Kristin Clemets blogg Her skriver jeg om ideer, verdier og politikk.

Det er lett å stille seg kritisk til den filmen som Justis- og beredskapsdepartementet lanserte i forrige uke.

Det er ikke kritikkverdig at departementet informerer om den politikken som føres, eller at man bruker film som medium. Det som, etter min mening, er uheldig, er at Anders Anundsen deltar i filmen sammen med sine embets- og tjenestemenn, bl.a. ved å intervjue dem. Embets- og tjenestemenn i departementenes underliggende etater har lojalitetsplikt overfor statsråden, som på sin side har instruksjonsrett. Men embets- og tjenestemenn skal også ivareta, og få anledning til å ivareta, sin faglige nøytralitet og integritet. Det er vanskelig, dersom skillet mellom fag og politikk viskes ut.

Det er ikke ulovlig å lage en slik film, men det er, etter min mening, lite skjønnsomt og uttrykk for en svak rolleforståelse. Embets- og tjenestemenn, som skal være like lojale overfor enhver regjering, bør ikke opptre som kulisser eller håndlangere for en statsråd når eller dersom han er ute i partipolitisk ærend. Anundsen mener at han ikke er det, men selv om han ikke mener det selv, burde det være lett å forutse at andre kunne oppfatte det slik, særlig når filmen lanseres i en valgkamp. Det i seg selv burde fått ham til å unnlate å lage filmen slik og til å lansere den nå. Han kunne i stedet fått Fremskrittspartiet til å lage en film om alt det gode Anundsen og Frp mener at Regjeringen har fått til – gjerne med seg selv i hovedrollen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Da jeg sist fredag deltok i NRK Kulturnytts fredagspanel var filmen til Anundsen tema. Vi ble spurt om mediene kaster stein i glasshus når de kritiserer Anundsen, siden stadig mer av journalistikken er betalt av annonsører. Svaret på det er, etter min mening, nei – men jeg tillot meg å nevne at pressen nok likevel er litt dobbeltmoralsk.

For selv om pressen svinger seg til de store høyder i sin kritikk av den uheldige rolleblandingen i filmen til Anundsen, betyr ikke det at pressen alltid er opptatt av uheldig rolleblanding.  Hvorvidt slike saker slås opp og kritiseres, avhenger i høy grad av hvem som blander roller og hva saken gjelder. Jeg nevnte ett eksempel i programmet – men jeg har nå kommet på ett til:

I 2008 utga daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre en bok – Å gjøre en forskjell . I Aftenposten 28.juni samme år fremkommer det, i en nokså beskjeden artikkel, at det, som også skulle bli en “ganske personlig beretning”, var kommet til ved hjelp av flere medarbeidere i departementet. En egen “ressursgruppe” arbeidet med boken, der bl.a. den påtroppende FN-ambassadøren, som også har vært statssekretær for Arbeiderpartiet, deltok. En tidligere utenriksredaktør i NRK, som på dette tidspunkt jobbet i UD, hadde visstnok den mest sentrale rollen i arbeidet med boken.

Daværende stortingsrepresentant og Høyre-leder Erna Solberg mente at bokskrivingen kunne “åpne for rolleblanding mellom embetsverket og den politiske ledelsen”, og det mente tydeligvis enkelte i departementet også, men ingen ville stå åpent frem.

Det er vanskelig å finne særlig mer kritikk av dette prosjektet  enn de få avsnittene som sto i denne Aftenposten-artikkelen.

Noen år senere ville Jonas Gahr Støre skrive bok igjen, denne gangen ved å bruke UD-midler til å betale en ekstern forfatter, men dette prosjektet ble skrinlagt, fordi man hadde glemt å følge anskaffelsesreglementet.

Spørsmålet som reiser seg, er om det er noen prinsipiell forskjell på filmen Anundsen fikk laget og boken Støre fikk skrevet?

Jeg syns det er veldig vanskelig å se det.

Men hvis det ikke er noen forskjell av prinsipiell betydning, er det et annet spørsmål som melder seg: Hvorfor får Anundsen så voldsomt mye kritikk i mediene – mens Støre, såvidt jeg husker, nesten ikke ble kritisert?

Kan noen forklare meg det?

For noen uker siden skrev jeg et innlegg i Vårt Land om hvordan politikere bedriver strategisk kommunikasjon: De sier ikke bare det de mener – de sier også det de tror at det lønner seg å si.

Det var selvsagt mange eksempler på dette i gårsdagens partilederdebatt på NRK. Både partilederne selv og deres rådgivere har brukt lang tid på å forberede debatten, finne ut hva slags argumenter som “slår” best, hva som kan svekke motstanderen og hans eller hennes argumenter – og hva som kan utløse latter og applaus i salen. Målet er å “greie seg” bra, og med det mener man vel – når alt kommer til alt – at pressen syns at man greier seg bra. Hvis mediene sier og skriver at den ene politikeren greide seg bra eller vant debatten – mens en annen gjorde det dårlig eller tapte debatten, fungerer det som en slags fasit. Og er man riktig heldig eller uheldig – alt avhengig av om man vant eller tapte – kan det også påvirke entusiasmen eller misnøyen i eget parti og i siste instans velgernes lyst til å stemme på partiet.

Sånn må det nesten være. Politikere vil i ulik grad gjøre et godt eller dårlig inntrykk på velgerne, og det kan selvsagt få konsekvenser. Likevel reiser all støyen rundt selve debatten – med underholdningsinnslag, underveiskommentarer, hyling i salen, nachspiel og terningkast – enkelte spørsmål.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det må for eksempel (igjen) kunne reises spørsmål om måten NRK velger å dekke valgkampen og gjennomføre slike debatter på. Det er, for meg, ubegripelig at NRK må lage så mye (forsøk på) underholdning og støy ut av en slik debatt. 

Det kan virke som om statskanalen mener at den har en oppgave i å mobilisere velgere, og at den, for å få med alle som ikke er så interessert, må legge seg på et veldig lavt og nærmest barnslig nivå. Selv følte meg meg nærmest hensatt til det gamle Øst-Tyskland da jeg så den nye, “kule” demokratisangen som NRK hadde laget. 

Eller for å si det med Håkon Moslet, som står bak reality-serien “Diktaturet”: “Mange av oss tar demokratiet for gitt, men alternativet er jo faktisk diktatur. Dessverre er det mange unge som velger å ikke bruke stemmeretten. Det sier noe om at veldig mange tar friheten i det norske samfunnet for gitt, og vi har lyst til å vise alternativet gjennom denne serien…”

Men alternativet til å stemme er ikke diktatur – for det er faktisk helt legitimt ikke å stemme i et demokrati. Og den “friheten mange tar for gitt”, avhenger selvsagt ikke av valgdeltakelsen i et kommunevalg.

Jeg syns heller ikke det er NRKs oppgave å kåre vinnere og tapere av debatten omtrent mens debatten pågår. Da jeg skrev det på twitter i går, var det mange som responderte ved å si at alle andre jo gjør det. Aftenposten hadde sin egen sending rett etter debatten, og Dagbladet og VG (og sikkert også andre) har kastet terninger og bedømt politikernes innsats bare minutter etter at debatten er ferdig.

Forskjellen er at det faktisk er forskjell på NRK og de andre. NRK har et helt særlig ansvar for å være politisk nøytral og balansert. Og forestillingen om at man, på nøytralt vis, kan rangere vinnere og tapere i en slik debatt, er, etter min mening, naiv.

