Kristin Clemets blogg Her skriver jeg om ideer, verdier og politikk.

Nok en gang stiller mediene seg til rådighet for å blåse liv i politikerforakten. 

Nok en gang dreier det seg om ordninger som “politikerne” har, men som “vanlige folk” ikke har – i dette tilfellet en etterlønnsordning som kan vare i et helt år. Ifølge SV, som mer enn gjerne bærer ved til bålet, bør stortingsrepresentanter ha de samme ordningene som alle andre.

Det er nesten fascinerende å se med hvilken iver mange deltar i “arbeidet” for å gjøre stortingsvervet stadig mindre attraktivt, slik at rekrutteringen blir stadig smalere – og slik at kompetansen i Stortinget og respekten for stortingsrepresentantene blir tilsvarende redusert. I dag er det så liten forståelse for hva en stortingsrepresentant gjør og hvilken kompetanse han eller hun får, at mange av dem har problemer med å skaffe seg en jobb etter at de har gått av. Det er litt av et tankekors.

Tenk om mediene og SV, og særlig NRK, kunne brukt litt mer krefter på å forklare sine seere og lyttere hva en stortingsrepresentant er, hva vedkommende gjør og hvorfor stortingsrepresentanter ikke har de samme ordningene som de fleste andre har.

Da ville folk bl.a. fått vite at det å være stortingsrepresentant ikke er en jobb. Stortingsrepresentanter har et verv eller et ombud.

De ville også fått vite at stortingsrepresentanter er unntatt nesten alle de lover og regler som gjelder i arbeidslivet for øvrig.

De ville fått vite at stortingsrepresentanter ikke er arbeidstakere og dermed heller ikke underlagt f.eks. arbeidsmiljøloven.

De ville fått vite at stortingsrepresentanter, som føler så stor omsorg for alle oss som er vanlige arbeidstakere, ikke er nevneverdig opptatt av å ta vare på seg selv. Det er f.eks. ingen grenser for hvor lenge og hvor mye en stortingsrepresentant kan jobbe.

De ville fått vite at de fleste, kanskje alle, stortingsrepresentanter jobber langt mer enn folk flest. Mange gjør antagelig ikke stort annet enn å jobbe, siden de likevel bor borte fra familien. Og de aller fleste har en god del å gjøre også i helgene.

De ville også fått vite at f.eks. mediene, som altså gjerne skriver om hvor grådige de er, ikke ville akseptert at stortingsrepresentantene nekter å stille opp på sene kvelder eller en søndag morgen, bare fordi de har “fri”. En gang i blant går det nok, men hvis det gjentar seg, eller saken er viktig nok sett med medienes øyne, vil det ikke bli akseptert.

De ville fått vite at riktig nok er det lovlig for stortingsrepresentanter å ha bierverv, slik vanlige arbeidstakere kan ha, men at det ikke er lett: Dels er det liten tid til å gjøre noe ved siden av ombudet som stortingsrepresentant – og dels blir det fort “skandaler” av sånt. Mediene er sjelden rause med noe de mener kan gjøre stortingsrepresentantene inhabile (hvilket formelt sett er umulig, men det er en annen sak), uetiske eller grådige. Det er fortsatt akseptert at man kan være bonde, men aksjemegler kan man neppe være.

De ville nok også fått vite at det mediene fremstiller som unnasluntring eller latskap, nemlig en tom stortingssal, ikke betyr at stortingsrepresentantene ikke jobber eller følger med – men at det først og fremst er et uttrykk for Stortingets arbeidsform, og at arbeidet ville brutt sammen, dersom alle eller svært mange skulle sittet i salen under enhver debatt.

De ville fått vite at det som omtales som “ferier” for stortingsrepresentantene, ikke er ferier, men møtefri, fordi representantene også skal ha tid å gjøre annet stortingsarbeid og til å være hjemme i sitt eget distrikt og hos sine egne velgere, og at en stortingsrepresentant har mange oppgaver og plikter også utenfor Stortinget.

De ville kanskje også fått vite at dersom man først skal kreve at stortingsrepresentanter skal ha de samme ordningene som “vanlige folk” – ja, så vil det få store konsekvenser. Det betyr fast arbeidstid, overtidsgodtgjørelse eller adgang til avspasering, feriepenger, oppsigelsestid og oppsigelsesvern. Eller – hvis man vil sammenligne med noe som kanskje er mer relevant – etterlønn eller “fallskjerm”, slik mange i åremålsstillinger eller topplederstillinger får. Saken er jo at også “vanlige folk” som aksepterer å frasi seg oppsigelsesvernet, får en kompensasjon for det – ikke ulikt den etterlønnen stortingsrepresentanter nå får.

Mange av debattene som skal vise oss hvor grådige og privilegerte stortingsrepresentantene er, ender med at stortingsrepresentantene gir seg – slik at ordningene strammes inn eller blir likere de som gjelder vanlige arbeidstakere. I noen tilfeller har dette vært berettiget, men på ett punkt må vi stoppe opp og spørre oss hva slags stortingsrepresentanter vi vil ha og hva slags ombud dette skal være. Ønsker vi virkelig at stortingsrepresentantene skal bli vanlige arbeidstakere?

Jeg ønsker det ikke. 

Jeg mener at det fortsatt bør være et tillitsverv, og at de som innehar vervet, bør kompenseres for de ulemper de har som en følge av at de nettopp ikke er vanlige arbeidstakere. Og nivået på kompensasjonen bør være slik at alle har en rimelig mulighet til å bli stortingsrepresentant, dersom forholdene ellers ligger til rette for det.

For noen år siden fikk Stortinget en egen lønnskommisjon, som fikk i oppgave å fastsette den årlige godtgjørelsen for stortingsrepresentantene. Det var fornuftig, fordi man da skjermet representantene fra å måtte fastsette sin egen lønn selv og dermed, i langt større grad, unngår de årlige debattene om representantenes lønn.

Det er kanskje en idé å la lønnskommisjonen  få et utvidet mandat, slik at den også kan fastsette representantenes øvrige betingelser.

I Norge har vi et system der man kan utnevnes til statsråd uten å være medlem av parlamentet. Det samme gjelder selvsagt statssekretærer og politiske rådgivere.

De fleste statsråder er stortingsrepresentanter, men noen er det altså ikke. I noen tilfeller takker også en statsråd nei til renominasjon mens han eller hun er statsråd, dvs. at vedkommende ikke lenger er stortingsrepresentant når regjeringspartiene eventuelt taper et valg.

Det er naturlig at vi er opptatt av å ha statsråder uten uheldige bindinger. Men siden det verken er mulig eller ønskelig å forsikre seg mot alle bindinger, har vi habilitetsregler som statsrådene må følge.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er også naturlig at vi er opptatt av at avgåtte statsråder ikke misbruker fortrolig informasjon de har, fordi de nylig har vært statsråder. Derfor har vi regler om taushetsplikt, saksforbud og karantene, som det såkalte Karanteneutvalget forvalter.

Men selv om vi har gode regler, blir statsråder og eks-statsråder kritisert.

Noen mener det er galt at man har permisjon fra en vanlig jobb mens man er statsråd. Slik kritikk har blitt reist mot statsråder som har hatt permisjon fra LO – og tilsvarende kunne den vært reist mot for eksempel meg, som hadde permisjon fra NHO da jeg var utdannings- og forskningsminister i Bondevik II-regjeringen.

Fordelen med de som har permisjon, er imidlertid at de har en jobb å gå til når de er ferdige som statsråder. Karanteneutvalget kan vurdere i hvilket omfang disse statsrådene eventuelt skal ha saksforbud og/eller karantene, men de har en jobb.

