Kristin Clemets blogg Her skriver jeg om ideer, verdier og politikk.

Hovednyheten i NRKs nyhetssending i dag morges, og tema for Politisk kvarter, var at Venstre kan tenke seg å samarbeide med Arbeiderpartiet etter valget i 2017.

Bakgrunnen for nyheten var en undersøkelse NRK har gjort blant Venstres fylkesledere. Der fremkommer det riktig nok at alle, med unntak av én, foretrekker at Venstre samarbeider med Høyre og KrF etter valget i 2017, men det var ikke dette NRK var interessert i.

Det NRK var opptatt av, var å finne ut om Venstres fylkesledere vil samarbeide med Fremskrittspartiet eller Arbeiderpartiet. Og som man roper i skogen får man svar: Det viser seg at “flere av fylkeslederne i Venstre (er) for at partiet kan samarbeide med Arbeiderpartiet etter valget”. Venstre har nemlig et “Frp-problem” (oppdatert: et begrep Venstre selv brukte først), og NRK syns visst dette er interessant, blant annet fordi Frp ikke vil støtte en regjering det ikke selv er en del av.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I løpet av reportasjene og Politisk kvarter ble Høyre, SV og Senterpartiet knapt nevnt.

Men det NRK her gjør, er å stille feil spørsmål. 

For et liberalt sentrumsparti er ikke spørsmålet om det står nærmest det politiske tyngdepunktet på venstresiden eller et ytterpunkt på høyresiden. Spørsmålet er om partiet står nærmest det politiske tyngdepunktet på venstresiden eller tyngdepunktet på høyresiden, altså Arbeiderpartiet eller Høyre. Hadde NRK spurt om det, hadde svaret vært klart: Venstre, som oppfatter seg som et borgerlig parti, står nærmere Høyre enn Arbeiderpartiet. 

Dette betyr ikke at forholdet til Fremskrittspartiet er uinteressant. Men hvis det skal stilles opp en motsetning for å finne ut hva Venstres fylkesledere foretrekker, må man sammenligne det som kan sammenlignes. Spørsmålet måtte derfor ha vært om Venstres fylkesledere foretrekker Fremskrittspartiet fremfor SV, Senterpartiet og kanskje Rødt – altså ytterpunktet på høyresiden sammenlignet med ytterpunktene til venstre. Man kan innvende at Senterpartiet ikke er et ytterpunkt på venstresiden, men det er i hvert fall et parti som har bestemt seg for å samarbeide med venstresiden, som politisk skiller seg stadig mer fra Venstre, bl.a. i klimapolitikken, og som, i likhet med Frp, har sagt at det ikke vil støtte en regjering det ikke selv er en del av. 

Slik meningsmålingene er i dag, er Arbeiderpartiet avhengig av både SV og Senterpartiet for å danne flertall. Noen drømmer nok om å bytte ut SV og/eller Senterpartiet med Venstre og KrF, og i så fall kunne spørsmålet til fylkeslederne i Venstre vært et annet – nemlig om de foretrekker en H/V/KrF-regjering eller en Ap/V/KrF-regjering. Og svaret på det vet vi hva er: Venstre foretrekker en regjering med Høyre, Venstre og KrF.

NRK vil, til sitt forsvar, sikkert påpeke at en H/V/KrF-regjering er lite sannsynlig, fordi Frp ikke vil gå ut av regjering eller støtte en regjering det ikke selv er med i. Men det er svært mye som er usikkert eller lite sannsynlig på den andre siden også. Hvilke regjeringsalternativer som er mulig på hver side er rett og slett ikke avklart og vil neppe heller bli det før etter valget. Men når Venstre foretrekker en regjering med Høyre og KrF, er det åpenbart at partiet er innforstått med at det kan innebære en form for samarbeid med Frp.

Da jeg hadde små barn lærte jeg et triks for å få barna til å spise fisk. Man skulle ikke spørre om de ville ha fisk, men avgrense eller “lukke” valget for dem ved å spørre om de ville ha ketchup eller sennep på fisken.

Det er omtrent samme teknikk NRK bruker når de ringer rundt til Venstres fylkesledere og spør om de foretrekker Arbeiderpartiet eller Frp.

2016 har vært et politisk jordskjelv.

Etter mange år med fremgang for det åpne, liberale demokratiet, må vi nå konstatere at vi står ved en korsvei, og at det er mer usikkert hva fremtiden vil bringe. Storbritannia skal melde seg ut av EU, Trump har vunnet i USA, og populismen og nasjonalismen er på fremmarsj. Analysene av årsakene til at nasjonalismen vokser fyller nå bindsterke verk og har nok mindre å gjøre med det “alle” først trodde, nemlig økonomisk ulikhet – og mye mer å gjøre med en følelse av tap av identitet og motstand mot innvandring. 

I Norge har vi så langt vært lykkelig forskånet for de mest outrerte utslagene av de populistiske og nasjonalistiske vindene som blåser over Europa. Men det betyr ikke at vi ikke ser noen av de samme tendensene her.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Min spådom er at mange partier kommer til å spille på mer nasjonale strenger i den valgkampen vi nå skal inn i, enn de har gjort før. Og mest interessant i denne forbindelse blir det å se hvordan Fremskrittspartiet og Senterpartiet ter seg, siden dette er de to partiene som ligner mest på de populistiske og nasjonalistiske partiene og bevegelsene i Europa.

Noe annet som er interessant i den forbindelse, er medienes håndtering av disse to partiene. Gradvis synes det, litt sent, å gå opp for norske journalister at Senterpartiet faktisk er et parti som står for mye av det samme som andre nasjonalt orienterte partier i Europa står for. Men de tar det ikke ordentlig på alvor. Mens det er helt tydelig at mange journalister nærer dyp antipati overfor Frp og de politikerne i Frp som spiller mest på populistiske strenger, som for eksempel Sylvi Listhaug – er det like tydelig at Trygve Slagsvold Vedum er veldig godt likt. Hanne Skartveit i VG skrev forleden at vi skulle prise oss lykkelig i Norge, dersom “vår” populisme og nasjonalisme kom til uttrykk i et større Senterparti. Og Skartveit har naturligvis et poeng, for Senterpartiet skal ha ros for at det ikke tyr til en splittende retorikk.

Men politikk handler, når alt kommer til alt, mest om innhold. I et innlegg jeg skrev i Klassekampen forleden, pekte jeg på de trekkene som er felles for de nasjonalkonservative partiene og bevegelsene i Europa; 

• De er ofte negative til globalisering og frihandel og ønsker mer proteksjonisme.
• De er ofte negative til europeisk integrasjon og til EU.
• De er ofte skeptiske til innvandring og vil føre en streng innvandrings- og integreringspolitikk.
• De er ofte tilhengere av tradisjonelle familieverdier og er konservative i mange sosiale spørsmål.
• De ønsker seg ofte mer direkte demokrati, dvs. flere folkeavstemninger.
• De dyrker nasjonale særtrekk og det de mener er den nasjonale kultur og identitet.

Det er liten tvil om at både Fremskrittspartiet og Senterpartiet har betydelige aksjer i denne “meningspakken”, men Senterpartiet skårer nok best. Det var også Senterpartiet ved Trygve Slagsvold Vedum som uttrykte størst begeistring over Brexit, og som svært raskt så de mulighetene som valget av Trump kunne gi. Senterpartiet fremstår også klart som det minst reformvillige og, i praksis, det minst klimavennlige partiet på Stortinget nå. Senterpartiet er også det partiet som, samlet sett, fører den strengeste innvandringspolitikken i Norge. Og det er i det minste interessant at Trond Andresen, som står langt til venstre politisk, sier han ville valgt Le Pen om han var fransk, mens han vurderer Senterpartiet i Norge. 

