Gjennomføringskraft

  • 16.08.2013 kl.12:35 i Blogg

Debatten som har fulgt i kjølvannet av min forrige blogg, har sporet av. Her et et bidrag til oppklaring:

Ifølge Gjørvkommisjonen var det som skilte det som gikk godt fra det som gikk dårlig 22.juli 2011, knyttet til "holdninger, kultur og lederskap". Deler av forvaltningen manglet "gjennomføringsevne", dvs. evnen til å gjennomføre de vedtak som er truffet av regjering og Storting.

Spørsmålet jeg, og mange andre med interesse for forvaltningens virkemåte, har stilt, er dette: Studerte Gjørvkommisjonen et tilfeldig og enestående tilfelle - eller er de manglene som ble avdekket, gyldige mer generelt?

Dessverre er det sannsynlig at kommisjonens funn er gyldige også på andre områder. Rapporter fra ledere og ansatte i forvaltningen, og rapporter som bl.a. Difi har presentert, f.eks. om utviklingen i departementene og om forholdet mellom fag og politikk i forvaltningen, viser at det er bekymringsfulle utviklingstrekk i forvaltningen.

Forvaltningen skal, slik Regjeringen uttrykker det, "være politisk styrbar, brukertilpasset, formåls- og kostnadseffektiv." Forvaltningspolitikken "skiller seg fra andre politikkområder ved at den er rettet innover mot det administrative apparatet". Den er "et virkemiddel for å ivareta verdier som demokratisk politisk styring, rettssikkerhet i offentlig myndighetsutøvelse, effektiv ressursbruk og måloppnåelse. I begrepet "politikk" ligger et bevisst målrettet forhold mellom mål og virkemiddelbruk."

Forvaltningspolitikk dreier seg altså om hvordan vi skal styre staten - og styre i staten - for at vi skal få gjennomført de vedtak Stortinget og regjeringen treffer. Betydningen av å føre en god forvaltningspolitikk sier seg dermed selv: Det er nødvendig for å få gjennomført politikk - og det er nødvendig for at borgerne skal ha tillit til staten.

Selv har jeg interessert meg for forvaltningspolitikk i ca. 25 år - siden jeg i Syse-regjeringen var arbeids- og administrasjonsminister. Men det er en interesse jeg har delt med relativt få andre. Forvaltningspolitikken har, etter min mening, vært et forsømt område - det har vært liten interesse både i Stortinget og i mediene.

Dette endret seg etter at Gjørvkommisjonen la frem sin innstilling. Plutselig ble det - langt utover behandlingen av selve kommisjonsinnstillingen - en større interesse for forvaltningspolitikk. Mange ledere og ansatte i forvaltningen ga uttrykk for at de - til tross for det tragiske bakgrunnsteppet - var glad for denne interessen. De årlige konferansene som bl.a. Difi avholder om aktuelle forvaltningspolitiske spørsmål, trakk da også langt flere deltakere enn før.

Selv har jeg merket denne interessen bl.a. gjennom et stort antall foredragshenvendelser. Jeg har bl.a. deltatt på Forvaltningskonferansen, Digitaliseringskonferansen og Spekters årskonferanse. Flere av foredragene ligger på nett, for den som måtte være interessert.

Jeg har også skrevet flere avisinnlegg om temaet, bl.a. dette i Dagbladet og dette i Dagens Næringsliv tidligere i sommer. Jeg har også skrevet utallige innlegg på bloggen min, bl.a. dette om lederskap i forvaltningen, som også var tema på et frokostmøte i regi av Minerva.

Da jeg for noen måneder siden snakket med en tidligere toppleder i forvaltningen, som var glad for at temaet forvaltningspolitikk var satt på dagsorden - noe man bl.a. kan se et eksempel på  her - ga han samtidig uttrykk for at han ikke trodde det kom til å vare. Han trodde interessen ville slukne igjen, og at man ikke ville se det bredere bildet, som altså strekker seg utover 22.juli-tragedien, når bare behandlingen av kommisjonens rapport var ferdig.

Mitt inntrykk er at han har fått rett. Jeg har riktig nok fått mange positive reaksjoner bl.a. fra ansatte i forvaltningen når jeg har skrevet og talt om dette temaet, men det har ikke vekket noen politisk interesse. Min artikkel i DN tidligere i sommer, som egentlig har det samme innhold som bloggen min forleden, førte ikke til noen reaksjoner overhodet.

