Kristin Clemets blogg Her skriver jeg om ideer, verdier og politikk.

For en stund siden inviterte Audun Lysbakken meg til en bloggdebatt om forskjeller.

Bakgrunnen var et blogginnlegg jeg hadde skrevet om at det er behov for en politikk for både større og mindre forskjeller i fremtiden. Det førte til at Lysbakken utfordret meg til debatt. Jeg svarte Lysbakken med dette innlegget, og han har deretter svart meg med innlegget Hvem tåler større forskjeller?

I sitt siste innlegg skriver Lysbakken mye om skolepolitikk. Jeg mener det han skriver er veldig anekdotisk og lite egnet for en kunnskapsbasert diskusjon. Jeg kommer gjerne tilbake til dette, men viser i denne omgang til noe av det jeg har skrevet før, bl.a. dette og dette innlegget.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg syns nok også Lysbakken gjør det veldig lett for seg når han avviser offentlig finansierte, private løsninger innenfor skole og helse – uten å svare på hvordan han vil unngå at rike og kunnskapsrike nordmenn (dvs. de aller fleste av oss) kjøper helprivate helse- og utdanningstjenester, hvis vi ønsker eller trenger det.

På slutten av blogginnlegget spør Lysbakken: Er du enig med Erna (i) at det er et mål å sørge for mindre forskjeller?Og hvis det tvert imot skulle vise seg at forskjellene øker under Høyres styre, må de da legge om sin politikk?

Jeg forutsetter at det Lysbakken spør om, er økonomiske forskjeller. Økonomiske forskjeller måles vanligvis ved graden av inntekts(u)likhet, og i slike målinger skårer Norge høyt: Vi har stor grad av inntektslikhet i vårt land – dels fordi vi har små lønnsforskjeller, dels fordi vi driver en omfattende fordelingspolitikk, og dels fordi vi har innrettet oss med et ganske fornuftig skattesystem, der gode fordelingsvirkninger også er en positiv “bivirkning”.

Norge er ikke det likeste landet i verden. Både Finland, Sverige og Danmark skårer ofte høyere enn Norge – men forskjellene i gruppen “topp 10” er så små at de egentlig er uinteressante. Når jeg skriver at våre naboland “ofte” skårer høyere enn oss, er det fordi forskjellene er svært små – og fordi man det enkelte år kan få tilfeldige utslag, midlertidige utslag, forsinkede utslag, ulike utslag pga ulike metoder osv – som gjør at rangeringen blir litt annerledes enn den var året før – uten at de underliggende realiteter egentlig er endret: OECD-landene – de rikeste landene i verden – er også de likeste landene i verden. Innenfor OECD er de europeiske landene de likeste, og innenfor Europa er landene i nord de likeste. Aller likest er de nordiske land – herunder bl.a. Norge.

Dette har ikke bare med fremragende politikere å gjøre – det har også med historie, tradisjoner og kultur å gjøre. En av grunnene til at vi er likest i dag, er at vi også var likest før: Vi har en egalitær og homogen historie, og vi er et lite land, der det har vært lett å føre en “likhetspolitikk” for alle.

Men nettopp dette – vår historie, kultur og erfaring – er også en god grunn til at det er viktig å bevare de små forskjellene. Vi, dvs det kollektive vi, “tror” mer på små forskjeller enn f.eks. amerikanerne gjør. Akkurat som de – på grunn av deres historie, kultur og erfaring – tror mindre på staten og mer på Gud enn vi gjør.

Lysbakken og jeg er barn av det samme samfunnet, og derfor trives vi også best i et samfunn med små økonomiske forskjeller.

Jeg syns det er viktig å opprettholde små forskjeller i Norge, men jeg mener nok ikke at det i vår situasjon er et selvstendig mål “å sørge for mindre forskjeller”. Et slikt mål må nemlig veies mot andre mål og hvilke virkemidler det blir nødvendig å bruke for å nå målet.

For å være mer konkret:

Jeg syns det er viktigere at flere kommer i arbeid enn at inntektsulikheten i Norge blir enda mindre.

Jeg syns det er viktigere å skape flere arbeidsplasser enn å hindre at noen få gründere blir enda rikere.

Jeg syns det er viktig å redusere den globale fattigdommen litt, selv om det øker ulikheten i Norge noe.

Så for å være enda mer konkret:

Dersom Norge tar imot 500 nye flyktninger, vil de økonomiske forskjellene i Norge øke. Jeg syns ikke at det vil være et mislykket resultat av Solberg-regjeringens politikk, og jeg syns ikke den dermed “må legge om sin politikk”. En slik politikk bidrar nemlig til å redusere forskjellene i verden, og det syns jeg er bra.

SV, derimot, må bestemme seg.

SV klandrer den nye regjeringen både for å ta imot for få flyktninger – og for å skape større økonomiske forskjeller. Men hvordan skal SV unngå at innvandring av fattige mennesker ikke påvirker inntekts(u)likheten i Norge?

Jeg syns, alt i alt, at SV tar opp viktige spørsmål når partiet er opptatt av økonomiske forskjeller i samfunnet – og av at disse forskjellene fortsatt skal være små.

Men jeg syns partiet og Lysbakken mangler perspektiv når de konfronterer sine motstandere med millimetermål og ikke ser de litt større linjene, dilemmaene og avveiningene som må gjøres mellom flere og kanskje like høyverdige mål.

Norge kommer fortsatt til å være et av de aller likeste landene i verden. Om vi ett år er nummer to og et annet år er nummer syv i verden, har svært liten betydning.

At vi f.eks. de senere år, under den rødgrønne regjeringen, har steget litt på rangeringen og blitt et litt likere land enn vi var før, skyldes primært den omleggingen av skattesystemet som Bondevik II-regjeringen foreslo. Og blir vi likere i fremtiden, kan det kanskje skyldes Kunnskapsløftet, som ble foreslått og vedtatt da jeg var utdannings- og forskningsminister.

Eller for å ta et annet eksempel: Det er ikke slik, som enkelte rødgrønne politikere nå etterlater inntrykk av, at enhver økning i økonomisk ulikhet vil føre til redusert tillit. Dersom ulikheten oppleves som rettferdig og legitim, vil den ikke berøre tillitskapitalen i samfunnet. En Gjørv-kommisjon, derimot, som ikke har noe med de økonomiske ulikhetene å gjøre, men som har med politikkens gjennomføringskraft å gjøre, kan påvirke tilliten dramatisk.

