John Bauer og Adecco

  • 25.02.2011 kl.13:59 i Blogg

Debatten om det private sykehjemmet Ammerudlunden i Oslo, den såkalte Adecco-saken, minner meg om saken om de private John Bauer-skolene for noen år tilbake. Dette er to private aktører som fikk være med å løse viktige samfunnsoppgaver, men som ikke viste seg tilliten verdig.

Det er selvsagt skuffende, men det er også ganske ergerlig, fordi det under gitte omstendigheter kan skape mistillit til private aktører generelt, fordi det kan sette den politiske debatten tilbake, og fordi det kan bidra til å skape et helt feil inntrykk av hva som egentlig er tema for den politiske debatten.

Hvordan utfallet av debatten blir, avhenger i stor grad av hvordan venstresiden ser seg tjent med å utnytte situasjonen.

Det er selvsagt ingen som aksepterer kriminell adferd eller brudd på avtaler som er inngått. Det viser bl.a. byrådets kontante reaksjon mot Adecco. Men når det er sagt, og støvet har lagt seg, er det flere prinsipielle debatter som bør føres:

Ett synspunkt som fremmes, bl.a. av SV og deler av Ap, er at det bare er ideelle aktører som skal få være med å løse oppgaver som det offentlige har ansvaret for. Det er et problematisk standpunkt av minst to grunner:

For det første er det ingen som kan forby noen å drive en skole og neppe heller et sykehjem og ta seg betalt for og tjene penger på det.

For det andre er det ikke soleklart hva en ideell virksomhet er. En genuint ideell virksomhet er basert på innsats fra frivillige amatører, mens det SV snakker om, antagelig er nokså profesjonelle organisasjoner med betalte medarbeidere. Slike organisasjoner kan i høy grad agere kommersielt, selv om det ikke deles ut utbytte.

Et alternativt synspunkt, som kan gjennomføres, er at det legges begrensninger på virksomheter som mottar offentlig støtte eller betaling for å løse oppgaver som det offentlige har ansvaret for. En slik begrensning kan f.eks. være at det ikke er lov å betale ut utbytte, slik vi har det for skoler i dag.  Private skoler som ikke får offentlig støtte, kan tjene så mye de vil. Private skoler som får offentlig støtte, har ikke lov til å ta ut utbytte. På de aller fleste andre områder er det ikke slik, men det vil altså SV gjerne gjøre noe med.

Spørsmålet man må stille seg, er hva man oppnår og hva man taper på å begrense mulighetene til å tjene penger for slike virksomheter og hva slags virksomheter som skal omfattes av forbudet. Det skal tydeligvis, ifølge SV, gjelde barnehager, men skal det også gjelde SAS?

Dersom det innføres slike begrensninger, må man regne med at færre aktører melder seg, og at færre vil være interessert i å bruke sin ekspertise, kapasitet og kreativitet på å være med og løse den aktuelle samfunnsoppgaven. Det betyr at både kompetansen og kapasiteten på det aktuelle området blir mindre. Næringslivet kan ikke overleve uten at det tjener penger - det er en av samfunnsoppgavene næringslivet har - og derfor kan det også bare i begrenset grad delta der det ikke er inntjeningsmuligheter.

For å bruke noen eksempler: Når færre aktører melder seg på skoleområdet, fordi det ikke er lov å tjene penger når man mottar offentlig støtte, går det antagelig utover tilbudet av skoler. Det blir mindre mangfold, innovasjon og kreativitet. Men det er ikke avgjørende negativt for kapasiteten, siden det er skoleplasser til alle i Norge. På barnehageområdet var det helt annerledes, for der manglet det plasser. Uten privates innsats, ville kapasiteten i dag vært langt mindre. Og slik vil det også være innen eldreomsorgen i årene som kommer: Det trengs både mer kapasitet, kompetanse og kreativitet enn det offentlige kan by på.

Det er nok i erkjennelse av at det tross alt finnes noen slike sammenhenger at SV, først nå, når barnehageutbyggingen langt på vei er fullført, lufter tanken om utbyttebegrensning i barnehagene. Men da må man, i rettferdighetens navn, også spørre seg selv om hva som er en fair og forutsigbar politikk. Bør myndighetene kunne "utnytte" privat næringsliv så mye de kan så lenge som mulig - for så å overraske med å endre rammebetingelsene fullstendig?

Men det er mer å tenke på.

Det er nemlig heller ikke sikkert at oppgavene blir løst med mindre ressursbruk totalt sett, slik SV ser ut til å forutsette, dersom man forbyr private virksomheter å tjene penger. Penger som deles ut i utbytte har ikke nødvendigvis en alternativ anvendelse i offentlig sektor, slik SV tror. Samlet sett kan nemlig ressursbruken være mer effektiv der man kan tjene penger enn der man ikke kan tjene penger - nettopp fordi man kan tjene penger. Hvis ikke SV tror på et slikt resonnement, men tror at alt overskudd er en form for unytting sløsing, bør kanskje SV vende tilbake til sin tro på planøkonomi.

Enda verre blir det når det legges til grunn at det er naturlig at næringslivet bryter lover og regler - at det nærmest er det som er å være næringsliv. Enkelte uttaler seg som om "alle" måtte forstå at Adecco og Bauer gjorde noe ulovlig, fordi de er en del av næringslivet. Hvis alt næringsliv er latent kriminelt, burde man vel egentlig gå inn for å forby det.

En viktig side ved debatten bør være hva slags kvalitetssikring og kontrollsystem man bør ha vis a vis private som mottar offentlig støtte eller betaling for å være med å løse viktige samfunnsoppgaver. Selv innførte jeg bl.a. et mye strengere tilsyn med privatskoler (dvs friskoler) som mottok støtte. Men samtidig må man ikke bli så fiksert på å å kontrollere private at man glemmer å føre tilsyn med offentlige aktører. Eller enda viktigere: At man unnlater å gjøre noe med de feil og mangler man finner i offentlige virksomheter.

Det er nemlig påfallende hvilken enormt stor sak det kan bli hvis en privat aktør, som f.eks. Bauer eller Adecco, bryter lover og regler. At offentlige skoler, f.eks., i langt større utstrekning bryter lover og regler, får nesten ingen oppmerksomhet overhodet. Jeg har skrevet om dette før på bloggen min - for den som måtte være interessert. Se Det er forskjell på skoler.

Så et naturlig spørsmål kunne kanskje være hva man gjør med de lov- og regelbrudd som avdekkes på offentlige sykehjem? Tar man disse like alvorlig som man tar Adecco-saken?

Helt til slutt er det grunn til å stille spørsmål ved lovene og reglene i seg selv. Når regler brytes i et så stort omfang som man av og til ser, f.eks. på skoleområdet, så er det kanskje noe galt med reglene? Er vi f.eks. helt sikre på at de ansatte på Adeccos sykehjem følte seg utnyttet, eller var det noe ved virksomheten som tvert om var attraktivt? Er i så fall reglene fleksible nok til å dekke ulike behov som ulike arbeidstakere har?

Det er mange interessante debatter å ta. Moralismen og dogmatismen som preger enkelte av debattene i kjølvannet av en skandale, er ikke det mest interessante.

hits