Enhver slik bedømmelse blir nemlig preget av om man liker vedkommende politiker, om man liker debattstilen til vedkommende politiker, og om man stort sett er enig eller uenig i det vedkommende sier. 

Et godt eksempel kan være duellen mellom Knut Arild Hareide og Siv Jensen om søndagsåpne butikker. De fleste kommentatorer i mediene og på sosiale medier synes å mene at Hareide her var den soleklare vinneren. Men det er også noen som ikke liker Hareides stil, og som derfor mente at Jensen vant.

Poenget er at det nesten er umulig å ta stilling til dette uten å bli påvirket av egne “likes” og “dislikes”. Etter min mening er det umulig å si, på objektivt grunnlag, at den ene var bedre enn den andre. Men de hadde ulikt syn, og de argumenterte på veldig forskjellig måte.

Siv Jensen argumenterte med “grenser for politikk” og sa at det ikke var hennes eller Regjeringens mål at flest mulig butikker skulle holde åpent, eller at flest mulig skulle handle på søndag – men at det skulle være mulig å handle for butikkeiere og handlende som ønsker det, siden meningene om hvordan vi vil leve livene våre er forskjellig. Hun viste i den forbindelse til at det har vært gjennomført andre reformer før, som mange var imot, og som de nå er for. Hun viste også til at det er adgang til å holde søndagsåpent og handle i mange andre land, og at det fungerer. Hun sa også at hun var villig til å inngå kompromisser, og at Venstres forslag om å la kommunene bestemme tok utgangspunkt i et annet godt prinsipp, nemlig det kommunale selvstyret.

Knut Arild Hareide argumenterte med at han ikke ønsker et samfunn preget av enda mer “markedspress” og “full handling”, at det er viktig å bevare søndagen som en annerledesdag, og at søndagsåpent også innebærer mindre frihet for mange. Han mente at tidligere reformer, som f.eks. innføring av farge-TV, ikke var sammenlignbare, siden folket den gangen ønsket reformene, mens det nå er svært mange, bl.a. en lang rekke organisasjoner, som er imot å tillate søndagsåpent. Han ønsket heller ikke å overlate beslutningen til kommunene, fordi det vil smitte fra noen kommuner til andre, som dermed vil føle seg presset til å holde åpent. Han appellerte til Siv Jensen om å trekke tilbake forslaget, slik man gjorde med forslaget om plastposeavgift.

Debattlederen blandet seg lite inn, og det ble alt i alt en ganske rolig debatt som ble ført i en hyggelig tone. Skulle det vært stilt noen kritiske spørsmål til argumentene som ble fremført, kunne det bl.a. vært gjort ifm den påståtte smitteeffekten mellom kommunene. Akkurat dette har Civita undersøkt, og det er vanskelig å dokumentere en slik effekt. 

Så hvem var best?

Det avhenger i høy grad av øynene som ser. Hvilken debattstil liker man best? Hvilken person har man mest sympati med? Og hvem er man mest enig med?

Ingen kan nekte avisene å trille terninger. 

Men de burde kanskje klargjort premissene litt bedre og gjøre det klart at det de presenterer for leserne, er en høyst subjektiv vurdering.

Da Per Sandberg for en stund siden beskyldte KrF for å ha “et enormt ansvar” for at unge mennesker sluttet seg til terrororganisasjoner og blir fremmedkrigere, og at dette er noe KrF “har ønsket”, kom det kraftige reaksjoner både fra KrF og mange andre. “Nå er det nok!”, sa Hareide på Dagsnytt 18, mens KrFs parlamentariske leder, Hans Olav Syversen, mente at Sandberg ikke kunne “synke lavere”. Og de fikk massiv støtte fra praktisk talt alle, inkludert meg.

Det hjalp ikke at bakgrunnen for at Sandberg hadde reagert, var en påstand fra KrFs nestleder, Dagrun Eriksen, om at det var ufint av Sandberg å “trekke innvandringskortet” i debatten om ekstremisme. Sandberg måtte forklare og beklage og til slutt legge seg flat, mens Siv Jensen måtte ringe Hareide direkte.

Slike hendelser gir særlig venstresiden i KrF – altså de som gjerne ser at KrF bryter samarbeidet med Frp og heller samarbeider med Arbeiderpartiet – blod på tann. For som det ble sagt: Denne typen ordbruk virker ødeleggende for samarbeidet mellom Regjeringen og KrF – og den bidrar generelt til å forsure debatten.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Frp er vant til å møte sterke reaksjoner når ordbruken “tar av” på denne måten. Andre partier møter kanskje ikke like mye motstand? 

Det er f.eks. ingen som har reagert på den retorikken enkelte i KrF, særlig i forbindelse med landsmøtet, nå bruker overfor Frp og Høyre og delvis Venstre. Selv har jeg kommentert den i min forrige blogg og i Vårt Land, men dette er langtfra de eneste eksemplene på at KrF-representanter forsøker å klistre belastende merkelapper på sine samarbeidspartnere, bare fordi de i noen saker også er meningsmotstandere.

En ivrig forkjemper for at KrF skal samarbeide med venstresiden, sentralstyremedlem Geirmund Lykke, går drastisk til verks, bl.a. i et intervju i Klassekampen (Oppdatering: Etter at denne bloggen ble publisert, har Lykke på twitter gjort meg oppmerksom på at han ikke er en ivrig forkjemper for samarbeid med venstresiden, men at  han mener at “KrF må vurdere begge alternativer”.)

Ifølge Lykke er Arbeiderpartiet og KrF bundet sammen av “nestekjærlighet” og “solidaritet”. De “deler synet på at man skal bry seg om og løfte opp de svake i samfunnet”, noe som står i sterk kontrast til det Frp (og dermed Høyre) står for. Ifølge Lykke har det vært en “øyeåpner” for mange i KrF å se “hvor kalde Frp er i møte med lidelsen i verden”. Og det er ikke så rart, mener Lykke, siden Frp står for en “hensynsløs liberalisme også når det går på bekostning av de svakeste”. 

Jeg må si jeg syns at dette er sterk kost. Jeg respekterer selvsagt uenighet om sak, men er det mulig å karakterisere sine meningsmotstandere mer kynisk enn dette? Og hvilke eksempler har Lykke å vise til, som kvalifiserer for denne typen kraftsalver om (menneskene i) et annet parti?

De sakene Lykke trekker frem, der KrF og Frp er “dypt uenige”, og der altså KrF står for “nestekjærlighet”, mens Frp står for en “kald” og “hensynsløs” politikk “også når det går utover de svakeste”, er “synet på syriske flyktninger, søndagsåpne butikker, prostitusjon og alkoholpolitikk”.

Og rett skal være rett: KrF og Frp er uenige med hverandre i disse sakene. Men fortjener Frps syn, som i stor grad også er Høyres og Venstres syn, å bli stemplet som ondskapsfullt?

