Kristin Clemets blogg Her skriver jeg om ideer, verdier og politikk.

For cirka 14 dager siden skrev jeg et innlegg om hvor uheldig det er med lekkasjer fra Regjeringens behandling av langtidsplanen for Forsvaret.

Ingen i pressen har gitt uttrykk for at de er enig med meg eller har forståelse for det jeg sier. I Dagsavisen mente de at lekkasjer er bra, noe jeg svarte på her – og også Dagens Næringsliv sa seg uenig med meg i Politisk kvarter.

Det er fortsatt ingen i pressen, som jeg har lagt merke til, som reflekterer over hvilke negative konsekvenser slike lekkasjer kan ha. Riktig nok mener man at lekkasjene har bragt forsvarsministeren i en vanskelig situasjon, men det er, slik pressen ser det, hennes eget problem. For øvrig tjener det visstnok bare demokratiet at dokumenter lekker ut – enten det er regjeringsnotater eller interne, faglige innspill fra for eksempel FFI.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Dagbladets leder i dag er et godt eksempel. Den illustrerer på en utmerket måte hvordan disse lekkasjene ikke bidrar til å opplyse debatten, men til å forvirre den – hvilket utmerket godt også kan være hensikten fra den eller de som lekker. Det er nemlig ingen som med disse lekkasjene virkelig får innsyn i den fortrolige delen av Forsvarsdepartementets eller Regjeringens behandling av langtidsplanen – til det mangler enorme mengder informasjon. Lekkasjene omfatter bare en brøkdel av de dokumentene som har vært i omløp, og ingen kjenner til de samtalene som ble ført, de vurderingene som ble gjort eller de vedtak som ble truffet underveis. Og vi får heller aldri vite det, ettersom slike lekkasjer skaper en asymmetri i debatten: Noen misforstår, mistolker og spekulerer i det som lekkes ut, men ingen av dem som virkelig kjenner saken, kan delta i debatten om dokumentene som lekkes. Det er umulig av mange grunner: Den eller de som har lekket dokumentene, har begått et alvorlig lovbrudd. Det kan ikke “belønnes” med at de får sette premissene for debatten eller tvinger de lovlydige til å begå lovbrudd ved selv å lekke. Dessuten er det nesten umulig å redegjøre i detalj for alt man har tenkt, utredet eller drøftet i løpet av en svært omfattende, langvarig og kompleks beslutningsprosess. En god prosess i slike saker krever at mange er med, at det er høy grad av tillit mellom de som deltar, og at man kan tenke og teste ut tanker helt fritt. 

Problemet nå er at slike prosesser høyst sannsynlig vil bli snevret inn. Jeg føler meg sikker på at denne saken bidrar til en generell svekkelse av tilliten i “systemet”. Alle blir mer oppmerksomme på faren for lekkasjer og vil opptre deretter. I verste fall vil den gode kulturen og arbeidsmoralen i departementene – og samarbeidet mellom politiske ledelse og de faglige medarbeiderne – bli dårligere, og det er, virkelig, et stort tap for Norge. Og for å presisere det nok en gang: Jeg aner ikke hvem som lekker – det er uansett, slik Trygve Slagsvold Vedum uttrykte det forleden, gift i systemet.

Jeg kan mye om forvaltningen, men jeg kan ikke like mye om Forsvaret. Likevel er det lett å se at det nå sies og skrives utrolig mye som både er rart og feil. Intervjuet med Robert Mood i Aftenposten, som Dagbladets leder bygger på, er bare ett eksempel. Selve hovedpåstanden i intervjuet, om at forsvarsevnen blir svakere og ikke sterkere de neste fem til ti årene, underbygges ikke og er heller ikke riktig. Det som skal skje allerede i 2017, vil øke, ikke svekke, kampkraften. Intervjuet etterlater også inntrykk av at for eksempel kampfly først skal prioriteres om mange år, mens kampflyanskaffelsen faktisk pågår for fullt. Oppslaget formidler dessuten rene faktafeil, bl.a. om omfanget av Heimevernet.

Dagbladet kolporterer synspunktene til Mood og legger til litt ekstra for kjente, blant annet ved å vise til en lekket rapport fra Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) til Regjeringen. Dagbladet hevder, mer eller mindre direkte, at Regjeringen bryter med de lange linjene i forsvars- og sikkerhetspolitikken og dermed i forholdet til NATO, men det er vel egentlig motsatt: Det er Dagbladets lange linje som ville ha fjernet oss fra NATO, mens Regjeringens opplegg er en forutsetning for at vi skal kunne bevare forholdet til NATO. I denne forbindelse kan det kanskje være nyttig å lese dette avisinnlegget fra FFI. 

Dagbladet kaller det et “prestisjenederlag” for forsvarsministeren at hun (hvis vi skal tro medienes tolkning av lekkede dokumenter) gikk inn for å bevilge mer til Forsvaret de neste 20 år enn det som nå er foreslått i langtidsplanen. Men når man kaller dette et “prestisjenederlag” viser det bare at man ikke vet noe om hvordan de interne (budsjett)prosessene i regjeringen er. Eller for å si det på en annen måte: Dersom dette er logikken, lider samtlige statsråder i Norge, i alle regjeringer, det ene prestisjenederlaget etter det andre.

Noe jeg syns er veldig merkelig, er at ikke flere undersøker og leser hva forsvarssjefen mener om forslaget til langtidsplan. Dagbladet er opptatt av “en lang rekke lekkasjer og kritiske innlegg fra sentrale offiserer og eksperter” (jeg har for øvrig lagt merke til en av dem, som nå er i våpenhandlerbransjen), men hvorfor ikke av forsvarssjefen?

Forsvarssjefens mening kan nemlig leses i sin helhet, som et vedlegg til langtidsplanen. Og hva sier han? Jo, han sier blant annet dette til slutt: 

“Gjennom denne proposisjonen har regjeringen tatt et veivalg i den langsiktige utviklingen av Forsvaret, noe jeg anser å være svært positivt. Et historisk økonomisk løft i 20-årsperioden legger grunnlaget for å kunne utvikle et relevant forsvar som er i stand til å løse de pålagte oppgavene.”

Og: 

“Regjeringen foreslår i stor grad å endre Forsvaret i tråd med mitt fagmilitære råd. Forsvaret utvikles med en tilstrekkelig operativ evne til å møte de sikkerhetspolitiske utfordringene. Videre prioriterer regjeringen å øke beredskapen og relevansen til de kapasitetene vi allerede har, før vi moderniserer og fornyer strukturen.”

Det er virkelig en skjebnens ironi at nettopp forsvarsminister Ine Eriksen Søreide nå utsettes for så mye kritikk. 

Hun har mer kunnskap, til dels svært mye mer kunnskap, om Forsvaret og forsvarspolitikk enn veldig mange forsvarsministere før henne.

Hun er veldig respektert internasjonalt.

Hun har, mer enn noen før henne, lagt opp til en åpen og ærlig debatt om situasjonen i Forsvaret og hva som skal til for å styrke forsvarsevnen.

Hun har fått gjennomslag for et historisk løft i bevilgningene til Forsvaret – etter å ha overtatt et forsvar som ville fått en realnedgang i årene som kommer, dersom ingenting ble gjort. Forslaget hun legger frem, ligger så nært opp til forsvarssjefens ønske at han har sagt seg meget fornøyd.

Og hun står støtt i stormen – antagelig fordi hun kan sakene sine, og fordi hun vet at hun har stor støtte, blant annet i Forsvarets ledelse.

Det er selvfølgelig en fjær i hatten for Klassekampen og  Dagens Næringsliv at de, over lang tid, har fått tilgang til interne notater fra Regjeringens behandling av langtidsplanen for Forsvaret. 

Men den eller de som lekker, begår lovbrudd og skader vårt demokrati. 

Når jeg holder foredrag om den norske eller nordiske modellen og om alt vi har lyktes med i våre samfunn, pleier “godt embetsverk” alltid å stå på listen. Vi har, målt mot andre land, en effektiv og ukorrupt forvaltning, som, etter beste evne, tjener alle regjeringer like godt. Derfor er det ekstremt sjelden at det lekker fra embetsverket. Og det skjer så å si aldri at såkalte regjeringsnotater (“R-notater”), som ligger til grunn for regjeringens saksbehandling, kommer på avveie. 

Når slike notater nå faktisk har kommet på avveie, er det lett å tenke at det er embetsverket som lekker. Men det kan man ikke vite. Et R-notat går nå vanligvis ut til nærmere 150 personer, hvis man legger sammen politisk ledelse og relevant embetsverk i departementene. Man kan godt innskrenke spredningen, dersom man tror det er viktig, men det vanlige er at alle betrodde medarbeidere, som skal kunne mene noe om notatene, får tilgang. Så hvem som lekker, er vanskelig å si: Det kan være noen i embetsverket, men det kan også være noen i politisk ledelse i et av departementene – eller det kan være andre, mer tilfeldige kilder, fordi noen – som egentlig ikke skulle ha tilgang til notatene – likevel har fått det. 

