Kristin Clemets blogg Her skriver jeg om ideer, verdier og politikk.

I går skrev jeg hvordan partiene ofte karikerer og overdriver når de skal beskrive farene ved andre partiers politikk, og at dette nok oftest rammer Fremskrittspartiet mest.

Men det rammer også de andre partiene.

Av og til blir overdrivelsene så store at det bare virker utroverdig. Her er ett eksempel, som jeg tilfeldigvis så da jeg forleden leste Ny Tid.

I spalten "Unge stemmer" er det denne gangen Martin Henriksen fra AUF som skriver om Skoleforskjeller i 2011. La oss se på første avsnitt og ta det setning for setning:

Martin Henriksen (MH): Skolespørsmål kommer til å bli avgjørende også ved valget i 2011.

Kommentar fra meg (KC): Det kan tenkes, og i så fall er det imponerende. Skole har vært en hovedsak i mange valgkamper allerede, og det er bra!

MH: De ideologiske forskjellene er like store nå som før.

KC: Virkelig? Såvidt jeg kan bedømme, er de ideologiske forskjellene langt mindre enn før. Jeg tror også at de fleste observatører ser hva som har skjedd: Venstresiden har, etter 30 år, gitt opp sin motstand mot kunnskapsskolen. Det kan være flere grunner til det. En av dem er antagelig de mange undersøkelser som viser store mangler i elevenes kunnskaper og ferdigheter. Både SV (bl.a. ved Djupedal) og Arbeiderpartiet (bl.a. ved Huitfeldt) har innrømmet at venstresiden har gjort feil. SV har nå ansvaret for å gjennomføre en reform som ble foreslått og vedtatt av den forrige borgerlige regjering.

MH: Mens vår regjering satser på fellesskolen, ivrer høyresida fortsatt for å gjennomføre en storstilt konkurransereform med virkemidler som privatisering, rangering, stykkprisfinansiering og karakterbaserte inntakssystemer.

KC: Større og mer tilslørende ord er det vel nesten ikke mulig å bruke om de mikroskopiske forskjellene som finnes på dette området. En "storstilt konkurransereform" har jeg faktisk aldri hørt at noen partier i Norge går inn for, men delelementene er lettere å kommentere:
 
Det finnes ingen partier i Norge som går inn for "privatisering" av skolen. Derimot aksepterer alle partier at det etableres private skoler. Alle partier er også villige til å gi økonomisk støtte til enkelte private skoler. Forskjellen på de rødgrønne partiene og "høyresida" er at høyresiden vil gi støtte til alle private skoler som oppfyller bestemte krav til kvalitet, uavhengig av faglig profil på skolen – mens de rødgrønne i hovedsak bare vil gi støtte til religiøse skoler, pedagogiske skoler, idrettsgymnas og internasjonale skoler. Uansett er det neppe snakk om mer enn to – fem prosent av elevene som vil gå i private skoler. (I andre land kalles før øvrig de norske privatskolene for noe i nærheten av offentlige skoler, fordi de både er regulert, kontrollert og finansiert av det offentlige.)

Det er heller ingen partier som går inn for "rangering". Men høyresiden er for større åpenhet om resultater i skolen – omtrent slik det praktiseres i bl.a. Oslo. Denne åpenheten dreier seg om skolenes og ikke elevenes resultater og tar derfor fullt ut hensyn til personvernet. Dette helt i motsetning til skattelistene, som venstresiden er så begeistret for, og som inneholder opplysninger om individer og derfor kolliderer med hensynet til personvernet.

"Stykkprisfinansiering" er heller ikke et særlig relevant spørsmål for å skille høyresiden fra venstresiden. Skolen er stort sett finansert av rammefinansiering til kommunene – mens kommunene selv kan velge sin egen finansieringsmodell. Det er elementer av stykkprisfinansiering i mange kommuner, men det er ikke resultat av noen "storstilt" reform og er antagelig svært lite egnet til å skille høyre fra venstre. Gudmund Hernes døpte i sin tid om "stykkprisfinansiering" til "innsatsstyrt finansiering", antagelig for å skille Ap fra høyresiden, men noen substansiell betydning hadde det ikke.

"Karakterbaserte inntakssystemer" i videregående opplæring er meget bra, og det finnes i heldigvis i mange fylker. Det er synd og forbausende, hvis det bare er høyresiden som går inn for å bruke slike systemer, som, i større eller mindre grad, er basert på karakterer. Hvordan vil i så fall venstresiden bestemme inntaket, hvis man ikke skal ta hensyn til karakterer?

MH: De samme partiene (altså høyresiden) ser dessuten fremdeles ikke ut til å forstå at kvalitet koster penger.

KC: Joda, alle partier forstår at kvalitet koster penger. De forstår det så godt at det ikke er mulig å finne ett parti som er villig til å bevilge mindre penger til skolen enn de andre partiene. Alle vil bevilge mye, og de fleste partiene har også bevist det i praksis i regjering. Husker jeg ikke feil, har det også blitt vist at det er høyresiden som bruker mest i kommunene. Alt i alt bruker Norge nå mest i verden på skole, men det rare er: Vi har ikke best kvalitet i skolen. Så selv om kvalitet koster penger, er tydeligvis ikke penger en garanti for kvalitet. Dette sa jeg mange ganger da jeg var utdanningsminister, og nå sier også den rødgrønne regjeringen det. En del av dokumentene den skriver om ressurser i skolen er som en blåkopi av det Bondevik II-regjeringen skrev.

