Kristin Clemets blogg Her skriver jeg om ideer, verdier og politikk.

Per Sandbergs verbale klasebomber er ikke så unike som mange vil ha det til. 

Det er ikke lenge siden en SV-statsråd påsto at flere barn ville dø med høyresidens bistandspolitikk. Utsagnet ligner det Sandberg har kommet med nå. Heikki Holmås påsto at Høyres og FrPs politikk fører til at barn dør. Sandberg påstår at bl.a. KrFs politikk fører til at unge muslimer rekrutteres til terror.

Sandberg har delvis beklaget sitt utfall. Holmås gjorde det aldri.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men begge to – og andre som debatterer på lignende vis – bidrar til å forsure det politiske ordskiftet og øke avstanden mellom politikerne og folket. Og i den grad krangelen skjer mellom partier som egentlig skal samarbeide, bidrar det også til å trekke partiene ned og svekke mulighetene for gjenvalg. Velgere som stemmer på et av de fire ikke-sosialistiske partiene, kan bare gremme seg over den siste tidens krangling mellom KrF og FrP – enten det gjelder asylbarna eller Sandbergs voldsomme utfall mot det han kaller det multikulturelle samfunn.

Skal de fire samarbeidspartiene komme seg ut av den onde sirkelen de nå er inne i, må det enten komme hjelp utenfra i form av en hendelse som flytter medienes og politikernes oppmerksomhet over til noe annet – eller de må selv forsøke å gjøre noe med situasjonen. At det er mulig for dem å samarbeide – ikke bare godt, men direkte elegant – viste de i forbindelse med det nylig inngåtte klimaforliket. 

Men kan de og vil de forbedre samarbeidet?

Hvis de ikke vil, kan de like gjerne gi opp prosjektet først som sist. Å fortsette kranglingen for åpen scene er en sikker oppskrift på å tape valg, og ingen av partiene har noe å vinne på det. Men selv om en skilsmisse vil gi en kortvarig følelse av lettelse, vil et parti som KrF nok også oppdage at gresset ikke nødvendigvis er grønnere på den andre siden. Antagelig er det tvert om.

Men hvis de fire partiene gjerne vil fortsette samarbeidet og bedre samarbeidsforholdene, så er også det mulig.

Utgangspunktet er bedre enn mange tror. Samarbeidet mellom de fire partiene er nemlig ikke så dårlig som man får inntrykk av på utsiden. Solberg, Jensen, Hareide og Skei Grande har derfor rett når de fra tid til annen understreker at det stort sett går veldig bra, slik tre av dem gjorde i Politisk kvarter forleden, eller slik Siv Jensen formulerte seg i Politisk kvarter i dag, da hun skulle kommentere konflikten mellom Sandberg og KrF. Problemet er bare at slike forsikringer nå nesten virker falske på den jevne velger, fordi avstanden til det man ellers ser og hører, blir så stor.

Og dette gjelder ikke bare den jevne velger. Også partienes tillitsmenn rundt om i landet får et veldig negativt inntrykk av samarbeidet, og dermed begynner også de å delta i ordkrigen mellom partiene. Når f.eks. et av samarbeidspartiene omtaler to av de andre partiene som “superarrogante“, bidrar ikke det til å bedre samarbeidsforholdene – og det er heller ikke i samsvar med det ledelsen i de fire partiene mener. Men igjen er problemet at inntrykket av samarbeidet utad er mer negativt enn det i virkeligheten er.

Et godt samarbeid er ikke uten utfordringer. Hvor de største problemene er, vil avhenge av hvilke saker som er aktuelle, forhold innad i de respektive partier og, ikke minst, personlige egenskaper hos statsrådene og stortingsrepresentantene. Noen statsråder samarbeider godt over partigrensene – andre gjør det ikke. Men dette er utfordringer som møter ethvert samarbeid og ikke forhold som behøver å føre til så mye støy i mediene. Det er dette siste som nå er samarbeidspartienes problem, og som de må gjøre noe med.

Og det er de fire ledernes ansvar.

Komisk, merkelig, latterlig – og en fornærmelse.

Det er ordene som brukes av nordiske politikere og forskere om SAMAKs forsøk på å få patent på begrepet “den nordiske modellen”. 

SAMAK er arbeiderbevegelsens nordiske samarbeidskomité og består av alle de fem sosialdemokratiske partiene og LO i Norden. Og som jeg har skrevet om før, ønsker altså de nordiske sosialdemokratiene å få monopol på “den nordiske modellen”. 

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det var det svenske Patent- og registreringsverket (PRV) som, utrolig nok, aksepterte at SAMAK fikk registrere “den nordiske modellen” som et varemerke (sic!). 

Det førte til sterke reaksjoner blant forskere og i alle andre partigrupper i Nordisk Råd, som består av til sammen mer enn 30 politiske partier. Nordisk Råd gikk derfor til svenske domstoler med saken, men har hittil tapt i to rettsrunder. Nå skal derfor saken ankes til svensk Høyesterett.

Bertel Haarder, en av Danmarks mest betydelige politikere og dessuten medlem av Nordisk Råds presidium, mener at sosialdemokratiene misbruker det nordiske samarbeidet med denne saken. Forskere, som er eksperter på den nordiske modellen, syns hele saken både er latterlig og komisk, men også veldig alvorlig. Det er ingenting nytt i at politiske partier strides om eierskapet til ulike politiske begreper. Det nye er at man går rettens vei for å avgjøre noe som egentlig er en politisk strid. Dermed er man som politisk parti med på å undergrave ytringsfriheten, slik én forsker uttrykker det.

