Kristin Clemets blogg Her skriver jeg om ideer, verdier og politikk.

Lørdag skrev statsminister Erna Solberg et innlegg i VG, der hun forklarte hvorfor Regjeringen har foreslått å redusere formuesskatten. Hun pekte på fire hovedgrunner til at hun mener det er viktig for Norge at formuesskatten blir redusert.

En av grunnene Solberg viste til, er gründerbedriftenes behov for å klare seg gjennom “Dødens dal”. Det er gründeren Alf Bjørseth, som etablerte solenergiselskapet REC, som har lansert begrepet. Det han sikter til, er problemene med å greie seg i perioden fra man investerer – til man kan høste fruktene av de investeringene man har gjort. I denne perioden er det ennå ingen som har sett resultatene av det arbeidet man har gjort, og man går med underskudd. Da er det lett å få “panikk”, gi opp eller gjøre noe uoverveid som ikke er bærekraftig på sikt. Og en tyngende formuesskatt gjør naturligvis ikke saken bedre.

Historien gir assosiasjoner til Regjeringens egen situasjon. Akkurat nå er det nemlig Høyre, FrP, KrF og Venstre som befinner seg i Dødens dal. De har investert mye i et felles prosjekt, men resultatene har ennå ikke kommet – og nå begynner de å gå med underskudd. Da er det lett å få panikk, gi opp eller gjøre noe uoverveid som ikke er bærekraftig på sikt. Og en tyngende debatt om formuesskatten gjør nok ikke saken bedre.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det kan være liten tvil om at Regjeringen har kommet (forbausende) dårlig fra debatten om statsbudsjettet så langt. Det dreier seg om verdens største statsbudsjett i verdens rikeste land – men likevel har det fått rykte på seg for å være usosialt. Den dagen budsjettet ble fremlagt, hadde nok mange et ganske positivt inntrykk: Riktig nok strammet Regjeringen inn på enkelte ordninger som særlig berører uføre – men dette var vedtatt under den forrige regjering og dessuten, når all tabloid opportunisme er lagt til side, et forsøk på å redde arbeidslinjen og fremtidens velferd. Men ellers var budsjettet fylt av godbiter – til samferdsel, forskning, utdanning og helse – i tillegg til skattelettelser som var uttrykkelig lovet.

Men etter en stund snudde stemningen. Hvorfor det skjedde, kan diskuteres – men det skyldtes ikke en veldig effektiv eller hardtslående opposisjon. SV og Rødt ligger nede for telling, og Senterpartiet betyr ingenting i dette bildet. Arbeiderpartiet, derimot, som betyr mye, satt egentlig ganske stille: Uførereformen var deres egen, og skattelettelsene vil kanskje ikke bli reversert. Og utgiftsøkningene var så voldsomme at Arbeiderpartiet ikke helt visste om de skulle kritiseres for å være for store eller for små.

Årsaken til at stemningen snudde var altså en annen. Om det var barnetillegget (som med et nødskrik kan sies ikke være den forrige regjeringens påfunn), dårlig kommunikasjon, en ensidig presse, mangel på støttespillere i næringslivet, monomane forskere og/eller en Støre-effekt skal være usagt her og nå. Faktum er uansett at Regjeringen og Regjeringens samarbeidspartier nå befinner seg i Dødens dal – og at de ikke kan skylde på opposisjonen. Ap, SV og Sp sier naturligvis mye som er urettferdig og urimelig sett med Regjeringens øyne – men ikke mer enn regjeringspartiene sa selv da de var i opposisjon.

Spørsmålet nå, som mange borgerlige velgere vil merke seg, er om samarbeidspartiene er i stand til å bære motgang like godt som de har båret medgang. Beholder de roen, langsiktigheten og evnen til fortsatt samarbeid, eller går de i “panikk” og begynner å “krangle” med hverandre i et håp om å redde seg selv?

Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg leste og hørte at Stoltenberg II-regjeringen ville gå i oppløsning. Jeg trodde det aldri, og det skjedde ikke – men det illustrerer at også den regjeringen opplevde (mange!) kriser. Og besøket i Dødens dal inntraff antagelig enda tidligere for Stoltenberg II-regjeringen enn det har gjort for Solbergs regjering.

Det er nå de fire partilederne skal vise hva de er laget av, og at de vet hva lederskap er – hver for seg og sammen.

Og da gir man ikke opp mens man er i Dødens dal.

For å sitere Jan P. Syse: Enten henger man sammen – eller så blir man hengt hver for seg.

I Dagsnytt 18 i dag gikk Snorre Valen fra SV til frontalangrep på Siv Jensen.

Bakgrunnen for angrepet kan vi lese om i VG i dag. Valen mener at Siv Jensen og Erna Solberg bedriver dobbeltkommunikasjon og “taler med to tunger”: Når de snakker generelt og uforpliktende eller debatterer utenfor Stortinget, påstår de at en reduksjon i formuesskatten vil være vekstfremmende og skape nye arbeidsplasser. Når de må svare i formelle dokumenter til Stortinget, enten det er i Nasjonalbudsjettet eller som svar på spørsmål fra Valen, er de langt mer forbeholdne og uttrykker snarere tvil om hvilke virkninger en reduksjon i formuesskatten vil ha. Valen presiserer at han ikke vil kalle det løgn, men han mener at Regjeringen “lurer” velgerne.

Valen har et poeng. Politikere driver ofte med dobbeltkommunikasjon eller det vi kanskje, med litt penere ord, kan kalle strategisk kommunikasjon. De tilpasser budskapet og argumentene sine til situasjonen og det de tror en gitt målgruppe vil høre. Det er heller ingenting nytt i at kraftfulle argumenter for eller mot en sak ofte svekkes når de skal uttrykkes i embetsverkets språk og med embetsverkets krav til presisjonsnivå. Selv ble jeg, som utdannings- og forskningsminister, skjelt ut av SV i fire år, fordi vi ikke brukte mer ressurser på skolen. Da Kristin Halvorsen ble finansminister sendte hun brev til Stortinget som – ikke bare i innhold, men til og med i ordlyd – var nøyaktig de samme som de daværende finansminister Per-Kristian Foss hadde sendt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Om Valen i dette tilfellet har et spesielt godt poeng, er mer tvilsomt. Det finnes forskere, både i inn- og utland, som mener at de kan dokumentere eller sannsynliggjøre at skattelettelser har vekstfremmende virkninger, og som også har oppfatninger om hvor store slike virkninger er. Men helt generelt finnes det mye mindre forskning på dynamiske effekter av lettelser i kapitalbeskatning enn av lettelser i skatt på arbeid. Et forsøk på å dokumentere effekter etter kort tid hemmes også av selve budsjettsystemet i staten, som er kortsiktig (ettårig), og som pr definisjon ikke tillater at man budsjetterer med mulige dynamiske effekter av slike skattekutt. (Det er annerledes, så vidt jeg vet, med endringer i avgifter.)

I lys av dette er det selvsagt helt legitimt at ulike politiske partier og politikere tror forskjellig om hvilken virkning en reduksjon i formuesskatten vil ha. Undersøkelser som er gjort blant bedrifter i Norge, viser at det store flertallet av dem vil bruke en reduksjon i formuesskatten til å investere mer i bedriften. Slike undersøkelser er intet bevis på hva som vil skje – men det er et moment som man kan velge å tillegge vekt eller ikke.

Flere forskere har i det siste uttalt seg negativt, bl.a. i VG i går, om forslaget om å redusere formuesskatten. En del av dem uttrykker bare politiske meninger, mens andre har forsket på temaet. Årsaken til at de er negative, er ikke at det er dokumentert at et kutt i formuesskatten ikke har vekstfremmende virkninger – men at det ikke er godt dokumentert at det har vekstfremmende virkninger. Noen av dem er også primært opptatt av fordelingsvirkningene, som det er forsket mer på, men som, etter min mening, bare er av symbolpolitisk betydning. Villeman Vinje og jeg har skrevet om det her.