MH: Det til tross for at det er enighet i fagmiljøene om at bedre og mer læring forutsetter flere lærere og mindre elevgrupper.

KC: Stort mer feilaktig, for ikke å si løgnaktig, kan det vel nesten ikke sies. Problemet er vel omtrent nøyaktig det motsatte: Det er ikke enighet i fagmiljøene om at bedre og mer læring forutsetter flere lærere og mindre elevgrupper. Tvert om er det vel riktigere å si at det er temmelig bred enighet om det motsatte – om at bedre og mer læring ikke forutsetter flere lærere og/eller mindre elevgrupper. Det er jo dette som viser seg i både nasjonale og internasjonale undersøkelser: Norge bruker mest, men har ikke den beste skolen. Andre bruker mindre, men har en bedre skole. Tilsvarende forskjeller finnes mellom kommunene.

Martin Henriksen er helt sikkert ikke verre enn mange andre politikere. Men når det må brukes så mange stråmenn for å skape skiller i politikken, tyder det på at skillene i virkeligheten er små.

Kanskje for små.

Mange i Fremskrittspartiet misliker sterkt at partiet blir sammenlignet med Dansk Folkeparti. De føler at Frp er mer i slekt med det danske Venstre og dyrker derfor forbindelser med dette partiet.

Hvilket parti det danske Venstre føler seg mest i slekt med, kan sikkert diskuteres: Formelt er det det norske Venstre som er søster- parti, mens mange vil mene at det er Høyre som politisk sett nå er mest i slekt med Venstre i Danmark. Men også Fremskrittspartiet dyrker altså forbindelsene til det danske Venstre. Samtidig er det neppe noen kontakt mellom Frp og Dansk Folkeparti.

Uansett hva Fremskrittspartiet måtte mene, er det imidlertid et faktum at mange sammenligner Frp med Dansk Folkeparti. Slik Dansk Folkeparti fremstår i norsk presse, kan det virke nokså upassende – men ser man Dansk Folkeparti fra Danmark, virker ikke sammenligningen like urimelig. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I norsk presse har både Dansk Folkeparti, dansk innvandrings- politikk og dansk samfunnsdebatt ofte blitt demonisert. Uttrykket "danske tilstander" har blitt brukt om "mørkeblå" politiske tilstander, et brutal tone i samfunnsdebatten, en kynisk innvandringspolitikk og intoleranse overfor innvandrere. Dette kom bl.a. tydelig frem i forbindelse med den siste valgkampen i Danmark, da norske journalister ikke greide å skjule sin begeistring for og håp om en ny sosialdemokratisk regjering. At alle partier i Danmark, inklusive SF, var enige om de mest kontroversielle sidene ved dansk innvandringspolitikk, kom nesten ikke frem i norsk presse.

Selv har jeg ved et par anledninger forsøkt å korrigere dette synet på Danmark. I en artikkel i Dagbladet i mars 2007 skrev jeg bl.a. at det antagelig er "overraskende for mange nordmenn at innvandrere føler seg mer velkomne i Danmark enn i de fleste andre land. Motstanden mot et multikulturelt samfunn er lavere enn gjennomsnittet i EU, og hele 93 prosent av de dansker som arbeider sammen med personer med en annen etnisk bakgrunn, sier at det er problemfritt. Andelen innvandrere som føler seg godt integrert i Danmark øker, og det er kanskje ikke så rart. Arbeidsledigheten blant unge innvandrere er den laveste i hele OECD." Danmark kommer også helt på topp i en undersøkelse som måler befolkningens "vennlighet og imøtekommenhet overfor andre".

En relativt streng innvandrings- og integreringspolitikk og en "hard" tone i samfunnsdebatten kan altså eksistere side om side med tolerante og positive holdninger til innvandrere i befolkningen.  Om det er på grunn av eller på tross av Dansk Folkeparti kan sikkert diskuteres, men jeg tror faktisk DF skal ha en del av æren. Akkurat som en Mohyeldeen Mohammad kan lokke frem moderate muslimer, kan kanskje en Pia Kjærsgaard lokke frem mer liberale stemmer. Man så det godt i Danmark etter den første karikaturstriden: Plutselig flommet avisene over av innlegg og ytringer fra vanlige muslimske borgere.

Den danske journalisten og forfatteren Erik Meier Carlsen har nylig skrevet bok om dette og hevder at den "brutale" debatten og den voksende støtten til Dansk Folkeparti har gått hånd i hånd med stigende toleranse overfor innvandrere i befolkningen – fordi debatten har virket "rensende – som en katarsis". Klam konsensus er altså ikke alltid best.

Noe lignende ser ut til å ha skjedd i Norge: Samtidig som støtten til det innvandringskritiske Fremskrittspartiet har vokst, har de positive holdningene og toleransen for innvandrere vokst. Og den vokser mest blant dem som har mest kontakt med innvandrere selv. Vi har sett dette i undersøkelser før, men nylig kom en ny bekreftelse fra Norsk Monitor: Fra 1993, da det første gang spurte om dette og fram til i dag, er nordmenn blitt stadig mer positive til innvandrere. I dag sier 55 prosent at innvandrere fra fremmede kulturer er en berikelse for det norske samfunn. For 17 år siden sa bare 35 prosent det samme. Andelen som ser dette som en trussel har sunket fra 40 prosent til 25 prosent fra 1993 til i dag.