For dem som ikke har jobb, er det i grunnen påfallende hvor lite attraktive de er på arbeidsmarkedet. Mange dyktige og erfarne statsråder får simpelthen ikke jobber som står i noe rimelig forhold til den kompetanse og kunnskap de har.

Dette snakkes det ikke så mye om.

Det er ikke helt lett å forstå hvorfor ikke erfarne eks-politikere er mer attraktive på arbeidsmarkedet, og det er ikke lett for de angjeldende eks-politikere å snakke om problemet, ettersom de selv kan føle at det stiller dem i et dårlig lys og gjør det enda vanskeligere å få en relevant jobb.

Enden på visa er at mange av dem blir en slags konsulenter – enten i et PR-byrå eller i eget selskap – og da oppstår det paradoksale: Den innsikten som nesten ikke er etterspurt i arbeidsmarkedet ellers, blir plutselig så viktig at de som har den, må ilegges karantene og saksforbud – noe som igjen har ført til en nesten makaber medieinteresse for akkurat denne typen jobber, noe jeg skrev om her.

Det er altså mediene, godt hjulpet av enkelte politikere, som driver frem dette hysteriet, og som fører til at altfor mange statsråder og statssekretærer får altfor mye karantene og altfor mye lønn for å gjøre ingenting for lenge.

Statsråder som ikke er stortingsrepresentanter, får automatisk tre måneders lønn når de går av – bl.a. for at de, dersom de ikke har permisjon fra en jobb, skal kunne lete etter en ny jobb. Det er forståelig at det kan ta noe lenger tid, og derfor syns jeg også det er greit at man kan søke om en viss forlengelse av perioden med lønn. Men de som faktisk greier å skaffe seg en jobb, bør i mindre grad ilegges karantene. De har uansett taushetsplikt om det som er hemmelig eller fortrolig, så hvorfor det i så stor grad skal være nødvendig å nekte dem å jobbe, er vanskelig å forstå. En eks-statsråd som er villig til å misbruke fortrolig eller hemmelig informasjon som han eller hun har, kan gjøre det uavhengig av om vedkommende er i jobb, og motsatt: En statsråd som ikke røper taushetsbelagt informasjon, vil heller ikke gjøre det, selv om han eller hun jobber.

En eks-statsråds verdi som konsulent og rådgiver er først og fremst knyttet til at han eller hun kjenner “systemet”: Hvordan er saksgangen, og når og hvem fatter beslutningene? Når kan man forsøke å påvirke utfallet av en sak, og hvordan kan man gjøre det? Hvordan tenker politikere, og hvilke argumenter er det som teller? Men dette er ikke en kunnskap og kompetanse som forsvinner eller forvitrer, bare fordi de ilegges noen måneders karantene. 

Reglene om inntil tre måneders etterlønn er rimelige og nødvendige for politikere som ikke har noen form for oppsigelsesvern. En statsråd kan måtte gå på dagen, og denne risikoen bør kompenseres – slik man kan si at det også gjøres i arbeidslivet, for eksempel når det gjelder toppledere: Man inngår en forhåndsavtale om at man, uten nærmere begrunnelse, kan miste “jobben” på kort varsel – mot at man får en kompensasjon.

Reglene om taushetsplikt, saksforbud og karantene er også nødvendige, men karantenereglene praktiseres for strengt. Eks-politikere har ikke så mye viktig og sensitiv informasjon at de ikke kan jobbe i konsulentbransjen tre måneder etter at de har gått av.

Når eks-politikere ikke får jobb og ofte blir “dømt” til å bli eller etablere seg som konsulenter, blir det som bestilt: Karanteneutvalget ilegger karantene, og eks-politikerne må heve karantenelønn. 

Men i verste fall blir det også omvendt: Fordi Karanteneutvalget så lett ilegger karantene, kan det i seg selv bli et incentiv til å etablere seg som konsulent –  for å kunne heve karantenelønn.

Noe av det beste med det liberale demokratiet er at det ikke bare forsvarer flertallets interesser, men også mindretallet. Borgerne bestemmer over staten, men statens makt over borgerne skal begrenses. Det er ikke kontroversielt at flertallet bestemmer at alle må kjøre på høyre side av veien – men det ville være kontroversielt, dersom flertallet bestemte at f.eks. alle leger må utføre abortinngrep eller gi aktiv dødshjelp, bare fordi slike handlinger blir lovlige og flertallet går inn for dem.

Dette vil antagelig alle være enige i. En gang iblant oppstår det tvilstilfeller og gråsoner, slik det f.eks. gjør når vi diskuterer om fastleger skal få lov til å reservere seg mot å henvise til abort. Men dette rokker ikke ved det prinsipielle standpunkt, som alle tilhengere av det liberale demokratiet har – nemlig at flertallet skal ta hensyn til mindretallet.

Selv har jeg, lenge før Regjeringen gikk inn for det, støttet tanken om at også fastleger bør kunne ha en mulighet til å reservere seg mot å henvise til abort, forutsatt at kvinners rett til abort ikke anfektes. Slik sett har jeg inntatt samme standpunkt som KrF, og jeg har lagt merke til at KrF har holdt den prinsipielle fanen høyt: Stortingsrepresentant Olaug Bollestad, som har vært partiets talsperson, har gjentatte ganger uttalt at dette spørsmålet “handler om samvittighetsfrihet for personer som tenker annerledes enn flertallet.” Det handler, ifølge Bollestad, om “hvilket samfunn vi ønsker, om det skal være fritt og liberalt”. Historien er, mener Bollestad, “full av eksempler på hvordan det går når flertallet ikke respekterer mindretallet”. Noen synes å tro “at det holder å være “liberal” overfor personer du er enig med. Slik er det ikke. Du er liberal om du tolererer uenighet og annerledestenkende, om du vil kjempe for andres rett til å ha et annet syn”, mener Bollestad.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Store ord, vil nok noen mene – siden samfunnet ikke har angrepet helsepersonells rett til å reservere seg mot å utføre abortinngrep eller til å velge ikke å være fastleger. Vi diskuterer tross alt “bare” fastlegers mulighet til å reservere seg mot å henvise til abort. 

Likevel er det godt å lese ordene som Bollestad bruker. De er, prinsipielt sett, svært viktige. Forutsetningen er naturligvis at de ikke bare gjelder i saker der man selv tilhører et mindretall, men også når man selv tilhører flertallet – eller der det er andre mindretall som trenger den samme beskyttelsen.

Og det er på dette punktet jeg ikke er like sikker på KrF. Hvis Bollestads uttalelser kan sies å være KrF på sitt beste – er det KrF på sitt verste når partiet trekker stigen opp etter seg bare partiet får ivaretatt sine egne interesser og/eller når partiet påtvinger alle andre sine egne mindretallsinteresser. Et eksempel på det siste kan være nyskapningen KRLE-faget, som  Torkel Brekke i Civita har skrevet om her. 

Et annet deprimerende eksempel er Erling Rimehaugs artikkel i Vårt Land i dag – under overskriften “Blåøyd skolepolitikk” (jeg finner den ikke på nett). Artikkelen dreier seg om de varslede endringene i friskoleloven,  men inneholder, etter min mening, rene feil, samtidig som den mistenkeliggjør og forvrenger meningsmotstandernes motiver. 

Helt konkret: Regjeringen og Venstre ønsker å fjerne kravet til alternativ pedagogikk, religion, toppidrett eller internasjonal profil for å kunne bli godkjent som en privatskole som kan motta statsstøtte. De ønsker, sagt med andre ord, at de som etablerer slike skoler, også kan ha andre ideer, alternative tanker eller meninger om hvordan en god skole kan være – og de ønsker derfor å nøye seg med å stille krav til innhold og kvalitet.