Det mest interessante med denne debatten er imidlertid, etter min mening, noe helt annet. Den sier nemlig mye om det generelle politiske klimaet i Norge.

Det pågår nå en voldsom debatt, der både opposisjonen, pressen og mange forskere nærmest forlanger at Regjeringen må kunne gi en presis og dokumenterbar beskrivelse av de konsekvensene en reduksjon i formuesskatten på ca. fire milliarder kroner (ca. en tredjedel av formuesskatten) vil ha – aller helst allerede neste år. Men foregår det noen tilsvarende debatt om alle de budsjettpostene der utgiftene neste år skal øke?

Hvem kan gi en presis og dokumenterbar beskrivelse av hvilken effekt det vil ha at bevilgningene til forskning, til lærerløft, til samferdsel, til bistand og til politiet økes, til dels kraftig? Finnes det overhodet noen kritiske røster – i pressen eller på Stortinget – som forlanger like klare svar om dette som Valen har krevet om skattelettelsene i dag?

Jeg tror ikke det.

Den begredelige sannheten er nok at de fleste politikere i Norge med stor letthet bruker borgernes og bedriftenes penger uten å være så nøye med hvilken effekt det har – mens det skal svært mye til for at de vil la borgerne og bedriftene beholde og bruke pengene sine selv, med mindre de kan dokumentere at pengene blir brukt på en svært fornuftig måte.

Dekningen av Regjeringens forslag om å redusere formuesskatten har vært akkurat så ensidig som man kunne forvente.  All dekning, med noen ytterst få unntak, dreier seg om fordeling, om voksende forskjeller, om å snu Robin Hood-prinsippet på hodet og om å «gi» fire milliarder kroner til de aller rikeste i samfunnet.  Hvorfor vil egentlig Regjeringen seg selv så vondt? Er det, slik SVs stortingsrepresentanter påstår, payback-time til regjeringspartienes bidragsytere? 

Selv mener jeg at hele formueskatten burde vært fjernet, og det er flere grunner til det:

1.Et praktisk talt samlet næringsliv mener det er viktig at formuesskatten fjernes. 11 næringsorganisasjoner med til sammen over 110.000 bedrifter med over 900.000 ansatte, har, siden 2008, sammen arbeidet for at formuesskatten på næringsinvesteringer skal fjernes, fordi de mener den er skadelig for verdiskapingen og norske arbeidsplasser.  Det er altså helt feil, slik f.eks. SSB-forskeren Rolf Aaberge har hevdet, at «formuesskattedebatten er startet og drevet frem av noen få superrike». Det er hele bredden av norsk næringsliv som står bak denne debatten.

2.Dette ønsket fra næringslivet er ikke nytt. Første gang flere av næringsorganisasjonene gikk sammen i et arbeid for å få avviklet formuesskatten, var i 1993. Da sendte bl.a. NHO, HSH (nå Virke) og Norsk Bondelag et felles brev til FrP, Høyre, KrF og Sp (Venstre var ikke representert på Stortinget), der de konstaterte at det allerede var et flertall på Stortinget for å fjerne formuesskatten på arbeidende kapital og derfor ba om at partiene fulgte opp løftene sine. Formuesskatten er altså ikke et tema som har dukket opp fordi vi har fått en blå regjering. Det er over 20 år siden næringslivet første gang ble forespeilet en fjerning av den mest skadelige delen av formuesskatten. Siden har også LO, og næringsministre fra Arbeiderpartiet, problematisert formuesskattens skadelige virkninger.

3.I forbindelse med skattereformen av 2006, som ble vedtatt i 2005, følte nok mange i næringslivet at de, via sine organisasjoner, ble direkte lurt til å inngå et kompromiss som den daværende regjering og Stortinget senere brøt. Meningen var at utbytteskatten skulle innføres, mens formuesskatten skulle fjernes. Det første skjedde, mens det andre foreløpig ikke er blitt noe av, hvilket betyr at den direkte skatten på norsk eierskap har økt betydelig siden – fra to milliarder kroner i 2005 til 15 milliarder kroner nå. Dessverre vil nok denne episoden gjøre det vanskeligere å inngå lignende kompromisser i fremtiden, fordi næringslivets tillit til myndighetene som “avtalepart” er redusert.

4.Formuesskatten har svært lite å si for fordelingen i Norge.  Det som har mest å si for fordelingen, er velferdsordningene (ca. 72 prosent), mens det som har mindre å si, er skattene (ca. 28 prosent). Formuesskatten spesielt påvirker bare ca. to prosentpoeng av fordelingen i Norge, hvilket vil si at den kunne fjernes helt uten at den i nevneverdig grad ville påvirket den såkalte gini-koeffisienten, som er et mål på økonomisk ulikhet i et samfunn. Og da skyldes det primært middelklassens formuesskatt på nedbetalte boliger – ikke formuesskatt på bedriftene. Årsaken er at de aller fleste som betaler formuesskatt, er helt vanlige mennesker – mens under 0,2 prosent av dem er så superrike at de har en netto formue på over 100 mill. kroner og derfor blir brukt som eksempler av bl.a. mediene. 

5.Regjeringen foreslår ikke å fjerne formuesskatten, men å redusere den – provenymessig med litt under en tredjedel. Samtidig foreslår Regjeringen å øke de offentlige utgiftene omtrent like mye som den foregående regjeringen pleide å gjøre. Samlet sett påvirker nesten ikke forslaget til statsbudsjett, dersom det blir vedtatt, fordelingen i Norge. Gini-koeffisienten vil være den samme som den er nå. (Det betyr ikke at alle de forslag Regjeringen har fremmet, er gode – for også andre forslag kan lede til et slikt resultat.)

6.Hva en reduksjon eller fjerning av formuesskatten vil ha å si for verdiskapingen, er det vanskeligere å si noe om. Det vi vet, er at formuesskatten havner i øverste sjikt når man spør bedriftene hvilke skatter og avgifter de ønsker redusert eller fjernet – og vi vet at bedriftene selv mener at de ville investert mer, dersom de slapp å betale formuesskatt. At skatten også må betales når bedriftene går med tap, gjør den spesielt skadelig. Forhåpentligvis vil flere forskere enn de vi hittil har hørt fra på NHH, etter hvert gi bidrag til debatten om den vekstfremmende virkningen av ulike typer skattereduksjoner.

7.I 2014 er det ca. 550.000 personer som betaler formuesskatt. Kun noen ytterst få av disse – ca. 800 personer – er i den gruppen særlig mediene er opptatt av, nemlig de superrike. Det private forbruket til denne gruppen er allerede mer enn høyt nok og vil selvsagt ikke bli påvirket av at formuesskatten endres. Men 80 – 90 prosent av formuen deres er i arbeid i næringsvirksomhet, og denne delen av formuen vil merke en forskjell: Det blir mer igjen til å investere i ekspansjon og nye arbeidsplasser – og investeringene vil få samme rammebetingelser som utenlandske konkurrenter har. Et klart flertall av bedrifter svarer at de vil styrke bedriften, dersom formuesskatten på næringsinvesteringer fjernes. Og dersom verdiskapingen styrkes, vil det gi større inntekter til fordeling siden.

