hadde valgt et kompromiss og bare gått inn for nasjonale retningslinjer om bruk av niqab på skoler, universiteter osv. Og dermed, sa Takvam, hadde Senterpartiet “ikke beveget seg ut på Frp-fløyen i innvandringspolitikken”.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Dette er, etter min oppfatning, ikke en korrekt beskrivelse av den politikken de respektive partiene ønsker å få gjennomslag for. Takvam kan ha helt rett i at Senterpartiet nå har inntatt et mer moderat standpunkt til bruk av niqab enn Frp har gjort, og det kan godt hende at dette også gjelder på et par andre områder som gjelder asylinnvandring og -integrering. Men dette er, som Ulserød har påvist, spørsmål som betyr svært lite i praksis. Om partiene forbyr niqab på en del institusjoner eller generelt i det offentlige rom, har forsvinnende liten betydning og konstituerer ikke noe avgjørende eller stort skille mellom partiene i innvandrings- og integreringspolitikken. Noen vil til og med si at dette primært er livssynspolitikk og ikke integreringspolitikk.

Det Takvam og andre ikke kan hoppe bukk over, er at Senterpartiet, i andre deler av innvandringspolitikken, har svært omfattende forslag, som på en dramatisk måte vil endre norsk innvandringspolitikk. Senterpartiet vil, som vi vet, skrote EØS-avtalen som sikrer fri arbeidsvandring i EØS-området. Partiet vil også melde Norge ut av Schengen og erstatte Schengenavtalen med en permanent grensekontroll med muligheter for å føre en svært streng politikk overfor mennesker som vil inn i Norge. Passfriheten i EØS-området skal innskrenkes til passfrihet i Norden.

At Senterpartiet vil ut av EØS er et gammelt standpunkt. Men det skjer gradvis en endring i måten partiet begrunner sitt standpunkt på, idet det dreier seg stadig mer om innvandring. I en resolusjon som ble vedtatt på landsmøtet, tydeliggjør også partiet sitt ønske om å legge restriksjoner på arbeidsinnvandringen mens vi (fortsatt) er medlem av EØS, noe som, såvidt jeg kan forstå, betyr en radikal endring i måten den frie bevegeligheten virker på i Europa nå. Jeg vet ikke om Ola Borten Moe støttet denne resolusjonen, men i 2013 var han i hvert fall blant dem i Senterpartiet som stilte seg svært positiv til arbeidsinnvandringen i Europa. Og da kunne han vel neppe vært karakterisert som en del av den “innvandringskritiske” fløyen i partiet?

Når det gjelder arbeidsinnvandring er ikke Frp en konkurrent til Senterpartiet. Frp har så langt ikke vært i nærheten av å ville føre en tilsvarende politikk. SV, derimot, har synspunkter som ligner Senterpartiets, men SV vil, på den annen side, føre en mindre restriktiv asylinnvandringspolitikk. Også Frp har riktig nok reist spørsmål ved EØS-avtalen – og gjør det også i forslaget til program – men det er med andre begrunnelser enn de Sp og SV bruker, og dessuten med langt mindre dramatiske forslag til tiltak.

Det er i det hele tatt merkelig hvor mange som går på tå hev når de skal karakterisere Senterpartiet. Takvam sa i Dagsrevyen at Senterpartiet på landsmøtet hadde vektlagt “den nasjonale dimensjonen” og “nasjonal selvstendighet” sterkt – antagelig fordi han neppe vil bruke ordene “nasjonalistisk” eller “nasjonalkonservativt” om partiet.  Og veldig mange kommentatorer mener at Senterpartiet ikke kan være et populistisk parti, siden partiet ikke har snudd kappen etter vinden, men har ment det samme hele tiden. Det er, som Trygve Slagsvold Vedum sier, ikke Senterpartiet som har snudd kappen etter vinden, men vinden som har snudd. 

Men det er jo ikke noe kriterium på populisme at man har inntatt et nytt standpunkt. Mange syns det er helt uproblematisk å kalle Frp et høyrepopulistisk parti, enda partiet og standpunktene det har, nærmer seg 50 år. Og Høyre var jo del av høyrebølgen på 1980-tallet, selv om Høyre hadde “ment det samme hele tiden”. 