Jeg gjør som Lysbakken og avslutter med et helt konkret spørsmål: 

Jeg tror ikke det er mulig å forby eller hindre rike nordmenn (altså de aller fleste av oss) i å kjøpe seg helprivate helse-, omsorgs- eller utdanningstjenester i fremtiden, dersom de føler at de ønsker og trenger det. For å skape en “buffer” mot en slik utvikling, som kan skape virkelig store forskjeller, mener jeg at vi må åpne for et mer variert tilbud av private og offentlige tjenester som er offentlig finansiert, dvs. at folk i større grad kan velge mellom ulike offentlige tilbud og mellom offentlige og (offentlig finansierte) private tilbud.

Hva er SVs løsning?

I forgårs ba Journalisten om å få korrespondansen jeg har hatt med Dagens Nyheter vedrørende innlegget fra Raknes, Strømmen og meg, som vi – i løpet av fire uker – ikke fikk på trykk i Dagens Nyheter, og som jeg har skrevet mer om her.

Korrespondansen er interessant, fordi den – sammen med uttalelser som har kommet fra Dagens Nyheter siden – viser hvordan denne avisen holder seg med en form for ad hoc-etikk – og ikke en presseetikk som er fundert på prinsipper og generelle retningslinjer som er forutsigbare for andre. De gjør det helt motsatt: De ser an situasjonen og velger “etikk” ut fra hva som lønner seg der og da.

Først meldte Dagens Nyheter at den ikke kunne trykke innlegget vårt, fordi vi var flere forfattere. De påsto at de var generelt skeptiske til slike innlegg og ville at Øyvind Strømmen skulle undertegne innlegget alene.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men det kan ikke være sant. Nina Hjerpset-Østlie i Document.no har funnet hele syv tilfeller bare de siste dagene, der innlegg er undertegnet av flere.

Så meldte Dagens Nyheter at innlegget vårt var altfor langt, og at vi derfor måtte mer enn halvere teksten.

Men heller ikke det er sant. Mens vi kuttet til 4000 tegn, fikk f.eks. Maciej Zaremba på trykk et sterkt kritisk innlegg om norsk offentlighet på 11500 tegn. Og Øyvind Strømmen – alene, må vite – er nå tilbudt plass til å skrive en artikkel på 9000 tegn.

Deretter mente Dagens Nyheter at vi ikke hadde noen tilsvarsrett, fordi vi representerer organisasjoner (hvilket for øvrig ikke kan sies å være tilfellet hverken for Raknes eller Strømmen), og fordi det bare er personer som har tilsvarsrett.

Men det er ikke sant. Det står ingenting i Sveriges “vær varsom-plakat” om at bare personer – og ikke organisasjoner eller bedrifter – har tilsvarsrett. Det som står, derimot, er at mediene bør være “generøse” med å slippe til tilsvar, og at det bør skje raskt.

Samtidig sa Dagens Nyheter at “Norge” ikke har tilsvarsrett, som om noen mente at det var “Norge” som hadde skrevet et innlegg til avisen. Men det hadde selvsagt ikke “Norge” gjort – innlegget var skrevet av Raknes, Strømmen og meg – hvorav i hvert fall jeg, som leder av Civita, hadde en klar tilsvarsrett i forhold til de grove anklager som ble rettet mot Civita. (I parantes bemerket må hele debatten virke sterkt surrealistisk på dem som har fulgt Civitas arbeid med innvandring og integrering. Normalt blir vi betraktet som Norges mest liberale når det gjelder innvandring og integrering – mens Dagens Nyheter altså gjør seg til budbringer av en påstand om at vi nærmest er fascister.)

14.oktober skrev Henrik Arnstad sitt innlegg i DN. Der drev han rent sitatfusk og tilla Pål Veiden meninger han ikke har. Senere har Arnstad innrømmet dette på sin blogg, mens Dagens Nyheter ikke har gjort noe for å rette opp feilen i avisen eller for å varsle Pål Veiden om hva de har skrevet om han. Men samtidig mener altså avisen at Pål Veiden er den eneste i hele verden som har rett til å få et raskt tilsvar på trykk for selv å rette opp løgnene de har skrevet om han. Ifølge Dagens Nyheter ville nemlig Pål Veiden umiddelbart få plass i avisen, dersom han hadde skrevet et innlegg.

Det har Pål Veiden nå gjort, og Dagens Nyheter har reagert i et fascinerende tempo. Artikkelen ble oversatt og trykket i rekordfart og befinner seg allerede på nett. Dagens Nyheter varslet Veiden på forhånd om at hans artikkel ville bli ledsaget av en liten kommentar. Da Veiden svarte at han ville frabe seg et haleheng som polemiserte mot hans innlegg, fikk han til svar at DN ikke forsto ordet “haleheng”. Veiden skrev da tilbake at et “haleheng” betyr en “kommentar som undergraver innlegget”,  altså “at man slipper til noen, men umiddelbart argumenterer imot, slik at det som huskes fra innlegget, er kritikken under innlegget.”

Dette premisset, som altså må sies å være et premiss for å la DN trykke Veidens artikkel, betydde åpenbart ingenting for DN – som likevel publiserte et polemiserende haleheng.

Man fristes til å spørre: Hva er DNs “regler”, hvis noen vil svare på halehenget? Har noen tilsvarsrett? Og hvem er i så fall det? Får Pål Veiden på nytt innlegg på trykk “umiddelbart”, hvis han svarer? Og vil også dette innlegget bli forsynt med et haleheng fra DN?

Slike haleheng har gått av moten for mange år siden i andre deler av pressen (omtalt i paragraf 4.15 i den norske Vær Varsom-plakaten), men det bekymrer åpenbart ikke Dagens Nyheter. Der i gården bruker de fortsatt denne svært lite sympatiske teknikken, også uten å varsle de som blir utsatt for den – slik planen åpenbart var for innlegget fra Raknes, Strømmen og meg. I tillegg lar de motdebattanter nyttiggjøre seg og kanskje misbruke andres tekster før de er kommet på trykk, hvilket også må sies å være nokså uvanlig – for å si det forsiktig.

Det virker for øvrig grensende til falskt når DN skriver  hvor “utmerket” det er at Pål Veiden nå “selv argumenterer mot den kritikken som har vært rettet mot han” – og at det er “synd att det inte skett tidigare”. Hvis det er så synd – hvorfor tok ikke DN selv kontakt med Veiden eller spurte meg om hvordan de kunne komme i kontakt med han?

I den siste mailen Dagens Nyheter skrev til meg, står det at vi hadde “kommit överens om” at artikkelen vår skulle publiseres i Dagens Nyheter.