Erik Meier Carlsen fremsetter også en annen interessant påstand. Han mener at Dansk Folkeparti har bidratt til å styrke oppslutningen om velferdsstaten. Hvis også dette er et resonnement som kan overføres til Fremskrittspartiet og Norge, er det i hvert fall i strid med statsministerens syn. Han mener jo at Frp truer velferdsstaten og "den norske modellen".

Jeg tror Meier Carlsen har et poeng, og jeg tror at det også gjelder i Norge. For også Fremskrittspartiet har jo blitt en varm forsvarer av en sterk stat som tar et stort ansvar for veferdsoppgavene. Ja, partiet vil ofte bruker mer penger på offentlig velferd enn de andre partiene. Samtidig er en del av argumentasjonen som Frp bruker i innvandringspolitikken knyttet til velferdsstaten: I valget mellom å ha en sjenerøs innvandringspolitikk eller en sjenerøs velferdsstat velger Fremskrittspartiet det siste.

Mange er uenige med Fremskrittspartiet, både i innvandrings- politikken og i velferdspolitikken. Jeg er en av dem. Men de skadelige virkningene av partiet og dets politikk karikeres og overdrives ofte veldig.

Slikt rammer også andre partier, men det rammer som regel Fremskrittspartiet mest.

Mange i Fremskrittspartiet misliker sterkt at partiet blir sammenlignet med Dansk Folkeparti. De føler at Frp er mer i slekt med det danske Venstre og dyrker derfor forbindelser med dette partiet.

Hvilket parti det danske Venstre føler seg mest i slekt med, kan sikkert diskuteres: Formelt er det det norske Venstre som er søster- parti, mens mange vil mene at det er Høyre som politisk sett nå er mest i slekt med Venstre i Danmark. Men også Fremskrittspartiet dyrker altså forbindelsene til det danske Venstre. Samtidig er det neppe noen kontakt mellom Frp og Dansk Folkeparti.

Uansett hva Fremskrittspartiet måtte mene, er det imidlertid et faktum at mange sammenligner Frp med Dansk Folkeparti. Slik Dansk Folkeparti fremstår i norsk presse, kan det virke nokså upassende – men ser man Dansk Folkeparti fra Danmark, virker ikke sammenligningen like urimelig. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I norsk presse har både Dansk Folkeparti, dansk innvandrings- politikk og dansk samfunnsdebatt ofte blitt demonisert. Uttrykket "danske tilstander" har blitt brukt om "mørkeblå" politiske tilstander, et brutal tone i samfunnsdebatten, en kynisk innvandringspolitikk og intoleranse overfor innvandrere. Dette kom bl.a. tydelig frem i forbindelse med den siste valgkampen i Danmark, da norske journalister ikke greide å skjule sin begeistring for og håp om en ny sosialdemokratisk regjering. At alle partier i Danmark, inklusive SF, var enige om de mest kontroversielle sidene ved dansk innvandringspolitikk, kom nesten ikke frem i norsk presse.

Selv har jeg ved et par anledninger forsøkt å korrigere dette synet på Danmark. I en artikkel i Dagbladet i mars 2007 skrev jeg bl.a. at det antagelig er "overraskende for mange nordmenn at innvandrere føler seg mer velkomne i Danmark enn i de fleste andre land. Motstanden mot et multikulturelt samfunn er lavere enn gjennomsnittet i EU, og hele 93 prosent av de dansker som arbeider sammen med personer med en annen etnisk bakgrunn, sier at det er problemfritt. Andelen innvandrere som føler seg godt integrert i Danmark øker, og det er kanskje ikke så rart. Arbeidsledigheten blant unge innvandrere er den laveste i hele OECD." Danmark kommer også helt på topp i en undersøkelse som måler befolkningens "vennlighet og imøtekommenhet overfor andre".

En relativt streng innvandrings- og integreringspolitikk og en "hard" tone i samfunnsdebatten kan altså eksistere side om side med tolerante og positive holdninger til innvandrere i befolkningen.  Om det er på grunn av eller på tross av Dansk Folkeparti kan sikkert diskuteres, men jeg tror faktisk DF skal ha en del av æren. Akkurat som en Mohyeldeen Mohammad kan lokke frem moderate muslimer, kan kanskje en Pia Kjærsgaard lokke frem mer liberale stemmer. Man så det godt i Danmark etter den første karikaturstriden: Plutselig flommet avisene over av innlegg og ytringer fra vanlige muslimske borgere.

Den danske journalisten og forfatteren Erik Meier Carlsen har nylig skrevet bok om dette og hevder at den "brutale" debatten og den voksende støtten til Dansk Folkeparti har gått hånd i hånd med stigende toleranse overfor innvandrere i befolkningen – fordi debatten har virket "rensende – som en katarsis". Klam konsensus er altså ikke alltid best.