La oss ta sak for sak:

Synet på syriske flyktninger: Spørsmålet om hvorvidt vi skal ta imot 10.000 ekstra flyktninger i 2015 og 2016, er ennå ikke avgjort, men både Høyre, Frp og Arbeiderpartiet – og KrF og Venstre for den sakens skyld – virker innstilt på å inngå et kompromiss. Frps syn er i utgangspunktet at vi heller bør bruke de samme pengene til å hjelpe mange flere flyktninger i nærområdene. Hvorvidt det er realistisk kan diskuteres, akkurat som det kan diskuteres hvor realistisk det er å ta imot 10.000 ekstra flyktninger i Norge. Uansett står antallet personer som innvilges beskyttelse under Høyre/Frp-regjeringen, ikke noe tilbake for antallet som fikk beskyttelse under den rødgrønne regjeringen. Og vi tar imot langt flere enn vi må gjøre i henhold til den “byrdefordelingen” EU-kommisjonen nå har foreslått. En indikasjon på hva antallet 10.000 betyr i europeisk sammenheng, får man hvis man leser Kjetil Wiedswangs artikkel i DN idag. (Oppdatering: Etter at denne bloggen ble publisert, har Lykke på twitter fremhevet at Frp ikke vil bruke “de samme pengene”, men bistandspenger på å hjelpe flere flyktninger.)

Søndagsåpne butikker: Frps (og Venstres og Høyres) “hensynsløse” forslag er, som jeg har påvist i min artikkel i Vårt Land, identisk med det standpunktet KrF selv har vært tilhenger av før. 

Prostitusjon: Det Lykke her viser til, er formodentlig at Frp i utgangspunktet var mot den såkalte sexkjøpsloven – for øvrig ytterligere et av de “hensynsløse” standpunktene FrP delte med Høyre og Venstre. Men nå er loven evaluert, og Regjeringen har lovet og blitt enig med Venstre og KrF om at den skal “legge frem en stortingsmelding på bakgrunn av evalueringen”, og, videre, at “de sosialpolitiske virkemidlene overfor prostituerte i en vanskelig situasjon skal forsterkes”. Men Regjeringens arbeid er antagelig ganske vanskelig, ettersom kvaliteten på evalueringen faglig sett er sterkt omstridt, og siden evalueringen heller ikke kommer med noen krystallklar konklusjon om virkningen av loven for de prostituerte. Så hva som er mest “hensynsløst”, er ikke så godt å si. 

Alkoholpolitikk: At KrF og FrP har helt forskjellig alkoholpolitikk, er riktig. Frp vil bl.a. oppheve Vinmonopolet. Om dette behøver å vanskeliggjøre samarbeidet mellom Regjeringen og KrF er kanskje mer tvilsomt, siden KrF er blitt enig med Venstre, Høyre og Frp om at “hovedlinjene i norsk alkoholpolitikk ligger fast”, samtidig som tilbudet til rusavhengige skal “styrkes”.

Alt oppsummert: Den retorikken enkelte i KrF nå bruker, og som Vårt Land synes å applaudere på lederplass, er ikke bare hard og til dels stygg – den er også temmelig overfladisk.

Jeg må si jeg er overrasket over at ikke flere reagerer på ordbruken, tatt i betraktning hvor mange av oss som er på banen når det  “går litt varmt”  f.eks. for Per Sandberg.

Jeg er samtidig imponert over at ikke noen i Høyre, Venstre eller Frp har tatt mer høylytt til motmæle.

Men det tjener kanskje samarbeidet.

Jeg vet ikke hvor balansert medienes dekning av KrFs landsmøte har vært. Men som jeg har skrevet om før, forundres jeg ofte over dette partiets evne til å dyrke sine tap – også mulige fremtidige tap – og hvor stor vekt mange i partiet legger på alt det ikke oppnår fremfor å fokusere på det partiet får til. Vi snakker, tross alt, om et parti som ved de to siste valgene har fått ca. 5,5 prosent av stemmene, og som har en rekke hjertesaker som ikke akkurat er “mainstream” i norsk politikk. Jeg tror mange syns det er imponerende hvor mye innflytelse KrF likevel har over norsk politikk – mens mange i partiet altså bare syns det er frustrerende at de ikke har mer innflytelse over norsk politikk.

I et talende oppslag i Dagsavisen lørdag uttalte Kjell Magne Bondevik og Erik Lunde at det er “Frps skyld at KrF snur mot Ap”. Resonnementet er at FrP trekker Høyre bort fra “det konservative” og over i en mer “liberalistisk” retning, hvilket gjør det vanskeligere for KrF å samarbeide med Høyre. Og det brukes sterke ord: “Sett med kristendemokratiske øyne får Frp fram det verste i Høyre”, sier Erik Lunde, som mener søndagsåpne butikker “er det fremste eksemplet på hvordan Høyre lar Frp og den liberalistiske politikken lede an”. Kjell Magne Bondevik mener at Regjeringen og Venstre undervurderer “sprengkraften” i saken om søndagsåpne butikker.

I et intervju i Aftenposten sier også Bondevik at “Høyre-representanter misforstår når de sammenligner søndagsåpne butikker med liberaliseringen som fant sted under Willoch-regjeringen på 80-tallet”.  “Den gangen var det aldri aktuelt å la det gå utover søndagene”, sier Bondevik.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men er dette en riktig beskrivelse av Frps påvirkning på Høyre – og av historien?

Jeg syns ikke det.

Willoch-regjeringen og Astrid Gjertsens berømte lovforslag – Odelstingsproposisjon nr. 9 (1984 -85) – ble fremmet for Stortinget 5.oktober 1984. Da var Kjell Magne Bondevik kirke- og undervisningsminister og altså medlem av regjeringen.

Forslaget som ble fremmet, var at butikkene skulle kunne ha åpent fra kl. 06.00 – 20.00 på hverdager og fra kl. 06.00 – 18.00 på lørdager. På søndager hadde regjeringen, i sitt høringsnotat, opprinnelig foreslått at butikkene måtte være stengt mellom kl. 10 og 13, med mindre kommunene bestemte noe annet – men at de ellers kunne holde åpent også på søndag. Men i det forslaget som ble lagt frem for Stortinget, foreslo regjeringen – og altså også Kjell Magne Bondevik – at dette ble overlatt til kommunene, og at kommunene dermed “fritt (kunne) regulere tidsrommet fra kl. 18.00 dager før søn- og helligdager til neste hverdag kl. 06.00.” Sagt med andre ord: Det Willoch-regjeringen, som da besto av Høyre, Senterpartiet og KrF, foreslo, var at kommunene fritt kunne bestemme om butikkene skulle få ha åpent på søndager.

I Stortinget oppsto det likevel harde forhandlinger mellom de daværende regjeringspartiene, fordi KrF, uvanlig nok, inntok en annen posisjon i Stortinget enn partiet hadde i regjering. Resultatet av forhandlingene ble at butikkene skulle være lukket på søn- og helligdager, men at kommunene ved forskrift kunne bestemme at butikker likevel kunne holde åpent mellom kl. 14.00 og 19.00, dersom spesielle forhold tilsa det.  På 1.juledag, 1.påskedag, 1.pinsedag og langfredag skulle det uansett være lukket. Samtidig ble en rekke utsalgssteder unntatt fra hele loven, bl.a. kiosker, bensinstasjoner, campingplasser, salg fra serveringssteder og utstillinger, salg av blomster og planter og salg av souvenirer. Selv hørte jeg at at unntaket for blomster kom etter ønske fra KrF, slik at folk kunne få med seg blomster når de besøkte kirkegården – mens unntaket for souvenirer kom av hensyn til Senterpartiet.