Heller ikke det virker veldig sant. Alle som leser korrespondansen, vil se at det er høyst uklart både om og når Dagens Nyheter ville finne det for godt å publisere vårt innlegg. 

I ettertid vet vi også at de holdt skjult at Henrik Arnstad hadde fått og lest artikkelen, at han hadde brukt den til å rette opp sin blogg, og at de planla at han skulle få “svare” på vårt innlegg samme dag som vårt innlegg kom på trykk – med et haleheng.

De gadd heller aldri å opplyse oss om at vår artikkel kunne kommet på trykk “umiddelbart”, dersom bare Pål Veiden hadde stått som forfatter i stedet for Raknes, Strømmen og Clemet.

Eller “Norge”, som Dagens Nyheter kaller oss.

14.oktober publiserte den svenske avisen Dagens Nyheter (DN) en artikkel av forfatter og DN-medarbeider Henrik Arnstad. Her ble Norge presentert som et land med sterke rasistiske trekk. Hele det politiske spekteret, fra SV til FrP, fikk gjennomgå. Den norske nasjonale selvforståelsen ble beskrevet som en slags fascisme. Arnstads artikkel kan leses her. 

Også Civita ble rammet av Arnstads kritikk. Dagen etter varslet jeg derfor DN om at jeg, sammen med et par medforfattere, ville svare på kritikken.

Noen dager senere sendte Øyvind Strømmen fra MDG, Ketil Raknes fra SV og jeg en felles kronikk til Dagens Nyheter. Formålet var først og fremst å vise at Arnstad har et feilaktig bilde av norsk virkelighet, og at det er bred enighet om dette i Norge. (Kronikken kan leses på norsk her.)

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det skulle vise seg at det var lettere sagt enn gjort å få et tilsvar på trykk i DN.

Først var problemet at vi var for mange forfattere. DN ville gjerne at bare Øyvind Strømmen undertegnet artikkelen. Det ble hevdet at DN er «generelt skeptisk» til debattartikler med flere underskrivere. Da jeg forklarte at det nettopp var bredden blant oss som svarte som var noe av poenget, hørte vi ikke mer om dette. Hele argumentet virket dessuten litt underlig, ettersom det bare noen dager etter dukket opp en kronikk i avisen med hele fem underskrivere.

Deretter fikk vi høre at kronikken var for lang. Den var riktig nok kortere enn Arnstads artikkel, men altså for lang, slik at den måtte kuttes. Men dersom den ble mer enn halvert og redusert til ca. 4000 tegn, skulle den «forhåpentligvis» få plass i avisen uken etter, altså ca. tre uker etter at Arnstads artikkel hadde stått på trykk.

Nå er det gått fem uker siden Arnstads artikkel sto på trykk – og det er tre uker siden DN fikk den korte versjonen de ba om – ferdig oversatt til svensk. I mellomtiden har vi gjentatte ganger blitt forespeilet at artikkelen skulle komme på trykk – uten at noe har skjedd.

Dette har imidlertid ikke forhindret DN fra å trykke flere kritiske tekster om Norge i denne perioden.

24.oktober trykket f.eks. avisen en kommentar av Maciej Zaremba (11 500 tegn) som gikk til frontalangrep på Norge. Zaremba gjentok delvis Arnstads grove kritikk og hevdet at Olav Thon aldri burde ha mottatt æresdoktorat ved Universitet i Karlstad, fordi han stemmer FrP: “Det är högskolans anständighet som står på spel, den som somliga kallar heder.”

31.oktober var DNs leder i sin helhet viet ulike anklager mot Norge fra svensk offentlighet, og en problematisering av disse. Journalisten Erik Helmerson, som skrev lederen, var utvilsomt mer forsonende enn Henrik Arnstad. Men Helmerson poengterte at Özz Nûjen ble sensurert bort i den norske utgaven av Skavlan (18.10.), fordi han hevdet at “Norges to nye regjeringspartier «vil massedeportere romfolk fra Norge» og sa til Jens Stoltenberg at «hvis ikke dette er rasisme, hva er det da?». Helmerson unnlot imidlertid å nevne at Nûjens kilde til denne påstanden høyst sannsynlig var Arnstads artikkel i DN. Helmerson antydet for øvrig at det skrives mye tøv om Norge, men unnlot også å nevne at avisens egen medarbeider antagelig er den fremste eksponenten for dette tøvet.

Kronikken til Arnstad, som til å begynne med lå gratis tilgjengelig på DNs hjemmesider, har siden blitt underlagt betalingstjeneste. Men den er fortsatt tilgjengelig på Arnstads egen blogg.

Det er i den forbindelse interessant å merke seg at Arnstad selv har rettet opp en feil om Pål Veiden og Civita, slik vi påpekte i den kronikken som aldri kom på trykk. I en fotnote skriver nemlig Arnstad: “I en tidigare version var citatet av Pål Veiden inexakt återgivet. Det är nu rättat, efter påpekande från uppmärksamma läsare. Jag tackar för hjälpen med detta!”

Det kunne vært interessant å vite hvem de «oppmerksomme lesere» er. Kunne det, sånn helt tilfeldigvis, være Strømmen, Raknes og Clemet? Og har DN rettet opp feilen?

Problemet for Sverige synes å være at mange der bare vil høre én ting. Det de vil høre, er at rasismen brer om seg i verden, og at bare Sverige – og knapt nok Sverige – står imot. Mange vet nok at Arnstad lyver og fantaserer, men ingen tør å si ham imot av redsel for å bli oppfattet som noen som «forsvarer rasisme».

Dagens Nyheter har åpenbart valgt å spille med på og utnytte denne stemningen. Den har antagelig lite med Norge og det norske valget å gjøre, men Norge blir en bekvem skyteskive for toneangivende personer som åpenbart allerede har bestemt seg.

Men at Dagens Nyheter går så langt som til å holde oss borte fra spaltene, er overraskende.

Noen vil kanskje kalle det sensur.

Selv syns jeg at det er rimelig at man slipper til med et svar når det fremsettes grov og feilaktig kritikk av navngitte personer og organisasjoner.

I Norge har vi presseetiske regler som innebærer at en som blir kritisert, har rett til å komme med et tilsvar.

Men det har altså ikke vært mulig i Dagens Nyheter.

I en debatt forleden om Regjeringens forslag til redusert pappaperm sammenlignet med Stoltenberg II-regjeringens opplegg, syns jeg Audun Lysbakken hadde et godt poeng.

Bakgrunnen for debatten er at samarbeidspartiene på borgerlig side gjør som de har lovet, nemlig å redusere den kvoten i fødselspermisjonen som er avsatt til far med fire uker og i stedet omgjøre disse ukene til en del av den valgfrie kvoten, der foreldrene selv bestemmer hvem som skal være hjemme med barnet.