Noe lignende ser ut til å ha skjedd i Norge: Samtidig som støtten til det innvandringskritiske Fremskrittspartiet har vokst, har de positive holdningene og toleransen for innvandrere vokst. Og den vokser mest blant dem som har mest kontakt med innvandrere selv. Vi har sett dette i undersøkelser før, men nylig kom en ny bekreftelse fra Norsk Monitor: Fra 1993, da det første gang spurte om dette og fram til i dag, er nordmenn blitt stadig mer positive til innvandrere. I dag sier 55 prosent at innvandrere fra fremmede kulturer er en berikelse for det norske samfunn. For 17 år siden sa bare 35 prosent det samme. Andelen som ser dette som en trussel har sunket fra 40 prosent til 25 prosent fra 1993 til i dag.

Erik Meier Carlsen fremsetter også en annen interessant påstand. Han mener at Dansk Folkeparti har bidratt til å styrke oppslutningen om velferdsstaten. Hvis også dette er et resonnement som kan overføres til Fremskrittspartiet og Norge, er det i hvert fall i strid med statsministerens syn. Han mener jo at Frp truer velferdsstaten og "den norske modellen".

Jeg tror Meier Carlsen har et poeng, og jeg tror at det også gjelder i Norge. For også Fremskrittspartiet har jo blitt en varm forsvarer av en sterk stat som tar et stort ansvar for veferdsoppgavene. Ja, partiet vil ofte bruker mer penger på offentlig velferd enn de andre partiene. Samtidig er en del av argumentasjonen som Frp bruker i innvandringspolitikken knyttet til velferdsstaten: I valget mellom å ha en sjenerøs innvandringspolitikk eller en sjenerøs velferdsstat velger Fremskrittspartiet det siste.

Mange er uenige med Fremskrittspartiet, både i innvandrings- politikken og i velferdspolitikken. Jeg er en av dem. Men de skadelige virkningene av partiet og dets politikk karikeres og overdrives ofte veldig.

Slikt rammer også andre partier, men det rammer som regel Fremskrittspartiet mest.

Forleden presenterte Klassekampen Gerd-Liv Valla som en mulig ordførerkandidat i Oslo. Arild  Rønsen, som selv har bakgrunn fra partiet Rødt, mener at dette var  "den uten sammenlikning mest oppløftende tittelen" han hadde lest i Klassekampen den siste måneden. "Hvis noen greier å få Gerd-Liv Valla til å stille som ordførerkandidat for Arbeiderpartiet i hovedstaden, vil uttrykket scoop få helt nytt innhold," skriver Rønsen, som åpenbart er svært begeistret for tanken.

Etter min mening er det en skandale, hvis Valla blir ordfører i Oslo – akkurat som det var en skandale at hun i sin tid ble justisminister. En som har vært motstander av  demokratiet, og som ikke vil ta et oppgjør med det siden, bør ikke få være den fremste politiske vokter hverken av rettsstaten eller hovedstaden. En ordfører bør virke samlende, ikke splittende.

Valla var på 70-tallet medlem av Kommunistisk Universitetslag (KUL), som samarbeidet med den stalinistiske organisasjonen Kommunstisk Arbeiderforbund (KA). Så sent som i 1980 var det et oppgjør om Stalin i organisasjonen, der de som var skeptiske til Moskvaprosessene ble ekskludert. Under avstemningen hvor dette ble tatt opp, stemte Valla med Stalinfløyen. 

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Valla har siden ikke villet ta avstand fra det hun gjorde, men uttalte i stedet følgende til Tidens Tegn da hun var justisminister i 1997: "Jeg har liten sans for å sitte 20 år etterpå og angre på det jeg gjorde."

Og det er kanskje ikke så rart. Såvidt jeg husker, var Vallas anbefaling å stemme Rødt ved siste valg.

Det er mulig Valla trengs i partiet Rødt.

I Oslo trenger vi henne ikke.

Det er tydelig at Dagens Næringsliv har en eller flere meget gode kilder til Regjeringens budsjettarbeid.

Hvert år, når regjeringen starter arbeidet med neste års statsbudsjett, er det alltid mange spekulasjoner i mediene. Den som har vært på innsiden, vet imidlertid at det meste er spekulasjoner, og at det sjelden formidles presis informasjon om det som faktisk foreslås og skjer i budsjettforhandlingene.

Men denne gangen er det annerledes. Det er tydelig, for den som har vært på innsiden, at Dagens Næringsliv har en eller flere kilder som kan fortelle hva som foregår. Avisen har bl.a. kunnet fortelle at innstramningsbehovet er betydelig mindre enn mange har trodd – og hvordan finansministeren har tenkt å kutte utgifter og øke inntektene.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

At en avis har så gode kilder, er svært uvanlig. Det er nemlig imponerende lite lekkasjer fra regjeringsapparatet, og pressen har som regel store problemer med å bygge opp kilder i departementene, som virkelig er villige til å lekke. Sentralforvaltningen i Norge er både effektiv og kompetent, men også meget lojal mot politikerne.

Alle saker som skal behandles i regjeringen, foreligger skriftlig og distribueres i et stort antall eksemplarer i departementene. Likevel er det ytterst sjelden at et regjeringsnotat, eller innholdet i dem, kommer på avveie. Med budsjettdokumentene er det som regel enda bedre kontroll: De distribueres i langt færre eksemplarer, er merket "strengt fortrolig" og nummerert, og låses gjerne ned. Er det ekstremt sensitivt, blir kanskje saken omdelt og samlet inn igjen mens regjeringen sitter samlet. Og avlyttingsmuligheter er det ikke, for mobiltelefoner er forbudt når regjeringen møtes.

