Kristin Clemets blogg Her skriver jeg om ideer, verdier og politikk.

I siste nummer av The Economist står det en interessant artikkel om “How to manage the migrant crisis“.

Det fikk kommentator i Dagbladet, Marie Simonsen, til å twitre at “Liberale Economist er mer rasjonell enn likesinnede i Norge”, noe hun eksemplifiserte ved å vise til at verken jeg eller mine likesinnede deltar i debatten slik The Economist gjør.

Men Marie Simonsen tar feil. Det The Economist foreslår som løsninger på flyktningkrisen, ligner nemlig veldig på det mine kolleger Torstein Ulserød og Sylo Taraku foreslo for halvannen måned siden i et Civitanotat om flyktning- og asylpolitikken. Og vi holdt ikke notatet hemmelig. Ulserød og Taraku har, tvert om, skrevet om forslagene sin i flere medier, bl.a. i Aftenposten og i VG. Umiddelbart etterpå publiserte vi også et notat om integrering av flyktninger i arbeidslivet.

Civita har ingenting å klage på når det gjelder oppmerksomhet i mediene. Det er likevel interessant å se hva som til enhver tid skaper debatt og hvilke vinklinger medier og politikere er opptatt av i bestemte saker. Hva er for eksempel årsaken til at slike forslag som The Economist nå fremmer, og som mine kolleger i Civita har fremmet før  – til en ny, helhetlig og rasjonell flyktning- og asylpolitikk – skaper så lite debatt?

At det er stille, betyr nemlig ikke at norske politikere, kommentatorer og medier ikke er opptatt av flyktningsituasjonen – snarere tvert om. Dekningen i mediene er enorm. Problemet er bare at nesten alt dreier seg om enkeltsaker og detaljer, retorikk, spill og taktikkeri.  Det virker som en form for politisk autisme, der alle er ekstremt opptatt av små og ganske uviktige saker, samtidig som de er uten vilje (eller evne?) til å ta opp de store og viktige, prinsipielle sakene.

For hva er det som fyller mediene?

Noe av det viktigste ser ut til å være Listhaugs retorikk, Per Fugellis monomane utfall mot Frp, Lippestads retorikk om Listhaugs retorikk, Arbeiderpartiets taktiske blundere, en oppkonstruert debatt mellom KrF og Frp om hvorvidt man bør være for eller mot 5000 personer (!) i kirkeasyl, om Listhaug er en god kristen og om kirken er venstrevridd, fylkesledere i KrF som ikke orker mer av Frp og kanskje vil skifte side i 2017, de mislykkede returene på Storskog og Oslo Fremskrittspartis virkelighetsfjerne forslag om å sette alle asylsøkere i lukkede mottak.

Men er alt dette viktig som annet enn posisjonering og posering i den norske politiske debatten? Vil noen av disse debattene hjelpe en eneste flyktning – eller hjelpe oss med å finne frem til mer varige løsninger i Europa?

Retorikk er ikke uviktig, men når denne typen debatter får en så dominerende posisjon at de fullstendig skygger for viktigere og mer substansielle debatter, er det, i det minste, et tankekors.

Rett nok er ikke Norge medlem av EU, men vi er med i Schengen-samarbeidet og den felles asyl- og flyktningpolitikken. Vi har derfor også en plikt til å delta i diskusjonen og arbeidet med å finne frem til mer varige løsninger på problemet.

Oppdatering 8.2.2016

Jeg har fått veldig mange positive reaksjoner på denne bloggen, både på Twitter, Facebook, i Aftenposten og for eksempel i Nordlys.

Men jeg har også fått noen negative reaksjoner, fordi jeg bruker begrepet “politisk autisme”. Autismeforeningens leder mener jeg diskriminerer autister, og stortingsrepresentant Freddy de Ruiter, som selv har et barn med autisme, mener jeg bruker en “krenkende”, “kunnskapsløs og sårende retorikk overfor mennesker som har det vanskelig i hverdagen”.

Til dette vil jeg si at jeg selvsagt ikke har forsøkt å gi en presis definisjon av autisme eller karakterisere mennesker med autisme. Det jeg forsøkte å gjøre, var å karakterisere en politisk debatt ved hjelp av en metafor (som selvsagt kan være mer eller mindre vellykket), og det er ikke uvanlig. I den politiske debatten, både på norsk og andre språk, brukes ulike diagnoser hyppig som metaforer. Schizofren, narsissistisk, angst, allergi, ADHD, Alzheimer, paranoid, manisk, sinnssyk og fobier er alle sammen diagnoser som brukes metaforisk i den politiske debatten. Og da er det selvsagt ikke ment som en karakteristikk av dem som har disse diagnosene.

Jeg er generelt litt skeptisk til at man skal pålegge seg selv for mange og sterke restriksjoner når man deltar i samfunnsdebatten av redsel for å krenke eller såre bestemte grupper av mennesker.  Hvis det er mye som er “forbudt” å si, kan det virke hemmende for deltakelsen i offentlig debatt, særlig for dem som ikke behersker alle språkets finesser. Det er heller ikke heldig, hvis man utvikler en krenkelses- og offerkultur, der ikke enkeltmennesker, men hele grupper skal vernes – og man alltid tolker alt i verste mening.

Jeg tror at både Autismeforeningens leder og Freddy de Ruiter forstår at jeg ikke har ønsket å såre noen ved å bruke (den muligens ikke helt treffende) metaforen “politisk autisme”.

Når jeg åpenbart likevel har gjort det, beklager jeg det.

Jeg garanterer ikke at jeg ikke vil bruke slike metaforer igjen – men jeg skal tenke meg om før jeg gjør det!

Forleden skrev jeg en artikkel i Aftenposten om den terningkastkonkurransen flere av avisene presenterer for å  bedømme og rangere statsrådene og deres innsats – som regel før sommerferien og/eller før jul. Jeg skrev at jeg syns at dette er en av de dummeste øvelsene jeg vet om innen sjangeren politisk journalistikk – selv om det finnes eksempler på aviser som har forsøkt å gjøre det på en mer seriøs måte.

Synspunktene jeg presenterte, har jeg hatt lenge, og jeg har, i ulike sammenhenger, uttalt meg om dette før. Jeg tror, i all beskjedenhet, at Aftenposten hadde lagt merke til det da avisen i 2014 forsøkte seg på en langt mer dyptpløyende vurdering av statsrådene enn det som har vært vanlig.  

Det var likevel helt forutsigbart at enkelte, som er motstandere av det jeg står for eller det de tror jeg står for i skolepolitikken, ville la høre fra seg. Jeg prøvde derfor, allerede i teksten jeg skrev, å illustrere en av forskjellene på journalistenes “karakterbøker” og lærernes karaktersetting og vurdering: Det journalistene ofte gjør, kan sammenlignes med en lærer som setter en mattekarakter på basis av elevens popularitet i skolegården. Ingen seriøse lærere gjør det.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

At det likevel var noen lærere som meldte seg med sarkastiske og halvmorsomme kommentarer på sosiale medier, var som forventet. Men litt overraskende var det at også den nye og dyktige lederen for Utdanningsforbundet, Steffen Handal, lot seg lokke. Han skrev en replikk, som jeg så langt bare har sett på twitter, der han  sammenlignet journalistenes terningkast, myntet på statsrådene, med lærernes bedømmelser av elevene. Handals poeng er vel at jeg er inkonsekvent – siden jeg er mot “karakterbøker” for statsråder og for karakterer for elever.

Jeg mener det er mange misforståelser ute og går her, så la meg nevne noen av dem:

Jeg er ikke imot at statsråder blir bedømt og vurdert – tvert imot. Det skjer hver dag. Alle statsråder kan hver eneste dag lese og høre mer eller mindre saklige og rettferdige bedømmelser av seg selv og eget arbeid. Mange dyktige journalister driver dessuten ikke med terningkast, men formidler andre og mer dyptpløyende analyser. Statsrådene tar sjelden eller aldri til motmæle, for dette er selvsagt noe de både tåler og må tåle.

En statsråd må også ta “eksamen” ganske ofte. Han eller hun kan på få timers varsel få beskjed om at det hele er over – og hvert fjerde år faller uansett en endelig dom. Ingen spør om velgerne, stortingsrepresentantene eller statsministeren har hatt gode eller dårlige grunner for å avsette en statsråd – om det for eksempel var en saklig eller usaklig “oppsigelse”,  i tråd med “arbeidskontrakten” eller i henhold til “karakterer” man for eksempel har fått i avisene – for slik er demokratiet.

Pressen har både en plikt og rett til å granske statsmaktene, herunder regjeringen og statsrådene. Pressen kan gjøre dette på en god eller mindre god måte, og det er selvsagt helt i orden at den av og til forsøker å oppsummere sitt inntrykk. At enkelte aviser i den forbindelse syns det er morsomt å sette “karakterer” i form av terningkast, er greit nok – selv om det er komisk: En karakter er per definisjon ikke noe tilfeldig, mens et terningkast per definisjon nettopp er tilfeldig. Det er også litt merkelig å kalle det “karakterer” eller “karakterbok”, fordi pressens øvelse ikke på noen måte svarer til de krav og kriterier som for eksempel lærere og skoler må forholde seg til når de setter karakterer. 