Uansett er det altså et lovbrudd – og et tillitsbrudd av dimensjoner. Ifølge mediene har PST forsøkt å finne den eller de som er skyldige, men så langt uten å lykkes. Men finner de han, hun eller dem, bør det få alvorlige følger.

Hvorfor er det så viktig at slike lekkasjer ikke aksepteres?

Et enkelt svar kunne være at det i regjeringsapparatet bør være som på alle andre arbeidsplasser, og at man har en lojalitetsplikt overfor arbeidsgiver og taushetsplikt om interne forhold. 

Et annet svar er at Norges regjering også behandler saker som dreier seg om rikets sikkerhet, og at taushetsplikten da selvsagt er særlig viktig.

Men i regjeringsapparatet står det om så mye mer. Det gjelder selve demokratiet. Vår gode forvaltning og vårt gode demokrati er blant annet tuftet på tillit – på at vi kan stole på at det for eksempel er mulig å tenke, snakke, skrive og diskutere fritt om alle saker før man konkluderer. Vi hadde en lignende sak i 2006, da Bjarne Håkon Hanssen var arbeidsminister, og offentligheten fikk “sjokk”, fordi den rødgrønne regjeringen overhodet hadde diskutert sykelønnsordningen – som om det er forbudt å tenke og reflektere over ulike handlingsalternativer, uansett hvor “politisk umulige” de måtte være.  

Konsekvensene av at det ikke blir mulig å diskutere, tenke og skrive fritt er åpenbare: Man vil rett og slett slutte å tenke og diskutere frimodig, og man vil innskrenke kretsen av mennesker man diskuterer med. Man vil også i langt høyere grad nøye seg med en muntlig saksbehandling, som ikke kan ettergås av noen, og som også blir mer unøyaktig. Man vil begynne å se seg over skulderen, slutte å stole på medarbeidere og – alt oppsummert – gi oss en mindre effektiv og intellektuelt åpen forvaltning.

Av de samme grunner er det umulig for forsvarsminister Ine Eriksen Søreide å kommentere notatene som har lekket ut. En eller flere utro tjenere, med motiver vi ikke kjenner, prøver å ødelegge en alminnelig saksbehandling og demokratisk prosess, og de kan selvsagt ikke få legge premissene for debatten. Eriksen Søreide ville dessuten, hvis hun først kommenterte noe, komme i en håpløs situasjon – fordi ethvert svar bare ville lede til nye spørsmål om en intern saksbehandling hun hverken kan eller bør diskutere. 

Jeg vet ikke hvor omfattende behandlingen av langtidsplanen har vært i Regjeringen – men vi kan anta at den har vært meget omfattende. Vanligvis behandles saker i regjeringen med ett R-notat i én konferanse. Men er saken stor, kompleks og/eller uvanlig viktig, vil regjeringen som regel behandle mange regjeringsnotater – der kanskje forutsetningene også endrer seg underveis, fordi det kommer til ny informasjon, videre utredning og/eller endrede økonomiske rammebetingelser. Bare Kunnskapsløftet, som jeg i sin tid hadde ansvaret for, ble behandlet i et titalls regjeringsnotater, og det ville jo være håpløst å gi seg inn på en debatt om det som sto i disse notatene, dersom ett eller to av dem kom på avveie i ettertid. 

Enkelte mener likevel at når lekkasjene nå har skjedd, så kan man ikke unnlate å bedømme forsvarsministerens og Regjeringens uttalelser og endelige forslag i lys av det man kan lese i de notatene som er lekket ut. Dette er, isolert sett, lett å forstå. Problemet er bare at pressen ikke helt forstår hvordan en regjering behandler slike saker, der store bevilgninger er involvert. 

Så hvordan skal man forstå at forsvarsministeren nå sier seg svært fornøyd med den langtidsplanen hun har lagt frem, som foreslår å bruke 165 milliarder ekstra kroner på Forsvaret de neste 20 år – enda hun, ifølge lekkasjene, sa at det var behov for 206 milliarder kroner i et internt regjeringsnotat i februar i år? 

Mange skriver at Eriksen Søreide har “tapt” i Regjeringen og antyder at hun nærmest lyver når hun sier at hun nå er fornøyd.

Dette er, etter min oppfatning, helt feil. Hvis man skal tolke budsjettkampene i regjeringen slik, ville alle statsråder fremstå som “tapere”, eller som noen som sier de er fornøyd med noe de internt tidligere sa var altfor lite.

For la oss rekapitulere hva som har skjedd i denne saken:

Ine Eriksen Søreide overtok ansvaret for et forsvar som var i mye dårligere forfatning enn noen på forhånd hadde forstått.Samtidig forelå det ingen planer om vekst i budsjettene – det ville, tvert om, gått mot en realnedgang for Forsvaret, dersom ikke noe ble gjort.

Hun visste at oppgaven med å få utviklingen i Forsvaret på rett kjøl ville bli formidabel. Likevel valgte hun å foreta en omfattende og åpen kartlegging av situasjonen. Hun ga også forsvarssjefen i mandat å utrede konsekvensene av et videreført budsjettnivå, samt av den strukturen han ønsket, dersom han fikk mer penger – og hva den i så fall ville koste.

Det viste seg at forsvarssjefen ønsket seg 175 milliarder kroner de neste 20 år. Men siden forsvarssjefen utmerket godt kjenner budsjettprosessene i staten, tror jeg trygt vi kan legge til grunn at han tok litt godt i for å være på den sikre siden.

Så hvordan skulle forsvarsministeren greie å sikre seg disse pengene?

I utgangspunktet er det nesten en umulig oppgave. Det er svært vanskelig å få en regjering (les: Finansdepartementet) til å binde seg til å prioritere en sektor med bestemte beløp langt frem i tid. Det kalles “forkantprofilering” på kammerset, fordi man unntar en sektor fra de årlige prioriteringer alle andre sektorer må finne seg i. Jeg skrev om dette fenomenet i Aftenposten forleden. 

Budsjettprosessen i regjeringsapparatet er også alltid slik at statsrådene aldri får det de ber om. Tilsvarende, men med motsatt fortegn, gjelder for Finansdepartementet: Det må alltid gi litt mer enn det i utgangspunktet hadde tenkt. Hele budsjettprosessen, som jeg har skrevet om her, er altså basert på et forhandlingsspill, som man må kunne og kjenne for å lykkes. Man kan like eller mislike at prosessen er slik, men det er slik den er.

Basert på min egen erfaring som statsråd i to regjeringer, og hvordan jeg selv ville tenkt, er det ikke urimelig å anta følgende: Hadde Eriksen Søreide bedt om 175 milliarder kroner de neste 20 år, slik forsvarssjefen ønsket seg, ville hun fått mye mindre. Hennes mulighet til å få noe i nærheten av det forsvarssjefen ba om, ville være å “høyne budet” og be om mye mer. At hun så lyktes med å få omtrent det forsvarssjefen ba om, er egentlig en stor seier, så det var nok ikke helt uten grunn at forsvarssjefen var så fornøyd som han var da langtidsplanen ble lagt frem. Det er en historisk satsing, eller som forsvarssjefen selv uttrykker det: “Et historisk løft for forsvaret”.   

Når noen nå reagerer på at ikke de 165 milliardene skal bevilges med lineære beløp hvert år, eller at det ikke allerede nå er besluttet hvor mye som kommer hvert år de neste 20 år, virker det nesten latterlig. I Norge har vi på veldig mange områder en helt urealistisk forestilling om hvor mye penger man kan absorbere på ulike sektorer uten at det fører til en ineffektiv pengebruk. Bare pengene bevilges, er norske politikere fornøyd – mens de ofte glemmer å undersøke om pengene overhodet kan brukes på en fornuftig måte. Derfor bør de årlige bevilgningene tilpasses forsvarets evne til å nå målene i langtidsplanen. Anniken Huitfeldt (Ap) reagerer også på at en del av regningen kan komme når Arbeiderpartiet sitter i regjering, men slik er det vel tross alt i et demokrati? Det er jo nå man må betale for kampflyene, enda de ble bestilt av den rødgrønne regjeringen? 

Lekkasjene som har skjedd, er svært alvorlige og får i verste fall konsekvenser for hvordan den norske regjering kan arbeide i fremtiden.

Det er selvsagt langt mindre alvorlig at de også avsporer en viktig debatt, men det er altså også en konsekvens.

Nasjonalismen er på fremmarsj i Europa. 

Terror, (muslimsk) innvandring, globalisering og EU har satt fart i partier og bevegelser som ønsker at folk skal ha større selvbestemmelse i og over sitt eget land. De liberale og internasjonalt orienterte sentrum/høyre- og sentrum/venstre-partiene er satt under press fra mer ytterliggående, nasjonalistiske partier som får stadig større oppslutning.

I den grad disse partiene har noe ideologisk til felles, er det kanskje riktigst å kalle dem «nasjonalkonservative». De er opptatt av å ta vare på nasjonen, skeptiske til innvandring og internasjonal integrasjon og ofte nokså konservative i sosial- og familiepolitikken.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men ikke alle partiene kan skjæres over én kam. Forskjellene er enorme. I Europaparlamentet fordeler de nasjonalistiske og nasjonalkonservative partiene seg på minst tre forskjellige grupperinger, som ofte er svært uenig:

En gruppering rommer blant andre det britiske Conservative party, Finnene og Dansk Folkeparti. 