Det prinsippet KrF i dag forsvarer, ble innført av Ap-regjeringen i 1999, som – etter press fra LO – inngikk et kompromiss om åpningstidsloven med KrF i Stortinget. Da ble det bestemt at butikkene skulle være stengt på søndager – med mindre de var unntatt og dermed kunne holde åpent hele døgnet alle dager. Et nytt slikt unntak som da ble innført, var blant annet dagligvareutsalg som hadde en samlet salgsflate som ikke oversteg 100 kvadratmeter – eller det som på folkemunne blir kalt “Brustad-bua”. Det er for øvrig en konstruksjon som Sylvia Brustad senere har sagt at hun egentlig var imot, og som Ap enda senere også har sagt seg villig til å forhandle om.

Bondevik II-regjeringen opphevet åpningstidsloven, men det var mer av en formalitet – ettersom bestemmelsene bare ble overført til lov om helligdager og helligdagsfred, hvilket er årsaken til at det i dag er Kulturdepartementet, som også er kirkedepartement, og ikke Forbrukerdepartementet, som har ansvaret for loven.

Så altså: Det stemmer ikke at søndagsåpent ikke var et tema i forbindelse med den liberaliseringen som fant sted under Willoch-regjeringen på 1980-tallet. KrF var, tvert om, med på å fremme et forslag som til forveksling ligner det forslaget Venstre går inn for i dag.

Jeg tror heller ikke det kan sies at det er Frps skyld at Høyre nå går inn for å tillate butikkene å holde åpent på søndager – eller at “det verste” i Høyre kommer frem i denne saken, fordi partiet samarbeider med Frp. I samtlige programmer som jeg i farten har greid å oppdrive, bl.a. i programmet for 1989 – 93, går Høyre inn for å fjerne åpningstidsloven. Partiet har samtidig vært opptatt av å verne om de særskilte helligdagene (og i 1989-programmet ble også kirkefreden nevnt), slik også Solberg-regjeringen  foreslår i sitt høringsnotat.

Det er reelt flertall på Stortinget for å tillate en eller annen form for søndagsåpne butikker. Både Frp, Høyre og Venstre har programfestet at de ønsker det. Men som vi vet: I et flerpartisystem som det norske, får ikke flertallet alltid viljen sin. Det er nok av eksempler på at små partier har forhandlet seg til gjennomslag for en mindretallsposisjon. Det har f.eks. skjedd når det gjelder oljeboring i Lofoten og Vesterålen (som Høyre, Ap og Frp er for), innføring av KRLE-navnet (som bare KrF er for) og innføring av en reservasjonsadgang for fastleger mot å henvise til abort (som også bare KrF er for). Hvorfor KrF i forhandlingene i Nydalen ikke prøvde eller greide å forhandle seg til et veto mot søndagsåpne butikker vet jeg ikke – men faktum er at de ikke gjorde det.

Spørsmålet om å tillate søndagsåpne butikker er ikke noe som har engasjert meg veldig.

Men debatten om søndagsåpne butikker syns jeg er interessant.

Jeg syns det er greit å skifte standpunkt. Men hvis man har gjort det, fortjener kanskje ikke tidligere samarbeidspartnere å bli karakterisert med så sterke negative ord og uttrykk som KrF nå bruker.

Og for ikke å bruke for sterke ord selv – la meg nøye meg med å avslutte med dette:

KrF fremstiller rett og slett historien og Høyres rolle svært lite nyansert.

Er Osloskolen omstridt, eller er den populær?

Jeg tror veldig mange tror at Osloskolen er veldig omstridt. Mediene har vært så opptatt av “testhysteri” og påstått “juksing” med nasjonale prøver, at mange har fått inntrykk av at det er noe galt med Osloskolen som veldig mange er opptatt av. Inntrykket står riktig nok i sterk kontrast til det inntrykket man kan få når man snakker med foreldre til barn i Osloskolen, som ofte er svært positive. Men slike inntrykk kan jo være tilfeldige.

Selv følger jeg nok litt mer enn vanlig med på skoledebatten og det som skjer i Osloskolen, siden jeg har vært utdanningsminister og dessuten bor i Oslo. Mitt inntrykk har hele tiden vært at det er noen få – ofte med sterke politiske (side)motiver – som målbærer kritikken av Osloskolen. Den kritikken de kommer med, har dessuten vært vanskelig å forholde seg til, bl.a. fordi den ofte er anekdotisk, og fordi det mangler åpne kilder og dokumentasjon. Men samtidig er det altså mitt inntrykk at mange andre tror at det er mange som målbærer denne kritikken.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg fikk en liten test på om inntrykket mitt er riktig, da jeg forleden skrev en artikkel i Aftenposten som spekulerte i om Osloskolen kan være verdens beste skole.

Allerede da jeg hadde skrevet utkast til artikkelen og lot den sirkulere blant noen kolleger, var tilbakemeldingen at jeg måtte kommentere “testhysteriet” og “juksingen”, siden dette var et så veletablert bilde av Osloskolen. Jeg kunne umulig skrive en så positiv artikkel om Osloskolen, fikk jeg vite, uten eventuelt å tilbakevise disse påstandene, dersom de altså lot seg tilbakevise. Jeg tok rådet og føyde til et par setninger, men gikk ikke i detalj.

Etter at artikkelen sto i Aftenposten ble det debatt – men det skyldtes ikke bare min artikkel. Det skyldtes også at Aftenposten, omtrent samtidig, publiserte en annen artikkel om Osloskolen, som hevdet at noen av de svakeste bydelene i Oslo gjør det bedre enn mange store kommuner ellers i landet, og deretter en artikkel der forskere kommenterte funnet. 

Debatten som kom, fulgte i litt ulike spor:

* Det var noen få som, på sosiale medier, harsellerte litt med min påstand om at Osloskolen kanskje kunne være verdens beste, siden jeg ikke kunne bevise det. Men det kan jeg altså ikke. Det er ikke gjennomført noen undersøkelser som sammenligner Osloskolen med skolen i andre, tilsvarende byer i andre land. Og selv om slike undersøkelser fantes – f.eks. i form av en by-PISA – så ville ikke den fortelle alt.

* Enkelte andre mente at jeg tok feil, siden Osloskolen ikke alltid er best i Norge engang. Sogn og Fjordane, for eksempel, skårer bedre enn Oslo på enkelte områder. Men poenget mitt var ikke å sammenligne Osloskolen med en hvilken som helst annen skole – men med skoler i store byer med en tilsvarende andel minoritetsspråklige elever. Det finnes f.eks. ingen andre byer i Norge med en så høy andel minoritetsspråklige elever, så det var altså byer i andre land jeg tenkte på.

* En tredje gruppe kritikere, var – rundelig sagt – Ap-politikere fra Trondheim eller mer presist: Trond Giske og Tore O. Sandvik. De avla også meg en visitt, men de var mest sinte på Aftenposten, noe de lot gå utover Oslo Høyre. Bakgrunnen var at Aftenposten hadde sammenlignet noen av de svakeste bydelene i Oslo med Trondheim og funnet ut at bydelene i Oslo gjorde det best. Dette fikk Sandvik til å påstå at Oslo Høyre og Osloskolen “jukset”, mens Giske mente at de bare “tullet med tall”. Giske argumenterte stadig spakere ettersom debatten utviklet seg i bl.a. Dagsnytt 18 og Politisk kvarter, men enden på visa var at Giske mener det er feil å bruke nasjonale prøver til rangering, og det er nok de fleste enige i. Men at de ikke kan brukes til sammenligninger overhodet, og at man ikke kan lære noe av slike sammenligninger, er i hvert fall jeg uenig i. 

