Kristin Clemets blogg Her skriver jeg om ideer, verdier og politikk.

I dag var det to, litt sinte, debatter på Dagsnytt 18.

Typisk nok dreide begge seg om utspill fra FrP. Det gjaldt bl.a. Carl I Hagens ønske om en egen innvandringsetat for å sikre bedre integrering og språkopplæring for barn av innvandrere, Oslo Fremskrittspartis vedtak om å innføre en karensdag i sykelønnsordningen – og ønsket om en egen folkeavstemning om innvandring, som er nedfelt i Fremskrittspartiets program.

Typisk nok tas også utspillene fra FrP unødig ille opp. Carl I Hagen, for eksempel, ble sterkt kritisert av Ap i Dagsnytt 18, enda det er veldig vanskelig å høre hva som er forskjellen på det FrP og Ap mener om integrering og språkopplæring for barn av innvandrere.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Uenigheten om folkeavstemninger er mer reell – for her skiller FrP, Rødt og MDG seg ut i den norske partifloraen – som tre partier som mer enn andre mener det er riktig med hyppige folkeavstemninger, noe min kollega Bård Larsen skrev om i VG forleden.

Min kommentar her dreier seg imidlertid ikke om selve sakene – men om det som var temaet for debatten mellom nestlederne Per Sandberg i FrP og Ola Elvestuen i Venstre – og som også er tatt opp av mange andre i det siste: Skal det være lov for de fire samarbeidspartiene – Høyre, FrP, KrF og Venstre – å fremme og tale for sine primærstandpunkter, som enten ikke har vært tema for avtalene de har inngått, eller som de ikke har fått gjennomslag for?

I denne debatten syns jeg Sandberg har viktige poenger.

Selvsagt kan det ikke være slik at partiene, stortingsgruppene eller medlemmer av Regjeringen bryter avtaler som er inngått.

Men derfra til å si at ikke partienes lokalforeninger og enkeltmedlemmer kan fremme krav, ønsker og meninger som de, på grunn av samarbeidet, ikke kan nå frem med nå, mener jeg er for drøyt. Ja, ikke bare drøyt – jeg tror det er uklokt.

I Dagsnytt 18 kom det frem særlig to innvendinger mot å fremme primærstandpunkter på denne måten:

Ola Elvestuen poengterte at FrPs stortingsgruppe eller regeringsfraksjon ikke kunne gå inn for en folkeavstemning om innvandringspolitikken, siden det er inngått en avtale om innvandringspolitikken mellom de fire partiene. Det har han rett i, men dette forstår jo også FrP. Oslo FrPs nye leder sa det selv i Politisk kvarter i dag morges: Oslo-partiet hadde riktig nok vedtatt at de ønsker en karensdag i sykelønnsordningen, men dette er ikke et krav som vil bli fremmet i Stortinget eller i Regjeringen, ettersom man har inngått en avtale om ikke å røre sykelønnsordningen i denne perioden.

Programlederen på sin side spurte om ikke velgerne blir forvirret av at et parti – i dette tilfellet FrP – snakket med “to tunger” ved både å fremme sitt primærstandpunkt og gi beskjed om at dette er et standpunkt som partiet ikke fullt ut kan forfølge, f.eks. i Stortinget og i regjering. Men dette er jo en risiko det er opp til FrP selv å ta, og dessuten er det ikke sikkert at velgerne har så vanskelig for å forstå dette. Det er ikke pr definisjon “dobbeltkommunikasjon” og fortelle at man 1) har et standpunkt man vil kjempe for på lang sikt, mens man 2) har valgt å inngå et kompromiss på kort sikt.

Og her er vi ved noe av poenget. Jeg tror det er to viktige grunner til at samarbeidspartiene må ha lov til å fremme sine primærstandpunkter og la de tusen blomster blomstre – bare spillereglene blir fulgt:

For det første må det være helt legitimt å drive et langsiktig påvirknings- og overbevisningsarbeid overfor velgerne. Vel er det umulig å innføre innstramninger i sykelønnsordningen nå, men skal det bli mulig i fremtiden – og f.eks. når samarbeidspartiene inngår en ny avtale for en ny periode – må man kunne ha en dialog med velgerne og fremføre sine argumenter i det offentlige rom.

For det annet tror jeg hele samarbeidsprosjektet er avhengig av at den politiske debatten i de fire partiene og deres omland er levende og inspirerende – og ikke pakket inn i formaliteter, munnhuggeri om hvem som holder avtaler eller ikke – eller, slik inntrykket var av det rødgrønne prosjektet – stram regi fra toppen. På den måten går idedebatten en sikker død i møte, og dermed dør også prosjektet – men hva verre er: Det blir vanskeligere å reise seg igjen.

Profesjonelle politikere glemmer ofte hva som opprinnelig virket så tiltrekkende med politikk. Ofte er det muligheten til å diskutere de evige spørsmål, ta dristige standpunkter, tenke stort, reparere feil og bevege verden.

Hvis disse mulighetene fratas folket på grasrota, risikerer de på toppen å måtte seile sin egen sjø.

Derfor støtter jeg Per Sandberg i denne debatten: Partienes medlemmer og tillitsvalgte, og helst også velgere, må lære og forstå hvilke avtaler man har inngått, lære seg å glede seg over de seirene som vinnes, og samtidig forstå hvilke begrensninger slike avtaler legger på partiene.

Men ellers må takhøyden være stor.

For dersom debatten holdes levende, kan Solberg-regjeringen få noen gode ideer også til sin neste periode.

Uten en levende debatt, derimot, vil regjeringen stå fattig tilbake.

All skaperkraft sitter tross alt ikke i departementene.

Ivrige lesere av denne bloggen vil vite at jeg mang en gang har stilt meg svært kritisk til den tiltagende bruken av det såkalte underutvalget i regjeringen. Jeg kommenterte det bl.a. her , og jeg skrev også om underutvalget i Aftenposten i 2010.

Jeg føler at jeg har snakket for døve ører. Få har interessert seg, og noen av dem som har gjort det, har ment at det ikke var noe problem eller ikke noe å bry seg med.

Jeg er uenig. Jeg mener det er svært uheldig, dersom regjeringen utvikler seg til å bli et sandpåstrøingsorgan, mens en liten krets på tre – fire personer, uten noen forankring i vår konstitusjon, blir den egentlige “regjeringen”. En slik maktfordeling kunne man jo diskutert, hvis det var formelt forankret, men så lenge alle statsråder er like ansvarlige for de beslutninger som treffes av statsrådene og av Kongen i statsråd, må de også ha innflytelse på de beslutningene som treffes, selv om det kan gjøre arbeidet litt mer tungvint.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Omsider er det en forsker som har studert underutvalgets rolle, og funnene han har gjort, samsvarer godt med mitt eget inntrykk og mine egne erfaringer.