Selv syns jeg det er problematisk å kalle partier – og i hvert fall norske partier – for populistiske. Det man derimot kan gjøre, er å karakterisere retorikk og politikk som føres, som populistisk. Det kan tidvis ramme alle partier, men jeg syns at enkelte både i Senterpartiets og Fremskrittspartiets ledelse for tiden delvis fører en populistisk retorikk, slik Senterpartiet også gjorde før EU-avstemningen i 1994. Når Vedum sier at folk i Oslo bare sitter på kafe eller kontor og ikke har “respekt for levd liv” – eller Listhaug sier at hennes meningsmotstandere er et “hylekor” – og begge bruker en form for folk- og eliteretorikk som argumenter i debatten – ja, så er det, etter min oppfatning, en populistisk retorikk.

Om streng innvandringspolitikk tilhører “høyre” eller “venstre” i politikken kan nok diskuteres. De fleste vil nok mene at det er mest innvandringsskepsis på høyresiden, særlig i de såkalte høyrepopulistiske partiene. Men innvandringsmotstanden vokser også i mange partier på venstresiden. Litt enkelt kan man kanskje si at høyresiden er mest skeptisk til asyl- og flyktninginnvandring fra land utenfor EU/EØS, mens venstresiden i stigende grad er kritisk til arbeidsinnvandring.

Alt i alt er det vel riktig å si at Senterpartiet tok et steg eller to til venstre under sitt landsmøte i helgen. Derfor “stemmer” det tilsynelatende ikke at de også gikk inn for en strengere innvandringspolitikk enn noen andre partier i Norge. Men det gjorde faktisk Senterpartiet, selv om partiet har litt andre standpunkter enn Frp.

Derfor blir det galt av Magnus Takvam å fortelle oss at Senterpartiet “ikke beveget seg ut på Frp-fløyen i innvandringspolitikken” uten at han legger til noe mer.

Sannheten er at Senterpartiet gikk mye lenger, selv om det muligens ikke gjaldt i spørsmålet om bruk av niqab.

Senterpartiet har helt rett i at partiet ikke har den strengeste eller mest polariserende retorikken i innvandringsdebatten. Men partiet – og partiets venner – må kunne erkjenne at det har den strengeste politikken, og at dette er en politikk som vil ha store konsekvenser, dersom den gjennomføres. 

I dag våknet vi til en god nyhet.

Regjeringen vil at staten skal bruke eksperter til å gi ekstra hjelp til skoler som “over flere år” har “veldig dårlige resultater”, dvs. at de ikke greier å skape en skole som har tilstrekkelig høy kvalitet. Med “kvalitet” menes her både kvaliteten på læringen, for eksempel målt ved nasjonale prøver og standpunktkarakterer i 10.klasse, og kvaliteten på læringsmiljøet, for eksempel slik den fremkommer i elevundersøkelser, der man bl.a. spør om forekomsten av mobbing, om trivsel osv.

Ideen er ikke helt ny. Også da jeg var utdanningsminister i 2001-05 var  planen å etablere en ordning der eksperter kunne rykke ut til skoler eller kommuner som hadde store problemer. Men nå kommer det altså et forslag til Stortinget i den meldingen om kvalitetsutvikling i skolen som Regjeringen snart skal fremme. 

Man skulle tro at dette var en nyhet som også andre enn jeg syns var god. 

Men nei.

En forsker mener at det er en “for enkel løsning” på “et meget komplisert og vanskelig problem”, og deretter slår han inn vid åpne dører ved å fortelle oss at karakterer og nasjonale prøver ikke forteller alt, fordi man også må se på elevenes forutsetninger og sosiale bakgrunn. Han mener Regjeringen ikke tar hensyn til dette, men det vet vi vel strengt tatt ikke noe om, siden stortingsmeldingen ennå ikke er fremmet.

Kommunenes Sentralforbund mener det er en “for smal tilnærming”. Ifølge KS vet skolene og kommunene allerede utmerket godt hvor de har problemer og hvor de skal søke råd. Derfor trenger de ingen “rangering” eller liste over de dårligste skolene for å gjøre noe med problemet.