Endringen er ideologisk begrunnet, men den innebærer ingen revolusjon:

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I dag har foreldre rett til 49 uker foreldrepermisjon (med 100 pst dekning), hvorav 14 uker er forbeholdt far og 14 uker forbeholdt mor, mens 21 uker kan deles valgfritt mellom foreldrene. I tillegg har mor rett til permisjon før fødselen, mens far har rett til to ukers omsorgspermisjon i forbindelse med fødselen.

Med samarbeidspartienes opplegg blir 10 uker forbeholdt far og 14 uker forbeholdt mor, mens 25 uker kan deles valgfritt mellom foreldrene. I tillegg kommer fortsatt permisjon før fødselen for mor og omsorgspermisjon i forbindelse med fødselen for far.

Endringen er et kompromiss, ettersom det er delte meninger mellom og innad i de borgerlige partiene. KrF og Venstre ville beholde (en) fedrekvote(n). Høyre og FrP ville fjerne den, men meningene i Høyre har vært svært delte.

Høyre fikk mye pepper for sitt standpunkt i valgkampen, men de forsvarte seg bl.a. med at tiden nå var moden; at moderne fedre hadde vent seg til å ta permisjon og ønsket å gjøre det, og at det derfor ikke var behov for å videreføre en ordning med en egen kvote for fedre.

Nå viser det seg, slik Lysbakken påpekte, at dette argumentet antagelig ikke holder vann. I Regjeringens budsjettforslag er det i alle fall lagt inn en forutsetning om at færre fedre vil ta like lang permisjon når fedrekvoten blir redusert, noe staten sparer på, fordi kvinner generelt tjener mindre enn menn. Solveig Horne fremstilte det nærmest som tekniske budsjettberegninger foretatt av en underliggende etat, men det ligger antakelser om reell adferdsendring bak beregningene.

Jeg tror det er sannsynlig at “budsjettmakerne” får rett: Fedre er, enn så lenge, generelt litt mindre villige til å være hjemme med barn, og det er generelt litt vanskeligere å gjøre det, fordi fedrene ofte tjener mer enn mødrene. Om de også blir utsatt for mer press til ikke å ta permisjon, slik Lysbakken antar, syns jeg er mer tvilsomt – jeg tror de fleste arbeidsgivere av i dag innser at barnefødsler fører til fravær for både kvinner og menn.

Men problemstillingen illustrerer at man ikke alltid kan få i pose og sekk.

I dette tilfellet er det minst to viktige verdier man ønsker å ivareta – nemlig verdien likestilling mellom kjønnene og verdien valgfrihet for familiene – i tillegg til at saken reiser spørsmål om hvor man skal sette grensen for politikk.

Det er sjelden man er nødt til å velge den ene verdien fullstendig på bekostning av den andre – men det hender at en avveining mellom slike verdier gjør at man må foreta et valg og velge den verdien man syns er viktigst, selv om det skulle føre til at den andre verdien ikke kan realiseres fullt ut eller like fort.

Slik er det i dette tilfellet: Venstresiden vektlegger likestilling mer enn høyresiden og lar det, til en viss grad, gå utover familiens valgfrihet – mens høyresiden vektlegger valgfrihet for familien sterkere enn venstresiden og lar det, i hvert fall på kort sikt, gå utover likestillingen.

Det er dette vi nå ser konsekvensen av i budsjettet, og jeg tror man står seg på å være ærlig om det.

Regjeringen har nemlig ingenting å skamme seg over.

Her står det om flere, svært viktige verdier – og den ene kan ikke opphøyes til en verdi som trumfer alle andre.

I Dagsavisen fredag sto det å lese et fascinerende stykke journalistikk.

Dagsavisens journalist Heidi Taksdal Skjeseth rapporterte fra utenriksminister Børge Brendes første besøk til USA, der han bl.a. møtte utenriksminister John Kerry og FNs generalsekretær Ban Ki-moon.

“I sitt første møte med FNs generalsekretær, Ban Ki-moon, diskuterte Børge Brende (H) flyktningkrisen i Syria og nødhjelp og gjenoppbygging i Filippinene, klimaendringer og Midt-Østen”, skrev Skjeseth – før hun brukte resten av artikkelen, overskrift, ingress og et intervju med Brende på det hun formodentlig mener er det aller viktigste å rapportere hjem om – nemlig at Brende og Ban Ki-moon ikke snakket “om de blåblås bistandskutt”.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Skjeseth fremstiller det både som oppsiktsvekkende og kritikkverdig at Brende ikke tok opp dette med Ban Ki-moon. Underforstått: Hun mener det er et viktig tema, hun mener det er viktigere enn å snakke om Syria, Midtøsten og Fillipinene, og hun tror at FNs generalsekretær er orientert om og/eller interessert i temaet.

Så hva er det egentlig Skjeseth mener at Brende skulle brukt tiden med Ban Ki-moon på?

Det hun mener er et viktig tema, er at det norske bistandsbudsjettet, som er på over 31 milliarder kroner, neste år øker med 1012 millioner kroner – mens det med Stoltenberg II-regjeringens budsjettforslag ville økt med 1314 millioner kroner. Det Skjeseth mener at Brende skulle brukt tid på, var altså å forklare FNs generalsekretær at det norske bistandsbudsjettet neste år ville bli på 31.220 millioner kroner i stedet for 31.522 millioner kroner.

Dette er fascinerende journalistikk, fordi det viser hvor nærsynte og selvopptatte vi er i Norge – og hvilke proporsjonsforstyrrelser det kan føre til. Og her er det flere slike:

For det første er det fantastisk at en norsk journalist syns at dette er det viktigste å rapportere hjem om når en ny norsk utenriksminister for første gang treffer FNs generalsekretær.

For det andre er det utrolig at en journalist syns det er rart eller kritikkverdig at ikke dette mini-spørsmålet, som knapt har interesse her hjemme, og som er uten betydning for verdens fattige, skal prege et kort møte med FNs generalsekretær – når verden preges av enorme kriser og katastrofer som trenger vår oppmerksomhet.

For det tredje er det talende at også norske journalister – og ikke bare norske politikere – er så opptatt av symbolpolitikk og så lite opptatt av realiteter og resultater. Problemet i norsk bistandspolitikk er ikke at det er for lite penger. Problemet er at det er for mye penger. Man greier simpelthen ikke å bruke alle pengene på en fornuftig måte. Resultatet er, høyst sannsynlig, at mye av bistanden ikke fører til utvikling – og at noe av den, i verste fall, bidrar til å holde mennesker og land nede i fattigdom.