Kristoffer Kolltveit kan bl.a. dokumentere at underutvalget oppsto i forbindelse med omdanningen av regjeringen Willoch til en trepartiregjering (Høyre, KrF og Sp) i 1983, og at det siden er et utvalg som i hvert fall har vært i virksomhet i alle koalisjonsregjeringer – kanskje også, om enn muligens mindre formelt, i rene Ap-regjeringer.

Men bruken av underutvalget har forandret seg.

For det første har underutvalget gradvis blitt mye mer brukt. Underutvalget møttes svært sjelden i Willoch- og Syse-regjeringen, mens det møttes regelmessig og ganske ofte i f.eks. Bondevik II-regjeringen. Men møtene i underutvalget eksploderte nærmest under Stoltenberg II-regjeringen, og det var også da man bestemte at forvaltningen skulle forberede egne notater til underutvalgets møter. Statsråder i Stoltenberg II-regjeringen går dessuten, slik jeg oppfatter det, lenger enn andre i å mene at regjeringen i mange saker nærmest ble satt på sidelinjen av de reelle drøftelsene.

For det annet har bruken av underutvalget, ifølge Kolltveit, gått fra å brukes til forhåndsdrøftelser til å brukes til hestehandler. Kåre Willoch var veldig opptatt av at underutvalget ikke skulle overta regjeringens rolle, men bare forberede drøftelsene i regjeringen – mens det under Stoltenberg II-regjeringen i realiteten ble gjennomført mange avsluttende drøftelser i underutvalget, der det bl.a. ble inngått rene hestehandler – der gjennomslag i en sak ble byttet mot gjennomslag i en helt annen, ikke beslektet sak.

For det tredje har den tiltagende bruken av underutvalget ført til mer maktkonsentrasjon i regjeringskvartalet, der Statsministerens kontor, kanskje uten å forestå noen bedre reell samordning og uten å ha dypere kompetanse, likevel har fått mer makt til å “hestehandle”. Under Stoltenberg II-regjeringen, f.eks., fantes det i realiteten også et slags “under-underutvalg”, ledet av statsråd Karl-Eirik Schjøtt-Pedersen, som i realiteten også avgjorde mange saker.

Det er i lys av denne utviklingen det er interessant å se hva som nå skjer under den nye Solberg-regjeringen.

Solberg-regjeringen, som foreløpig bare har sittet i ca. fire måneder, har nemlig så langt valgt en helt annen arbeidsform.

Riktig nok fins det et underutvalg, som består at Erna Solberg, Siv Jensen, Jan Tore Sanner, Ketil Solvik-Olsen og Vidar Helgesen – men det har så langt praktisk talt ikke vært i bruk.

Det ligger ikke nødvendigvis prinsipielle årsaker til grunn for dette. Kanhende har Erna Solberg et mer pragmatisk syn på dette enn jeg har. Jeg syns likevel det er svært positivt, dersom Regjeringen kan greie seg med mindre bruk av underutvalget enn hva som har vært tilfellet til nå – og at Solberg dermed kan bryte en svært uheldig utvikling, som mange, som har vært i “systemet”, kanskje betraktet som uavvendelig.

Dersom underutvalget skal brukes mindre, må regjeringen brukes mer – dvs. at flere av sakene må behandles i sin fulle bredde i regjeringen i plenum.

Hva er fordelene med det?

Jeg tror det er flere:

Jeg tror vi får færre “hestehandler” i regjeringen, og det er bra. Når man “kjøper” og “selger” saker, som ikke har noe med hverandre å gjøre, ligner det litt på House of Cards, som ikke akkurat presenterer politikkens mest edle sider.

Jeg tror vi får mer helhetstenkning. Statsrådene blir tvunget til å inngå reelle kompromisser og tenke helhet, bl.a. fordi de blir presentert for alle relevante argumenter – og fordi det er nødvendig, hvis de overhodet skal få tid til noe annet enn å sitte i langdryge regjeringskonferanser.

Jeg tror vi, i heldigste fall, kan få en mer effektivt arbeidende regjering. Statsrådene vil ha et sterkere incentiv til å bidra til effektiv saksbehandling, dersom de vet at de ikke bare kan “lempe” de vanskelige sakene over til et underutvalg. Kanskje kan det også hjelpe på gjennomføringsevnen, dersom alle statsråder føler seg mer dedikert til et felles prosjekt?

Thomas Boe Hornburg i Aftenposten skrev en interessant og god artikkel i forbindelse med Regjeringens 100 dagersmarkering. Han skilte mellom “politics” og “policy” og mellom det Regjeringen har prestert til nå og det den skal prøves på i tiden som kommer.

Jeg kunne brukt samme beskrivelse når det gjelder Regjeringens arbeidsmåte. For en ting er å greie seg uten underutvalg til nå – noe annet er å greie seg uten underutvalg i tiden som kommer. Dessuten er det nok lettere med to partier i regjering enn med tre.

Uansett: En viss bruk av et slikt utvalg er svært forståelig, særlig hvis det bare brukes til f.eks. forhåndsdrøftelser. En utstrakt bruk av utvalget med sikte på å treffe beslutninger på bekostning av drøftelser i regjeringen, er imidlertid ikke tilrådelig. 

Stoltenberg satte en ny standard når det gjaldt relasjonene mellom underutvalg og regjering og mellom regjeringen og Stortinget. Det vil sikkert flere forskere komme tilbake til.

Også Solberg har muligheten til å sette en ny standard.

Mer bruk av regjeringskollegiet og mindre bruk av underutvalget er en bra begynnelse. 

Som første land i verden besluttet Belgia i går å tillate eutanasi – eller det som også blir kalt aktiv dødshjelp – for barn under 12 år.

Det er blitt omtalt som en revolusjon.

Eutanasi ble lovlig i Belgia i 2002, men da bare for pasienter over 18 år, som lider av en uhelbredelig eller livstruende sykdom, som påfører dem fysiske eller psykiske lidelser som er “ubærlige”. Etter dette har antallet tilfeller steget jevnt og trutt – fra ca. 200 i 2003 til over 1400 tilfeller i 2012.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men nå går altså Belgia videre. Nå blir det ingen nedre aldergrense for eutanasi – også barn under 12 år vil kunne få aktiv dødshjelp, dersom de har en fysisk sykdom som er uhelbredelig eller livstruende, og som påfører dem store lidelser. Beslutningen skal tas av barnet selv – sammen med foreldre, leger og en psykolog.

Foreløpig blir det ikke tillatt å gi dødshjelp til barn som “bare” har psykiske sykdommer, men jeg tipper at det bare er et spørsmål om tid før også det blir tillatt. Det er i hvert fall vanskelig å forstå hvordan man kan unngå det i fremtiden, slik flertallet, som er stort, nå argumenterer.

I land som har innført eutanasi, ser det ut til å være et voksende flertall for dette – og for å gå videre og tillate eutanasi på stadig mindre restriktive kriterier. Det er som jeg skrev i en tidligere blogg: Det ser ut til å være en typisk utvikling i slike bioetiske spørsmål: Først skjer det en legalisering, så skjer det en institusjonalisering, og så skjer det en normalisering – slik at stadig flere aksepterer og støtter det man har legalisert, mens toleransen for dem som etter hvert kommer i mindretall (men som en gang var i flertall), blir mindre.