Det er selvsagt flere grunner til at budsjettforhandlingene må være hemmelige. Noe av det man diskuterer, kan være børssensitivt. Noen tiltak kan være helt avhengige av at de holdes hemmelige til de blir iverksatt for at de overhodet skal virke. Atter andre diskusjoner bør holdes hemmelig, simpelthen for at regjeringen skal tørre å ta diskusjonen og tenke fritt.

Så hvem lekker fra budsjettet til Dagens Næringsliv? Jeg vet ikke, men i prinsippet er det tre muligheter:

Det kan være noen i embetsverket. I så fall må det komme fra Finansdepartementet eller fra de relativt få medarbeiderne rundt om i departementene som får innsyn i dokumentene. Jeg holder det for svært lite sannsynlig, ettersom det knapt noen gang har skjedd før og derfor vil være helt i strid med det alle regjeringer erfarer, nemlig at embetsverket er til å stole på. Skulle det bli oppdaget, ville det dessuten være en karrierebrems av dimensjoner.

Det kan være noen i Regjeringen – eller andre i politisk ledelse. Jeg tror heller ikke dette er sannsynlig. Dersom ett regjeringsmedlem begynner å lekke fra budsjettet, vil det kunne være sterkt ødeleggende for samholdet og lojaliteten innad i Regjeringen, og det kan sette hele arbeidsfellesskapet i fare. Det ville dessuten være svært risikofylt, siden man ikke vet hva effekten av en lekkasje kan bli, om det blir oppdaget osv. Mitt tips er derfor at det heller ikke er noen i Regjeringen som lekker til Dagens Næringsliv, og at andre i de politiske ledelsene neppe ville tørre å "spille så høyt".

Den tredje muligheten er at det er noen på Stortinget som lekker, og det virker igrunnen mest sannsynlig.

Stoltenberg II-regjeringen har innført en litt særegen form for rødgrønn parlamentarisme, der de rødgrønne partiene på Stortinget i uvanlig stor grad blir konsulert før Regjeringen beslutter hva den skal mene eller gjøre.  Det er altså vid åpne diskusjoner med stortingsgruppene, også om mulige innstramninger og påplusninger i budsjettet, lenge før Regjeringen har igangsatt sitt arbeid.

Denne åpenhetskulturen har nok en pris. I Stortinget er man mye mer vant til "spillet"; man omgås pressen hele tiden, og fristelsene til å lekke og forsøke å være "lur", er mye større enn i Regjeringen.

Så dette er mitt tips: Dagens Næringsliv har fått uvanlig godt innsyn i Regjeringens budsjettarbeid – takket være den særegne form for "stortingsregjereri" som Stoltenberg II-regjeringen har innført.

Det blir spennende å se om denne måten å jobbe på, vil danne mønster også for fremtidige regjeringer.

Mange i Stortinget vil nok ønske det.

Men det er ikke sikkert at fremtidige stats- og finansministere ønsker det.

Personlig har jeg ingenting imot Steinerskolen. Jeg har ikke gått der selv, og jeg har heller ikke sendt barna mine til Steinerskolen. Men jeg har stor respekt for at andre velger annerledes enn meg, og at Steinerskolen, av forskjellige grunner, kan være riktig for andre.

Det jeg ikke har så stor respekt for, er politikere som har en selektiv toleranse for dem som er eller velger annerledes. Etter mitt syn er det nettopp det som kjennetegner den rødgrønne friskolepolitikken. Den er uprinsipiell og preget av en form for selektiv toleranse: De rødgrønne støtter bare friskoler de liker – og friskoler de må støtte, f.eks. fordi de ellers kan komme i konflikt med menneskerettighetene. De rødgrønne kan i det hele tatt ikke gi noen prinsipiell begrunnelse for det utvalget av friskoler som nå får støtte.

En type friskoler som de rødgrønne ikke liker, men som de er tvunget til å gi støtte, er de religiøse skolene. Hittil dreier det seg stort sett om kristne friskoler, men en muslimsk skole er kanskje under oppseiling. De rødgrønne partiene kan, som sagt, ikke unngå å gi disse skolene støtte, men de gjør det svært ugjerne, og de følger meget godt med på om det foregår noe uheldig eller kritikkverdig på disse skolene. Da Trond Giske var utdanningsminister gjorde han det til en voldsom sak: Skoler som ikke underviste nok i Darwin, eller som forfektet et foreldet syn på likestilling, skulle fratas støtten. I min tid som utdanningsminister var det likedan: Opposisjonen var på konstant jakt etter feil og mangler ved de kristne friskolene, som kunne begrunne fjerning av statsstøtten.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg legger merke til at ingenting av dette gjelder når det verserer dårlige nyheter om Steinerskolen. I det siste har det haglet med påstander om potensielt betenkelige sider ved Steinerskolen og Steinerbevegelsen: Elevene får hele sin personlighet bedømt på grunnlag av kroppstyper. Det foregår mobbing som ikke tas på alvor. Steinerskolen er i virkeligheten en menighet. Elevene får ikke lære IKT før de er blitt ganske gamle. Skolen har en okkult virkelighetsforståelse, og foreldrene deltar i smitteringer. De vil gjerne at barna blir smittet av sykdom, slik at de blir herdet og vokser som mennesker.