I tillegg til det norske Arbeiderpartiet og LO i Norge, er også Fafo involvert i dette. Selve patentsøknaden er nemlig foranlediget av et større forskningsprosjekt, som Fafo står bak, og som jeg skrev om i Dagsavisen for en tid tilbake. Prosjektet er interessant nok, men – som jeg skrev – også tydelig preget av at oppdragsgiveren (SAMAK) og Fafo-forskerne selv står på den politiske venstresiden. Prosjektet gir derfor på ingen måte et fullstendig bilde av den nordiske modellen – hva den er, dens historie og dens fremtid.

Jeg syns det er rart, hvis det ikke er flaut for forskerne i Fafo og for Arbeiderpartiets leder at man er villig til å gå rettens vei for å få enerett til et begrep som også alle andre partier og arbeidsgiversiden i Norden, både føler og har eierskap til, og der man vet at det finnes faglig og saklig uenighet, både om hva den nordiske modellen er og hvordan den har utviklet seg. SAMAK og de nordiske arbeiderpartiene burde ha droppet sin kamp for å få enerett til begrepet da de så hvilke sterke reaksjoner dette møtte blant alle andre partier i Norden – partier de utallige ganger har samarbeidet med for i fellesskap å belyse ulike sider ved den nordiske modellen.

Dette er, som vi vet, ikke den mest alvorlige trusselen mot ytringsfriheten som vi står overfor i dag.

Men også dette dreier seg om ytringsfrihet.

Jeg har ved noen anledninger skrevet og uttalt meg om det jeg har kalt selve syretesten for det norske embetsverket, nemlig evnen til å ta imot FrP som regjeringsparti og behandle dette partiet nøyaktig slik embetsverket behandler alle andre partier.

Et viktig kjennetegn ved et godt og velfungerende demokrati er at det har et kompetent, effektivt, ukorrupt og politisk nøytralt embetsverk. En viktig årsak til at Norge er blitt et land som det er godt å leve i, er at vi har hatt et slikt embetsverk. Det har stått for kompetanse, tillit og likebehandling – og det har stått til disposisjon for alle regjeringer, uansett farge, og tjent dem like godt.

Det er ingen hemmelighet at også byråkrater har politiske oppfatninger, og at ikke alle departementer fungerer like godt hele tiden. Det er heller ingen hemmelighet at det eksisterer litt ulike politiske kulturer i ulike departementer, og at Arbeiderpartiet tradisjonelt har stått sterkt i mange departementer. Men alt tatt i betraktning har Norge lite å skamme seg over når det gjelder sentralforvaltningen – den er høyst sannsynlig en av de aller beste i verden.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Samtidig er det heller ingen hemmelighet at det har knyttet seg en viss spenning til FrPs inntreden i regjeringskontorene. SV var ikke i samme posisjon, fordi SV tradisjonelt har hatt mange venner i offentlig sektor og i deler av byråkratiet. FrP, derimot, ble stiftet for å bekjempe byråkrati og har dessuten aldri fått ordentlig fotfeste blant akademikere, som det tross alt er svært mange av i departementene. Derfor var mange spente på hvorvidt embetsverket ville bestå den demokratiske syretesten og greie å ta imot FrP-statsrådene med den samme ærbødighet og tjenestevillighet som andre statsråder blir møtt med.

Alt har til nå tydet på at dette har gått bra. Flere FrP-statsråder har gitt uttrykk for glede og overraskelse over hvor godt de har vært tatt imot, hvor kompetent embetsverket er – og i hvor stor grad embetsverket allerede hadde reflektert over og til dels utredet forslag og politikk som ligner det FrP står for. Samtidig har mange i det offentlige rom gitt uttrykk for glede eller forbauselse over hvor profesjonelle og gode mange av FrP-statsrådene har vært, sett fra utsiden. Hvordan de oppfattes på innsiden vet vi ikke, hvis vi ikke har “insider-informasjon”, men akkurat  det er nok som med alle andre statsråder: Kvaliteten varierer.

I kveld har det likevel skjedd noe som er svært uvanlig: NRK kan bringe faksimile av et internt saksbehandlingsnotat fra Justisdepartementet, der man drøfter mulige løsninger på Krekar-saken. Notatet viser at departementets politiske ledelse, ved daværende statssekretær Himanshu Gulati, stilte spørsmål til embetsverket om muligheten for å iverksette særordninger overfor Krekar, men at konklusjonen ble at man måtte iverksette generelle tiltak.

At et slikt notat kan lekke ut, er svært alvorlig – av minst to grunner.

Det er alvorlig, fordi det kan indikere at det norske embetsverket faktisk ikke består syretesten likevel. Det er kanskje greit å bestå en slik test i godværsdager – men hvis man ikke består den i vanskelige dager, er det “ikke bestått”, og det er i så fall et stort tap for vårt demokrati. Selvsagt er det ikke første gang det lekker fra norsk embetsverk, men jeg kan i farten ikke huske en like velplassert og politisk preget lekkasje som denne, og som vitner om så dyp illojalitet. Jeg tar forbehold om at NRK tilfeldigvis kan ha funnet et gjenglemt notat et sted – men jeg holder det for lite sannsynlig.