En annen gruppering omfatter blant andre britiske UKIP, Alternative für Deutschland og Sverigedemokraterna.

En tredje gruppe har Front National, Lega Nord, Frihetspartiet i Østerrike og Frihetspartiet i Nederland som medlemmer.

I tillegg kommer en uavhengig gruppe som har med partier av alle politiske avskygninger, herunder også det ungarske partiet Jobbik.  Regjeringspartiet Fidesz, som har utviklet seg fra å være et nokså normalt konservativt parti til å bli et mer nasjonalkonservativt og, etter manges mening, autoritært parti, er fortsatt medlem av EPP – det vil si den store grupperingen av liberal-konservative og kristendemokratiske partier i Europa.

Noe av det som skiller disse partiene, er blant annet hvor restriktiv innvandrings- og integreringspolitikk de ønsker å føre og hva slags økonomisk politikk de går inn for. Noen ønsker å kombinere en restriktiv innvandringspolitikk med en nokså sosialdemokratisk økonomisk politikk, mens andre er for en meget liberal økonomisk politikk. Mange av dem er også svært kritiske til EU og vil enten melde landet sitt ut av EU eller forandre EU radikalt innenfra. Sett utenfra er det nok også mange som mener at det går et skille mellom partier som slutter opp om alle sider ved det liberale demokratiet, slik de aller fleste partiene gjør, og de som lefler med det autoritære.

Jeg tror uansett at de av oss som fortsatt ønsker å forsvare det åpne, liberale samfunn, og som tror på EU, gjør klokt i å lytte til det som blir sagt og forsøke å forstå fremfor bare å utstede avskyerklæringer. Disse bevegelsene og partiene kommer nemlig ikke til å forsvinne. De vokser, og vi må regne med at de inntar regjeringskontorene i stadig flere land. 

Når for eksempel Marine le Pen fra Front National er i ferd med å bli en realistisk presidentkandidat i Frankrike, tror jeg det, enkelt sagt, skyldes to forhold: Det eksisterer en reell frykt, bekymring og/eller motstand i befolkningen mot (reelle og innbilte) effekter av innvandring og delvis også av globaliseringen, samtidig som le Pen har «ufarliggjort» partiet sitt ved å flytte det inn mot sentrum. Hun har f.eks. forsøkt å fjerne åpenlyse anti-semittiske holdninger i partiet, samtidig som hun omfavner homofiles rettigheter.

Men det er en hårfin balansegang for slike partier, dersom de går mot sentrum. I Danmark svarer nå en fjerdedel av befolkningen at de ønsker seg en strammere innvandringspolitikk enn den Dansk Folkeparti fører, og det er dukket opp tre nye partier som ønsker å føre en mer restriktiv innvandrings- og integreringspolitikk enn Dansk Folkeparti. Og dette skjer, selv om også de etablerte styringspartiene er blitt langt mer restriktive enn de var før. I Danmark er det nå duket for et tettere samarbeid mellom sosialdemokratene og Dansk Folkeparti – et mønster vi også ser i andre land. Gradvis blir de partiene, som mange mente aldri ville bli stuerene, akseptert som normale partier, hvilket de i større grad også blir. Men dermed kan det altså dukke opp nye partier.

Mange mener at fremveksten av de nasjonalistiske partiene ikke bare er et resultat av de faktiske konsekvensene av innvandring og globalisering, men også av en sviktende kommunikasjon mellom “folket” og den kulturelle og politiske “eliten”.  Jeg skrev en liten kommentar om dette i Vårt Land i går, hvoretter det haglet med syrlige, ironiske og sarkastiske kommentarer på twitter, både rettet mot meg og mot bruken av begrepene “folk” og “elite”. Men jeg tror man gjør seg mer vrang enn nødvendig, hvis man ikke forstår hva det siktes til. To ulike, men interessante perspektiver kan for eksempel leses i The American Conservative her, eller i et interessant intervju med Jonathan Haidt i Weekendavisen forleden (“Babeltårnets kollaps” – ikke på nett). Die Zeit hadde sist helg et helt temanummer under tittelen “Kampen om demokratiet har begynt” – der Elisabeth Raether skriver om hvordan “den liberale eliten” over lang tid har foraktet “folkets” bekymringer, og at “straffen” nå kommer når de som står “under” eliten, i stedet vender seg mot autoritære nasjonalister og, i verste fall, rasister. (Takk til Anita Krohn Traaseth som gjorde meg oppmerksom på denne utgaven av Die Zeit.)

Det er vanskelig å bedømme hvor eksplosiv stemningen er i de mest polariserte delene av Europa. Noen snakker om at det kan være en reell fare for borgerkrigslignende tilstander i Frankrike, dersom befolkningen mister tilliten til at myndighetene greier å ivareta den mest grunnleggende sikkerheten til borgerne, og dersom islam og vesten ikke greier å forsone seg med hverandre. Andre mener at det bare er en overgang, at vi vil greie å bekjempe eller venner oss til terroren, som tross alt er ganske beskjeden, og at livet går videre – sammen med det store flertallet av velintegrerte, muslimske innvandrere.

Dype splittelser er uansett ingenting å trakte etter. Sosial harmoni er bedre. Så hva med Norge? Har vi noen nasjonalistiske eller nasjonalkonservative partier hos oss? Og er de noe å frykte, eller går det an å si at nasjonalkonservatismen både kan ha gode og mindre gode sider? Og hvordan kan vi unngå en utvikling som den vi ser i enkelte av de mest polariserte landene i Europa?

Nasjonalkonservatismen er en gren av konservatismen som i seg selv hverken er farlig eller ond. Man kan være uenig, og den kan ta urovekkende former – men den kan selvsagt også være en helt harmløs form for «17.mai-nasjonalisme» eller, som man sier i Danmark: En konservatisme som er opptatt av «Gud, konge og fedreland».

Hvis vi ser bort fra partier som ikke er representert på Stortinget, er det nok riktig å si at Fremskrittspartiet fortsatt er Norges mest innvandringskritiske parti. Men Frp er ikke nødvendigvis Norges mest nasjonalkonservative parti (selv om enkelte av partiets representanter er det). Fremskrittspartiet har en liberal eller liberalistisk opprinnelse og har aldri søkt samarbeid med andre såkalte høyrepopulistiske partier i Europa. Det er ikke godt å si hvor Frp hadde plassert seg, dersom Norge hadde vært medlem av EU, men kanskje hadde det vært med i den samme gruppen som det britiske konservative partiet og Dansk Folkeparti.

Norges mest nasjonalkonservative parti er, etter min mening, Senterpartiet. Senterpartiet er det partiet som for tiden kombinerer en restriktiv innvandringspolitikk med skepsis til europeisk integrasjon og globalisering og et ønske om å gjeninnføre en mer permanent grensekontroll. (Oppdatering 19.8.: Senterpartiet er også det partiet som uttrykker mest skepsis til “eksperter”, slik Vedum i går gjorde på Arendalsuka.) Men Senterpartiet er også opptatt av å presisere at nasjonalstaten opprinnelig er en liberal idé, noe Ola Borten Moe nylig holdt et interessant innlegg om på en Civitafrokost om “Nasjonalstatens comeback?” 

Det partiet som oftest omtales som Norges konservative parti, Høyre, står for en typisk liberal form for konservatisme, i likhet med blant annet Angela Merkels CDU og mange andre sentrum/høyre-partier i Europa (EPP). Høyres konservative gen er nok fortsatt opptatt av nasjonalstatens ve og vel, men Høyre har samtidig alltid vært tilhenger av internasjonalt samarbeid og integrasjon og hatt et moderat og pragmatisk syn på innvandring.

Norge har altså ingen ytterliggående nasjonalistiske partier eller bevegelser i dag, hverken på den konservative siden eller på venstresiden. Også på deler av venstresiden dyrker man riktig nok EU-motstand og anti-globalisering, men man har som regel en liberal holdning til innvandring fra land utenfor EU.

Så hva skal til for at vi skal unngå like dype splittelser mellom “folk” og “elite” – mellom nasjonalister og liberale internasjonalister – som vi ser så mye av ellers i Europa?

Jeg tror flere forhold er viktige.

Jeg mener det er et selvstendig poeng at tilstrekkelig mange av våre politiske ledere forsøker å bedre kommunikasjonen mellom “folk” og “elite”. Det betyr ikke at man ikke skal argumentere for sitt syn – men man kan kanskje argumentere bedre for sitt syn og vise noe større forståelse for den annens syn. Slikt er ikke så viktig hvis man diskuterer om man skal legge en motorvei her eller der – men det er litt viktigere når vi står overfor “kampen om demokratiet”, slik Die Zeit uttrykker det. Twitter er åpenbart ikke stedet for en slik type dialog, men det finnes andre arenaer – og jeg forsøkte å gi mitt besyv, blant annet i Vårt Land. Som Hilde Frafjord Johnson kan jeg av og til ha problemer med Sylvi Listhaugs retorikk, men jeg prøver også, mer nå enn før etter alt som har skjedd i Europa, å ta innover meg at andre kan ha problemer med min retorikk og forstå hvorfor de har det.