8.Hvis formuesskatten ble fjernet helt, hvilket Regjeringen ikke har lovet, vil noen svært få personer, i år hvor de ikke tar ut utbytte fra sine bedrifter, kunne bli personlige nullskatteytere. Dette betyr ikke at de ikke bidrar til fellesskapet, for all den kapitalen de har investert i næringsvirksomhet, blir allerede i dag ilagt skatt. Bedriftene og deres eiere ber dessuten ikke om å få slippe å betale skatt – de ber bare om å slippe å betale en bestemt skatt, som de mener skader verdiskapingen mer enn andre skatter gjør, bl.a. fordi den er konkurransevridende.

Vi er, sånn cirka, både det rikeste og det likeste landet i verden.  Begge deler er det vel verdt å ta vare på.

Men det er ikke sikkert vi gjør det ved å stirre oss blinde på stillestående tall i et statsbudsjett.

Vi må også se på virkningen tallene har – på arbeid og verdiskaping, sparing, fordeling og skatt.

I går skrev jeg en blogg med 11 råd til Regjeringen før statsbudsjettet legges frem i neste uke.

Mitt sjette råd dreide seg om perspektivmeldingen, som Stoltenberg II-regjeringen la frem i 2013, og hva den betyr for norsk økonomi. Min kollega Mathilde Fasting har forsøkt å beskrive utfordringene med litt enklere ord i denne pamfletten.

Kort fortalt lyder historien slik: 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Norge er blitt et av verdens rikeste land, dels på grunn av flaks, dels fordi vi har vært dyktige. Det siste tiåret har vært et supertiår for Norge, fordi vi har kunnet selge dyrt og kjøpe billig og dermed tjene på de ubalansene i verdensøkonomien som har skapt problemer for mange andre land.

Det perspektivmeldingen viser, er at denne glansperioden nå går mot en slutt. Fra å ha store overskudd på statsbudsjettet vil vi, litt etter 2020, begynne å gå med underskudd, og finansieringsutfordringene vil da forsette å stige i årene som kommer på grunn av den såkalte eldrebølgen. Dersom vi ikke gjør noe for å møte disse utfordringene i tide, vil underskuddet vokse så mye at det kan bli uhåndterlig.

Det er SSB som forestår de beregningene som lå til grunn for perspektivmeldingen. I det siste nummeret av Samfunnsøkonomen presenterer SSB-forskerne oppdaterte beregninger, som bl.a. viser at NRK Brennpunkts presentasjon av utfordringene måtte virke villedende på mange. Det SSB-forskerne viser, er nemlig at det ikke på noen måte vil være lett å finansiere fremtidens velferdsstat, men at det tvert om vil kreve modige politikere som gjør kloke valg i tide. Jon Hustad har beskrevet det godt i siste nummer av Dag og Tid.

I denne situasjonen er det, etter min mening, hverken riktig eller viktig at Norge påtar seg ytterligere forpliktelser på mellom, i beste fall, ca. 20 milliarder kroner og i verste fall ca. 60 milliarder kroner for å gjennomføre et idrettsarrangement. Noen av pengene som skal brukes på OL, vil nok bli brukt uansett, fordi de går til helt nødvendige investeringer i f.eks. infrastruktur – men mange av pengene kan brukes på noe annet, dersom vi velger å si nei til å arrangere OL.

Jeg respekterer politikere som tør å gå mot folkemeningen når deres samvittighet forteller dem at det er viktig og riktig for landet å gjøre det. Det er bl.a. derfor vi ønsker å ha et representativt demokrati. 

Men OL er ikke viktig for landet, og det er sterkt delte meninger i partiene, i idrettsbevegelsen og i folket om hvorvidt det er riktig for landet. Spørsmålet er derfor om politikerne har samvittighet til å gjennomføre et så kostbart arrangement som så mange er mot. 

Vanligvis er det ansvarlige politikere som vil spare penger og dempe veksten i offentlige utgifter – mens folket, i alle dets avskygninger, bare krever at det skal bevilges mer.

I denne saken er det omvendt: Ansvarlige politikere argumenterer for OL, selv om det vil koste svært mye penger – mens store deler av folket sier nei, fordi det blir for dyrt.

Det skal bli interessant å følge debatten om OL, statsbudsjettet og norsk økonomi fremover, dersom Stortinget med knapt flertall, en delt regjering og et splittet folk sier ja til å bruke så mye ressurser på et idrettsarrangement i 2022. 

Onsdag i neste uke presenterer Høyre/FrP-regjeringen sitt første statsbudsjett – dvs. det første statsbudsjettet Solberg-regjeringen selv har laget “fra scratch”.

Personlig er jeg ikke enig i at det er så lite en ny regjering kan gjøre med det statsbudsjettet den overtar fra en avgående regjering, noe jeg har skrevet om her. Men jeg er enig i at årets statsbudsjett, som altså er budsjettet for 2015, er den første ordentlige muligheten for en ny regjering til å starte gjennomføringen av store reformer og tiltak. Og det er ikke bare den første ordentlige muligheten – det er også den beste muligheten i hele stortingsperioden og kanskje i hele Regjeringens levetid. Også dette begrunnet jeg i innlegget mitt her.  

Så hva bør Regjeringen legge vekt på, hvis dette er den første og beste muligheten den har til å lage et statsbudsjett som, etter Regjeringens mening, er godt for landet?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg har noen råd:

1. Regjeringen bør legge vekt på å forklare oss hvorfor det er viktig at akkurat denne regjeringen styrer landet. Hva er det Regjeringen vil oppnå, og hvordan vil Solberg-regjeringen bli husket?

Selv har jeg vært tilknyttet eller medlem av tre tidligere borgerlige regjeringer, nemlig Willoch-regjeringen, Syse-regjeringen og Bondevik II-regjeringen. Syse-regjeringen satt svært kort og vil nok (dessverre) mest bli husket for at EU-saken felte den. Men når det gjelder Willoch- og Bondevik II-regjeringen er det en slående forskjell. “Alle” kan i dag fortelle hva Willoch-regjeringen sto for og hva den blir husket for. “Ingen” kan fortelle noe tilsvarende om Bondevik II-regjeringen.

Dette er derfor mitt første råd til Solbergs regjering: Dere må fortelle historien om dere selv, om hvorfor dere vil regjere landet og hva dere vil med statsbudsjettet for 2015.

2. Regjeringen bør legge vekt på å forklare oss at ting tar tid – og hvorfor det tar tid.

Alle som tenker seg om, forstår at store reformer eller omstillinger i offentlig sektor ikke kan gjennomføres i en håndvending. Men alle vil være mye mer tålmodige, hvis det går i riktig retning, hvis de vet hva som er målet, og hvis de vet omtrent når de kan forvente å nå målet.

Derfor er det ikke så farlig om ikke alle løftene i Sundvollen-plattformen blir innfridd med en gang – bare det går i riktig retning, og det blir klart at Regjeringen har en plan.

Så derfor er dette mitt andre råd til Regjeringen: Fortell hva dere har gjort til nå og hvilken plan dere har for veien videre.

3. Regjeringen bør innrømme at noen løfter ikke kan eller bør innfris likevel – og si det i klartekst.

Det skjer for alle regjeringer: Når man kommer inn i regjeringskontorene og blir “realitetsorientert” av et ytterst kompetent embetsverk, viser det seg at noen av løftene man har gitt – og kanskje endog skrevet inn i regjeringsplattformen – ikke holder mål, enten fordi de blir for dyre eller rett og slett var litt for dårlig tenkt. Når man innerst inne vet det, bør man si fra: Vi tok feil, vi gjør om, vi vil gjøre det på en annen måte – eller vi vil simpelthen gjøre noe helt annet.

Mitt råd til Regjeringen er derfor at den innrømmer feil og mangler fremfor å risikere å bli drevet fra skanse til skanse av opposisjonen, som alltid er beredt til å avsløre en regjerings svake sider.