Og lærernes organisasjon, Utdanningsforbundet, er selvsagt imot, slik de stort sett alltid er imot noe som kan måle kvalitet eller kikke lærerne i kortene. De etterlater riktig nok inntrykk av at de ikke er mot å måle kvalitet, men måten man gjør det på er alltid “for enkel”. Skolen er alltid altfor “kompleks”, og vi må alltid ha et mye bredere læringssyn for å kunne få med alt. Satt på spissen: Det hjelper ikke å konstatere at en skole over flere år skårer veldig dårlig, både på trivsel, mobbing, læringsmiljø og matematikk og lesing – for det kan jo hende at skolen gjør noe annet som er bra, som man ikke måler eller greier å måle.

Det minner meg litt om landbrukspolitikken. Alt er så komplekst at det blir ugjennomtrengelig for folk flest, hvilket fører til at profesjonene og/eller særinteressene får all makt. Men merkelig nok er det alltid én ting som vil hjelpe, og det er mer penger. Det er riktig nok ikke dokumentert, men det stilles sjelden kritiske spørsmål til et slikt krav. Problemet er bare at det i årene som kommer, vil bli stadig vanskeligere å “løse” problemer på denne måten, særlig når man allerede ligger i verdenstoppen i ressursbruk.

Jeg blir for øvrig alltid litt forundret når det hevdes at man ikke trenger å måle kvalitet eller ha åpenhet om kvaliteten i skolen, fordi lærerne, skolene og kommunene jo allerede vet hvordan det står til. For hvis det er slik – hvorfor i all verden gjør de ikke noe med problemene? Kunnskapsministeren snakker tross alt om skoler som over flere år har veldig dårlige resultater, og hvorfor har de det, hvis de vet om det og ikke trenger hjelp for å gjøre noe med det?

Utdanningsforbundet annonserte at Regjeringen vil møte motstand, både fra forskere (og det er aldri vanskelig på skoleområdet, for her er mye av forskningen og mange av forskerne veldig ideologiske) og fra Utdanningsforbundet. Og siden mange politikere og partier gjerne vil holde seg inne med Utdanningsforbundet, som organiserer mange lærere med stemmerett, vil nok også deler av opposisjonen protestere.

Da kan det være greit å huske at skolen tross alt ikke er til for lærerne. Den er til for elevene, og hverken de eller deres foreldre er til stede i debatten. De er nemlig, i motsetning til lærerne, ikke organisert. De kan bare la seg høre ved å gå til stemmeurnene når det er valg. Da skal de riktig nok ta stilling til mye mer enn skolepolitikken, men også den er viktig for mange.

Barna våre fortjener en best mulig skole.

Det blir spennende å se detaljene i forslaget, men det vi hørte i dag, lover godt!

I dagens aviser er det flere kommentatorer som leter etter Høyres ideologiske sjel. Flytter partiet seg mot venstre? Blir det mer sentrumsorientert? Og er det de liberale eller de konservative som vinner stridssakene? 

De fleste kommentatorer synes å mene at det er de «liberale» som vil ha pappakvote, eggdonasjon, gratis barnehager og fjerne eller målrette barnetrygden. De er unge og moderne, og ofte kvinner.

De «konservative», derimot, har et annet ståsted: De vil beholde barnetrygden, la familiene bestemme over permisjonen selv og si nei til eggdonasjon.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men hvem er det som i så fall flytter partiet mot venstre – eller mot sentrum?  Hvis KrF er sentrum, må det være de «konservative» som gjør det. Men hvis Venstre er sentrum, er det nok de «liberale» som gjør det.

Bruken av «liberal» og «konservativ» i disse sakene er imidlertid ikke alltid så oppklarende. Man kan si at det er konservativt å ville beholde noe slik det er, for eksempel barnetrygden eller forbudet mot eggdonasjon, men det kan ikke uten videre betegnes som liberalt å erstatte (deler av) barnetrygden med gratis barnehage eller tillate eggdonasjon. Det kan også argumenteres for at det er mindre liberale løsninger enn de vi har. Og det er selvsagt heller ikke mulig å si at det er mer liberalt med enn uten kvoter i foreldrepermisjonen.

