I Dagbladet i dag skriver jeg følgende:

Menneskerettigheter: Fredag arrangerte Senter for menneskerettigheter ved UiO og PRIO et akademisk seminar om «post-conflict justice», der Lidia Yusupova holdt hovedtalen. Yusupova var i Norge i anledning Oslo Freedom Forum, og arrangementet var det siste av flere i kjølvannet av Oslo Freedom Forums egne arrangementer, som fant sted tidligere i uken.

Til sammen har mer enn 40 forkjempere for frihet og menneskerettigheter fra hele verden vært i Oslo i forbindelse med Oslo Freedom Forum. De har fortalt sine historier på en måte som har gjort dypt inntrykk på de som hørte på. Det er mennesker som har vært fengslet, torturert og trakassert for sine meninger, for sin seksuelle legning, for sin klesdrakt og for sin tro. Det er mennesker uten ytringsfrihet eller adgang til mediene i sine hjemland, og det er mennesker som ikke kan vende tilbake til sine hjemland uten å bli arrestert. Men det er også mennesker som bringer håp, fordi de har vist at det nytter å kjempe.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Oslo Freedom Forum, som fant sted for andre gang, er et unikt arrangement. Sjelden, kanskje aldri, samles så mange viktige forkjempere for menneskerettigheter verden over. Alle de som har stått og står midt i kampen, fortalte den samme historien – om hvor viktig det er at de kan komme hit og tale fritt, at noen lytter, at de kan møte hverandre, inspirere oss til å bry oss og spre håp for fremtiden.

Arrangementet ble dekket av internasjonale medier som Al Jazeera, CNN, Time, The Economist, New York Times Magazine, Wall Street Journal, Al-Arab, The Sunday Times og de store avisene i våre naboland. Også norske medier, som VG, TV2 og Aftenposten, har fulgt arrangementet tett.

Klassekampen og Dagsavisen har vært nesten helt fraværende. Men mer oppsiktsvekkende har kanskje Dagbladets rolle vært. Fremfor å dekke en viktig konferanse, har avisen valgt å la seg bruke i en kampanje mot konferansen, iscenesatt av Magnus Marsdal og Manifest.

Magnus Marsdal hevder at to venezuelanske deltagere på Oslo Freedom Forum, nemlig en kjent opposisjonspolitiker som er nektet å delta i valg, og sjefen for en radio- og TV-stasjon som er nektet konsesjon, har vært delaktige i et kuppforsøk mot Hugo Chavez i 2002. Selv benekter de dette, og Amnesty International, som forsøker å undersøke slike påstander, finner ikke noe bevis for at dette er sant. De to det gjelder, Leopoldo López og Marcel Granier, har for øvrig holdt taler på åpne møter i Oslo (hvorav ett kan sees på video på www.civita.no), de har svart på spørsmål fra publikum, og de har stilt seg til rådighet for pressen. López ga også et intervju om det samme til Morgenbladet i fjor.

Lite av dette har interessert Dagbladet eller Manifest. De har i stedet vært opptatt av å diskreditere Oslo Freedom Forum og Civita og mener at det er Marsdal og jeg som bør debattere hendelsene i Venezuela i 2002. Marsdal har blant annet vært opptatt av å få til en debatt med meg i Dagsnytt 18, og NRK ville gjerne la seg bruke. Som en av journalistene i en annen NRK-redaksjon, som var ute i samme ærend, sa til meg: Marsdal er jo en «morsom debattant». Dette, antar jeg, i motsetning til de 40 menneskerettsforkjemperne, som Dagsnytt 18 ikke har villet intervjue.

Gjør Marsdal og Manifest dette av godhet for frihets- og menneskerettighetskampen? 

Selvsagt ikke. Da hadde de ikke gjort det på denne måten. Da hadde de ikke iscenesatt en nøye planlagt kampanje, som ? hvis den lyktes ? skulle ødelegge forumet, skremme støttespillerne og ta oppmerksomheten bort fra Rebiya Kadeer, Mart Laar, Muktar Mai, Gilbert Tuhabonye, Kang Chol-Hwan, Marina Nemat, Anwar Ibrahim, Lubna Hussain, Guadalupe Llori, Lidia Yusupova, Clara Rojas, Kasha Jacqueline og mange andre frihetskjempere, som kom til Oslo for å få oppmerksomhet omkring grove brudd på menneskerettighetene i sine hjemland.

Det ville forøvrig vært dypt ironisk om folkene i Manifest, som selv er sosialister og kommunister med bakgrunn fra bl.a. partiet Rødt, skulle være opptatt av å forsvare Civita mot å omgås mennesker med en tvilsom politisk bakgrunn.

Magnus Marsdal er mest opptatt av å forsvare Hugo Chavez, ødelegge Oslo Freedom Forum og skandalisere Civita. Det kan ingen nekte han. Marsdal bestemmer selv sin dagsorden, men han bestemmer heldigvis ikke min.