Det er mye positivt å si om god bistand. Men det er dessverre også veldig mye negativt å si om dårlig bistand, noe jeg bl.a. har skrevet om her. Bistanden har ikke gitt de resultatene den lovet.

De fire ikke-sosialistiske partiene har nå blitt enige om at bistanden skal økes mer enn Solberg-regjeringen foreslo, dvs. at den til neste år likevel blir på over 31,5 milliarder kroner og dermed vil utgjøre 1 prosent av BNI.

Dette skjer, fordi 1 prosent-målet har blitt et viktig symbol i norsk politikk og særlig for KrF.

Men å tro at dette vil gjøre noen forskjell for verdens fattige, er i beste fall naivt.

Jeg tror heller ikke Ban Ki-moon kommer til å ofre det så mye oppmerksomhet.

De siste ukene har vi hørt det gjentatte ganger: 

Det er begrenset hva en regjering kan få til på bare tre uker eller – reelt sett – på bare noen dager, som Siv Jensen har sagt.

Resonnementet går slik: Stoltenberg II-regjeringen har arbeidet med sitt budsjettforslag i nesten ett år. Da er de fleste av kortene lagt, og det er begrenset hva en ny regjering rekker eller har muligheten til å endre.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Dette er litt sant, men det er også en myte.

Det må jobbes hardt og fort – det skal sies. Det blir heller ikke mye tid for Regjeringen til å gjennomføre lange og mange budsjettkonferanser. Det må tas relativt kontante beslutninger for at et nytt budsjettforslag skal kunne legges frem etter bare tre uker i regjering.

Men historien om de begrensede mulighetene er altså delvis også en myte.

Det er nemlig nå Regjeringen kan ta noen store “grep”, nettopp fordi den ikke har eierskap til det foreliggende budsjettet.

Man kan si at mulighetene til å gjøre slike grep – og sette sitt eget preg på budsjettet – blir enda bedre neste år, i budsjettet for 2015, men deretter blir antagelig mulighetene mindre. Da er det nemlig Solberg-regjeringen selv som “eier” fjorårets budsjett, og som har lagt føringer for fremtidig budsjettvekst.

Eller for å være mer konkret: Det er mye lettere å kutte i forgjengerens satsinger enn det er å kutte i egne satsinger. 

Men nettopp derfor fortjener Regjeringen ros for at den tok noen store og til dels overraskende grep i sitt første budsjett. 

Mest overraskende – og gledelig – var det at den reduserte inntektsskatten for personer til 27 prosent. Dette koster på statsbudsjettet, men det er helt riktig – etter at Stoltenberg II-regjeringen hadde påført skattesystemet en uheldig asymmetri i beskatningen av personer og bedrifter.

Det er også gledelig at Regjeringen følger opp løftene om å fjerne arveavgiften og redusere formuesskatten. 

At det foretas noen kutt i Stoltenberg-regjeringens forslag til økte bevilgninger, slik at veksten i bevilgningene blir litt mindre enn den ellers ville blitt, er ikke imponerende – men det er bra at det også foreslås noen reelle kutt. Man kan være enig eller uenig i de kuttene som er valgt – det er uansett bra at en regjering viser at det er mulig. 

Mindre positivt er det at Regjeringen har sett seg tvunget til å bruke flere oljekroner enn Stoltenberg-regjeringen foreslo. Trøsten er at man holder seg like godt innenfor handlingsregelens rammer. Det er dessuten klart formildende at skattelettene er større enn økningen i oljepengebruken – ettersom det egentlig betyr at man erstatter sparing på det offentliges hender med sparing på private hender. Det negative med økt oljepengebruk er likevel at dette bidrar til å sementere den politiske måten å tenke budsjett på – der alle utgiftsøkninger betraktes som et gode.

2015-budsjettet blir det aller mest interessante budsjettet fra Solberg-regjeringens side. 

Regjeringen har god tid til å lage budsjettet for 2015. Da ligger det fortsatt få føringer i budsjettet som er Regjeringens egne. Det vil fortsatt være mulig å kutte i satsinger man ikke selv prioriterer, dvs. at det også blir mulig å velge å prioritere annerledes.

Men også 2014-budsjettet var viktig. Mye var nok lettere nå enn det vil være om to – tre år.

I et blogginnlegg utfordrer Audun Lysbakken meg til debatt. Bakgrunnen er mitt blogginnlegg om behovet for en politikk for både større og mindre forskjeller. Lysbakken spør: Hvorfor skal det ikke være et mål å redusere de økonomiske forskjellene i Norge? Hvor mye har vi “å gå på”? Og hva betyr det konkret å tilpasse velferdstjenestene til noen av innbyggernes økte kunnskaps- og velstandsnivå?

La meg starte med å svare på det siste spørsmålet først. Når jeg sier at det må “designes” systemer som tar hensyn til det økte mangfoldet i samfunnet – og samtidig sier at befolkningens kunnskaps- og velstandsnivå vil øke, og at ingen makt i verden kan forby befolkningen å kjøpe private helse- og utdanningstjenester – tolker Lysbakken det dithen at jeg mener at “det offentlige må sørge for at de med god råd får et velferdstilbud tilpasset deres velstandsnivå”.

Men det er faktisk noe helt annet jeg mener. La meg bruke skolen som eksempel:

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Uansett hvem som har regjert i Norge de siste tiårene, har vi hatt tre, juridisk likeverdige måter å oppfylle opplæringsplikten på (i tillegg til hjemmeundervisning, som jeg ikke går nærmere inn på her):

• Vi kan gå på en privat skole uten statsstøtte
• Vi kan gå på en privat skole med statsstøtte (også kalt friskoler)
• Vi kan gå på en offentlig skole

Denne valgfriheten er det ingen uenighet om i Norge.

Det eneste stridsspørsmålet som diskuteres, er hvor liberal friskolelovgivningen skal være, dvs. hvilke typer friskoler vi skal tillate. Og også i denne debatten er det i virkeligheten bare ett stridsspørsmål: Skal friskolene selv få velge hvilket formål eller grunnlag de vil ha – eller er det politikerne som skal bestemme hvilke formål som er gode nok?

Partiet SV har hatt ulike standpunkter i denne debatten – fra å gå inn for å statliggjøre eller ekspropriere alle friskoler, via et ønske om å forby religiøse friskoler, til et ønske om bare å tillate skoler som tilbyr en alternativ religiøs eller pedagogisk retning – til i dag å ville tillate skoler som bygger på et religiøst, pedagogisk, internasjonalt eller idrettslig formål.

