Kristin Clemets blogg Her skriver jeg om ideer, verdier og politikk.

Tenk deg et nesten perfekt samfunn. Det er velstående og moderne og har, ved hjelp av avansert forskning, funnet frem til den perfekte balanse mellom familieliv og arbeidsliv, mellom kvinner og menn, voksne og barn.

Modellen er ganske enkel: Før to mennesker får barn, skal den blivende moren slutte å jobbe i tre uker. Etter at de har fått barn, skal mor og far være sammen med barnet i 10 uker hver. Deretter kan foreldrene selv bestemme hvem av dem som skal være sammen med barnet i ytterligere cirka 30 uker.

Når barnet er ca. ett år, skal begge foreldrene være i jobb igjen, og barnet skal være i barnehage. Normal arbeidstid i dette samfunnet er ca. 7,5 timer pr dag. Idealet er at det skal være kort reisevei mellom barnas hjem og barnehagen, men siden de voksne fortsatt har reisevei til og fra jobb, er det meningen at barna kan være i barnehagen inntil cirka 10 timer pr dag.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Og slik fortsetter det til barna er fem – seks år. Da begynner de på skolen, og skoledagene er ikke like lange som dagene er i barnehagen. Men siden begge foreldrene jobber, begynner barna i en ny institusjon – en såkalt skolefritidsordning – der de kan være etter skoletid til foreldrene henter dem og til de blir store nok til å ta vare på seg selv etter skoletid.

Og slik går dagene – inntil barna selv blir voksne og får sine egne barn.

Det er en viss diskusjon om hvorvidt den kvoten mor og far må ha hver for seg med barnet, bør være på 10 eller 14 uker. Men ellers har modellen stor støtte blant politikere, kommentatorer og forskere. Mange av dem har riktig nok ikke brukt modellen selv, enten fordi de ikke har barn, eller fordi samfunnet ikke var kommet like langt den gangen de selv hadde små barn. I tillegg har mange av dem en mer fleksibel arbeidssituasjon enn vanlige folk har, slik at en sammenligning ikke blir så relevant. Men de vet heldigvis at modellen er riktig for andre.

Et annet spørsmål, som også har vært diskutert, er hvordan en slik modell kan gjennomføres for alle. En mulighet er å bruke tvang og dermed presse foreldrene til å gjøre det som er best. Men mange syns det strider for mye mot de grunnleggende frihetsverdiene som tross alt har gjort dette samfunnet så moderne og rikt.  En alternativ metode er derfor å betale folk og dermed lokke dem til å gjøre det som er best. Og siden staten er så rik, er det denne løsningen som er blitt valgt: De som velger den perfekte modellen, får mest penger av staten.  Ordningen kombineres med sterke sosiale sanksjoner, der særlig mediene spiller på lag med myndighetene og avslører folk som prøver å snike seg unna eller gjøre ting på en annen måte. Det er ikke så lett å vite om medienes fremstilling alltid er balansert. Men skal man tro det man leser, er de som velger annerledes, ofte både usympatiske, uansvarlige og lite empatiske.

Men mediene er ikke alene om å utøve sosial kontroll. Staten har opprettet et helt eget ombud som får lov til å fordømme dem som ikke følger modellen. Også statens kontrollapparat eser ut, slik at vi skal sikre oss mot både misbruk og utilsiktet bruk av modellen. Det er bl.a. kommet frem at noen foreldre er sammen med barna sine samtidig mens far har pappaperm, og det er helt i strid med statens intensjon og derfor noe mange vil vurdere å sette en stopper for.

Så selv om mange mener at modellen er perfekt, er det altså likevel noen problemer. Det fins fortsatt mennesker med umoderne holdninger, som unnlater å gjøre det som, objektivt sett, er best, både for foreldrene, likestillingen, barna og samfunnet. Og eksemplene på ulydighet er dessverre mange:

* Det finnes folk som mener at det er for tidlig å sende barn i barnehage allerede når de er ett år, og som hevder at vi ikke vet om dette er bra for barna i det lange løp – og som derfor nekter å begynne å jobbe igjen allerede når barna er ett år. Mange av dem stusser over en modell som tilsier at det er ekstremt viktig å være sammen med barna sine hele tiden i barnets første leveår, mens man nesten ikke behøver å være sammen med dem i årene etterpå.

* Det finnes folk som ikke syns at barna skal være så lenge i barnehagen og på SFO, og som derfor velger å jobbe deltid, slik at barna slipper å være så mye på borte fra hjemmet, og slik at foreldrene kan være mer sammen med dem.

* Det finnes også folk som mener at det er for slitsomt å ha både full jobb og flere barn, og som derfor velger lavere lønn og et roligere liv – i hvert fall i en periode.

*  I mer ekstreme tilfeller, der det f.eks. ikke er noen spreke besteforeldre som kan hjelpe til, løses dette problemet  ved at man ansetter en praktikant eller «au pair».

* Det finnes også folk som ikke syns de får vært nok sammen med barna sine, eller som ikke har mulighet eller råd til å ta ferie når alle andre har ferie, og som derfor tar barna ut av skolen utenom skoleferiene – bare for å feriere.

* Det finnes dessuten en del menn som ikke tar (full) pappapermisjon etter at barnet er født – og det finnes til og med noen kvinner som ikke tar full permisjon. Noen av dem mener at jobben de har, er for viktig eller umulig å være borte fra så lenge – mens andre mener at de kan få like god kontakt med barna sine ved å være sammen med dem på en annen måte. Det er allerede avslørt at en del meglere ikke tar full pappaperm, men om det samme gjelder bilmekanikere og bakere, er visstnok ikke kartlagt.

* Og: Det finnes foreldre som kombinerer permisjon og ferie på en slik måte at de kan være sammen med hverandre og barnet, enda modellen tilsier at det bare er én av dem som skal være sammen med barnet, mens den andre skal jobbe.

Det er heldigvis mange som kan gripe inn når mediene eller NAV avslører umoderne holdninger eller utilsiktet bruk av modellen.

Politikerne, som har skapt systemet, er ofte veldig raskt ute med å fordømme dem som ikke innordner seg, f.eks. fordi de er “gammeldagse”. Nesten alle medier mener det samme og skriver derfor syrlige kommentarer om de som velger annerledes, som enten tror de er noe, eller som ikke vet sitt eget beste. Likestillingsombudet, som vet veldig mye om hva som er best for oss, har en «pådriverrolle», så hun kan f.eks. omtale folk som «bakstreverske». Forskere deltar også og slår raskt ned på dem som reiser spørsmål ved om modellen virkelig er den beste for barna. Og arbeidslivets organisasjoner er også sterkt til stede, fordi de mener det er usolidarisk og dessuten umulig at ikke alle som har muligheten til det, jobber full tid.  Og det siste er unektelig et poeng: Dersom vi vil ha billige barnehager til alle, godt betalte permisjoner og alle de andre velferdsgodene vi har i dag, må vi jobbe mye – og det er dette modellen forutsetter at vi gjør. Ingen politiske partier har til nå stilt spørsmål ved dette premisset. Partiene vil, som vanlig, ha både i pose og sekk.

Det er ikke rart at debatten om tvang dukker opp igjen når det avsløres av det finnes folk som ikke lever opp til modellen. Likevel er det nok fortsatt flertall for å bevare et skinn av valgfrihet og heller innføre mer kontroll og flere sosiale sanksjoner overfor dem som ikke gjør som staten sier. Fremfor tvangsstaten, velger vi pekefingerstaten – den som moraliserer, latterliggjør og kontrollerer.

Men staten er ikke helt konsekvent. På noen områder er både staten og de fleste politikere, kommentatorer og forskere veldig enige om at man ikke bør blande seg for mye inn i menneskers private liv, fordi vi skal kunne leve livene våre og utfolde oss slik vi vil. Hvis to av samme kjønn, for eksempel, vil gifte seg og skaffe seg barn på en måte som hittil har vært betraktet som litt annerledes, bør man ikke blande seg bort i det – med mindre man selv vil bli fordømt. Hvis to av forskjellig kjønn, derimot, velger å ta ut pappaperm mens de er sammen om å være sammen med barnet sitt, eller kanskje velger å droppe pappapermen, er det noe vi alle kan være med på å fordømme og ta avstand fra.