La meg avslutningsvis presisere at den koblingen Marsdal og Dagbladet har gjort mellom Civita og Oslo Freedom Forum for det meste er feil. Civita er en av flere samarbeidspartnere i Norge, hvorav samtlige er listet på Oslo Freedom Forums hjemmeside, der også gjestelisten har ligget åpent fremme svært lenge. Civita bidrar med praktisk hjelp her i Norge, bl.a. med flere frivillige medarbeidere under avviklingen av selve arrangementet.

Selv er jeg ikke ekspert på Venezuela. Men jeg er helt uenig med Magnus Marsdal, som mener at Hugo Chavez gjør svært mye godt for den venezuelanske befolkning og i det store og hele minner om Einar Gerhardsen.

I forrige uke sto det et helt spesielt innlegg på trykk i Aftenposten. Tidligere stortingsrepresentant for SV, Olav Gunnar Ballo, beklaget i sterke og tydelige ordelag at han i sin tid – for ca. 10 år siden – hadde latt seg rive med i en mediestorm mot daværende helsedirektør Anne Alvik. Den voldsomme kritikken av Alvik den gangen førte til at hun til slutt gikk av som helsedirektør.

Nå har Alvik skrevet bok, og det har omsider gått opp for flere at kritikken som ble rettet mot henne den gangen, var grunnløs. Lottelise Folge, som har anmeldt boken for Aftenposten, kaller det en “trist historie”, og det synes da også alle å være enige om i dag. Ballo er dessuten ikke den eneste som har beklaget. Også Inge Lønning har i Vårt Land sagt unnskyld for måten han opptrådte på da saken stormet som verst.

Det er voksent gjort å si unnskyld. Men når får vi høre at journalistene og mediene sier unnskyld? Kommer det noen gang til å skje?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

NRK Søndagsavisen i går var i så måte en talende affære. Saken skulle diskuteres, og både Ballo, Alvik og en medieforsker var i studio. Men den eller de journalistene som drev frem saken og kritikken mot Alvik, var ikke til stede. Aftenposten, som den gangen ledet an i kritikken, hadde visstnok ikke anledning til å møte i studio!

I stedet møtte Marie Simonsen fra Dagbladet. Hun fulgte ikke denne saken og kunne derfor ikke si noe som helst – annet enn alt det pressen vanligvis forsvarer seg med. Hun var bl.a. opptatt av å få frem hvor lett politikerne hev seg på kritikk når det var opportunt, og slik sett mente hun det var typisk for situasjonen at det nå var politikerne som måtte beklage.

Ja, det er typisk, men ikke på den måten Simonsen tror. Det typiske ved situasjonen er ikke at politikerne beklager, men at pressen ikke beklager. Det mest typiske var altså ikke at politikerne kom til Søndagsavisen og deltok i debatten, men at de ansvarlige i pressen ikke gjorde det.

Det burde de ha gjort, for dette er en sak Aftenposten til og med har fått et Skup-diplom for. Lottelise Folge siterer fra Skup-juryens begrunnelse: 

«I disse dager etterforsker politiet om en overlege ved Bærum sykehus kan stå bak en rekke tilfeller av drap ved aktiv dødshjelp. Alt tyder på at (journalistens) grundige reportasjer var avgjørende for at saken ikke ble begravd i helsebyråkratiets skuffer. Hans journalistikk avslørte ikke bare nære forbindelser mellom overlegen og den medisinske eksperten som først frikjente ham, men også til sentrale personer i Helsetilsynet. (Journalisten) fremskaffet videre alternative sakkyndige som konkluderte med at tilsynets ekspert tok feil og at dette var aktiv dødshjelp. Reportasjene tvang helseministeren til å gripe inn. Vi vet hvor vanskelig det er å trenge seg inn i et legemiljø hvor selvkritikk og åpenhet er en sjeldenhet. Men arkiver og opparbeiding av egen kompetanse styrte saken frem i offentlighetens søkelys. Dødshjelpdebatten er viktig. Døende pasienter er en spesielt svak gruppe. Ikke minst for dem har (journalistens) arbeid vært av stor betydning».

Det er talende at omsorgen for journalisten er så stor at han blir anonymisert.

Spørsmålet nå er om journalisten og Aftenposten noen gang vil beklage, og om denne Skup-prisen vil bli levert tilbake?

OPPDATERING:  I denne saken fikk Aftenposten kritikk fra flere hold. Aftenposten var imidlertid ikke enig i krtikken og publiserte dette innlegget i kjølvannet av debatten: http://www.aftenposten.no/meninger/kommentatorer/haugsgjerd/Anmeldt-for-aktiv-dodshjelp-6268401.html

I forrige uke sto det et helt spesielt innlegg på trykk i Aftenposten. Tidligere stortingsrepresentant for SV, Olav Gunnar Ballo, beklaget i sterke og tydelige ordelag at han i sin tid – for ca. 10 år siden – hadde latt seg rive med i en mediestorm mot daværende helsedirektør Anne Alvik. Den voldsomme kritikken av Alvik den gangen førte til at hun til slutt gikk av som helsedirektør.