De standpunktene som mange betrakter som liberale på disse områdene, kan også betraktes som mer venstrevridde eller sosialdemokratiske. Slik sett kan man si at de «liberale» ikke bare vil flytte partiet mot Venstre, men også mot venstre – mens de «konservative», og mange som oppfatter seg som liberale, vil beholde en tydeligere posisjon som et alternativ til sosialdemokratiet. Og for å øke forvirringen enda litt mer: Partiet Venstre mener selv at det er det eneste reelle sentrumspartiet i dag. Men mange kommentatorer og politiske motstandere av Venstre, mener at Venstre på mange områder er det mest “høyrevridde” partiet vi har.

På Høyres landsmøte er det også andre stridssaker, bl.a. knyttet til pelsdyrnæringen, formuesskatten, skattelettelser, forsvaret, ulv og konsekvensutredning av Nordland VI og Troms II.

Og hva er mest «liberalt» og «konservativt» her? Er det f.eks. mer konservativt å ville fjerne hele formuesskatten, fordi Høyre alltid har ment det – eller er det mest liberalt, fordi det innebærer en liberal næringspolitikk og en god balanse mellom privat og offentlig sektor? Og hvordan skal man tolke partiets utvikling når stemmegivningen går på kryss og tvers av disse sakene?

Den profilerte stortingsrepresentanten Heidi Nordby Lunde kan tjene som ett eksempel. Hun er for eggdonasjon, for (ikke “moderate”) skattelettelser, for fjerning av formuesskatten, prinsipielt mot kvoter, mot gratis barnehager og for å forby pelsdyrnæringen.

Nordby selv kaller seg «liberalist», og det er svært uvanlig i Høyre. Men det som er sikkert, er nok at hun ikke har noe ønske om å bevege partiet mot venstre eller KrF. Hun ønsker et Høyre med et tydelig ståsted på høyresiden i norsk politikk.

En annen profilert stortingsrepresentant er lederen for Høyres Kvinneforum, Tina Bru. Hun er også for eggdonasjon, men for moderate skattelettelser, mot å fjerne formuesskatten helt, for kvoter, for gratis barnehager og for å forby pelsdyrnæringen.

Tina Bru er blitt omtalt som en «raddis» i Høyre, som vil flytte partiet mot venstre, og som er veldig opptatt av å være «superpragmatisk» i likestillingspolitikken og gjøre det som virker. Hun skiller seg ganske mye fra Nordby Lunde.

Eller for å legge til en ung mann i partiet, nemlig Unge Høyre-lederen som etter alle solemerker snart blir stortingsrepresentant, og som jeg tror de fleste i hvert fall oppfatter som moderne: Han er, såvidt jeg har skjønt, for eggdonasjon, mot fedrekvoter, mot gratis barnehager, for å beholde barnetrygden, for (ikke “moderate”) skattelettelser, for å fjerne formuesskatten og mot å forby pelsdyrnæringen. Men er han “konservativ” eller “liberal”? Kanskje han bare er “liberal-konservativ”, slik partiet hans er?

Mange andre kunne vært nevnt. Poenget er dette: Merkelappene «konservativ» og «liberal» brukes for ukritisk av mange kommentatorer. 

For det første er ikke det de ser, nødvendigvis så konservativt eller liberalt som de tror. Og det er slett ikke alltid slik at det som omtales som liberalt, beveger partiet mot venstre eller mot Venstre.

For det annet er det ikke liberale og konservative fløyer i partiet som stemmer sammen i alle de omtalte og omstridte sakene der disse karakteristikkene brukes. Folk er, mye mindre enn før i tiden, utstyrt med «meningspakker» som gjør at man kan forutsi et standpunkt ut fra et annet standpunkt.

Mange kommentatorer virker litt forvirret og syns det er vanskelig å analysere Høyres ideologiske sjel.

Det er kanskje ikke så rart.

Det er ikke overraskende at Oslo Symposium virker veldig provoserende på mange. Sterkt religiøse mennesker og miljøer virker generelt provoserende i et så sekulært samfunn som det norske.

Men det er spesielt interessant å se hvordan symposiet provoserer enkelte kristne mennesker, som selv har en fremtredende rolle i norsk politikk og samfunnsliv. 