På visse områder har det uten tvil vært vanskelig for Høyre, og ikke minst Venstre og KrF, å samarbeide med Fremskrittspartiet i regjering. Det gjelder nok særlig på innvandringsfeltet, der retorikken til enkelte i Frp er vanskelig å svelge for mange i Høyre, Venstre og KrF. Også klimapolitikken har vært vanskelig, selv om Frp her til slutt har gitt mye. Og Europa-politikken kan seile opp som et vanskeligere felt i årene som kommer, dersom Frp bestemmer seg for å si nei til EØS på sitt landsmøte til våren.

Alt dette er godt belyst av mange kommentatorer og journalister.

Men når vi nærmer oss valget i 2017, må de også belyse hva et samarbeid med Senterpartiet vil bety. Hvor lett vil det være for Arbeiderpartiet eller for KrF og/eller Venstre, dersom de skulle velge å gå til venstre? Vil ikke stridstemaene bli nesten nøyaktig de samme?

Det er mulig det er mer latter rundt bordet når man forhandler med Slagsvold Vedum enn det er når det er Siv Jensen som er motpart. 

Men som vi alle vet: Det er det indre som teller.

God jul!

I går ble Terje Søviknes fra Fremskrittspartiet utnevnt til ny olje- og energiminister etter Tord Lien.

I går morges, mens ryktene om denne utnevnelsen fortsatt gikk, twitret jeg følgende om Terje Søviknes:

“Det er 15 år siden Terje Søviknes gjorde en feil og tok konsekvensen av det. Jeg foreslår at mediene legger det til side nå.”

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Bakgrunnen for at jeg twitret dette, var et inntrykk av at mediene ikke ville slutte å omtale Terje Søviknes uten samtidig å minne om historien fra 2000, da Søviknes, mens han var ordfører og dermed en maktperson, hadde sex med en 16 år gammel jente på et landsmøte i Fremskrittspartiets Ungdom – en sak som ble håndtert svært uheldig og kritikkverdig av Fremskrittspartiet da den ble kjent, og som også Søviknes bagatelliserte i starten. Så bare for å presisere dette: Jeg mener selvsagt ikke at saken ikke skulle vært nevnt. Spørsmålet er bare hvor mye og hvor lenge.

Etter reaksjonene på Twitter å dømme, er det ganske mange som er enig med meg. Men det kan virke som enda flere er uenig. Tweeten min utløste i hvert fall en twitterstorm, der svært mange gir uttrykk for at Søviknes aldri burde kunne bli statsråd med en slik historie i bagasjen. Mange stilte spørsmål til meg om hvordan jeg kunne tolerere ham som statsråd.

Så la meg begrunne det her.

Formelt kan nesten hvem som helst bli statsråd i Norge, bare de er norske statsborgere og ikke er i nær slekt med noen andre medlemmer av regjeringen. Slik bør det fortsatt være. Å bli utnevnt til statsråd og å få inneha et av landets fremste verv, bør være et spørsmål om tillit og ikke om formaliteter knyttet til for eksempel utdanning eller vandel. 

Kan man så ha tillit til en person som en gang i livet har gjort noe galt, juridisk og/eller moralsk?

Selvsagt kan man det. Jeg har tillit til en lang rekke personer som har begått feil i livet, og som på ulike måter har innrømmet dette og gjort opp for seg. Sannsynligvis har jeg også tillit til mange mennesker som har begått ulike feil og kanskje også straffbare handlinger, uten at jeg vet om det.

Når det gjelder statsråder skal det imidlertid mye til å holde fortiden skjult. Og dreier det seg om alvorlige forhold, eller hvis politi og domstoler har vært involvert, uten at sakene er offentlig kjent, er det i dag kutyme for å informere statsministeren om dette – før man eventuelt blir utnevnt til statsråd.

Så langt antar jeg at de fleste er enig med meg.

Men hva så med Søviknes?

Jeg tror ingen betviler at han faglig og politisk er skikket til å være statsråd. Men fortjener han å ha vår tillit?

Slik saken fra 2000 nå fremstår, mener jeg svaret på dette er ja.

Juridisk er saken helt ute av verden. Den 16-årige jenta ønsket ikke selv, ifølge sin advokat, å gå til søksmål mot Søviknes, og det ble presisert at hun ikke mente seg voldtatt. Men politiet startet likevel etterforskning på eget initiativ og konkluderte med å henlegge saken som intet straffbart forhold. 

En henleggelse kan skje av mange grunner. Det er ikke uvanlig å lese om at saker henlegges “etter bevisets stilling”. Det betyr at det fortsatt kan foreligge en mistanke om et straffbart forhold, men at det er vanskelig eller umulig å bevise det. En henleggelse som “intet straffbart forhold” skal imidlertid bare brukes når det er helt klart at det ikke foreligger forhold som rammes av noen straffebestemmelse.

Dette betyr at Søviknes er frikjent, og i en rettsstat betyr det at han faktisk ikke har gjort noe som er straffbart, og som han kunne vært dømt for.

Men saken har selvsagt også en moralsk side. Det er ikke alt som er lov (eller ikke straffbart), som er moralsk aktverdig. Og det er ikke nødvendigvis alt som er ulovlig, som er umoralsk.

Moralsk er det åpenbart at det han gjorde, etter de aller flestes mening, er forkastelig. Det mente jenta selv, den gangen hun, noen måneder etter hendelsen, ga et intervju til mediene. Og det mener Terje Søviknes, som gang på gang har uttalt at det han gjorde var galt, at dette er noe han har angret på hver dag siden, og at det han gjorde, er noe han og andre involverte må leve med livet ut. 

Mange som uttaler seg på sosiale medier, etterlater inntrykk av at de vet nøyaktig hva som skjedde mellom Søviknes og den unge jenta, men det vet vi ikke. Hun ga sin versjon av noe av hendelsesforløpet til mediene noen måneder etter at det skjedde. Han uttalte at han kunne kommentert mye rundt de faktiske forhold, men at han avsto fra å gjøre det, fordi han ikke ønsket å bli beskyldt for å trekke jentas troverdighet i tvil. For oss andre bør ikke akkurat dette spille så stor rolle. Det holder at vi vet at begge mener det skjedde noe som ikke burde skjedd, og at han innser og angrer på det.

Da saken ble kjent, trakk Søviknes seg fra alle sentrale verv og forsvant fra den nasjonale politiske scenen, der han var spådd en stor fremtid. Han trakk seg også fra ordførervervet i Os, der han hadde vært ordfører siden 1999, så lenge saken ble etterforsket. Men sakte, men sikkert bygget han seg opp igjen, og han har siden hatt en lokalpolitisk karriere med utgangspunkt i ordførervervet i Os kommune og i Hordaland.

Og hvordan har så det gått?

Ifølge redaktøren i Bergens Tidende, Frøy Gudbrandsen, har det gått meget bra. Hun omtaler han som en “ekstremt” dyktig politiker, hardt arbeidende og svært respektert, også i andre politiske partier. Saken fra 2000 er praktisk talt glemt eller i hvert fall tilgitt på Vestlandet, der han virker og er kjent, sier Gudbrandsen. Selv uttrykker også Søviknes at dette nærmest har vært hans “botsgang”: Han skulle gjøre opp for seg og bevise at det bodde noe annet i ham enn denne moralske bristen, blant annet ved å jobbe hardt for kommunen sin og i lokalpolitikken. Og etter noen år fikk han også noen mindre, mer sentrale verv.