Nå har Alvik skrevet bok, og det har omsider gått opp for flere at kritikken som ble rettet mot henne den gangen, var grunnløs. Lottelise Folge, som har anmeldt boken for Aftenposten, kaller det en “trist historie”, og det synes da også alle å være enige om i dag. Ballo er dessuten ikke den eneste som har beklaget. Også Inge Lønning har i Vårt Land sagt unnskyld for måten han opptrådte på da saken stormet som verst.

Det er voksent gjort å si unnskyld. Men når får vi høre at journalistene og mediene sier unnskyld? Kommer det noen gang til å skje?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

NRK Søndagsavisen i går var i så måte en talende affære. Saken skulle diskuteres, og både Ballo, Alvik og en medieforsker var i studio. Men den eller de journalistene som drev frem saken og kritikken mot Alvik, var ikke til stede. Aftenposten, som den gangen ledet an i kritikken, hadde visstnok ikke anledning til å møte i studio!

I stedet møtte Marie Simonsen fra Dagbladet. Hun fulgte ikke denne saken og kunne derfor ikke si noe som helst – annet enn alt det pressen vanligvis forsvarer seg med. Hun var bl.a. opptatt av å få frem hvor lett politikerne hev seg på kritikk når det var opportunt, og slik sett mente hun det var typisk for situasjonen at det nå var politikerne som måtte beklage.

Ja, det er typisk, men ikke på den måten Simonsen tror. Det typiske ved situasjonen er ikke at politikerne beklager, men at pressen ikke beklager. Det mest typiske var altså ikke at politikerne kom til Søndagsavisen og deltok i debatten, men at de ansvarlige i pressen ikke gjorde det.

Det burde de ha gjort, for dette er en sak Aftenposten til og med har fått et Skup-diplom for. Lottelise Folge siterer fra Skup-juryens begrunnelse: 

«I disse dager etterforsker politiet om en overlege ved Bærum sykehus kan stå bak en rekke tilfeller av drap ved aktiv dødshjelp. Alt tyder på at (journalistens) grundige reportasjer var avgjørende for at saken ikke ble begravd i helsebyråkratiets skuffer. Hans journalistikk avslørte ikke bare nære forbindelser mellom overlegen og den medisinske eksperten som først frikjente ham, men også til sentrale personer i Helsetilsynet. (Journalisten) fremskaffet videre alternative sakkyndige som konkluderte med at tilsynets ekspert tok feil og at dette var aktiv dødshjelp. Reportasjene tvang helseministeren til å gripe inn. Vi vet hvor vanskelig det er å trenge seg inn i et legemiljø hvor selvkritikk og åpenhet er en sjeldenhet. Men arkiver og opparbeiding av egen kompetanse styrte saken frem i offentlighetens søkelys. Dødshjelpdebatten er viktig. Døende pasienter er en spesielt svak gruppe. Ikke minst for dem har (journalistens) arbeid vært av stor betydning».

Det er talende at omsorgen for journalisten er så stor at han blir anonymisert.

Spørsmålet nå er om journalisten og Aftenposten noen gang vil beklage, og om denne Skup-prisen vil bli levert tilbake?

OPPDATERING:  I denne saken fikk Aftenposten kritikk fra flere hold. Aftenposten var imidlertid ikke enig i krtikken og publiserte dette innlegget i kjølvannet av debatten: http://www.aftenposten.no/meninger/kommentatorer/haugsgjerd/Anmeldt-for-aktiv-dodshjelp-6268401.html

Det finnes to store tenketanker som hvert år prøver å måle den økonomiske friheten i verdens land. Fraser Institute i Canada måler hvert år den økonomiske friheten i ca. 140 land, mens Heritage Foundations Economic Freedom Index dekker over 180 land. Norge er naturlig nok blant de land som alltid skårer høyt, ettersom vi har en svært åpen økonomi og en velordnet kapitalisme.

Indeksen brukes både av tenketankene selv og av mange andre forskere for å beskrive sammenhengen mellom økonomisk frihet og en rekke andre faktorer. Fraser Institute kan bl.a. påvise at det er de økonomisk sett frieste landene som også har den høyeste veksten, den høyeste inntekten pr capita og den høyeste inntekten blant de fattigste i befolkningen.

Der det er mest økonomisk frihet, er det også mest demokrati, best ivaretagelse av menneskerettighetene, best ivaretagelse av miljøet og mest fred.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Nå er også Heritage Foundations indeks brukt på en tilsvarende måte. Richard Florida, forfatteren av The creative class, har sett på sammenhengen mellom økonomisk frihet og toleranse, lykke og likhet. Og det viser seg at sammenhengene også her er tydelige:

Befolkningen i land med stor grad av økonomisk frihet er mer åpne og tolerante overfor etniske minoriteter og homofile enn befolkningen er i land med mindre økonomisk frihet.