Det er, tross alt, forskjell på privatliv.

PS: For ordens skyld: Denne teksten er skrevet i en ironisk tone. Jeg tror jeg kan rose meg av å ha vært tidlig ute med å støtte bl.a. homofiles soleklare rett til å leve livene sine slik de vil. Men jeg trodde ikke at jeg, mange år senere, skulle oppleve en så utbredt intoleranse overfor vanlige familier som ikke innordner seg det trange og “moderne” A4-samfunnet som politikereliten og kommentariatet nå er i ferd med å skape.

I forbindelse med debatten om kronprinsparets valg av skoler for sine barn, kunne vi bl.a. lese dette – akk, så forutsigbare – budskapet i Morgenbladets leder:

“Kronprinsparet er heller ikke alene om å tvile på at den norske skolen er god nok. Høyre og Fremskrittspartiet argumenterer for privatskoler blant annet ved å vise til at de gir et større mangfold og større valgfrihet. Det har de selvsagt rett i, men bare dersom en fellesskole betyr en helt lik skole for alle. Hvorfor skal det ikke finnes offentlige skoler med montessori-pedagogikk eller undervisning på engelsk på barneskolenivå? Det er viktigere å legge til rette for en bedre og mer variert offentlig skole, enn å åpne for flere privatskoler.”

Budskapet er forutsigbart, fordi det formidler den sedvanlige venstreside-angsten for alt som er privat.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men budskapet er ikke bare forutsigbart – det er også lite gjennomtenkt.

La oss et øyeblikk ta Morgenbladet på alvor: Det offentlige bør altså også tilby alternativer skoler – med alternativ pedagogikk, engelsk som undervisningsspråk og, må vi formode, ulike religiøse retninger og, muligens, mye annet mangfold, som kan skape en mer variert offentlig skole som ikke er en “lik skole for alle”.

Hvordan kan man egentlig gjennomføre en slik politikk?

Utgangspunktet er den norske lovtilstanden, som innebærer at vi har opplæringsplikt, men ikke skoleplikt – og at kommuner og fylker har plikt til å tilby en skoleplass til alle på henholdsvis grunnskole- og videregående nivå. Jeg har aldri hørt noen som ønsker å fjerne kommunenes og fylkenes plikt til å tilby en skoleplass til alle, og jeg antar at heller ikke Morgenbladet ønsker det – siden avisen er opptatt av at vi skal ha en offentlig skole “for alle”.

Så hvordan skal man “designe” et system som innebærer at kommuner og fylker også tilbyr alternative og ulike skoler til elevene?

Jeg ser tre muligheter:

1. En mulighet er at man lar de offentlige skolene velge hvilken profil de vil ha – om de f.eks. vil være montessori-skoler, steinerskoler, kristne skoler, internasjonale skoler eller noe annet. Hvem som skal bestemme hva profilen skal være, er ikke umiddelbart så lett å forstå, men la oss likevel anta at det blir slik: De offentlige skolene er ikke lenger like, men forskjellige. I så fall er det en logisk konsekvens at man også må innføre fritt skolevalg, og at mange elever vil måtte pendle, til dels langt, for å finne en skole de vil gå på. For å finne frem til et riktig antall plasser av hvert skoleslag, forutsettes også utstrakt bruk av markedsmekanismer, der det er foreldrene og elevenes etterspørsel som avgjør hvor mange montessoriplasser og hvor mange kristne skoleplasser som trengs. I et slikt regime må vi også tro at det vil bli mer konkurranse, der de ulike skolene vil forsøke å tiltrekke seg flest mulig elever. Skolene vil også trenge ildsjeler i ledelsen, som virkelig brenner eller kan stå inne for f.eks. den pedagogikken skolen tilbyr, og det forutsetter at kommunen må ha en annen rekrutterings- og tilsettingspolitikk.

Det var denne modellen SV, nærmest ved et uhell, gikk inn for da partiet fremmet sitt skolepolitiske program “Friskoler for alle” foran valget i 2003. Kristin Halvorsen var da så begeistret for ideen at hun mente at de offentlige skolene kunne få velge om de ville satse på latin eller gym. Forslaget var så dumt og lite gjennomtenkt at Halvorsen senere måtte si at hun angret og beklage at hun hadde tatt for mye Møllers tran.

Problemet med denne modellen er nemlig at den bryter med hele ideen bak den offentlige skolen og det offentliges plikt til å tilby en skoleplass til alle, nemlig at det er noe som skal være felles og likeverdig for alle. Vi skal få den samme opplæringen, de samme fagene og det samme antallet timer, samme hvor i landet vi bor. Modellen bryter dessuten med nærskoleprinsippet – prinsippet om at alle grunnskoleelever skal kunne gå på nærskolen, hvis de ønsker det. Et slikt prinsipp vil ikke være reelt, dersom nærskolene er helt forskjellige.

Det er også et problem at de som foreslår denne modellen – enten det er SV eller Morgenbladet – gjør det fordi de vil ha mindre “markedstenkning”, frie valg og konkurranse i skolen, mens det er nettopp dette de får. SV, for eksempel, ville altså la skolene få velge om de ville undervise i gym eller latin, men de ville ikke gi elevene fritt skolevalg – og dermed brøt modellen sammen.

2. En annen mulighet kunne være å si at det offentlige skal tilby skoleplasser til alle, slik det gjøres i dag – der alle får et noenlunde likt og likeverdig skoletilbud – men at det offentlige i tillegg skal etablere, eie og drive noen alternative skoler, som elever som ønsker det, kan velge. Dette er selvsagt fullt mulig, men igjen må det etableres en eller annen mekanisme som forteller det offentlige hvilke og hvor mange slike skoleplasser som trengs. Oslo kommune, f.eks., må jo ha noen begreper om hvor mange kristne skoler og steinerskoler den skal bygge, eie og drive. Man kan selvsagt forestille seg at kommunen bare har et begrenset antall plasser på slike alternative skoler, og at ikke alle som ønsker det, får plass. Men dette vil jo være et svært urettferdig prinsipp, dersom denne mangfoldige, offentlige fellesskolen skal være “for alle”. En mulighet for å finne ut hvor mange plasser som trengs, kunne kanskje være å lage et spørreskjema, der foreldre – etter at barnet er født – kan antyde hva slags skole de ønsker seg, slik at kommunen vet hva som forventes. Og kommunen må selvsagt vite dette i god tid, siden det tar lang tid å planlegge nye skoler.

Problemet med denne modellen er det vil være svært vanskelig for kommuner og fylker å planlegge for det rette antallet plasser – på de riktige steder – av hvert skoleslag. For få plasser av et bestemt skoleslag vil gå utover foreldrene og elevenes rett til en alternativ skoleplass – for mange plasser vil være sløsing med offentlige midler. For som vi vet fra før: Planøkonomi er vanskelig.

3. En tredje mulighet er at det offentlige tilbyr skoleplasser til alle, slik det gjøres i dag – og at man overlater til private, dvs. frivillige organisasjoner, enkeltmennesker, bedrifter og foreldregrupper – selv å etablere, eie og drive de alternative skolene de ønsker seg. Da behøver ikke det offentlige å være “synsk”, og det påtar seg ikke planleggingsutfordringer som nesten er uoverstigelige. For å forhindre at slike private skoler ikke bare blir forbeholdt de få som har råd til dem, kan man ha en ordning der det offentlige finansierer dem og stiller krav om at skolene skal være åpne for alle. Om det offentlige skal finansiere 100 prosent eller litt under 100 prosent av skolene, og om det skal være null i egenandel eller en bitteliten egenandel for elevene, kan diskuteres – så lenge forutsetningen er at ingen skal hindres i å gå på en slik skole fordi de ikke har råd.

Personlig ville jeg valgt alternativ tre. 

Fordelen med denne modellen er at det er et ganske enkelt system, som både sikrer et likeverdig skoletilbud til alle og det mangfoldet folk ønsker seg.

En annen fordel med denne modellen er at den allerede er innført.

Jonas Gahr Støre vil fornye Arbeiderpartiets politikk og skape et mer åpent, nysgjerrig og lyttende parti. Det er veldig bra.

Men han får ikke mye hjelp fra partiets nærmeste omland.