4. Regjeringen må vise at løftet over alle løfter faktisk blir holdt. Høyre og FrP har lovet at de vil prioritere fire budsjettområder høyere enn Stoltenberg II-regjeringen gjorde, fordi det er bra for landet, og fordi det er i samsvar med den handlingsregelen nesten alle partier har vært enige om. Det gjelder infrastruktur, utdanning, forskning og vekstfremmende skattelettelser. Eller sagt på en annen måte: Disse fire områdene skal legge beslag på en større del av budsjettet under Høyre/FrP-regjeringen enn de gjorde under Stoltenberg II-regjeringen. 

Mitt råd til Regjeringen er at den legger stor vekt på å synliggjøre og dokumentere at den oppfyller dette løftet, at prioriteringen virkelig er bedre enn under den forrige regjering, og at dette ikke bare er et “blåblått” påfunn, men faktisk noe også Arbeiderpartiet var svært opptatt av den gangen handlingsregelen ble vedtatt på begynnelsen av 2000-tallet.

5. At Regjeringen må holde seg godt innenfor handlingsregelens yttergrense, altså fire prosent, er selvsagt. Men situasjonen er ikke helt slik den var, da fire prosent-regelen ble vedtatt. Siden den gang har både Norges Bank-sjefen og f.eks. Venstre tatt til orde for å redusere uttaket til tre prosent – enten fordi langsiktig forventet avkastning er redusert og/eller fordi man frykter en for sterk vekst i offentlige utgifter uten en strammere regel.

Uansett er det slik at en regjering som også prioriterer skattelette, og ikke bare økt offentlig forbruk, kan tillate seg å bruke noe mer enn en regjering som bare prioriterer økt offentlig forbruk. Skattelette er nemlig en måte å spare på. Eller sagt på en annen måte: Frem til ca. 2020 – 2025, mens det fortsatt er store overskudd på statsbudsjettet, er det prinsipielt sett to måter å spare til fremtidige generasjoner på: Vi kan gjøre det ved å øke bevilgningene til oljefondet (SPU), der økt sparing normalt gir avkastning – eller ved å redusere skattenivået, der avkastningen vil komme i form av en mer innovativ, robust og konkurransedyktig økonomi, dersom skattelettelsene innrettes riktig. 

Mitt råd til Regjeringen er at den legger større vekt på å forklare hvorfor skattelettelser er viktig nå og får bedre frem at venstresidens argumentasjon om at vi må velge mellom “skattelettelser eller velferd” er for enkel. Selv har jeg drøftet noen perspektiver her, og når det gjelder formuesskatten spesielt, er den drøftet her.  

6. Regjeringen må også vise at den har forstått hva Stoltenberg II-regjeringen skrev i den såkalte perspektivmeldingen, som ble fremmet våren 2013. Der går det frem, med all mulig tydelighet, at det kan bli mindre morsomt å vinne valg når vi har passert 2020. Årsaken er at statsbudsjettet da vil begynne å gå med underskudd, og at vi i stigende grad vil merke de finansieringsproblemene som er knyttet til den kommende “eldrebølgen”.

Men: Økonomiske problemer som kan forutsees, løses best, dersom man gjør litt i tide – fremfor å utsette alt til det blir kritisk. Det gjelder for oss som privatpersoner, og det gjelder også for staten.

Mitt råd til Regjeringen er derfor å kommunisere klart og tydelig om de utfordringene som ligger foran oss, hva som skal til for å møte dem, og – ikke minst – vise hvordan man allerede nå tar de første skritt for å dempe den negative effekten av at stadig færre må forsørge flere i fremtiden. Å forklare at nettopp skattelettelser nå kan gjøre det lettere å finansiere velferdsstaten i fremtiden er én viktig pedagogisk oppgave, men også andre tiltak er viktige for å forberede oss på fremtiden.

Regjeringspartiene og Venstre og KrF kan for øvrig søke råd hos sine ungdomspartier, som har forstått hva Perspektivmeldingen dreier seg om.

7. Det er en sikker effekt av alle forslag til statsbudsjett i Norge at det blir “ramaskrik” blant grupper som føler seg rammet. Riktig nok tilhører det sjeldenhetene at noen virkelig blir rammet i form av reelle kutt, men “kutt” i Norge er ofte det samme som mindre budsjettøkninger enn man ellers kunne fått eller hadde ventet seg. Vi er rike og bortskjemte og har tapt forbindelsen mellom vanlige skattebetalere (dvs. oss) og alle de som mottar støtte (dvs. oss) av syne.

Mitt råd til Regjeringen er derfor å tale klarere om hvor heldige vi er i Norge; om forskjellen mellom Norge og andre land – og om forbindelsene mellom tæring og næring, yte og nyte, rett og plikt – og om betydningen av at ikke all virksomhet i sivilsamfunnet er en post på statsbudsjettet. En virkelig stor oppgave i vårt oljesmurte land er å gjenopprette forståelsen for forbindelsen mellom det å skape verdier og det å forbruke dem – mellom verdiskaping og velferd. 

8. Det er fristende, for enhver politiker, å bygge monumenter over seg selv og å forsøke å unndra seg vanlige prioriteringer. Intet er derfor bedre enn å greie å få vedtatt en “handlingsregel” for automatisk økning i de offentlige utgiftene – uten hensyn til behov eller prioritering. Typiske eksempler på slike “regler”, som appellerer til vår sektoregoisme eller sinnelagsetikk, er “regelen” om at det må gå én prosent av BNI til bistand, at det må gå én prosent av statsbudsjettet til kultur, eller at det må settes av en bestemt sum til et fond for forskning og nyskaping. 

Jeg har selv arbeidet ivrig for slike løsninger, fordi det tjente det som for tiden var “min” sektor. Og det finnes argumenter som taler for at man av og til binder seg til masten med slike mekanismer: Det kan være nødvendig for å holde veksten i offentlige utgifter nede (jfr. opprettelsen av oljefondet eller den egentlige handlingsregelen), og det kan være nødvendig for å greie å prioritere noe som er lite populært, som f.eks. vedlikehold eller forskning. Problemet er at slike mekanismer kommer på plass nokså tilfeldig og uten en helhetlig vurdering av når og i hvilke tilfeller de er spesielt ønskelige.

Mitt råd til Regjeringen er at den tar mot til seg og enten avvikler alle slike mål – eller legger til rette for en bred drøfting av hensikten med og konsekvensene av å ha dem. I verste fall forteller slike mål og bindinger på budsjettet ingenting om behovet eller evnen til å løse problemer, men kan, tvert om, bidra til å svekke interessen for reell problemløsning, fordi man blir mer opptatt av budsjetter enn resultater.

9. Det er et problem i offentlig sektor at budsjettet og horisonten er så kortsiktig. Det skyldes muligens at valgene kommer (minst) hvert fjerde år. Tålmodigheten, når det skal foretas omstillinger som kan spare penger over tid, er ofte mye større i mer private og kommersielle virksomheter. Et mer konkret problem er selve budsjettprosessen i seg selv, som nesten bare er basert på ettårige budsjetter.

Mitt råd til Regjeringen er å forsøke å skape større forutsigbarhet og i hvert fall å la deler av budsjettet være flerårig.

10. Et annet problem i offentlig sektor er at det er vanskelig å måle og vurdere produktiviteten  – samtidig som vi vet at økt produktivitet har enormt stor betydning for vår evne til å finansiere velferdsstaten i fremtiden.

Så hva vil det si å øke produktiviteten?

Enkelt sagt betyr det at offentlig sektor enten må få mer ut av de samme ressursene, få like mye ut av mindre ressurser, eller få “overproporsjonalt” mer ut av mer ressurser. Det fins mange eksempler på at dette er mulig, men det er sjelden mulig å få til, dersom man hele tiden øker tilgangen på ressurser.