Jeg mener dessuten at vi som er tilhengere av et mest mulig åpent, globalt og liberalt samfunn, også må ta oss bryet med å forsvare det vi står for, på en bedre måte, og ikke bare ta den liberale orden som en selvfølge – samtidig som vi må lytte. Det er nemlig riktig at globaliseringen også kan ha negative konsekvenser for noen, og at det kan skje forbedringer, både i innvandrings- og integreringspolitikken og i EU.

Samtidig må landene i vesten bli mer oppmerksomme på behovet for å kompensere for de problemene som oppstår for noen grupper som følge av innvandring og globalisering, noe jeg blant annet har skrevet om her. Mange land har for eksempel forsømt seg når det gjelder utdanning, kompetanseutvikling og livslang læring, hvilket gjør det mye vanskeligere for mange å greie seg i et arbeidsmarked i stor omstilling.

Til slutt er det nødvendig å forebygge en utvikling med nye permanente underklasser uten utsikter til å å forbedre sin egen sosiale og økonomiske situasjon. Vi må strebe etter like muligheter for alle.

Ifølge en undersøkelse som nylig ble gjennomført av TNS Gallup, har 73 prosent av oss tillit til NRK. Det er et høyt tall, men ikke høyere enn det bør være. NRK får årlig mer enn fem milliarder kroner av skattebetalerne for å utføre sitt samfunnsoppdrag, som blant annet er å gi oss de mest vesentlige nyhetene og gjøre det på en opplysende og balansert måte.

Så hva var den mest vesentlige nyheten NRK kunne bibringe oss som begynte å høre på nyhetene klokken syv i dag? Jo, at “IT-arbeidsplasser forsvinner til utlandet”, og at “Arbeiderpartiet (nå) vil flagge dem hjem”. At dette var det viktigste å fortelle oss klokken syv i dag morges, virket litt underlig, men siden det er sjelden man hører politikere som, bokstavelig talt, vil “flagge hjem” arbeidsplasser, fanget det min interesse. Jeg tenkte at dersom dette fortjener å være en topp-nyhet, så må det komme noe krutt.

Men kruttet lot vente på seg. I stedet fikk vi høre mer om hvordan “Arbeiderpartiet frykter for nye tap av arbeidsplasser i IT-sektoren og vil bremse utflaggingen (som, med respekt å melde, er noe annet enn å “flagge hjem”) av store IT-prosjekter” – og et intervju med Arbeiderpartiets næringspolitiske talsperson, Else-May Botten, som mente at vi “må snu utviklingen”, og at det “haster”, fordi utviklingen går “kjempefort“. “Hvor viktig er det å ta noen grep akkurat nå?”, spurte NRKs reporter, hvoretter Botten kunne fortelle oss at vi burde ha tatt grep allerede “i går” og “i hvert fall ikke om to dager”, for da er det for sent. “Så Arbeiderpartiet ønsker seg noe mer innflagging av arbeidsplasser?”, spurte reporteren vennlig, hvoretter Botten svarte “Ja, absolutt!”

I Nyhetsmorgen rett etterpå får vi gjentatt Arbeiderpartiets bekymring for at det har “gått for langt”, og nå blir også Finansforbundet intervjuet. Også lederen for finansnæringens fagforening mener at det “haster veldig”, og han får derfor spørsmål om “hva (han) syns om den politiske viljen som er uttrykt så langt?” Det viser seg at han syns det er “slappe greier”, for som han sier: “Vi må da kunne klare å borre oss frem til ny industri” her i landet. I regjeringspartiet Høyre, kan NRK fortelle oss, foreligger det “ingen planer om tiltak mot utflagging av IT-arbeidsplasser”. Gunnar Gundersen fra Høyre har tillit til at bedriftene selv tar de beste beslutningene og ser ikke hvilke virkemidler vi har for å flagge noe hjem, bortsett fra at vi bør satse på å utdanne flere mennesker innen IKT.

Deretter viser det seg at heller ikke Arbeiderpartiet “foreløpig” har noen konkrete tiltak, men at partiet “i løpet av kort tid skal meisle ut en ny næringspolitisk strategi”. For som Botten sier: Vi er “nødt til å være på ballen og finne gode løsninger”. Men også hun er enig i at det er viktig å satse på utdanning innen realfag. Både reporteren og Botten virker litt bekymret for at fylkene visstnok er mer interessert i å satse på toppidrett enn realfag. Her glemte reporteren å minne Arbeiderpartiet om at Arbeiderpartiet jo ikke vil ha realfagsgymnas, men slikt skjer.

Deretter følger et intervju med IKT-Norge, som gjentar det de og Abelia lenge har ment, nemlig at det bør satses mer på kompetanse, bl.a. ved at det opprettes flere IT-studieplasser. Men ellers understreker IKT-Norge at dette er en global næring, og at det ikke handler om å flagge hjem eller ikke, men om at vi i Norge er gode til noe, mens vi kan bruke utenlandsk kompetanse til andre ting.“Men handler ikke dette om penger?”, spør NRK, men det gjør det visst ikke – det handler primært om mangel på kompetanse, sier IKT-Norge. Men “hva har det å si at Arbeiderpartiet og andre blir med i denne debatten”, da, spør NRK – og det syns IKT-Norge er fint.

Klokken 07.30 gjentar NRK store deler av saken: Arbeiderpartiet frykter nye tap i IT-sektoren, og derfor må vi “snu utviklingen” og “flagge hjem”.

Klokken 08.00 gjentas Arbeiderpartiets bekymringer nok en gang, og nå har NRK også greid å lage en oppsummering av IKT-Norges krav, og, vips!, så dreier det seg om “mer penger” likevel – i tillegg til omskolering og studieplasser. Nå er problemet at det ikke ble gitt “en eneste ekstra studieplass i Revidert Nasjonalbudsjett”!

Klokken 08.30 er nyheten borte, men i Nyhetsmorgen etterpå får vi vite at kommunalministeren “straks skal få svare på utfordringene både fra Arbeiderpartiet og IKT-Norge om å satse mer på IT-sektoren her til lands”.

Jeg vet ikke hvem som kontaktet hvem her, men man får nesten en mistanke om at Jan Tore Sanner selv måtte ringe NRK etter å ha hørt nyhetene denne morgenen. Om noen tok kontakt med Torbjørn Røe Isaksen vites heller ikke, men slik saken utviklet seg og kokte ned til et spørsmål om mer kompetanse, kunne jo han også vært et naturlig intervjuobjekt.

Uansett: I et kort intervju med Jan Tore Sanner, som ble avbrutt av nye repriser fra de tidligere sendingene, er åpningsspørsmålet at mange mener at den politiske viljen er “slappe greier”.  Men Sanner svarer “tvert imot” og viser til at regjeringen nylig har lagt frem en Digital agenda for Norge, og at regjeringen for øvrig mener at det i hovedsak er to ting som skal til: For det første en omfattende digitalisering av offentlig sektor, som vil gi norsk IKT-næring store utviklings- og forretningsmuligheter, og for det andre gode rammebetingelser for IKT-næringen generelt – herunder satsing på gründere og FoU. Sanner sa seg også helt enig med IKT-Norge i at vi forsatt må satse mer på kompetanse og utdanning – fra grunnskolen til høyere utdanning og forskning.

NRK avsluttet det hele med å fortelle Sanner at de hadde hatt “flere gjester i det siste” som etterlyste flere studieplasser, hvoretter det ble stilt nok et minneverdig spørsmål: “Kommer det mer penger?” Og da Sanner sa at det hadde kommet mer i 2016-budsjettet, og at regjeringen nå arbeider med 2017-budsjettet, repliserte reporteren at vi “hører” at dette “haster veldig“, og om dette derfor er noe Sanner “vil prioritere?”, noe Sanner kunne bekrefte at han ville gjøre.

Etter et par timer med nyheter på NRK sitter man igjen med en del spørsmål:

For det første: Var dette en nyhet, og hva besto i så fall nyheten i? At Arbeiderpartiet er bekymret for norsk IKT-næring og skal meisle ut et nytt næringspolitisk program? Dette var den eneste nyheten jeg oppdaget, men andre oppdaget kanskje flere? Og hvis ikke: Var dette en vesentlig nyhet?

For det annet: Fikk vi noen opplysninger her? Lærte vi noe? Jeg oppdaget ingenting. At IKT-næringen er global og kjøper tjenester internasjonalt, er gammelt nytt. At noen IKT-bedrifter flagger ut, vet vi også. At det er viktig å bygge opp IKT-kompetansen, og at næringens organisasjoner ønsker det, er også velkjent. Men det kom altså ingen nye opplysninger, som kunne sette problemet – hvis det er et problem – i perspektiv og forklart oss hvorfor dette ble en toppsak i nyhetene nå.