Befolkningen i land med stor grad av økonomisk frihet er også lykkeligere enn befolkningen er i land med mindre frihet.

Og – mer interessant: De økonomisk sett frieste landene er også de med størst økonomisk likhet mellom mennesker. Land med stor ulikhet er land med liten økonomisk frihet. Det finnes riktig nok unntak, men det store bildet er nettopp slik: Stor grad av økonomisk frihet henger sammen med høy velstand og stor grad av økonomisk likhet.

Slike analyser sier ikke i seg selv noe om årsak og virkning. Men den sterke sammenhengen mellom økonomisk frihet og kapitalisme på den ene siden – og "alt som er godt" på den annen – bør i hvert fall få kapitalisme-kritikere til å tenke.

USA fremstilles ofte som noe av det verste norske politikere kan tenke seg. I USA føres det som kjent en markedsliberalistisk, kynisk politikk – i motsetning til den solidariske og hjertevarme politikken vi fører her hjemme. At Norge og "den norske modellen" er bedre enn USA og den amerikanske modellen er så innlysende at det ikke engang krever en forklaring.

Det mystiske er at amerikanerne ikke er enig. Skal man tro enkelte norske kommentatorer, må det være fordi de er lurt eller ikke skjønner sitt eget beste.

Det vi sjelden hører noe om, er at amerikanerne faktisk mener noe annet enn vi gjør. De har simpelthen andre politiske holdninger enn de fleste europeere har. De tror mer på Gud og mindre på staten enn den jevne europeer gjør. De ønsker ikke å ha det slik vi har det i Norden. De ønsker seg rett og slett et annet samfunn – preget av mer frihet og en mer begrenset statsmakt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Da Ronald Reagan holdt sin innsettelsestale i 1981 erklærte han at "staten er ikke løsningen på våre problemer – staten er problemet".  Siden den gang har et meningsmålingsfirma med jevne mellomrom spurt amerikanerne om de er enige eller uenige i Reagans utsagn. I den siste målingen sa 59 prosent at de var enig, mens bare 28 prosent var uenig. Spør man om amerikanerne foretrekker en markedsstyrt eller statsstyrt samfunnsøkonomi, svarer 72 prosent det første.

I en artikkel i Berlingske Tidende skriver professor Peter Kurrild-Klitgaard, som også er tilknyttet den liberale tankesmien Cepos, om dette. Han viser bl.a. til at amerikanernes skepsis til staten har vokst under finanskrisen. Andelen som foretrekker "en mindre offentlig sektor med færre oppgaver" har vokst fra 42 prosent i 2008 til 51 prosent i 2009. Andelen som mener at staten bør gjøre mer for å dekke borgernes behov, er redusert, mens andelen som mener at staten skal overlate mer til næringslivet, har vokst mens Obama har vært president. Andelen som generelt mener at det offentlige skal "gjøre mindre" har vokst kraftig på bekostning av den andelen som mener at det offentlige skal "gjøre mer".

USA har en annen historie og andre tradisjoner enn vi har i Norden.

Hos oss står staten sterkt.

I USA står samfunnet enda sterkere.

I Dagsavisen i dag skriver Svein Tore Marthinsen, som er statsviter og valganalytiker, om hvorfor SV gjør det så dårlig på meningsmålingene. Etter å ha sitert Bård Vegard Solhjell, som mener at "SVs veljarar er nøgd med regjeringa og vil ha oss med der", skriver Marthinsen at hans svar "er at (SVs fall) trolig henger sammen med at velgerne slett ikke er fornøyd med SV." Han mener at partiet, på område etter område, har beveget seg bort fra det som gjorde partiet attraktivt for mange velgere. Han nevner bl.a. motstanden mot Norges tilstedeværelse i Afghanistan, kravet om å avskaffe fattigdommen og motstanden mot forurensende gasskraftverk.

Jeg kunne nevnt en rekke andre små og store saker, som skiller dagens SV fra gårsdagens SV. I forhold til virkelig gamle SV, da museumsvokterne bestemte, er forkjellene enorme – men det er også store forskjeller på SV før 2005 og etter 2005.

Jeg vil ikke påstå at SV i alle slike saker direkte har endret standpunkt eller mener noe helt annet enn før. Det mest påfallende er at SV nå er blitt en del av regjeringsapparatet (med vekt på apparat) – et parti som er mer opptatt av å forsvare det bestående og selve systemet, enn av å være opprørt og indignert over tingenes tilstand.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg har førstehåndserfaring fra skolepolitikken og la meg bare nevne den siste lille saken som et eksempel:

Forleden ble det klart at det er nedlagt mange flere skoler under den rødgrønne regjeringen enn det ble nedlagt under Bondevik II-regjeringen. Aftenposten prøver å lage en sak av det, men ingen biter på. SV og Sp gir riktig nok et svar, men det koker bare ned til at det ikke er deres skyld. Skolestrukturen er et kommunalt ansvar, og i mange tilfeller kan det være fornuftig å legge ned små skoler. Og hvis kommunepolitikerne fører en dårlig politikk, kan de skiftes ut.