Mitt standpunkt har vært det samme som Bondevik II-regjeringen og nå den nye H/FrP-regjeringen har – at det viktige ikke er skolens formål, men skolens innhold og kvalitet, og at det derfor ikke bør være opp til politikerne å bestemme hvilke formål som er gode nok. En skole som legger litt mer vekt på realfag, ballett eller rørleggerfag er like høyverdig som en skole som vektlegger toppidrett, montessoripedagogikk eller språk. 

Jeg har mange argumenter for gå inn for en slik friskolemodell, men ett av dem knytter an til debatten med Lysbakken:

Friskolene er offentlig finansiert, regulert og kontrollert. De andre privatskolene er det ikke.

Alle har råd til å velge en friskole. De andre privatskolene krever en tjukk lommebok.

Jo vanskeligere det blir å etablere og velge en friskole – og jo mindre variert tilbudet av friskoler er – jo større er sjansen for at det økte kunnskaps- og velstandsnivået “tyter ut” i flere privatskoler, og at dette i så fall er noe som blir forbeholdt de mest velstående.

Et liberalt friskolesystem, som er finansiert av det offentlige, kan altså være en effektiv “buffer” mot et system der kvaliteten på utdanningen som barna dine får, er avhengig av lommeboken.

Det er delvis dette som er skjedd i England, som er det OECD-landet som er mest kjent for sine eksklusive og dyre privatskoler. England avviklet i sin tid et system med friskoler og har dermed bare stått igjen med en “ventil” for dem som har ønsket en alternativ skole for sine barn, nemlig dyre privatskoler – hvilket gradvis har ført til stadig større skiller mellom skoler og elever. Både Tony Blairs regjering og den nåværende konservative regjering har derfor vært veldig opptatt av å gjeninnføre et system med friskoler – noe som nå ser ut til å skje.

Når jeg bruker ordet “designe” handler det derfor om to ting: For det første å etablere mangfold og valgmuligheter innenfor en modell med offentlig finansiering – og, for det annet, å utforme disse systemene så godt som mulig. Systemene bør bl.a. ta hensyn til om det foreligger kvantitative eller “bare” kvalitative behov for tjenestene – og de må sikre at alle har den samme muligheten til å benytte de alternative skolene, barnehagene eller omsorgstilbudene som finnes – f.eks. ved at elever, barnehagebarn eller eldre ikke kan “siles”, ved at egenandelene er lave osv.

Utfordringen fremover blir altså å tilpasse vårt “likhetssystem” til en virkelighet med større mangfold, velstand og kunnskap i befolkningen. Etter min mening betyr det at vi må legge til rette for større valgfrihet og tåle at folk velger mer forskjellig enn før – men gjøre det på en måte som gjør at alle har den samme muligheten.

Lysbakkens første spørsmål dreier seg om noe annet, nemlig hvor store økonomiske forskjeller vi tåler. Jeg vil gjerne diskutere dette nærmere også, men for at ikke bloggen min skal bli for lang, nøyer jeg meg i første omgang med dette:

Det er ikke alle økonomiske forskjeller som er urettferdige. Det mener sannsynligvis ikke Lysbakken heller, for hvis han mente det, er det jo logisk å gå inn for lik lønn til alle uansett, og det gjør ikke SV nå.

Dermed må vi anta at Lysbakken og jeg er enige om at det finnes rettferdig ulikhet. Og ulikhet som oppleves som rettferdig, truer ikke samholdet og tilliten – eller sammenhengskraften, som danskene sier – i et samfunn. For å ta et eksempel:

At mennesker som gjør en ekstraordinær innsats eller presterer spesielt bra, får en ekstra påskjønnelse, oppleves nok av mange som rettferdig. At ledere som har mislyktes eller gjort store feil, får store “fallskjermer”, oppleves neppe som rettferdig.

Men det finnes også andre ulikheter som mange syns er rettferdige, selv om de kan være litt vanskeligere å forklare.

Jeg mener f.eks. at det kan være nødvendig å øke ulikheten litt nå – for å hindre at den øker mer siden. Å fjerne formuesskatten nå vil, isolert sett, øke ulikheten litt – men det kan bidra til å redusere den i fremtiden, fordi vi får flere bærekraftige arbeidsplasser i Norge enn vi ellers ville fått.

Hva som er rettferdig ulikhet, avhenger også av hvilket perspektiv vi har. For hver ny innvandrer som kommer til Norge, øker ulikheten i Norge litt – samtidig som ulikheten i verden reduseres litt. Er da den økte ulikheten i Norge rettferdig eller urettferdig?

Likhet er en viktig verdi i vårt samfunn.

Vi ønsker både likebehandling, likeverd og mulighetslikhet – og, et stykke på vei, også resultatlikhet. Men det er ikke alltid entydig gitt hva “likhet” skal bety, og likhet er ikke den eneste verdien vi har.

Også likhet må derfor veies mot andre viktige verdier.



LO har laget en høyreordliste som, liksom, skal forklare oss hva de nye politiske “høyreordene” egentlig betyr.Gjort med kompetanse og vidd kan slike analyser av språket være veldig interessante, slik som f.eks. Eirik Vatnøys retorikkanalyse av velferdsdebatten var.

Jeg ville lyve, hvis jeg sa at jeg syns LO-lederens “analyse” er like interessant. Men noen syns kanskje den er morsom.

Uansett har den fått utviklingsredaktør Åshild Mathisen i Vårt Land til å skrive en kommentar om hvordan nye politiske vinder og regjeringsskiftet også har ført til – eller skjedd som følge av – endringene i det politiske språket. Hun skriver:

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

“Folket har talt. De valgte de nye ordene. De som høres optimistiske, nyskapende og energiske ut. Nå har de fått nyordene “oppmykning”, “valgfrihet” og “mangfold” i regjering. De gamle ordene “fellesskap”, “solidaritet”, “likestilling” er kastet ut av regjeringskontorene”.

Jeg tror ikke dette er positivt ment.

Men jeg syns heller ikke at det er så godt tenkt.

Studerer man Sundvollen-plattformen og Soria Moria 2, vil man bl.a. finne ut dette:

Dokumentene er like lange – ca. 75 sider.

Ordet oppmyking er nevnt en gang i Sundvollen-plattformen – og null ganger i Soria Moria 2.

Ordet valgfrihet er nevnt seks ganger i Sundvollen-plattformen – og to ganger i Soria Moria 2.