Likevel: Terningkast og merkelige “karakterer” i avisene er ikke viktig. De er uansett hinsides det saklige – målt mot de kravene man setter i skolen eller i mer seriøse evalueringer og konkurranser. Det viktige er, etter min mening, grunnlaget statsrådene bedømmes på – og måten de bedømmes på. Og det er særlig to problemer: Vurderingskriteriene er ofte helt uklare – og det som blir vurdert, er ofte bare en flik av statsrådenes gjerning. I tillegg er bedømmelsen ofte useriøs, utvendig eller skjev, eller den inneholder feil. Jeg kan gi mange eksempler, men lar det være her. Det grunnleggende problemet er at journalistene ikke vet eller undersøker nok om det som er aller viktigst for om du lykkes som statsråd eller ei – nemlig om du leder og styrer departement og underliggende etater godt. Gjørv-kommisjonen ga oss en tragisk påminnelse om alt pressen (og de fleste andre) ikke har interessert seg for og hvordan det som ser vellykket ut på utsiden, kan føre helt galt av sted på innsiden. Kjetil Bragli Alstadheim illustrerte også noe av poenget her.

Dette fører til at kvaliteten på de bedømmelsene pressen gjør, ofte er oppsiktsvekkende dårlig – og dette vet alle som har vært i regjering eller jobbet i et departement. Jeg har fått utallige tilbakemeldinger på kronikken min i Aftenposten fra folk som er enige med meg i det. 

Og spørsmålet er: Kunne pressen gjort en bedre jobb? Selvsagt kunne den det! Alstadheim illustrerer det med sin artikkel om Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, og Aftenposten gjorde, som nevnt, et hederlig, men arbeidskrevende, forsøk i 2014. Og la meg nevne en mulighet til: Det er ikke alltid så lett for pressen å opparbeide gode kilder i forvaltningen, fordi den er lojal mot statsråden og derfor ikke “lekker” eller driver politisk spill, slik man gjør på Stortinget. Men det finnes andre kilder til kunnskap om hvordan statsrådene styrer på sine felt, og her er ett eksempel:

Gjørv-kommisjonen avdekket at et stort problem for bl.a. politiet var at den politiske ledelsen, altså statsråden, påla dem altfor mange mål og styringssignaler. Det gjorde det vanskelig å lede politiet, eller for å sitere kommisjonen: “Enkelte ledere i politiet har i møter med kommisjonen pekt på at antallet mål nå vanskeliggjør god ledelse og dermed utvikling av etaten, og at det er usikkerhet knyttet til om målene er de rette.” I 2011 var det over 100 ulike mål det skulle rapporteres på.

Hvordan kom alle disse målene og styringssignalene inn i tildelingsbrevene til politiet? De kom fra en eller flere statsråder som altså, etter alle solemerker, ledet departementet og etaten på en ganske dårlig måte. Hvis alt skal prioriteres, blir nemlig ingenting prioritert. Noe av problemet ble omtalt her. Men utad, før dette ble avdekket på grunn av en tragisk hendelse, så det kanskje veldig bra ut – med statsråder som reagerte hver gang et problem ble avdekket i pressen, og som lovet å “rydde opp” og prioritere å løse også dette problemet.

Jeg ville ikke bli veldig forbauset om en slik statsråd fikk høye terningkast i pressen – men ligger det da en god bedømmelse til grunn? Og hva gjør statsrådene med tildelingsbrevene etter at Gjørv-kommisjonen avdekket hvor negativt det kan være at de er så overlesset? Er de blitt bedre, klarere og med færre mål? Er f.eks. dette noe terningkast-journalistene undersøker?

Eller hva skal vi si om en statsråd som f.eks. blander seg inn i statsbedriftenes virksomhet og bryter med god eierstyring – men gjør det for en god sak, som f.eks. å få flere kvinner inn i ledelsen? Fortjener det en høy eller lav “karakter”? Hva belønner pressen i et slikt tilfelle? Det er ikke så lett å tolke Dagsavisen her, men det kan kanskje se ut som den mener noe annet enn f.eks. historieprofessor Einar Lie mener.

Hvordan skiller alt dette seg fra lærerne? På twitter var det en lærer som viste til at man verken i politikken eller i skolen burde sett karakterer på “mennesker”. Jeg er både enig og uenig. Jeg tror politikere må finne seg i at velgere setter “karakter” på hele mennesket. Det er et spørsmål om, ofte diffus, tillit. Men i skolen skal det ikke settes karakterer på mennesker. Det er prestasjoner i spesifikke fag og ferdigheter som skal bedømmes. Det foregår riktig nok fra tid til annen en diskusjon om hvorvidt også menneskelige egenskaper bør bedømmes – det var f.eks. en diskusjon på 1990-tallet om hvorvidt personlige egenskaper og holdninger burde gis karakterer. Det ønsket Arbeiderpartiet og venstresiden, men ikke Høyre.

Lærernes oppgave og kompetanse er altså å sette karakter på en avgrenset ferdighet eller et fag som de har oversikt over og har høy kompetanse i – og uten å ta utenforliggende hensyn. Og dette er de trent i, fordi vurderingskriteriene er klare, og fordi de har vurderingskompetanse. 

Steffen Handal – i likhet med mange lærere – vender stadig tilbake til temaet rangering: De er ikke så mye imot, sier de, at det settes karakterer og måles på ulike vis i skolen, men de er imot at elever, lærere og skoler blir rangert. Jeg har alltid vært enig i det – men jeg syns ikke dette hensynet veier så tungt at man ikke skal måle noe eller nekte allmennheten innsyn. Det er grunnleggende demokratisk at elever, foreldre, velgere og politikere har mest mulig kunnskap om det som skjer i skolen – bare man ikke går på akkord med viktige personvernhensyn. At mediene kan “misbruke” slik kunnskap ved å presentere den på måter vi ikke liker, er noe vi må finne oss i. Vi lever i et demokrati.

Det fine med demokratier er imidlertid at vi kan ta til motmæle, argumentere og bruke vår overbevisningskraft. Vi hverken kan eller bør  forby mediene å rangere skoler eller sette dumme “karakterer” på statsrådene, men vi kan ta til motmæle, argumentere imot, begrunne våre synspunkter, egge til debatt og kanskje få noen til å tenke eller bli overbevist om at vi har litt rett. Mange har de siste par dagene spurt meg hva jeg vil gjøre med “karakterbøkene” til avisene, men svaret er selvsagt ingenting. Jeg vil bare – i likhet med journalistene – gjerne si det jeg mener. Ikke mer – men heller ikke mindre.

Jeg syns for øvrig ikke rangering alltid er galt eller unyttig. Hvis to skoler, som er veldig like langs alle kriterier som kan måles, likevel er veldig forskjellige med hensyn til resultater, enten det gjelder matte eller mobbing, så er det kanskje noe man burde undersøke nærmere? Kanskje det er litt nyttig å vite at naboskolen har mye mindre mobbing eller bedre matteresultater enn vi har selv? Jeg syns heller ikke det er så dumt at politikere i Norge eller i en gitt kommune vet at de skårer systematisk dårligere i for eksempel matematikk enn nabolandene eller nabokommunen gjør. Det kan jo tyde på at det er mulig å gjøre noe bedre, og hvis det er mulig, bør man gjøre det.

 Og med dette setter jeg for egen del punktum for “terningkastdebatten” i denne omgang. Det er en morsom debatt, men det fins viktigere ting – heldigvis.

I dag var jeg på Politisk kvarter for å diskutere Frps vekst på meningsmålingene i lys av flyktningkrisen og hvilken påvirkning denne veksten kan tenkes å ha på samarbeidet innad i Regjeringen og i Regjeringens samarbeid med Venstre og KrF.

Aftenposten viser i dag hvordan migrasjonskrisen får de innvandringskritiske partiene i hele Europa til å vokse, og det virker veldig sannsynlig at dette også er en viktig forklaring på Frps vekst. Frp har det såkalte sakseierskapet til innvandringspolitikken, dvs. at Frp er det partiet som har høyest tillit blant velgerne når det gjelder å føre en restriktiv innvandringspolitikk. Og når en mer restriktiv innvandringspolitikk blir viktigere for velgerne, er det naturlig at det gir seg utslag i høyere oppslutning om Frp.

I programmet kom jeg til å si at Frps vekst primært skyldtes at “gjerdesittere” kommer tilbake. Men det viser seg å være en sannhet med modifikasjoner. Ifølge nettstedet Pollofpolls , som oppdaterte sine sider i går etter at det hadde kommet en ny, landsomfattende meningsmåling fra Respons,  dreier det seg om fire bølger:

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

(i) Utvekslingen av velgere mellom Ap og Høyre er endret.

(ii) Utvekslingen av velgere mellom Ap og Frp er endret.

(iii) Utvekslingen av velgere mellom Høyre og  Frp er endret.

(iv) Ap henter færre hjemmesittere. 

Og poenget er: Selv om Høyre er svekket i forhold til Frp, er Høyre kompensert, fordi partiet har styrket seg i forhold til Arbeiderpartiet. Nettoeffekten er at Høyre holder seg ganske stabilt, mens Frp vokser og Ap svekkes – hvilket endrer stillingen mellom blokkene ganske mye. Ved utgangen av 2015 er vi tilbake omtrent der de fire borgerlige partiene var da de vant valget i 2013. 

Dette kommer i liten grad frem i mediene (og altså heller ikke på Politisk kvarter i dag)  – men Arbeiderpartiets bytteforhold mot Høyre er svekket, og dette er en vesentlig årsak til endringene på målingene. At Arbeiderpartiets svekkelse begynte før sommerferien, dvs. lenge før flyktningstrømmen satte inn i høst, kan også tyde på at Fremskrittspartiets vekst ikke bare skyldes innvandringsbølgen. 