Det vil etter hvert komme flere forslag til hvordan man kan øke produktiviteten fra Produktivitetskommisjonen. Men det er ingen grunn til å vente på den. Mitt råd til Regjeringen er derfor at den allerede nå prøver å fremtvinge produktivitetsforbedringer ved å be om (minst) de samme resultatene med en ressursbruk som ikke øker like mye. En liten økning i produktiviteten hvert år vil ha enormt stor betydning for vår evne til å finansiere fremtidens velferdsstat.

11. Mitt siste råd til Regjeringen dreier seg om selve budsjettprosessen. Jeg har skrevet om den her, og selv om prosessen er litt annerledes nå, tar den fortsatt altfor mye tid og oppmerksomhet, både for regjeringene, i regjeringsapparatet, i Stortinget og i den politiske debatten.

Hvis Regjeringen kunne bidra til å dempe forventningene og forklare hvor lite budsjettet – og ikke minst budsjettendringene – betyr og bør bety i et liberalt og vitalt demokrati som det norske, hadde det vært en fordel. Det ville gitt mer plass til mer spennende debatter enn alle de debattene vi nå hører om penger – blant folk som sier at de ikke bryr seg om penger.

Men det ville også bety mye, dersom Regjeringen kunne tydeliggjøre næringslivets og sivilsamfunnets betydning for vår velstand og velferd. Mange synes å tro at statsbudsjettet betyr alt, mens det i virkeligheten betyr ganske lite.

Det som betyr noe for vårt velbefinnende, vår velstand og velferd, er ikke Regjeringens innsats, men befolkningens innsats.

Det bør Regjeringen si tydelig – fremfor, som andre regjeringer, bare å skryte av seg selv.

Jeg beklager å måtte si det, men når jeg leser Lena Lindgrens artikkel om Pisa i ukens utgave av Morgenbladet, får jeg en bestemt følelse av at hun ikke vet hva OECDs Pisa-undersøkelse egentlig er.

Hun skriver om “tester” som “vi holder oss med” i norsk skole, om OECDs “testregime” og om “Pisas testvelde” – og hun mener at vi bør “insistere på at det finnes et nasjonalt handlingsrom og momentum for å bryte ut av Pisa-regimet”, “hvis norske politikere mener det er best”. Vi kan nemlig “slutte med Pisa-testing den dagen vi ikke vil lenger”, skriver Lindgren, som også harsellerer litt med professor Sten Ludvigsen, som har ledet utvalget som har sett på Fremtidens skole, fordi han ser overrasket ut når Lindgren spør om ikke Norge bør “gå vekk fra Pisas tester”. “Bare å ta opp problemstillingen er helt virkelighetsfjern, kan jeg se på ham”, skriver Lindgren.

Mon det? Kanskje var Ludvigsen overrasket av helt andre grunner?

Enhver som leser Lindgrens artikkel, og som ikke selv har kunnskap om Pisa, må få inntrykk av at Norge har sluttet seg til et “regime” som innebærer en masse testing av elevene i norsk skole. Uttrykket “testvelde” etterlater inntrykk av at det foregår overdrevent mye testing, fordi vi har blitt et “underbruk av OECD” etter at “testregimet” til Pisa og OECD “ble innført” – men at disse testene er noe vi kan slutte med, hvis vi vil og er litt mindre servile overfor OECD.

Men OECDs Pisa-undersøkelse er ikke først og fremst testing – det er forskning.

Det går til enhver tid cirka 600.000 elever i norsk grunnskole. Å være med på OECDs Pisa-undersøkelse innebærer at det hvert tredje år blir trukket ut 4 – 5000 elever som gjennomfører en to timers prøve og deretter fyller ut et spørreskjema om forhold som kan ha betydning for prestasjonene. Hvert tredje år går altså forskerne inn i norsk skole og “tester” godt under en prosent av elevene, og siden det alltid er 15-åringer som testes, er det umulig for en elev å bli trukket ut til å være med i Pisa-undersøkelsen mer enn en gang. Godt over 97 prosent av elevene i norsk skole får altså aldri noen befatning med Pisa-undersøkelsen overhodet.

Tre fagområder er valgt ut som gjenstand for undersøkelsen, nemlig lesing, matematikk og naturfag. Lesing er en ferdighet som ligger til grunn for all annen skolefaglig kompetanse – mens matematikk og naturfag er viktig for å greie seg i et moderne og høyteknologisk samfunn. Alle tre områder er viktige for allmenndannelsen.

I tillegg til dette forsøker Pisa å kartlegge elevenes læringsstrategier, motivasjon og selvoppfatning, samt elevenes syn på skolen og arbeidsmiljøet i klassen.

Pisa er en komparativ undersøkelse, som gjennomføres i mange land, både i og utenfor OECD, og det står et team av fremragende forskere bak hvert lands bidrag. I Norge er det Institutt for lærerutdanning og skoleutvikling ved Universitetet i Oslo som har ansvaret for det norske bidraget til Pisa-undersøkelsen. Funnene som gjøres, publiseres i de enkelte land året etter at undersøkelsen er gjort, ettersom det tar tid å bearbeide materialet fra så mange land. Den norske hovedrapporten er som regel på 3 – 400 sider.

“Hvem tvinger oss til å holde oss med testene fra Pisa?”, spør Lena Lindgren, og svaret er selvsagt at det gjør ingen. Norge bestemmer selv om vi vil være med på denne forskningsbaserte undersøkelsen, eller om vi ikke ønsker det. Første gang vi ble spurt, var Gudmund Hernes utdanningsminister, og det var dermed han som første gang sa ja til at Norge skulle delta. Siden har alle utdanningsministre sagt det samme – enten de har kommet fra SV, Arbeiderpartiet eller Høyre. Og da Tora Aasland (SV) var minister for høyere utdanning og forskning, bestemte hun at Norge også skal delta i den første “Pisa-undersøkelsen” i høyere utdanning.

Den første Pisa-undersøkelsen ble gjennomført i 2000 og publisert i 2001. Siden har det kommet fire undersøkelser til, og de er selvsagt i utvikling, etter hvert som forskerne vinner erfaring eller ønsker å undersøke nye områder. I den siste Pisa-undersøkelsen, som ble gjennomført i 2012 og publisert i 2013, deltok 65 land, hvorav 34 OECD-land, dvs. at alle OECD-land var med.

At Norge kan “gå vekk fra Pisas tester”, slik Lindgren formulerer det, er altså helt klart. Men bør Norge gjøre det?

Medienes enorme interesse for Pisa-undersøkelsen – og artikler som den Lena Lindgren har skrevet – kunne kanskje tale for det. Hun og andre journalister etterlater ofte inntrykk av at Pisa er noe som beslaglegger masse tid, som har ført til et “testvelde” i skolen, og som fører til at elevene lærer for mye av noe (hvilket forutsetningsvis må være lesing, matematikk og naturfag) og for lite av noe annet – fordi skolen har blitt mer opptatt av å lykkes i Pisa enn av å nå andre mål. Hun og enkelte andre påstår også at Pisa nærmest har blitt styrende for innholdet i norsk skole, men dette er en beskrivelse som verken den nåværende eller tidligere utdanningsministre kjenner seg igjen i. Det vises ofte til professor Svein Sjøberg, som er blitt kritisk til Pisa-undersøkelsen, men dessverre sjelden til de mange forskerne som står bak selve undersøkelsen.

Er så Pisa-undersøkelsen en faglig sett god undersøkelse?