Den andre grunnen til at dette er alvorlig, er at det får konsekvenser. Det vil føre til at tilliten mellom politisk ledelse i departementene og embetsverket vil bli mindre. Man vil simpelthen bli redd for lekkasjer – og redd for de misforståelsene som da kan oppstå. Typisk er det at det i denne saken nå gjøres til et problem at politisk ledelse overhodet har tenkt en tanke, selv om det ikke fikk noen konsekvenser. Jon Wessel-Aas, for eksempel, bruker denne lekkasjen til å forklare oss at “disse dokumentene underbygger (at) påstanden om at den politiske ledelsen i Justisdepartementet har forsøkt å instruere politiet i en enkeltsak, nemlig Krekars.” Men nei, Wessel-Aas, det eneste dette dokumentet viser, er at politisk ledelse, ved statssekretær Gulati, stilte et spørsmål til embetsverket om muligheten for særbehandling av Krekar. Wessel-Aas syns kanskje spørsmålet er “feil”, men Gulati er, så vidt jeg vet, ikke jurist – hvilket er fullt lovlig ikke å  være for en statssekretær i Justisdepartementet – og da er det vel egentlig mer betryggende enn alarmerende at han stiller spørsmål?

Sannheten er at det i et departement foregår – og bør foregå! – en rekke diskusjoner mellom embetsverket og politisk ledelse. Dersom det ikke kan stilles “dumme”, utfordrende eller utenfor boksen-spørsmål, vil hele demokratiet, kreativiteten og evnen til å tenke dø. Dialogen mellom politisk ledelse og embetsverket bør ikke være et sted for “politisk korrekthet” eller redsel for å si noe “feil” – det bør være et frirom, der det er mulig å tenke fritt og nytt før man konkluderer.

Hvis dokumentet med politisk ledelses påtegninger bevisst er lekket av en medarbeider i Justisdepartementet, bør vedkommende skamme seg. Hun eller han er ingen varsler – men en politisk aktør.

Dermed setter vedkommende også det gode norske demokratiet i fare.

OPPDATERING 30.JANUAR:

Jeg skrev denne bloggen i går kveld. I dag kan vi på vg.no lese at saksgangen fremkommer av “dokumenter fra Justisdepartementets interne saksbehandling, som VG har fått innsyn i gjennom offentlighetsloven.”

Hvis det stemmer at dette interne saksbehandlingsdokumentet er gitt til medier som har begjært innsyn, er det ikke en lekkasje, slik jeg antok. Da er det, såvidt jeg kan skjønne, en saksbehandlingsfeil. Det er riktig nok en svært uvanlig feil, men selv en uvanlig feil er en feil – og ikke en illojal handling.

Om det dermed ikke er noe å utsette på byråkratene i Justisdepartementet, er litt vanskelig å si. VG skriver også om “kilder med inngående kjennskap til prosessen”, så noe kan vel også ha lekket ut – selv om det altså muligens ikke gjelder det angjeldende dokumentet.

Enkelte på twitter mener at denne saken ligner på Lysbakken-saken, som jeg i sin tid kommenterte i flere blogger. Men det er nesten tvert om: Den gangen fulgte politisk ledelse ikke embetsverkets råd, og det var Lysbakken selv som til slutt friga de interne saksbehandlingsdokumentene. I Anundsens tilfelle har politisk ledelse fulgt embetsverkets råd – mens saksbehandlingsdokumentene, slik det nå ser ut, har blitt frigitt ved en feil.

Trepartsmodellen, dvs. samarbeidet mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og myndigheter, har vært viktig for Norge.

Hovedavtalen mellom arbeidstakere og arbeidsgivere, som ble inngått i 1935, innebar en stor endring i forholdet mellom partene. Frem til da hadde det vært mye bråk og spetakkel i norsk arbeidsliv – med mange streiker og lock out. Med hovedavtalen, som ble initiert av en Venstremann, inngikk partene en avtale om sosial fred, og bl.a. ble streikeretten innskrenket  til fordel for økt samarbeid. Som “belønning” for å inngå et mer konstruktivt samarbeid i norsk arbeidsliv, fikk partene en mulighet til å få innflytelse på politikken – og da særlig på den delen av politikken som har betydning for arbeidsmarkedets parter. Siden har hovedavtalen og forhandlingssystemet, som er forankret i hovedavtalen, vært et helt avgjørende element i den norske trepartsmodellen, og det har alle norske regjeringer forholdt seg til.

Men trepartsmodellen er en skjør modell. Den forutsetter balanserte løsninger på ulike måter. Det skal være balanse mellom arbeidstakere og arbeidsgivere. Det skal være balanse innad mellom ulike arbeidstaker- og arbeidsgivergrupper. Og det skal være balanse mellom partene på den ene side og myndighetene på den annen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Av og til forrykkes denne balansen på en uheldig måte. 

Noen ganger har partene. eller en av partene, hatt for stor innflytelse i forhold til den forsamlingen som tross alt er valgt av folket, nemlig Stortinget. Det har skjedd når Stortinget for eksempel har blitt “tvunget” til å innføre dyre sosiale reformer.

Andre ganger har balansen innad mellom ulike arbeidstakerorganisasjoner blitt forrykket, fordi LO har hatt altfor stor innflytelse.

Og atter andre ganger har balansen mellom arbeidstakere og arbeidsgivere blitt forrykket i den ene partens disfavør, slik at modellen nærmest har forfalt til en topartsmodell, f.eks. mellom regjeringen og LO.

Har så modellen vært en balansert modell i de åtte årene vi hadde en rødgrønn regjering?

Etter min mening nei.

LO har hatt for stor innflytelse – både i forhold til arbeidsgiverne, den rødgrønne regjeringen og dermed Stortinget – og andre arbeidstakerorganisasjoner.

I denne perioden ble andre arbeidstakerorganisasjoner enn LO i for stor grad satt på sidelinjen.

I denne perioden hadde også LO nærmest monopol på posten som statssekretær i Arbeids- og sosialdepartementet.

Det var også i denne perioden at Arbeiderpartiet, ifølge Arbeiderpartiet selv, ga LO alt LO ba om.