LO er blitt en konserverende kraft som, gjennom (minst) åtte år, er blitt altfor bortskjemt med å ha en uproporsjonal stor innflytelse i forhold til andre arbeidstakerorganisasjoner og arbeidsgiverne. LO er også blitt for opptatt av å ivareta egne interesser på bekostning av andres. To eksempler på det siste er kampen mot sosial dumping, som av og til drives så langt at det blir vanskelig for mennesker fra mindre rike land å delta i en fair konkurranse på arbeidsmarkedet – og motstanden mot en liberalisering av reglene for midlertidig arbeid, som kan komme utsatte grupper til gode.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Også Dagsavisen er bakstreversk. Dagens lederartikkel – Liv og lære – er en studie i intoleranse, illiberalitet og det motsatte av fornyelse.

Problemet er ikke at Dagsavisen synes at kronprinsparet har sendt et feil signal ved å velge en dyr privatskole. Det er en legitim debatt, som jeg for øvrig har kommentert her.

Ubehaget man føler når man leser Dagsavisens leder, er knyttet til den kulden og ufølsomheten som formidles overfor mennesker som ikke innordner seg. Jeg vet ikke om Dagsavisen mener at norske politikere burde forsøke å forby private skoler eller unnlate å støtte dem, men det ville vært en logisk slutning ut fra de meningene avisen har. Mer sannsynlig er det likevel at Dagsavisen mener at de privatskolene vi er dømt til å ha, bør reserveres for rike idioter – mens mennesker som kan tenke og ta ansvar, bør velge den offentlige skolen. Hvis ikke “øvrighetspersoner og symbolfigurer” gjør det, vil nemlig “fellesskapsløsningene (bli) undergravd”.

Dagsavisen tror altså at “øvrighetspersoner” (hvem snakker sånn i dag, forresten?) og “symbolfigurer” ikke har følelser eller noen ønsker om å gjøre det beste for sine barn. Dagsavisens lederskribent har tydeligvis heller ikke tilstrekkelig utviklet empati til å kunne forestille seg at “øvrighetspersoner” og “symbolfigurer”, som for eksempel Støre, kan ha barn med spesielle behov. De skal simpelthen velge løsninger som kan være dårlige for barna sine av hensyn til den A4-ideologien som bl.a. Dagsavisen forfekter, og som for øvrig er basert på et lass med myter. Hvorfor tror Dagsavisen at man tilhører “fellesskapet”, hvis man går på Tøyen eller Vinderen skole, mens man er utenfor fellesskapet, hvis man går på KG i Oslo, Steinerskolen på Nesodden eller Montessori-skolen i Drøbak? Hvilket resonnement ligger egentlig til grunn for en slik påstand? Hvorfor kan ikke fellesskapet være mangfoldig?

Fellesskapsbegrepet til Dagsavisen er uten substans. Barn som går på skole i Svolvær, føler ikke mer fellesskap med barna på Hovseter skole enn de føler med barna som går på Steinerskolen på Hovseter. Deres veier kan komme til å krysses senere i livet, og i den grad skolen da betyr noe, kan det like gjerne tenkes at de beste fellesskapene oppstår i møte mellom dem som har gått på litt forskjellige skoler, som har litt ulike erfaringer, og som derfor kanskje kan berike hverandre.

Jeg føler meg sikker på en ting:

Sosialdemokratiets store utfordring er å greie å bevege seg og politikken fra likhets- og enhetssamfunnet til et samfunn med nesten ekstremt mangfold – uten å kaste vrak på grunntrekkene i den norske samfunns- og velferdsmodellen. Dette strever også andre partier og våre naboland med, men noen greier det bedre enn andre.

Dagsavisens lederskribent er definitivt ikke blant dem som ligger i front.

Det skal bli spennende å se om Støre vil gjøre det.

Kolberg og hans parti har, i likhet med alle de andre partiene på Stortinget, medansvar for at vi har den opplæringsloven vi har i Norge. 

Av den fremkommer det at vi ikke har skoleplikt i Norge – men opplæringsplikt, og at denne opplæringsplikten kan fylles på ulike, men likeverdige måter.

Man kan, slik de fleste gjør, gå på en offentlig skole.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men kan, slik noen få gjør, gå på en offentlig finansiert privatskole (også kalt friskole eller frittstående skole).

Man kan, slik noen ytterst få gjør, ha hjemmeundervisning.

Og man kan, slik også noen veldig få gjør, gå på en privat finansiert privatskole.

Kronprins Haakon Magnus og prinsesse Märtha Louise gikk på offentlig skole og på en privatskole som mottar offentlig støtte, nemlig Kristelig Gymnasium i Oslo.  Og nå velger altså kronprinsparet én privatfinansiert privatskole og en offentlig finansiert privatskole for  sine  barn.

Kronprinsparet benytter seg dermed av nøyaktig de samme rettighetene som alle andre foreldre har i Norge, og som ingen partier, meg bekjent, har prøvd å ta fra oss. Vi har, i henhold til FNs menneskerettserklæring, rett til å velge opplæring for våre barn. Og vi har, i henhold til norsk lov, rett til å velge hvordan vi vil fylle opplæringsplikten. Det er, med respekt å melde, mer enn underlig at man skal få kjeft av landets folkevalgte, fordi man benytter seg av de soleklare rettighetene man har i henhold til norsk lov. 

Til Aftenposten i dag uttaler kronprinsessen det som burde være selvsagt: “Vi må som foreldre gjøre de valgene vi mener er best for akkurat våre barn.” Det har hun og kronprinsen rett til å gjøre, og det har også alle andre foreldre rett til.

Karin og Thorvald Stoltenberg valgte for eksempel å la lille Jens begynne på en privat skole. Jonas Gahr Støre og Marit Slagsvold valgte å la to av tre barn gå på en privat skole. Selv har jeg en sønn som har gått tre år på en privat skole og en datter som har gått seks år på en privatskole. Vi tilhører altså det lille mindretallet som, i noen år, har valgt en alternativ skole for våre barn.

Har vi gjort det fordi vi, slik enkelte politikere omtaler det, ville melde oss ut av fellesskapet? 

Selvsagt ikke. 

Det er umulig å vite hvilke beveggrunner de enkelte foreldre har. Kanhende er de sterke tilhengere av at barna skal undervises etter en spesiell pedagogikk, at de skal få en noe mer religiøst basert opplæring, at de skal få gå på en skole som ligger nærmere hjemmet, at de skal få gå sammen med venner eller familie, eller at de skal få et miljøskifte de trenger, f.eks. fordi de ikke trives på skolen eller blir plaget. Et annet motiv kan være et ønske om at barna skal lære mer av en spesiell ferdighet – f.eks. språk eller idrett.

Motivene kan altså være mange, og ingen har rett til å avkreve foreldre svar på så personlige spørsmål. Men bare foreldrene kjenner sine barn fullt ut, og derfor er det også de som er best skikket til å fatte slike beslutninger på vegne av sine barn.

Men: Det er gjort litt forskning på dette, og det vanligste motivet viser seg å være noe helt annet enn privatskolemotstanderne tror. Det vanligste motivet er et ønske om et mer heterogent elevmiljø enn man ofte finner på den offentlige nærskolen,

Kronprinsparet selv har gitt uttrykk for at et av deres motiver er at prinsesse Ingrid Alexandra skal få undervisning på engelsk. Det får enkelte i pressen til å spørre om ikke engelskundervisningen i den offentlige grunnskolen er god nok – men det er en avsporing. I norsk skole er engelsk et fag – på en internasjonal skole er det selve undervisningsspråket. Og det er jo opplagt at en som undervises på engelsk, tysk eller fransk, vil bli bedre i disse språkene enn en som bare har det som fremmedspråk i en ellers norskbasert skole. Og jeg syns ikke det virker så dumt: Det må være en stor fordel for et medlem av kongefamilien å beherske andre språk enn norsk.

Når det er sagt, kan vi likevel ikke vite om det også finnes andre grunner til at kronprinsparets barn skal skifte skole – for det kan selvsagt også finnes grunner som de hverken kan eller vil fortelle oss andre om.