Og det er her Rimehaug viser frem sin lite liberale side. Han har ikke fantasi til å forestille seg at det kan finnes andre idealistiske eller gode tanker enn de som kan rubriseres under “pedagogikk” eller “religion”. Alle andre tanker er “kommersielle” og i i verste fall kriminelle, fordi de har til hensikt å snyte staten for penger.

Men hva mener Rimehaug om skoler som f.eks. vil legge litt mer vekt på elektrofag, ballett eller realfag enn den offentlige skolen – eller som f.eks. har til formål å hjelpe elever som, av ulike grunner, strever i den offentlige skolen? Er dette skoler som bør kunne få statsstøtte, eller bør de snarere mistenkes for å være kommersielle og kriminelle?

Den skolen som i dette spørsmålet imponerte meg mest da jeg var utdanningsminister, var Steinerskolen. Ingen friskoler er mindre avhengig av en liberalisering av loven enn Steinerskolen, ettersom den er likt av alle – også partiene på venstresiden. Likevel var Steinerskolen positiv til en liberalisering, for som den sa: Hvis vi skal forvente respekt for våre verdier og vårt (mindretalls)syn, må vi respektere andres.

Like imponerende var dessverre ikke de kristne skolene.

Men når dette er sagt: Rimehaug er redaktør i Vårt Land. Han er ikke KrF. Derfor gjenstår det å se hva KrF vil mene om en ny friskolelov.

Vil de fine ordene som blir brukt i reservasjonssaken, være gyldige også da?

Forleden tok NRK Brennpunkt opp et viktig og interessant tema: 

Hvordan skal vi greie å finansiere velferdsstaten i fremtiden? 

I utgangspunktet er nok alle enige om dette: Det er arbeidet som finansierer velferden. 

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Spørsmålet Brennpunkt tok opp, er om det er sant at vi må arbeide mer for å finansiere fremtidens velferdsstat – eller om vi kan finansiere den uten å arbeide mer – ja, kanskje til og med ved å arbeide mindre?

Kinderegget Brennpunkt presenterte, var at vi i fremtiden kan redusere arbeidstiden til seks timer pr dag og likevel greie å finansiere velferdsstaten – bare vi betaler litt mer i skatt. Brennpunkts anslag (beregnet av SSB) var at vi i gjennomsnitt må betale ca. 50 pst i skatt, noe Brennpunkt mener vi vil være villige til, fordi vi uansett vil være mye rikere enn vi er i dag, også etter at vi har betalt skatt. Brennpunkt illustrerte dette ved å vise at vi vil ha dobbelt så mange hus, dobbelt så mange biler osv. og, altså, mye mer fri.

Ingenting hadde vært bedre enn om dette hadde vært sant. Problemet er bare at det er en “missing link” i denne presentasjonen. Den bygger nemlig på et premiss som ikke er realistisk, og som – såvidt jeg kunne bedømme – heller ikke kom frem i Brennpunkt-programmet.

Premisset er at det er dagens velferdsstat som blir finansiert i denne beregningen. Brennpunkt forestiller seg altså at den private velstanden skal mer enn dobles (ved sekstimersdag) eller tredobles (uten sekstimersdag), mens den offentlige velstanden skal være som i dag. Det er det samme som å si at vi i dag ville akseptert 1960-tallets standard på f.eks. eldreomsorgen, mens alt annet er slik det er i dag.

Dette er selvsagt helt urealistisk – av mange grunner. 

En grunn er at det ikke er noe parti (og neppe noen velgere) som ønsker seg en slik utvikling. Samtlige partier har gått til valg på fortsatt kvalitetsvekst i offentlige tjenester. Ja, kvaliteten i tjenestetilbudet i 2014 er allerede høyere enn det SSBs beregninger tar utgangspunkt i – nemlig standarden i 2011. (SSBs beregninger bygger på Perspektivmeldingen, som ble fremmet i 2013 og baserer seg på tall fra 2011.)

Det er også helt urealistisk å forestille seg at velferdsstaten kan bevare legitimitet i en situasjon med enorm (vekst i) privat velstand og ingen vekst i den offentlige velstanden. Mange vil da kjøpe seg private tjenester i stedet – f.eks. en sykehjemsplass til mor eller far som holder en bedre standard enn det offentlige tilbyr. Slik sett kan man si at det Brennpunkt presenterer, egentlig er en omfattende privatisering av velferdsstaten, hvilket igjen betyr at pengene vi har, ikke bare kan gå til flere hus og biler, slik Brennpunkt etterlot inntrykk av  – men at de i stor grad også må gå til å kjøpe helsetjenester og omsorg.

Brennpunkts påstand om at vi kan finansieres fremtidens velferdsstat bare ved å øke skatten, holder altså ikke mål. Det er i så fall en velferdsstat som, sammenlignet med resten av samfunnet, holder en svært dårlig standard.

Det hadde vært interessant om vi hadde et parti som sa det rett ut: Vi ønsker at folk skal kunne jobbe mindre og betale ca. 50 pst skatt – og derfor ønsker vi ikke å bygge velferdsstaten videre ut.  Men såvidt jeg kan se, er det ingen partier som sier det. 

En mer realistisk presentasjon må ta utgangspunkt i at det er sannsynlig og nødvendig med en viss standardvekst i offentlige tjenester også i fremtiden, og at det er sannsynlig at befolkningen fortsatt vil ta ut økt velstand i mer fritid. Det leder til et stort finansieringsbehov i fremtiden, dersom vi ønsker å oppretteholde en skattefinansiert velferdsstat som, relativt til privat sektor, er omtrent slik den er i dag. Og spørsmålet blir: Hvordan skal vi greie å dekke dette finansieringsbehovet?

Økt skatt i fremtiden, f.eks. i form av egenandeler, kan være en del av løsningen, men helt åpenbart ikke hele løsningen.

Tiltak som kan få, i hvert fall noen av oss, til å arbeide mer, er også viktig – sammen med andre tiltak som kan styrke produktiviteten i økonomien. 

25.februar skrev Stein Aabø i Dagbladet at jeg, som medlem av Bondevik II-regjeringen, etablerte «friskoler» og, etter dette, både titt og ofte er blitt beskyldt for å ville privatisere skolen etter svensk mønster. Men, skriver Aabø, “selv bestrider hun dette heftig (ved enhver anledning) og viser til at det i Norge ikke var eller skal være lov å ta utbytte fra privatskoler med statlig støtte.” Aabø selv har mest sans for kritikerne og mener vel dermed at jeg tar feil – noe jeg tok avstand fra i et innlegg dagen etter.

Når Aabø skriver at jeg bestrider noe “heftig” og “ved enhver anledning” er det sikkert ikke så positivt ment. Jeg kan også se det komiske i at jeg så ofte griper til pennen når jeg mener at noen fremstiller norsk privatskolepolitikk feil. Men jeg har bestemt meg for å gjøre det.

Men om dét er komisk – er det ikke da enda mer komisk at en avis som Dagbladet nesten aldri greier å gjengi enkle fakta i privatskolepolitikken korrekt? Hva kommer det av at en avis som Dagbladet, som mener at den er “frisinnet” og liberal og opptatt av kunnskap, ikke greier å prioritere to timer av en medarbeiders tid, slik at han eller hun kan lære seg helt elementære sider ved norsk og utenlandsk privatskolepolitikk? At Dagbladet er motstander av privatskoler – eller av flere privatskoler – er selvsagt greit, men er det ikke litt dumt, også for Dagbladet, at f.eks. lederartiklene til avisen så ofte skjemmes av ren desinformasjon?