Også i Norge viser meningsmålinger at det er et flertall i folket som vil tillate eutanasi, mens man foreløpig er mer skeptisk i de politiske partiene og i faglige miljøer.

I 2013 ble det gjort en undersøkelse for å finne ut hvilke holdninger kommende leger, som da gikk femte og sjette året på medisinstudiet, har til legalisering av eutanasi og legeassistert selvmord.

Av de som svarte, som var ca. 60 prosent av totalt antall studenter på kullene, var flertallet avvisende til å legalisere eutnanasi i de aller fleste situasjoner som ble beskrevet. Ved terminal sykdom, derimot, ble noen flere mer positive til å tillate dødshjelp. 19 prosent mente at eutanasi burde legaliseres ved terminal sykdom, mens 31 prosent mente at legeassistert selvmord burde tillates ved terminal sykdom. 28 prosent oppga at de ikke visste. Kvinner og de som oppga at religion var viktig, var mindre positive til å tillate eutanasi eller legeassistert selvmord enn menn og de som ikke oppga at religion var viktig for dem.

Foreløpig er altså legene i utakt med folket, der ca. 70 prosent er positive til å tillate eutanasi.  Det blir interessant å se om dette bildet forandrer seg og om de politiske partiene og fagmiljøene gradvis blir mer positive til å tillate dødshjelp og om det dermed kommer en mer aktiv debatt også til Norge, slik vi bl.a. ser i Danmark.

Mitt tips er at det bare er et spørsmål om tid før vi kan få en revolusjon i Norge også – der vårt syn på mennesket, på likeverd, på sykdom, lidelse og død igjen vil bli satt på prøve.

I dag har tankesmien Res Publica arrangert en konferanse med tittelen Blå erfaringer i Norden.

Formålet med konferansen var utilslørt, for som det heter i invitasjonen:

Ved valget i 2013 fikk Norge sin blåeste regjering noensinne. I Sverige og Danmark har de årelang erfaring med borgerlige regjeringer. På denne konferansen vil du få høre konkrete endringer av den svenske og danske velferdsstaten. Hva kan vi vente oss i Norge? Hvordan utfordres den nordiske modellen av de borgerlige regjeringer?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Av en eller annen grunn fremkommer det ikke av invitasjonen at det for tiden er en sosialdemokratisk ledet regjering i Danmark – en regjering som også Socialistisk Folkeparti var medlem av inntil nylig og nå er støtteparti for. Det fremkommer heller ikke at den “årelange erfaringen” med borgerlig regjering i Sverige egentlig ikke er så mye lenger enn den er i Norge: I løpet av de siste 20 år har det vært borgerlig regjering både i Sverige og Norge i sju – åtte år, mens regjeringsmakten i Danmark de siste 20 år har vært mer jevnt fordelt mellom sosialdemokratene og de borgerlige partiene.

Den nordiske modellen er hele tiden i forandring og under utvikling. Norge er i dag langt mer markedsorientert, deregulert, liberalisert og – i det små – privatisert enn landet var for 20 – 30 år siden. Men dette er ikke bare borgerlige regjeringers fortjeneste – kanskje snarere tvert om. Noen av de viktigste fremstøtene for å deregulere økonomien og (del)privatisere noen av statsbedriftene har kommet mens Arbeiderpartiet satt med makten.

Det interessante akkurat nå kan umulig være å studere erfaringene med den “årelange erfaring med borgerlige regjeringer” i Sverige og Danmark – men snarere å studere hva årsaken kan være til at den blå regjeringen i Sverige og den røde regjeringen i Danmark fører så lik politikk. Hvorfor er det slik at både Fredrik Reinfeldts regjering og Helle Thorning-Schmidts regjering gjør omtrent det samme? De senker skattene og strammer inn på sentrale velferdsordninger for å styrke arbeidslinjen – ja, Thorning-Schmidt har til og med uttalt seg i rosende ordelag om den politikken som har vært ført i Sverige, og som også har møtt internasjonal anerkjennelse.

Jeg tror ikke årsaken er at Thorning eller Reinfeldt gjerne vil bryte ned den nordiske modellen. Den som hørte statsministerdebatten i Nordisk Råds sesjon i Oslo i høst ville hørt det helt motsatte – nemlig at statsministrene var stolte av den nordiske modellen og gjerne ville bevare og styrke den – men at de alle, uansett parti, innså at den trenger reformer og tilpasninger til en ny tid og nye utfordringer, som f.eks. innvandringen og eldrebølgen.

Perspektivmeldingen til Stoltenberg II-regjeringen gir en god indikasjon på hvilke utfordringer det dreier seg om: Hvis alt forsetter som nå, vil vi få et finansieringsbehov i 2060 på ca. seks prosent av fastlands-BNP. Legger vi til grunn at vi fortsatt skal ha en kvalitetshevning i eldreomsorgen, slik vi har hatt til nå, og at vi fortsatt kommer til å ta ut økt veltand i økt fritid, vil finansieringsbehovet stige til ca. 26 prosent.

Det er selvsagt umulig, og derfor er det behov for reformer nå. Det er mange muligheter, men en åpenbar mulighet er å styrke arbeidslinjen og verdiskapingen – slik den svenske og danske regjeringen forsøker på når de senker skattene, gjør det mer attraktivt å investere og arbeide og litt mindre attraktivt å gå på stønader og trygd.

Ingenting av dette står høyt på dagsorden i Norge ennå. Riktig nok er mange av ungdomspartiene opptatt av dette, men de snakker for nesten døve ører.

Hos oss er det fortsatt mer comme il faut å avholde konferanser på Litteraturhuset, der vi snakker om hvor ille det er i de landene som ikke velter seg i olje, og som derfor må gjøre noe nå – enten de kaller seg røde eller blå.

Professor Per Fugelli egger til debatt. Det skal han ha – og debatt bør han få.

Kjernen i Fugellis artikkel i Aftenposten i går – “Norge er blitt et feigt land” – er at «Høyre og NHO er besatt av penger» og konkurransekraft, og at de nå vil forme utdanning og forskning i næringslivets bilde. Universitetene og høyskolene skal forflates og presses inn en kommersiell og trang virkelighet, mens fritenkeren, kritikeren og den ulydige får stadig dårligere kår. Vi får “for mye bestilt tenkning på bekostning av fri tenkning”, skriver Fugelli. Menneskesynet dreies mot penger, nytte og pynt, mens vi lulles inn i komfort, konsensus og likegyldighet. Etterhvert mangler vi modige stemmer – stemmer som roper Rød alarm! mot konsensus-samfunnet og muren av kommunikasjonsrådgivere, hvis eneste funksjon er å tåkelegge og skjule konflikter. Vi blir det stumme og feige landet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Fugelli treffer ganske godt i sin beskrivelse av samfunnsklimaet i Norge. Han har rett i at vi mangler modige stemmer. Det finnes få akademiske fritenkere i Norge. Det er få i næringslivet som tør å si det de mener offentlig, hvis standpunktet er kontroversielt. Kunstnerne er sørgerlig maktlojale. Og juristene, som kunne stått opp for vår minste minoritet – nemlig enkeltmennesket – er også “jaget” ut av samfunnsdebatten. Det er i det hele tatt lite maktkritikk i Norge.  