Og det var i denne perioden at Arbeidsmiljøloven ble endret slik at sentrale fagforeninger ble gitt vetorett i spørsmålet om inngåelse av avvikende arbeidstidsavtaler – fremfor å la partene lokalt og/eller Arbeidstilsynet avgjøre det. Det var ingen som syntes at dette var et “brudd med den norske modellen”, men alle justeringer i arbeidsmiljøloven som f.eks. NHO går inn for, påstås å bryte med modellen og sende Norge 100 år tilbake i tid.

Og alt dette skjedde, samtidig som LO var – og fortsatt er – tett vevet inn i Arbeiderpartiet, både økonomisk og organisatorisk.

Det som har skjedd nå – i forbindelse med de foreslåtte endringene av arbeidsmiljøloven – er at LO har blitt behandlet mer som andre organisasjoner i norsk arbeidsliv, at de har fått uttale seg på vanlig måte gjennom høringsprosesser, og at Regjeringen har justert sitt opprinnelige forslag etter at høringsuttalelsene forelå – i tillegg til at den har varslet retrett, dersom lovendringene ikke virker slik Regjeringen håper de vil.

Samtidig har LO laget et vanvittig bråk – overdrevet og regelrett løyet om forslaget til lovendringer, varslet og nå gjennomført den største streiken på 17 år – og, til enhver tid, brukt anledningen til å fortelle det norske folk at de aller helst vil bli kvitt den regjeringen folket har valgt. 

Likevel mener både Aftenposten og delvis VG i dag at det er Robert Erikssons feil at det ikke er et bedre forhold mellom LO og Regjeringen. Men hva mer skulle Eriksson ha gjort? Skal folk i LO måtte behandles som barn, som skriker og hyler hvis de ikke får det som de vil – uten at det stilles noen krav til at også de innordner seg helt vanlige demokratiske spilleregler og prosesser? Har ikke også LO et ansvar for å bygge tillit og balanse i trepartssamarbeidet?

Jeg har sagt og skrevet det før, og gjør det igjen: Hvorfor er pressen så lite interessert i de helt spesielle maktforholdene som utspiller seg i samrøret mellom LO og Arbeiderpartiet og vår forrige rødgrønne regjering? Og hvorfor ser ikke flere at hele trepartsmodellen er i fare, dersom LO hele tiden skal tildeles rollen som bulldozer med rett til å kjøre over alle andre synspunkter og interesser?

800 flyktninger reddet etter å ha blitt forlatt på sjøen ved Italia.

900 syriske flyktninger berget fra lasteskip ved Italia.

Leger hjelper flyktninger på skip utenfor Italia

450 flyktninger om bord på skip uten mannskap, på vei til Italia.

Båt med 500 kantret. 155 afrikanske båtflyktninger ble berget av italiensk kystvakt.

Italia mottok flyktninger som Malta forkastet.

De siste dagene har Italia reddet 5000 mennesker.

Dette er et knippe av de dramatiske overskriftene vi har blitt presentert for i det siste. De beskriver bare noen av de hendelsene som rammer titusenvis av mennesker som   har flyktet eller forsøkt å flykte til Europa.

Noen flykter fra krig. Noen er fordrevet. Noen er forfulgt. Og noen søker bare lykken og et bedre liv for seg og sine, slik de fleste av oss gjør – hver på vår måte – hver eneste dag.

Man kan ikke annet enn å bli imponert av Italia og av italienerne. Italienerne er kanskje ikke fullt så imponerende som Jordan er, som så langt har tatt imot mer enn en og en halv million syrere. Men de kan i hvert fall skryte av mer enn Norge kan, som så langt har utmerket seg ved bl.a. ikke å stoppe tvangsreturer av sårbare asylsøkere til Italia.

Italia er, på den ene side, et nærmest dysfunksjonelt land. Det er korrupt, politisk ustabilt, i økonomisk ulage, har store regionale motsetninger, Berlusconi og mafia.

Men det er ikke først og fremst dette vi tenker på når vi tenker på Italia. Alt dette blir, merkelig nok, overskygget av tanken på vakre mennesker, et herlig språk, en storslått kultur og historie, god mat og vin, lekker mote og design – og italienernes sans for kvalitet og estetikk.

Men det er tydeligvis noe mer med Italia. De har åpenbart også en drivende dyktig kystvakt, et stort hjerterom og et sterkt sivilsamfunn som er villig til å hjelpe mennesker på flukt.  Da det døde nesten 400 flyktninger utenfor øya Lampedusa i 2013, bestemte italienerne seg for gjennomføre en nasjonal sørgedag og lanserte deretter operasjonen Mare Nostrum. Siden har Italia brukt mange millioner euro på å patruljere farvannet mellom Italia og Nord-Afrika for å lete etter og redde flyktninger. Bare i fjor reddet visstnok italienske myndigheter nærmere 150.000 mennesker. 3000 mennesker druknet. Også norske rederier og båter deltar i redningsoperasjonene og har gjort en stor innsats.

Det er selvsagt delte meninger blant italienerne, slik det ville vært i alle land, om hvorvidt det er rimelig å bruke så mye ressurser på dette arbeidet. Italia har også lenge bedt om at EU og andre europeiske land tar et medansvar for det som skjer på Italia-kysten, som er Europas felles grense mot det afrikanske kontinentet. Men responsen har vært laber. Nå trappes Mare Nostrum ned og erstattes av en langt mindre effektiv aksjon fra EUs side. Det skal bli interessant å se om den italienske marinen overhodet har mage – for ikke å si samvittighet – til å slutte å hjelpe – og om sivilbefolkningen sør i Italia vil redusere sin innsats. Jeg har nesten vondt for å tro det.