For det tredje: Ble det stilt noen kritiske spørsmål her, annet enn (såvidt) til Jan Tore Sanner? Hvordan kan Arbeiderpartiet si at det er for sent å gjøre noe “om to dager” når de ikke selv kan vise til ett eneste tiltak? Hvorfor har Arbeiderpartiet gått mot å tillate realfagsgymnas? Og hvorfor har Arbeiderpartiet gått mot å fjerne formuesskatten på arbeidende kapital? Kan det tenkes at noen av de bedriftene som flagger ut, gjør det på grunn av formuesskatten? Og hvordan i all verden skal Ap greie å “flagge hjem” IT-arbeidsplasser? Hvis det er kompetanse det står om – hva har Arbeiderpartiet gjort mer eller bedre enn f.eks. Høyre og regjeringen – i grunnskolen, i videregående skole, i høyere utdanning og/eller i forskningen?

For å oppsummere: Hva slags journalistikk er det egentlig NRK Nyhetsmorgen driver med? 

Aftenposten har fått mye og velfortjent ros for å ha vært med på å dekke tidenes største dokumentlekkasje, kalt Panama Papers.

I mange land har saken fått dramatiske konsekvenser, mens det i Norge foreløpig ikke er blitt avslørt noen politikere, myndighetspersoner eller andre “øvrighetspersoner” som befolkningen har eller bør kunne ha tillit til. De 40 skatteparadiskundene som Aftenposten fortalte om i forgårs, virker til å være relativt alminnelige mennesker, som mest av alt gir assosiasjoner til litt velstående pensjonister som har flyttet til Spania.

Man kan lure på om det er denne mangelen på mer spektakulære funn som gjør at enkelte medier, politikere og professorer nå går så langt som de gjør i sine kommentarer, noe jeg også berørte i min forrige blogg. Aftenpostens lederartikkel på lørdag er, etter min mening, helt ute av proporsjoner.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er egentlig tre spørsmål som er oppe til debatt i saken om DNBs rolle i Panama Papers.

Det ene spørsmålet dreier seg om forholdet mellom ansvar og konsekvens. Skal for eksempel en leder, som utsettes for kritikk, ta ansvar ved å gå av eller bli i sin stilling for å rette opp det som er galt? Dette har vært et tema som både Civita og Minerva har belyst grundig tidligere, blant annet i kjølvannet av 22.juli-tragedien. Selv var jeg blant noen ytterst få – sammen med VG – som mente at Stoltenberg burde ha gått av etter at 22.juli-kommisjonen la frem sin rapport. Jeg mente at hvis begrepet ansvar, som ikke må forveksles med skyld, overhodet skulle ha en mening, så måtte det få betydning da.

Som alle nå vet, gikk ikke Stoltenberg av. Saken utviklet seg i stedet til det verre. Stortinget greide ikke en gang å plassere ansvaret – men lot det diffuse begrepet “myndighetene” få ansvaret for det som gikk galt 22.juli 2011. To av mine kolleger har for øvrig skrevet om dette her.

I lys av dette virker det både absurd og komisk at medier og politikere nå er så skråsikre på at Rune Bjerke bør (vurdere å) gå av – eller bør bli kastet. Etableringen av postboksselskaper dreide seg om en bitte liten del av bankens virksomhet som han ikke visste om, og som ikke var ulovlig – selv om banken selv nå mener at den var uheldig. Skal man tro svarene fra de skatteparadiskundene som Aftenposten har vært i kontakt med, har også banken opplyst om informasjonsplikten til norske skattemyndigheter. I Aftenposten etterlates det inntrykk av at DNBs golfturer til Spania først og fremst hadde til hensikt å skaffe “skatteparadiskunder”, men jeg tviler litt på at det er riktig. “Flere ulike banker slåss om kundene i det skandinaviske miljøet”, forteller en av Aftenpostens kilder, og her er vi kanskje nærmere sannheten: Golfturene var ledd i en bredere markedsføring rettet mot den skandinaviske kolonien i Spania – selv om altså DNB også hadde et produkt i sin portefølje som, slik banken ser det i dag, ikke burde vært der.

Det andre spørsmålet dreier seg om hvordan en virksomhet og leder håndterer en krise, herunder blant annet hvordan kommunikasjonen utad og overfor pressen er. I Aftenpostens leder besværer forfatteren seg over at Bjerke og banken ikke har reagert lynfort og med maksimal åpenhet – og mener at Bjerke er “drevet fra skanse til skanse”, noe som for øvrig ikke er mitt inntrykk.

Det som derimot er mitt inntrykk, er at mange som er involvert – enten det gjelder mediene, banken, Bjerke, næringsministeren eller enkelte stortingsrepresentanter – nå er veldig opphausset og virker litt “paniske”, fordi alt må gå så fort. Alt må visstnok skje veldig raskt for at det skal være tillitvekkende – eller som Aftenposten skriver: “..hvis det ikke er alt for sent for Rune Bjerke, haster det i alle fall for han å komme à jour”.

Men hvorfor det?

Dette dreier seg om en sak der det som er avslørt og uheldig, er et avsluttet kapittel. Det saken nå dreier seg om, er finne ut hva som skjedde og hvorfor det skjedde. Er det ikke da bedre å ta den tiden som trengs for å gjøre arbeidet skikkelig fremfor å skynde seg så voldsomt at man risikerer å gjøre feil? Hva er egentlig poenget med det?

Også her er det en interessant parallell til 22.juli-saken. Jeg tror en viktig grunn til at praktisk alle hadde et godt inntrykk av Stoltenberg etter 22.juli-tragedien og mente at han burde ta ansvar ved å bli sittende, var at han imponerte så mye da selve tragedien inntraff. Talene og kommunikasjonen var veldig bra, noe som også ble bekreftet av 22.juli-kommisjonen: Utrolig mye av beredskapen sviktet, men kommunikasjonsberedskapen var på plass. Det var som å oppleve den til tider forhatte kommunikasjonsbransjens endelige seier: Det er ikke så farlig om det går til helvete, bare man håndterer det bra og kommuniserer smart.

Men på dette området syns jeg mediene kunne fortjene et nærmere søkelys. Ofte kaster mediene den første sten – fordi de avslører noe kritikkverdig. Men når det kritikkverdige av og til viser seg ikke å være så veldig kritikkverdig likevel, eller det blir vanskelig å spinne videre på en sak i det uendelige, går de samme mediene over til å kritisere måten avsløringen ble håndtert på. Svært ofte leser man nemlig dette i pressen: Det er ikke selve saken, men måten den er håndtert på, som gjør at vedkommende person(er) eller institusjon(er) fortjener kritikk. Hva medienes kommentatorer syns er bra håndtering, er som regel ikke lett å forutsi – men det man kan si, er at et medium i slike situasjoner lett kan gå fra å drive journalistisk opplysningsvirksomhet til å bli en slags dommer i egen sak.

Det tredje spørsmålet som er oppe til debatt, er statens eierskapsutøvelse – og om det er bra at for eksempel stortingsrepresentant og medlem av kontroll- og konstitusjonskomiteen, Abid Raja, går så langt i å bedømme og dømme Rune Bjerke, og om det er riktig av Monica Mæland å være så aktivistisk og detaljert i sine spørsmål til DNBs styre. Selv blir jeg litt skeptisk når departementet i rekordfart formulerer 17 nye – til dels ganske spesielle – spørsmål, og det åpenbart går så fort at man ikke en gang har tid til å lese korrektur. 

Det er antagelig på tide for noen hver å roe seg litt ned.

En stor gruppe dyktige journalister har – på tvers av land – gjort et meget verdifullt arbeid for avdekke hvordan såkalte skatteparadiser blir og kan bli brukt til skatteunndragelser, korrupsjon og kriminalitet. Med på kjøpet har det fulgt en rekke skandaler knyttet til bestemte institusjoner og personer, som er tatt med buksene nede, enten fordi de har gjort noe ulovlig og/eller noe som svekker tilliten til dem, for eksempel fordi de har holdt noe skjult, eller fordi det ikke er sammenheng mellom liv og lære.

I Norge er det særlig DNB som har fått merke medienes søkelys. Banken har, formodentlig i likhet med en lang rekke andre banker, tilbudt produkter som gjør det mulig å unndra skatt eller for eksempel hvitvaske penger. Dette har ikke vært ulovlig virksomhet fra bankenes side, men det er ikke en virksomhet som noen er stolte av i dag. Det er derfor en praksis som blant annet DNB både har avsluttet, beklaget og tatt avstand fra.

Det som nå vekker voldsom interesse, er at konsernsjefen i DNB, Rune Bjerke, ikke har kjent til – eller sier at han ikke har kjent til – den praksisen som ble fulgt av banken. Han sier at han ikke ble oppmerksom på at banken hadde tilbudt slike produkter før han ble informert om dette av Aftenposten før påske. Han har, delvis på spørsmål fra en av bankens eiere, nemlig staten, iverksatt omfattende undersøkelser for å finne ut hvordan dette kunne skje – og hvordan det kunne skje uten at han visste – og banken har i dag levert en redegjørelse om dette til næringsminister Monica Mæland på ca. 20 tettskrevne sider. Banken presiserer at materialet som må gjennomgås, er så omfattende at arbeidet vil fortsette, og at banken derfor også må ta forbehold om at det kan finnes forhold som så langt ikke er avdekket.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Så langt, så vel.

