Den nye Stoltenberg-regjeringen etterlater en følelse av déjà vu. Ikke bare fordi Sigbjørn Johnsen og Grete Faremo er tilbake i regjering, men også fordi Thorbjørn Jaglands gamle kongstanke om en samordningsminister ved Statsministerens kontor nå igjen ser dagens lys. Sist var det Terje Rød-Larsen som var tiltenkt rollen, men som mange husker, gikk det galt. Først fordi saken var dårlig forberedt og klossete håndtert – dernest fordi Rød-Larsen måtte forlate regjeringen.

Egentlig er det fornyings- og administrasjonsministeren som er regjeringens samordningsminister. Men administrasjons- ministeren og administrasjonsdepartementet har sjelden hatt tilstrekkelig pondus til å spille en slik rolle. I møte med Finansdepartementet, som ofte har et litt annet syn på hva som er viktig og riktig samordningspolitikk, er det som regel administrasjonsdepartementet som må gi seg. Administrasjons- departementet, enten det heter noe med "fornying" eller "modernisering", er altså ikke tungt nok til virkelig å forestå den nødvendige samordning i en regjering.

Samtidig er det naturlig at mye av samordningsarbeidet foregår på Statsministerens kontor – SMK. Kontoret har da også vokst betydelig de siste tiår bl.a. for å kunne makte denne oppgaven. Men fortsatt er SMK ganske svakt i forhold til statsministerkontorer i andre land, samtidig som fagdepartementene i Norge er sterke. Dette viser seg bl.a. ved at statsrådene hver for seg har ganske stor makt, hvilket er positivt – men det fører også til en suboptimalisering og en sektororientering som svekker helheten i styringen av landet.

Annonsørinnhold

Ekstra hyggelig pris: Julekalenderne mannfolk ønsker seg

Isolert sett er det derfor ganske fornuftig å opprette en statsråd for samordning. Denne gangen kan det dessuten gå bra, fordi rollen antagelig allerede er nokså befestet i praksis. Karl Eirik Schjøtt-Pedersen har i praksis hatt denne rollen en god stund allerede. Forskjellen nå blir at han kan møte i Stortinget, sitte ved Regjeringens og Kongens bord, delta i Regjeringens forhandlinger, være vikar for statsministeren og generelt få en større autoritet både innad og utad.

Baksiden av medaljen – og ironien i det hele – er at utnevnelsen av Schjøtt-Pedersen i seg selv er et eksempel på at samordningsbehovene vokser. Regjeringen eser nå ut med ytterligere ett medlem, slik at det blir 20 statsråder, inklusive statsministeren. Det er altfor mange og en viktig årsak til at samordningsbehovene og -problemene er så store. Hadde antall regjeringsmedlemmer vært f.eks. ti, ville det heller ikke vært behov for noen egen minister for samordning.

Vi er i ferd med å få et A-lag og et B-lag i den norske regjering. Regjeringene er blitt altfor store til at de kan gjøre det de skal gjøre, på en effektiv måte. Vi har derfor fått et A-lag som består av statsministeren, finansministeren og partilederne – og nå høyst sannsynlig også samordningsministeren. Med tre partier i regjering vil det i praksis si tre – seks personer. Resten av regjeringen er et B-lag som i stadig større grad ser ut til å måtte spise i seg det A-laget har bestemt.  Det er uheldig, siden både A-laget og B-laget, formelt og konstitusjonelt, har nøyaktig like mye ansvar.