Etter min mening er imidlertid disse spørsmålene fortsatt meget viktige - og de vil forbli viktige, uansett om det er vilje til å diskutere dem eller ikke. Det fins ingen enkle quick fix-løsninger på gjennomføringsproblemene i forvaltningen, men jeg mener - i likhet med mange andre - at særlig disse temaene er viktige:

* Det er for svakt administrativt og politisk lederskap i forvaltningen - og for svak lederpolitikk.

* Det er for svak samordning i forvaltningen.

* Det er mye oppmerksomhet om prosessene frem til en beslutning i forvaltningen - men for liten oppmerksomhet om gjennomføringen etter at en beslutning er truffet.

Jeg kunne skrive mye om hvert enkelt punkt og hva man kan gjøre med dem, men gjør ikke det nå. Her er nemlig mitt anliggende først og fremst å fremheve at det aller viktigste vi kan gjøre noe med i forvaltningen - for å styrke gjennomføringsevnen - er ledelsen. Jo bedre ledelse på alle nivåer, jo lettere vil det være å få gjennomført de andre forvaltningspolitiske tiltakene som skal til for å få gjennomført politikk på en bedre måte. Og dette er jeg ikke alene om å mene.

Ingen kan løpe fra at det er statsministeren som er den øverste lederen i forvaltningen. Han eller hun er ledernes leder og har bl.a. ansvaret for at det føres en god lederpolitikk i staten. Og Regjeringens og statsministerens forvaltningspolitikk må selvsagt kunne diskuteres, også i en valgkamp.

Dette har lite med "lederegenskaper" å gjøre, slik f.eks. Grete Knudsen definerer dem. Både Stoltenberg og Solberg har sikkert, i likhet med alle andre ledere, gode og dårlige personlige lederegenskaper, bl.a. i møte med sine nærmeste medarbeidere, men dette syns jeg har lite i offentligheten å gjøre. Derfor syns jeg også at Dagens Næringsliv bommer når avisen i sin overskrift på intervjuet med meg forleden påstår at jeg angriper Jens Stoltenbergs lederegenskaper. Man må kunne skille mellom en diskusjon om det lederansvar en statsminister har for forvaltningen og forvaltningspolitikken  - og en diskusjon om de personlige lederegenskapene ens (tidligere) medarbeidere mener at statsministeren har.  For dem som leser det jeg sa til DN, fremkommer det tydelig at jeg nettopp ikke er opptatt av den lederdebatten bl.a. Knudsen forsøker å reise. Eller for å si det på en annen måte: En statsminister innehar mange lederroller. Det som er av interesse for oss som velgere, er først og fremst hans eller hennes evne til å gjennomføre politikk.

Så kan man spørre: Hvorfor skrev jeg, nok en gang, om dette temaet forleden og deretter lot meg intervjue av Dagens Næringsliv?

Det skyldtes, som det også fremkommer, at jeg syns det var litt provoserende å høre statsministeren forsøke å så tvil om Erna Solbergs evne til å lede en regjering - og dermed også forvaltningen - når det samtidig er så liten interesse for å diskutere de problemene vi har i regjeringsarbeidet og forvaltningen i dag. Ingen kan vite om Solberg vil bli en bedre leder av regjeringsarbeidet og forvaltningen enn Stoltenberg er, men det er heller ingen som kan påstå at hun vil bli en dårligere leder. Derfor syns jeg Stoltenberg kunne spart seg dette angrepet på Solberg.

Mitt ønske hadde vært at det var mulig å diskutere hvordan regjeringen - i betydningen enhver regjering - kan lede arbeidet i forvaltningen på en bedre måte. Men det ser ut til å være umulig - fordi det straks omskrives til å være en debatt om 22.juli og Stoltenbergs personlige lederegenskaper.

Det er synd.

 

Oppdatering 17.8.: Difi har sendt meg noen lenker til opptak fra tre konferanser som bl.a. dreier seg om gjennomføringskraft i forvaltningen. De er her - for dem som er interessert:

 

http://frontend.smartcomtv.no/difi_digitaliseringskonferansen_2013/

http://www.difi.no/artikkel/2012/11/folg-forvaltningskonferansen-paa-nett-tv

http://www.difi.no/artikkel/2013/03/presentasjoner-fra-miniseminar-departementenes-gjennomforingsutfordringer

Her er det også en interessant rapport:

http://www.difi.no/filearchive/difi-rapport-2012-8-graves-det-dypt-nok_2.pdf



 

 

 

 

hits