Hvorfor er det blitt slik?

Etter min mening er det her det butter for Fugelli. Jeg tror  årsaken til den innsovningen som Fugelli fornemmer, ligger på et helt annen plan enn han tror selv.

Mangelen på maktkritikk i Norge skyldes ikke at Høyre, NHO eller Torbjørn Røe Isaksen etterlyser økt relevans i utdanning og forskning eller er opptatt av hvordan fremtidens velferd skal finansieres.

Innsovningen og likegyldigheten henger snarere sammen med at vi har fått en stat, som med sin enorme rikdom og utbredelse også har eierinteresser i bedriftene, makt over privatlivet og stor innflytelse i sivilsamfunnet – enten det dreier seg om kirken, mediene, kulturlivet, forskningen eller de frivillige organisasjonene. Det er en stat som stadig flere blir avhengige av, og som stadig flere ikke ser seg tjent med å kritisere, fordi de tror de kan tape på det. Ja, vi har for mye “bestilt tenkning” i vårt samfunn, men bestilleren er staten.

I dag krever det intet mot overhodet å kritisere FrP eller “kommersialiseringen” av universiteter og høyskoler, slik Fugelli synes å mene. Det er helt andre ting som krever mot i dag. Det krever mot hos en kunstner, som mottar støtte fra staten, å kritisere kulturministerens kulturpolitikk. Det krever mot hos en næringslivsleder å kritisere næringsministerens eierpolitikk. Det krever mot hos forskere å kritisere de departementer som gir dem oppdrag. Og det krever mot hos juristene å kritisere den som er blitt en av deres fremste oppdragsgivere, nemlig staten. Dessuten krever det en viss porsjon mot å flagge et standpunkt som nesten ingen lenger har, fordi det anses reaksjonært og umoderne.

Fugelli selv tar ingen slik risiko. Han sier bare det som forventes av en venstreintellektuell i Norge i dag.

Det er ikke særlig originalt tenkt, men det er godt sagt. Det skal han ha.

På en nøye regissert skitur – med mediene til stede – forteller Knut Arild Hareide og Audun Lysbakken om gledene ved å ha pappapermisjon. 

Samtidig går de til angrep på meg. Jeg har, ifølge Hareide, “en holdning som er på vei ut”, mens Lysbakken hevder at jeg mener at “folk på (hans) alder og i (hans) livssituasjon ikke kan være politiker”. Lysbakken mener jeg er “utrolig gammeldags”, og at jeg har et “foreldet samfunnssyn”. 

Og han er ikke alene. Likestillingsombudet, for eksempel, mener at jeg “tar feil”, er “bakstreversk og gammeldags”, at det er “uheldig” at jeg “signaliserer at statsråder bør vente med å få barn til årene i regjeringen er over”, og at mine synspunkter er “forbeholdt menn i gamle dager” og “ikke moderne kvinner av i dag”. Også alle andre som har uttalt seg om hva jeg mener om pappaperm og politikk, har vært negative og slått om seg med karakteristikker, som virkelig skal understreke hvor reaksjonær og “usympatisk” jeg er. Geir Ramnefjell i Dagbladet mener jeg representerer selve  “legemliggjøringen” av de “mørke kreftene” i samfunnet. Intet mindre.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Bakgrunnen for kritikken er et blogginnlegg jeg skrev for snart halvannet år siden og et intervju i VG, som lurte på om jeg mener det samme nå som en av “mine egne”, dvs. Torbjørn Røe Isaksen, planlegger permisjon. Men fortsatt er det mange av kritikerne som har problemer med å lese og lytte til det jeg sier, og som derfor kritiserer meg for ting jeg aldri har sagt eller ment. Derfor en liten oppsummering her:

Jeg har aldri kritisert “politikere” for å ta pappaperm, slik bl.a. Lysbakken hevder. Det er overhodet ikke noe problem at partiledere, stortingsrepresentanter, statssekretærer, politiske rådgivere – eller politikere i fylker og kommuner – tar fødselspermisjon når de får barn (eller, for den sakens skyld, har permisjon av andre grunner). I alle disse tilfellene kan det settes inn en vararepresentant eller vikar som fullt ut fyller vervet eller stillingen, dersom det er behov for det. For stortingsrepresentanter er en slik ordning automatisk, også ved meget korte fravær – og for f.eks. statssekretærer står det uttrykkelig nedfelt i retningslinjene som gjelder, at det kan utnevnes en vikar. Et praktisk eksempel kunne være at en statssekretær som skal ha et langt fravær, f.eks. ble erstattet av en gruppesekretær på Stortinget, som i så fall utnevnes til statssekretær for den angjeldende perioden.

Det samme gjelder naturligvis for andre såkalte viktige stillinger i samfunnet. En direktør eller konsernsjef, for eksempel, kan – dersom han eller hun har et langt fravær – bli erstattet av en konstituert direktør, som dermed fullt ut fyller stillingen. Slik var det f.eks. i mange måneder hos Likestillingsombudet, da det forrige ombudet ble langvarig syk. I denne perioden hadde vi et konstituert likestillingsombud, som fungerte i stillingen.

Det jeg har vært opptatt av, er statsrådene, dvs. medlemmer av den norske regjering og konsekvensene av langvarige fravær for disse. Det er feil at dette spesielt gjelder fødselspermisjoner og pappaer – for mitt anliggende er selvsagt det samme, uansett hvem som er borte, hvilket kjønn vedkommende har og hva som er årsaken til fraværet. Mitt synspunkt er bare dette enkle: Jeg syns det er problematisk at statsråder har langvarige fravær fra sitt embete.

Jeg innser at jeg er nokså alene om å mene dette (eller det vil si: Jeg vet at jeg ikke er alene om å mene det – det er bare ingen som tør å si det offentlig.). Det får så være. Selv syns jeg det er forstemmende å registrere hvor liten respekt det er for det ansvaret og de oppgavene en statsråd har – ganske særlig etter Gjørvkommisjonens innstilling – og med hvilken mangel på seriøsitet man betrakter landets regjering. Likestillingsombudet, for eksempel, mener følgende om det å lede landet og om norsk demokrati:

“Statsråder i permisjon er ikke noe praktisk problem. Vi har et system med settestatsråder. Dagens statsråder er dessuten omgitt av en hær med statssekretærer og politiske medarbeidere. Departementet faller ikke sammen om statsråden er i permisjon. Samfunnet og Stortinget vil knapt merke at statsråden er borte.”