La oss ta lederen fra i går som et eksempel (oppdatering: jeg vet selvsagt ikke hvem som har skrevet denne lederen, men jeg er, til lesernes orientering, blitt gjort oppmerksom på at det ikke er Stein Aabø). Der står det:

“Regjeringen har signalisert at de vil åpne for flere privatskoler i Norge. I dag tillates skolene bare dersom de er religiøse eller basert på alternativ pedagogikk, slik som Steiner eller Montessoriskoler.”

Dette er feil. Stoltenberg II-regjeringen gikk inn for en mer liberal lov – og man tillater nå også internasjonale skoler og toppidrettsgymnas. Dessuten slakket man av på kravet til alternativ pedagogikk, slik at man nå også tillater skoler som pedagogisk bare er litt annerledes enn f.eks. den offentlige skolen. Et eksempel på en slik skole er Nyskolen, som nettopp ikke ble godkjent da loven var slik Dagbladet fortsatt tror at den er – men først ble godkjent under Bondevik II-regjeringen og kunne beholde sin godkjenning, fordi de rødgrønne ikke bare reverserte, men i tillegg liberaliserte den gamle loven.

Dagbladet skriver videre:

“I Norge betaler det offentlige 85 prosent av privatskolenes utgifter. Skolen må bare finansiere femten prosent gjennom foreldrebetaling”.

Dette er feil. I Norge betaler det offentlige 85 prosent av driftskostnadene i den offentlige skolen, mens skolen bare har lov til å ta inntil 15 prosent av driftskostnadene i den offentlige skolen i egenandel. Kapitalutgifter – eller enklere sagt; husleie – må skolen trylle frem på annen måte, f.eks. ved å tigge gaver.

Dagbladet skriver:

“Dette (altså den offentlige finansieringen) gjør det enklere å rekruttere elever til private løsninger enn i land der private skoler faktisk finansieres privat.”

Dette er ikke bare feil – det bidrar aktivt til å forvirre leseren.

I alle OECD-land (og mange andre land) finnes det to typer private skoler, nemlig private skoler som mottar offentlig støtte (ofte kalt friskoler) og private skoler som ikke mottar offentlig støtte. Dette har jeg skrevet om gjentatte ganger, bl.a. her, og forskjellen er selvsagt viktig: 

En privat skole som mottar offentlig støtte (på engelsk “government dependent private school” – ofte også kalt “charter schools”), er finansiert, regulert og kontrollert av det offentlige, dvs. at det offentlige kan stille krav til skolen. I Norge er kravene bl.a. at man ikke kan sile inntaket av elever, at man ikke kan ta høye egenandeler, og at man ikke kan ta ut noen former for økonomisk utbytte av driften. 

En privat skole som ikke mottar offentlig støtte (på engelsk “government independent private school”), kan ta inn de elevene den vil, ta de egenandelene den vil og ta ut det utbyttet den vil.

Under Bondevik II-regjeringen ble det bestemt at disse to skoleslagene skulle ha forskjellige navn i loven, nemlig henholdsvis frittstående skoler og private skoler – slik det også er vanlig i mange andre land. De rødgrønne bestemte at begge skoleslag skulle hete private skoler, og det kan nok bidra til forvirringen – men likevel: Det går selvsagt ikke an å sammenligne privatskoler med statsstøtte med privatskoler uten statsstøtte, slik Dagbladet gjør. 

Årsaken til at privatskoler får offentlig støtte i praktisk talt alle land, er at alle elever skal ha den samme muligheten til å velge en slik skole. Og slik er det i Norge: Det er ingen sosioøkonomiske forskjeller av betydning mellom elevene i den offentlige skolen og elever i de privatskolene som mottar offentlig støtte. Det samme er selvagt ikke tilfellet, dersom man sammenligner elever i offentlige skoler med elever i privatfinansierte skoler, som f.eks. de engelske kostskolene. 

Det generelle bildet i alle OECD-land er at det store flertallet av elevene går i offentlige skoler, og at en mindre andel går i privatskoler med offentlig støtte. En ørliten andel går i rene private skoler uten offentlig støtte – men denne andelen er så liten at den nesten er neglisjerbar. Men et eksempel på en ren privatskole i Norge, altså en privat skole som ikke mottar offentlig støtte, som kan sile elever slik den vil, ta de egenandelene den vil og ta ut det økonomiske utbyttet den vil, er Bjørknes privatskole.

De privatskolene som får offentlig støtte i OECD-landene, er som regel fullfinansiert eller nesten fullfinansiert av det offentlige.

Dagbladet skriver videre:

“I Norge er prinsippet at skolene skal være åpne for alle søkere. Men vil privatskoler spisse sine tilbud for å verve elever, kommer dette raskt i konflikt med kravet om at alle skal ha adgang. Idrettslinjer kan vanskelig praktisere lik adgang, uavhengig av talent.”

Det er litt vanskelig å forstå hva Dagbladet egentlig mener. Reglene for privatskoler som mottar offentlig støtte, er klare: Grunnskolene må ta inn elevene i den rekkefølgen de melder seg, og dersom det melder seg flere enn det er plass til, må køen ordnes etter saklige kriterier, godkjent av myndighetene. Ett saklig kriterium kan f.eks. være avstand mellom skolen og bosted eller at en elev allerede har søsken på skolen. I videregående, derimot, kan selvsagt privatskoler som mottar offentlig støtte, og som f.eks. har en idrettslinje, ha samme karakterbaserte opptak som de offentlige skolene har. Et toppidrettsgymnas har antagelig de samme opptakskriteriene, enten støtten kommer direkte over statsbudsjettet, slik den har gjort i mange år – eller som privatskolestøtte, slik den gjør nå.

Dagbladets leder, som nok en gang er sterkt negativ til (flere) private skoler med offentlig støtte, er utløst av en artikkel i Klassekampen, som viser at mange av skolene har brutt inntaksreglementet, at Utdanningsdirektoratet har slått ned på dette, og at skolene har fått en frist til å rette opp feilene som er gjort. Slike regelbrudd er selvsagt ikke bra – men før kritikerne blir altfor svulstige, er det kanskje verdt å merke seg at det stort sett forekommer like mange regelbrudd i den offentlige skolen. Forskjellen er imidlertid at de offentlige skolene ikke møtes med like effektive sanksjoner.

Resten av Dagbladets leder preges av spekulasjoner om hvordan det vil gå, dersom vi får flere private skoler med offentlig støtte. Og for å si det kort: Det blir ille. Skolene kommer til å sile vekk stadig flere svake elever, vi vil få mer byråkrati, og skolene vil skaffe seg homogene klasser og overlate problemene til det offentlige. 

Dagbladet kan umulig å ha besøkt mange private skoler, og avisen må ha svært lav tiltro, både til dem som ønsker å drive slike skoler – og til de elever og foreldre som velger dem. Et besøk på en privat grendeskole vil vise at elevgruppen som regel er helt gjennomsnittlig. Et besøk på en privat skole i byen viser ofte det samme: Elevgruppen er ganske representativ for stedet eller byen elevene bor i – men ofte med en langt mer heterogen elevgruppe enn de offentlige skolene har.

Det har vært forsket lite på privatskoler i Norge, bl.a. fordi de rødgrønne stoppet pågående forskning, men noe er gjort. En undersøkelse fra Norsk institutt for by- og regionforskning fant ut at en stor andel av friskoleforeldre ofte ønsker friskoler (altså privatskoler med offentlig støtte) fordi de ønsket et mer heterogent miljø, der barna kan møte barn med andre livssyn, annen etnisitet og annen sosioøkonomisk bakgrunn enn de kan møte på den offentlige nærskolen.

Jeg ville heller ikke bli forundret om mange foreldre, som har eller har hatt sine barn i privatskoler, har valgt det – ikke fordi de ønsket å være større, hvitere, rikere og bedre enn andre mennesker – men fordi barnet deres trengte en hjelp eller et miljøskifte som det ikke kunne få på den offentlige skolen.