For meg er dette godt nok. 

Jeg ønsker meg ikke politikere som aldri har gjort feil. Og det er heller ikke så lett å skille den ene forbrytelsen, enten den er juridisk og/eller moralsk, fra den andre. Bør for eksempel den moralske svikten Søviknes viste, dømmes hardere i all ettertid, og uansett hvordan han gjør opp for seg, enn en svikt som både er juridisk og moralsk, og som har ført til en straff i fengsel?

Søviknes er nemlig ikke den eneste statsråden vi har hatt, som har hatt en fortid.

Den statsråden han overtar etter, Tord Lien (Frp), måtte informere statsministeren om at han for omlag 25 år siden sonet en dom på grunn av råkjøring som førte til at to personer ble hardt skadet.

Jon Lilletun (KrF), som var kirke- og undervisningsminister i Bondevik I-regjeringen, hadde sonet en fengselsdom på grunn av økonomiske misligheter.

Per Ditlev-Simonsen (H), som var forsvarsminister i Syse-regjeringen, innrømmet senere at han hadde bedrevet skattejuks.

Og Jens Stoltenberg (Ap) har innrømmet at han har brukt svart dagmamma og røkt hasj, og han har dessuten gått langt i retning av å innrømme at han kjente til medlemsjukset i AUF, altså det bedrageriet AUF i mange år bedrev overfor myndighetene og dermed skattebetalerne. Andre, som også har vært statsråder for Arbeiderpartiet, har innrømmet at de bevisst ranet til seg støtte fra staten som de ikke hadde krav på.

Så alt i alt holder jeg fast ved tweeten min: Jeg syns den gamle Søviknes-saken er tilstrekkelig belyst og kan legges til side nå. Og så får tiden vise om Søviknes kan leve opp til den tilliten han åpenbart har greid å få fra sine sambygdinger i Os og Hordaland.

PS: Jeg kommer ikke til å twitre mer om denne saken nå og anser at jeg med dette har forklart hva mitt synspunkt er litt grundigere enn jeg gjorde i den opprinnelige tweeten. Jeg er klar over at noen vil beskylde meg for å være ute i et taktisk ærend, nemlig å “hvitvaske” Frp – men det faller på sin egen urimelighet. Ingen beskyldte meg for det da jeg sist skrev om Frp på bloggen min.

For et par år siden kom det ut en bok av Egil Myklebust, Harald Norvik og Einar Lie (der jeg hadde gleden av å være med i et redaksjonsråd) som het Staten som kapitalist. 

Boken gir en historisk gjennomgang av hvordan det statlige eierskapet i Norge har utviklet seg. Tyngdepunktet for det statlige eierengasjementet er flyttet fra etterkrigstidens heleide bedrifter til dagens deleide bedrifter, der staten har private medeiere – og dermed har også prinsippene for god eierstyring i større grad blitt underlagt generelle normer for eierstyring. 

Boken viser hvordan det i tidligere tider har vært større politisk strid både om omfanget av det statlige eierskapet og om styringsprinsipper. Men gradvis ble det etablert en konsensus mellom høyre- og venstresiden i Norge: Mens høyresiden aksepterte at den norske stat var “dømt” til å ha et stort eierskap, aksepterte venstresiden at bedriftene måtte eies og styres profesjonelt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Et underliggende budskap i boken er at det kan fungere bra med et stort statlig eierskap, dersom politikerne overholder de prinsippene for god eierstyring og selskapsledelse som de selv har vedtatt.

Det har, opp gjennom historien, vært flere tilfeller av uheldig eierstyring og innblanding fra politikernes side. Etter hvert som de moderne styringsprinsippene kom på plass, har det blitt færre slike tilfeller – selv om det har vært noen svært spektakulære unntak. 

De siste par år, og dermed etter at Myklebust, Norvik og Lies bok kom ut, har det imidlertid vært noen alvorlige tilbakefall, som blant annet har rammet Telenor og DNB. Politikerne har igjen begynt å blande seg inn i styringen av selskapene uten at det skjer i samsvar med lover, regler og prinsipper for god eierstyring.

Hvorfor er dette så skadelig?

Det er flere grunner til det.

En åpenbar grunn er at politikerne dermed unnlater å følge de lover og regler de selv har vedtatt, og som er godt beskrevet her. 

En annen grunn er at alt som skaper tvil om norske politikeres evne til å styre disse selskapene etter anerkjente prinsipper, lover og regler, svekker tilliten til selskapene og til staten som eier, hvilket reduserer verdien av selskapene. Det kan alltid skje noe i alle selskaper som gjør at verdien av selskapet blir redusert. Men norske politikere bør ikke bidra til et slikt verdifall fordi de bryter sine egne retningslinjer og/eller fordi de egentlig bare er ute i (symbol-)politisk ærend. Det er store verdier på spill: DN kunne forleden fortelle at et verdifall på Telenor på bare ca.13 prosent, gjør at selskapet er verdt 50 milliarder kroner mindre enn for vel et halvt år siden. Statens andel av dette verdifallet er over 25 milliarder kroner, og om bare en liten del av dette skulle skyldes for eksempel Stortingets uheldige håndtering av Vimpelcom-saken, betyr det at politikerne potensielt har påført norske skattebetalere et enormt tap.

De fleste, men ikke alle, stortingsrepresentanter forstår dette. De uttaler seg derfor med den forsiktighet som prinsippene for god eierstyring krever. Men balansegangen er tydeligvis krevende for en del: De vet, på den ene side, at de må holde seg innenfor lover og regler. Men de ønsker, på den annen side, gjerne å vinne en politisk debatt eller å påføre statsråden skade.

Det er i et slikt bilde man må forstå både Knut Storbergets henvendelse til departementet og Geir Pollestads uttalelser til Politisk kvarter i dag. De har ingenting å klandre statsråden for, og de vet at det som nå omtales i mediene, ikke er en sak for Stortinget – men de pirker borti saken så godt de kan likevel. Storberget stiller noen åpne spørsmål, mens Pollestad snakker om at statsråden må “forsikre seg om” at alt er i orden  i selskapet, og at hun må kunne “uttrykke en bekymring” – samtidig som han gang på gang understreker at statsråden selvsagt må følge lover og regler, hvilket altså tilsier at dette er en sak mellom styre og administrasjon.

Det er ikke godt å si hvorfor Storberget og Pollestad gjør dette. En nærliggende tanke kan være at de prøver å skåre et politisk poeng ved å vise seg som aktive og synlige i en sak som er kjedelig for Telenor (og i trygg forvissning om at de færreste har full oversikt over hva det vil si å bedrive god eierstyring), og/eller håper at Monica Mæland har trådt eller vil trå feil, slik det kan være lett å gjøre, hvis man utsettes for press (se f.eks. punkt tre her eller her). For de tror vel ikke for ramme alvor at Mæland ikke “bekymrer” seg eller “forsikrer seg” om at alt er i orden, så lenge det skjer i pakt med de eierstyringsprinsippene Stortinget har vedtatt? 

Etter min mening minner det mest om spill for galleriet – et spill som lett går utover tilliten til Telenor og staten som eier, blant annet fordi det ikke er så lett, for eksempel for utenlandske investorer, å få tak i de fine nyansene mellom reell innblanding og politisk spill. Og går det utover tilliten til selskapet og staten som eier, går det også utover verdien av Telenor og dermed norske borgere og skattebetalere. Og det paradoksale er at det ofte er de politikerne som er mest opptatt av å bevare et stort statlig eierskap, som roter mest med den rollen staten skal ha.