En av dem er Trond Bakkevig, som er prost og aktiv Arbeiderparti-mann. Han mener at symposiet “misbruker kristendommen”, fordi man har “gjort kristendom til et verktøy for politisk møtevirksomhet”. Han mener det er feil å gjøre kristendommen til et “politisk prosjekt“, fordi det finnes gode kristne i alle partier, både til høyre og venstre i politikken.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Bakkevig får følge av lederen i Kirkerådet, Kristin Gunleiksrud Raaum, som, ifølge Vårt Land, går “hardt ut mot mønstringen“. “Å forsøke å lime kristen tro til bestemte politiske partier, opplever jeg som et direkte forsøk på å bedrive kirkesplittelse”, sier hun, som mener at “kristen tro (ikke) lar seg mynte ut i ett politisk program”.

Også Emil André Erstad, som er KrF-politiker og rådgiver i tankesmien Agenda, har “sett (seg) lei på at Bjarte Ystebø, Oslo Symposium og høgreorienterte kristne har tatt monopol på kva som er verdispørsmål for politisk engasjerte kristne”. Det Oslo Symposium driver med, er egentlig “ein diskusjon om harde politiske realitetar forkledd i ei innpakning av snevre verdispørsmål”. Det er dessuten “ein farleg veg å gå for eit kristenfolk i eit land, det å knytte livssynet sitt til visse politiske parti. Det gjer trua på ein allmektig Gud til ein politisk reiskap som brukast til å fremja eigne politiske preferansar.” For Erstad er det kristne livssynet hans den viktigste politiske motivasjonen han har for å drive med politikk, men det gir han visstnok aldri svar på hvilket politisk parti han skal engasjere seg i.

Da Trond Bakkevig var på Dagsnytt 18 i går, ble han spurt om ikke kritikken hans bare kom fordi han har et annet politisk syn enn initiativtakerne til Oslo Symposium har, men dette kunne han – med rette – tilbakevise. Bakkevig har, prisverdig nok, også kritisert de politiske prestene i Den norske kirke, noe jeg skrev om her. 

Likevel er det noe som skurrer i kritikken fra de tre.

Det første som skurrer, er at de, bortsett fra Bakkevig, sjelden eller aldri tar seg bryet med å kritisere hvordan prester og biskoper i Den norske kirke opptrer politisk. Erstad har rett i at de som står bak Oslo Symposium, er veldig opptatt av noen verdispørsmål, som “tilfeldigvis” faller sammen med de verdispørsmålene den kristenkonservative delen av Frp er opptatt av, mens de er påfallende lite opptatt av en del andre spørsmål. Men det samme kan sies om en del av de norske biskopene, som er mer opptatt av spørsmål som “tilfeldigvis” faller sammen med venstresidens verdier, mens de er påfallende lite opptatt av saker som f.eks. Frp og Oslo Symposium er opptatt av.

Det andre som skurrer, er at kritikken mot Oslo Symposium fremføres som om symposiet var eid av staten eller representerte oss alle. Men det stemmer jo ikke. Oslo Symposium er et arrangement, som en privatperson har tatt initiativ til, og som er støttet av foreningen ICEJ, avisen Norge IDAG og organisasjonen Kristenfolket. Og spørsmålet er: Hva er egentlig illegitimt med at et slikt frivillig arrangement blander kristendom og politikk? Man kan mislike det og kritisere det, men det er vel ikke i seg selv illegitimt? Og man kan vel ikke påstå at det er “misbruk” av kristendommen eller “forsøk på å bedrive kirkesplittelse”, for vi aner vel tross alt ikke hvilke kirker initiativtakerne og deltakerne er medlem av? Hvilke prinsipper er det egentlig Oslo Symposium bryter?

Selv syns jeg det er en vesensforskjell på en statskirke, og til dels også den nåværende folkekirken, og andre kirkesamfunn. Etter min mening må en kirke – for ikke å snakke om et arrangement – kunne tro og mene nøyaktig hva den eller det vil. Problemet er mye større når en statskirke, som har et slags nesten-monopol og foregir å være en kirke for oss alle, opptrer politisk, noe jeg skrev om her og uttalte meg om her. En statskirke har, akkurat som NRK (i motsetning til andre medier), særlige forpliktelser, fordi den opptrer på vegne av oss alle.