Norsk offentlig skole er meget bra, men den passer ikke alltid for alle.

Det er merkelig at ikke flere kan ha respekt for det.

I dag fikk vi høre om en ny trend, som skaper diskusjon.

Stadig flere etterlatte ønsker selv å bestemme innholdet i begravelsen når noen av de nærmeste har gått bort. Fortsatt vil de pårørende til over 90 prosent av de som dør, bruke Den norske kirke til begravelsen, men stadig flere av dem ønsker å avvike fra Den norske kirkes liturgi. Noen ønsker helt livssynsnøytrale begravelser. Andre ønsker egen musikk, ofte musikk fra CD – og atter andre ønsker spesielle “underholdningsinnslag”, som de mener ærer den døde best. Orgelmusikk skiftes ut med Alicia Keys, fordi – som det ble sagt av en datter til en ung, avdød mor i dag morges – de ønsket å spille “musikk som mamma likte”. 

Dette skaper strid i kirken. Noen prester syns det er greit å tilpasse seg, mens andre mener at man ikke kan “tukle” med kirkens liturgi. Kirkens rom er hellig, og da må man også følge den faste oppskriften på begravelsessermonier. Det er adgang til å sette et visst personlig preg på alle seremonier, men for øvrig bør det være kirken selv, presten og organisten som bestemmer. Kirkens rom er hellig, og kirkens ritualer skal ikke “vannes ut”. Og som det ble sagt: Levende (orgel)musikk er best.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Saken minnet meg om diskusjonen om reservasjonsmulighet for fastleger.  Denne diskusjonen er interessant nok i seg selv, men den berører sjelden det bakenforliggende problemet – nemlig systemet med fastleger. Uten et fastlegesystem, ingen debatt. Da kunne allmennlegene, forutsatt godkjenning som leger, profilert seg slik de ville – og vi kunne valgt de legene vi likte best.

Skolen er et annet eksempel. Akkurat som vi “tildeles” en kirke og en lege, tildeles vi også en skole, en klasse og en lærer, som har sin “liturgi” (les: f.eks. læreplaner) og faste ritualer, som det ikke kan fravikes fra. Elever og foreldre har ofte andre ønsker, men det er ikke så lett. Likhet er en verdi som står sterkt i Norge, og “fellesskolen” er, som vi alle vet, best.

Men sant skal sies: Også med en de facto statskirke, fellesskole og fastlegeordning er det mulig til å velge annerledes. Det finnes alternative religiøse samfunn, livssynsnøytrale rom, friskoler og leger som ikke har kontrakt med kommunen. Men det er tungvint, vanskelig og til dels stigmatiserende å velge annerledes. Noen mener at man da velger seg ut av fellesskapet og bidrar til å skape et system som bare de sterkeste vinner på. Etter min mening kan det  i høyeste grad diskuteres: Det er ikke de rikeste eller sosialt mest vellykkede menneskene som lider under “enhetssamfunnet”.  Den norske kirke har aldri stått i veien for kjendiser som ønsker en spektakulær begravelse. Den står heller ikke i veien for de rikeste, som kan betale for å skaffe levende musikk i en helt annen klasse enn kirken selv kan tilby. 

Men er dette viktig?

Ja, jeg tror det er viktig.

Jeg tror dette berører et av de viktigste og vanskeligste temaene for de politiske partiene i årene som kommer – nemlig spørsmålet om hvor langt valgfriheten skal strekke seg og innenfor hvilke rammer den skal kunne utfolde seg. Hva og hvor mye skal vi kunne velge uten å melde oss ut? Når er man ikke lenger et respektert medlem av fellesskapet, og hva betyr forresten “fellesskap”? I NRK Aktuelt i kveld sa Hadia Tajik fra Arbeiderpartiet at hennes fremtidsvisjon var å sikre den enkelte frihet gjennom sterke fellesskap. Men utfordringen blir nok å gi en slik visjon et konkret innhold.

I fremtiden vil vi nemlig leve i et stadig mer mangfoldig samfunn. Det skyldes delvis at det kommer mennesker til Norge fra andre land og kulturer – som turister, arbeidstakere og flyktninger. Men det skyldes også at nordmenn reiser til andre land og kulturer og tar med seg impulser og inntrykk hjem – og at vi påvirkes og påvirker gjennom TV, kultur og ny teknologi. Og det skyldes stadig høyere velstand og kunnskapsnivå i befolkningen, at færre frykter autoriteter, og at flere kan og vil ta ansvar for å forme sitt eget liv. 

Men hvordan skal politikken møte dette? Skal den krampaktig holde igjen og stadig føre en “siste skanse-politikk”, eller skal den, mer offensivt, forsøke å møte det nye mangfoldet med mer adekvate løsninger?

Utfordringen er stor for alle partier – men den er størst for venstresiden, som er veldig bundet til tanken om kollektive løsninger, enhet, stat og et politiker-definert fellesskap.

22. januar ifjor deltok jeg på et seminar på Stortinget, der man drøftet om man burde formalisere en rett for fastlegene til å reservere seg mot å henvise til abort.

Blant dem som deltok, var daværende helseminister Jonas Gahr Støre, professor Aslak Syse, overlege og tidligere leder av Allmennlegeforeningen Jan Emil Kristoffersen, og tidligere dommer ved Menneskrettighetsdomstolen i Haag, Hanne Sophie Greve. De to første var mot å formalisere en reservasjonsrett, mens de to siste var for. Også helsepolitisk talsmann for Høyre, Bent Høie, deltok på møtet, og også han uttalte seg mot en formalisert reservasjonsrett. 

Men selv om meningene var delte, var det en rolig og konstruktiv stemning på møtet – og det ble uttrykt både tvil om eget standpunkt og forståelse for det andre mente. Møtet utviklet seg slik at spørsmålet om reservasjon etter hvert i stor grad fremsto som et praktisk spørsmål – om hvorvidt det var mulig å kombinere to viktige hensyn, nemlig hensynet til kvinners rett til selvbestemt abort og en mulighet for fastleger til å kunne reservere seg mot å henvise til abort. Da jeg til slutt stilte spørsmål om dette, fikk vi også et positivt svar: Både Støre og Høie uttalte at de ikke var uvillige til å sette seg ned og finne en løsning som alle kunne leve med, dersom det var mulig. 

Den samme konstruktive stemningen var til stede da Civita arrangerte et frokostmøte om saken høsten 2012.

Men det var da. 

Siden har saken vokst til helt utrolige høyder, og frontene har blitt meget steile. På den ene side finnes enkelte som ikke anerkjenner at dette er et viktig spørsmål for mange “reservasjonsmotstandere”, slik f.eks. Dagrun Eriksen var et eksempel på da hun uttalte at det var “trist og pinlig” at så mange kvinner engasjerte seg i dette fremfor i andre og viktigere spørsmål 8.mars. På den annen side er det enda flere som bruker svært sterke ord og uttrykk om dem som ønsker at fastlegene skal ha en reservasjonsmulighet. Og for å si det sånn: Hvis det er slik vi skal takle etiske debatter i fremtiden, kan det bli tøft for noen hver.

Selv har jeg forlengst gitt uttrykk for hva som er mitt syn i denne saken, og det skjedde lenge før det var snakk om hestehandler eller samarbeidsavtaler mellom regjeringspartiene og KrF. Jeg har også, sammen med en representant for tankesmien Skaperkraft, vært medforfatter av et Civita-notat. Etter min mening bør fastlegene kunne ha en mulighet til å reservere seg, så lenge dette er forenelig med alle kvinners rett til selvbestemt abort.