Svaret er nesten til punkt og prikke det samme som jeg ga da jeg var utdanningsminister. Men den gangen var ikke SV og Senterpartiet fornøyd med svaret. Den gangen het det at "resultatet av skolenedleggelser er at flere og flere barn blir fratatt den menneskerett det er å ha en skole i nærmiljøet" (min uth), og at regjeringen måtte komme med "konkrete politiske tiltak", for ellers ville regjeringens politikk "utradere grendeskolene".

Nå er det SV selv som står for "utraderingen", men det er visstnok ikke lenger like farlig.

SV og Sp er langt fra de eneste partiene som oppfører seg annerledes i opposisjon enn de gjør i regjering. Men når kravene har vært ekstra store, løsningene ekstremt lettvinte, og naiviteten stor i opposisjon, blir kanskje avstanden mellom liv og lære litt for stor.

Og om ikke SV merker det selv, så tror jeg de fleste velgere merker det.

I Dagsavisen i dag skriver Svein Tore Marthinsen, som er statsviter og valganalytiker, om hvorfor SV gjør det så dårlig på meningsmålingene. Etter å ha sitert Bård Vegard Solhjell, som mener at "SVs veljarar er nøgd med regjeringa og vil ha oss med der", skriver Marthinsen at hans svar "er at (SVs fall) trolig henger sammen med at velgerne slett ikke er fornøyd med SV." Han mener at partiet, på område etter område, har beveget seg bort fra det som gjorde partiet attraktivt for mange velgere. Han nevner bl.a. motstanden mot Norges tilstedeværelse i Afghanistan, kravet om å avskaffe fattigdommen og motstanden mot forurensende gasskraftverk.

Jeg kunne nevnt en rekke andre små og store saker, som skiller dagens SV fra gårsdagens SV. I forhold til virkelig gamle SV, da museumsvokterne bestemte, er forkjellene enorme – men det er også store forskjeller på SV før 2005 og etter 2005.

Jeg vil ikke påstå at SV i alle slike saker direkte har endret standpunkt eller mener noe helt annet enn før. Det mest påfallende er at SV nå er blitt en del av regjeringsapparatet (med vekt på apparat) – et parti som er mer opptatt av å forsvare det bestående og selve systemet, enn av å være opprørt og indignert over tingenes tilstand.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg har førstehåndserfaring fra skolepolitikken og la meg bare nevne den siste lille saken som et eksempel:

Forleden ble det klart at det er nedlagt mange flere skoler under den rødgrønne regjeringen enn det ble nedlagt under Bondevik II-regjeringen. Aftenposten prøver å lage en sak av det, men ingen biter på. SV og Sp gir riktig nok et svar, men det koker bare ned til at det ikke er deres skyld. Skolestrukturen er et kommunalt ansvar, og i mange tilfeller kan det være fornuftig å legge ned små skoler. Og hvis kommunepolitikerne fører en dårlig politikk, kan de skiftes ut.

Svaret er nesten til punkt og prikke det samme som jeg ga da jeg var utdanningsminister. Men den gangen var ikke SV og Senterpartiet fornøyd med svaret. Den gangen het det at "resultatet av skolenedleggelser er at flere og flere barn blir fratatt den menneskerett det er å ha en skole i nærmiljøet" (min uth), og at regjeringen måtte komme med "konkrete politiske tiltak", for ellers ville regjeringens politikk "utradere grendeskolene".

Nå er det SV selv som står for "utraderingen", men det er visstnok ikke lenger like farlig.

SV og Sp er langt fra de eneste partiene som oppfører seg annerledes i opposisjon enn de gjør i regjering. Men når kravene har vært ekstra store, løsningene ekstremt lettvinte, og naiviteten stor i opposisjon, blir kanskje avstanden mellom liv og lære litt for stor.

Og om ikke SV merker det selv, så tror jeg de fleste velgere merker det.

Lørdag ble det gjennomført flere demonstrasjoner mot datalagringsdirektivet (DLD).  Demonstrasjonen viser at det er stor motstand mot å implementere direktivet i norsk rett, og at motstanden er bred: Samtlige politiske ungdomsorganisasjoner er motstandere av direktivet og av å innføre direktivet i Norge.