Jeg vet ikke om dette er sant eller ikke – eller om det er farlig. Det eneste jeg legger merke til, er at ingen politikere bryr seg. Jeg tenker i mitt stille sinn på den stakkars kristne eller muslimske skolen som hadde fått kastet de samme beskyldningene mot seg. Ville politikerne vært like uinteressert? Eller hadde det kanskje kommet frem en rødgrønn politiker eller to som var sterkt bekymret, og som kanskje ville frata skolene støtten?

Jeg tror det. Ja, jeg føler meg helt sikker på det.

Steinerskolen er den heldigste friskolen i Norge. Den er beskyttet mot kritikk fra borgerlige politikere, fordi borgerlige politikere generelt er positivt innstilt til friskoler. Men den er også beskyttet mot kritikk fra rødgrønne politikere, fordi de har gått der selv eller har sine barn der, eller fordi velgerne deres har gått der selv og har sine barn der.

Begge deler kan være ille – men det siste er verst.

Personlig har jeg ingenting imot Steinerskolen. Jeg har ikke gått der selv, og jeg har heller ikke sendt barna mine til Steinerskolen. Men jeg har stor respekt for at andre velger annerledes enn meg, og at Steinerskolen, av forskjellige grunner, kan være riktig for andre.

Det jeg ikke har så stor respekt for, er politikere som har en selektiv toleranse for dem som er eller velger annerledes. Etter mitt syn er det nettopp det som kjennetegner den rødgrønne friskolepolitikken. Den er uprinsipiell og preget av en form for selektiv toleranse: De rødgrønne støtter bare friskoler de liker – og friskoler de må støtte, f.eks. fordi de ellers kan komme i konflikt med menneskerettighetene. De rødgrønne kan i det hele tatt ikke gi noen prinsipiell begrunnelse for det utvalget av friskoler som nå får støtte.

En type friskoler som de rødgrønne ikke liker, men som de er tvunget til å gi støtte, er de religiøse skolene. Hittil dreier det seg stort sett om kristne friskoler, men en muslimsk skole er kanskje under oppseiling. De rødgrønne partiene kan, som sagt, ikke unngå å gi disse skolene støtte, men de gjør det svært ugjerne, og de følger meget godt med på om det foregår noe uheldig eller kritikkverdig på disse skolene. Da Trond Giske var utdanningsminister gjorde han det til en voldsom sak: Skoler som ikke underviste nok i Darwin, eller som forfektet et foreldet syn på likestilling, skulle fratas støtten. I min tid som utdanningsminister var det likedan: Opposisjonen var på konstant jakt etter feil og mangler ved de kristne friskolene, som kunne begrunne fjerning av statsstøtten.

Jeg legger merke til at ingenting av dette gjelder når det verserer dårlige nyheter om Steinerskolen. I det siste har det haglet med påstander om potensielt betenkelige sider ved Steinerskolen og Steinerbevegelsen: Elevene får hele sin personlighet bedømt på grunnlag av kroppstyper. Det foregår mobbing som ikke tas på alvor. Steinerskolen er i virkeligheten en menighet. Elevene får ikke lære IKT før de er blitt ganske gamle. Skolen har en okkult virkelighetsforståelse, og foreldrene deltar i smitteringer. De vil gjerne at barna blir smittet av sykdom, slik at de blir herdet og vokser som mennesker.

Jeg vet ikke om dette er sant eller ikke – eller om det er farlig. Det eneste jeg legger merke til, er at ingen politikere bryr seg. Jeg tenker i mitt stille sinn på den stakkars kristne eller muslimske skolen som hadde fått kastet de samme beskyldningene mot seg. Ville politikerne vært like uinteressert? Eller hadde det kanskje kommet frem en rødgrønn politiker eller to som var sterkt bekymret, og som kanskje ville frata skolene støtten?

Jeg tror det. Ja, jeg føler meg helt sikker på det.

Steinerskolen er den heldigste friskolen i Norge. Den er beskyttet mot kritikk fra borgerlige politikere, fordi borgerlige politikere generelt er positivt innstilt til friskoler. Men den er også beskyttet mot kritikk fra rødgrønne politikere, fordi de har gått der selv eller har sine barn der, eller fordi velgerne deres har gått der selv og har sine barn der.

Begge deler kan være ille – men det siste er verst.

Ifølge Dagsnytt 18, der jeg deltok i går, "raser" det en debatt i Dagsavisen mellom LO og Civita. "Raseriet" består av ett innlegg – over én spalte – skrevet av sjeføkonomen i LO, Stein Reegård, og et svar fra meg.

Innlegget til Reegård er et angrep på Civita og meg, som han mener representerer det "ytterliggående høyre" og noe han kaller "Civita-kapitalismen".  Reegård gjør dermed det samme som også utenriksministeren nylig gjorde, nemlig å angripe Civita og meg for å være ekstreme. Støres innlegg førte til at det "raste" en debatt i Dagsavisen i flere dager – Støre og jeg skrev tre innlegg hver før han ga seg. For den som er interessert, kan alle innlegg leses på Civitas hjemmeside.