Ordene “rett” og “mulighet” brukes om hverandre i debatten – også i årets 8.mars-tog – men forskjellen er vesentlig. Det å reservere seg av samvittighetsgrunner er nemlig ikke pr definisjon greit – og det er heller ikke en rett man kan påberobe seg uansett situasjon. Begge deler avhenger av forholdene: Det er f.eks. ikke akseptabelt at en lege av samvittighetsgrunner reserverer seg mot å utføre en bestemt handling, dersom dette setter pasientens liv i fare – og det er ikke mulig å gi en lege reservasjonsrett, dersom dette setter pasientens rettigheter til side. Det som diskuteres, er derfor om legene bør ha en mulighet til å reservere seg, dersom det ikke går utover kvinners rettigheter.

Jeg mener fortsatt at dette bør være mulig, og det er både verdimessige og praktiske grunner til det.

For å ta verdiene først:

For et liberalt demokrati er det et viktig kjennemerke at man, så langt det er mulig, tar hensyn til mindretallet, særlig i spørsmål som berører den enkeltes overbevisning og moralske integritet. Når det gjelder leger spesielt, er det generelt viktig at ikke profesjonen utøves i et moralsk vakuum. Det er viktig at helsepersonell har et moralsk kompass som gjør at de reagerer mot å delta i handlinger som strider mot grunnleggende verdier. 

Dette tror jeg alle er enige i. For å sette det på spissen: Det var tysk helsepersonell som først, dvs. før krigen, reagerte mot statens eutanasiprogram overfor “avvikere” og “åndssvake”, og som fikk satt en stopper for dette. De sto altså opp mot statsmakten da denne satte grunnleggende verdier til side.

Jeg tror dessuten alle er enige i at det også i et liberalt demokrati som vårt må være mulig å reservere seg, også for fastleger, dersom forholdene tilsier det. Jeg tror, for eksempel, de aller fleste vil si at det er opplagt at en fastlege skal kunne reservere seg mot å henvise til eutanasi, dersom det blir tillatt i Norge, noe jeg også har skrevet om på bloggen min før. 

Jeg skriver dette, som jeg vet at noen vil betrakte som søkte eksempler, fordi de illustrerer at det neppe er mange som prinsipielt sett er for eller mot en reservasjonsmulighet per se – det er konteksten som avgjør om vi mener det er riktig. Ingen ønsker at en lege skal kunne reservere seg mot “alt” som er vanskelig – men ingen ønsker heller leger som ikke synes noe er vanskelig, og som er likegyldige til alt. 

Hva er så konteksten når det gjelder spørsmålet om hvorvidt fastleger skal få reservere seg mot å henvise til abort? La meg nevne noe:

* Abort er allerede anerkjent som et samvittighetsspørsmål i loven, ettersom helsepersonell allerede har en lovfestet rett (i dette tilfellet er det en rett) til å reservere seg mot å utføre abortinngrep. Man kan selvsagt ha ulike meninger om hvorvidt det å henvise til abortinngrep bør kunne gi samvittighetskvaler, men faktum er at det gjør det for noen – og at selve temaet, abort, er anerkjent som et samvittighetsspørsmål.

* Antallet fastleger som har slike samvittighetskvaler, er meget lite. Ingen vet det eksakte antall, men et anslag er at det gjelder ca. 200 av de i alt 5000 fastlegene vi har i dag.

* Fastleger med slike samvittighetskvaler, har praktisert en form for reservasjon helt siden vi fikk loven om selvbestemt abort på 1970-tallet. Det har vist seg umulig å kartlegge nøyaktig hvilke effekter dette har hatt. Man kan f.eks. ikke utelukke at det finnes kvinner som har følt seg dårlig behandlet, og som har funnet det for belastende å klage. Totalt sett har helsemyndighetene greid å finne frem til 16 kjente tilfeller av reservasjoner, inkludert henvisning til assistert befruktning – men ingen fylkesmenn har rapportert om at pasienter har hatt problemer med å få den hjelpen de trenger. Det foreligger bare én klage, og den er fra 2004.

* De fastlegene som har praktisert reservasjon, kan sies å ha bedrevet en form for sivil ulydighet – men det har vært akseptert. I 1993 skrev Aslak Syse: “Blant distriktsleger har det hele tiden vært enkelte som ikke har oppfylt de plikter loven pålegger den lege som kvinnen oppsøker. Imidlertid fastslo Sosialdepartementet (St.meld. nr. 17 (1982-83) s. 17) at disse representerer et fåtall (under 30), og at det i alle distrikter fantes leger som ikke bryter denne tjenesteplikten. Helsedirektoratet har nøyd seg med å påpeke overfor de sivilt ulydige hvilke plikter loven pålegger dem, “uten noen form for sanksjoner”.” 

* Skal man oppsummere de siste ca. 40 år, har det altså vært praktisert en reservasjonsadgang av og for et fåtall leger. De har i praksis hatt en avtale med kommunen og med sine kolleger, som gjør at de har sluppet å henvise til abort, samtidig som kvinnene har blitt hjulpet av andre leger. Dette har sentrale myndigheter visst og akseptert, og det gjelder også de to Stoltenberg-regjeringene.

* I dag er fastlegene i ferd med å få en stadig mindre rolle. Ifølge fylkeslegen i Oslo og Akershus, Petter Schou, går ca. 90 prosent av kvinnene som ønsker abort, direkte til sykehusene. “Dette er bare politikk og har ikke noe med virkeligheten å gjøre”, sier han om debatten og viser til at fylkeslegen ikke har hatt én eneste klage på 10 år, og at han ikke har fått inn noen meldinger om leger som reserverer seg. På små steder mener han at unge kvinner kan henvende seg direkte til helsesøster på skolen, slik at de unngår å gå til fastleger de kanskje har “arvet” fra foreldrene.

Til konteksten hører det kanskje også at reservasjon hverken er et ukjent fenomen i andre yrkesgrupper – eller for helsepersonell i andre land, slik en arbeidsgruppe i Legeforeningen har funnet ut. 

* Både for og blant prester, jordmødre, sykepleiere, advokater, militære og apotekere finnes det og diskuteres det ulike reservasjonsordninger – men felles for dem alle er at man stort sett løser slike problemer ganske pragmatisk gjennom kollegiale ordninger, der noen stepper inn for andre, som – av ulike grunner – kan ha problemer med å utføre visse oppgaver, og at den som mottar tjenestene, i liten eller ingen grad blir berørt av dette. Advokat Geir Lippestad, som også er styreleder i den nye tankesmien Agenda, mener at legene ikke bør ha en reservasjonsmulighet og sammenligner deres situasjon med sin egen som advokat  – men jeg syns ikke det virker som en god parallell. Ifølge Advokatforeningen er en advokat aldri forpliktet til å påta seg et oppdrag og heller ikke forpliktet til å begrunne hvorfor han eller hun eventuelt ikke tar oppdraget. Situasjonen ville kanskje stilt seg annerledes, dersom vi hadde en ordning med “fast-advokater”, men det har vi heldigvis ikke.

* Også i andre land finnes det bestemmelser og/eller praksis, som gjør at helsepersonell eller leger kan reservere seg mot å delta i handlinger som strider mot deres personlige overbevisning. 

Så i lys av alt dette: Vil en formalisering av reservasjonspraksisen vi hadde i Norge til 2011, og formodentlig fortsatt har, føre til en bedre eller dårligere situasjon for abortsøkende kvinner?