Datalagringsdirektivet har vært på høring siden januar. I disse dager går høringsfristen ut, og i den forbindelse forsøker PST å skremme: Norge vil bli mye mer utsatt for terrorisme og bli en frihavn for kriminalitet, hvis ikke direktivet blir innført. Overdrivelsene står i kø, og skremselspropagandaen fremføres uten nærmere dokumentasjon og med svært liten respekt for de opplagte dilemmaer en rettsstat står overfor i valget mellom effektivitet og kriminalitetsbekjempelse på den ene siden og fortsatt person- og integritetsvern på den annen. Tilhengerne av datalagringsdirektivet og, for den sakens skyld, alle andre etterforsknings- og registreringsmetoder som berører personvernet, bør egentlig takke Georg Apenes og alle andre voktere av personvernet for at de finnes. Uten dem hadde vi forlengst befunnet oss i det totalitære samfunn.

I forbindelse med demonstrasjonen på lørdag fikk noen av oss ekstra mye ros: Enkelte motstandere av EU-medlemskap mente – antagelig ikke helt uten ironi – at det var spesielt heroisk både å være for EU-medlemskap og mot datalagringsdirektivet. Vi setter jo på en måte noe av det kjæreste vi vet, nemlig EØS-avtalen, i fare ved å si nei til et direktiv som kanskje er EØS-relevant. Et nei til direktivet kan jo true EØS-avtalen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er flere grunner til at dette argumentet ikke er så godt som man kanskje kan tro:

For det første: Ja-siden er ikke primært tilhenger av EØS-avtalen. Såvidt jeg husker, er det bare ett parti som ser EØS-avtalen som den beste tilknytningsformen vi kan ha, og det er KrF. Andre mener at det er en avtale vi bør kvitte oss med, eller de mener at den er et nødvendig onde eller, til nød, et nødvendig gode mens vi venter og håper på noe bedre. Nei til EU og SV, for eksempel, er motstandere av både EU og EØS. Høyre og Arbeiderpartiet er for EU-medlemskap og ser på EØS-avtalen som en nest beste løsning – et nødvendig onde – så lenge Norge ikke er medlem.

Problemet med EØS-avtalen er at den er en husmannskontrakt. Vi blir i praksis tvunget til å implementere en enorm mengde regler i norsk rett – uten å ha noen mulighet for påvirkning. Og både fordi vi ikke kan påvirke, og fordi vi som regel kommer inn i prosessen lenge etter at debatten er ferdig i EU, blir det vanligvis heller ingen debatt her hjemme.

Men altså: Vi som er på ja-siden, er ikke på ja-siden fordi vi drømmer om passivitet, manglende påvirkningskraft og underkastelse. Vi er på ja-siden, fordi vi vil være med å ta ansvar for og forme Europa. Vi vil være med i EU, fordi vi da kan gjøre vår stemme gjeldende og ha en legitim plass i debatten om f.eks. datalagringsdirektivet. Vi regner ikke med å vinne alle politiske kamper i EU, for det gjør vi jo heller ikke i kommunestyret eller i Stortinget, men vi regner med å ha langt, langt større innflytelse innenfor enn vi nå har utenfor.

EØS-avtalen er, prinsipielt sett, ille nok som den er. Den ville være enda mye verre, hvis den også formelt tvang oss til å implementere alt som kommer fra EU. Men det gjør den ikke. Vi har en reservasjonsrett – vi kan nedlegge veto.

Det sier seg selv at en slik reservasjonsrett ikke bør brukes i utide. EØS-avtalen er (dessverre) svært viktig for Norge, og en slik avtale er ikke et leketøy for Norge. Men når det er alvorlig ment og når viktige prinsipper står på spill, er det selvsagt helt legitimt – og viktig – å bruke reservasjonsretten. Å betrakte det som spesielt imponerende at ja-siden vil gjøre det, virker som en nedvurdering av alvoret i vår motstand mot datalagringsdirektivet.

Et nei til direktivet vil selvsagt kunne ha konsekvenser. I verste fall setter det EØS-avtalen i fare. Men det er kanskje på tide å ta den egentlige debatten: Skal vi være medlem av EU eller skal vi ikke? Nesten alle syns nå å mene at EØS-avtalen er svært uheldig for norsk demokrati. Nesten ingen liker den. Nesten alle mener at vi enten bør melde oss helt ut eller helt inn. Så om resultatet skulle bli en ordentlig debatt om realitetene, så er det kanskje ikke så dumt?

For det annet: Når dette er sagt, må jeg også skynde meg å legge til at lite av dette er veldig sannsynlig. I en betenkning av juss-professorene Fredrik Sejersted og Finn Arnesen reises det spørsmål om hvorvidt EØS-trusselen overhodet er relevant når det gjelder datalagringsdirektivet. De mener at det kan argumenteres for at direktivet faller utenfor EØS-avtalens virkeområde og altså ikke er EØS-relevant – eller at det bare er svært beskjedne deler av EØS-avtalen som blir berørt, slik at konsekvensene av en eventuell reservasjon vil bli tilsvarende beskjedne.