Kronprinsparets beslutning bidrar likevel til å belyse et viktig politisk poeng:

Det er utenkelig at man kan forby mennesker å velge en alternativ skole for sine barn, dersom de ønsker det. Stadig flere vil dessuten ha økonomiske muligheter til å gjøre det, fordi vi blir stadig mer velstående. Mange vil prioritere god utdanning til sine barn fremfor annet forbruk, og det er jo grunnleggende sett positivt. Et tegn i tiden er f.eks. at mange ansetter privatlærere og spanderer ekstraundervisning ved siden av den undervisningen barna får på skolen.

Men nettopp når dette er scenariet – at stadig flere har råd til og ønske om å betale for god utdanning – er det viktig å hindre at dette blir en mulighet bare for de rike. Og det er her politikken kommer inn: Jo mer restriktiv privatskolelov vi har – dvs. jo vanskeligere det er for private skoler å få offentlig støtte – jo flere rene privatskoler vil vi få. Kronprinsparet sender nå ett av barna til en skole de aller fleste har råd til (nemlig en privatskole med offentlig støtte) – og ett av barna til en skole svært mange ikke har råd til (nemlig en privatskole uten offentlig støtte).

Trond Giske, som vanligvis er veldig mot å liberalisere privatskoleloven, slik at flere privatskoler kan motta offentlig støtte, sier i en kommentar til kronprinsparets avgjørelse at det er lang tradisjon for å ha internasjonale skoler i det norske skolesystemet – men her hopper han bukk over et vesentlig poeng: Inntil 2003 var alle internasjonale skoler rene private skoler, som ikke kunne få offentlig støtte, bl.a. fordi Arbeiderpartiet var imot å gi dem offentlig støtte. Etter 2003, da Bondevik II-regjeringen liberaliserte loven, kan de selv velge om de vil ha slik støtte – og dermed leve opp til de krav som stilles til slike skoler – eller om de vil forbli rene private skoler. De fleste internasjonale skolene er nå privatskoler med offentlig støtte – mens den kronprinsparet har valgt, har forblitt helt privat.

Det er selvsagt legitimt å diskutere “signalvirkningen” av den beslutningen kronprinsparet har tatt. De har god råd, og de har valgt en dyrere løsning enn andre kan velge. Men slik er det jo med kongefamilier: De har dyrere kjoler og finere biler, og de bor som regel på et slott. 

Det viktige er imidlertid dette: 

Kronprinsparets beslutning anskueliggjør at ulike familier har ulike behov, også når det gjelder skoler. Og selv om ikke alle familier kan sammenlignes med kronprinsfamilien, er det noe som er felles: Barn er forskjellige, og det er foreldrene som kjenner sine barn best, og som har ansvaret for å velge skole for sine barn.

Spørsmålet er om vi skal ha en skolepolitikk som gir alle familier en mulighet til å velge, eller om vi skal ha en politikk som bare gjør det mulig for rike familier å velge – slik vi nå ser at kronprinsparet gjør.

I Morgenbladet denne uken blir Civita avlagt en visitt i avisens leder. Nærsynt om ulikhet heter lederartikkelen, som påstår at Civita går for langt i å etterprøve og granske “storslåtte teorier” om ulikhet, fordi det kan føre oss over på et “faktafetisjistisk sidespor”. Morgenbladet mener vi driver en form for “motprogrammering”, fordi vi mener at “ulikhet ikke er så viktig”, og fordi vi mener det er “viktigere at fattigdommen i verden synker, enn å jobbe mot ulikhet innad i hvert land”. Det er diskusjonen om de to bøkene Ulikhetens pris og Kapitalen i det 21.århundre som har fått Morgenbladets Lena Lindgren til å skrive lederen.

Morgenbladet har rett i at Civita antagelig er det miljøet i Norge som så langt har tatt de to bøkene mest på alvor. Vi har publisert analyser av både Ulikhetenes pris:  Likhet eller frihet? En kritikk av The Spirit Level – og Kapitalen i det 21.århundre: Capital in the 21st Century. Nyansering og mulige løsninger.

Vi gjør ikke dette, fordi vi mener at “ulikhet ikke er så viktig”. Civita har, tvert om, utgitt flere analyser av ulikhetsproblemet generelt, og om ulikhet i USA spesielt, uavhengig av diskusjonen om disse to bøkene.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Stor grad av økonomisk likhet er en viktig i verdi i vårt samfunn, men det er ikke den eneste verdien som er viktig. Økonomisk likhet, og de virkemidlene som skal til for å oppnå større økonomisk likhet, må selvsagt veies mot andre verdier, som for eksempel frihet og likebehandling, og samfunnets evne til å skape verdier. Og nettopp fordi uoverveide tiltak, bare basert på “storslåtte teorier” i verste fall kan virke mot sin hensikt, er det viktig å ha kunnskap om det problemet man setter seg fore å løse.

Det er i de senere år kommet veldig mye forskning og mange bøker om ulikhet. De to bøkene som Morgenbladet er opptatt av, er blant dem som har vakt mest oppmerksomhet, men det betyr ikke at de er alene om sine teorier, eller at det er disse bøkene som i ett og alt holder den beste kvaliteten.

Det er min kollega Marius Doksheim som den senere tid har arbeidet mest med økonomisk ulikhet og med disse to bøkene. Etter hans mening holder Ulikhetens pris en klart lavere akademisk kvalitet enn Kapitalen i det 21.århundre. Det kan virke som om Morgenbladet ikke syns det er viktig å avdekke feil, mangler og svakheter ved “storslåtte” og forførende teorier, men for de som syns at sånt er interessant og viktig, er det en nyttig innføring i diskusjonen om Ulikhetens pris her. Diskusjonen viser bl.a. hvor viktig det er med debatt når noen “tar av” så voldsomt at de ikke lenger er i stand til å vurdere en bok eller en teori med kritisk distanse.

Thomas Pikettys Kapitalen i det 21.århundre er, ifølge Doksheim, av et helt annet kaliber. Men heller ikke denne boken er “lytefri”. I et omfattende Civita-notat har derfor Doksheim samlet og presentert – ikke bare Pikettys tall og teorier, men også de mange nyanseringene og innvendingene som har vært fremsatt i diskusjonen om boken. Dette er nyanseringer som stort sett har fremkommet i den internasjonale og svært topptunge debatten, og det er mer enn underlig at noen syns det er “faktafetisjistisk” og betenkelig at disse nyansene også kommer frem i Norge.

Doksheim har i det samme Civita-notatet – og i en artikkel vi skrev sammen i Aftenposten forleden – sett på relevansen av Pikettys tall og teorier for Norge (og andre skandinaviske og europeiske land). Konklusjonen er at situasjonen her er helt annerledes enn den er særlig i USA, der ulikhetene har vokst voldsomt, og til dels Storbritannia. Morgenbladet virker delvis å være uenig i dette og spør, lett retorisk, om Civita overhodet er klar over og har forholdt seg til “de tyngste og mest aktive forskermiljøene på feltet” i Norge. Men selvsagt har vi det. Det er jo SSB og Rolf Aaberges forskning som er selve kilden til de norske tallene som både Piketty og vi bruker.

Kalle Moene ved ESOP (Senter for studier av likhet, sosial organisering og økonomisk utvikling) er en annen “tung” forsker på feltet i Norge, og han er sitert. Marianne Nordli Hansen kunne sikkert også fortjent en referanse, men hun ser hovedsakelig på formue og arv, og ikke på inntekt, slik vi gjør i notatet (fordi tallene her er de beste).

Det er heller ikke store forskjeller på det forskerne selv har uttalt om forskjellen på USA og Norge – og det vi har skrevet. Ulike medier har riktig nok referert dem litt forskjellig, men presiseringer de selv har foretatt, etterlater et budskap som er til forveksling likt vårt: I Aftenposten i dag er det et intervju med Aaberge (ikke på nett), som har fått tittelen “Små endringer i norske forskjeller”. Vårt eget innlegg, som sto på trykk tirsdag i forrige uke, hadde fra vår side fått tittelen “Små endringer i de økonomiske forskjellene”. Og stort likere kan det vel ikke bli?