Det tredje som skurrer, er de tre kritikernes manglende evne til å se hvordan Fremskrittspartiet praktisk talt aldri blir tatt inn i det gode selskap av Den norske kirke. Bakkevig og Raaum kan gjerne si at det finnes gode kristne i alle partier, og at det kristne livssynet ikke forteller noe om hvilket parti man vil velge, men demonstrerer kirken dette i praksis?

Jeg syns ikke det. Jeg kommer ikke på en eneste biskop eller prest som deltar i samfunnsdebatten om politiske spørsmål, og som fremstår med et klart borgerlig-liberalt ståsted. Og en biskop i Den norske kirke, som åpent står frem eller virker som en Frp’er, virker helt utenkelig. Så når de føler at noe så prosaisk som et arrangement kan virke så støtende – hvordan tror de da det kan virke på andre kristne, som for eksempel er skeptiske til innvandring og stemmer Frp, at deres parti og deres syn mer eller mindre direkte blir stemplet som ukristelig – til og med av Den norske kirke?

Det siste som skurrer, er det litt paradoksale i Erstads budskap. For det første mener han at det kristne livssynet han har, ikke har noe med politikk å gjøre, og at det ikke forteller han noen ting om hvilket parti han skal engasjere seg i. Men hvis det er så tilfeldig – hvordan kan han da bli så provosert av at mange på Oslo Symposium (sannsynligvis) støtter Frp? Er det ikke i bunn og grunn et kjennetegn på en levende religion at ulike kristne grupperinger finner ulike saker og verdier de ønsker å fremme? Er ikke nettopp det et tegn på at vi lever i et liberalt og livssynsåpent samfunn?

Alle vi andre må jo dessuten tåle at Erstad selv tilhører et parti som kaller seg Kristelig Folkeparti, og som har et verdigrunnlag som “er hentet fra Bibelen”, hvilket indirekte kan få oss til å tro at andre partier, som har et annet verdigrunnlag, ikke kan ha hentet det fra Bibelen? 

Jeg er klar over at KrF gjerne fremhever at de begrunner sine standpunkter politisk og verdslig, men jeg syns ikke alltid partiet lever opp til dette idealet. KrF holder seg nemlig ikke alltid tilbake fra å bruke svært harde karakteristikker av andre i saker som man i hvert fall kan mistenke har noen religiøse undertoner, slik det for eksempel var i saken om søndagsåpne butikker. Og spørsmålet er om ikke dét også kan virke som om noen har “tatt monopol på hva som er verdispørsmål for politisk engasjerte kristne”? Det hender jo også at KrF begrunner sine standpunkter med kristelig nestekjærlighet.

Mitt inntrykk er at kritikken som nå rettes mot Oslo Symposium, er litt mindre prinsipiell enn den foregir å være.

Dersom det hadde blitt avholdt et arrangement fullt av troende folk som stemte på venstresidens partier, og som var grenseløst opptatt av liberal innvandringspolitikk, klima og økonomisk ulikhet, tror jeg ikke vi hadde sett så hard kritikk fra andre kristne. 

Kristne Frp’ere ville kanskje følt seg litt støtt, men det ville neppe bekymret Den norske kirke.

Oppdatert: Det er ikke riktig, slik jeg skriver mot slutten av teksten, at Emil Erstad mener at hans kristne livssyn ikke har noe med politikk å gjøre. Det korrekte er det jeg skriver tidligere i teksten, at et kristent livssyn ikke forteller noe om hvilket parti man vil engasjere seg i. 

I NRKs Ytring sist søndag diskuterte NRKs og Dagbladets politiske kommentatorer, Lars Nehru Sand og Marie Simonsen, Senterpartiets utvikling. 

Jeg syns ikke analysen de hadde, var så god, og la meg forklare hvorfor.

Programlederen viste to ganger til at det er enkelte som mener at det er en forbindelseslinje mellom Brexit og Trump og Senterpartiet, og at det finnes en norsk form for “trumpisme”. Hvem programlederen siktet til, vet jeg ikke, men det kan vel være at det blant annet var meg, siden jeg skrev dette innlegget i Aftenposten for en tid tilbake. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Problemstillingen ble kontant avvist av Marie Simonsen, som mente den var “åpenbart feil”, og hun begrunnet det med at Senterpartiets motstand mot sentralisering er Senterpartiet “i et nøtteskall” og noe partiet alltid har ment. Lars Nehru Sand motsa ikke Simonsen og mente dessuten at det (bare?) var Senterpartiets motstand mot Regjeringens reformer, som er årsaken til Senterpartiets fremgang på meningsmålingene. Men begge strakk seg til å si at noe av Senterpartiets folk- og eliteretorikk, og de negative utfallene mot Oslo, er problematiske og, slik jeg forsto dem, populistiske. 