Nei, hvorfor har vi egentlig en regjering? Kan ikke bare byråkratene styre landet?

Siden Likestillingsombudet mener at jeg tar feil, så kan jeg kanskje returnere komplimentet: Hun tar veldig feil.

* Hun tar feil når hun påstår at det ikke er et praktisk problem at statsråder er borte. Det er som regel et stort praktisk problem. Ingen statssekretær eller regjering kan, hvis det ikke er strengt nødvendig, tillate seg å fatte store og vidtrekkende beslutninger på vedkommende statsråds område mens han eller hun er borte. Den statsråden som skal legge frem en sak, forsvare den i Stortinget og til slutt gjennomføre den, må selvsagt fullt ut kunne stå inne for saken. En naturlig konsekvens av at en statsråd er borte, er derfor at fremdriften blir dårlig, og at saker stopper opp.(Hvis noen tror at en statsråd kan jobbe litt mens han eller hun har permisjon, og dermed egentlig fortsette å styre departementet, så er også det feil. Har man permisjon, er man avskåret fra å gjøre det – også dette i motsetning til i mange andre stillinger og posisjoner.)

* Det kan også være et stort praktisk problem at statsråden er borte, dersom ikke statssekretæren(e) er svært erfarne. Dette fikk Lysbakken selv erfare, da en helt fersk statssekretær – sammen med embetsverket – rotet det til så mye for seg at Lysbakken, etter at han var tilbake, til slutt måtte gå.

* Det er feil at systemet med settestatsråder (et begrep jeg har brukt litt upresist selv) kan erstatte statsråder som er lenge borte. Settestatsråder brukes gjerne i enkeltsaker for å erstatte en statsråd som f.eks. er inhabil. Når en statsråd skal være lenge borte, blir det som regel konstituert en annen statsråd, dvs. at en statsråd i et annet departement også får ansvaret for den permitterte statsrådens departement. Dette ivaretar det konstitusjonelle og formelle – men reelt sett er det ingen løsning. En statsråd, som, fysisk og mentalt, bruker hele døgnet på å lede sitt eget departement, vil de facto ikke kunne lede et annet departement. Vedkommende departement blir i praksis overlatt til statssekretæren(e), som imidlertid ikke kan erstatte statsrådene fullt ut: De har ingen plass ved Kongens bord, de møter vanligvis ikke i regjeringskonferanser, de kan ikke innta Stortingets talerstol, og de har ingen rolle vis a vis Stortinget, som bare “kjenner” statsråden eller – i slike tilfeller – den konstituerte statsråden. Stortinget vil derfor heller ikke forvente for mye mens den egentlige statsråden er i permisjon, så også her vil derfor saker lett bli satt på vent.

* Dersom det skjer noe svært alvorlig – og som alle vet; det kan skje, også i Norge – er det veldig uheldig om statsråden har permisjon. Riktignok vil da statsministeren og den konstituerte statsråden gjøre alt de kan for å kompensere – men det vil uvegerlig lede til at et annet departement står uten leder.I et verste fall oppstår det også uklarhet om instruks- og kommandolinjer – fordi man ikke er tilstrekkelig forberedt på situasjonen.

* Når Likestillingsombudet forsøker å “trøste” oss med at alt fungerer helt fint uten statsråder – at det knapt er merkbart at de er borte – viser det en merkelig mangel på respekt for en av demokratiets aller viktigste institusjoner. 

Man skulle tro at Gjørvkommisjonen hadde fått frem hvor viktig den politiske ledelsen i et land er – og at det hadde gått opp for mange at politikk hverken er et teater – eller en konkurranse om å komme med flest mulig utspill eller vinne Debatten på NRK. Den politiske ledelsen leder – ikke bare departmentene, underliggende etater og store og viktige samfunnsinstitusjoner som f.eks. forsvaret, skolen eller helsevesenet – men landet. 

Og selv om noen, som f.eks. Geir Ramnefjell i Dagbladet,  tror det er en “jobb” på linje med andre viktige jobber i samfunnet, så er det faktisk ikke det. Det er heller ikke riktig, som han og mange andre legger til grunn, at det å hevde at en statsråd er “uerstattelig” bare er en uttrykksmåte – slik mange betrakter seg selv og andre. En statsråd er uerstattelig – medmindre det utpekes en ny statsråd, som også bruker hele sin kapasitet til å lede departementet og fylle rollen. 

Mange har pekt på de mest grusomme konsekvenser av å ha en slik holdning som jeg har gitt uttrykk for: Skal ikke statsråder kunne få barn? Mener jeg at menn som får barn, ikke skal kunne være politikere eller statsråder? Mener jeg at barn ikke fortjener å ha en far? Og hva med kvinnelige statsråder, hvis de får barn? 

Tja. Selv har jeg egentlig ikke satt meg fore å presentere noen løsning på problemet. Jeg har bare ønsket å peke på problemet – fordi jeg ønsker å fremme respekten og forståelsen for det svært tyngende ansvaret og de viktige og vanskelige oppgavene statsråder har, slik jeg også har gjort i mange andre sammenhenger.

Men ellers er det jo sikkert mulig for en regjering å vurdere om det finnes andre måter å gjøre det på, dersom en statsråd tar langvarig permisjon. Jeg ser ikke umiddelbart hva det kan være, men en vurdering kan ikke skade.

Og dessuten finnes det selvsagt også andre muligheter, selv om de nesten er unevnelige.

Man kan, slik mange sikkert gjør, velge å få barn mens man ikke er statsråd – eller velge ikke å være statsråd når man får barn.

Eller man kan velge å ta litt mindre permisjon eller en mindre sammenhengende permisjon når man får barn, fordi man er statsråd. Det er vel ikke mange som vil tørre å gjøre det i dag – spesielt ikke pappaer – men det er jo en mulighet.

Jeg må innrømme at jeg syns det voldsomme engasjementet for at foreldre skal være så mye sammen med barna sine det første året er litt underlig. Det er jo ingen, i  den samme offentligheten, som kritiserer foreldre som jobber 16 timer i døgnet de neste tyve årene i et barns liv. Men kanskje en, som eventuelt velger å ta litt mindre permisjon til å begynne med, vil velge å være mer sammen med barna sine siden?

Bloggen jeg skrev i går, har blitt likt av mange, mislikt av andre – og lest av desto flere.

Noen mener at sammenligningen mellom abort og eutanasi er god – andre mener det er helt galt å sammenligne de to fenomenene. De som er kritiske, har ikke argumentert så mye, men de har karakterisert: De mener at jeg har prestert et “lavmål” i debatten, er “stygg” og “tåkelegger” det debatten dreier seg om – mens Hege Ulstein i Dagsavisen mener at “bunnen er nådd” når jeg sammenligner “abort, som er fullt lovlig og lite kontroversielt, med aktiv dødshjelp, som er både omstridt og forbudt”.