Reegård fremsetter fem konkrete påstander om Civita, hvorav samtlige kan tilbakevises, enten fordi de er feil, og/eller fordi de beviselig har lite med det "ytterliggående høyre" å gjøre. Så hvorfor skriver Reegård (og Støre) så mye dumt?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg er vanligvis tilhenger av å debattere substans – ikke spekulasjoner. Derfor pleier jeg å avholde meg fra å forsøke å tolke motdebattantens motiver. Men her skal jeg gjøre et unntak.

Mitt inntrykk er at det er en utrolig idéfattigdom blant mange på venstresiden for tiden. De har ingenting å komme med annet å forsvare det bestående og/eller egne privilegier. De vil gjerne utnytte finanskrisen til egen fordel, men har ingen forslag å komme med. Derfor nøyer de seg med å angripe høyresiden i håp om at det etterlater inntrykk av at de selv står for noe helt annet.

I virkeligheten har de svært lite å fare med. Ingen av dem har tenkt å avskaffe kapitalismen – snarere tvert om. Under finanskrisen var det et hovedbudskap fra SVs finansminister at vi fortsatt må stole på aksjemarkedet, fordi det skaper store verdier på sikt. Så for å skape avstand til høyresiden, må den karikeres. Civita må betegnes som "ytterliggående", og jeg må sammenlignes med Thatcher, Reagan og Bush. (Alle, også i NRK, vet jo at det er mye, mye verre enn f.eks. å støtte partiet Rødt eller kommunister med bakgrunn i Rødt, slik LO gjør – eller Stalin, slik den forrige LO-lederen gjorde.)  Reegård og Støre virker ute av stand til å redegjøre for det de selv står for – men forsøker i stedet å iscenesette seg selv politisk ved å karikere en politisk motstander.

Man kan nemlig også se det slik: Reegård og Støre har ingen politiske motstandere. For LO er sykelønnssaken for tiden den viktigste, og i den saken er det ingen partier eller arbeidsgivere å gå til angrep på. Alle er så feige at de har garantert at sykelønnsordningen skal bestå. Så hvem skal man angripe da – annet enn Civita, som tross alt har turt å foreslå at sykelønnen reduseres? Støre, på sin side, er vel på jakt etter en innenrikspolitisk profil som skiller han klart fra høyresiden, og det er antagelig ikke så lett.

Civita er ikke et politisk parti. Vi er heller ingen fagforening. Innenfor svært vide rammer (vi er tross alt en borgerlig liberal tankesmie) kan folk som er ansatt eller engasjert her, mene hva de vil. Men ingenting av det som hittil er produsert i Civita, fortjener betegnelsen "ytterliggående". Sett med europeiske øyne fremstår vi vel snarere som et helt mainstream sentrum/høyre-miljø.

Man må være norsk, eller ansatt i NRK, for å mene at det overhodet er relevant å diskutere om et slikt politisk ståsted er "ytterliggående" – eller for å mene at folk med bakgrunn i f.eks. Venstre, KrF og Høyre befinner seg omtrent like langt fra den politiske midtstreken som folk som kommer fra Rødt.

Men vi som tilhører høyresiden, er vant til det.

Ifølge Dagsnytt 18, der jeg deltok i går, "raser" det en debatt i Dagsavisen mellom LO og Civita. "Raseriet" består av ett innlegg – over én spalte – skrevet av sjeføkonomen i LO, Stein Reegård, og et svar fra meg.

Innlegget til Reegård er et angrep på Civita og meg, som han mener representerer det "ytterliggående høyre" og noe han kaller "Civita-kapitalismen".  Reegård gjør dermed det samme som også utenriksministeren nylig gjorde, nemlig å angripe Civita og meg for å være ekstreme. Støres innlegg førte til at det "raste" en debatt i Dagsavisen i flere dager – Støre og jeg skrev tre innlegg hver før han ga seg. For den som er interessert, kan alle innlegg leses på Civitas hjemmeside.

Reegård fremsetter fem konkrete påstander om Civita, hvorav samtlige kan tilbakevises, enten fordi de er feil, og/eller fordi de beviselig har lite med det "ytterliggående høyre" å gjøre. Så hvorfor skriver Reegård (og Støre) så mye dumt?

Jeg er vanligvis tilhenger av å debattere substans – ikke spekulasjoner. Derfor pleier jeg å avholde meg fra å forsøke å tolke motdebattantens motiver. Men her skal jeg gjøre et unntak.

Mitt inntrykk er at det er en utrolig idéfattigdom blant mange på venstresiden for tiden. De har ingenting å komme med annet å forsvare det bestående og/eller egne privilegier. De vil gjerne utnytte finanskrisen til egen fordel, men har ingen forslag å komme med. Derfor nøyer de seg med å angripe høyresiden i håp om at det etterlater inntrykk av at de selv står for noe helt annet.