* Den fjerde gruppen kritikere besto av “the usual suspects”, dvs. de som alltid kritiserer Osloskolen, og som er veldig synlige i mediene. Magnus Marsdal, som har skrevet boken Kunnskapsbløffen, var riktig nok fraværende – men Simon Malkenes, som har skrevet Bak fasaden i Osloskolen, twitret litt. Den aller ivrigste på twitter var Øystein Imsen, som ikke hadde noe håndfast eller positivt å bidra med – annet enn å rakke ned på Osloskolen og min artikkel. Et par nedlatende tilrop kom også fra professor Kristian Gundersen, som heller ikke hadde noe saklig å bidra med. 

Til denne siste gruppen hører også VGs journalist Shazia Sarwar, som skrev en meget kritisk og hardtslående artikkel som angrep både Aftenposten og meg. Problemet med denne artikkelen var at den hvilte på feil faktum, noe VG måtte erkjenne i en lederartikkel dagen etter. Det er bra at VG rettet opp sine egne feil, men samtidig må det sies at VG også i lederartikkelen brukte tall som gjorde at feilen virket så bagatellmessig som overhodet mulig. (Oppdatert: Sarwar har gjort meg oppmerksom på at dette ikke var en lederartikkel, men noe som sto på kommentarsidene.) (Selve debatten om juks og fritak fra nasjonale prøver har jeg skrevet om her og her.)

Shazia Sarwar har vært på tokt mot Osloskolen før, så også hun tilhører gruppen “the usual suspects”.

Det er også oppstått en aksjon som heter “Foreldreopprør mot Osloskolen”, men opprøret virker ikke veldig omfattende. Omlag 1300 “likes” på facebook – inkludert personer som formodentlig hverken er fra Oslo eller er foreldre til barn i Osloskolen.

Dermed tror jeg at mitt opprinnelige inntrykk stemmer ganske godt: Kritikerne består av en liten gruppe mennesker som gjentar og gjentar påstander de ikke dokumenterer. 

Jeg ønsker ikke med dette å si at det ikke skjer kritikkverdige hendelser eller at det ikke finnes kritikkverdige forhold  i Osloskolen. Det finnes garantert både elever, lærere og foreldre som har svært god grunn til å være misfornøyd. Noe annet ville nesten vært naturstridig i en så stor organisasjon som vokser så mye, og der det stadig kommer til nye elever og foreldre. Spørsmålet er bare om dette er det gjengse bildet, og det er det vanskelig å se. Osloskolen har tross alt både undersøkelser og annen dokumentasjon om skolemiljø og arbeidsmiljø som indikerer at trivselen og tilfredsheten blant lærere, elever og foreldre gjennomgående er svært høy.

Min artikkel var spekulativ. Jeg spekulerte i om Osloskolen, sammenlignet med tilsvarende skoler, kanskje kan være blant verdens beste. Ut fra det vi vet, er det nemlig ikke usannsynlig. Og det er ingen, som har deltatt i debatten etter at jeg skrev min artikkel, som har kommet med argumenter som gjør det mindre sannsynlig.

Så la meg repetere noen av “indisiene”, basert på den kunnskapen vi har:

* Osloskolen gjør det like godt, bedre eller aller best i Norge – enda andelen minoritetspråklige elever er langt høyere i Oslo enn alle andre steder i landet.

* Osloskolen har skoler med en svært høy andel minoritetsspråklige elever. På tre skoler i Oslo begynte det ingen elever med norsk som morsmål i 2010, og på et titalls andre skoler begynte det bare noen få. I 2010 hadde 40 prosent av Oslos grunnskoleelever minoritetsspråklig bakgrunn. På 58 av byens daværende 137 skoler hadde mindre enn 50 prosent av elevene norsk som morsmål. Likevel har ingen av disse skolene karakter av å være “inner urban schools”, dvs. skoler som har brutt sammen, er forlatt eller gjør det elendig. Mange av dem er tvert om så gode at de gjør det like godt eller bedre enn gjennomsnittet i landet.

* Siden Osloskolen gjennomgående gjør det mye bedre enn landsgjennomsnittet på nasjonale prøver og eksamen, har det formodningen for seg at Osloskolen også ville gjort det langt over middels, dvs. over Norge, på PISA. 

* Det er likevel ingen grunn til å tro at Osloskolen ville gjøre det best på PISA. Aller best ville antagelig enkelte asiatiske byer gjøre det, men da er det viktig å huske to ting: PISA måler ikke alt. Det er mange sider ved de asiatiske skolene vi ikke ville ønske å kopiere – og motsatt: Det er mange sider ved skolen i Norge som vi verdsetter, og som neppe er like fremtredende i mange asiatiske skoler. 

* Det er mest relevant å sammenligne Oslo med andre byer i Europa. Mange byer har en høy andel innvandrere – men det er vanskelig å se at mange har en like god skole som Oslo. Ofte er det problemer knyttet til skoler i visse forsteder eller i indre by. Store byer, som Paris eller Berlin, har åpenbart store problemer i deler av byen. Men også svenske og danske byer har problemer med det de selv omtaler som ghettolignende tilstander, og noen har til og med begynt med bussing. Så hvor finner vi byer på Oslos størrelse og med en like høy andel minoritetsspråklige elever, som gjør det like bra?

Ingen har så langt kunnet besvare dette spørsmålet, men det hadde vært interessant om noen kunne. For i så fall ville det være enda mer å lære for alle dem i Osloskolen som arbeider så hardt for sine elevers fremtid. Samtidig er det selvsagt ikke slik at det  bare er skolens egen fortjeneste at den gjør det bra. Dersom Osloskolen har mindre problemer enn tilsvarende skoler i andre land, skyldes det naturligvis også andre forhold. Ett slikt forhold, som Civita har skrevet om før, kan f.eks. være boligpolitikken. 

Til slutt: Debatten om Osloskolen berører også en annen debatt, nemlig debatten om forholdet mellom forskning og politikk. 

For tiden pågår det en debatt i Aftenposten mellom skoleforskere, bl.a. Svein Sjøberg og Johan From. At svært mange forskere er kritiske til Sjøberg, er vel kjent blant mange av oss som er tett på den skolefaglige og -politiske debatten. Jeg har også selv debattert mye med Sjøberg.

Derfor er det bra at debatten nå også tas i det åpne rom.

Forskning er nemlig ikke alltid bare forskning.

Av og til er det også personkonflikter og politikk.

Alle vet at det ikke bare er høyre/venstre-aksen som teller i norsk politikk.

Det finnes også andre konfliktlinjer som, i større eller mindre grad, gjør seg gjeldende og bidrar til å forklare partienes ståsted. Forskerne snakker f.eks. mye om by og land, om nasjonal og global orientering, om vekst og vern, og om konservative og liberale holdninger i verdispørsmål. At mange forsøker å tegne et mer komplett bilde av det norske politiske systemet ved å ta inn andre akser og dimensjoner enn høyre/venstreaksen, ser man noen eksempler på her.

Etter at Arbeiderpartiet  har hatt landsmøte er det mange som nå forsøker å beskrive hva slags parti vi ser konturene av under Jonas Gahr Støres ledelse. Før han ble leder var mange hjertens enige om at han ville bli som en kloning av Jens Stoltenberg, kanskje bare litt mer “høyrevridd”. Idet han ble leder var mange fortsatt enige om at han var en kloning, men at han av taktiske grunner gjorde seg litt mer “venstrevridd”.  Etter at han ble leder, og særlig etter landsmøtet sist helg, er de fleste nå enige om at han er i ferd med å stake ut en ny kurs for Arbeiderpartiet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men hva slags kurs er det? Er den mer venstrevridd eller mer verdikonservativ – eller er det noe annet vi ser konturene av?