Jeg er uenig. Jeg mener sammenligningen er presis. Jeg er selvsagt klar over, slik det også fremgår av bloggen min, at eutanasi ikke er tillatt i Norge i dag. Men det er ikke et urimelig tankeeksperiment å anta at det kan bli tillatt i fremtiden. Pr i dag tillater både Belgia, Nederland og Luxemburg eutanasi – mens USA og Sveits tillater såkalte legeassisterte selvmord. Og i Norge viser flere meningsmålinger at det er et overveldende flertall for eutanasi.Også den danske regjering har åpnet for debatt om innføring av aktiv dødshjelp i Danmark etter at meningsmålinger viser at sju av 10 dansker er for.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Formålet med å gjøre en slik sammenligning er å provosere tanken. Ofte er det på den måten man greier å reflektere over vanskelige etiske og moral-filosofiske spørsmål: Hva ville vi ment om å gi fastlegene en reservasjonsmulighet, dersom det dreide seg om henvisning til eutanasi?

Jeg forestiller meg at mange da ville mene at en reservasjonsadgang ville være et selvsagt gode, og at vi ikke ville være så bekymret over leger som eventuelt ville “krenket” pasienter ved å si nei til dødshjelp. Leder i Legeforeningen, Hege Gjessing, uttalte da også dette på et frokostmøte i Civita: Blir det tillatt med eutanasi i Norge, må legene få anledning til å reservere seg, både mot å utføre og henvise til “behandlingen”.

Anders Giæver i VG mener det er merkelig at jeg tror at en eventuell fremtidig aktiv dødshjelp-ordning vil bli administrert av fastlegene. Men helt utenkelig er det ikke. I Nederland, der leger ikke plikter å henvise til eutanasi, har likevel legeforeningen uttalt at også de legene som er prinsipielle motstandere av eutanasi, bør ha plikt til å henvise videre. Debatten er altså ganske parallell.

Eutanasi er foreløpig en fremmed tanke for mange i Norge, mens abort er normalisert. Det kan ha sammenheng med den typiske utvikling enkelte forskere mener å se i slike bioetiske spørsmål: Først skjer det en legalisering, så skjer det en institusjonalisering, og så skjer det en normalisering – som bl.a. fører til at toleransen for dem som etter hvert kommer i mindretall (men som en gang var i flertall), blir mindre – slik vi nå ser i abortspørsmålet i Norge. “Undergrunnsposisjonen” i Norge i dag er ikke å være for abort – men å være mot. I Nederland og Belgia er kanskje det samme i ferd med å skje når det gjelder eutanasi.

Abort og eutanasi er sammenlignbart, bl.a. fordi det i begge tilfeller er snakk om helsepersonell som tar liv på en måte som er blitt legalisert. Jeg er selvsagt klar over at noen mener at et liv som ikke er født eller ikke har nådd et visst antall uker i mors liv, ikke er like mye verdt som et født liv – mens andre vil mene at det, i en viss forstand, er verre å ta et ufødt liv, fordi fosteret – i motsetning til en som ønsker aktiv dødshjelp – ikke selv kan la høre fra seg.

Men samme hva man selv måtte mene om dette, er det vesentlige noe helt annet – nemlig at det må være mulig å forstå at det finnes mennesker – også leger – som mener at både abort og eutanasi er å ta liv, og at dette er uforenelig med deres egne, grunnleggende verdier og samvittighet. Personlig vil jeg si at det er et stort gode at et samfunn har leger som tenker selv, og som ikke kobler ut samvittigheten – selv om flertallet har besluttet at abort og eventuelt eutanasi skal være tillatt. Også det som er tillatt, kan være etisk problematisk.

Et samfunn bør, etter min oppfatning, strekke seg langt for mennesker som har samvittighetskvaler i slike spørsmål, som dreier seg om livets begynnelse og slutt. Vi bør unnlate å ekskludere eller skyve dem ut i kulden, dersom det er mulig å unngå det. Samfunnet trenger alle stemmer i slike dypt moralske spørsmål.

Derfor bør også fastleger som ikke har samvittighet til å henvise til abort, få lov til å være fastleger – så lenge dette ikke går utover kvinners lovbestemte rett til å få abort.

Programleder: Hvis alle bare kunne gjøre som de ville, så ville kanskje noen Høyre-representanter stilt deg noen kritiske spørsmål i spørretimen i dag, statsminister Torbjørn Røe Isaksen?

Statsminister Torbjørn Røe Isaksen: Det vet jeg ikke, men da vi behandlet regjeringsgrunnlaget, så var dette spørsmålet om å gi en mulighet til å reservere seg for leger som har store samvittighetsutfordringer med å henvise til aktiv dødshjelp – det var et tema som var tydelig diskutert og akseptert av Høyres stortingsgruppe. Og jeg syns det er viktig å si at det vi har foreslått, er en mulighet – etter at vi har sikret at de som søker aktiv dødshjelp – og vi vet at det er en vanskelig situasjon for alle som gjør det –  ikke skal oppleve en belastende situasjon med å møte en lege som ikke har vært åpen om å reservere seg. Derfor skal disse legene ha en plikt på seg til å sikre den som ber om aktiv dødshjelp, rask behandling hos en annen lege. Det vi gjør nå, er å unngå de mange vanskelige situasjonene på mange legekontorer – også under rødgrønt styre  – der mennesker som søkte aktiv dødshjelp, kom inn på et legekontor og fikk bakoversveis, fordi de ikke visste at det var en lege som hadde reservert seg mot å henvise til aktiv dødshjelp. Nå kommer ikke det til å skje.

Programleder: Men hva mener du med å si at andre ikke har forstått hva saken dreier seg om?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Statsminister Torbjørn Røe Isaksen: Jeg sier ikke at ikke andre har forstått hva saken dreier seg om, men at den kan kreve litt tid å tenke igjennom. For når noen sier at dette begrenser adgangen til å få aktiv dødshjelp, så er jeg dypt uenig. Dette begrenser ingen menneskers rett til å få aktiv dødshjelp, men de slipper de negative møtene, fordi de ikke har visst at deres lege har reservert seg mot henvisning til dødshjelp. Nå blir det åpenhet og en rask overføring til en annen lege – og det blir ingen begrensninger i muligheten til å få hjelp til å få tatt sitt eget liv. 

Det er relativt få leger som ønsker å reservere seg, men for dem det gjelder, vil det nå være klart rammet inn hvordan det skal være mulig å praktisere som fastlege, samtidig som man ikke ønsker å henvise til aktiv dødshjelp. Men det er bare når kriteriene, nemlig alle menneskers rett til å få hjelp til å dø er imøtekommet fullt ut, at legene kan få denne muligheten til å reservere seg.

Programleder: Kan protestene i Høyre skyldes at du snakker om dette som et pragmatisk spørsmål, mens dette rører ved dype verdier hos de mange Høyrefolkene som vil nekte legene å reservere seg mot å henvise til aktiv dødshjelp?