I virkeligheten har de svært lite å fare med. Ingen av dem har tenkt å avskaffe kapitalismen – snarere tvert om. Under finanskrisen var det et hovedbudskap fra SVs finansminister at vi fortsatt må stole på aksjemarkedet, fordi det skaper store verdier på sikt. Så for å skape avstand til høyresiden, må den karikeres. Civita må betegnes som "ytterliggående", og jeg må sammenlignes med Thatcher, Reagan og Bush. (Alle, også i NRK, vet jo at det er mye, mye verre enn f.eks. å støtte partiet Rødt eller kommunister med bakgrunn i Rødt, slik LO gjør – eller Stalin, slik den forrige LO-lederen gjorde.)  Reegård og Støre virker ute av stand til å redegjøre for det de selv står for – men forsøker i stedet å iscenesette seg selv politisk ved å karikere en politisk motstander.

Man kan nemlig også se det slik: Reegård og Støre har ingen politiske motstandere. For LO er sykelønnssaken for tiden den viktigste, og i den saken er det ingen partier eller arbeidsgivere å gå til angrep på. Alle er så feige at de har garantert at sykelønnsordningen skal bestå. Så hvem skal man angripe da – annet enn Civita, som tross alt har turt å foreslå at sykelønnen reduseres? Støre, på sin side, er vel på jakt etter en innenrikspolitisk profil som skiller han klart fra høyresiden, og det er antagelig ikke så lett.

Civita er ikke et politisk parti. Vi er heller ingen fagforening. Innenfor svært vide rammer (vi er tross alt en borgerlig liberal tankesmie) kan folk som er ansatt eller engasjert her, mene hva de vil. Men ingenting av det som hittil er produsert i Civita, fortjener betegnelsen "ytterliggående". Sett med europeiske øyne fremstår vi vel snarere som et helt mainstream sentrum/høyre-miljø.

Man må være norsk, eller ansatt i NRK, for å mene at det overhodet er relevant å diskutere om et slikt politisk ståsted er "ytterliggående" – eller for å mene at folk med bakgrunn i f.eks. Venstre, KrF og Høyre befinner seg omtrent like langt fra den politiske midtstreken som folk som kommer fra Rødt.

Men vi som tilhører høyresiden, er vant til det.

Norge er landet som elsker mangfold og hater ulikhet. En ganske merkelig kombinasjon, spør du meg, men slik er det. Enhver politiker og synser med respekt for seg selv, vil prise mangfoldet – men de samme menneskene virker livredde for ulikhet. Men hva er da mangfold, hvis det ikke også er ulikhet?

De stakkars norske forskerne i Harald Eias program kommer fryktelig dårlig fra det. Jeg ser at det pågår en debatt om hvorvidt Eia holder seg til en akseptert sjanger, om han har vært fair med intervjuobjektene og om han er forutinntatt. "Formen skaper et sug etter motargumenter", skrev Andreas Wiese i Dagbladet etter at det første programmet var sendt. Det kan være, men det slår en jo at ingen synes å ha følt dette "suget" så lenge ingen snakket om biologi. Biologiske forklaringer f.eks. på kjønnsforskjeller har lenge vært tabu, men ingen i pressen og nesten ingen forskere har etterlyst noe "sug" etter Eias argumenter.

Ingen av de norske forskerne i Eias program kan dokumentere at det ikke finnes en biologisk komponent som forklarer f.eks. kjønnsforskjeller eller forskjeller i seksuell legning. Likevel tar de sterk avstand fra utenlandsk forskning og forskere som mener at de kan dokumentere, eller i hvert fall indikere, at det finnes slike komponenter. De norske forskerne sier at de syns denne typen forskning er spekulativ og uinteressant, og det er tydelig at de også finner den skremmende, moralsk forkastelig og sterkt provoserende. For hva skal man egentlig med denne kunnskapen?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Ja, hva skal man med kunnskap? Er det moralsk forkastelig å søke sannheten? Og er vi dømt til å bruke ny kunnskap på en ondskapsfull måte, eller kan det tenkes at den kan brukes – hvis den skal brukes – til noe godt?

I Norge virker det som om vi frykter ulikhet vi ikke kan velge, vedta eller bevilge oss ut av.  En ulikhet som er permanent, som vi ikke kan gjøre noe med, virker tydeligvis veldig skremmende.

Det stiller også bruken av begrepet mangfold i et interessant lys. For hva mener f.eks. politikere og forskere når de etterlyser mer mangfold i kulturen, i næringslivet eller i politikken? Er det bedre representasjon av ulike grupper som f.eks. kvinner, homofile og innvandrere – og er i så fall det fordi disse gruppene er forskjellige, eller fordi de egentlig ikke er det? Eller er det et mangfold av meninger, holdninger og erfaringer, uavhengig av slike varige (eller kanskje ikke så varige) karakteristika, vi etterlyser? Hvis det er det siste, virker det jo veldig rart at så mange likevel er opptatt av kjønn og farge.

Eia vender stadig tilbake til dette spørsmålet i sitt program: Hvorfor er det så farlig at f.eks. kjønnsforskjeller, forskjeller i prestasjoner eller forskjeller i seksuell legning også kan skyldes biologi?

Så langt har han ikke fått noe svar.

Jeg tror det har sammenheng med at vi i Norge er fiksert på likhet og har langt større problemer med likeverd. Men respekt for likhet er ingen prestasjon. Likeverd, derimot, betyr at vi må håndtere, tolerere og respektere ulikhet, og det er en mye større prestasjon.

I hvert fall for politikere og forskere fra Norge.