Det beklagelige er at NRK ikke evner å stille noen kritiske spørsmål til de politikerne som driver dette spillet. NRK etterlater inntrykk av at det nå er “flere politikere” som stiller spørsmål ved Telenor-saken. Men hvor mange stortingsrepresentanter har eller ville unnlatt å uttale seg av respekt for eierstyringsprinsippene?

På Politisk kvarter i dag var det Trygve Hegnar som måtte forsvare og forklare oss hvilke eierstyringsprinsipper som gjelder. Han fikk likevel flere kritiske spørsmål fra programlederen. Geir Pollestad, derimot, som på en nokså uklar og behendig måte kritiserer næringsministeren uten å kritisere næringsministeren, ikke får ett kritisk spørsmål.

NRK har mange sterke sider og noen svake. NRK kan for eksempel ganske mye om politikk og  kulturliv – men NRK kan nesten ingenting om næringsliv. Der er NRK mest interessert, hvis det dreier seg om korrupsjon, kontroll eller kvotering. 

Men norsk næringsliv er en enormt viktig del, både av norsk samfunnsliv og det økonomiske livet. Det er næringslivet som sikrer oss den verdiskapingen som skal til for at vi skal kunne finansiere velferdsstaten og, for eksempel, NRK. Men næringslivet kan bare fylle sin rolle, dersom det får eksistere innenfor gode, stabile og forutsigbare rammebetingelser. De har Stortinget ansvaret for å vedta og følge, og det burde også NRK være mer opptatt av.

Listhaug/Joner/NOAS-saken, som jeg skrev om i min forrige blogg, ble en stor sak i norske medier.

Hvis man skal se på saken som en konkurranse om sympati og oppslutning – mellom Listhaug og hennes rådgiver på den ene siden og Joner, NOAS og reklamebyrådet Anorak på den annen – tror jeg nok at Listhaug vant. “Hylekoret” er høylytt på Twitter og innenfor Ring 3, men Listhaugs horisont strekker seg nok lenger.

Jeg har, som jeg håper jeg har fått frem, full respekt for at NOAS og Joner ønsker å motsi Listhaug, men jeg syns de valgte feil metode. De ville protestere, blant annet mot at Listhaug bidrar til en polarisering av debatten, men bidro selv effektivt til en enda sterkere polarisering.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Dette er jo egentlig ingen stor sak i seg selv, selv om den er et symptom på noen, tildels bekymringsfulle, utviklingstrekk i vår tid. Jeg vil likevel, som en avslutning fra min side, kommentere to forhold ved debatten som jeg syns kan fortjene fortsatt debatt på mer generelt grunnlag. Det ene forholdet er et argument som fremheves av Listhaugs kritikere. Det andre er et argument som fremheves av hennes tilhengere.

La meg ta det første først.

Listhaugs kritikere, som i dette tilfellet også kritiserer meg, har blant annet fremhevet at alle måtte forstå at Kristoffer Joners Facebook-innlegg ikke ble skrevet som en spontan og personlig handling, og at det nærmest fremsto som opplagt at dette var en regissert kampanje. Dette argumentet er blant annet fremført i en leder i Dagbladet, der det blant annet legges til grunn at “store deler av norsk offentlighet” i “ettertid later” (…) “som om de er utrolig overrasket over at både NOAS og et reklamebyrå var involvert på forhånd” (min uthevning).

Jeg syns det både er tankevekkende og nedslående at en avis kan påstå at man må være synsk, kynisk eller ekspert på hyper-moderne markedsføringsmetoder for å bli trodd og tatt seriøst i samfunnsdebatten. Det er nedslående at så mange simpelthen legger til grunn at andre lyver. Samtidig er det tankevekkende, fordi Dagbladets måte å tenke på er en appell til økt mistenksomhet og kynisme: Vi må for guds skyld ikke tro det vi ser og hører. Hvis vi ikke forstår at vi blir forsøkt lurt, er vi jo litt dumme. Så vær mistenksom, ikke ta noe alvorlig – og vær forsiktig med å kommentere noe seriøst, siden det du kommenterer, kanskje bare er tull, reklame eller en provokasjon. 

Jeg tror ikke et øyeblikk at Dagbladet ville tatt like lett på det, hvis det var Document.no, og ikke NOAS, som sto bak et slikt stunt. Det er uansett forstemmende at Dagbladet, som selv er så avhengig av tillit og troverdighet, greier å skrive en slik tekst.

Min andre kommentar går til Listhaugs tilhengere.

Noen har pekt på at det er fint med politikere som er ‘autentiske’, bruker et friskt språk og gir farge til den politiske debatten. Og det er det selvsagt noe i. Men noen har også fremhevet at en statsråd må kunne svare sine kritikere med samme mynt, og at en statsråd alltid bør kunne si det han eller hun mener.

Men her mener jeg Listhaugs tilhengere tar feil. En statsråd kan ikke alltid svare andre med samme mynt, og hun kan heller ikke alltid si nøyaktig det hun mener. En statsråd må nemlig ha og vise respekt for den viktige institusjonen hun representerer – en institusjon som statsrådene ikke eier, men bare har til låns i den tiden de er statsråder. 

En av de viktigste grunnene til at Norge er et godt land å leve i, er de sterke institusjonene våre. Institusjonene rammer inn, skaper stabilitet, sikrer likebehandling og rettssikkeret i et samfunn, slik at borgere, bedrifter og sivilsamfunn kan leve og utfolde seg i frihet og trygghet.

De beste samfunnene i verden har sterke institusjoner. De dårligste samfunnene i verden har svake institusjoner. Et land med en ukorrupt domstol, som likebehandler borgerne og følger anerkjente rettsstatsprinsipper, er bedre enn en korrupt domstol som oppfører seg uforutsigbart og urettferdig. 

En regjering eller, mer høytidelig, Kongens råd, er også en institusjon. Den må behandles med respekt, hvis den skal ha respekt. I vår tid er det mange som fnyser av form og god rolleforståelse. Men man kan ikke beskytte institusjonenes integritet uten å være opptatt av det formelle.

Også en statsråd må kunne være spiss og hard i argumentasjonen. Men for meg går det et vesentlig skille mellom å karakterisere meningsmotstandere som er politikere på samme nivå – og å karakterisere enkeltborgere eller grupper av borgere negativt. Så når Sylvi Listhaug kaller en hel gruppe av borgere for “hylekor”, blir det som Hillary Clinton, som kalte en hel gruppe av borgere for “deplorables”. Det er hverken respekfullt eller lurt, og det kan redusere omdømmet, ikke bare til den som uttaler slike ting, men også omdømmet til den institusjonen han eller hun representerer.

Noen tror at Sylvi Listhaug er den første statsråden som av og til bruker en splittende retorikk. Det er hun selvsagt ikke. Det finnes flere andre eksempler. Forskjellen er bare at de ulike “hylekorene” reagerer litt forskjellig.

Konklusjonen er uansett at statsråder ikke kan bruke sine posisjoner til hva som helst. De “eier” ikke institusjonen de representerer. De har en plikt til å beskytte den, og de bør derfor ikke bare bruke den for egne formål. 

Hvis man vil ta vare på Norge, må man ta vare på institusjonene.