Vi i Norge har av og til en tendens til å sole oss i glansen av oss selv og fremstille oss som så gode at det vekker internasjonal oppsikt – enten vi feirer 17.mai på fredelig vis, går i rosetog, arrangerer et vennligsinnet OL, gjennomfører en innsamlingsaksjon for fattige barn i Afrika – eller tenner lys for en avdød kong Olav.

Men vi er nok ikke det eneste folket som er i stand til å gjøre noe godt for andre.

Italienerne imponerer meg for tiden mer.

Klassekampen er en god avis, som stadig flere på høyresiden leser og har glede av. Som en organisasjon som ofte blir omtalt av og intervjuet av avisen, kan vi i Civita også si oss fornøyd: Selv om Klassekampen redaksjonelt og sikkert også mange av Klassekampens journalister har et helt annet politisk ståsted enn vi har, blir vi stort sett alltid behandlet ordentlig, dvs. at vi gjengis riktig, at det ikke spekuleres i skjulte motiver, og at man ikke bruker spekulative virkemidler f.eks. når en sak skal “vinkles”. Selv tror jeg dette er en av årsakene til Klassekampens suksess.

Av og til gjør likevel Klassekampen det altfor lett for seg. 

I flere oppslag den senere tid – også i dag – nærmest jubler Klassekampen over resultatene av ulike meningsmålinger som tilsynelatende viser at store deler av befolkningen er enige med venstresiden eller motstandere av høyresidens politikk. Det er ikke akkurat rakettforskning som er bedrevet, og derfor er heller ikke svarene som meningsmålerne kommer frem til, så veldig sjokkerende. Eller hva skal vi si om at 93 prosent av de spurte, i en meningsmåling utført på oppdrag fra Unio, er helt eller delvis enig at det er “viktig å verne om velferdsordningene vi har i Norge”? Er det oppsiktsvekkende mange, forbausende få eller omtrent som forventet? Og finnes det noen partier i Norge som ikke har nedfelt omtrent det samme i sitt politiske program? Mitt tips er at de politiske partiene går lenger – de vil ikke bare “verne om” velferdsordningene – de vil styrke dem og bygge dem videre ut.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Eller for å ta et annet eksempel:

I et stort oppslag fredag 2.januar skriver Klassekampen at folket sier et “rungende nei til økte forskjeller blant folk”. “Bare to prosent vil ha økte forskjeller”, ifølge en “fersk meningsmåling” som Sentio har gjennomført, denne gang for Klassekampen selv. Og avisen trekker umiddelbart følgende konklusjon: “Den blåblå regjeringen har altså ikke velgerne i ryggen når de øker inntektsulikheten i Norge ved å gi størst skatteletter til de mest velstående”.

Men dette er en type kampanjejournalistikk som ikke kler en avis som “lover å se bak slagordene” og “styrke det redaksjonelle innholdet”.

For det første: Det er ingen som har sagt at de “ønsker” eller “vil ha” større eller mindre økonomiske forskjeller i denne undersøkelsen. Spørsmålet som er stilt, er dette: “Mener du at de økonomiske forskjellene i Norge er for store, for små eller passelige?”

For det annet: Det er overhodet ikke oppsiktsvekkende at “bare” to prosent synes forskjellene er for små. I den omfattende debatten vi har hatt om økonomisk ulikhet i 2014, tror jeg at jeg har til gode å høre noen si at de økonomiske forskjellene er for små. Det er nesten mer oppsiktsvekkende at “bare” i underkant av 49 prosent mener forskjellene er for store. Selv ville jeg, hvis jeg hadde blitt spurt, svart at forskjellene er “passelige”, slik 46 prosent av de spurte også gjør.

For det tredje: Spørsmålet som stilles, er veldig upresist. “Økonomiske forskjeller” sier veldig lite om hva det siktes til – om det f.eks. er inntekt og/eller formue; om det er kortvarige eller langvarige endringer i forskjellene; om hvorfor det eventuelt oppstår mindre eller større forskjeller. Dersom jeg hadde blitt spurt og svart “passelig”, ville ikke det bety at jeg ikke ville kunne akseptere større (eller mindre) forskjeller – det ville komme an på hva saken gjaldt. Som jeg har skrevet om bl.a. her, kan det være akseptabelt med større forskjeller internt i Norge, hvis det f.eks. skyldes forhold som skaper mindre forskjeller globalt.

For det fjerde: Klassekampen etterlater inntrykk av at de som f.eks. har ønsket å redusere formuesskatten, gjør det fordi de ønsker større forskjeller. Men det er ikke å ta sine meningsmotstandere på alvor. I Civita har vi argumentert for lavere formuesskatt, fordi vi mener det styrker det private bedriftseierskapet i Norge, og fordi det igjen kan styrke verdiskapingen og arbeidsplassene og dermed også gi mer å fordele på sikt. (At Regjeringen ikke bare har fjernet arveavgiften, men samtidig også skjerpet arveskatten for mange av de rikeste fremkommer for øvrig heller ikke av Klassekampens reportasje.)

Og for det femte: Klassekampen “jukser” litt når avisen forsøker å slå fast at Regjeringens skattelettelser øker ulikheten. Man kan jo tross alt ikke plukke ut ett element i en økonomisk politikk og bare se på konsekvensene av denne uten å se på konsekvensene av helheten. Et vanlig mål på økonomisk ulikhet er den såkalte gini-koeffisienten. Såvidt meg bekjent, var den beregnede effekten på gini-koeffisienten av det forslaget til statsbudsjett som Regjeringen la frem, null. Budsjettet ville altså, samlet sett, hverken øke eller redusere den økonomiske ulikheten. Effekten av det budsjettet som nå er vedtatt, kjenner jeg ikke – og det gjør åpenbart heller ikke Klassekampen – men den er neppe dårligere enn null.