Noe lignende gjentok seg i Dagsnytt 18 i dag: Fredrik Solvang spurte sin kollega Magnus Takvam om han mente det var noen forbindelse mellom Brexit og Trump og Senterpartiets sterke fremgang, noe også Takvam avviste, også han under henvisning til at Senterpartiet alltid har vært et distriktsparti, mens Brexit og Trump er noe nytt.

Dette er, etter min mening, en for enkel og litt rar analyse. 

Hvis man skal studere de politiske vindene som nå blåser over USA og Europa, må man selvsagt ta med seg langt mer enn Brexit og Trump, og man må studere de bakenforliggende forhold, som kan ha utviklet seg over lang tid, og ikke bare symptomene, som er valgseier til henholdsvis Brexit og Trump.

Min kronikk var derfor ikke avgrenset til Storbritannia og USA eller “Brexit og Trump”. Jeg viste til det som nå skjer i nesten alle europeiske land, også i våre naboland.

I tillegg er det viktig å understreke, slik jeg gjorde, at forskjellene mellom landene og de populistiske og nasjonalt orienterte partiene er svært store.

Spørsmålet er likevel, om det til tross for store forskjeller, er mulig å spore noen felles trekk, og det mener jeg det er. Fellestrekkene er blant annet (1) en felles ideologisk kjerne, nemlig nasjonalkonservatismen; (2) noen felles standpunkter i en del nærmere definerte saker, som typisk dreier seg om større nasjonal selvbestemmelse og motstand mot globalisering og internasjonal integrasjon; (3) en felles, populistisk retorikk, som ofte kretser rundt folk og elite; (4) et felles velgermønster, som typisk er by/land – og (5) sterke, ofte karismatiske ledere, uten at det betyr at alle ligner Trump eller Nigel Farage. 

Og enten man liker det eller ei: Senterpartiet skårer relativt høyt på disse kriteriene – kanskje høyest av alle norske partier. Og dermed er det selvsagt ikke unaturlig å se på partiet som en del av den internasjonale stemningsbølgen. Det er i hvert fall veldig spesielt bare å avfeie det som “feil”. 

Jeg har aldri sett, hverken blant forskere eller utenlandske kommentatorer, at det er et kriterium for å ha slektskap til denne populistiske og/eller nasjonalt orienterte politiske bølgen, at man ikke er et gammelt parti eller ikke har ment det man mener, lenge. I denne kretsen av partier finnes det både nye og gamle partier, og det finnes gamle partier som alltid har ment det de mener, og gamle partier som har forandret seg. Og by/land- eller sentrum/periferi-aksen er selvsagt ikke unik for Norge.

Det er ikke vanskelig å forstå at man, slik stemningen er nå, kan vinne oppslutning på å være mot globalisering, mot frihandel, mot EU, mot innvandring og mot sentralisering. Jeg skal ikke her bruke tid på å analysere årsakene, men det handler nok både om reelle, påståtte og innbilte konsekvenser av den åpne og “liberale orden” og om svak argumentasjon og forankring av de ideene den såkalte liberale eliten står for. 

Derimot er det vanskelig å forstå at Norge, nærmest som eneste land, ikke skal merke noe til den politiske stemningsbølgen vi nå ser rundt oss. 

Uansett er det interessant at et parti som tar mål av seg til å innta regjeringskontorene sammen med Arbeiderpartiet, er mot så mange av de pågående reformene.I tiden som kommer, bør Senterpartiet utfordres mer på hva de er for.

Kommentatorene, på sine side, bør utfordres til å begrunne sine standpunkter bedre. De har aldri vært i tvil om at Fremskrittspartiet er del av en internasjonal trend, selv om Fremskrittspartiet er 45 år gammelt og “alltid” har ment det de mener om innvandring.

Senterpartiet er riktig nok litt eldre, men det gjør vel knapt noen forskjell.