Statsminister Torbjørn Røe Isaksen: Jeg er selv en sterk tilhenger av aktiv dødshjelp, og jeg var mot den reserverasjonsretten som tidligere ble foreslått – men jeg mener at vårt forslag er annerledes og kan ivareta begge hensyn – nemlig menneskers rett til å møte et helsevesen som er godt, og som ikke er sånn at du overraskende opplever at en lege sender deg negative signaler, dersom du ønsker aktiv dødshjelp. 

Programleder: Leder i Ap, Hadia Tajik, er dette egentlig en omkamp om retten til aktiv dødshjelp? 

Ap-leder Hadia Tajik: Det er en viktig sak, fordi den dreier seg om viktige prinsipper og verdier. Det å tenke seg at vi skal ha et system der det offentlige inngår avtaler med leger eller andre yrkesgrupper som skal utføre oppdrag på vegne av fellesskapet, og så har de fri rett til å reservere seg mot deler av de oppdragene, det er et veldig vanskelig prinsipp å praktisere. Vi har en ordning der de som skal utføre selve dødshjelpen kan få reservere seg, men dette har ingen praktisk betydning for pasientene, for dette utføres på sykehusene – så de som ønsker aktiv dødshjelp, ser ingenting til det. Men dette vi nå diskuterer, vil mange sårbare mennesker – ofte gamle mennesker som har et liv de ønsker å avslutte –  oppleve som et problem. Og de har ikke valgt fastlege ved å se på en liste over hvem som har og ikke har reservert seg – de har kanskje fått tildelt en fastlege. Og så ønsker de aktiv dødshjelp – og så opplever de altså disse problemene. 

Det er dessuten feil å si at det er adgang til å reservere seg i dag – dette er en praksis den forrige regjeringen strammet inn med en egen forskrift. Det ble i og for seg klarlagt allerede i 2023, da loven om aktiv dødshjelp kom – og da stemte jo Høyre mot aktiv dødshjelp. 

Jeg er glad for at det er mye motstand mot dette forslaget, for jeg mener det er prinsipielt uheldig – spesielt i et samfunn der vi får flere kulturer, flere religioner og flere som skal utføre oppgaver på vegne av det offentlige. Da er det prinsipielt veldig uheldig at det er legens samvittighet som skal være viktigere enn pasientens rettigheter.

Statsminister Torbjørn Røe Isaksen: I alle de årene Hadia Tajik har vært statsminister, har mennesker kommet inn på et legekontor og fått beskjed om at legen har prinsipielle motforestillinger mot aktiv dødshjelp – og derfor ikke har kunnet henvise videre. Det rydder min regjering opp i. Nå skal du innen 24 timer få en ny lege som ikke har reservert seg mot å henvise til aktiv dødshjelp.

Arbeiderpartiet bruser mye med fjærene i denne saken – men kan man ikke heller si at man er mot at vi skal ta hensyn til at en liten minoritet av legene som oppfatter liv- og dødspørsmålene knyttet til aktiv dødshjelp som så store at de gjerne vil ha en mulighet til år reservere seg, skal få muligheten til det? Vi vil gi dem en mulighet, men altså ikke på bekostning av pasienter som ønsker aktiv dødshjeløp.

Christian Tybring-Gjedde har annonsert sin avgang som leder i Oslo Fremskrittsparti. I den forbindelse kommer han med et utfall mot dem i partiet som han mener er en form for gratispassasjerer, og som får innta fremtredende posisjoner “uten å ha gitt noe av sin fritid for partiet”, samtidig som de ikke har avholdt seg fra å kritisere dem som har deltatt i “dugnadsjobben”.

Ifølge NA24 er Tybring-Gjedde allerede satt “på plass” av Siv Jensen. Hun er simpelthen helt uenig med Tybring-Gjedde og viser til at FrP bare har fylt et begrenset antall plasser i regjeringsapparatet på “best mulig måte”. 

Siv Jensen får støtte på twitter, der det pekes på at Tybring-Gjeddes beskrivelse av “partikolleger” i regjeringsapparatet er “skivebom”, mens valgforsker Frank Aarebrot mener at Tybring-Gjedde bare gir uttrykk for sin personlige skuffelse over ikke å være utvalgt, og at det er dumt av han.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg tror det kan være nyttig å ta Tybring-Gjedde litt mer på ordet – og forsøke å tolke han i beste mening. Gjør vi det, tror jeg nemlig han kan bidra til å reise en viktig debatt, som ikke er spesiell for Fremskrittspartiet, men som er gyldig for alle partier – og den dreier seg om det tiltagende rådgiverveldet i politikken.

Rådgiverapparatet i partiene eser nemlig ut. Selv var jeg gruppesekretær, dvs en ansatt rådgiver, for Høyres stortingsgruppe på 1980-tallet. Da var det ca. én rådgiver for hver tiende stortingsrepresentant. I dag er forholdet, meg bekjent, ca. én til én – og de statsfinansierte stortingsgruppene er rike nok til å ansette enda flere.

Det samme bildet ser man også andre steder i politikken – i regjeringsapparatet og på kommunenivå: Forholdet mellom folke- og tillitsvalgte politikere og ansatte politikere forrykkes stadig i de folke- og tillitsvalgtes disfavør. De valgte blir færre, mens de ansatte rådgiverne blir flere.

Og rådgiverveldet forplanter seg inn i politikken også på andre måter. Stadig flere av dem som rekrutteres til valgte verv, kommer fra rådgiverstillinger i politikken – og de vinner ofte frem på bekostning av valgte politikere – ofte fritidspolitikere – som kunne tenke seg å avansere inn i mer fremtredende partiverv eller til folkevalgte forsamlinger. På én måte er det ikke rart: Rådgiverne er ofte meget godt skolerte og dyktige, og ofte ha de et forsprang på fritidspolitikerne, fordi de kan beskjeftige seg med politikk på heltid. Men på en annen måte er det synd: Fritidspolitikken – eller politikken som del av sivilsamfunnet – er undervurdert og bør hverken forsvinne eller forvitre. Den tiltagende profesjonaliseringen av politikken er snarere et utviklingstrekk som burde bekymre, bl.a. fordi den skaper større avstand mellom de som styrer og de som blir styrt – eller mellom politikken og arbeids- og samfunnslivet for øvrig.

Jeg tror også det må kunne sies at rådgiverveldet gir seg utslag på andre måter – ved at det ofte er rådgiverne, snarere enn de tillits- og folkevalgte, som fremstår som “sjefene” i de ulike deler av partiorganisasjonene. Rådgiverne “vet” hva som profesjonelt sett “lønner seg” for et parti; når og hvordan man bør kommunisere; hvilke standpunkter som slår; hvem som gjør seg best på TV osv. – mens representantene selv reduseres til partipolitiske nikkedukker som ofte til forveksling ligner hverandre.

Selv har jeg vært både rådgiver, folkevalgt, tillitsvalgt og utpekt til viktige stillinger og verv i politikken. Jeg vet utmerket godt hva de ulike rollene betyr og krever. Jeg vet også at jeg selv har vært en del av “rådgiverveldet” og kanskje manglet den fornødne respekt for dem som er fritidspolitikere og stiller til valg i og for partiet.