Å bedømme det, krever i seg selv omfattende kompetanse, som jeg personlig ikke har. Men det var professor Svein Lie som ledet arbeidet med de første Pisa-undersøkelsene i Norge. Svein Lie er anerkjent som en fremragende ekspert på vurdering av slike undersøkelser og testers “godhet”, dvs. deres gyldighet, reliabilitet, validitet, metodebruk osv. Dessuten har forskerne vært ganske entydige og klare på ett punkt: Det er vanskelig å foreta komparative studier, men med Pisa lyktes man langt på vei med å overkomme de metodiske problemene som bl.a. følger av at landene for eksempel har ulike læreplaner.

Det er ingen som påstår at Pisa måler alt en skole bør måles på eller bør være. På den annen side syns jeg det er underlig at noen synes å mene at lesing, matematikk og naturfag ikke er viktig eller sentralt – eller bare er nyttig for “kremmere” og ikke for “medborgere”, slik Lindgren skriver. Jeg har et helt motsatt syn: Jeg mener at lesing og regning ikke bare er nyttig og nødvendig – det er også veier til dannelse, til historien, til kulturen og til våre muligheter til å delta i demokratiet. Jeg har aldri hørt noen med svake leseferdigheter fortelle meg hvor tåpelig det er at man undersøker om elevene i norsk skole kan lese. Det er det bare svært lese- og skrivekyndige personer som gjør.

Alle land holder seg med (ja, her kan uttrykket passe) ulike typer prøver som elevene må ta. Mange land har for eksempel nasjonale prøver og ulike kartleggingsprøver, slik også Norge har.Hensikten med disse prøvene er først og fremst å gi lærerne, elevene og foreldrene et godt grunnlag for å kunne hjelpe den enkelte elev til å oppnå forbedring og mer læring. I tillegg kan slike prøver brukes til statistikk som kan fortelle skoler, kommuner og velgere noe om kvaliteten på og kvalitetsforskjeller innad i skolen. Ethvert slikt prøvesystem kan bli bedre og bør derfor være gjenstand for diskusjon – men jeg går ikke nærmere inn på det her.

Pisa-undersøkelsen, derimot, kan ikke hjelpe den enkelte elev. Pisa-undersøkelsen er, som jeg har forklart, en utvalgsundersøkelse som inngår i et større forskningsprosjekt, hvis hensikt er å fortelle oss noe om hvordan det generelt eller gjennomsnittlig står til i norsk skole (eller mer presist: blant norske 15-åringer) innenfor noen få, men viktige områder – sammenlignet med andre land. Dette kan først og fremst være til hjelp for nasjonale myndigheter, som for eksempel kan danne seg et inntrykk av hvordan det generelt står til med matematikkferdighetene hos 15-åringer i Norge sammenlignet med andre land, og av hvordan utviklingen er, dersom man deltar i flere undersøkelser. Nærmere studier av funnene i Pisa – og annen kunnskap – kan deretter bidra til å si noe om årsakene til at situasjonen eller utviklingen er som den er og hvilke tiltak man eventuelt bør sette inn.

At Sten Ludvigsen ble overrasket da han ble spurt om Norge burde “gå vekk fra Pisas tester”, er ikke rart. Det ville i seg selv være uvanlig, dersom en forsker ga uttrykk for at vi ikke trenger mer forskning. Dessuten har han selvsagt rett i at et slikt spørsmål ligger langt utenfor utvalgets mandat.

Det er Regjeringen som bestemmer om vi fortsatt skal være med i Pisa-programmet, og så langt er det lite som tyder på at vi skal melde oss ut. Ingen politiske partier har tatt til orde for at vi ikke skal være med. Dessuten ville det se litt rart ut, dersom Norge – som eneste land i OECD og  mange andre land – ikke vil delta. Da er det bedre at man er på innsiden og bidrar til å gjøre studien så god som overhodet mulig.

Lena Lindgren ønsker seg en faglig sterk skole.

Det er jeg enig med henne i.

Vi trenger mer kunnskap i skolen.

Men vi trenger også mer kunnskap om skolen.

Jeg har vært statsråd i to regjeringer.

Jeg har aldri hatt behov for livvakter, enda det kunne gå en “kule varmt”, særlig da jeg var utdannings- og forskningsminister.

Jeg ble riktig nok passet på, men for statsråder som det bare er knyttet såkalt posisjonsrisiko til, er vaktholdet svært begrenset. Man passes i praksis litt på av regjeringens biltjeneste og sjåfører, men ellers merker man lite til politiet annet i forbindelse med helt spesielle begivenheter. I norske regjeringer er det normalt bare statsministeren som alltid har livvakt.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Likevel hender det at andre statsråder må ha livvakter i visse perioder. Erna Solberg, for eksempel, hadde livvakt i deler av den tiden hun  var kommunalminister, bl.a. fordi hun hadde ansvar for innvandringspolitikken og håndteringen av Mulla Krekar. Når man får slik livvakt, skyldes det som regel at det har kommet konkrete trusler knyttet til sakene eller saksfeltet man arbeider med, og at risikoen for vedkommende statsråd da er knyttet til noe mer enn posisjonen i seg selv. Om det er noen av dagens statsråder som har livvakt, vil jeg ikke ha sagt noe om. Av naturlige grunner er dette ting som man ikke snakker så mye om.

Det vi likevel må kunne si, er at stortingsrepresentant og tidligere kulturminister Hadia Tajik (Ap), i påfallende grad har måttet finne seg i å ha livvakt, både mens hun var statsråd og tidvis mens hun er stortingsrepresentant. Det påfallende er hvor mye hun har blitt fulgt av livvakter – og at hun i det hele tatt har fått så alvorlige trusler som kulturminister. For selv om f.eks. filmbransjen er sint på regjeringen, eller kulturlivet syns det får for lite penger, er det nok sjelden at det kommer trusler som gjør det nødvendig med livvakt.

Det er trist å måtte si det, men Hadia Tajik er antagelig den første statsråden i Norge som har mottatt trusler for den hun er – og ikke for det hun gjør eller sier. Hun må altså ha livvakt på grunn av trusler som kommer fordi hun – i tillegg til å være rogalending og norsk –  har innvandrerbakgrunn, er mørk i huden og muslim. 

Det er i dette begredelige lyset vi må vurdere den diskusjonen som har oppstått i forbindelse med Ulf Leirsteins “liking” på Facebook og diskusjonen mellom Tajik og Mazyar Keshvari i Debatten. Siv Jensen har rett i det hun sa på Politisk kvarter i går – at Ulf Leirstein selv har beklaget, og at alle vi som deltar i det offentlige ordskiftet, fra tid til annen må finne oss i å motta trusler og bli utsatt for netthets. Vi kan dessuten helt sikkert legge til grunn at Siv Jensen selv har fått sin dose og vel så det. Men det er likevel en forskjell: Siv Jensen kritiseres for det hun gjør, sier og står for – ikke kun for den hun er.

Hadia Tajik er ikke skvetten, og jeg antar hun tåler mye. Jeg er sikker på at hun også er i stand til å ta imot Ulf Leirsteins beklagelse. Samtidig syns jeg ikke det er urimelig å etterlyse Siv Jensen  i denne diskusjonen. Hun er den høyest rangerte statsråden i Regjeringen, og hun er Fremskrittspartiets leder.

Ingen organisasjoner, som består av mennesker, er fritatt for å gjøre feil. Og mennesker med dårlige holdninger finnes i alle partier. Ofte kan en ledelse overse uheldige hendelser og overlate til de det gjelder, å rydde opp. 

Men av og til bør også en leder tre i karakter og gi autoritet til det budskapet organisasjonen ønsker å formidle. 

Siv Jensen har stor gjennomslagskraft. Det ville gjøre godt for mange om Siv Jensen nå kunne sette ord på det mange føler: Det er ikke akseptabelt at representanter for politiske partier sprer hets og løgner om hva kolleger i andre partier står for – og spesielt ikke når det dreier seg om så alvorlige forhold som ekstrem og voldelig islamisme. Men når det først har skjedd,  fortjener det også partiledelsens beklagelse.