I Politisk kvarter var et av spørsmålene hvilken påvirkning endringene på meningsmålingene kan tenkes å ha på samarbeidet mellom de fire ikke-sosialistiske partiene. I etterpåklokskapens klare lys ser jeg at jeg kanskje burde nevnt at samarbeidet neppe kan bli vanskeligere enn det var etter valget i 2013, ettersom størrelsesforholdet nå altså ligner ganske mye. 

Av og til inntreffer det noe som ligner politiske psykoser eller politisk panikk. 

Noen eller noe setter en kraftfull dagsorden, hvoretter “alle” begynner å konkurrere om å mene (mer av) det samme. De kjedelige konsekvensutredningene og fornuften settes på vent, og har vi en mindretallsregjering, risikerer den å bli overkjørt.

Selve skoleeksemplet er “eldremilliarden” i 1990, da daværende helseminister Wenche Frogn Sellæg (H) ble drevet fra skanse til skanse – inntil regjeringen bevilget den milliarden “alle” krevde. Jeg siterer fra Vårt Land, som skrev om dette i mai i år: 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Året var 1990 og i et rørende TV-intervju holdt en 82 år gammel herre med stor respekt i folket, Per Hovda, en kraftig appell på vegne av de eldre. Hovda kastet frem sin store drøm: En ­engangsbevilgning på én milliard til å styrke eldreomsorgen. Snart ville ingen stortingmann eller -kvinne gå imot forslaget. Det ble det samme som å si at du var mot eldre.

– Milliarden fikk liksom en slags mytisk status, minnes Sigbjørn Johnsen.

Den nåværende fylkesmannen i Hedmark satt den gang som Arbeiderpartiets nestleder i finanskomitéen.

– Intervjuet gikk rett inn i hjertet til det norske folk, så ble det et voldsomt trykk om å gjennomføre dette. Og sammen sa KrF, Sp og Ap at akkurat DET skal vi klare å skaffe flertall for, forteller han.

Da Ap vant valget påfølgende høst, ble Johnsen finansminister. Han så ganske snart at det var en liten hake ved milliarden som var bevilget:

– Det viste seg at den slettes ikke bare gikk til eldreomsorg. For bevilgningen måtte gå gjennom kommunene, og i ettertid kom det frem at kanskje bare halvparten av kronene ble brukt til eldre­formål.

Og som Vårt Land skriver: Hele forløpet knyttet til “eldremilliarden” (ca. 1,7 milliarder 2015-kroner) kan minne om det som skjedde før Stortinget tidligere i år vedtok å ta imot 8000 kvoteflyktninger.

Da startet det med en kronikk, der lederne for åtte hjelpeorganisasjoner, med Jan Egeland i spissen, inviterte (eller “innkalte”, som Egeland skrev et annet sted) politikere og kommuner til en “dugnad” for å ta imot 10.000 syriske flyktninger de neste to årene. Det ble vist til at Sverige til da hadde bidratt med asyl til godt over 50.000 syriske flyktninger, mens Norge bare hadde tatt imot snaut 4000.

Dette startet et voldsomt trykk for å gjennomføre dette – akkurat slik det skjedde med eldremilliarden. Det ene landsmøtet etter det andre vedtok at vi skulle ta imot 10.000 syriske flyktninger, og de færreste turte å være mot. Akkurat som motstand mot “eldremilliarden” ble det samme som å være mot eldre – ble det å være mot å ta imot 10.000 flyktninger det samme som å være mot flyktninger.

SV var først ute – bare noen dager etter at den omtalte kronikken hadde stått på trykk – og deretter fulgte Venstre, som mente at vi måtte ta imot “minst” 10.000 flyktninger – mens det lå i kortene at også KrF ville vedta det samme under sitt landsmøte litt senere på våren. Også MDG var med. Størst spenning var det knyttet til Arbeiderpartiets landsmøte, som ble avholdt i midten av april. Og det førte til voldsom applaus, da Jonas Gahr Støre fra talerstolen sa at Norge burde åpne for å ta imot 10.000 flyktninger allerede i år og neste år. AUFs leder Mani Husseini, som hadde kjempet for dette, utbrøt gledestrålende at “det er sånn politikk dannes i Norges største politiske verksted”.

Etter dette florerte det med hardtslående uttalelser mot Høyre/Frp-regjeringen, som ikke var like begeistret, bl.a. fordi det allerede satt 5000 flyktninger i mottak uten å ha noe sted å bo.  Både KrF, Venstre og Arbeiderpartiet sa da at de ville “presse” Regjeringen til å ta imot 10.000 flyktninger. Og som alle nå vet: Det endte med forhandlinger mellom samtlige partier (men uten Regjeringen eller Stortinget) – og et kompromiss som innebærer at vi skal ta imot 8.000 kvoteflyktninger over tre år – i tillegg til alle de asylsøkerne som kommer av seg selv. SV var ikke en del av kompromisset, siden det endte med bare 8.000 og ikke 10.000 flyktninger.

Men ble konsekvensene utredet?

Nei.

Akkurat som med “eldremilliarden” ble vedtaket fattet helt uten nærmere utredning av konsekvensene – og helt i strid med det som er alminnelig praksis i norsk politikk.

Etter terroren i Paris kan det være grunn til å frykte at det inntreffer en “psykose” igjen. 

På Politisk kvarter i morges benyttet justisministeren anledningen til å si at vi nå må diskutere generell bevæpning av politiet. “Spørsmålet er om vi (etter Paris-terroren – min anm.) har kommet over i en generell fase hvor vi rett og slett må frasi oss den luksusen det er og ha et ubevæpnet politi”, sa Anundsen, som tok til orde for å ha en bred debatt om bevæpning.

En slik bred debatt kan vi selvsagt gjerne ha, men det er rart at dette ønsket fremmes akkurat nå. Regjeringen har, etter min mening, hatt rikelig med tid og anledning til å reise en bred debatt – uten å gjøre det. Det opprinnelige høringsnotatet som Regjeringen la frem, etterlot flere spørsmål enn det ga svar. Og ønsket som mange har hatt, om en bredere debatt i Stortinget etter måneder med midlertidig bevæpning, har heller ikke blitt imøtekommet. Men nettopp derfor er det uheldig at justisministeren tar det opp akkurat nå – da risikoen for at det oppstår panikk eller en “psykose” er spesielt stor.

Konsekvenser må utredes – samme hvor fornuftig og kjedelig det høres ut.

I dag falt øynene mine på en ny artikkel i Agenda Magasin, denne gangen skrevet av Wegard Harsvik, som er veldig opptatt av politisk retorikk. I det andre avsnittet skriver han: 

“Den politiske debatten handler ikke bare om hvem som har de beste løsningene. Den handler også om hvem som får bestemme hva utfordringen er – problemformuleringsprivilegiet som det noen ganger kalles. Den som har problemformuleringsprivilegiet i den offentlige debatt, får også makt over løsningen. Hvis du kommer inn på en restaurant, og den er full – hva er da problemet? Hvis «alle» er enige om at problemet er at det er for mange gjester, vil «alle» også være enige om at løsningen er at noen går. Dersom «alle» i stedet er enige om at problemet er for få stoler, ja, så vil «alle» også være enige om at løsningen er å bære inn flere stoler.”

Jeg syns jeg hadde lest dette før, og det hadde jeg. Jeg vet at jeg mange ganger har uttalt at “den som har problemformuleringsprivilegiet i den offentlige debatt, får også makt over løsningen“. I 2006 skrev jeg også dette i Morgenbladet  – under overskriften Problemformuleringsprivilegiet:

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

“Hvis du kommer inn på en restaurant, og den er full – hva er da problemet? Hvis “alle” er enige om at problemet er at det er for mange gjester, så vil “alle” også være enige om at løsningen er at noen går. Dersom “alle” i stedet er enige om at problemet er for få stoler – ja, så vil “alle” også være enige om at løsningen er å bære inn flere stoler.”

Jeg vet ikke hvor Harsvik har sitt eksempel fra, for han oppgir ingen kilder. 

Jeg vet imidlertid godt hvor jeg hadde mitt eksempel fra, ettersom jeg oppga en kilde i Morgenbladet. Hele den omtalte passasjen lød nemlig slik: 

“Jeg leste en liten svensk pamflett en gang som het “Problemformuleringsprivilegiet”. Den handlet nettopp om dette: om hvem som gjennomgående har mest makt til å fortelle andre hva som er problemet – og dermed også hva som er løsningen på problemet. En illustrasjon som ble brukt i boken var denne: Hvis du kommer inn på en restaurant, og den er full – hva er da problemet? Hvis “alle” er enige om at problemet er at det er for mange gjester, så vil “alle” også være enige om at løsningen er at noen går. Dersom “alle” i stedet er enige om at problemet er for få stoler – ja, så vil “alle” også være enige om at løsningen er å bære inn flere stoler.”

Jeg tror jeg var den første som omtalte denne boken og begrepet i Norge – formodentlig en gang på 1980- eller 90-tallet. Siden har jeg nevnt det og skrevet om det mange ganger. 

Harsvik er blant de aller mest uetterrettelige på venstresiden når det gjelder å  beskrive hva vi på høyresiden egentlig mener og står for.

At han nå har gått over til direkte avskrift, kan derfor sees som et fremskritt.

God helg!

De siste par dagene har vi kunnet lese to interessante saker som har med presse og politikk å gjøre.