Jeg tror vi også kan snakke om en annen akse i norsk politikk enn de jeg har nevnt over – mellom partier som er sterkt drevet av sinnelagsetikk og partier som er mer drevet av konsekvensetikk. Begrepene er hentet fra moralfilosofien, og jeg mener ikke her å reise en filosofisk debatt – men å vise hvordan disse tenkemåtene også preger politikken.

Så for å si det litt enkelt: Et parti som er mye drevet av sinnelagsetikk, vil veldig ofte være opptatt av handlingens intensjoner, mens et parti som er mye drevet av konsekvensetikk, ofte er drevet av handlingens konsekvenser.

Etter min mening er f.eks. KrF og SV partier som ofte blir drevet av sinnelagsetikk. De har et sterkt ønske om å hjelpe fattige og forfulgte og foreslår ofte tiltak som umiddelbart virker både riktige og moralske, som f.eks. å bevilge mest mulig penger til bistand til fattige land.

Det motsatte kan sies om Arbeiderpartiet og Høyre. De har tradisjonelt vært veldig opptatt av konsekvenser. Det høres ofte kjedeligere og mer kynisk ut, men er ikke nødvendigvis mindre moralsk, hvis man altså tar konsekvensene i betraktning. Hvis mer bistand ikke hjelper – eller kanskje til og med skader fattige mennesker mer enn det hjelper – så er det verken mest riktig eller moralsk å bevilge mest mulig penger.

Dette er selvsagt ikke en rendyrket beskrivelse av partiene, og alle partier blir nok litt mer opptatt av konsekvensene av politikken når de sitter i regjering. Likevel mener jeg dette er en rimelig beskrivelse av en slags akse i norsk politikk.

Hvilke konsekvenser er så Arbeiderpartiet og Høyre typisk opptatt av når de vedtar politikk? 

De er opptatt av om politikken kan finansieres. Finnes det inndekning på offentlige budsjetter, eller risikerer de å sette økonomien og troverdigheten over styr, fordi de lover for mye?

De er opptatt av om politikken faktisk virker. Vil et gitt tiltak ha den ønskede virkningen, eller kan det tvert om tenkes at det vil ha en negativ (bi)virkning?

De er opptatt av at en gitt handling skal kunne gjentas. Kan vi gi en enkeltperson eller -gruppe særbehandling uten at det må få konsekvenser også for alle andre personer og grupper i samme situasjon?

Det er er ikke alltid like populært å være det partiet eller den politikeren som tenker på konsekvensene. Det er alltid upopulært å si nei til økte bevilgninger. Det var sikkert ikke populært da Arbeiderpartiet i åtte år sa nei til SVs mange ønsker om å innføre en ordning med skolemat eller en ressursnorm i skolen. Og det var sikkert ikke morsomt å være Stoltenberg den gangen han sto nesten alene i kampen mot alle dem som ville særbehandle Maria Amelie.

Likevel var Jens Stoltenberg en meget populær politiker, hvilket kanskje har sammenheng med at politikere og kommentatorer ofte tar feil: Det er ikke sikkert at det er så upopulært å peke på konsekvensene som mange tror.

Så hvor går Arbeiderpartiets nye kurs?

Såvidt jeg kan se, er Arbeiderpartiet i ferd med å flytte seg på “etikkaksen” – fra å være et typisk konsekvensetisk parti til å ligne litt mer på et sinnelagsetisk parti.

Landsmøtet vedtok en rekke tiltak som koster veldig mange penger, som ikke er kostnadsberegnet, og som det er uklart om partiet faktisk vil gjennomføre. Møtet vedtok også flere kostbare tiltak der det i beste fall er omstridt om de vil ha den ønskede virkning og om det er det mest fornuftige tiltaket å prioritere. At partiet nå også viser vilje til å særbehandle enkeltpersoner og grupper, ble klart da Arbeiderpartiet snudde i asylbarnsaken.

Det er ikke uten videre lett å vite om dette er en varig nyorientering av Arbeiderpartiet. Det kan tenkes at det er en taktisk manøver, fordi man antar at sinnelagsetikken er mer politisk salgbar. I så fall ligner den kanskje litt på den manøveren Høyre foretok, da Erna Solberg skulle prioritere “mennesker, ikke milliarder”. 

Men det kan også være en mer varig endring av Arbeiderpartiet, preget av Støres reelle prioriteringer og politiske holdning. 

Uansett skal det bli spennende å se hvordan velgerne reagerer.

De to “styringspartiene”, Høyre og Arbeiderpartiet, har lenge konkurrert om visse velgeres gunst. De moderate, “lilla velgerne”, som bl.a. er opptatt av stø kurs og “orden i sysakene”, har kunnet velge Arbeiderpartiet fremfor Høyre, fordi de da slapp “borgerlig kaos”, samtidig som de fikk trygg økonomisk styring. Det var kanskje kjedelig, men det var stø kurs.

Støres kurs er kanskje mer spennende for noen, men den virker ikke like stø.

Mens jeg hørte Jonas Gahr Støre tale i dag, sendte jeg ut en tweet som ble misforstått eller dårlig mottatt av mange: “Støre vil ha mindre økonomiske forskjeller i Norge. Men 10.000 nye flyktninger vil nok gjøre dem større.”

Det var interessant å se reaksjonene. Mange mente det var et “lavmål”, uforståelig og smålig – og et bevis på at jeg ikke ønsker at Norge skal ta imot flyktninger. Bare det siste er tankevekkende nok for meg, siden jeg har deltatt i norsk samfunnsdebatt i ca. 40 år og alltid har vært en “outsider” i innvandringsdebatten, fordi jeg stort sett har hatt en langt mer liberal holdning enn det som har vært “mainstream” i Norge. I Civita har vi også utgitt notater, rapporter og bøker om både innvandring og integrering – og jeg har sikkert skrevet mange titalls blogger og artikler – som igrunnen alle taler for en (mer) liberal innvandrings- og integreringspolitikk. 

Det er mange gode grunner til å arbeide for en liberal innvandringspolitikk. Noen av dem er prinsipielle og moralske. En annen er at migrasjon – sammen med handel – er et meget effektivt virkemiddel for å bekjempe fattigdom og skape økt velstand for mange. Dette har Civita illustrert bl.a. gjennom rapporten om sosial jumping.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men samtidig som migrasjon reduserer de økonomiske forskjellene globalt, bidrar den til å øke dem lokalt, slik jeg bl.a. har skrevet om her. Alle innvandrere som kommer til Norge, bidrar til å øke forskjellene innad i Norge litt (medmindre de tilfeldigvis fra før har en norsk gjennomsnittsinntekt). Over tid vil mange av disse innvandrerne riktig nok ta igjen det norske inntektsnivået, og i neste generasjon vil mange av etterkommerne ha nøyaktig like gode inntekter som de innfødte. Men siden det hele tiden kommer nye innvandrere til Norge, vil det også hele tiden føres en politikk som gir litt økte økonomiske forskjeller.

Det syns jeg det er verdt. Det er viktigere å redusere forskjellene globalt enn å unngå litt økte forskjeller nasjonalt. Men det syns jeg politikerne også kan si rett ut: På noen områder vil de føre en politikk som gir økte forskjeller. På andre områder vil de føre en politikk som gir mindre forskjeller.