Etter debatten å dømme, mener reservasjonsmotstanderne at situasjonen for abortsøkende kvinner blir verre, dersom reservasjonspraksisen blir formalisert – dvs. at myndighetene ikke lenger bare ser gjennom fingrene med at det skjer – men aktivt bestemmer hva som skal være betingelsene for at det skal kunne skje. Etter min mening er det helt motsatt: Med klare, åpne og strenge premisser for når det skal være mulig å reservere seg – og på hvilken måte det skal skje – vil situasjonen for abortsøkende kvinner kunne bli bedre, bl.a. fordi det vil bli helt klart hvilke leger som har reservert seg, og fordi det skal bli enda lettere å henvende seg direkte til et sykehus. 

Hva vil skje, dersom man alternativt fastslår at ingen leger skal kunne reservere seg? Man vil antagelig måtte akseptere en overgangsordning for de legene, hvis praksis allerede har vært praktisert og tolerert, men utover det?

Mitt tips er at vi fortsatt vil ha en form for uformell reservasjonspraksis, der man gjennom kollegiale ordninger sørger for at leger som har store samvittighetskvaler mot å henvise til abort (og eventuelle andre handlinger), slipper å gjøre det, men uten at pasientene merker noe til det. Det er slik praksis ser ut til å være i yrker der man støter på samvittighetsspørsmål. En prest hjelper en annen prest. En advokat overlater et oppdrag til en annen. Apotek-ansatte finner ordninger med sin arbeidsgiver og kollegene, og jordmødrene løser problemene på vakt. Derfor er det ikke sikkert at situasjonen blir så veldig annerledes enn i dag, selv om vi kanskje vil late som den blir det. Men åpenhet om hvem som reserverer seg, vil det ikke være.

I et samfunn som kulturelt og religiøst blir stadig mer pluralistisk, vil vi kunne støte på flere vanskelige spørsmål om reservasjon, og de blir ekstra vanskelige når vi har systemer som monopoliserer visse tjenestetilbud. Det er logisk at det er vanskeligere å la fastleger og politifolk reservere seg enn det er å la farmasøyter eller advokater gjøre det. Men hver debatt bør tas for seg, og, aller helst, i litt roligere former enn den vi ser nå. Jeg er enig med Gerd-Liv Valla når hun sier at debatten er ute av proporsjoner, at den til dels har vært ufin, at den ikke har noe med retten til selvbestemt abort å gjøre – og at det må kunne gå an å ta hensyn til de få legene dette gjelder. 

Jeg syns ikke det er vanskelig å forstå argumentene fra dem som ønsker å frata fastlegene den de facto reservasjonsmuligheten de har hatt frem til 2011 og i virkeligheten fortsatt praktiserer.

Men jeg syns det er litt rart at ikke flere også har forståelse for det motsatte standpunkt – nemlig at det har en verdi å kunne imøtekomme et mindretall med store faglige og/eller moralske kvaler på et område som dreier seg om liv og død – og at vi bør kunne gjøre det, så lenge det kan skje uten at det går utover kvinnenes rett til å få den hjelpen de trenger.

Klassekampen skriver i dag at jeg “kaster meg inn” i striden mellom lærerne og KS, og at jeg “støtter KS i lærerstriden”. Dette har ikke Klassekampen dekning for å skrive. Jeg har ikke gitt uttrykk for støtte til noen av partene i striden, og jeg har – for den sakens skyld – heller ikke satt meg inn i KS sine krav i forhandlingene.

Det jeg snakket med Klassekampen om, er denne utredningen – som beskriver særarbeidstidsavtalene i henholdsvis skolen, helse- og omsorgssektoren og politiet. Og som jeg også sa til Klassekampen: I alle tre sektorer skaper disse arbeidstidsavtalene noen utfordringer og problemer. Gjørv-kommisjonen beskrev noen av problemene i politiet – f.eks. at politiet er minst på jobb når kriminaliteten er størst. Civita og mange andre har beskrevet problemene i helse- og omsorgssektoren, der avtalene fører til behov for enormt mange ansatte med små deltidsstillinger. I skolen skaper avtalen også problemer, f.eks. med å få til etter- og videreutdanning eller gode vikarløsninger. I alle tre tilfeller skaper dessuten avtalene behov for mye administrasjon for å få “kabalene” til å gå opp.

Jeg understreket videre overfor Klassekampen at det er delte meninger om hvor store problemene er, og hva løsningen eventuelt skal være – og at dette er et forhandlingspørsmål, der det alltid er et spørsmål om å gi og ta. Også dagens arbeidstidsavtaler er et resultat av forhandlinger mellom partene, der de ofte har stått langt fra hverandre før de har blitt enige. Da Klassekampen ba om en kommentar til den pågående striden mellom Utdanningsforbundet og KS – og uttalelser som er kommet fra enkelte politikere om striden – avslo jeg dette, bl.a. fordi det er helt naturlig at slike forhandlinger fører til strid, og at det ikke alltid er lett for utenforstående å vite hvordan ulike utspill og uttalelser skal tolkes. Forhandlinger som dette preges selvsagt også av mye taktikk.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Arbeidstidsavtalen i skolen er ikke perfekt. Den kan helt sikkert bli bedre, og det er sikkert også mye som kan læres av skoler som har eksperimentert med alternative avtaler. Jeg syns derfor det et fint at arbeidstidsavtalen drøftes mellom partene. Men det betyr ikke at Civita eller jeg tar stilling til den ene eller andre partens krav midt i en forhandling.

Nord-Korea, som har 20 -25 millioner innbyggere, er verdens mest lukkede land, et av verdens fattigste land og verdens verste regime.

Utallige rapporter har fortalt om redselsfulle menneskerettighetsbrudd og en isolert og undertrykt befolkning. Lederskapet går i arv, og lederne dyrkes som guder. Mennesker som kommer i veien for lederne, henrettes. Så mange som 200.000 personer antas å sitte i konsentrasjonsleirer. Mange av dem er født der og vet ingenting om verden utenfor.

Det er ikke lett å få ut informasjon fra Nord-Korea. Men forleden publiserte FN den mest solide dokumentasjonen man har hatt noen sinne, og det er – om mulig – verre enn mange trodde. Nord-Koreas ledere begår forbrytelser mot menneskeheten, og det som skjer, kan sammenlignes med nazistenes forbrytelser.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er i denne situasjonen og med dette regimet Festspillene i Bergen har bestemt seg for å samarbeide. For som det heter i festspillprogrammet om Morten Traaviks “grensesprengende teaterkonsert” Kardemomyang: Det er en “samproduksjon mellom Festspillene i Bergen, Traavik.Info og Den Demokratiske Folkerepublikken Koreas Komite for Kulturelle Forbindelser”.

Da jeg spurte Festpillene på twitter om hvordan de ville markere sitt samarbeid med verdens verste regime, fikk jeg til svar at de ikke samarbeidet med regimet – kun med nord-koreanske kunstnere.

Men det stemmer jo ikke. Det står svart på hvitt i programmet at man samarbeider med Den Demokratiske (sic!) Folkerepublikken Koreas Komite for Kulturelle Forbindelser. Da jeg gjorde oppmerksom på dette, fikk jeg til svar at det var en feil, da dette “ene og alene dreier seg om tillatelse til bruk av et foto”.

Jeg må innrømme at jeg tviler – av to grunner.

Den ene grunnen til at jeg tviler, er at det er Morten Traavik som står bak. Han har, som det også står i programmet, de senere år samarbeidet mye med nord-koreanske myndigheter.

Den andre grunnen til at jeg tviler, er at jeg tror det er umulig for nord-koreanske kunstnere å delta på Festspillene i Bergen uten at nord-koreanske myndigheter, og dermed verdens verste regime, er involvert og har kontrollen. Hva som skjer med disse kunstnerne før og etter turen til Bergen, tror jeg derfor ingen kan vite. Regimet er ekstremt.