Sier hun det, kan det bidra til å forebygge nye episoder – og det vil fjerne enhver mistanke om at Fremskrittspartiets ledelse finner slike ting akseptabelt.

Det foregår for tiden to interessante debatter som vi alle er invitert til å delta i. Den ene er initiert av Arbeiderpartiet og handler om Anders Behring Breivik og hvor hans høyreekstreme holdninger kommer fra – og om dette er en debatt vi ennå ikke har tatt grundig nok. Den andre debatten, som bl.a. Fremskrittspartiet har vært opptatt av lenge, dreier seg om ekstrem islamisme og hvor de unge jihadistenes holdninger kommer fra.

Civita vil gjerne delta i begge debatter, bl.a. med et frokostmøte i morgen. Men beklageligvis forstyrres nå disse debattene av at forholdet mellom FrP og Ap er så surt etter Leirsteins “liking” og oppgjøret mellom Tajik og Keshvari på Debatten.

Hvis Siv Jensen kunne bilegge denne konflikten og si klart og tydelig hva hun mener bør være standarden i en debatt mellom partiene og våre folkevalgte, ville det være en stor fordel. 

Da ville hun utvise lederskap.

Via Adresseavisen og NTB og flere andre medier sprer det seg nå et forslag fra fylkesordfører for Arbeiderpartiet i Sør-Trøndelag, Tore Sandvik, om å “gi tilbake arbeidsgiveransvaret for lærerne til staten”.

I saken står det bl.a. at “det var i 2004 at daværende utdanningsminister Kristin Clemet (H) overførte arbeidsgiveransvaret for lærerne fra staten til Kommunenes Sentralforbund (KS) – til store protester fra lærerorganisasjonene. Partiet som sikret regjeringen flertall for dette i Stortinget, var imidlertid Arbeiderpartiet – som fattet vedtak om overflytting av arbeidsgiveransvaret på sitt landsmøte”.

Det er flere faktiske feil i denne saken, men den viktigste er denne:

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det var ikke arbeidsgiveransvaret som ble overført fra staten til kommunene i 2004. Kommunene har alltid vært lærernes arbeidsgiver.

Det som ble overført, var forhandlingsansvaret, dvs. at det i perioden før 2004 var staten som forhandlet lønns- og arbeidsvilkår med lærerorganisasjonene, mens det var kommunene som var arbeidsgiver, og som deretter bare måtte godta det forhandlingsresultatet staten og lærerne hadde kommet frem til. 

Man kan godt argumentere for at det er riktig at en gruppe arbeidstakere forhandler lønns- og arbeidsvilkår med andre enn sin arbeidsgiver, men det var ikke mange som gjorde det i eller før 2004.  Og når sant skal sies, hører jeg ikke så mange som mener det nå heller – hverken i de politiske partiene eller blant andre arbeidstaker- og arbeidsgivergrupper.

Og det er kanskje ikke så rart. Det er, meg bekjent, ingen andre yrkesgrupper i Norge som forhandler lønn og arbeidsvilkår med andre enn sin arbeidsgiver. Meg bekjent er det heller ingen andre land som har en ordning som den vi hadde før 2004, der lærerne forhandler lønns- og arbeidsvilkår med andre enn sin arbeidsgiver.

Om det bør være staten eller kommunene som bør være lærernes arbeidsgiver, er imidlertid en fair debatt. Man kunne jo tenke seg at lærerne, fremfor å være ansatt av og i kommunene, var ansatt i og av staten, og at de dermed  også forhandlet sine lønns- og arbeidsvilkår med staten. En slik endring ville representere et dramatisk brudd med historien, og det ville gjøre at Norge skilte seg kraftig ut fra andre land. I alle våre naboland, også Finland, er avtaleparten på arbeidsgiversiden kommunene og kommunenes organisasjon.

Det kan være mange argumenter som taler for og mot ulike løsninger. Jeg skal la det ligge nå – og i stedet bare nøye meg med å forsøke å bidra til å oppklare fakta.

Men én ting tror jeg vi kan være helt sikre på: Livet for lærerne var ikke problemfritt da de hadde staten som motpart heller. Utdanningsforbundet selv sier at det har vært “20 år med “krangel” om lærernes arbeidstid” –  og at det hele startet under Gudmund Hernes i 1993.

I den politiske plattformen for Høyre/FrP-regjeringen heter det at den vil “åpne for generell bevæpning i de politidistrikter der politiet selv mener det er den beste løsningen.” Dette er nå fulgt opp i et høringsbrev, som er sendt ut av Justisdepartementet.

Regjeringens standpunkt er både merkelig og beklagelig.

Det er merkelig at et spørsmål om generell bevæpning av politiet skal overlates til politiet selv. Politiets rolle og oppgaver i et rettssamfunn som det norske er i høy grad et spørsmål for nasjonale myndigheter, for fellesskapet og for våre folkevalgte organer. Politiets synspunkter skal selvsagt høres, men det bør ikke være noen automatikk i at politiet skal ha det endelige ordet i så prinsipielt viktige spørsmål. Det virker også merkelig at reglene for bevæpning av politiet skal kunne være forskjellig i ulike deler av landet – det må, om ikke annet, kunne lede til vanskelige situasjoner når politiet for eksempel krysser grensene mellom politidistriktene.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men viktigere enn at standpunktet er merkelig, er det at det er beklagelig. Spørsmålet om generell bevæpning av politiet kan ikke bare avgjøres av hva noen mener “er den beste løsningen” ( for øvrig uten at det er klart hva det skal være en løsning på), men også av hvilke konsekvenser det kan antas å ha at politiet blir bevæpnet.

Justisdepartementets høringsbrev er ganske kort og etterlater i grunnen flere spørsmål enn det gir svar.

Spørsmålet om generell bevæpning er ikke utredet. Høringen er basert på en utredning fra en arbeidsgruppe som nettopp ikke hadde som mandat å vurdere generell bevæpning av politiet, men som skulle vurdere en oppdatert våpeninstruks innenfor et regime med fortsatt ubevæpnet politi. Hensikten var bl.a. å gjøre det lettere  for politiet å bli bevæpnet når situasjonen krever det, men altså uten at man går til daglig og generell bevæpning. Justisdepartementet har deretter, på bakgrunn av regjeringsplattformen, bare føyet til et forslag om generell bevæpning der politiet mener det er den beste løsningen og vil overlate til Politidirektoratet å avgjøre hvor det skal skje.

Argumentene som brukes for å oppdatere den gjeldende våpeninstruksen er at politiet i dag er organisert i større politidistrikter enn før og derfor kan arbeide på en annen måte, at politiutdanningen er styrket, og at utviklingen “synes å være” at enkelte kriminelle oftere bærer våpen, og at noen av disse nå også har en lavere terskel for å bruke våpen. De eneste tilleggsargumentene departementet har for å foreslå adgang til generell og altså daglig bevæpning, er at politiet allerede er bevæpnet i våre naboland. Storbritannia nevnes ikke, men meg bekjent er britisk politi fortsatt ikke bevæpnet.

En av kvalitetene ved vårt samfunn er den høye tilliten borgerne har til hverandre og til myndighetene. Politiet er blant de institusjoner som et godt samfunn er avhengig av, og som selv er avhengig av tillit fra borgerne. Tilliten til politiet fikk seg en knekk etter 22.juli-tragedien, og det er fortsatt et stykke vei å gå før tilliten er gjenopprettet. Men vil bevæpning av politiet hjelpe?