Det er altså slett ikke sikkert at en reservasjon mot å innføre direktivet vil ha noen store konsekvenser. Dessuten er det jo fortsatt flere EU-land som selv har problemer med direktivet, hvorav Sverige er ett.

For det tredje: EØS-avtalen er en typisk pragmatisk avtale. Da vi ikke ble medlem av EU, måtte vi finne en annen løsning på et praktisk problem. Datalagringsdirektivet, derimot, berører svært viktige prinsipper i et liberalt demokrati – nemlig retten til privatliv, til autonomi og til å anses som uskyldig inntil det motsatte er bevist. Forvaltningen av slike prinsipper kjennetegnes nettopp av at det må gå en grense, og at de ikke kan selges ut bitvis, bare fordi det er bekvemt.

EØS-avtalen svekker norsk demokrati. Datalagringsdirektivet vil svekke det enda mye mer.

I boken Til forsvar for personvernet, som Civita nettopp har utgitt, skriver Lars Svendsen at frihet må innebære muligheten til å realisere det gode liv på ens egen måte.
 
Det er dette som er kjernen i det liberale demokrati, og det er denne kjernen som nå står på spill.

Lørdag ble det gjennomført flere demonstrasjoner mot datalagringsdirektivet (DLD).  Demonstrasjonen viser at det er stor motstand mot å implementere direktivet i norsk rett, og at motstanden er bred: Samtlige politiske ungdomsorganisasjoner er motstandere av direktivet og av å innføre direktivet i Norge.

Datalagringsdirektivet har vært på høring siden januar. I disse dager går høringsfristen ut, og i den forbindelse forsøker PST å skremme: Norge vil bli mye mer utsatt for terrorisme og bli en frihavn for kriminalitet, hvis ikke direktivet blir innført. Overdrivelsene står i kø, og skremselspropagandaen fremføres uten nærmere dokumentasjon og med svært liten respekt for de opplagte dilemmaer en rettsstat står overfor i valget mellom effektivitet og kriminalitetsbekjempelse på den ene siden og fortsatt person- og integritetsvern på den annen. Tilhengerne av datalagringsdirektivet og, for den sakens skyld, alle andre etterforsknings- og registreringsmetoder som berører personvernet, bør egentlig takke Georg Apenes og alle andre voktere av personvernet for at de finnes. Uten dem hadde vi forlengst befunnet oss i det totalitære samfunn.

I forbindelse med demonstrasjonen på lørdag fikk noen av oss ekstra mye ros: Enkelte motstandere av EU-medlemskap mente – antagelig ikke helt uten ironi – at det var spesielt heroisk både å være for EU-medlemskap og mot datalagringsdirektivet. Vi setter jo på en måte noe av det kjæreste vi vet, nemlig EØS-avtalen, i fare ved å si nei til et direktiv som kanskje er EØS-relevant. Et nei til direktivet kan jo true EØS-avtalen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er flere grunner til at dette argumentet ikke er så godt som man kanskje kan tro:

For det første: Ja-siden er ikke primært tilhenger av EØS-avtalen. Såvidt jeg husker, er det bare ett parti som ser EØS-avtalen som den beste tilknytningsformen vi kan ha, og det er KrF. Andre mener at det er en avtale vi bør kvitte oss med, eller de mener at den er et nødvendig onde eller, til nød, et nødvendig gode mens vi venter og håper på noe bedre. Nei til EU og SV, for eksempel, er motstandere av både EU og EØS. Høyre og Arbeiderpartiet er for EU-medlemskap og ser på EØS-avtalen som en nest beste løsning – et nødvendig onde – så lenge Norge ikke er medlem.

Problemet med EØS-avtalen er at den er en husmannskontrakt. Vi blir i praksis tvunget til å implementere en enorm mengde regler i norsk rett – uten å ha noen mulighet for påvirkning. Og både fordi vi ikke kan påvirke, og fordi vi som regel kommer inn i prosessen lenge etter at debatten er ferdig i EU, blir det vanligvis heller ingen debatt her hjemme.

Men altså: Vi som er på ja-siden, er ikke på ja-siden fordi vi drømmer om passivitet, manglende påvirkningskraft og underkastelse. Vi er på ja-siden, fordi vi vil være med å ta ansvar for og forme Europa. Vi vil være med i EU, fordi vi da kan gjøre vår stemme gjeldende og ha en legitim plass i debatten om f.eks. datalagringsdirektivet. Vi regner ikke med å vinne alle politiske kamper i EU, for det gjør vi jo heller ikke i kommunestyret eller i Stortinget, men vi regner med å ha langt, langt større innflytelse innenfor enn vi nå har utenfor.

EØS-avtalen er, prinsipielt sett, ille nok som den er. Den ville være enda mye verre, hvis den også formelt tvang oss til å implementere alt som kommer fra EU. Men det gjør den ikke. Vi har en reservasjonsrett – vi kan nedlegge veto.