Oppslaget i Klassekampen er nok ment å være et slags angrep på Regjeringens skattelettepolitikk.

Det er ironisk – og viser hvor langt ulikhetsdebatten er drevet – at hele oppslaget også kan sees som et angrep på Regjeringens innvandringspolitikk.

Også den bidrar, isolert sett, til å øke de økonomiske forskjellene i Norge, og økte forskjeller er det altså “bare to prosent som vil ha”.

Ved årsskiftet er det mange som bedømmer Regjeringens innsats så langt, og som vil gi råd om veien videre. 

Her er mitt råd:

Jeg tror det mest fornuftige statsministeren nå kan gjøre, er å anstrenge seg enda mer for å forklare velgerne hvilken oppgave hun har påtatt seg når hun har sagt ja til å styre landet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hvilken oppgave er det hun skal løse?

Hvordan vil hun velge å løse den?

Og hvorfor velger hun å løse den på den måten hun gjør?

En statsminister har naturligvis ikke bare én oppgave – hun har snarere tusenvis av oppgaver. Likevel er det fornuftig å forklare hva den store eller viktigste oppgaven er, fordi det ellers er vanskelig for velgerne å forstå hvorfor man gjør det man gjør. Det er dessuten viktig å forklare hva man gjør, fordi det ellers vil være noen andre som forklarer det. Og disse “andre” er vanligvis ikke spesielt velvillig innstilt, siden det som regel er den politiske opposisjon. 

Etter min oppfatning blir den oppgaven Solberg og hennes regjering har påtatt seg å løse, tydeligere for hver dag som går:

De skal bidra til å bringe Norge trygt over broen – fra et fossildrevet samfunn som har gjennomlevd noen historiske supertiår i økonomisk forstand – til et grønnere samfunn som får større omsorgsforpliktelser, og som derfor må få nye ben å stå på for å sikre verdiskapingen.

Hva må til for at Norge skal lykkes med dette?

Det Norge trenger, er enkelt nok: Vi trenger mange nok mennesker som er villige til å stå opp om morgenen, gå på jobb, gjøre sitt beste, betale skatt og, så langt det er mulig, klare seg selv. Og blant dem må det også være tilstrekkelig mange som er villige til å ta risiko, satse penger og yte en ekstra innsats for å forsøke å skape noe nytt.

Det Solberg og hennes regjering kan gjøre, er å legge til rette for at dette skal være mulig for flest mulig – ved å stimulere til større innsats og selvhjulpenhet – og ved å fjerne hindringer for arbeid, klimavennlige løsninger og entreprenørskap.

Det høres lett ut, men i praksis er det selvsagt ikke like lett. Det kreves nemlig både populære og mindre populære tiltak, dersom man virkelig skal “ruste Norge for fremtiden” på denne måten.

Det er som regel populært å øke bevilgningene til samferdsel, utdanning, innovasjonstiltak og forskning. Men det er sjelden populært å stramme inn på trygde- og stønadsordninger for å styrke arbeidslinjen, bremse veksten i offentlige utgifter, øke pensjonsalderen eller heve egenandelene. Men også slike tiltak må til, dersom vi skal ruste Norge for fremtiden. 

Norske regjeringer har i 30 år, og i stigende grad, vært i en unikt gunstig posisjon på grunn av høye inntekter fra petroleumsvirksomheten. I det siste tiåret har Norges posisjon vært ekstra gunstig, fordi vi har kunnet selge dyrt og kjøpe billig og “surfe” på en ustabil situasjon i verdensøkonomien. Mange land, også våre nærmeste naboland, har forlengst startet omstillingen mot et grønnere samfunn og en aldrende befolkning. Men også det norske statsbudsjettet vil gå med underskudd om ganske få år.

Det kan reises spørsmål, slik noen gjør, om hvorvidt Erna Solberg og våre øvrige politiske ledere har fått et mandat av velgerne til å gjennomføre tiltak som er upopulære på kort sikt – eller om de alle “mumler” når de får slike spørsmål. Men det kan også sees slik: Enhver regjering har et mandat til å gjøre det som er nødvendig, bl.a. for å redde norsk økonomi, dersom omstendighetene eller uforutsette utfordringer gjør det nødvendig. Man kan også, gjennom dialog med velgerne, skaffe seg et folkelig mandat utover det som er gitt i valg.

Det er ikke krise i Norge. Vi har fortsatt store muligheter til relativt smertefritt å komme oss over broen til et samfunn som er både økonomisk og økologisk mer bærekraftig. Men det krever tiltak som ikke bare er populære, og som kan smerte på kort sikt. I de kommende stortingsvalg og valgkamper vil dette bli et stadig mer fremtredende tema for alle politiske partier. Det kommer til å bli vanskeligere å være politisk leder i Norge.

Det er nå 10 måneder til Regjeringen skal legge frem sitt neste statsbudsjett.

Innen den tid bør den ha fått frem budskapet sitt klart og tydelig – om hvilken oppgave den har påtatt seg å løse og om hvordan den skal løses.

“I løpet av årets første måned har Aftenposten (morgenutgaven) presentert sine lesere for over 60 lederartikler. Jeg har lest dem litt mer systematisk enn jeg pleier å gjøre, og da har jeg gjort to interessante funn:

For det første: Aftenposten er ikke lenger en borgerlig avis. Av de over 60 artiklene er det, så vidt jeg kan se, bare en eller to artikler som gir uttrykk for et klart borgerlig-liberalt synspunkt som skiller seg fra det rådende sosialdemokratiske synet.