Det som provoserer meg, er ikke Rune Bjerke. Både som DNB-kunde og som borger har jeg stor tillit til Bjerke.

Det som provoserer meg, er medier, professorer og politikere som feller, eller bidrar til å felle, dommer over Bjerke (og DNBs styre) uten at de har hatt noen mulighet til å sette seg inn i saken, uten at de kjenner faktum fullt ut, og uten at de reflekterer over hva som er god rolleforståelse i slike situasjoner. Det er dessuten spesielt å lese at stortingsrepresentanter besværer seg over at “det er blitt typisk norsk at det å ta ansvar er å bli sittende, og at ingen(ting) skal få noen konsekvenser”. For hvis dette er en standard, så er den først og fremst satt av og for politikerne selv.

Abid Raja, som er en av dem som har vært raskest ute med å trekke konklusjoner, viser både dårlig rolleforståelse og en dårlig evne til å gjengi andre korrekt. Stortingsrepresentanter er jo generelt i den privilegerte stilling at de kan uttale seg om hva som helst når som helst. Men som medlem av kontroll- og konstitusjonskomiteen burde Raja følt seg tjent med å følge de grunnleggende retningslinjer som et samlet storting står bak når det gjelder statens eierskapsutøvelse. Han burde heller ikke gjengi Bjerke på en omtrentlig måte når saken er så viktig, både for Norge, DNB, DNBs ansatte og Rune Bjerke. Raja sier blant annet til Aftenposten at “Bjerke har ikke tatt alvoret inn over seg, og han nærmest sier at fordi han ikke visste noe om det direkte så er han også ansvarsfri”. Nei, Raja, dette har ikke Bjerke sagt. Han har sagt det motsatte: At uansett hva han har visst eller ikke visst, så har han ansvaret.

I skrivende stund er det også to professorer som har felt sine dommer.

Den ene er Petter Gottschalk, som er professor i IT-strategi på Handelshøyskolen BI, og som ved utallige anledninger tillates å komme med de mest uakademiske synserier – senest i Dagsrevyen i dag. Der kom han med en rekke negative karakteristikker og til dels ganske grove, udokumenterte påstander, som fikk stå helt uimotsagt.

Den andre er Frank Aarebrot.

Det som er trist med slike saker, er at en i utgangspunktet svært viktig sak, som kan legge grunnlaget for mange viktige, men vanskelige debatter – og for fornyet innsats mot skatteunndragelser, korrupsjon og ulovlig kapitalflukt – i rekordfart degenererer til en heksejakt overfor en bank som har gjort noe som var lovlig, men som den i dag beklager, og som banksjefen selv ikke visste noe om. Dagsrevyen sier at dagens pressekonferanse i DNB “vakte sterke reaksjoner i Stortinget”, men det er ikke riktig: Det er mye bra å si om Abid Raja (og Line Henriette Hjemdal), men de kan, med all respekt, ikke omtales som om de representerer Stortinget. Marianne Marthinsen i Ap uttalte seg også, men langt mer forsiktig.

DNB er, i likhet med store offentlige institusjoner, en stor organisasjon. I alle slike organisasjoner skjer det små og store feil. En leder kan ha skyld i at slike feil begås, men ofte har han eller hun ikke det. Men lederen har alltid ansvaret. Det sier alle statsråder med god rolleforståelse – og det sier alle konsernsjefer med god rolleforståelse. Akkurat slik også Rune Bjerke gjør.

Om en leder som ikke har skyld, men som “bare” har ansvaret, bør gå når noe uheldig avdekkes, blir et spørsmål om skjønn. Etter min mening kvalifiserer denne saken, slik vi kjenner den i det offentlige rom pr i dag, overhodet ikke for å kaste Bjerke – mens det finnes saker i staten selv der sånt absolutt burde ha skjedd. Etter min mening finnes det også andre, mer opplagte saker i selskaper der staten er eier.

Det forstemmende er at god og viktig journalistikk – der journalistene viser at de har god rolleforståelse – ender i noe som minner om en heksejakt, der god rolleforståelse, rettssikkerhet og alminnelig tålmodighet må vike for kortsiktige ønsker om å få nye oppslag, “god” PR og om å vise såkalt handlekraft.

I dag ble det klart at byrådet i Oslo ikke kan kalle seg “byregjering”, men må hete byråd, og at Raymond Johansen må være byrådsleder og ikke “byregjeringsleder”.

Dette betyr etter alle solemerker også at bydelsutvalgene ikke kommer til å hete “bydelsstyrer”, og at lederne for bydelsutvalgene ikke blir “bydelsordførere”.

Jeg syns dette er bra. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg tror på Raymond Johansen når han sier at hans hensikt var å gjøre det lettere for folk å forstå hva byrådet, byrådene og byrådslederen er og gjør – men jeg mener han har vurdert saken feil: Folk er blitt stadig mer vant til Oslos parlamentariske styringssystem og titlene som brukes, og de nye titlene gjør det ikke nødvendigvis lettere å forstå hvordan styringssystemet er. Dessuten er det rart at han ikke forutså at de nye titlene simpelthen ville være ulovlige, slik blant andre professor Jan Fridthjof Bernt har advart om. Når saken i tillegg overskygget alt annet og førte til så mye latterliggjøring, er det rart han ikke har ombestemt seg før.

Problemet med slike saker er at den ene saken ofte tar den andre – og derfor har Raymond Johansen også fått problemer med bilen han kjører. Men det er å drive kritikken for langt.

Det er greit å reise spørsmål om hvorvidt det er mulig for kommunen å bruke en annen og mer miljøvennlig bil, og det forstår jeg skal vurderes nå. Men det som er urimelig, er for det første å klandre Johansen for at Oslo kommune har de bilene den har i dag og, for det andre, å gjøre seg morsom på hans bekostning fordi han overhodet bruker bil med sjåfør.

Dette er nemlig et godt eksempel på hvordan det stilles paradoksale og urimelige krav til våre politikere:

På den ene side besværer man seg over at det er altfor mye kontroll og detaljstyring i det offentlige – mens man på den annen side blir  fornærmet over at ikke Stian Berger Røsland eller Raymond Johansen engasjerer seg i valg av biler i kommunen. Johansen har til og med fått kjeft fordi bilen har piggdekk – akkurat som om dette var noe han burde ha engasjert seg i.

Vi forlanger også at politikerne våre skal stille opp – alltid og overalt – samtidig som mange mener at de bør ta trikken. Men regnestykket går ikke opp. Det er ikke mulig å rekke over alt som forventes, dersom man ikke av og til kan bruke bil med sjåfør. Selv har jeg bare erfaring fra nasjonalt nivå, men etter min mening er biltjenesten ekstremt viktig for at statsrådene skal kunne utføre oppgavene sine på en mest mulig effektiv måte. Jeg har dessuten sett tidligere ordfører Fabian Stang på nært hold, den gangen kommunen ikke hadde noen biltjeneste. Det virket, for å si det forsiktig, ikke rasjonelt.

Jeg håper ikke Raymond Johansen lar seg presse til å avvikle biltjenesten i Oslo. Kommunen kan godt bytte til en annen bil, hvis det er lurt og forsvarlig – men selve tjenesten bør beholdes. Og fremfor å gjøre oss morsomme på Johansens bekostning, fordi han bruker bil og ikke T-bane, bør vi være glade for at han forsøker å bruke tiden sin mest mulig effektivt.

Men samtidig som vi gjør det, kan kanskje byrådslederen tenke over om den politikken byrådet fører, som skal gjøre det stadig vanskeligere for alle andre å kjøre, er i overkant restriktiv, og at det kanskje er derfor mange reagerer. 

Et mer bilfritt sentrum er bra.

Et helt bilfritt sentrum er en overdrivelse.

Robert Mood, som er generalløytnant og sjef for Forsvarets millitærdelegasjon ved NATO-hovedkvarteret i Brussel, har fått Fritt Ords pris 2016.

Fritt Ord har gitt denne begrunnelsen for tildelingen, og den ble utdypet i Dagsnytt 18 i går av styremedlem i Fritt Ord, Frank Rossavik.

Så langt har jeg bare sett positive reaksjoner på tildelingen, og et typisk eksempel er Harald Stanghelles kommentar i Aftenposten i dag. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Stemningen er så positiv og forutsigbart ukritisk at jeg er litt usikker på om jeg bør stikke hodet frem. Men siden ytringsfriheten holdes så høyt, tar jeg sjansen. Jeg er nemlig ikke like positiv, hverken til Robert Moods bruk av ytringsfriheten, Fritt Ords begrunnelse for tildelingen eller den ukritiske hyldesten til tildelingen. Det er noe som skurrer, både i begrunnelsen for tildelingen og i kommentarene til den.