22.julikommisjonen tok ikke stilling til spørsmålet, men pekte på en rekke andre forhold som avgjorde utfallet av politiets handlinger den dagen.  Likevel kan man jo ikke utelukke at et politi som til daglig er bevæpnet kunne gjort en bedre jobb – eller mer generelt kan etterlate en bedre følelse av trygghet og tillit hos noen.

Dette må imidlertid veies mot hvilke andre konsekvenser bevæpningen kan ha, og som overhodet ikke er drøftet i Justisdepartementets høringsbrev. I Sverige, der politiet altså bærer våpen til daglig, løsner også politiet flere skudd, hvilket fører til at flere blir skadet og mister livet. Svensk politi skyter visstnok seks ganger så ofte som norsk politi når man tar befolkningens størrelse i betraktning. Og uansett hvor trent politiet er, så øker også risikoen for å skyte feil person eller for å skyte riktig person på feil sted.

Jeg pleier, litt spissformulert, å si at det verste med USA er at noen stater fortsatt holder seg med dødsstraff – og den omfattende våpenbruken, som bl.a. skyldes en mektig våpenlobby som prøver å innbille folk at en stadig mer omfattende forekomst og bruk av våpen gir amerikanerne et tryggere samfunn. Det finnes mange forklaringer og historiske årsaker til at det er blitt slik, men det er ikke et system det er verdt å kopiere. Det er blitt en ond sirkel som det virker umulig å bryte.

Også Norge kommer høyt opp på listen over land med mange våpen, men det skyldes at mange driver jakt. Likevel skal man ikke kimse av disse våpnene heller: Hvor mange drap som skyldes vådeskudd, eller som skyldes at drapsmannen handlet i affekt og tilfeldigvis da hadde tilgang til et våpen, vet jeg ikke – men vi hører i alle fall om det. Akkurat som adgangen til å idømme dødsstraff fører til at flere blir straffet med døden, og at også uskyldige blir rammet på en uopprettelig måte – vil tilgangen til mer våpen føre til at flere blir skutt, skadet og drept, og at det også vil ramme uskyldige.

Heldigvis er Regjeringens forslag foreløpig bare på høring. Siden det er argumentert så dårlig for forslaget om generell bevæpning, kan man nesten mistenke Regjeringen for å ønske at det er et forslag de ikke må gjennomføre. Det er i hvert fall håp om at det blir konklusjonen. Politimestrene, som styrer de politidistriktene som eventuelt skal be om generell bevæpning, er ikke nevneverdig positive.

Det virker dessverre naivt å si at det aldri noen sinne vil bli nødvendig for norsk politi å bære våpen til daglig.

Men siden daglig bevæpning ikke bare vil føre godt med seg – men også, etter all sannsynlighet, vil bidra til å øke våpenbruken i politiet og samfunnet generelt – er det ingen grunn til å forhaste seg.

I Dagens Næringsliv pågår det for tiden en heftig debatt om formuesskatten. Er den til skade for verdiskaping og velferd, eller er den et nyttig redskap for å opprettholde lav ulikhet i Norge? Bør Regjeringen prioritere å redusere eller fjerne formuesskatten, eller er det andre skatter som er mer skadelige for arbeid og næringsliv?

Det var min kollega Villeman Vinje som utløste denne siste runden i debatten om formuesskatten. Han hadde skrevet et notat, som påviste at formuesskattens omfordelende virkning er marginal, et tema som var aktualisert i forbindelse med ulikhetsdebatten som har fulgt i kjølvannet av Thomas Pikettys bok, og som Civita bl.a. har omtalt her. 

Notatet møtte motbør fra flere forskere. De mente ikke at Vinje tok feil, men de var uenige med ham. Rolf Aaberge i SSB brukte riktig nok ordet “feil”, men meningen var “vurderingsfeil” og ikke faktafeil. Tallene og faktaene som Vinje har lagt frem, er det altså ingen som har bestridt. Dette er dessuten bare ett av flere notater og rapporter som Vinje har skrevet om formuesskatten og skatt generelt. 

I et innlegg Vinje og jeg skrev i DN 8.august, forsøkte vi å oppsummere hovedargumentene som brukes for og mot en fjerning av formuesskatten, samtidig som vi redegjorde for hvilke argumenter vi mener bør veie tyngst.

Samtidig skrev vi at “DN har snakket med enkelte forskere som er uenige i at formuesskatten bør fjernes (5.8.), og noen av dem mener at de har et mer «nøytralt syn» enn f.eks. Civita har. Men hva man betrakter som relevante fakta, og hvilken vekt man tillegger dem, vil selvsagt alltid være preget av ens verdier og politiske ståsted. Ingen forskere kan gi oss et faglig fasitsvar på om det er riktig å fjerne formuesskatten eller ikke. Forskningen kan, slik Civita har gjort, belyse argumentene for og mot med tall og fakta, men til slutt må det foretas en avveining av de ulike argumentene som er lagt frem. Det er fint at forskere deltar i den politiske debatten, men det er en illusjon å tro at de representerer et verdifritt eller nøytralt ståsted. Ikke minst i debatten om formuesskatten er dette svært tydelig.”

Flere kommentatorer, som formodentlig er enig med forskerne, har harselert litt med Civita, fordi vi ikke glatt kjøper forskernes konklusjoner. Det blir fremstilt som om vi diskrediterer forskningen og benekter fakta. 

Men så enkelt er det naturligvis ikke.

Det pågår en rekke debatter nå, som viser at forholdet mellom forskning og politikk er, og må være, mer nyansert enn våre kritikere skal ha det til. Evalueringen av sexkjøpsloven, for eksempel, møter sterk faglig kritikk fra bl.a. Fafo og Prosenteret. Og forskerne, som har sett på virkningen av kvoteringsloven, blir referert diametralt motsatt i norske og utenlandske medier. I norske medier har loven vært en suksess – i Economist og Newsweek fremstilles det nærmest motsatt. Bare den som leser selve rapporten kan danne seg et riktig inntrykk av de faktiske funn som forskerne har gjort.

Forskning er uhyre viktig, og det er også et gode at politikken som føres, generelt er blitt mer kunnskapsbasert. Jeg har selv, som tidligere minister, lagt stor vekt på det. Da stortingsmeldingen om Kunnskapsløftet ble fremmet, ble den ansett for å være den mest forskningsbaserte skolereformen noen sinne. 

Men troen på forskning – og ikke minst bruken av forskning i den politiske debatten – kan drives for langt, og det er det som ofte skjer nå. Politikere (mis)bruker forskning som debattstoppere, mens forskere (mis)bruker sin posisjon til å fremme politikk.

I et demokrati er det, for å si det enkelt, ikke forskerne, men folket som styrer – og folket behøver ikke å være enig med forskerne, selv ikke når forskerne har rett. 

Dessuten er det en hel rekke mulige feilkilder ved forskningen, som må tas i betraktning. 

• Forskning kan være dårlig.
• Funnene som forskerne gjør, kan være usikre. Det er ikke tilfeldig at ett forskningsresultat svært ofte fører til at “det trengs mer forskning”.
• En politikk, som fører til et gitt resultat, kan ha utilsiktede virkninger som forskningen ikke har oversikt over.
• Ulike forskningsmiljøer, som forsker på det samme, kan komme til motstridende resultater.
• Og: Forskerne er ikke nøytrale eller verdifrie maskiner, men mennesker. De velger temaer, vektlegger fakta og vurderer fakta forskjellig, avhengig av hvilke verdier og holdninger de har og hvor de står politisk.

En forsker, som forleden skulle kommentere en undersøkelse vedrørende kronprinsparets skolevalg, sa samtidig at han var “sterkt kritisk” til valget de hadde gjort, fordi de valgte “bort det som skaper et likere Norge”. Forskerens kommentarer kan selvsagt være interessante likevel, men nøytrale eller verdifrie er de ikke.