Før jeg la meg sent i går kveld, skrev jeg denne bloggen – med tanke på publisering i dag tidlig: 

Facebook og Twitter er kraftfulle medier, og Sylvi Listhaug er en av dem som utnytter sosiale medier aller best. Hun går utenom de tradisjonelle mediene og henvender seg direkte til sine følgere. Dermed kan hun nå langt flere lesere og lyttere enn hun ville gjort ved å skrive et innlegg i avisen eller delta i Politisk kvarter. Utviklingen reiser en rekke spørsmål som berører demokratiet vårt, men jeg skal la de ligge her.

Ofte virker sosiale medier som “ekkokamre”, dvs. at vi bare snakker og diskuterer med våre egne eller med dem vi deler oppfatninger med. Det er også slik Sylvi Listhaug selv har begrunnet sin utstrakte bruk av sosiale medier: Hun ønsker å komme i direkte kontakt med sine støttespillere, fordi hun føler at de meningene hun og de representerer, ofte er undertrykt og underbelyst i tradisjonelle medier, som domineres av den “meningsbærende eliten”. Og det skal sies: Hun mottar ofte en imponerende mengde “likes”, delinger og kommentarer når hun skriver eller snakker på sin offisielle facebook-side.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men i går tok plutselig suksessen en vending: Skuespilleren Kristoffer Joner, som også er bystyrerepresentant for Arbeiderpartiet i Stavanger, postet for første gang et innlegg på Facebook. Han protesterte på et Facebook-innlegg Sylvi Listhaug hadde skrevet, der hun begeistret beskrev en reportasje i New York Times, der det fremkom at Norge nå har en returpolitikk som er blant verdens strengeste – illustrert ved en syv år gammel gutt, som var sendt ut etter å ha tilbragt fire og et halvt år av sitt liv i Norge.

For Joner ble dette for kraftig kost. Han synes det er “forkastelig” at en som “representerer landet vårt, fryder seg over medmenneskers tragedie”. Deretter oppfordret han alle til å gjøre slik Listhaug gjør – til å “like” og “dele” og dessuten til å gi en gave til NOAS – Norsk organisasjon for asylsøkere – med hilsen fra Sylvi Listhaug, slik at hun, som en protest, vil motta masse takkekort fra NOAS. Og Joners oppfordring har virket: I skrivende stund har titusenvis “likt”, “delt” og kommentert, og NOAS har mottatt halvannen millioner kroner.

En av grunnene til at diskusjonen har tatt helt av, er Listhaugs reaksjon på Joners innlegg:

“LIK OG DEL! Bli med å si klart og tydelig ifra at vi ikke lar oss stoppe av dette hylekoret. Vi vil fortsette å kjempe for en streng og bærekraftig asylpolitikk som sikrer den norske velferdsmodellen!
– Nå har skuespillere, kommentatorer og resten av venstresiden hivd seg på hylekoret. Sist ute er Kristoffer Joner (bilde), som er både skuespiller og bystyrerepresentant for Arbeiderpartiet i Stavanger.”

Og videre: “Hva vil de? Svenske tilstander i Norge? Alle som kommer skal få bli? Åpne grenser? Hvis ikke – hvor mange?”

Selv blir jeg veldig nedstemt av å lese de, i skrivende stund, nesten 1000 kommentarene på Listhaugs Facebook-side. Det hagler med lite hyggelige ord og uttrykk, og polariseringen er enorm. Slik er det jo ofte i et demokrati, men jeg spør meg: Hvorfor syns en statsråd at det er greit å bidra til en slik polarisering?

Man er ikke statsråd bare for sin egne, for sine egne meningsfeller eller for sitt eget parti. Man er statsråd for alle og for Norge.

Man har selvsagt rett til å målbære Regjeringens mening, og det er også full aksept for at man spisser det litt til i en valgkamp, der man ofte trer ut av rollen som statsråd og inn i rollen som en representant for partiet. Men som statsråd har man også et stort ansvar for å ta vare på samfunnslimet og for å fremføre sine meninger på en måte som ikke virker støtende eller unødig polariserende. 

Det brenner i mange land i Europa nå. Vi er heldige i Norge, fordi vi, så langt, har forblitt et unntaksland som har greid å opprettholde en stor grad av enighet og sosial ro. Jeg har tidligere skrevet og snakket om at Fremskrittspartiet skal ha en del av æren for dette. Partiet er det mest moderate og liberale såkalte høyrepopulistiske eller innvandringskritiske partiet vi har i Europa. Det har unnlatt å falle for mange fristelser som mange andre høyrepopulistiske partier har falt for. Og det har antagelig knyttet en forbindelse mellom “folk” og “elite” ved at blant andre Sylvi Listhaug har forstått, mer enn mange andre politikere, hva som “rører seg” i folket. Det hun sier, blir dessuten ofte misforstått med vilje av hennes motstandere, slik blant annet min kollega Lars Kolbeinstveit og Kaj Skagen har påvist. 

Men det er en hårfin balansegang mellom en sunn og moderat form for populisme og en råere form for populisme. En ting er å ta “folkemeningen” opp i seg. Noe annet er å hisse til konflikt og polarisering. Å bruke begreper som “hylekoret” om dem som er uenig med deg, eller å antyde at man er for “svenske tilstander” eller åpne grenser, fordi man reagerer på tonen og retorikken som brukes, er ikke passende for en statsråd.

Sylvi Listhaug har poenger når hun snakker om en kulturell og politisk meningsbærende elite, som har harselert og sett ned på folk fra hennes eget parti. Hun har også rett i at man ikke akkurat føler seg som noen elite, selv om man er stortingsrepresentant, dersom man alltid blir uglesett av andre, slik Frp’s representanter i stor grad har blitt.

Men nå sitter Sylvi Listhaug i regjering, og da gjelder ikke de samme spillereglene for henne som for andre. Hun kan gjerne fortelle hvordan det har føltes i alle de årene Frp ikke var “stuerent”. Men nå er Frp tatt inn i varmen. Da er de ikke lenger outsidere, og hun kan ikke bruke en slik posisjon til å “ta igjen”. Nå er det derfor grenser for hvor ekskluderende og fiendtlig retorikken kan være.

Statsminister Erna Solberg lanserte en plan for å bekjempe hatretorikk i går. 

Det er bra.

Men avstanden mellom liv og lære bør ikke bli for stor.

————————————————————————————————————————————

Før jeg rakk å publisere denne bloggen i dag, kom nyheten om at det ikke var Kristoffer Joner personlig som sto bak bloggen hans, men et reklamebyrå. Byrået hadde henvendt seg til NOAS, fordi de ønsket å gjøre en pro bono-jobb for organisasjonen. Og siden en i byrået kjente Kristoffer Joner fra før, fikk de ideen om å bruke han i dette reklamestuntet, hvis formål også var å samle inn penger til NOAS. Og i skrivende stund har det virket enda bedre enn det så ut til i går: NOAS har fått inn over 2,6 millioner kroner.

I NRK Kulturnytt ble lederen i NOAS, Ann-Magrit Austenå, spurt om hun ikke trodde at mange, som leste, likte og delte Joners innlegg, i dag ville føle seg lurt. Men det trodde hun ikke og viste blant annet til at NOAS ikke har betalt noe for kampanjen.

Hvis Austenå og NOAS ikke skjønner at folk kan føle seg lurt av dette, skjønner de veldig lite. Jeg føler meg lurt. Og det er selvsagt helt irrelevant om NOAS har betalt null, én eller 10.000 kroner for kampanjen. Sannheten er at mange av oss – jeg vil tro de aller fleste – trodde at Facebook-innlegget var en personlig ytring fra Kristoffer Joners side, mens det i virkeligheten var et nøye planlagt reklamestunt. At Joner mener det han sier i denne kampanjen, er ingen formildende omstendighet – det skulle bare mangle.