Den ene saken er en mediekommentar skrevet av Sven Egil Omdal, der poenget er at den påståtte venstrevrien i norsk politisk journalistikk er en myte. Omdal kritiserer først og fremst meg, som har “fremført det samme budskapet i 10 år”, men som ikke forstår at det jeg sier er feil – ettersom journalistene stort sett stemmer som befolkningen generelt gjør, mens det blant de politiske journalistene er borgerlig flertall. Han mener at heller ikke Frp har noe å klage over, siden hele mediedramaturgien forsterker de populistiske tendensene i politikken og dermed også Frp. Og til slutt sier han at jeg ikke har noe å klage over, siden Civita, ifølge medieforskeren Paul Bjerke, er svært synlig i mediene.

Omdal tar feil når han tror at jeg bare har fremført mitt budskap i 10 år. Jeg har deltatt i mediedebatten mye lenger, også når det gjelder dette temaet. Det er dessuten helt feil at mitt anliggende er å klage på hvordan Civita blir behandlet (selv om det også skjer). Jeg prøver, som Omdal og mange andre, å delta i en generell debatt om mediene og særlig NRK, noe jeg mener er viktig.

Den andre saken dreier seg om flere profilerte samfunnsdebattanter på høyresiden, som har bestemt seg for å boikotte NRK, og om andre debattanter som forstår hvorfor de gjør det. Årsaken er at Asle Toje, som er forsker, og som tilhører den politiske (konservative) høyresiden, nærmest er blitt fremstilt som et “nazisvin” i et satireinnslag i P2-programmet Salongen etter at han hadde vært med i en seriøs debatt om flyktningkrisen.

Denne saken er en god illustrasjon på at Omdal gjør det for lett for seg når han, uten nærmere dokumentasjon eller analyse, avviser at det er en venstrevridning i pressen. 

Omdal har selvsagt rett i at ikke alle journalister eller all journalistikk er venstrevridd – det skulle bare mangle. Han har selvsagt også rett i at graden av venstrevridde innslag varierer, avhengig av hvilke journalister, medier, sjangre og temaer det gjelder.  Det er dessuten veldig forskjell på om Dagbladet har en venstrevridd journalistikk, og om NRK har det. NRK er i en særstilling når det gjelder krav til politisk balanse.

Min erfaring er at helt generelle påstander om at pressen er venstrevridd sjelden blir tatt alvorlig av pressen. Det skyldes nok også at det er ganske vanskelig å forstå hva det vil si å være venstrevridd i mediene. Det dreier seg jo tross alt ikke om en bevisst kampanje eller konspirasjon. Det beste er derfor å reagere konstruktivt og konkret i det enkelte tilfellet, slik jeg mener at jeg gjorde i forbindelse med en av NRKs valgsendinger i høst. I sommer sendte jeg også, direkte til NRK, svært konkrete tilbakemeldinger på to, etter min oppfatning, meget kritikkverdige utgaver av Søndagsavisa, som ble sendt 19.juli og 2.august. Mitt inntrykk er at NRK, tross alt, setter pris på konkrete tilbakemeldinger, og at de har et oppriktig ønske om å opptre balansert. 

Jeg vet ikke hvor Omdal har sine undersøkelser fra. De siste tallene jeg har sett, som er fra 2014, er omtalt av Kjersti Løken Stavrum på hennes blogg. Der fremkommer det at Stortinget ville hatt en helt annen sammensetning, dersom journalistene bestemte (faktisk sammensetning i parantes): Arbeiderpartiet 65 (55), SV 19 (7), Rødt 9 (0), MDG 17 (1) – til sammen 93 (62) eller 110 (63), avhengig av om man regner med MDG eller ikke. På den borgerlige siden ville Høyre fått 26 (48), Frp 0 (29), Venstre 23 (9), til sammen 49 (86). Det fremkommer ikke av Stavrums blogg hva KrF, som faktisk har 10 mandater, og Sp, som også har 10 mandater, ville fått – men svaret er, hvis jeg selv skal regne det ut, 0 mandater. Redaktørene er enda mer “ekstreme” – deres stemmegivning ville ført til at Arbeiderpartiet hadde fått 88 mandater på Stortinget.

Hvor representativt dette er for f.eks. NRK er det umulig å vite. Omdal er opptatt av at medlemmene av Stortingets presselosje er mer høyrevridde enn journalistene generelt. Om det også gjelder NRKs journalister, er det ingen som vet. Men NRK er også en del av offentlig sektor, og ansatte i offentlig sektor har en tendens til å stemme mer til venstre enn befolkningen generelt eller ansatte i privat sektor.

Viktigere enn journalistenes stemmegivning er det imidlertid om de utfører jobben sin godt. Det er selvsagt ingenting i veien for at en journalist kan være svært profesjonell og balansert, selv om han eller hun også er venstrevridd eller høyrevridd. Egne politiske preferanser blir først og fremst et problem, dersom man ikke er profesjonell og dyktig nok, eller dersom man ikke tar dette alvorlig. 

Da jeg ble spurt om å diskutere dette i Dagsnytt 18s jubileumssending, som Omdal viser til, ble jeg på forhånd spurt hvordan venstrevridning f.eks. i NRK kan arte seg. Og la meg gi noen eksempler:

• Den politiske satiren i NRK kommer nesten alltid “fra venstre”. I mange år var Erling Lægreid fast kåsør, bl.a. i Dagsnytt 18, og jeg minnes bl.a. at jeg en gang ble omtalt som litt “brun”. Nå er det Sannhetsministeriet og Salongen, og det aller meste kommer “fra venstre”, slik altså Asle Toje nå har fått erfare. 
• Ytterpartiene forskjellsbehandles. Frps inntreden i regjeringskontorene ble behandlet helt annerledes enn at SV gikk inn – enda SV, i motsetning til Frp, har en autoritær historie. Og dette gjentar seg nå når Rødt får en hånd på rattet – helt til min kollega Torstein Ulserød påpekte hvor påfallende dette er. 
• Av og til kan man nesten merke det på stemningen i studio: Man kan høre hvordan journalister og programledere har større sympati med f.eks. Kristin Halvorsen enn Siv Jensen – eller med Bård Vegar Solhjell fremfor Per Sandberg. Man kan forstå hvorfor det er slik, men det er ikke profesjonelt.
• Det er også påfallende hvordan journalister, som, kanskje i en gitt situasjon, bare føler eller mener det er riktig å si hvor de står – f.eks. fordi det er moralsk riktig – alltid står på venstresiden. Det er f.eks. ingen som mistenker Sidsel Wold for å stemme Høyre.
• Veldig mange kritiske spørsmål kommer “fra venstre”: Det gjelder, typisk nok, budsjettbevilgninger (selv om vi har fått en liten wake up-call i det aller siste), skatt, privatisering, friskoler og bistand – og mange andre spørsmål. Mange journalister sier, som Omdal, at man ikke kan være forbauset over å få spørsmål “fra venstre”, hvis man er en Høyre-statsråd – og det har han jo rett i. Men for Arbeiderparti-statsråder spørsmål “fra høyre”? Nei, ofte flytter bare journalistene seg lenger til venstre, slik at også Ap- og SV-statsråder får spørsmål “fra venstre”. 
• Noe av grunnen til at det kommer så mange spørsmål “fra venstre”, er nok at det ligger noen premisser eller verdier under: Å bruke offentlige penger (altså andres penger) er ikke bare legitimt, men bra. At rike mennesker bruker sine egne penger, virker ofte vulgært. Offentlige penger er “snille” og ufarlige – private penger er “slemme” og farlige. Det har også sammenheng med at journalister – som politikere – er ekstremt opptatt av ressurser og veldig lite opptatt av resultater.
• Man merker også en mangel på kompetanse: I den senere tid har det vært mange debatter, også i NRK, om de såkalte velferdsprofitørene. Men man hører nesten aldri at noen stiller spørsmål ved de underliggende premissene som den radikale venstresiden her legger til grunn – om hensikten med å ha en åpen markedsøkonomi basert på konkurranse. 
• Mangelen på kompetanse får ofte litt komiske utslag når en journalist ønsker å være balansert: Hun eller han greier ofte ikke å formulere gode spørsmål “fra høyre”. Så fremfor å gjøre det, transporterer man bare et synspunkt videre. Når en høyresidedebattant har sagt hva han eller hun mener, hører man derfor ofte at journalisten bare sender spørsmålet videre slik: “Ja, er det ikke noe i det da?”
• Jeg tror nok mange på høyresiden også vil si at våre intensjoner ofte ikke blir trodd, mens man tar for gitt at venstresiden representerer det gode. Hvor mange journalister har f.eks. egentlig lyttet til det høyresiden sier den vil oppnå ved å fjerne formuesskatten – og hvor mange velger bare å adoptere venstresidens karikatur av høyresidens intensjoner – og snakke om “skattelettelser til de rikeste” som om intensjonen er å gi de rikeste mindre skatt.
• Jeg mener også at man kan merke venstredreiningen i måten næringslivet blir behandlet på i mediene. Det er liten forståelse for næringslivets rolle og betydning i vårt samfunn. Engasjementet kommer først når det dreier seg om kvotering eller korrupsjon, eller når noen i næringslivet (overraskende) gjør noe godt for andre som ikke har med virksomheten å gjøre. 
• Det er også påfallende hvordan pressen, også NRK, bruker bl.a. fagforeninger som eksperter i den offentlige debatt – og hvor liten refleksjon det er rundt konsekvensene av dette. Et eksempel: Lærerorganisasjonene, dvs. primært Utdanningsforbundet, er ekstremt godt organisert og synlig i samfunnsdebatten. Formelt representerer forbundet nesten samtlige lærere i landet, men vi vet at svært mange av dem i praksis ikke engasjerer seg. De som er aktive i lærernes fagforening, er derfor en svært tydelig stemme – og ære være dem for det. Foreldrene derimot, er ikke organisert – og elevene må sies å være svakt organisert på videregående og uorganisert på lavere trinn. Maktforholdet mellom disse tre “interessentene” i skole-Norge er derfor svært skjevt. Likevel brukes ledelsen i Utdanningsforbundet som en slags “fasit” i mange skolepolitiske debatter. Det samme kan sies om andre fagforeninger, som f.eks. politiets, som var meget sterkt til stede under ledelse av Arne Johannessen.
• Det er, etter min mening, også en mangel på prinsipiell forståelse for betydningen av de statsfrie rom – enten det er familien, sivilsamfunnet eller markedet. Dagens Næringsliv forstår seg riktig nok på markedet, og Vårt Land er, på sitt vis, opptatt av familien – men slike allmenne temaer skal jo ikke bare overlates til aviser som representerer nisjer.
• Til slutt bør det nevnes at det er noen spørsmål som blir dårlig belyst i norsk presse, fordi man ser det gjennom egne politiske briller: Høyresidefenomener i andre land er f.eks. ofte dårlig dekket – enten det gjelder helt normale standpunkter som virker merkelig “høyrevridde” hos oss – eller høyreside-kandidater som overrasker norske journalister ved å vinne valg.