Tvilen melder seg også når man leser presentasjonen av teaterkonserten i Festspillenes program: Stykket skal visstnok åpne “opp for refleksjoner rundt ulike samfunnsmodeller og verdier som frihet og fellesskap”. Etter min mening krever det ikke veldig mye refleksjon å gjøre seg opp en mening om den “samfunnsmodellen” Nord-Korea presenterer, men hvis det sies rett ut i den “blendende” teaterkonserten, hvilke følger får det for de nord-koreanske kunstnerne? Kanskje det ikke får noen konsekvenser overhodet, men vet Festspillene det?

Store deler av kulturlivet har, etter min mening, ofte latterliggjort seg selv ved å kreve “kulturboikott” av Israel. I 2010 viste Festspillene at de ikke lot seg rive med på denslags – og inviterte fremragende israelske kunstnere til Bergen. Det var bra.

Av en eller annen grunn er det ingen i kulturlivet som krever “kulturboikott” av Nord-Korea, og det er i og for seg også bra. For som Festspillenes direktør, Anders Beyer, skriver til meg på twitter: “Man kan forholde seg til diktaturer man tar avstand fra ved å gjennomføre en boikott eller åpne for møter mellom mennesker. Festpillene har valgt det siste.”

Her er jeg helt på linje med Beyer og Festspillene. Boikott er sjelden eller aldri bra – kontakt mellom mennesker er det nesten alltid.

Problemet er bare at det er en vesentlig forskjell på Israel og Nord-Korea.

Forskjellen er at det ikke er mulig for kunstnere i Nord-Korea å delta i “møter mellom mennesker” fra andre land uten at regimet er involvert og har full kontroll. Dermed risikerer man også å legitimere regimet og sette menneskene man møter, i, bokstavelig talt, livsfarlige situasjoner.

Israelske kunstnere kan fritt og uhindret reise til Bergen, og de risikerer ingenting.

Nord-koreanske kunstnere må innordne seg regimet, og de risikerer alt.

Kritikerne har rett i at Thorhild Widvey ikke burde ha ringt styrelederen i MiST for, slik hun forklarer det, å forhøre seg om fakta i saken om den famøse teksten i vårprogrammet til Trondheim kunstmuseum. Det er ikke en formell feil, men Jon Wessel-Aas har rett i at denne typen handlinger fra en statsråds side kan ha “en nedkjølende effekt på ytringsfriheten til de ansatte” i offentlig sektor. (Adresseavisen 15.2. – ikke på nett).

Men når noen mener at telefonen fra Widvey er uttrykk for “vilkårlig maktutøvelse”, at Widvey bør vurdere sin stilling, og at statsministeren, ifølge Dagsavisens Arne Strand, burde gitt Widvey reisepass på grunn av håndteringen av denne saken, er den kommet fullstendig ut av proporsjoner.

For det første:

Museene i Sør-Trøndelag, MiST, er ingen underliggende etat under Kulturdepartementet. Staten har ikke engang en eierandel i museene og oppnevner ingen av representantene i styret. Kulturministeren har derfor ingen instruksjonsmyndighet overhodet over noen del av Museene i Sør-Trøndelag. Dette vet hun selv, og det vet nok også styret og administrasjonen i MiST og ledelsen ved Trondheim kunstmuseum.

For det annet:

Thorhild Widvey har, slik hun forklarer det, ikke forsøkt å instruere noen eller legge bånd på noens ytringsfrihet. Hun har, slik hun har sagt flere ganger, kun forsøkt å innhente fakta om en potensiell mediesak hun ble varslet om da hun kom hjem fra reise. Opposisjonen ser ut til å mene at det hadde vært helt annerledes og bedre, dersom departementet hadde innhentet disse faktaene på vegne av statsråden – men hva hjelper egentlig det? I begge tilfeller vil det jo være statsråden som ber om informasjon. 

For det tredje:

Opposisjonen lurer på hva statsråden skulle bruke informasjonen til, men også det har hun svart på: Hun ville være oppdatert om hva (medie)saken gjaldt, dersom hun fikk spørsmål fra kolleger, bl.a. i FrP, som er omtalt i den angjeldende teksten. 

For det fjerde:

Telefonen fra Widvey ville neppe  fått noen konsekvenser overhodet, om ikke forholdet mellom direktøren for Trondheim kunstmuseum, Pontus Kyander, og direktøren for MiST, Suzette Paasche, hadde vært så elendig som det tydeligvis er. Det viktige er imidlertid at den ikke legger noen nødvendig føring på den politikken den nye regjeringen vil føre når det gjelder å gi økt frihet til kulturlivet. Omtrent samme dag som kritikken mot Widvey eksploderte, utnevnte hun Per Edgar Kokkvold til ny leder i Kringkastingsrådet. Kokkvold er kjent for å være sosialdemokrat og ha sine meningers mot, og Widvey har i alle fall ikke forsikret seg eller FrP mot kritikk når hun har utnevnt han til ny leder i en periode som vil være preget av omfattende og kontroversiell debatt om NRK.

For det femte:

Kritikerne har rett i at direkte henvendelser som den Widvey har foretatt, er uheldige, dersom de blir del av et mønster, og statsråden gir uttrykk for forventninger om hva ledere for kulturinstitusjoner skal ytre seg om eller hva kunsten skal uttrykke. Siden så store deler av kulturlivet er avhengige av statlige midler, som også MiST er, kan det føre til en selvpålagt sensur vi ikke ønsker. Selv tror jeg dette er et virkelig fenomen, noe som bl.a. fremkommer her, men jeg tror ikke det er slike telefoner som har skapt fenomenet. Jeg tror føringene er sterkere enn som så.

På kulturlivets område vil det bl.a. dreie seg om innholdet i tildelingsbrev, om hvorvidt det knyttes politiske betingelser til støtten som gis og om det å ha et utpreget instrumentelt syn på kunsten og kulturen, slik vi bl.a. så under den forrige regjering. Det er på disse områdene den nye regjeringen må vise at den har et annet syn og følger en annen linje, dersom den virkelig skal gi større frihet til kunsten og kulturlivet. En telefon fra Widvey til MiST kan ikke ødelegge det, selv om noen liker å fremstille det slik. Og skulle noen likevel tro det, får Widvey og Regjeringen rikelig med muligheter til å motbevise påstanden, f.eks. når det skal tildeles midler til kulturlivet i statsbudsjettet for 2015 eller når det skal oppnevnes nye styrerepresentanter i underliggende etater eller medlemmer av kulturlivets styrer, råd og utvalg.

I NRKs Kulturnytt i dag morges var den avtroppende direktøren for Trondheim kunstmuseum, Pontus Kyander, opprørt over å leve “i et samfunn der statsråder løper rundt i kulturinstitusjoner og tilretteviser dem”. Og han har et poeng: Hadde dette vært tilfellet, hadde det vært sterkt kritikkverdig. Men det er det altså ikke, dersom vi skal tro Thorhild Widvey. Og vi kunne jo snudd på det og reist følgende kontrafaktiske spørsmål: Hvordan ville kulturlivet stilt seg til at en mann i Kyanders stilling, i et museumsprogram, fremstilte SV som farlig, fordi partiet bagatelliserer begreper som menneskelig fellesfølelse og menneskerettigheter gjennom sine svermerier for diktaturer? Ville Trond Giske fått like mye pepper fra kulturlivet, dersom han hadde ringt for å orientere seg om en slik sak?

For øvrig er det interessant å merke seg hvor tynnhudet kulturlivet er når det blir avdekket at myndighetene i Norge har tatt en telefon til en kulturinstitusjon – og hvor tykkhudet det virker når kunstnere i Norge innleder et samarbeid med myndighetene i f.eks. Nord-Korea.

Men heldigvis finnes det hederlige unntak.