Men jeg syns ikke det bør hindre meg i å se at dette er en debatt som bør komme, og at Tybring-Gjedde – hvis man altså vil tolke ham i beste mening – kanskje har et poeng, og at dette er et poeng som ikke behøver å knyttes til noen bestemt person eller parti, men som kan og bør diskuteres generelt.

Våren 2012 ble et representativt utvalg 15-åringer i 65 land testet i matte, naturfag og lesing.

De deltok i  PISA-undersøkelsen, som tar sikte på å måle elevenes evne til aktivt å bruke kunnskaper og erfaringer i konkrete situasjoner. Denne gangen deltok 28 millioner 15-åringer.

PISA ble første gang gjennomført i 2000 og har siden vært gjennomført hver tredje år. Men siden dette er et stort forskningsprosjekt, som involverer svært mange forskere i mange land, blir resultatene først ferdig til å offentliggjøres året etter. Første offentliggjøring skjedde altså høsten 2001, mens den hittil siste skjedde for en uke siden.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Norge ligger, alt oppsummert, omtrent på gjennomsnittet i OECD. Vi ligger såvidt under gjennomsnittet i naturfag, over gjennomsnittet i lesing og på gjennomsnittet i matematikk.

Ser vi på trenden over tid, er det flere måter å betrakte resultatet på, ifølge forskerne:

En betraktning er at PISA har eksistert i så kort tid at man ennå ikke har fanget opp noen trender overhodet.

En annen måte å se det på, er at trenden er helt stabil: Norge ligger stabilt på gjennomsnittet.

En tredje måte å se det på, er at det hele tiden skjer en viss utvikling, også siden siste undersøkelse våren 2009. I så fall kan det konstateres at det for Norges vedkommende er en nedgang i matte, en mindre nedgang eller stabilt i naturfag og en oppgang i lesing. 

Ser man på Norden under ett – og på alle tre disipliner under ett – finner vi at Finland ligger over gjennomsnittet i OECD, at Norge og Danmark ligger på gjennomsnittet, og at Island og Sverige ligger under.

Men ser vi på trenden siden siste undersøkelse, er det relativt stabilt for Norge og Danmark, mens det kan registreres en stor tilbakegang for Finland, Sverige og Island.

Om det norske resultatet skal karakteriseres som positivt, negativt eller nøytralt avhenger av øynene som ser. Det kan tolkes negativt at det ikke er en klarere fremgang siden sist – men det er også flere lyspunkter:

• Vi gjør det bedre enn Sverige og Island – og omtrent like godt som Danmark.
• Trenden i Norge er bedre enn den er både i Finland, Sverige og Island – og omtrent som den er i Danmark.
• Det er mindre forskjeller mellom minoritets- og majoritetselever i Norge enn i resten av Norden
• Det er heller ikke så store forskjeller mellom kjønnene i Norge. Jentene er riktig nok flinkere enn guttene i lesing – men kjønnsforskjellene er ubetydelige i matte og naturfag
• Det er generelt en fremgang når det gjelder læringsmiljøet i Norge. Det er bl.a. en fremgang når det gjelder rektorers og læreres oppfølging av elevene.
• Resutatene i PISA må dessuten sees i sammenheng med resultatene i PIRLS (lesing) og TIMSS (matte og naturfag), fordi PISA foreløpig bare har testet elever som begynte på skolen før Kunnskapsløftet ble innført, mens PIRLS og TIMSS har testet elever som begynte på skolen etter at Kunnskapsløftet ble innført. Og disse elevene har hatt en kraftig fremgang.

Det er gjerne to forhold som vurderes når man – på makronivå – skal vurdere om man har en god skole, nemlig den gjennomsnittlige kvaliteten på de faglige prestasjonene – og forskjellene mellom skoler og elever. Sagt på en annen måte: Dersom kvaliteten er høy, bare fordi noen få elever gjør det veldig bra – eller forskjellene er små, bare fordi “ingen” kan lese, er det ikke en god prestasjon. Målet er at både kvaliteten og likheten skal være høy.

Alt oppsummert skårer de nordiske land høyt når det gjelder små forskjeller mellom skoler og elever. Men Finland demonstrerer mer enn de andre nordiske land at det er mulig å kombinere høy kvalitet med små forskjeller: Finland skårer over gjennomsnittet både når det gjelder matte, naturfag, lesing, små forskjeller mellom skoler og små forskjeller mellom elever.

Men det er også andre ting i PISA som er interessant med tanke på den norske debatten:

Det er f.eks. blitt hevdet at forskjellene mellom skoler og elever i Sverige er blitt mye større som følge av veksten i privatskoler, og at det nå er en tendens til at gode og dårlige elever samler seg på forskjellige skoler. 

PISA-tallene underbygger ikke en slik påstand. Tvert om ligger også Sverige helt i topp når det gjelder små forskjeller mellom elever og skoler – og det er ikke noen forskjell av betydning mellom Sverige og de andre nordiske landene. 

Det er også verdt å merke seg at Danmark skårer bedre enn Sverige, selv om andelen elever i privatskoler er høyere der enn i Sverige – samtidig som Norge skårer bedre enn Sverige enda andelen elever i privatskoler her er mindre enn den er i Sverige. PISA, som mye annen forskning, etterlater derfor et inntrykk av at det ikke er andelen elever i privatskoler som i seg selv avgjør hvordan elevene skårer.

Et av de mest interessante landene i undersøkelsen er Nederland.

Nederland har hele tiden hatt gode resultater i PISA – men landet har i liten grad blitt trukket frem i debatten, fordi resultatene (av tekniske grunner som jeg ikke skal komme inn på her) ikke alltid har vært publisert. Men nå er landet med på linje med alle andre, og resultatene er verdt å merke seg:

Nederland skårer godt over snittet i både matte, naturfag og lesing.

Nederland har store forskjeller mellom skoler, men små forskjeller mellom elever – og landet skiller seg dermed ut fra det gjengse bildet: Som regel er det slik at små forskjeller mellom skoler korrelerer med små forskjeller mellom elever – og omvendt – men det er altså unntak: I Nederland er forskjellene mellom elevene samlet sett omtrent som i Norden, mens forskjellene mellom skoler er mye større. Det betyr også at forskjellen mellom elevene innad på skolene i Nederland er mindre enn i Norge.

Andelen elever i privatskoler (dvs privatskoler med statsstøtte, også kalt friskoler) er skyhøy i Nederland – anslagsvis 60 – 90 prosent avhengig av trinn.

De senere år har mange delegasjoner fra mange land valfartet til Finland for å lære av den finske skolen. Nå stuper Finland på PISA-rankingen, og landet får kanskje nok med å studere seg selv. 

Kanskje er det på tide med en studietur til Nederland?

Ikke for at vi skal kopiere Nederlands tradisjon med mange privatskoler – men fordi det kanskje er noe å lære om opplæring som er tilpasset den enkelte elev?