Morgenbladet har før øvrig ikke rett i at jeg på generelt grunnlag mener at “det er viktigere at fattigdommen i verden synker, enn å jobbe mot ulikhet innad i hvert land”. Det avhenger av hvilket land det er tale om. Men det er selvsagt viktigere at mange hundre millioner mennesker i verden er kommet ut av fattigdom de siste tiårene enn at ulikheten i Norge har økt litt i samme tidsrom. Og det er viktig å være klar over disse, tilsynelatende paradoksale utviklingstrekkene, som altså inntreffer samtidig – nemlig at ulikheten innad i særlig rike land kan øke, samtidig som ulikheten mellom land kan bli redusert. Grunnen til at det er viktig, er bl.a. at et gitt tiltak for å redusere ulikheten mellom mennesker i samme land, kan bidra til å øke ulikheten mellom mennesker i ulike land. Det er et dilemma, som bl.a. reiser spørsmål om solidaritetens grenser i vår globaliserte tidsalder.

Morgenbladets lederskribent avslutter med et spørsmål om hva som er “Civitas oppfatning av klasseforskjeller innad i land”.  Spørsmålet kan nok returneres, for til nå har jeg faktisk ikke sett noen som har kommet med noen konkrete forslag til hva de vil gjøre med den ulikheten Piketty skriver om, og som de er så bekymret for. Boken har blitt en “hype”, men den har foreløpig ikke ført til noe mer enn at mange sier de er veldig bekymret.

Men la meg svare likevel.

Etter min mening er det ikke så fruktbart å snakke om “klasseforskjeller”. Det er en gammel retorikk som i liten grad treffer de forskjellsproblemene vi har i vårt samfunn. Selv syns jeg det er særlig fire forskjeller, som potensielt kan vokse seg store og mer skadelige i Norge, og som derfor bør kreve vår oppmerksomhet:

* For det første forskjellen mellom innvandrere og innfødte: Nyankomne innvandrere vil i gjennomsnitt stå “lavere på rangstigen” enn befolkningen for øvrig. En viktig oppgave er derfor å få til en så rask og god integrasjon som mulig, og å sikre at etterkommerne gjør det like bra i utdanning og arbeid som befolkningen generelt.

* For det andre forskjellen mellom gutter og jenter i skolen: Gutter presterer nå, i gjennomsnitt, dårligere enn jentene i alle fag unntatt gym. En viktig oppgave er derfor å finne årsaken til at det er blitt slik og forsøke å korrigere skolen og skolepolitikken, slik at det blir like muligheter for alle.

* For det tredje forskjellen mellom de som er innenfor og mange av dem som er utenfor arbeidsmarkedet: 20 – 25 prosent av arbeidsstyrken står til enhver tid utenfor arbeidsmarkedet i Norge. Mange av dem kan ikke arbeide, f.eks. fordi de er uføre eller syke. Men mange både kan og vil arbeide helt eller delvis, hvis de får muligheten. En viktig oppgave er dermed å skape slike muligheter.

* For det fjerde forskjellen mellom unge og gamle, for eksempel mellom de som er innenfor og de som er utenfor boligmarkedet: I dag har mange unge problemer med å komme seg inn på boligmarkedet, hvis de ikke arver eller får hjelp av sine foreldre på annen måte. Bolig har blitt et svært gunstig investeringsobjekt i Norge, bl.a. på grunn av lav beskatning sammenlignet med andre investeringsobjekter. En viktig oppgave er derfor å gjøre boligmarkedet mer tilgjengelig for de som er i etableringsfasen.

På alle disse områdene har Civita analysert situasjonen og fremmet flere forslag som kunne bidratt til å redusere forskjellene. Noen fremstår som ganske mainstream, som for eksempel å redusere kontantstøtten eller tilby språkopplæring til arbeidsinnvandrere for å fremme god integrering. Andre ting er klart mer kontroversielt, som for eksempel å fjerne rentefradraget, slik at det på sikt blir lettere for unge boligsøkere å komme inn på boligmarkedet. Morgenbladet kan orientere seg bl.a. her, her, her, her og her.

Et spørsmål som Morgenbladet ikke har stilt, men som typisk stilles til oss som mistenkes for å mene at “ulikhet ikke er så viktig”, er hvor stor ulikhet som er akseptabelt.

Det er et spørsmål som det selvsagt er helt umulig å gi et eksakt svar på, bl.a. fordi svaret avhenger av en rekke forhold. Selv en veldig liten ulikhet kan være uakseptabel, dersom den skyldes mangel på likebehandling, korrupsjon eller nepotisme – akkurat som store ulikheter kan være akseptable, hvis de er fremkommet på en måte som alle syns er rettferdig. Synet på hva som er rettferdig vil imidlertid også variere – f.eks. mellom Norge og USA. De politiske og kulturelle holdningene i den amerikanske befolkningen tilsier at den ser mer positivt på relativt stor ulikhet enn vi f.eks. gjør i Skandinavia, der vi har en meget egalitær kultur og historie.

Skal man føre en god politikk, bør den være kunnskapsbasert. Men selv med mye kunnskap, kan det av og til være vanskelig å nå målene man har satt seg. En proteksjonistisk handelspolitikk kan for eksempel bidra til å beskytte norsk landbruk, norsk matproduksjon og norske arbeidsplasser i landbruket – i hvert fall på kort sikt – men det vil ramme fattigere menneskers mulighet til å selge sine produkter til oss og kanskje også redusere den samlede verdiskapingen i Norge, fordi vi slipper å omstille oss og kanskje møtes med proteksjonistiske tiltak fra andre land. Det er ingen grunn til å forvente at andre land vil la oss få komme uhindret inn på deres markeder med vår fisk, hvis vi stenger våre markeder for deres kjøtt.

Slike dilemmaer møter vi også i innvandringspolitikken. Derfor er ikke Civita bare opptatt av hva som skal til for å øke likheten innad i land – vi er også opptatt av dilemmaene, av å se en sak fra flere sider og av å studere hva som kan redusere fattigdommen i verden. Det er viktig å drøfte hva innvandringen betyr for Norge, nordmenn og norske offentlige kasser – men det er også viktig å forstå hva den betyr for innvandrerne selv og for velstanden i verden, noe vi har gjort et forsøk på bl.a. i vår rapport om sosial jumping.

Det er fint at Morgenbladet og andre bekymrer seg for den økte ulikheten og spør hvilke forslag Civita har fremmet for å bekjempe den. Vi deltar nemlig gjerne i debatten, både om bøkene som har kommet, og om hva vi bør gjøre i vårt eget land.

Men hva mener Morgenbladet selv og andre som deltar i debatten? Har de noen synspunkter på bøkene som er skrevet, situasjonen i Norge og på mulig politikk?

Det holder ikke å være bekymret – og å komme med besvergelser om hva man er for og mot. Det alene bringer oss ikke videre. Skal vi videre, må vi ha kunnskap, både om situasjonen i eget land, om årsakene til den ulike utviklingen i f.eks. Norge og USA og om tiltak som kan virke. Her bidrar nå Civita – i motsetning til nesten alle andre – og da får det heller stå sin prøve om Morgenbladet kaller oss “nærsynte faktafetisjister”.

Vi føyer det bare til listen over alle de andre betegnelsene som er blitt brukt om oss.

I en ytterst besynderlig debatt i NRK Kulturnytt i morges fikk Morten Traavik en viss støtte for sine planer om å politianmelde Civita for ærekrenkelser. 

Politianmeldelsen er nå levert, og jeg har gitt en kort kommentar til et par medier, der jeg bl.a. konstaterer at det for meg er helt umulig å vite om denne anmeldelsen er alvorlig ment, eller om den bare er et nytt forsøk fra Traaviks side på en kunstnerisk iscenesettelse av seg selv, der enhver videre diskusjon simpelthen blir en del av hans kunstverk.

Jeg forsøkte i går, i et innlegg i Dagsavisen, å forklare hva debatten mellom Traavik og særlig Bård Larsen i Civita dreier seg om og hvorfor det er vanskelig å diskutere mer med Traavik. I lys av de mediene som nå henvender seg på grunn av anmeldelsen, ønsker jeg å utdype dette her.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Civita er ikke kritisk til kontakt med Nord-Korea eller med nord-koreanere – tvert imot. I det aller første innlegget og de første setningene Bård Larsen skrev om Traaviks prosjekt, En unngåelig satire, står det at det “ikke (er) galt å reise til Nord-Korea. Landet trenger all den kontakt med omverdenen det kan få.”