For det annet: Det er mulig Aftenposten fortsatt gir oss solid bakgrunn for egne meninger, men avisen selv har ikke lenger så mange meninger. Det er et påfallende trekk ved lederartiklene at de aller fleste av dem er politisk nøytrale. Det er få meninger, enda færre sterke meninger og ingen kontroversielle meninger.”

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Dette skrev jeg i Dagbladet 5.februar 2007.

Innlegget skapte reaksjoner og førte til debatt, blant annet i Aftenposten, i Dagsnytt 18 og i andre medier, noe man eventuelt kan lese mer om her. Jeg har også i senere år påpekt lignende observasjoner overfor Aftenposten i forbindelse med debatter om konkrete saker. Alt i alt har det vel vært mitt inntrykk at de fleste har vært enig med meg: Aftenpostens lederartikler har de senere år inneholdt få meninger og enda færre tydelige borgerlige meninger.

Nå har Aftenposten skiftet ledere. Sjefredaktør Hilde Haugsgjerd og politisk redaktør Harald Stanghelle er skiftet ut med Espen Egil Hansen og Trine Eilertsen. I tillegg har det kommet til andre nye redaktører, som f.eks. kulturredaktør Sarah Sørheim.

Er det så mulig å spore noen endring i Aftenpostens (politiske) profil på lederplass?

Etter min mening er svaret et klart ja.

Aftenposten kommer nå ut med bare en utgave pr dag – og det står bare en lederartikkel i hver avis. Men ser man på de ca. 60 lederartiklene i årets to siste måneder, kan det i det minste gjøres fire interessante observasjoner:

For det første: Aftenposten er blitt en avis som har meninger. De fleste lederartiklene inneholder en klar mening, og det hender også at det er en sterk eller kontroversiell mening. Ofte kan man lese kortversjonen av Aftenpostens mening i selve tittelen til lederartikkelen.

For det annet: Aftenposten har en liberal profil. Avisen inntar, etter min oppfatning, klare liberale standpunkter – dvs. at avisen bl.a. har en klar forståelse av forholdet mellom individ, sivilsamfunn og stat.

For det tredje: Mange av de liberale standpunktene avisen inntar, kan deles av liberale både på høyre- og venstresiden. Likevel er det et tydelig innslag også av borgerlig-liberale standpunkter, hvilket også gir avisen en borgerlig-liberal profil.

For det fjerde: Selv om Aftenposten har fått en tydeligere liberal og til dels borgerlig-liberal profil, er det ikke et mønster at den alltid støtter Høyre/FrP-regjeringen eller de fire samarbeidspartiene på borgerlig side.  Men det partiet som antagelig har størst grunn til å være fornøyd med Aftenpostens nye profil på lederplass, er nok Venstre.

I årets to siste måneder har vi bl.a. kunnet lese at Aftenposten vil skille stat og kirke, redusere veksten i offentlige utgifter, stramme inn på sykelønnsordningen, avskaffe pelsdyrnæringen, sikre asylbarn en bedre løsning, si ja til midlertidige ansettelser, ikke  gi etter for Putins press, støtte norsk EU-medlemskap, ta sterk avstand fra svekkelser av personvernet, si ja til lekser, prøve ut en ordning med søndagsåpne butikker, la Norge ta et større medansvar for båtflyktninger som kommer til Europa, støtte et visst nedsalg av det statlige eierskapet, motsette seg en liberalisering av reglene for snøscooterkjøring, heve aldersgrensen i arbeidsmiljøloven og redusere barnetillegget.

Alt dette passer godt inn i den borgerlig-liberale profilen som nå ser ut til å avtegne seg – og alt passer ikke like godt inn på lederplass i f.eks. Dagsavisen.

Det tegner bra for samfunnsdebatten i Norge – og det kan bli enda bedre, dersom denne profilen gradvis også avtegner seg tydeligere på kommentarplass i avisen.

2015 kan bli et spennende Aftenposten-år!

2014 har vært nok et godt år for Civita.

Noen lurte, litt spøkefullt, på om Civita hadde utspilt sin rolle da vi høsten 2013 fikk en borgerlig regjering. Men slik var det nok ikke. Både aktiviteten vår og oppslutningen om aktivitetene våre fortsetter å øke.

I 2014 feiret Civita sitt 10-årsjubileum. Vi startet med en konferanse og fulgte deretter opp med vår årlige sommerfest med nesten 500 gjester til stede. (Og for dem som lurer: Datoen for sommerfesten neste år er 11.juni.)

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I slutten av oktober ble årets Oslo Freedom Forum avholdt for sjette gang på rad. Civita var også i år en av samarbeidspartnerne til denne menneskerettighetskonferansen – sammen med Amnesty, Plan, LIM og Helsingforskomiteen. Blant årets deltakere var bl.a. Harvard-forskeren Steven Pinker, den ukrainske demokratiaktivisten Yulia Marshevska og den cubanske bloggeren Yoani Sanchez. 

I løpet av året har vi arrangert 30 frokostmøter – med over 7000 deltakere. Blant de mer “spektakulære” innlederne har vært Mikhail Khodorkovsky, Tibets eksil-statsminister Lobsang Sangay og Karl Rove, mens viktige temaer bl.a. har vært Piketty og ulikhet, utviklingen i Nord-Korea, fremtidens velferd, Scheel-utvalgets innstilling, innovasjon og staten som eier.

Vi har også arrangert en rekke andre møter, bl.a. på Litteraturhuset og Kulturhistorisk Museum – og, ikke minst, i våre egne lokaler i Akersgaten 20, der vi nå har fått plass til å avholde litt mindre møter for spesielt interesserte. Blant de som har besøkt oss i dette forumet, er bl.a. Michael Ignatieff.