Ordet mangfold er, i ulike sammensetninger, nevnt 28 ganger i Sundvollen-plattformen – og 20 ganger i Soria Moria 2 (men her må det sies at begrepet naturmangfold dekker flere av tilfellene i Soria Moria 2 enn i Sundvollen-plattformen).

Ordet fellesskap er nevnt 15 ganger i Sundvollen-plattformen – og 14 ganger i Soria Moria 2.

Ordet solidaritet er nevnt to ganger i Sundvollen-plattformen – og to ganger i Soria Moria 2.

Ordet likestilling er nevnt seks ganger i Sundvollen-plattformen – og sju ganger i Soria Moria 2.

Noen språklig revolusjon kan det altså umulig være snakk om – og neppe heller noen språklig nytale i orwellsk forstand.

Mathisen er muligens blant dem som leter etter bevis på at solidariteten forsvant da vi fikk en blå regjering.

Men beviset finnes ikke.

Heller ikke i språket.

I Sundvollen-plattformen heter det at Regjeringen vil “kartlegge læringsresultatene gjennom hele skoleløpet og sikre full åpenhet om resultater på skolenivå”. 

I Politisk kvarter mandag sådde kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen tvil om hvorvidt dette er et løfte han ønsker å holde. Han ønsket å vurdere det nærmere, fordi han ikke ønsker at mediene skal presentere “meningsløse” sammenligninger og rangeringer av skoler.

Debatten om åpenhet om skolen er interessant. Jeg husker en radiodebatt for noen år siden – mellom én fra SV og én fra Høyre – der man diskuterte åpenhet om skattelistene og om skolen. SV-politikeren ønsket mest mulig åpenhet om skattelistene, men ønsket ikke åpenhet om skolen – mens Høyre-politikeren ville ha det omvendt: Mer åpenhet om skolen og mindre om skatten. Og som vi vet: Pressen er mest enig med SV-politikeren. Pressen ønsker full åpenhet om skatten, men er – i hvert fall i de meningsbærende spalter – mer skeptisk til åpenhet om skolen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg syns åpenhet er bra, spesielt om offentlig sektor, siden dette er vår felles eiendom. Men det finnes selvsagt grenser. Én slik grense går der man angriper enkeltmenneskers integritet, privatliv og personvern. Det er tilfellet når det gjelder skattelistene, som er knyttet til person – men det har aldri vært tilfellet når det gjelder skolen. Åpenhet om skolen har alltid vært begrenset av personvernet. Derfor er en offentliggjøring av skoleresultater alltid betinget av at det er tilstrekkelig mange elever og store nok skoler til at enkeltelever ikke kan identifiseres.

Dette var likevel ikke kunnskapsministerens anliggende. Han var opptatt av det meningsløse i å sammenligne ulike skolers resultater – fordi det kan få folk til å tro at enkeltskoler er dårligere eller bedre enn de i virkeligheten er.

Han har litt rett – men han tar også feil.

Det som er riktig, er at det er vanskelig å finne gode indikatorer på skolekvalitet, og at det derfor også kan være vanskelig å foreta sammenligninger. Et eksempel: Det er ikke lett å sammenligne karakterene som elevene får på to forskjellige skoler. Dels kan det være at vurderingspraksisen er forskjellig, dvs. at lærerne har en strengere praksis på den ene skolen enn på den andre. Og dels er det umulig å vite hva som har vært skolens bidrag til de karakterene elevene har fått. Bak en 3’er på én skole kan det ligge et mye mer imponerende arbeid enn det ligger bak en 5’er på en annen skole, f.eks. fordi elevene på den første skolen har et mindre heldig utgangspunkt. De kan f.eks. ha minoritetsspråklig bakgrunn.

Det som er feil, er at vi aldri kan eller bør sammenligne resultater på skolenivå. Selve poenget med å måle kvalitet er at vi skal kunne sammenligne med andre eller over tid – ettersom det er den eneste måten å bedømme kvaliteten på. Om et gitt resultat er et bra resultat, kan vi bare vite, hvis vi kan sammenligne med andre og/eller over tid.  

Kunsten er altså å finne gode indikatorer – eller å utvikle vurderingspraksisen slik at f.eks. karakterer blir bedre indikatorer. Gode indikatorer kan f.eks. være såkalte skolebidragsindikatorer, som forsøker å si noe om skolenes bidrag til læringen – uansett på hvilket nivå elevene i utgangspunktet befant seg. Det er ikke lett, men det er mulig – noe man kan se et eksempel på her. 

Dessuten bør måling av og åpenhet om læringsresultater kombineres med måling av og åpenhet om andre typer resultater og input-faktorer – slik at man samlet sett får et bredt bilde av skolen: Hvilke ressurser har skolen? Hvordan er lærertettheten? Og hvordan er trivselen blant elever, lærere og foreldre?

Det var dette som var hensikten med Skoleporten, som ble etablert under den forrige borgerlige regjering. Den eksisterer fortsatt, men mange av resultatene på skolenivå holdes nå hemmelig etter at den rødgrønne regjeringen delvis har lukket portalen for innsyn fra allmennheten, det vil i praksis også si elever og foreldre.

Jeg mener det er flere gode grunner til at Røe Isaksen bør se positivt på Sundvollen-plattformens krav til større åpenhet:

For det første tror jeg det er umulig å unngå at pressen lager rangeringer. Pressen bruker de resultatene den har tilgang til, uansett hvor vanskelig det er å få tak i dem (f.eks. fordi den må be om innsyn i offentlige dokumenter) – og den bruker, om nødvendig, utenlandsk kompetanse til å lage rangeringer, slik bl.a. VG har gjort.

For det andre blir det stadig mer vanlig at også andre private aktører lager slike rangeringer. Den danske tankesmien Cepos, for eksempel, lager sine egne rangeringer – og disse får hvert år store oppslag i dansk presse.

For det tredje, og det er viktig: Hvis det er slik at allmennheten, foreldre og pressen risikerer å misforstå resultatene, fordi de tror at f.eks. karakterer betyr noe de ikke betyr – ja, så syns jeg kunnskapsministeren, fremfor å ty til hemmelighold, heller bør forklare oss hvorfor karakterene ikke betyr det vi tror de betyr. Det er jo helt urimelig at vi – folket – skal gå rundt å tro at en elev som får karakteren 5  har nådd et høyere kompetanse- eller kunnskapsnivå enn en elev som får karakteren 4, eller at det er skolen som skal ha æren for at en elev får 5, mens den bør få skylden for at en elev får 2 – hvis det ikke forholder seg slik. Da bør vi få vite hvordan det egentlig forholder seg.

Kunnskapsministeren kunne f.eks. starte med å invitere pressen til et seminar, der han forklarer hvordan resultatene bør og ikke bør tolkes.