Det Larsen og jeg er kritiske til, er at Traavik samarbeider med det nord-koreanske regimet, og at hverken han selv, prosjektet hans eller Festspillene i Bergen taler klart om hva slags regime dette er. Hvorvidt mangelen på klar tale skyldes at det ikke er mulig å tale klart, dersom man samarbeider med regimet – eller om det skyldes at Traavik virkelig mener det han sier om Nord-Korea, er uklart. Han har i hvert fall kommet med en rekke utsagn Bård Larsen og jeg er uenige i og kritiske til.

Denne uenigheten kunne man diskutert, hvilket vi også har forsøkt. Bård Larsen har deltatt i fire radiodebatter med Traavik. Den første debatten begynte slik: 

– Hva er umoralsk ved Traaviks Nord-Korea-prosjekt?

Bård Larsen: Det umoralske er at han, slik jeg ser det, leker med symboler i en sånn popart, popkunst-setting, mens bakteppet er en grusom tragedie som utspiller seg i Nord-Korea. Han dykker ikke noe særlig dypt ned i den materien. Og det virker som om han er fanget i sitt eget spill etter hvert, han har vært i Nord-Korea seks ganger. Når han da kommer med uttalelser på Nasjonalgalleriet som at vi har mye å lære, en del å lære av den nordkoreanske nasjonalismen, som er svært brutal, svært aggressiv. Og han prøver vel på sett og vis å lage en slags sammenligning, komparasjon, vel og merke i en kunstnerisk setting, av oss og vår nasjonalisme kontra den nordkoreanske. Og det er uproporsjonalt og høyst merkverdig.

– Og umoralsk?

Bård Larsen: Jeg vil si at man ikke alltid (kan) gjemme seg bak kunsten, noe må man også fortelle av realiteter. Dette er en tragedie in the making, og jeg ser ikke underholdningsverdien i det. Man kan leke med symboler sånn historisk, men ikke mens det foregår.

– Hva sier Traavik?

Morten Traavik: Nei, jeg sier jo først og fremst at jeg synes, og det har jeg jo allerede sagt, eller skrevet på NRK Ytring sine nettsider, at jeg vil gjerne takke Bård Larsen, for jeg synes han gjør en utmerket rollefigur i den iscenesettelsen som vi alle er en del av, som den indignerte rollefiguren hønsehauk, som er uforsonlig og ukritisk som hauk, men har mer til felles med, kanskje, høne”.

– Men hvis du forholder deg til substansen i kritikken, hva sier du da?

Morten Traavik: Jeg synes ikke det er noen substans i kritikken.

Mye av det samme gjentok seg da Anders Heger møtte Traavik til debatt. “Hvis det er noen som lar seg provosere, så er det en del av selve verket, selve prosessen,”  sa Traavik, som hadde følgende reaksjon på Hegers kritikk: “Ja, gjesp sier jeg bare”, hvoretter han forteller Heger at han tydeligvis ikke vet noe om Nord-Korea, at forholdene i landet er i bedring, og at det er “arrogant” av Heger og hans meningsfeller å bruke “klisjeer” som at dette skulle være en slags “Hitler-stat”.

Etter debatten mellom Heger og Traavik har Bård Larsen takket nei til flere debatter med Traavik. Det er to grunner til det. Den ene grunnen er at det faktisk er vanskelig å føre en debatt med Traavik; det er simpelthen umulig å føre en dialog som reflekterer over det, i hvert fall, potensielt problematiske i hans samarbeid med regimet eller om hvilke grusomheter dette regimet står bak, og som er dokumentert. Den andre grunnen er Traaviks gjentatte utsagn om at enhver deltakelse i debatten om han og hans kunstneriske prosjekt til syvende og sist bare er en forlengelse av prosjektet. Og det er problematisk, i hvert fall for noen, når bakteppet er barn og massepropaganda og et dypt umoralsk regime.

Et hovedankepunkt fra Traaviks side, i den grad han diskuterer noe som ligner substans, er at vi og andre sammenligner Nord-Korea med Hitler-Tyskland. Men dette er dessverre ikke grepet ut av luften. Det er en nylig fremlagt FN-rapport som sammenligner “marerittregimet” i Nord-Korea og dets forbrytelser som “slående like nazistenes grusomheter”. Kommisjonen bak rapporten finner simpelthen ikke noe det er mer relevant å sammenligne med. 

Mangelen på klar tale og opplysning om hva slags terrorregime Nord-Korea egentlig er, fikk oss til å fremme et forslag overfor Festspillene, som hadde bestilt Traaviks forestilling Kardemomyang. I Bergens Tidende 26.februar skrev Bård Larsen at en “mulig vei ut av uføret” kunne være å “arrangere et godt synlig symposium – parallelt med Kardemomyang – hvor menneskerettighetsbruddene i Nord-Korea, og – hvorfor ikke – den frie kunstens vilkår i landet, blir grundig belyst. (…) Slik kan faktisk lystspillet gi en viss mening, når det kontrasteres med den brutale virkeligheten den vitterlig er en karikatur av.”

Da vi ikke fikk noen respons på dette forslaget – og heller ikke så noe tegn til at det ville bli arrangert noe seminar som kunne belyse forholdene i Nord-Korea – bestemte vi oss for å gjøre det selv. Vi inviterte fire eksperter, herunder en av dem som har greid å flykte fra Nord-Korea, til debattmøte i Bergen og Oslo. Traavik har klaget på at han ikke ble invitert til å sitte i panelet, men det var aldri aktuelt. Vi ønsket ikke nok en debatt om Traavik og hans prosjekt – vi ønsket en debatt om Nord-Korea, og det fikk vi.

Forestillingen Kardemomyang er over, og stykket er anmeldt. Men Traavik er åpenbart ikke fornøyd med den oppmerksomheten han allerede har fått, så derfor har han anmeldt oss. Det som kunne vært en politisk debatt og en debatt om kunst og moral, er blitt en politisak. Vi er anmeldt for ærekrenkelse, men visstnok ikke fordi dette er viktig for Traavik. Det som er viktig for han, er “hvilken tone vi skal ha i den offentlige debatten”. Er det Traaviks debattform vi skal ha som ideal?

Verken Bård Larsen eller jeg har ærekrenket Traavik (alle våre innlegg kan leses i sin helhet på Civitas hjemmeside). Vi har reagert på måten han har promotert sitt eget kunstverk på, måten han omtaler Nord-Koreas forbrytelser på – og på den måten han debatterer på. Traavik klager på at det ikke har vært nok tid til debatt mellom han og Civita, men det hjelper ikke å debattere mye og lenge, hvis man ikke vil forholde seg til spørsmålene som diskuteres.

Morten Traavik bør prise seg lykkelig over at han lever i et liberalt demokrati. Han kan – helt ustraffet – ytre seg som han vil, bevege seg hvor han vil med den frie pressen på slep og, med rettstatens beskyttelse, anmelde hvem han vil. Og alt dette kan han gjøre for å ivareta sin soleklare rett til å samarbeide med verdens verste regime.

Det eneste han ikke kan, er å forsøke å frata andre retten til å ytre seg.

Selv ikke med politiets hjelp vil det være mulig i en rettsstat som den norske.

I dag ble jeg invitert til Dagsnytt 18 for å diskutere artikkelen til Marte Gerhardsen i Dagens Næringsliv, der hun kommenterer en kronikk  jeg skrev for en tid tilbake. 

Jeg hadde ikke anledning, og temaet var uansett ganske uklart – men forespørselen ga meg grunn til en liten refleksjon.

Tankesmien Agenda ble lansert for offentligheten rett etter stortingsvalget ifjor. Da ble det klart at Arbeiderpartiets partisekretær, Raymond Johansen, og hans partikollega Tarjei Skirbekk, i noen tid hadde arbeidet med å etablere en tankesmie på venstresiden – finansiert av Trond Mohn og LO. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Nyheten kom overraskende, men for Civita var det spennende: Det ville bety utfordrende konkurranse. Det kunne kanskje gi muligheter for samarbeid. Og det var på sett og vis et kompliment, siden det var åpenbart at Agenda på mange måter ville kopiere Civita, fordi man mente at Civita hadde fungert positivt og nyttig for det borgerlige miljøet og for borgerlig idéproduksjon.