Fremskrittspartiet har mange flere med seg i sin innvandringspolitikk enn “hylekoret” liker å tro. Det hadde også Jens Stoltenberg, da han sto imot “hylekoret” i Marie Amelie-saken. Og som min kollega Torstein Ulserød har påvist, er Fremskrittspartiet ikke først og fremst strengere enn de andre partiene i innvandringspolitikken – men i -retorikken, og det vil de også gjerne være. Det har Fremskrittspartiets stortingsrepresentant Helge Njåstad  presisert i to svar til Ulserød i Aftenposten.

Skal man kritisere Frp for retorikken som brukes, virker det altså ikke bare å slutte seg til “hylekoret” og å utstede avskyerklæringer på Twitter. Man må forsøke å begrunne det mer saklig.

Jeg forsøkte det i min blogg, men det var forgjeves. Fremfor å få til en ordentlig samtale om hva som er akseptabel språkbruk for en statsråd, har NOAS avsporet diskusjonen og gitt Listhaug, Fremskrittspartiet og dets meningsfeller en gavepakke.

I dag skriver selvsagt Listhaug om reklamestuntet på sin Facebook-side. 

Innlegget vil nok bli lest, likt og delt av ganske mange – mens Sylvi Listhaug har fått enda en historie hun kan svare med når hun skal forklare oss hvordan “alle” er ute etter henne og Frp.

Det politiske landskapet i Europa og USA er i endring.

Gang på gang blir vi overrasket over hvor dårlig partiene på venstresiden gjør det.

Partiene på ytre venstre fløy er nesten utradert. Det finnes unntak, som i Hellas, Spania og Danmark, men det generelle bildet er at de er små og har liten innflytelse.

Også sosialdemokratiet er i krise. Oppslutningen til de sosialdemokratiske partiene i Europa reduseres år for år, og de vinner ikke valg.

Det blåser en høyrevind over USA og Europa, men det er en høyreside som er dypt splittet og sterkt fragmentert. 

Alle land kan ikke analyseres likt. Alle har sine tradisjoner, kultur og historie som blant annet definerer hva som er “høyre” og “venstre” i politikken. For eksempel vil de aller fleste på høyresiden i Norge, og i store deler av Europa, finne seg godt til rette på venstresiden i USA. Hele USA er plassert lenger til høyre enn noe land i Europa, og hele Norge er plassert lenger til venstre enn de fleste andre land i Europa.

Men selv om landene er forskjellige, har de likevel det til felles at venstresiden, samlet sett, gjør det dårlig, mens høyresiden blir stadig mer splittet og fragmentert. I et land som USA, med et de facto topartisystem, skjer denne fragmenteringen innenfor og i randsonen av det republikanske partiet. I Europa skjer det også ved at det dukker opp stadig flere partier.

Også innad i Europa er forskjellene store, men la meg bruke Danmark som eksempel, siden Danmarks partiflora nå ser ut til å romme alt hva en en demokratisk høyreside har å by på:

• Radikale Venstre: Et sosialliberalt parti, som riktig nok også har samarbeidet med venstresiden, men som ligner veldig på og er et av det norske Venstres søsterpartier. Opptatt av å forsvare det åpne, liberale samfunn og en liberal innvandringspolitikk.
• Venstre: Danmarks store “styringsparti”, som kaller seg et liberalt og borgerlig parti. Det var opprinnelig et typisk distrikts- og bondeparti, men i praksis ligner det i dag mye på det norske Høyre. 
• Liberal Alliance: Et liberalt eller liberalistisk parti, men ikke mer liberalistisk enn at det passerer i en nordisk sammenheng. Et ganske nytt parti som er opptatt av personlig frihet og er positiv til frihandel, en mindre omfattende velferdsstat og skattelettelser. Liberal Alliance er også positiv til en liberal innvandringspolitikk, forutsatt at innvandrerne kan forsørge seg selv.
• Det Konservative Folkeparti: Et klassisk konservativt parti, som er opptatt av konservative dyder som at det skal lønne seg å arbeide, respekt for lov og orden og trygghet for familien. 
• Dansk Folkeparti: Et nasjonalkonservativt parti som er kritisk til innvandring og vil føre en stram integreringspolitikk, men som har en sosialdemokratisk profil i den økonomiske politikken og i velferdspolitikken. Partiet gjør det spesielt sterkt i distriktene.
• Nye Borgerlige: Et nytt parti, som ennå (?) ikke er representert i Folketinget, og som vil ha en enda strengere innvandrings- og integreringspolitikk enn den som føres nå, men en liberal økonomisk politikk med lavere skatter og en mindre omfattende velferdsstat.
• Kristendemokraterne: Et slags Kristelig Folkeparti, som står klart på borgerlig side, men som er uten representasjon og innflytelse.

I Danmark gjøres det også forsøk på å etablere partier som må sies å ligge lenger “ute”, nemlig Danskernes Parti og Dansk Samling, hvorav i hvert fall det første partiet ledes av en tidligere nynazist.

Alle forstår at dette er en høyreside som ikke kan stå samlet. Og jo lenger ut i det politiske landskapet man beveger seg, jo nærmere kommer man de ytterliggående kreftene på venstre side. Det er ikke helt uten grunn at ytre høyre og ytre venstre ofte er enige, både når det gjelder innvandring, holdningen til muslimer, Vestens forhold til Putin og, i de fleste tilfeller, også økonomisk proteksjonisme og EU-skepsis. Min kollega Bård Larsen har skrevet innsiktsfullt om dette “hestesko-fenomenet” mange ganger, blant annet i dette Civita-notatet, som vi nylig publiserte.

Situasjonen i Danmark er selvsagt ikke nøyaktig lik den vi ser i andre land. Men den er heller ikke helt ulik. Det kunne vært gjort tilsvarende opplistinger over partier, fraksjoner og bevegelser i mange land, og resultatet ville blitt omtrent det samme: På venstresiden er det ganske dødt, mens det på høyresiden skjer en oppsplitting langs mange dimensjoner: De representerer ulike liberale og konservative retninger. Og de representerer, på ulike måter, demokratiske eller mer autoritære posisjoner – eller de er mer moderate eller reaksjonære populister.

Hva så med Norge?

Norge er fortsatt et annerledesland. Her er det en ganske stabil politisk situasjon, antagelig først og fremst fordi vi har svært god økonomi, og fordi vi, de siste 20 – 30 år, har hatt en usedvanlig heldig posisjon i en verdensøkonomi i ubalanse og endring. Mens andre har tapt, har vi tjent.Vi har dessuten politikere, både til høyre og venstre, som har ført en fornuftig nasjonal politikk, blant annet for å demme opp for den misnøyen og de negative konsekvensene enkelte sider ved globaliseringen, frihandelen og migrasjonen kan ha.

Men også den politiske situasjonen er litt annerledes: 

* Vi har det mest moderate og liberale høyrepopulistiske partiet i Europa.

* Vi har et sosialdemokratisk parti, som har greid seg bedre enn mange andre sosialdemokratiske partier i Europa.

* Vårt mest nasjonalkonservative parti, Senterpartiet, som – for å låne Lars Roar Langslets ord – “fortjener æresplass lengst til høyre” på høyre/venstre-aksen – har valgt å samarbeide med partier på venstresiden.

Men hvor lenge vil denne situasjonen vare?