Jeg er ikke dummere enn at jeg skjønner at kritikken min kan virke monoman. Men etter min mening bør dette være noe som engasjerer flere enn enkelte av oss på høyresiden. Ifølge Fritt Ords undersøkelse om ytringsfrihetens status i Norge i 2014, som Kjersti Løken Stavrum omtaler på sin blogg, tror hele 71 prosent av de spurte at journalistene i svært stor eller ganske stor grad lar seg påvirke av sitt politiske ståsted. Blant Frp- og KrF-velgere er tallet enda høyere – mens de som i minst grad tror at journalistene lar seg påvirke, kommer fra Ap, SV og Sp. Det i seg selv burde være et varsko for mediene.

Til syvende og sist handler dette om journalistikkens kvalitet og legitimitet – og dét bør være et viktig spørsmål for alle som er opptatt av å beholde en god og uavhengig presse, enten de står til høyre eller venstre.

“Norge er en skoletaper! Nå er det solid dokumentert”.

Dette utsagnet slo imot meg da jeg for første gang skulle ta en kikk på det nye Agenda Magasin.  Det var første setning i en artikkel skrevet av Simon Malkenes. Og det overraskende var at det tilsynelatende var jeg som hadde sagt det, for som det sto:

“”Norge er en skoletaper! Nå er det solid dokumentert”, var utdannings- og forskingsminister Kristin Clemets kommentar til resultata frå den første PISA-undersøkinga.[1]

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Fotnoten viste til Malkenes’ kilde, nemlig “Dagbladet 05.12.2001: Norge er skoletaper! (papirutgave)”.

Min umiddelbare reaksjon var at jeg ikke kunne ha sagt dette. Jeg snakker rett og slett ikke sånn om norsk skole. Likevel kan man – når man har deltatt 30 år i norsk samfunnsdebatt – ikke føle seg helt sikker. Det hender ting blir tatt ut av kontekst, at noen misforstår eller at avisene rett og slett, bevisst eller ubevisst, later som de siterer noen når de faktisk ikke gjør det. Men det virket usannsynlig. Hadde en avis som Dagbladet feilaktig tillagt meg et slikt utsagn, ville jeg høyst sannsynlig ha rettet det opp med en gang.

For ordens skyld sjekket jeg derfor avisarkivet Retriever, og der var det ingenting som tydet på at jeg hadde sagt dette.  Men for å være helt på den sikre siden bestilte jeg også en kopi av selve papiravisen. 

Mens jeg ventet på å få papiravisen, henvendte jeg meg til Stian Bromark, som er redaktør for Agenda Magasin, og spurte om magasinet hadde noen dokumentasjon på at jeg hadde sagt dette. Bromark gjorde en heltemodig innsats, men var åpenbart ikke fornøyd med de referansene han fant. Han fant bare at det flere steder ble hevdet at jeg hadde sagt dette. Han ba derfor Malkenes klargjøre, hvilket han, ifølge Bromark, gjorde ved å poengtere at det “ble skapt et bilde av Norge som skoletaper”, og at “det står fast”, enten utsagnet stammet fra meg eller Dagbladet!  Malkenes endret samtidig den første setningen i artikkelen, slik at den nå lyder 

“Norge er en skoletaper! Nå er det solid dokumentert”, var avisoppslaget i Dagbladet etter at utdannings- og forskningsminister Kristin Clemet hadde presentert resultata frå den første PISA-undersøkinga”. (Men Agenda Magasin opplyser ikke leserne sine om at setningen er endret.)

Og det var nettopp det det var – en overskrift og deler av en ingress i Dagbladet. Heller ikke Dagbladet er riktig sitert, men nesten. Overskriften i Dagbladet lyder “Norge er skoletaper”. I ingressen står det “Hermed er det solid dokumentert”, men det gjelder noe annet, nemlig at “det er typisk norsk å være middels!”

Og hermed kunne jo saken vært ute av verden – som et lite hendelig uhell. Men slik viste det seg ikke å være.

I forbindelse med Bromarks og min egen jakt på kilden dukket nemlig sitatet – i ulike varianter – opp en lang rekke steder. Det viser seg å ha vært svært flittig brukt av Simon Malkenes, bl.a. i forbindelse med en bok han har skrevet, og av professor Svein Sjøberg, som for øvrig mener at boken til Malkenes er “en vitenskapelig fundert systemkritikk av det som skjer i norsk skole”. Sjøberg har gjort seg berømt som PISA-kritiker og fremhever gjerne at andre ikke er like kunnskapsbaserte og vitenskapelige i sin tilnærming til skolepolitikken som han er. Og noe av det han “vet”, er at jeg “hauset opp stemningen” på pressekonferansen om PISA, bl.a. ved å uttale at “Norge er en skoletaper”.

Sjøberg og Malkenes har altså i mange år brukt et falskt sitat av meg som utgangspunkt for å etablere en (komisk) argumentasjonsrekke – slik det fremkommer bl.a. i den artikkelen Malkenes har skrevet for Agenda Magasin.

Sjøberg har sitert meg utallige ganger, men merkelig nok ikke alltid helt likt – som om jeg har sagt det samme på litt ulike måter flere ganger på samme dag. I ett og samme (svært ensidige) foredrag gjengir han meg to ganger:

“Norge er en skoletaper. Hermed er det solid dokumentert”  står det på én slide – hvoretter det snart står noe litt annet på en annen slide: “Norge er en skoletaper, nå er det vitenskapelig bevist”. Men i begge tilfeller foregir han å sitere meg.

Og Sjøberg oppgir de underligste kilder: En gang nevner han Aftenposten (men der fant jeg ingenting) – en annen gang skriver han at “nesten alle aviser brakte sitatet som forsideoppslag dagen derpå”, altså dagen etter at den første PISA-undersøkelsen ble lagt frem. Men da er det jo merkelig at det ikke er mulig å gjenfinne sitatet når man søker på nettet.

Fra Sjøberg og Malkenes, får vi anta, har det så spredt seg videre til andre, som med samme skråsikkerhet har tillagt meg dette sitatet, som altså desken i Dagbladet antagelig har funnet på. To samfunnsdebattanter, som påstår at de driver med vitenskapelig arbeid, gidder altså ikke engang å drive elementær kildekritikk.

Jeg har for ordens skyld tatt kontakt med både Sjøberg og Malkenes og spurt hvilken dokumentasjon de har.

Sjøberg svarer at han  har “sitert (meg) slik i snart 15 år”. Han var ikke på pressekonferansen 4. desember 2001, skriver han (selv om han altså vet at jeg “hauset opp stemningen”), så derfor har han basert seg på presseoppslagene, hvoretter han legger ved link til det angjeldende oppslaget i Dagbladet. Og fortsetter: “Hvis jeg nå, 15 år senere, får vite at overskriften “Norge er skoletaper” er satt av avisen, og ikke sagt av deg, er det en overraskelse som jeg tar til etterretning. Fra nå (…) av vil jeg si at dette er avisenes overskrift,..” 

Sjøberg legger imidlertid til at han syns han kan sitere meg ved å sitere min tidligere statssekretær Helge Ole Bergesens bok, fordi Bergesen enkelte steder har skrevet “vi”. Men også dette er jo en besynderlig form for sitatteknikk: Jeg er ikke (med)forfatter av boken, og dermed kan selvsagt ikke Bergesens utsagn gjengis som mine!

Malkenes’ svar er mer utkrøpent. Han legger ikke frem noen dokumentasjon overhodet, men skriver “takk for at du gjorde meg oppmerksom på dette. 
Setningen er nå rettet.” Men, som jeg har vist, er ikke dette et sitat Malkenes feilaktig tilla meg bare i denne artikkelen. Han har gjort det flere ganger – og det ligger fortsatt ute som et sitat hos Res Publica, som utga boken hans, og som for øvrig også samarbeider med Agenda.  Malkenes og Agenda Magasin har heller ikke giddet å ta hensyn til de følgevirkninger det har for Malkenes’ artikkel at han i innledningen driver med sitatfusk. Lenger ute i artikkelen står det bl.a. at jeg, i stedet for å si at “Norge er en skoletaper” kunne valgt å si noe annet: “Ho kunne jo sagt «nei, norsk skole er god, det veit vi utan PISA». Men det gjorde ho ikkje.” Men hvordan i all verden skal man forstå denne passasjen når den aller første setningen nå er endret?