Fortsatt er ikke Agenda kommet ordentlig igang, men det er ansatt noen personer – bl.a. Marte Gerhardsen som tankesmiens daglige leder.

Foreløpig har ikke de ansatte, meg bekjent, publisert noen utredninger eller avholdt noen arrangementer. Likevel har jeg fått svært mange forespørsler fra mange hold om debatter mellom Marte Gerhardsen og meg – om all verdens temaer som jeg både har og ikke har kompetanse til å diskutere. Civita har da såvidt også møtt Gerhardsen til debatt.

Situasjonen for Agenda er i så måte veldig forskjellig fra den Civita opplevde da vi ble etablert – og i mange år etter at vi var etablert.  Den gangen måtte jeg delta i flere debatter, også i Dagsnytt 18, med bl.a. Martin Kolberg, daværende kulturminister Anniken Huitfeldt og stortingsrepresentant Håkon Haugli – alle fra Ap – som nærmest æreskjelte Civita for å være unødvendig, “tanketom”, et underbruk av Høyre, en “bankesmie” og en organisasjon som brukte “fotnoter og tabeller” for å dekke over at det egentlig var en propagandamaskin. Også Raymond Johansen har vært klar på hva han mente om fenomenet.

Dette føltes selvsagt urimelig da det skjedde, men det var i en viss forstand også nyttig. Det provoserte og motiverte oss til å forsøke å gjøre det bedre – ikke bare kvantitativt, for aktiviteten har lenge vært svært høy – men også kvalitativt: Vi måtte forsøke å unngå lettvintheter, sørge for gode utredninger og ha god bakgrunn for egne meninger.

Vi får det ikke alltid til, men gradvis har vi nok blitt bedre. Utredningene våre, til sammen ca. 40 i året nå, holder nå en høyere kvalitet enn de gjorde for noen år siden. Målet er å bli enda bedre – uten at vi skal vippe over i det tungt akademiske.

Hvilken policy Agenda vil velge for seg, vet jeg ikke. Mitt håp er imidlertid at også Agenda vil legge vekt på å gjennomføre seriøse utredninger. Mange av de debattene vi nå inviteres til med Agenda – før denne tankesmien  overhodet har kommet i gang – bringer oss nemlig i et dilemma: De kan gjøre tankesmiene til det vi i sin tid ble beskyldt for å være, nemlig “tanketomme” synsere, og det ønsker ikke Civita å bidra til.

Skal tankesmiene ha livets rett, må de være noe mer enn forutsigbare motdebattanter. Skal de tilføre den politiske debatten noe nytt, må de forsøke å unngå for mye strategisk kommunikasjon og stråmannsargumentasjon. Skal de komme med “friske tanker og ideer”, slik Agenda sier de vil, krever det hardt arbeid. Skal man mene noe om hvilke implikasjoner Pikettys funn bør ha for Norge og norsk debatt, krever det noe mer enn at man har lest boken. Og skal man påvirke utviklingen i Norge, er det nok viktigere at de snakker med andre enn med hverandre.

Jeg ser fortsatt frem til debatter og et mulig samarbeid med Agenda – men tror de blir bedre, hvis vi har et faglig fundament å bygge dem på.

Det må ha vært et smertefullt øyeblikk for Regjeringen og stortingspresident Olemic Thommessen da Ole Paus, på selveste 17.mai, høstet applaus for å refse norske myndigheters behandling av Dalai Lama.

“Etter det som skjedde med Dalai Lama syns jeg vi skal prøve å reetablere oss som et verdig folk”, sa Ole Paus – og fikk oss til å føle oss slik nordmenn ofte gjør: Som litt bedre enn andre. 

Men er vi det?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Selv er jeg, og ikke minst min kollega Bård Larsen, blant dem som har kritisert Regjeringen for ikke å ta imot Dalai Lama. Jeg syns imidlertid det blir i overkant sentimentalt – men helt i pakt med den norske mentaliteten – når vi innbiller oss at Dalai Lama-saken er unik.

Jeg tror f.eks. ingen tror at en annen regjering, med Arbeiderpartiet i spissen, ville kommet til en annen konklusjon. Det er da heller ingen i Arbeiderpartiet som har kritisert Regjeringen for beslutningen som ble truffet. Men det er mulig at saken ville vært håndtert annerledes, slik Frank Rossavik skrev om i BT forleden (dessverre ikke gratis på nett). Her påviser han at også tidligere regjeringer, bl.a. med Gro Harlem Brundtland som statsminister, avviste Dalai Lama, men at man unnlot å gi den egentlige begrunnelsen. Og det er kanskje dette som utløser skuffelsen og sinnet nå; at man i klartekst får beskrevet hvorfor norske myndigheter velger bort Dalai Lama. 

Dalai Lama er dessuten ikke den eneste munken som har blitt dårlig behandlet i Norge. De av oss som har levd en stund, husker også Palden Gyatso, som ble arrestert i 1996, da politiet ryddet gatene for plagsomme demonstranter i forbindelse med et kinesisk statsbesøk. Heidi Nordby Lunde minner oss om episoden, og selv har jeg fått gleden av å unnskylde Norges oppførsel overfor Palden Gyatso selv. Gro Harlem Brundtland hadde den gangen store problemer med å beklage arrestasjonen av den fredelige munken.

Et av de beste argumentene til støtte for Solberg-regjeringens linje syns jeg forsker og tidligere statssekretær for KrF, Leiv Lunde, har bidratt med. I DN skrev han forleden at Regjeringens “Dalai Lama-beslutning gir (…) en velkommen anledning til et oppgjør med forestillingen om Norge som fredsnasjon og moralens vokter i en ellers kynisk verden. Siden Murens fall i 1989 har mange lullet seg inn i en naiv og kardemommeby-preget forståelse av at Norges regjering posisjoneres som nærmest identisk med dagsordenen til solidaritets-, miljø- og menneskerettighetsorganisasjoner. Intet kan være mer feil. Vi må justere vårt eget selvbilde for at omverdenen skal forstå hvem vi er og hva som er våre interesser.”

Alt oppsummert er det nok derfor feil når Ole Paus etterlater inntrykk av at vi nylig var et “verdig folk” – mens vi nå er blitt et mer uverdig folk på grunn av behandlingen av Dalai Lama. Men det som har skjedd, gjør nok at flere er blitt klar over de harde realiteter i utenrikspolitikken, og at interessene – og ikke bare verdiene – veier tungt også for Norge.

Dalai Lama-saken burde derfor vært diskutert med litt mindre sentimentalitet. Det kan argumenteres for at det var riktig av Regjeringen ikke å møte ham – men det kan også argumenteres for det motsatte:

Forholdet til Kina, som allerede er på frysepunktet, kan neppe bli verre. Om forholdet vil bli bedre av at man ikke møtte Dalai Lama, er ikke godt å si. Hvis Norge blir “belønnet” med et bedre forhold til Kina, har det vært en pris å betale som føles ubehagelig. Og om forholdet ikke blir bedre, kan det skyldes at Norge har vist at vi lar oss presse, og at de minst moderate kreftene i Kina dermed får bevist at de kan vinne frem – kanskje med enda mer urimelige krav til Norge enn de som så langt har blitt fremmet.

Den økonomiske og politiske makten i verden er på vandring. Kina får gradvis større makt. På mange områder er det helt riktig.

Men ett sted går grensen: Kina kan ikke få diktere norsk menneskerettighetspolitikk.

Dalai Lama er ingen politisk leder – han er en åndelig leder. Denne uken besøker den politiske lederen,  Tibets eksil-statsminister, Norge, og torsdag kommer han på frokostmøte i Civita. 

Han er hjertelig velkommen!

Det kan godt være at elektrifisering av hele Utsira-høyden er en god idé. Et samlet storting har dette som intensjon.

I Politisk kvarter på NRK i dag, der jeg deltok, var det imidlertid ikke det som var temaet – men selve behandlingsmåten Stortinget nå ser ut til å velge.

Etter min mening er den overraskende av minst tre grunner, noe jeg også har berørt i en tidligere blogg:

1. Det er overraskende at flertallet i energi- og miljøkomiteen velger å kortslutte en behandling av en sak i komiteen to – tre uker før det skal avgis innstilling, og det er overraskende at Venstre og KrF velger å gå sammen med resten av opposisjonen uten engang å varsle sine samarbeidspartnere i regjering. Etter at særlig Høyre har lidd seg gjennom måneder med en reservasjonssak man gikk inn for på grunn av KrF, vil en slik fremgangsmåte neppe styrke det borgerlige samholdet. Blir det et mønster, vil det  bidra til å svekke samholdet.