Når vil vi se nye partidannelser eller sprekkdannelser i de gamle partiene i Norge? Carl I Hagen har allerede spådd at det vil kunne skje. 

Hvor lenge er det husfred på høyresiden i Norge?

Vil det norske sosialdemokratiet fortsatt greie seg såpass godt?

Og hvor lenge vil Senterpartiet betraktes som en naturlig del av den norske venstresiden? 

Lørdag skrev jeg en kronikk i Aftenposten, der jeg tok til orde for å vurdere å innføre et forholdsmessighetsprinsipp ved streiker i offentlig sektor og i deler av privat sektor som ligner offentlig sektor, f.eks. fordi de lever av offentlige pengestrømmer. 

Forslaget stammer fra et Civitanotat fra 2014, der min kollega Bård Larsen og eks-kollega Morten Kinander så på arbeidskonfliktens historie og drøftet bruken av streik i offentlig sektor. 

Jeg har fått mange reaksjoner på denne kronikken – direkte og via sosiale medier. Både Klassekampen og Dagsavisen har kommentert kronikken min på lederplass, og disse lederartiklene svarer jeg naturligvis på.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

At mange er enig med meg, er ingen overraskelse. Flere gir uttrykk for at de ikke helt har forstått eller tenkt over hva som er forskjellen på en streik i offentlig sektor og en streik i privat sektor. 

At det også er mange som er uenig med meg, er heller ingen overraskelse. Ei heller at en del av dem som er enig, blant annet en del politikere, ikke tilkjennegir dette offentlig. 

Det er særlig en del leger som har engasjert seg mot kronikken min på twitter, og jeg har dessverre ikke hatt mulighet til å svare alle. Mye er ren harselas og sarkasmer, slik det generelt er mye av på twitter – men mange reiser også helt konkrete spørsmål, hvorav dette er de to viktigste:

* Hvorfor vil du fjerne streikeretten (i offentlig sektor)?

* Hva skal erstatte streikeretten? Hva skal vi ha som maktmiddel i stedet for streik?

Svaret på disse to spørsmålene er at jeg ikke har tatt til orde for å fjerne streikeretten, men at jeg har foreslått å begrense den.

Streikeretten er svært vid i Norge, sammenlignet med de fleste andre land. Men også i Norge er streikeretten begrenset av tariffavtaler og/eller lov. Noen streiker er altså lovlige, mens andre er ulovlige.

Dersom man innfører et proporsjonalitetsprinsipp for streiker i offentlig sektor, vil dette bli ytterligere en bestemmelse som skjelner lovlige fra ulovlige streiker. Det vil si at en streik må være proporsjonal – mellom formål og virkning – for at den skal være lovlig. Hvorvidt en streik da er ulovlig, blir altså, som nå, et rettslig spørsmål, som må avgjøres av Arbeidsretten eller alminnelige domstoler.

Om noen av de streikene vi har hatt i Norge de senere år, ville blitt rammet av et slikt forholdsmessighetsprinsipp er umulig å si uten at en lov- eller tariffbestemmelse er utformet og innført og eventuelt prøvd for retten. En bestemmelse kan både utformes og praktiseres mer eller mindre liberalt. Men akkurat som partene i dag er seg ganske bevisst hvor grensen for tvungen lønnsnemnd går, og av og til også bidrar til å fremprovosere det, ville de, med et proporsjonalitetsprinsipp, også blitt klar over hvor grensen går for å bryte med et slikt prinsipp.

Det bør altså ikke være så vanskelig å forstå hvordan et slikt prinsipp vil virke.

Til legenes trøst kan det vel likevel sies at de neppe behøver å frykte at det blir innført med det første. 

SV har åpenbart bestemt seg for å gjøre “forskjells-Norge” til sitt hovedtema foran valget i 2017.

Det er et tema som passer godt for SV, og det kan være strategisk klokt, fordi SV på dette området kan fremheve skiller, ikke bare i forhold til de borgerlige partiene, men også i forhold til Arbeiderpartiet. Ett eksempel er formuesskatten, der SV står utenfor kompromisset som ble inngått mellom de borgerlige partiene og Arbeiderpartiet i forbindelse med behandlingen av skattereformen i Stortinget i vår.

I tillegg til at valget av tema kan være et smart valg, er det saklig sett et viktig tema. Det å forebygge voksende økonomisk ulikhet er noe alle partier er opptatt av, samtidig som de har forskjellig syn på hvor store problemene er, hva som er årsaken til dem og hvordan man mest effektivt kan møte dem. Slik sett vil nok de aller fleste si at SV har et sympatisk budskap.

Men selv om saken er sympatisk, må de kritiske spørsmålene stilles. SVs fremstilling av ulikhetsproblemet er nemlig ikke uproblematisk, og SVs løsninger er selvsagt ingen objektiv fasit.

La oss se på en reklamefilm SV har laget for å spre budskapet sitt via sosiale medier. Den er sikkert effektiv rent kommunikasjonsmessig – men hva med innholdet?

Grovt sett kan man si at filmen består av tre deler: Den første delen beskriver et økende ulikhetsproblem i Norge de siste 20 år. Den andre delen forklarer oss hvilke negative konsekvenser denne utviklingen har. Og den tredje delen forteller oss at vår nåværende regjering, fremfor å “stoppe denne utviklingen”, bare fortsetter å øke forskjellene.

Filmen mangler, etter min mening, tre viktige elementer – hvis man vil gjøre noe med ulikheten:

Den sier bare noe om hvor stor ulikheten er – ikke hvor liten den er i forhold til andre land. På ett punkt foretas det en sammenligning med USA på en måte som kan få seerne til å tro at det generelt er verre i Norge enn i USA, men det er det jo absolutt ikke.

Det andre jeg savner, er noen ord om hva årsakene til den økte ulikheten er. Det nevnes for eksempel ikke med ett ord at en viktig årsak til den økte barnefattigdommen (slik vi definerer fattigdom i Norge) er innvandring fra land utenfor EØS, som SV har en liberal holdning til.

Og det tredje jeg savner, er noen ord om løsninger på det ulikhetsproblemet filmen beskriver. Den sier bare at vi har “alle muligheter” til å “snu utviklingen”, hvilket vel må bety at SV har en oppskrift på å få til reduserte forskjeller. Men hva oppskriften er, sier filmen ingenting om.

Men alt dette er jo kanskje spørsmål SV vil komme tilbake til, for eksempel i en senere film – så jeg skal la dette ligge.

Det jeg syns er mer kritikkverdig med filmen, er at den etterlater et feilaktig inntrykk av hva som faktisk skjer i Norge og hvilken virkning den økte ulikheten har hatt. 

Det skjer ved at filmen først beskriver hvordan forskjellene har økt i Norge de siste 20 år, og deretter slår fast at “alle taper når forskjellene øker”. 

Man kan absolutt problematisere den beskrivelsen SV gir av ulikhetsutviklingen i Norge. Et vanlig mål på økonomisk ulikhet er den såkalte ginikoeffisienten, og den viser at ulikheten i Norge de siste 20 år har vært lav og nokså stabil. Ser vi i stedet på de siste cirka 30 år (fra 1986 til 2014), har ulikheten, målt ved gini, økt fra 0,21 til 0,25, hvilket vil si at vi fortsatt har svært lav ulikhet sammenlignet med andre land. Men SV har rett i at barnefattigdommen har økt (særlig pga innvandring), og at vi har fått flere milliardærer. 

Men har dette hatt de konsekvenser SV påstår?