Mange har gitt opp å diskutere med Sjøberg, men jeg har tatt meg bryet noen ganger, bl.a. her. 

Malkenes har en stil som, etter min oppfatning, ikke appellerer til debatt – enda jeg generelt er en nokså debattglad person. Artikkelen han har skrevet i Agenda Magasin illustrerer det: Formen er polemisk, spekulativ og ensidig – og han er ellers ofte anekdotisk. Med utgangspunkt i sitatfusk forsøker han å etablere en argumentasjonsrekke gjennom hypotetiske assosiasjoner knyttet til Friedman, nyliberalisme, Murens fall og Machiavelli (sic!). Og som vi nå vet: Kildekritikken er fraværende.

Malkenes skriver om meg, om hva jeg tenkte, og om hva som drev meg da jeg var utdannings- og forskningsminister. Det har jeg jo visse synspunkter på selv,  og jeg har skrevet en del om det, bl.a. i Norsk pedagogisk tidsskrift. Her kunne Malkenes fått førstehånds kunnskap om hva jeg står for og mener – men av en eller annen grunn er det en kilde han ikke bruker.

Svein Sjøberg, som er professor, har oppsiktsvekkende nok vist at han ikke forstår hva en kilde er eller hva som kvalifiserer til å være et sitat.

Malkenes har skrevet en artikkel som bygger på fusk. Og når forfatteren blir tatt i å fuske, later han som det er skjedd en enkeltstående feil som han enkelt kan rette opp. 

Jeg ønsker det nye magasinet lykke til videre – uten forfattere som fusker! 

Osloskolen har lenge hatt ry på seg for å være en “testskole” med vanvittig mange tester og prøver – til stor irritasjon for foreldre, elever og lærere. 

Jeg er ikke så sikker på at det er sant.

Både trivselsundersøkelser blant lærerne, søkningen til stillinger i Osloskolen, brukerundersøkelser blant foreldrene og elevundersøkelser etterlater et helt motsatt inntrykk: Det store flertallet av dem som har med Osloskolen å gjøre, er meget fornøyd.

Motsatt kan man si at den såkalte foreldreaksjonen mot Osloskolen har vist seg nokså oppskrytt, enda den er blitt godt markedsført i pressen.

En av grunnene til at slike myter kan festne seg, er at mange tar påstander for gitt og sprer dem videre – uten egentlig å undersøke om de er så sanne. Mye av motstanden mot Osloskolen har vært politisk og ideologisk motivert, og det er ikke galt i seg selv – men kritikken har ofte vært anekdotisk og basert på enkelttilfeller eller anonyme fortellinger og tips.

På denne bakgrunn var det derfor spennende å lese hva det nye byrådet vil gjøre med Osloskolen. Jeg leste først enkelte oppslag i mediene, bl.a. i VG, som panegyrisk kunne fortelle om en ny vår for byens barn og unge, og om at det nye byrådet ville dempe prøvepresset og gjøre Osloprøvene frivillig etter at Ap og SV lenge har vært “veldig kritiske til det stadig økende prøveregimet i Osloskolen”, som Høyre, på sine side, visstnok har “heiet frem”.

Det var derfor med stor interesse jeg leste selve byrådserklæringen, som ble lagt frem i dag. For hva står det der om det famøse testregimet?

Egentlig svært lite. Det eneste konkrete er at “Osloprøvene gjøres frivillige for skolene, med unntak av naturfagsprøven”.

I praksis betyr det at fire av de syv Osloprøvene som gjennomføres i løpet av 11 år, gjøres frivillige for skolene. Jeg tipper at elevene bruker cirka en time på hver Osloprøve, så det betyr at byrådet gjør fire – fem timer med prøver – i løpet av 11 år – frivillig for skolene. Ikke akkurat noen revolusjon, selv om det ser ut som mange tror det.

Om det er klokt av skolene å fjerne disse fire prøvene kan nok diskuteres. De er i all hovedsak lagt til trinn der det mangler nasjonale prøver eller statlige kartleggingsprøver, og slik sett kan det jo tenkes at de er ganske viktige for elevene. 

I VGs artikkel refereres ett programpunkt til fra den nye byrådserklæringen – som om den har noe med “testhysteri” å gjøre – nemlig at Ap, SV og MDG (og Rødt) har bestemt at Oslo ikke skal delta i “storby-PISA”. Det er mange punkter om hva man ikke skal gjøre i erklæringen om skolen, så at man også programfester at man ikke vil delta i “storby-PISA” er kanskje ikke så rart.

Det rare er at noen tror at dette er “testing” eller har noe med “prøvepress” å gjøre. Etter min mening er det primært forskning, noe jeg skrev om her. Mange misforstår dette i Norge, og tror det er tester alle elever regelmessig tar – men det er det ikke. Det er kun noen få elever som deltar i undersøkelsen, som enten kan gjennomføres en gang eller med sjeldne, men jevne mellomrom for å kartlegge utviklingen over tid. Men dette er ikke noe som “demper prøvepresset”, hverken for elever eller lærere.

I Norge har det for enkelte gått sport i å harsellere med PISA, som om PISA er et ubrukelig verktøy og dessuten nærmest styrer norsk skole. Begge deler er, etter min oppfatning, feil. PISA har absolutt sine begrensninger, men det er også et nyttig verktøy og på noen områder det beste vi har for å lære mer om skolens betydning.

Selv har jeg nylig blitt medlem av den globale utdanningskommisjonen som ledes av Gordon Brown.Det er interessant å merke seg at den forskningen PISA og OECD bidrar med, der anses som nyttig og verdifull  – mens altså det nye byrådet i Oslo ikke syns at de trenger denslags kunnskap om skolen.

I går morges møttes Siv Jensen og Jonas Gahr Støre til debatt i Politisk kvarter.

Det ble både en avklarende og en litt selsom debatt.

Først til det som virket avklarende:

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Begge parter, dvs. både Høyre/Frp-regjeringen og Arbeiderpartiet, ønsker å gjennomføre en skattereform, basert på Scheel-utvalgets innstilling.

Begge vil gjennomføre lettelser i bedriftsbeskatningen, dvs. primært selskapsskatten. Stoltenberg II-regjeringen startet nedtrappingen av selskapsskatten og nedsatte Scheel-utvalget for å utrede veien videre. Siv Jensen bekreftet at reduksjon i selskapsskatten også er en prioritet for Regjeringen i årene som kommer. Begrunnelsen er, fra begge parters side, at vi må opprettholde og helst styrke norsk næringslivs konkurranseevne i møte med næringsliv fra andre land der skatten er lavere.

Det fremgikk ikke like eksplisitt, men det ligger i kortene, at begge parter også ønsker lettelser i inntektsskatten når de reduserer selskapsskatten – dels fordi Scheel-utvalget foreslår det, dels fordi det er nødvendig for å bevare symmetri i skattesystemet og dermed unngå uheldige skattetilpasninger.

Det synes også klart at Regjeringen vil fortsette å redusere formuesskatten, noe Arbeiderpartiet ikke vil – men dette vil ikke være like viktig eller omfattende som reduksjonen i selskapsskatten. 

Noe annet som virket klart, er at Regjeringen ønsker å gi netto skattelettelser samtidig som de gjennomfører en skattereform. Regjeringen vil altså ikke at noen andre skal ta “skatteregningen” for at man reduserer skatten for arbeidstakere og selskaper. Det er ikke, ifølge Jensen, nødvendig at staten tar like mye med den ene hånden som den gir med den andre. “Gir” Jensen 10 milliarder kroner i skattelette til bedriftene, vil hun altså ikke øke skatten med 10 milliarder kroner for noen andre. Jensen tror likevel ikke at staten taper 10 milliarder kroner på å gi en slik skattelette, fordi hun mener skattelettelser har dynamiske virkninger: De virker så positivt på økonomien at vi får flere bedrifter og flere arbeidsplasser enn vi ellers ville fått – og dermed også større skatteinntekter enn vi ellers ville fått. Statens “tap” av å gi 10 milliarder kroner i skattelette er derfor, over tid, mye mindre enn 10 milliarder kroner, ifølge Jensen.

Det var litt mindre klart hva Arbeiderpartiet mener om dette. Støre sa riktig nok at det ikke var et mål med en reform at det skulle gjennomføres skattelettelser, og han sa samtidig at hvis det kommer lettelser, så må det komme inntekter. Men regnestykket trenger likevel ikke, ifølge Støre, å gå opp “på krona”. Samtidig sa han at Arbeiderpartiet vil ta endelig stilling til dette senere, men likevel før valget i 2017. Det virker altså som om Arbeiderpartiet aller helst vil ha en såkalt provenynøytral reform – der skattelettelser (til bedriftene og, sannsynligvis, arbeidstakerne) skal oppveies av skatteøkninger på noe annet eller noen andre. Men et endelig svar på dette får vi ikke før nærmere valget i 2017. Innen den tid er det nok Arbeiderpartiets håp at det er inngått et kompromiss i Stortinget om en ny skattereform, som gjør at skatt er utradert som tema i valgkampen 2017. Dette vil nok særlig være ønskelig, sett fra Arbeiderpartiets side, dersom partiet nå skulle tape valget i Oslo på grunn av løftet om å innføre en lokal eiendomsskatt.

I løpet av debatten i Politisk kvarter spurte Siv Jensen gjentatte ganger om hvem som skal få “skatteregningen” til Arbeiderpartiet – altså hvem som skal få skatteøkninger for å kompensere for de skattelettelsene Arbeiderpartiet vil gjennomføre.