Eller sagt med andre ord: Arbeidet mot økte økonomiske forskjeller overskygger ikke alt annet – selv om man av og til kan få inntrykk av det.

Tidligere i dag twitret VG-journalisten Shazia Sarwar link til artikkelen sin i VG i dag – om Osloskolen.

Den inneholder en sterk kritikk av meg og den artikkelen jeg skrev i Aftenposten forleden, som Sarwar mener er “misvisende”. Ifølge Sarwar “trikser” Osloskolen, Oslo Høyre og jeg med tall for å fremstille Osloskolen som bedre enn den er.

Hele artikkelen til Sarwar hviler på et “bevis” som hun serverer til leserne slik: 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

“Elever i Bydel Søndre Nordstrand, en bydel med en befolkning med lav høyere utdanning og sosial status, påstås å være bedre enn elever i andre storkommuner. Hensikten med påstanden er klar: Dette er bevis på at Oslo-skolen utligner sosiale forskjeller. Kroneksemplet som løftes frem er Prinsdal skole. Det som ikke fortelles er hvor mange elever ved de andre skolene i bydelen fritas fra nasjonale prøver.

Det kan du få vite av meg: Bjørndal skole fritok 35,5 prosent av alle som kunne fritas ved nasjonal prøve i lesing ved 5. trinn i 2014, Toppåsen skole 30 prosent, Seterbråten 21 prosent. Landssnittet for fritak er fem prosent. Utdanningsforskere mener at jo flere som fritas, dess bedre resultat. For man holder de svakeste utenfor.”

Men “beviset” er feil. Sarwar sammenligner nemlig to helt forskjellige ting. Tallene fra Osloskolen er andelen elever som ble fritatt i forhold til de som kunne vurderes for fritak. Landssnittet er andelen elever av den totale elevgruppen.

Her er de korrekte tallene for den nasjonale prøven i lesing, 5.årstrinn i 2014:

Andelen som kunne vurderes for fritak nasjonalt på bakgrunn av vedtak om særskilt norsopplæring: 8,1 prosent

Andelen som ble fritatt nasjonalt: 5 prosent. (Man må anta at det er dette tallet Sarwar viser til som “landssnittet”, og det har hun senere også bekreftet og tydeliggjort i en ny versjon av artikkelen.)

Det betyr at ca. 61 prosent av de som kunne vurderes for fritak, ble fritatt.

Andelen som kunne vurderes for fritak i Oslo på bakgrunn av vedtak om særskilt norskopplæring: 25,2 prosent

Andelen som ble fritatt i Oslo: 7,9 prosent.

Det betyr at ca. 31 prosent av de som kunne vurderes for fritak, ble fritatt. (Dette tallet varierer selvsagt mellom skolene, og Sarwar nevner tre eksempler: Bjørndal 35,5 prosent, Toppåsen 30 prosent og Seterbråten 21 prosent.)

Tar man med de elevene som ikke deltok uten å være fritatt, forrykkes bildet enda mer i Oslos favør:

Nasjonalt var det 2,5 prosent av elevene som ikke deltok.

I Oslo var det 0,5 prosent av elevene som ikke deltok.

Det er ingen grunn til å tro at bildet ville endret seg vesentlig om man også tok hensyn til elever som får spesialundervisning, men ikke særskilt norskopplæring.

Etter en runde på twitter innrømmer nå Sarwar at det hun skriver “kan” misforstås, fordi hun har sammenlignet helt forskjellige ting. Men hun syns ikke det gjør noe, for som hun skriver: “Tallene er så små utenfor Oslo at de uansett har lite påvirkning på sluttscore. Som er kjernen.” Hun har etter hvert twitret mye annet også, men jeg må innrømme at ikke alt er like lett å forstå – og hun har endret litt i det angjeldende avsnitt, slik at det blir tydeliggjort hva hun sikter til med et “landssnitt” på fem prosent.

Men fortsatt har VG og Sarwar et problem, for fortsatt sammenlignes to tall som er uttrykk for helt forskjellige ting. Det relevante tallet å sammenligne 35,5 prosent, 30 prosent og 21 prosent med, er ikke 5 prosent, men 61 prosent.

Det kan sies mye om selve systemet for fritak, og det tror jeg trygt kan overlates til fagfolk. Det som nå diskuteres, er om Osloskolen har en mer eller mindre streng fritakspraksis enn landet for øvrig og om Osloskolen “trikser” med tall.

VGs kommentator påstår at det “trikses”, og hun mener at Osloskolen fritar flere av de som kan fritas, enn gjennomsnittet for landet.

Men det er altså feil.

Veldig feil.

I går skrev fylkesordføreren i Sør-Trøndelag, Tore O. Sandvik (Ap), på twitter at Oslo Høyre “jukser” med skoletall for å fremstille Osloskolen i et bedre lys enn det er grunnlag for. Meg bekjent opererer ikke Oslo Høyre med andre tall enn Osloskolen gjør, så dette er langt på vei det samme som å si at Osloskolen jukser. Det er en meget alvorlig påstand, spesielt når den kommer fra en person som Sandvik.

Sandvik linket til et innlegg på NRK Ytring, som jeg i farten trodde at han selv hadde skrevet – men det var Trond Giske. Her fremføres nesten det samme budskapet:

Oslo Høyre “tuller” med tall for å fremstille Osloskolen som bedre enn den er. Ifølge Giske “jukser” ikke Høyre eller Osloskolen med selve fritaket, men han mener at det er feil å “skryte av at skoler med mange svake elever har gode resultater på de nasjonale prøvene, samtidig som de svake elevene på disse skolene slipper de nasjonale prøvene.”  “Jo flere av de svakeste elevene som slipper å ta prøven, jo høyere blir gjennomsnittsresultatet”, skriver Giske. Hvis man skal sammenligne, skriver Giske, må det skje “på likeverdig grunnlag”.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Giske avlegger også meg en visitt, fordi han mener at man ikke kan bruke nasjonale prøver til å sammenligne skoler, slik jeg indirekte gjorde da jeg sammenlignet Osloskolen med landsgjennomsnittet i mitt innlegg i Aftenposten forleden.

Giske synes å mene, i likhet med enkelte andre, at det er påfallende hvordan f.eks. Oslo Høyre og jeg er så opptatt av å “skryte” av Osloskolen. Jeg vil si at det er enda mer påfallende at Giske og Sandvik er så opptatt av å “snakke ned” Osloskolen. Mens forskere og skoleadministrasjonen i Trondheim kommune sier at de har mye å lære av Osloskolen, etterlater Giske og Sandvik inntrykk av at vi farer med tomt skryt, og at skolenes elevgrunnlag er så forskjellig at det ikke går an å sammenligne noe som helst. Det er en unnskyldning som nå brukes så flittig i norsk skoledebatt, at det – dersom det var sant – er i ferd med å gjøre hele skolepolitikken overflødig. For hvis ikke skolene kan gjøre noe – hvorfor i alle verden skal vi da bry oss om kvaliteten på skolene?

Det var en tilfeldighet at Aftenposten hadde et nyhetsoppslag om Osloskolen, samtidig som jeg skrev en artikkel om det samme. Min interesse stammer fra tiden da jeg var utdanningsminister for 10 – 15 år siden og de resultatene Osloskolen oppnådde allerede den gang. Jeg syns det var – og fortsatt er – imponerende. 