“Alle taper når forskjellene øker”, sier SV i filmen, i direkte forlengelse av beskrivelsen av utviklingen i Norge. “Den økonomiske veksten bremser, og vi får dårligere helse og kortere levetid. Utdanningsnivået svekkes, og vi får sosiale problemer som kriminalitet og mindre tillit oss imellom”.

Men er det sant at dette har skjedd i Norge?

Nei.

Ingenting av det er sant.

Den økonomiske veksten har vært sterk, til dels svært sterk i Norge i denne perioden. Vi har fått bedre helse og lenger levetid, og utdanningsnivået har økt. Kriminaliteten er redusert, og tilliten oss imellom har økt. 

Betyr det at det SV sier i filmen er blank løgn?

Nei, det er ikke blank løgn, for helt generelt kan store, uheldige og sterkt økende forskjeller bidra til dårligere resultater på alle de områdene SV nevner. Men det er ikke en én til én-sammenheng, og det er heller ikke slik at økt ulikhet automatisk fører til andre negative utviklingstrekk. Det kommer an på – både hvor stor ulikheten er, hvor mye ulikheten øker, hva som er årsaken til at den øker og hvilken politikk man fører for å kompensere for eller forebygge uheldige konsekvenser av at ulikheten øker. Og det er heller ikke sant at disse negative konsekvensene har inntruffet i Norge, slik filmen kan få oss til å tro.

Men om det ikke er blank løgn, er det lite hjelpsomt, hvis man vil forstå hva som driver ulikheten, hvilken type ulikhet som er mest skadelig og hva man kan gjøre med den. Og det blir heller ikke særlig redelig når stemmen i filmen, etter å ha ramset opp alle de (for Norges del fiktive) negative konsekvensene av økt ulikhet, fortsetter budskapet ved å antyde at “denne utviklingen”, som altså viser tilbake på alt det negative som tilsynelatende har inntruffet, kunne vært stoppet, men at Regjeringen i stedet har valgt å gjøre det enda verre.

SV har valgt et viktig valgkamptema, som mange vil sympatisere med. Men det betyr ikke at partiet bør slippe unna kritiske spørsmål. 

Spesielt ikke når SV må fortegne utviklingen for å få en god nok sak.

For cirka et år siden inviterte tankesmien Agenda sentrale personer fra Venstre, KrF, SV, Ap og Sp til å sitte i et utvalg sammen med Marte Gerhardsen for å utmeisle en felles integreringspolitikk. De forslagene som vakte mest debatt, men ganske liten oppslutning, dreide seg bl.a. om restriksjoner på bruk av religiøse klesplagg. 

Selv er jeg skeptisk til denne typen utvalg – av mange grunner. Jeg forstår ikke helt poenget med at en leder for en tankesmie skal inngå kompromisser med politiske partier eller personer i politiske partier. Det er også en form for privatisering av politikken, ettersom de politikerne som deltok, får en heller uklar rolle. I det offentlige rom får man både inntrykk av at det er partiene som har sittet i utvalget, at det er oppnevnte partirepresentanter som har gjort det, og at det er privatpersoner som “tilfeldigvis” tilhører et bestemt politisk parti, som har gjort det, dvs. sittet i et utvalg og inngått kompromisser. Formelt sett er det nok det siste som er riktig.

På den annen side: Agenda og Civita har etter hvert fått veldig ulike roller, og det er selvsagt ingenting i veien for at vi er forskjellige. Ett eksempel er at Agenda har som formål å drive politikkutvikling for det de kaller “sentrum-venstre”, som visstnok for tiden er de omtalte partiene – mens Civitas utredninger og politikkforslag er til fri avbenyttelse for hvem som helst som vil bruke dem eller la seg inspirere av dem.

I dag fikk vi et eksempel på hvor problematisk denne arbeidsformen, etter min mening, kan være: Det viser seg at Høyre/Frp-regjeringen har bestemt at den ikke vil foreslå et nasjonalt forbud mot religiøse klesplagg som dekker ansiktet, fordi dette ikke er noe stort problem i Norge nå, og fordi kommunene selv gjerne kan forby det f.eks. på skolen, dersom de ønsker det.

Dette har fått Jan Bøhler i Arbeiderpartiet, som er tilhenger av et nasjonalt forbud, til å reagere, og som argument bruker han Agenda-utvalget.

NRK kalte utvalget “tverrpolitisk”, og dette er også et uttrykk Bøhler bruker. Men Høyre og Frp har jo aldri vært invitert inn i Agenda-utvalget, siden Agenda har bestemt seg på forhånd for at Høyre og Frp ikke har de beste løsningene. De beste løsningene ligger nemlig, ifølge Agenda, “i sentrum/venstre”. Men likevel mener altså Bøhler at det er “spesielt at Listhaug her går imot hva sentrale folk i Venstre, KrF, SV, Sp og Ap mener”, fordi man “nå kunne ha skapt tverrpolitisk enighet om” et nasjonalt niqab-forbud.

Dette er interessant, av flere grunner:

For det første er det interessant at Bøhler fremstiller det som “spesielt” at Høyre/Frp-regjeringen ikke mener det samme som det private Agenda-utvalget, der altså Høyre og Frp helt bevisst ble holdt utenfor.

For det annet er det interessant å registrere at Bøhler mener at Stortinget nå “tverrpolitisk” bare kan vedta et niqab-forbud basert på en enighet i et Agenda-utvalg, enda ingen partier faktisk har programfestet et slikt nasjonalt forbud, og enda ingen partier har stemt for slike forslag når de tidligere har vært fremmet av Frp. (Man kan si at det er rart at Frp da ikke foreslår det samme i regjering, men slik fungerer regjeringsarbeid: Frp regjerer sammen med Høyre i en mindretallsregjering og baserer sitt arbeid på Sundvollen-erklæringen og samarbeidsavtalen med Venstre og KrF. Dessuten kan det ha kommet til saklige innvendinger som gjør at Frp ikke vil foreslå noe forbud nå.)

Men altså: Hverken Høyre, Venstre, KrF, Ap, Sp, MDG eller SV har, såvidt jeg har greid å finne ut, programfestet et nasjonalt forbud mot ansiktsdekkende klesplagg i skolen og/eller i det offentlige rom (jeg tror heller ikke Frp har gjort det, men dette partiet har i det minste fremmet forslag om det i Stortinget). Skulle begrunnelsen for å vedta det likevel, være et privat utvalg som enkelte politikere har deltatt i som privatpersoner – ja, da snakker vi om en privatisering av politikken, hvilket betyr at partidemokratiet, partienes medlemmer og organer, som har vedtatt partiprogrammene, blir satt ut av spill.

Det er selvsagt ikke noe i veien for at et parti bestemmer seg for å mene noe som ikke står i partiprogrammet, inngå kompromisser med andre partier eller å forandre mening om noe, dersom det er nødvendig. Men da følger det av partidemokratiet at man må følge visse prosedyrer vis a vis egne organer og medlemmer – og ikke bare henvise til at enkeltpersoner i noen av partiene har blitt enige om noe som partiene selv ikke mener.

Men når alt dette er sagt: “Sentrum/venstre”, som altså visstnok har de beste løsningene, har flertall på Stortinget. Så hvis de vil ha et nasjonalt forbud, kan de bare vedta det. Hvis Bøhler mener at ting så å si er i boks med Agenda-utvalget, så trenger han ikke Høyre og Frp. De har jo uansett, per definisjon, ikke de beste løsningene.

(Denne teksten er tidligere i dag publisert på facebook, men noen ba meg tynt om å publisere den på bloggen min også.)