Noe av det som skurrer, er at både Fritt Ords styre og kommentatorene ikke skjelner mellom offentlig ansatte eller mellom ulike typer av ytringer. Harald Stanghelle skriver for eksempel både om rektorer, som mener bevilgningene til skolen er for små, Robin Schaefer, som var en varsler i politiet, Frode Forfang som er sjef for et direktorat, og som reiste en debatt om et alternativt asylsystem – og Robert Mood, som deltar i den politiske debatten, både om forsvarspolitikk og andre politiske spørsmål. Også Fritt Ords styre viser til at “ytringsfriheten for ansatte i flere deler av offentlig sektor er under betydelig press” – som om det ikke spiller noen rolle hva slags ansatte det er snakk om.

Men det spiller en rolle.

En rektor er en vanlig arbeidstaker, hvis forhold til arbeidsgiver er regulert i Arbeidsmiljløloven. En ansatt i politiet er en tjenestemann, hvis forhold til arbeidsgiver er regulert i Tjenestemannsloven. Også Frode Forfang er tjenestemann, men også leder for et direktorat, der man normalt har noe større frihet enn f.eks. en ekspedisjonssjef eller departementsråd har til å delta i samfunnsdebatten med faglige innspill. 

Robert Mood, derimot, er embetsmann. 

Det kan hevdes at det ikke er så stor forskjell på tjenestemenn og embetsmenn, og at det først og fremst er funksjonen og ansvaret man har, som avgjør hvor sterkt man skal tolke lojalitetsplikten.

Men man kan også vektlegge de særlige privilegier man har som embetsmann eller -kvinne og årsaken til at man har disse privilegiene. Som embetsmann er man bl.a. uoppsigelig, hvilket betyr at man bare kan avskjediges av Kongen i statsråd eller etter dom. Det sterke stillingsvernet skal blant annet være en forsikring mot å bli presset ut av rollen som faglig uavhengig og politisk nøytral embetsmann, som også skal kunne legge frem ubehagelige fakta for eksempel for en statsråd.

Men dermed følger det også med noen plikter for en embetsmann, herunder en lojalitetsplikt som strekker seg utover det som forventes av en vanlig arbeidstaker i offentlig sektor. En embetsmann forventes å opptre politisk nøytralt og faglig uavhengig overfor dem som er demokratisk valgt til å styre landet. 

Hvorfor er dette viktig?

Det er viktig, fordi vi gjerne vil leve i et demokrati – og ikke i et teknokrati eller et samfunn der demokratisk valgte politikere saboteres. God forvaltningsskikk tilsier derfor at lojalitetskravet til høytstående embetskvinner og -menn går foran ytringsfriheten. Uenigheter bør og skal tas opp internt, mens det er politikerne som bestemmer, og som skal stilles til ansvar i valg. Embetsverket, derimot, skal også ha den neste statsrådens og den neste regjeringens tillit.Og man kan legge til: Når det gjelder forsvarspolitikk er det kanskje ektra viktig å være oppmerksom på lojalitetsplikten, siden sivil kontroll over militæret er en grunnleggende forutsetning for et demokrati.

Dette betyr ikke at det ikke finnes unntak fra lojalitetsplikten. Både arbeidstakere, tjenestemenn og embetsmenn vil, i et gitt tilfelle, ha rett til å varsle om ulovlige forhold. Lojalitetsplikten dreier seg om å være lojal overfor legalt fattede vedtak. Vi har et eget regelverk for varsling, og, uten å bli altfor pompøs, vet vi jo også at Nürnbergprosessen lærte oss dette. Men dette har ingenting med Robert Moods sak å gjøre.

Fritt Ord berømmer Robert Mood, fordi han har uttalt seg (kritisk) om “de norske styrkene i Afghanistan, behandlingen av forsvarets veteraner, størrelsen på forsvarsbudsjettet, nedbyggingen av hæren, vestens forhold til Syria-krisen, bevæpningen av norsk politi og Norges forhold til Russland”? Men hvordan skal egentlig slike uttalelser tolkes? Er det en form for “varsling”, en demonstrasjon av at det er stor uenighet i Forsvaret, et forsøk på å underminere forsvarsledelsen eller forsvarsministeren – eller hva? Hvordan påvirker hans deltakelse i den politiske debatten hans evne til å være nøytral og lojal embetsmann, som har den samme høye tilliten i hele befolkningen og hos en hvilken som helst statsråd? Og hvordan påvirker det Forsvarets og forsvarsministerens gjennomføringsevne for eksempel i forhandlinger med andre land? 

Det pågår en debatt om hvorvidt arbeidstakere, både i privat, men særlig i offentlig sektor, opplever at deres ytringsfrihet er svekket. Det er en viktig debatt – men jeg syns den har svært lite med Robert Mood å gjøre. 

Etter min mening har Robert Moods deltakelse i den politiske debatten vært problematisk, og jeg syns det er merkelig at ikke mediene, i det minste, reflekterer over dette. Både Fritt Ord og Stanghelle håper prisen til Mood kan være en inspirasjon også for andre embets- og tjenestemenn, men hvordan ser de da for seg at vår forvaltning skal virke? Hvis ekspedisjonssjefer og departementsråder begynner å delta i den politiske debatten, bl.a. med å kritisere regjeringens politikk, er det vel bare et tidsspørsmål før det kommer krav om å innføre et amerikansk system, der hele eller store deler av embetsverket må skiftes ut når vi skifter regjering?

Jeg ønsker ikke en slik utvikling. Jeg tror at vårt politisk nøytrale, faglig uavhengige, effektive og ukorrupte embetsverk er et kvalitetstegn ved vårt samfunn og en viktig årsak til at Norge er et så velfungerende land.

Hvis man ikke greier å være nøytral embetsmann, bør man heller ikke ha de privilegier en embetsmann har, f.eks. til å kunne gi faglige råd direkte til statsråder og regjeringer. Og vi kan jo spørre oss selv hvor behagelig vi ville synes det var, dersom Robert Mood var sterkt innvandringskritisk, en pasjonert tilhenger av våpen i politiet og for mye mer intervensjon i urolige områder i verden?

Ville han blitt like omfavnet da? 

Jeg tror ikke det.

I morgen sender dansk TV2 siste del av dokumentaren “Moskeerne bag sløret”. 

Dette er en dokumentar i fire deler, som undersøker om åtte (av i alt 150) moskeer i Danmark medvirker til integrering av muslimer, slik deres talspersoner og vedtekter sier at de gjør. De åtte moskeene er, slik jeg forstår det, helt sentrale moskeer i Århus, København og Odense.

Bakgrunnen for at dansk TV2 har valgt å undersøke dette, er at de har en rekke kilder, særlig blant unge muslimer, som sier at de er eller har vært underlagt sterk religiøs og sosial kontroll, og at undervisningen, rådene og veiledningen de får i moskeene, er i strid med danske lover, regler og rettigheter.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Dansk TV2 mener at det har så stor samfunnsmessig betydning å få avdekket om dette er sant eller ikke, at de har valgt å bruke meget sterke journalistiske virkemidler, nemlig skjult kamera og to “muldvarper”, dvs. to personer som utgir seg for å være andre enn de er. I tre måneder har disse “muldvarpene” opptrådt som to vanlige muslimer mens de har frekventert de aktuelle moskeene, observert og etter hvert også søkt veiledning om en rekke spørsmål knyttet til bl.a. ekteskap og skilsmisse, barneoppdragelse, bruk av vold, tilknytning til arbeidsmarkedet og kontakten med det danske samfunn. Man kan lese mer om TV2s valg av metoder her.

Resultatet er rystende og har skapt voldsomme reaksjoner i Danmark – og saken er såvidt også nevnt i norske medier, bl.a. i NRK og TV2.

Blant de råd, pålegg og uttalelser som gis av imamene, også mens barn hører på og delvis brukes som budbringere, er blant annet at utroskap skal straffes med steining og pisking; at muslimer som vender islam ryggen, skal steines; at barn skal slås, dersom de ikke ber innen de har fylt 10 år; at kvinner ikke skal arbeide der det er menn, fordi det ikke er tillatt å blande kjønnene; at kvinner ikke har rett til å si nei til sex, og at de heller ikke kan si nei når mennene deres er voldelige; at kvinner må tåle flerkoneri; at kvinner ikke skal gå til politiet, dersom de blir slått av mennene sine; og at man som muslim ikke bør gå i bursdagsselskap til en som er dansk. En ledende imam forteller også hvordan muslimer er i ferd med å “erobre” Europa, og at muslimer ikke skal la seg integrere i samfunnet. Dansk TV2 avslører også, visstnok for første gang i Danmark, at det finnes shariaråd som avgjør om muslimske par skal få lov til å skille seg. 

I dokumentaren får vi også se hvordan imamer gir råd om å lyve, blant annet om hvorvidt man er asylsøker, for å få betalt leilighet av kommunen og/eller gode stønader fra det offentlige. Rådgiverne er tydeligvis godt innsatt i det danske velferdssystemet.

Dokumentaren har altså ført til sterke reaksjoner i Danmark. Planer om å bygge en stormoské i Århus er satt på vent, og det snakkes om å stenge en annen moské. Lederen for det sosialdemokratiske partiet, Mette Frederiksen, har fremmet flere forslag for å forebygge fortsatt vekst i det ytterliggående, muslimske miljøet – som exit-programmer for unge muslimer, dansk imamutdanning, stengning av moskeen i Århus og forslag om at det skal være mulig å avvise imamer på grensen.