Dette fikk hun ikke svar på.

I stedet prøvde Jonas Gahr Støre å snu debatten og utfordre Siv Jensen – for hva skal egentlig hun kutte på statsbudsjettet når hun vil gjennomføre så store lettelser i skatten? Dersom hun får mindre inntekter på statsbudsjettet som følge av skattelettelser, må jo også utgiftene ned, ifølge Støre.

Og Støre gjentok dette mange ganger: Hvem skal ta kuttregningen? Hvor skal kuttet komme? Er det sykehusene eller de eldre som skal få mindre penger? Er det kommunene, pensjonister som mister sitt kulturtilbud eller uføre som mister barnetillegget? Hvem skal ta kuttet?

Støre illustrerte det hele med å vise til en en såkalt budsjettlekkasje i VG forleden, der det påstås at Regjeringen – i statsbudsjettet for 2016 – vil foreslå et kutt i selskapsskatten og et kutt i inntektsskatten som samlet kan komme opp i en skattelettelse på 20 – 30 milliarder kroner. Støre glemte å nevne at det i VG også sto at Regjeringen vil innføre en ny toppskatt som vil dekke inn store deler av provenytapet – men la det fare her. Har VG rett, er det åpenbart at Regjeringen planlegger å gjøre som Siv Jensen sier: Den vil gi netto skattelettelser, og i hvert fall ikke la noen skatteytere ta hele “regningen” for at andre skatteytere får lettelser i skatten.

Det ekstremt selsomme med debatten i Politisk kvarter var at Støre – gang på gang – spurte hvor Regjeringen vil “kutte” for å finansiere skattelettelsene.  For en norsk regjering må jo ikke kutte noe for å redusere skatten?

Mange andre regjeringer må det. Hvis f.eks. den greske regjeringen tror det er lurt å kutte skatten for bedriftene i Hellas, må den – i hvert fall i første omgang, inntil de eventuelle dynamiske virkningene viser seg – kutte i utgifter, for å få regnestykket til å gå opp.

Men slik er det ikke i Norge. 

Norge har levd i overflod i mange år – og vi vil fortsatt gjøre det i noen år til. Hvert år har norske regjeringer mange nye penger til disposisjon – som de kan velge å bruke på å la offentlig sektor vokse enda mer – eller på å styrke privat sektor, enten det er familiene, sivilsamfunnet eller bedriftene. Og styrking av privat sektor kan, grovt sagt, enten skje ved at man skattlegger den og deler ut pengene igjen til gode formål (f.eks. kontantstøtte, velferdsgoder eller subsidier) – eller, alternativt, ved å unnlate å skattlegge like mye.

Og hva har norske politikere valgt?

Hvis man skal vurdere hvor mye mer norske politikere har fått til rådighet de siste 10 år, er det (minst) tre måter å vurdere det på. Man kan se på økningen i oljepengebruk + økningen i strukturell skatteinngang; man kan se på økningen i oljepengebruk, eller man kan se på økningen i oljepengebruk fratrukket økning i pensjonsutgifter (Folketrygden), som ofte regnes som utgifter man ikke kan gjøre noe med, i hvert fall ikke på kort sikt.

Siden dette er en blogg, gjør jeg det enkelt og ser på økningen i oljepengebruk. Og kort fortalt har den steget fra ca. 57 milliarder 2015-kroner i 2006 til 169 milliarder kroner i 2015, altså en økning på 112 milliarder kroner på 10 år. Og dette er de ekstrapengene politikerne har hatt til disposisjon i denne perioden.

Sagt på en annen måte: Disse 112 milliarder kronene er helt nye penger, og det er derfor  ingen som rammes, og intet som “kuttes”, når man bruker dem. Det er en type penger som stort sett ikke fins i andre land, så norske politikere har nærmest vunnet i lotto når de har hatt alle disse pengene til disposisjon – på toppen av de vanlige skatteinntektene fra borgere og bedrifter. Pengene kommer i stor grad fra “oljefondet”, og siden fondet stadig vokser, kan oljepengebruken, som andel av BNP, økes uten å bryte handlingsregelen.

Så hvordan har så norske politikere valgt å bruke alle disse pengene? 

Jo, de har i denne tiårsperioden brukt 8 milliarder kroner til å redusere skatten for personer og bedrifter – og 104 milliarder kroner på å øke offentlige utgifter. Det har med andre ord vært en voldsom sterk prioritering av offentlig sektor.

Og poenget i denne sammenheng er: Norske politikere trenger ikke å kutte i noe som helst for å redusere skatten. Det de gjør, er å bruke en del av handlingsrommet – altså en del av de nye pengene – til skattelettelser, mens de fortsatt vil bruke desidert mest på å øke offentlig sektor. Det gjør de nemlig også mens Frp sitter i regjering. De store pengene brukes hvert år på å øke de offentlige utgiftene.

Spørsmålene til Støre – om hvor Siv Jensen vil kutte – er altså ganske malplassert. De ville passet bedre i et annet land, der det ikke er så store overskudd på statsbudsjettet.

Men når det er sagt: Hverken Støre eller Jensen kan fortsette som de har gjort til nå, i det uendelige.

Sånn cirka midt på 2020-tallet vil statsbudsjettet, ifølge SSB, begynne å gå med underskudd.

Da blir det nok mer problematisk – både med skattelettelser og en fortsatt voldsom ekspansjon av offentlig sektor. Da kan det til og med bli snakk om kutt, og er norske politikere forberedt på det?

PS: Tallene jeg bruker, er ikke justert for lønnsvekst i offentlig sektor – men dette endrer ikke hovedpoenget om at norske politikere har hatt mange “gratis” penger til disposisjon og fortsatt vil ha det i ennå noen år. 

NRK mottar årlig ca. fem milliarder kroner fra lisensbetalerne og har også andre privilegier gitt av Stortinget.

Avtalen er at NRK til gjengjeld skal gi oss en reklamefri allmennkringkaster, og at den skal oppfylle en rekke krav til innhold og kvalitet. 

Dette gjør NRK, på svært mange områder, på en meget god måte.  NRK P2, som nærmest er juvelen i kronen, er radio på sitt aller beste.

Jeg har også stor respekt for det “lettere” stoffet NRK tilbyr. Jeg er ikke den største brukeren av sport og underholdning selv, men jeg støtter NRKs bredde-strategi og er ikke tilhenger av at NRK bare skal tilby “smalt” stoff som ingen andre tilbyr.

Min personlige interesse knytter seg mye til det samfunns- og politiske stoffet NRK tilbyr. Og på dette området er jeg opptatt av at NRK er politisk balansert. Det er en tendens til at publikum opplever NRK som “venstredreid”, mens TV2 oppleves som mer “høyredreid”. Det bør kanskje bekymre TV2  – men for meg som borger og skattebetaler er det mye viktigere at NRK tar det alvorlig. NRK er tross alt “høvdingen” blant mediene, og NRK har noen særlige forpliktelser.

Jeg tilhører ikke dem som mener at NRK er “ARK” (Arbeiderpartiets Rikskringkasting), eller at den jevne NRK-journalist deltar i en bevisst konspirasjon. Jeg tror problemet både er mye enklere og samtidig vanskeligere å gjøre noe med: At NRK for ofte er venstrevridd skyldes en mangel på interesse, innlevelsesevne og kompetanse. Flertallet av journalistene står til venstre, og mange av dem bryr seg ikke nok om det krevende arbeidet det er å opptre balansert. 

Jeg har mange ganger prøvd å gi NRK seriøse tilbakemeldinger på sendinger eller programkonsepter som er lite politisk balansert. En sjelden gang får jeg en tilbakemelding og/eller en liten innrømmelse, mens jeg andre ganger får kjeft. Jeg er ofte i tvil om hvorvidt NRK egentlig tar det alvorlig. (For den som vil lese det jeg fikk kjeft for, er det her.)

Men selv om ikke NRK tar det alvorlig utad, hender det nok ofte at de har alvorlige diskusjoner internt. Da jeg, på twitter, reagerte på NRKs valgsending sist fredag, svarte Kyrre Nakkim, som er ansvarlig for sendingene, at den skulle evalueres i går. Hva resultatet av evalueringen ble, aner jeg ikke, og vi får neppe heller vite det.

Men her er min evaluering: 

Først om konseptet: Programmet annonseres som “politisk underholdning”, og det får man jammen si at det er. Det er verre enn de verste “Brød og sirkus”-programmene for noen år tilbake. Det er hesblesende, bråkete og med et publikum som bare opptrer taktisk og partisk, og som overhodet ikke virker balansert. Tanken er vel at man skal lokke til seg seere som ikke er så politisk interessert, til og med en fredag kveld – men jeg tror man bommer: De som ikke er interessert i politikk, vil antagelig velge noe annet, mens mange av oss som er interessert, blir irritert. 

Så til temavalget, nemlig “klasseforskjeller” i Oslo og Oslo som “en delt by”: Man kan reise spørsmål om dette temaet i seg selv innebærer en mangel på balanse. Mange vil nok mene at dette er et bekvemmelig tema for venstresiden og et vanskelig tema for høyresiden. Det  er jeg ikke uten videre enig i. Arbeiderpartiet brukte riktig nok “den delte byen” som et argument i valgkampen i 2011, men nå er det tydelig tonet ned. Det man likevel kan si, er at temaet er vanskeligst for høyresiden nå, fordi det er høyresiden som sitter med makten. Alt i alt er det likevel viktigst at temaet blir håndtert godt og balansert av programlederne – for i så fall er det et like godt eller dårlig tema for alle. At et annet tema, som f.eks. den sterke befolkningsveksten i Oslo, hadde vært mer interessant og kanskje fremstått som mer nøytralt, er en annen sak.