Spørsmålet om åpenhet eller hemmelighold har også en demokratisk side. For hvem skal egentlig ha krav på å vite?

Selv resultater som er hemmeligholdt, vil jo være kjent for noen – bl.a. for skolen og skoleeieren, dvs. kommunen. Politikerne i kommunen vil altså kunne vite, men de vil ikke kunne diskutere det de vet, i et åpent kommunstyremøte. Foreldrene, som også er velgere, vet heller ikke – så de kan ikke stille politikerne til ansvar og sjekke hva som gjøres, dersom resultatene er dårligere enn de er i andre kommuner eller enn de var ifjor. Det kan hende det finnes en god og plausibel forklaring på det, men det er ikke sikkert. For å få vite noe om det, må det kunne diskuteres i åpenhet.

Sundvollen-plattformen bør ikke avlyses. Det er bedre å spørre seg selv hvordan åpenheten kan forvaltes på en bedre måte – både gjennom utvikling av bedre indikatorer og gjennom åpen debatt om indikatorenes begrensning – enn å holde noe hemmelig.

Å måle og bedømme kvalitet i offentlig tjenesteyting er vanskelig – og vi vil neppe noen gang kunne finne perfekte indikatorer på kvalitet. 

Men det bør ikke forhindre oss i å prøve – og å diskutere åpent hva indikatorene betyr og hvordan vi kan gjøre skolen bedre.

SV har foreslått å opprette en ny overvåkningskommisjon. Målet er å “undersøke, kartlegge og vurdere den samlede overvåkningen norske innbyggere utsettes for” – og danne seg “et bilde av summen av overvåkning som norske innbyggere utsettes for, hvordan overvåkningen foregår, og hvordan den har utviklet seg over tid.” SV ønsker at kommisjonen skal være fremtidsrettet – og ikke tilbakeskuende, slik Lundkommisjonen var – og særlig ta for seg fire områder, nemlig

• omfanget  av overvåkning,
• drivere for økt overvåkning,
• innbyggernes vern mot overvåkning, og
• en vurdering av behovet for sterkere personvern.

Det er situasjonen etter 11.september 2001, som har økt behovet og interessen for overvåkning og på mange områder satt personvernet under press – og de nylige avsløringene av USAs massive overvåkning av telefoner, internett og sosiale medier, av andre lands regjeringer og statsledere og, ikke minst, alminnelige borgere, som er foranledningen for SVs forslag.

Det er, som jeg også skrev i en tidligere blogg, lett å gjøre seg morsom på mange politikeres bekostning etter et valg. SV lot nemlig være å støtte et forslag fra de borgerlige partiene i 2012, da den såkalte personvernmeldingen ble behandlet i Stortinget. Da foreslo de borgerlige partiene, dvs. Høyre, FrP, KrF og Venstre, at Stortinget skulle be den rødgrønne regjeringen om å “gjennomgå implikasjonene av utvidelse av den svenske FRA-loven og fremme en sak til Stortinget om hvordan man kan sikre at innbyggere i Norge får bedre beskyttelse i sin tele- og datakommunikasjon.”

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Dette burde selvsagt SV stemt for, dersom partiet mener alvor med sitt engasjement for personvern.

Men la det fare nå.

Jeg håper at det nye flertallet på Stortinget, altså Høyre, FrP, KrF og Venstre, vil se mer positivt på et forslag fra opposisjonen nå – i dette tilfellet SV – og ikke bare stemme det ned, slik SV gjorde da de borgerlige partiene fremmet forslag. Selvsagt bør man også lytte til Regjeringen og høre hva den mener  – f.eks. om hvorvidt dette er den beste måten å gjennomføre et slikt arbeid på, dvs. om det bør nedsettes en kommisjon, eller om det bør skje på en annen måte.

Det viktigste er at det skjer.

Stoltenberg II-regjeringen – i likhet med Stoltenberg I – var ivrig med å sette ned offentlige utvalg rett før den skulle gå av. Det er ikke godt å si hva hensikten med å gjøre det er, men jeg har gjort meg mine tanker når jeg bl.a. har hørt hvordan Arbeiderpartiet har (mis)brukt det faktum at Stoltenberg I-regjeringen i sin tid satte ned forløperen for det såkalte Kvalitetsutvalget for grunnopplæringen – 14 dager før de gikk av og etter at Ap hadde tapt valget.

Det er nemlig mer naturlig og logisk at det er den nye regjeringen som setter ned utvalg – bl.a. for å forberede ny politikk på områder som krever grundig utredning og/eller forankring og høring. Da er det velgernes dom og det nye flertallet som legger premisset for utredningene, og det er riktig. Derfor er det positivt, syns jeg, at Høyre/FrP-regjeringen har varslet flere viktige utredninger, og det skader ikke om det blir flere. I Civita har vi bl.a. foreslått en forvaltningskommisjon og en velferdskommisjon – og vi kan gjerne også få en overvåkningskommisjon.

Jakten på den maksimale trygghet og sikkerhet er i ferd med å ta fra oss friheten. Selv hysteriske sikkerhetstiltak, slik vi f.eks. kan oppleve det på flyplasser, gir oss ikke fullstendig trygghet. Men det tar fra oss følelsen av frihet, selvbestemmelse og intregritet. 

Frihet forutsetter en grad av autonomi – en mulighet til å bestemme over oss selv. Frihet forutsetter også at vi, i hvert fall i de mest private situasjoner, kan vite oss usett. For å sitere Civitas filosof Lars Fr. Svendsen: Uten en sfære fri for andres innsyn og inngrep, vil ikke frihet og individualitet la seg dannes og opprettholdes. En person som er helt og fullt gjenstand for et offentlig blikk, og er seg dette bevisst, vil miste mye av sin individualitet og bli et mer sosialt konvensjonelt vesen.

Massiv overvåkning er ille, uansett hvem som står bak. Men statens overvåkning er farligere enn den private – fordi staten, mer enn private, kan koble sammen og, i verste fall, misbruke opplysninger, som hver for seg er innhentet for ulike formål. Ofte tenker vi ikke så mye på det, fordi vi (heldigvis!) har stor tillit til staten – men avsløringene av den amerikanske overvåkningen – som kanskje har funnet sted med Obamas velsignelse – viser at vi kan være for naive. De vet mye mer enn vi tror.

Alt i alt tror jeg derfor SV har en god ide:

Vi bør, så langt det er mulig, kartlegge hvilke personvernutfordringer norske borgere står overfor i årene som kommer – som grunnlag for å vurdere tiltak for å styrke personvernet.