Man kan spørre danske politikere, slik jeg spør meg selv, hvorfor de blir så opprørt. Dette er jo fenomener vi har hørt om og kjenner til. Det er likevel sterkt å få dokumentert, slik dansk TV2 nå gjør, at det faktisk skjer, at det tilsynelatende er ganske alminnelig, og at imamene og moskeenes talspersoner forteller helt andre historier utad når de stiller opp foran åpent kamera. 

Det finnes et stort antall muslimer både i Norge og Danmark som lever helt alminnelige liv og er godt integrert i våre samfunn. Selv har jeg og Civita brukt mye ressurser på å dokumentere hvor godt det går og kan gå med innvandrere, også muslimske, på mange områder, slik vi også så et eksempel på i dagens aviser. Det er viktig å insistere på at slike fakta må komme frem.

Men også andre fakta må frem, uansett hvor ubehagelige de er. Det hjelper ikke på integrering og inkludering at Mohammad Usman Rana gjør alt han kan for å skape et norsk islam, hvis han motarbeides i moskeene og i det skjulte. Hvis unge muslimer føler seg fanget i et religiøst helvete uten mulighet til å bryte ut og f.eks. slutte seg til gruppen av muslimer som også “elsker Norge” og våre grunnleggende verdier, har vi et problem.

Så – hva vet vi egentlig om det som skjer i norske moskeer? De fleste av oss har hørt hva Hege Storhaug har sagt, men hva vet vi?

Jeg har ingen tro på, og det er heller ingen som har påstått, at den danske dokumentaren viser et representantivt bilde av danske muslimers liv og livsvilkår. Jeg har derfor heller ingen tro på at et slikt bilde er representantivt for norske muslimer. Men det vi nå vet, er at det finnes mange nok muslimer i Danmark som lever under disse vilkårene, og spørsmålet er om det også finnes mange i Norge? At det finnes noen, er vel ganske sannsynlig, men hvor utbredt er det?

Norske journalister som ennå ikke har gjort det, kan starte med å se den skremmende dokumentaren fra Danmark. 

Deretter er det kanskje på tide å gjøre et stykke journalistisk arbeid også i Norge.

“Høyres svertekampanje virker”, skrev Arne Strand i Dagsavisen i går. Ifølge Strand har Høyre og Fremskrittspartiet lagt en strategi, der de gang på gang skal stemple Arbeiderpartiet som “vingle-parti” og Jonas Gahr Støre som “tåkefyrste”. Strand bygger sin kommentar på andre kommentarer og på utspill og utsagn fra Høyre- og Frp-politikere.

Strand har rett i at flere Høyre- og Frp-politikere har brukt uttrykk som “vingling” og “tåketale” om Arbeiderpartiet. To eksempler er da Jan Tore Sanner nylig beskyldte Arbeiderpartiet for å sette “vinglerekord”, og da Henrik Asheim beskyldte Arbeiderpartiet for å gå fra å være en “ørn” blant partiene til å bli en “værhane”.

Men samtidig bygger Strand sin kommentar på en rekke andre kommentarer, som altså hevder at det også er en strategi fra Høyres og Fremskrittspartiets side at de hele tiden skal fortelle historien om Ap som vingleparti og Støre som tåketaler. Hensikten skal være å bryte ned Støre og Arbeiderpartiet – for som Aftenpostens Trine Eilertsen skrev i sin mye omtalte kommentar om det samme: “En tåkefyrste vinner ikke valg”.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Ifølge kommentatorene er det altså en valgkampstrategi fra Høyre og Fremskrittspartiets side å stemple Arbeiderpartiet som et vingle-parti. I Henrik Asheims innlegg listes det riktig nok opp en lang rekke konkrete eksempler som skal vise at det delvis også er slik, men dét er også Trine Eilertsens forklaring på at anklagene kan vinne frem: Det må være “et snev av sannhet i dem”.

Eilertsen er realistisk nok til å forstå at slike kampanjer kan komme fra alle hold. Hun viser derfor til at de rødgrønne gjorde nøyaktig det samme i alle de valgkampene de snakket om “borgerlig kaos”.

Arne Strand, derimot, ser ut til å mene at det er en ren “svertekampanje” uten rot i virkeligheten – og at dette er en type kampanje Arbeiderpartiet aldri kunne stått bak: “Negativ valgkamp har aldri vært Aps stil”, skriver Strand og viser dermed at han behersker kunsten å “spinne” selv. 

“Spin” er, ifølge Wikipedia, “en kommunikasjonsstrategi som skal dreie og styre et budskap, en oppfatning eller medieoppmerksomhet i en bestemt retning. Eller for å gjengi en dansk definisjon, siden det på dansk er mye vanligere å bruke begrepet “spin” og “spindoktor” enn det er i Norge: Politisk spindoktori er målrettede og strategiske aktiviteter i politik, der udføres af politikere eller deres rådgivere for at påvirke mediernes dagsorden.

Men dette stiller også velgerne overfor et problem – for hvem “spinner” egentlig mest? Er det Høyre og Frp, som beskylder Ap og Støre for å være vinglete – eller er det Ap som beskylder Høyre og Frp for å drive en svertekampanje? Er det “spinnet” eller “mot-spinnet” som får kommentatorene til å skrive som de gjør?

I Politisk kvarter i dag møttes Henrik Asheim og Hadia Tajik for å diskutere dette. Asheim beskrev Arbeiderpartiet som et “vingleparti”, men sa samtidig at det ikke var noen kampanje – mens Tajik beskrev Høyre som et parti som er mer opptatt av å “sverte” motparten enn å gjøre noe med f.eks. arbeidsledigheten.

Så hvem spinner best og mest? 

Det er ikke så lett å si.

Men det som er lett å si, er at ingen av partiene kan regne med å vinne valget i 2017 bare på å karakterisere hverandre. Velgernes veier er uransaklige, og også en “tåkefyrste” kan vinne valg. Vi har hatt uklare statsministre før.

Da Hege Ulstein analyserte “tåkebanken” vi nå opplever i norsk politisk debatt, la hun bl.a. vekt på kommunikasjonsbyrået Geelmuyden.Kieses kåring av Jonas Gahr Støre som årets “tåkeprater” for 2015. Han fikk prisen for å ha gitt følgende “tåkete” svar på et spørsmål fra DN om hvorvidt han ville tatt imot Dalai Lama, dersom han hadde vært statsminister: “Det er hypotetisk. Hvis jeg blir statsminister, skal jeg tenke gjennom det. Jeg vet at rundt slike spørsmål er det så mange spørsmål en regjering må ta stilling til og vurdere. Det er ikke noen automatikk i at man må gjøre det. Svaret kan være ja og svaret kan være nei.”

Men hvor tåkete var egentlig dette svaret – for eksempel målt mot det svaret daværende statsminister Gro Harlem Brundtland ga, da hun i 1996 ble spurt om hvilke følelser det vakte i henne at norsk politi grep inn mot fredelige ytringer, bl.a. overfor den tibetanske munken Palden Gyatso, i forbindelse med den kinesiske presidentens Norgesbesøk? Da svarte hun: 

“Ja, det er av de ting som jeg syns det var grunn til å kommentere direkte overfor han som dette var ment for, at han skal være klar over at når man har en håndtering som har med sikkerhet å gjøre, så oppstår altså i dette tilfellet den direkte konflikt med ytringsfriheten som igjen gjør at man ønsker å understreke at det er viktig for Norge å la ytringsfriheten bli synlig, og at han skal være klar over at det er viktig her i landet.  … (spørsmålet gjentas)… Det som jeg prøver å si, er at i – og jeg går ikke inn på det, jeg kan ikke mene eller si noe om alt som politiet hadde lagt opp og gjennomført.”

Poenget er: Ingen vet hva Støre ville gjort, hvis han var statsminister da Dalai Lama kom til Norge. Ingen vet heller hvilke følelser Gro Harlem Brundtland hadde, da den lille, fredelige munken brutalt ble pågrepet av norsk politi. Det vi vet, er at Gro Harlem Brundtland var en god og respektert statsminister i Norge, og at Jonas Gahr Støre kan bli det.

Skal Erna Solberg vinne valget og fortsette som statsminister etter 2017, må hun og hennes mannskap ha mer å fare med enn å beskylde motparten for uklar tale. Det vet nok Solberg godt. Mange mener jo at Solberg og Høyre gjorde et godt stortingsvalg i 2013, nettopp fordi de snakket mest om egen politikk.

Samtidig vet nok Jonas Gahr Støre at dersom han skal vinne valget i 2017, må han ha mer å fare med enn uklar tale og beskyldninger om at motparten driver med “sverting”.

Alt i alt er det ikke godt å si hvem som spinner mest og best akkurat nå.

Trøsten får være at interessen for “spinnet” sannsynligvis fortar seg, og at vi etter hvert som partiene bl.a. utformer sine programmer, vil se flere saker på den politiske dagsordenen.

Utfordringene står i kø, så det er nok å ta av.