Våre kurs og seminarer har forsatt mange flere søkere enn vi har plasser til – selv om vi nå har doblet antallet Civita-akademier. Både Oscarsborgseminaret, Fleslandseminaret og Værnesseminaret er gjennomført med svært gode tilbakemeldinger fra deltakerne. For første gang har vi også avholdt frokostmøter utenfor Oslo – i år med tre frokostmøter i Bergen, som alle har vært svært godt besøkt.

Vi har i løpet av året utgitt 30 publikasjoner. De spenner over et  bredt spekter av temaer – og dreier seg om alt fra fremtidens velferdsstat, voldtektstlovgivningen,  den illiberale utviklingen i Ungarn,  netthandel,  Piketty, formuesskatt,  streikevåpenet, valgordningen, homohat i Russland, karakterer i barneskolen og prostitusjonspolitikk – til “liberalisme på norsk”, likestillingsombudet, filmpolitikk, svensk politikk, sentrumspartienes rolle, grunnloven, mediepolitikk og statlig nedsalg. Mediedebatten som mange av disse publikasjonene har ført til, kan man bl.a. lese mer om her. 

Nye notater ligger klare til publisering rett etter nyttår – bl.a. om et viktig klimapolitisk tiltak.

Mange av planene våre for 2015 er allerede klare. Det første frokostmøtet finner sted 13.januar – da Børge Brende kommer for å oppsummere sitt første år som utenriksminister og stake ut veien videre for norsk utenrikspolitikk. Deretter følger en serie frokostmøter frem mot påske, der vi setter søkelyset på Regjeringens reformpolitikk.

Jeg takker alle de som følger Civita på twitter, de nesten 40.000 som følger meg på twitter, de over 6000 som mottar nyhetsbrevene våre, og de mange som også tar seg tid til å lese bloggene våre – og jeg takker alle gode medarbeidere i Civita, som har stått på i nok et år! Takk også til Civitas fagråd, der det nå skal skje noen få utskiftninger, og til Civitas styre, og ikke minst til alle de bidragsyterne som er med og finansierer oss og gjør Civita mulig! 

Gledelig jul – og godt nytt år!

Forleden ble jeg utsatt for noe jeg har opplevd mange ganger før.

I Klassekampen påstår sjeføkonom i LO, Stein Reegård, at jeg nærmest lyver når jeg i et tidligere intervju i Klassekampen (finnes ikke på nett) sier at jeg alltid har vært for en sterk stat, at jeg “later som” jeg er tilhenger av den nordiske modellen, og at jeg “egentlig” ikke vil ha velferdsstaten. Reegård påstår videre at Civita er “taktisk smarte” ved å forsøke å ta Piketty “til inntekt for” egne standpunkter, og at vi har “foregitt” at vi er opptatt av fordeling. Og nå viser vi altså en “tilsynelatende interesse” for den sterke staten.

Ifølge stortingsrepresentant Arild Grande fra Ap, som er intervjuet i samme sak, står Civita for en politikk som vil “undergrave den norske velferdsstaten”, mens “samfunnsmodellen som Civita ønsker seg, har kollapset”. Og siden “min” samfunnsmodell har kollapset, prøver jeg nå å “fremstille det som om” Civita er for en “stor stat” og at “velferds-Norge er noe som har vokst frem ved politisk konsensus”. Ifølge Reegård “later (jeg) som” jeg er tilhenger av den nordiske modellen, og jeg later som “forskjellene i norsk politikk er små”. “Sannheten” er at jeg og Civita “misliker den norske modellen sterkt”.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Min reaksjon da jeg leste dette, var tredelt:

Jeg tenkte, for det første, at det kanskje forelå en misforståelse – og at Reegård og Grande ikke skjelner mellom “sterk” og “stor” stat, slik Francis Fukuyama og mange på høyresiden gjør. Eller sagt på en annen måte: Man kan både være for en sterk og en stor stat – eller for en sterk, men begrenset stat – men det er to forskjellige ting. Kollega Lars Svendsen har forklart det nærmere i et svar til Reegård og Grande her , men dette innlegget avstedkom bare en nokså tåpelig twitter-kommentar fra Reegårds side, så jeg vet ikke om dette var en misforståelse, eller om Reegård og Grande fortsatt mener at jeg er motstander av en sterk stat.

For det annet lurte jeg på hvorfor det så ofte er slik at så mange på venstresiden må argumentere med stråmenn og mistenkeliggjøring av høyresiden når de debatterer? Er de klar over at de gjør det – og er det i så fall en debattstil de liker? Tror de f.eks. at det er interessant, i dette tilfellet for meg, å debattere med dem når de ikke tror på (eller later som de ikke tror på) det deres diskusjonspartnere sier, skriver og gjør? Eller sagt med andre ord: Er det en bevisst fordumming av den norske debatten, er det taktikk – eller tror de på det de sier? Og har de reflektert over hvordan denne typen argumentasjon fungerer som en effektiv debattstopper, fordi man rett og slett ikke kan diskutere med noen som legger til grunn at man bare lyver?

Og for det tredje: Er vi, eller noen andre på høyresiden, like ille når vi debatterer med venstresiden? Pleier noen på høyresiden – med tilsvarende posisjoner som de Reegård og Grande har – å påstå at folk i LO og Ap egentlig er kommunister og ønsker seg en altomfattende stat, som underlegger seg både næringslivet, sivilsamfunnet og folks privatliv – og at de bare er taktisk smarte når de ikke sier det høyt?

Jeg er mest interessert i svaret på det tredje spørsmålet: Er vi på høyresiden like ille?

Det bør gå an å finne det ut. Det krever ikke akkurat rakettforskning – men vis à vis Reegård og Grande hjelper det neppe om Civita prøver å gjøre det – så det bør antagelig være noen andre som gjør det.