Det som er verst med Giskes innlegg, er at han bare forteller halve sannheten om fritaket i Oslo.

Sannheten er nemlig denne:

1. De elevene som kan vurderes for fritak, er elever som får spesialundervisning og/eller særskilt norskopplæring. Denne gruppen er langt større i Oslo enn den er i resten av landet. Hele 40 prosent av elevene i Osloskolen, er minoritetsspråklige. Dette sier Giske ingenting om.

2. Den totale gruppen som kan vurderes for fritak i Oslo, er, som en følge av dette, ca. 25 prosent av elevene –  mens landsgjennomsnittet er ca. 8 prosent. Heller ikke dette sier Giske noe om.

3. Oslo fritar, som andel av hele elevgruppen, ca. 7 – 8 prosent, mens landsgjennomsnittet er ca. 4 – 5 prosent. Akkurat dette får vi vite av Giske.

4. I tillegg til de som får fritak, er det en del elever som simpelthen ikke deltar i prøvene, selv om de ikke har fått fritak – av ulike grunner. Denne gruppen er mindre i Oslo enn i landet generelt. Mens 1,5 – 2,5 prosent av elevgruppen ikke deltar nasjonalt, er tallet 0,5 prosent i Oslo. Dette forteller Giske ingenting om.

Hva så med Giskes påstand om at gjennomsnittsresultatet går opp, dersom man fritar flere av de svakeste elevene? Påstanden kan i høy grad diskuteres. Nasjonalt fritas ca. halvparten av de svakeste elevene – i Oslo fritas bare 1/3 av de svakeste elevene. Så resonnementet kan like gjerne være motsatt: Osloskolen oppnår et godt gjennomsnittsresultat, enda flere av de svake elevene deltar.

Det er forstemmende at påstander om juks stadig settes frem, enda de har blitt tilbakevist både av forskere, Utdanningsdirektoratet og Kommunerevisjonen. Kritikken og påstandene kommer fra et lite antall personer – ofte de samme som klager på “testhysteriet” i Osloskolen. Jeg mener personlig at det er all mulig grunn til å diskutere hvor mange og hva slags tester man bør ha i en skole – og at vi alltid bør lete etter bedre metoder for å dokumentere resultater. Men problemet med disse kritikerne, er at de i liten grad fremlegger dokumentasjon, eller at de, som i Giskes tilfelle, ikke forteller hele sannheten.

Jeg er enig i at man ikke bør bruke nasjonale prøver til en ukritisk rangering av skoler. Men selvsagt må man kunne bruke nasjonale prøver til sammenligninger for å lære. Det er ikke usaklig å f.eks. sammenligne resultatene på nasjonale prøver i Oslo med landsgjennomsnittet, selv om man ikke har utviklet sofistikerte skolebidragsindikatorer. I den grad forskerne har studert skolenes bidrag til sosial mobilitet, kommer for øvrig Osloskolen – også der – bedre ut enn landsgjennomsnittet.

Osloelevenes resultater til eksamen i norsk hovedmål ligger på landsgjennomsnittet, enda 40 prosent av dem har et annet morsmål enn norsk eller samisk. Selv om dette bare skulle være sånn omtrent riktig, er det imponerende. 

Det er merkelig at så mange er opptatt av å betvile Osloskolens gode resultater fremfor å bruke tiden på å forbedre de skolene som har dårligere resultater, og som de selv har ansvaret for.

I det siste har pressen beskyldt enkelte politikere for å miste hodet, fordi de har tatt fullstendig av i den politiske debatten. 

I diskusjonen om lederskiftet i Nobelkomiteen er det motsatt: Politikerne forholder seg rolig og saklig, mens enkelte i pressen tar fullstendig av i sin iver etter å kolportere spekulasjoner om illegitime årsaker til at Nobelkomiteen skifter leder.

Harald Stanghelle er blant dem som skriver merkelig spekulativt om det som har skjedd.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Han avslutter med å si at det sjelden skyldes tilfeldigheter “når viktige prinsipper settes til side”. Men hvilke prinsipper settes til side?

Det finnes intet prinsipp som tilsier at man ikke kan velge en ny leder, dersom den sittende lederen fortsatt er medlem av komiteen. Det har riktig nok ikke vært vanlig, men det er noe helt annet. Prinsippet er at komiteen selv velger sin leder hvert eneste år, og dette prinsippet er fulgt også i år.

Det mest brukte eksemplet på at det ikke har vært vanlig å bytte komiteleder, selv om sammensetningen av komiteen har blitt endret, er de åtte årene under Francis Sejersteds ledelse. Han var leder av komiteen, selv om den hadde sosialistisk flertall. Men vi kjenner jo ikke årsaken til at det ble slik.

En hypotese kan være at komiteen den gangen mente at Francis Sejersted var den mest kompetente og velegnede lederen for komiteen, og at det var derfor de valgte han.

Det samme resonnementet kan ligge bak valget av Kaci Kullmann Five som leder, og det er merkelig at ikke Stanghelle reflekterer over det. Han mener riktig nok at Five er “gjennomført sympatisk” og “sjeldent godt kvalifisert”, men likevel mener han altså at det er umulig å forestille seg at hun er valgt uten at det ligger noe annet og illegitimt bak. 

Jagland har vært en god leder, mener Nobelkomiteen. Det er det også mange andre som mener. Men det kan jo være at komiteen mener at den nå hadde muligheten å sette inn en leder som er enda et hakk bedre. Ikke nødvendigvis fordi hun har bedre kvalifikasjoner, men kanskje fordi hun er i en mindre vanskelig situasjon.

Her er i alle fall noe av det Kaci Kullmann Five har å by på, som skiller henne fra Jagland, eller som kanskje skiller henne fra Jagland:

* Hun er kvinne.

* Hun snakker utmerket engelsk.

* Hun snakker flytende fransk.

* Hun er en meget god møteleder.

* Hun “snubler” sjelden eller aldri når hun uttaler seg offentlig.

* Hun er, på godt og vondt, ikke en veldig kontroversiell person.

* Hun har riktig nok vært stortingsrepresentant og handelsminister i ett år for ca. 25 år siden – men hun har ikke bekledd tyngre politiske verv, som f.eks. utenriksminister- eller statsministerposten.

* Det er svært lenge siden hun var politisk aktiv.

* Hun har ingen posisjon nasjonalt eller internasjonalt som gjør det vanskelig for henne å velge eller “fronte” noen mulige fredsprisvinnere. 

* Hun har vært medlem av Nobelkomiteen i flere år og kjenner derfor arbeidet godt.

* Hun er ingen “intrigemaker” eller “spiller” i kulissene, så for meg som kjenner henne, virker det utenkelig at hun skal ha deltatt i noe uverdig eller illegitimt forut for valget av henne som komiteleder.

Jeg syns Jagland er en spennende person og politiker, som det er grunn til å beundre for mot og engasjement. Det er også grunn til å berømme mye av det han har gjort som leder av Nobelkomiteen – selv om jeg ikke har vært enig i alt. Prisen til Obama fremstår fortsatt som merkelig, men den sto også Five bak – så det er ingenting som hefter ved Jagland mer enn Five. De sto også begge helhjertet bak prisen til Liu Xiaobo.

Likevel syns jeg ikke valget av ny leder i komiteen behøver å gjøres mer mystisk enn nødvendig. 

Kaci Kullmann Five kan simpelthen bidra til en viss fornyelse, og akkurat nå er hun kanskje den som er best egnet.