Programmet var inndelt i mange korte sekvenser – med reportasjer fra byen, underholdningsinnslag, intervjuer og debatter.

Den første sekvensen var et intervju med Jonas Gahr Støre. Partilederne har møtt på omgang i disse programmene, og denne gangen var det hans tur. Etter et spørsmål om hvorvidt Oslo, etter hans syn, er en delt by – noe han ikke uten videre var enig i, dreide resten av intervjuet seg om flyktningkrisen. Samtlige spørsmål kom “fra venstre”, dvs. at de kritiske spørsmålene Støre fikk, dreide seg om hvorfor han ikke vil ta imot flere flyktninger, hvorfor vi ikke kan gjøre som Merkel og suspendere Dublin-avtalen, om de grusomme bildene Ingerid Stenvold hadde sett fra Italia og Hellas osv. Støre svarer godt og adekvat – men må bruke mye av tiden på å forklare Stenvold at det er forskjell på kvoteflyktninger (de 8000) og potensielle asylsøkere (de Stenvold har sett bilder av), noe hun åpenbart ikke hadde forstått. Til slutt virket Stenvold så fortvilet over mangel på imøtekommenhet hos Støre at hun viser til at hun har hørt han snakke om internasjonal solidaritet på 1.mai og spør  hvordan “Arbeiderpartiet, som er tuftet på internasjonal solidaritet”, kan mene som han gjør. Hele intervjuet avsluttes med at medprogramleder Leo Ajcik spør hvorfor ikke Støre, som både er rik og bor på beste vestkant, stemmer borgerlig. Da Støre svarer at han er Ap-mann fordi han er opptatt av verdier, rettferdighet og fordeling, avslutter Stenvold, nærmest lettet, med å konstatere at dette var “et forbilledlig, tydelig svar!”

Det neste innslaget dreier seg om en av dem som har “aller minst” og er fattig i Oslo. Det viser seg å være en student på 21 år som har droppet ut av studiene på grunn av psykiske problemer, og hvis største problem er at han ikke har lært å husholdere med pengene sine. Derfor må han ringe foreldrene sine når han er sulten og blakk, og det ender med at han spiser mye “billig” mat, bl.a. fra McDonalds. Det kunne vært fristende å stille en del spørsmål som ikke ble stilt. Men av en eller annen grunn mener Ajcik at to representanter for de politiske ungdomsorganisasjonene skal svare på hvordan denne guttens problemer skal løses. Lenger ut i programmet skjer dette ved at to jenter fra henholdsvis Høyre og SV får snakke noen minutter om hva de mener er viktigst for å bekjempe forskjeller i Oslo.

Som innledning til en debatt om forskjeller i Oslo snakker Leo Ajcik med en artist som har vokst opp på Bogerud og Skullerud – og i Bærum. På Skullerud var det fint, rent bortsett fra at det var nynazister der – mens det i Bærum var mer materialisme, eneboliger og fine kjøleskap. Han er enig i at Oslo er en delt by, slik alle storbyer er og legger til at folk i vest aldri har vært på Grønland. – Nei, bare det andre Grønland, repliserer Leo – dvs. det som ligger “ved Island”.

Som innledning til debatten snakker Stenvold også med en forsker – fra Fafo, må vite – om hvorvidt Oslo er en delt by, og det bekrefter Fafo at Oslo er. Det mer nyanserte bildet som Fafo selv tegnet i 2007 , og som Erik Nordbø og jeg skriver her, kommer ikke så godt frem.

I debatten deltar Fabian Stang (H), Bjørnar Moxnes (Rødt), Carl I Hagen (Frp) og Khamshajiny Gunaratnam (Ap) – hvorav Moxnes, som leder et parti som ved siste kommunevalg i Oslo fikk 3,6 prosent oppslutning, får spille den mest sentrale rollen. “Man fører en politikk for å øke forskjellene”, sier Moxnes og får enorm applaus i salen. Moxnes, som i motsetning til Fabian Stang, antagelig har lang erfaring som skoledebattant, slenger ut den ene påstanden etter den andre om byrådet og byrådets politikk. Og hva gjør debattleder Stenvold? Jo, hun står der som en håndlanger for Moxnes og sender spørsmålene videre til Stang: Hvorfor kutter dere, og hvorfor gjør dere så lite? Og når Stang forsøker å snakke om det han mener er viktigst for å forebygge forskjeller, nemlig skolen, blir han avbrutt med beskjed om at “det skal vi diskutere senere”. Hele debatten utarter til slutt i et voldsomt og uverdig basketak mellom Moxnes og Hagen, mens programlederen abdiserer. Og når hun igjen kommer på banen spør hun Fabian Stang nok en gang hva Høyre vil gjøre for å forebygge forskjeller. Da han svarer at han har nevnt dette et par ganger før, nemlig satsing på skolen, så blir han avbrutt – for Stenvold vil ikke høre om skolen, men barnehagen, noe Stang så svarer på – hvoretter hun slipper til Moxnes og lar han forsøke å overkjøre og avbryte Fabian Stang, hvoretter Arbeiderpartiet får aller siste ord. I løpet av hele debatten registrerte jeg ett spørsmål “fra høyre”, nemlig dette: “Vil det ikke alltid være forskjeller i en så stor by som Oslo?”

Etter et innslag med politisk satire, som var morsomt, men som også var på venstresidens premisser – skal det være en slags samtale eller debatt mellom en komiker, en artist og Trygve Hegnar. Sistnevnte forsøker å nyansere bildet av Oslo litt, men uten at det ser ut til å interessere programlederen så mye.

Til slutt er det en debatt mellom byrådslederkandidatene Stian Berger Røsland (H) og Raymond Johansen (Ap). Også i denne debatten utmerker programlederen seg ved å være partisk: Stenvold viser til Hegnar, som mener at forslaget om økt eiendomsskatt er en taktisk blunder fra Aps side, og sier at han er “morsom på (Raymond Johansens) bekostning” og lurer på om eiendomsskatten er en “gavepakke til Høyre”. Nei, svarer Johansen og holder deretter et langt innlegg om hva han vil bruke pengene til – hvoretter Stenvold vender seg til Røsland og sier at det kan høres ut som han også trenger pengene. Når Røsland sier at han syns det er dyrt nok i Oslo fra før, så slipper Johansen å svare på det – mens debatten dreier tilbake til hvordan Røsland skal greie seg uten eiendomsskatt. Som Stenvold til slutt utbryter: “Jeg og Arbeiderpartiet spør: Hvordan skal du løse utfordringene uten ekstra penger?” Igjen fungerer altså Stenvold som en slags håndlanger for venstresiden i debatten.

Hva er så, alt oppsummert, problemet med denne sendingen?

Etter min mening er det flere:

* Programlederne er partiske. De greier ikke å stille like kritiske spørsmål til alle, men viser klart større sympati med venstresiden enn med høyresiden.

* Programlederne kan ikke sakene godt nok. Fremfor selv å stille gode spørsmål, sender man bare spørsmål fra én debattant videre til en annen.

* Programmet er dessuten ubalansert, fordi en rekke spørsmål eller “vinkler” på levekårsforskjellene i Oslo ikke blir belyst: Det sies ingenting om definisjonen på “fattigdom” i Oslo. Det fremsettes en rekke påstander, bl.a. fra Moxnes, men vi får ingen fakta om utviklingen mellom “øst” og “vest” i Oslo. Det sies lite eller ingenting om det til og med Fafo var enig i før, nemlig at østkanten “krymper” – eller om det Erling Fossen er opptatt av når han sier at forestillingen om et skille mellom øst og vest er foreldet. Det sies heller ingenting om metodiske problemer ved å bruke visse levekårsmål (som f.eks. levealder), og det sies lite eller ingenting om mangfoldet innad i bydelene. Det er heller ikke balanse i programledernes interesse for ulike typer løsninger på levekårsforskjellene i Oslo. Stenvold virker f.eks. veldig interessert i økt skatt som en mulig løsning, men veldig lite interessert i en bedre skole som en mulig løsning.

* Programmet mangler dessuten fullstendig forsøk på å se problemene fra en annen synsvinkel: Er f.eks. Oslo mer eller mindre delt enn storbyer i andre land? Hvordan kan det ha seg at Oslo hverken har ghettoer eller ghettoskoler, slik man finner i byer i våre nærmeste naboland? Er det kritikkverdig eller tvert om ganske imponerende at østkanten “krymper”, samtidig som det har vært en stor tilflytting til Oslo, særlig av innvandrere? Hvordan kan det ha seg at de “dårligste” delene av Oslo på så mange områder gjør det bedre enn resten av landet? Får innvandrere, som flytter til Groruddalen, det verre eller bedre? 

Det er synd å si det, men NRK besto ikke prøven denne fredagen. Og det skjer dessverre for ofte.

PS: Det har de senere dagene vært litt diskusjon, også i andre medier, om hvorvidt Oslo egentlig er så delt – en diskusjon Civita også har deltatt i, bl.a. på bakgrunn av dette notatet. Indirekte ble også dette notatet berørt i sendingen, bl.a. av Fafo-forskeren og Ap-representanten og i satire-innslaget. Men min kritikk av NRK har ingenting med dette å gjøre, for kritikken ville vært den samme om temaet hadde vært et annet og gjennomføringen like lite balansert.  Erik Nordbø og jeg har for øvrig oppsummert den debatten vi har deltatt i, her.