2. Det er dessuten overraskende – og dristig, vil jeg si – av det samme flertallet i komiteen å kortslutte saksbehandlingen i en så stor og viktig sak uten at den kjenner konsekvensene av det vedtaket som nå skal treffes. Utsira-utbyggingen er et enormt stort prosjekt – i størrelsesorden 100 – 120 milliarder kroner – og bare en forsinkelse på ett år, som kan bli resultatet av vedtaket, kan medføre et tap i størrelsesorden 20 milliarder kroner. Det er ekstra overraskende at Arbeiderpartiet er med på en slik manøver, noe jeg ikke tror at partiet ville vært, dersom det satt i regjering. Vanlig saksbehandling ville vært å avvente Statoils utredning, som kommer om ca et år.

3. Behandlingsmåten er også et godt eksempel på dårlig selskaps- og eierstyring – og dårlig forvaltning. På twitter etter Politisk kvarter ble jeg kritisert for overhodet å bringe inn eierrollen. Heikki Holmås twitret bl.a. at jeg “roter med roller”, og at “stortingsflertallet er tydelige på hva @tordlien skal gjøre som regulator, ikke @statoilasa-eier”.

Nå foreligger det jo ennå ingen innstilling fra stortingsflertallet, men jeg antar at Holmås har rett: Flertallet vil være tydelig på at det er staten som regulator og ikke staten som eier som nå blir forsøkt instruert. Jeg skriver “forsøkt”, fordi noen også har reist spørsmål om lovligheten av et eventuelt pålegg fra Stortingets side.

Formelt sett er det også riktig at det er staten som regulator dette gjelder, og det er betenkelig nok: Norge har skilt seg ut internasjonalt ved å ha et stabilt og forutsigbart forvaltningsregime bl.a. med en klar rolle- og arbeidsdeling mellom Stortinget og selskapene, der Stortinget fastsetter rammebetingelsene som selskapene opererer innenfor.

Det som skjer nå, er derfor helt spesielt. Nå griper Stortinget inn – midt i en utrednings- og planleggingsfase – og endrer rammebetingelsene for ett bestemt prosjekt. Noen stortingsrepresentanter, som f.eks. Heikki Holmås (SV), uttaler at dette må sees som et signal om at vi trenger en “bredere debatt om hvordan Stortinget skal involveres i denne type beslutninger”, mens Kjell Ingolf Ropstad (KrF) mener at vi må “sikre oss at myndighetene i sterkere grad gjennomfører oppfølging og kontroll av Statoil”. Terje Aasland (Ap), derimot, mener at det ikke er grunn til å endre oljepolitikken eller forvaltningsregimet, og at denne saken bare er et “klart unntak”. 

Når man også tar i betraktning at det ikke er et enstemmig storting som står bak dette “unntaket”, er det stor risiko for at det man nå gjør, kan få negative konsekvenser utover konsekvensene av denne konkrete saken. Stortinget demonstrerer nemlig med dette at forvaltningsregimet likevel ikke er forutsigbart, og det vil også påvirke selskapene og økonomien i prosjekter generelt. Stortinget er selvsagt i sin fulle rett til å gjøre endringer i forvaltningsregimet, men det bør skje på ordinær måte og ikke ved hjelp av “unntak”. Også på dette punkt er det oppsiktsvekkende at Arbeiderpartiet er med.

Reelt sett har dette også med det statlige eierskapet i Statoil å gjøre. Mye av retorikken som flere politikere bruker, er den samme man bruker overfor selskaper som er (del)eid av staten, nemlig at selskapene skal ta “signaler” fra Stortinget. Og når det snakkes om at staten må gjennomføre en sterkere “oppfølging og kontroll av Statoil”, er det utsagn som passer vel så godt til staten som eier som til staten som regulator. Det er dessuten nesten umulig å skille de to rollene fullstendig, så lenge staten ved ett og samme departement faktisk både er eier og regulator.

Heikki Holmås kan ha rett i at det er en del “rot med roller” i denne saken.

Det mest alvorlige rotet står imidlertid stortingsflertallet for når de nå forsøker å instruere statsråden gjennom behandlingen av et Dok.8-forslag. 

Dersom dette svekker tilliten og omdømmet til staten som regulator og eier, kan det bety at store verdier går tapt.

De borgerlige partiene, og særlig Høyre, gikk til valg på økt gjennomføringskraft. Dermed fortjener også Regjeringen å bli målt på det.

Skal Regjeringen bli målt på gjennomføringskraft, må man imidlertid ha en mening om hva “gjennomføringskraft” er. Det ser ut til å ha bredt seg en oppfatning som setter likhetstegn mellom “god gjennomføringskraft” og “høyt tempo”, men så enkelt er det ikke.

Vellykkede reformer kjennetegnes ikke bare av at de er godt gjennomført, men at de også er godt tenkt og godt utredet. En viktig betingelse for god gjennomføring er god utredning på forhånd. At noe er godt tenkt, utredet og gjennomført, betyr ikke at det er perfekt eller feilfritt tenkt, utredet og gjennomført – men det betyr at reformen, samlet sett, er godt nok tenkt og gjennomført til at den har en mulighet til å lykkes.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

For å illustrere med et noen eksempler:

Pensjonsreformen og Kunnskapsløftet er, etter min mening, reformer som både er godt utredet, godt forankret og godt gjennomført. De er hverken perfekte eller feilfrie, men det er stor oppslutning om reformene, og ingen har tenkt på å reversere dem – kun å forbedre dem.

Politireformen, derimot, dvs. opprettelsen av Politidirektoratet, er en reform som er godt tenkt, men dårlig gjennomført. Den dårlige gjennomføringen skyldes at tidligere justisministere ikke har klart å unnlate å detaljstyre direktoratet – hvilket vil si at direktoratet har hatt altfor mange mål som skulle forfølges samtidig til at det kunne bli en effektiv og god etat. 

NAV-reformen er, slik det er dokumentert den senere tid, en reform som både er for dårlig tenkt, for dårlig utredet og for dårlig gjennomført – en slags “mission impossible”, blant annet fordi man trodde at man kunne blande sammen to ulike forvaltningsnivåer i samme etat.

Også sykehusreformen,  som innebar at staten overtok ansvaret for sykehusene, var for dårlig utredet, fordi det var hastverksarbeid, hvilket har gitt store problemer i gjennomføringsfasen. 

Eksemplene viser at kjappe vedtak og høyt tempo uten grundig utredning ikke er noen garanti for en vellykket reform.

Dette gjør dagens overraskende manøver i Utsira-saken desto mer bekymringsfull.

Saken er bekymringsfull, både faglig og politisk.

Faglig sett er det bekymringsfullt at man tar en beslutning før saken er ferdig utredet. Jonas Gahr Støre har nettopp uttalt er utredninger er noe man iverksetter når man ikke ønsker å gjøre noe, men det får stå for hans og Arbeiderpartiets regning. Min erfaring er at utredninger stort sett er alvorlig ment, og at de er nødvendige for å få gjennomført god politikk. I forvaltningen er det til og med et krav om grundig utredning for å kunne fatte vedtak. Det er ikke et tegn på gjennomføringskraft at man tar beslutninger på et tynt grunnlag – spesielt ikke når en gjennomføring av vedtaket kan koste fellesskapet flere titalls milliarder kroner.

Politisk sett er det også bekymringsfullt at Venstre og KrF arbeider på en måte som kan skape mistillit og mistro mellom samarbeidspartiene. Jeg håper jeg har misforstått, men slik det fremstår, har Venstre og KrF gått rett til mediene – uten engang å informere sine samarbeidspartnere i regjering. Når det i tillegg fremkommer at Høyre/FrP-regjeringen deler KrF og Venstres intensjon, men bare ønsker å få den nødvendige tid til å utrede saken, virker det desto mer uforståelig og lite seriøst.

Noen ganger er det fornuftig å skynde seg langsomt.

Vi trenger ikke en ny månelanding.