Det sier seg selv at en slik reservasjonsrett ikke bør brukes i utide. EØS-avtalen er (dessverre) svært viktig for Norge, og en slik avtale er ikke et leketøy for Norge. Men når det er alvorlig ment og når viktige prinsipper står på spill, er det selvsagt helt legitimt – og viktig – å bruke reservasjonsretten. Å betrakte det som spesielt imponerende at ja-siden vil gjøre det, virker som en nedvurdering av alvoret i vår motstand mot datalagringsdirektivet.

Et nei til direktivet vil selvsagt kunne ha konsekvenser. I verste fall setter det EØS-avtalen i fare. Men det er kanskje på tide å ta den egentlige debatten: Skal vi være medlem av EU eller skal vi ikke? Nesten alle syns nå å mene at EØS-avtalen er svært uheldig for norsk demokrati. Nesten ingen liker den. Nesten alle mener at vi enten bør melde oss helt ut eller helt inn. Så om resultatet skulle bli en ordentlig debatt om realitetene, så er det kanskje ikke så dumt?

For det annet: Når dette er sagt, må jeg også skynde meg å legge til at lite av dette er veldig sannsynlig. I en betenkning av juss-professorene Fredrik Sejersted og Finn Arnesen reises det spørsmål om hvorvidt EØS-trusselen overhodet er relevant når det gjelder datalagringsdirektivet. De mener at det kan argumenteres for at direktivet faller utenfor EØS-avtalens virkeområde og altså ikke er EØS-relevant – eller at det bare er svært beskjedne deler av EØS-avtalen som blir berørt, slik at konsekvensene av en eventuell reservasjon vil bli tilsvarende beskjedne.

Det er altså slett ikke sikkert at en reservasjon mot å innføre direktivet vil ha noen store konsekvenser. Dessuten er det jo fortsatt flere EU-land som selv har problemer med direktivet, hvorav Sverige er ett.

For det tredje: EØS-avtalen er en typisk pragmatisk avtale. Da vi ikke ble medlem av EU, måtte vi finne en annen løsning på et praktisk problem. Datalagringsdirektivet, derimot, berører svært viktige prinsipper i et liberalt demokrati – nemlig retten til privatliv, til autonomi og til å anses som uskyldig inntil det motsatte er bevist. Forvaltningen av slike prinsipper kjennetegnes nettopp av at det må gå en grense, og at de ikke kan selges ut bitvis, bare fordi det er bekvemt.

EØS-avtalen svekker norsk demokrati. Datalagringsdirektivet vil svekke det enda mye mer.

I boken Til forsvar for personvernet, som Civita nettopp har utgitt, skriver Lars Svendsen at frihet må innebære muligheten til å realisere det gode liv på ens egen måte.
 
Det er dette som er kjernen i det liberale demokrati, og det er denne kjernen som nå står på spill.

I går skrev jeg hvordan partiene ofte karikerer og overdriver når de skal beskrive farene ved andre partiers politikk, og at dette nok oftest rammer Fremskrittspartiet mest.

Men det rammer også de andre partiene.

Av og til blir overdrivelsene så store at det bare virker utroverdig. Her er ett eksempel, som jeg tilfeldigvis så da jeg forleden leste Ny Tid.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I spalten "Unge stemmer" er det denne gangen Martin Henriksen fra AUF som skriver om Skoleforskjeller i 2011. La oss se på første avsnitt og ta det setning for setning:

Martin Henriksen (MH): Skolespørsmål kommer til å bli avgjørende også ved valget i 2011.

Kommentar fra meg (KC): Det kan tenkes, og i så fall er det imponerende. Skole har vært en hovedsak i mange valgkamper allerede, og det er bra!

MH: De ideologiske forskjellene er like store nå som før.

KC: Virkelig? Såvidt jeg kan bedømme, er de ideologiske forskjellene langt mindre enn før. Jeg tror også at de fleste observatører ser hva som har skjedd: Venstresiden har, etter 30 år, gitt opp sin motstand mot kunnskapsskolen. Det kan være flere grunner til det. En av dem er antagelig de mange undersøkelser som viser store mangler i elevenes kunnskaper og ferdigheter. Både SV (bl.a. ved Djupedal) og Arbeiderpartiet (bl.a. ved Huitfeldt) har innrømmet at venstresiden har gjort feil. SV har nå ansvaret for å gjennomføre en reform som ble foreslått og vedtatt av den forrige borgerlige regjering.

MH: Mens vår regjering satser på fellesskolen, ivrer høyresida fortsatt for å gjennomføre en storstilt konkurransereform med virkemidler som privatisering, rangering, stykkprisfinansiering og karakterbaserte inntakssystemer.

KC: Større og mer tilslørende ord er det vel nesten ikke mulig å bruke om de mikroskopiske forskjellene som finnes på dette området. En "storstilt konkurransereform" har jeg faktisk aldri hørt at noen partier i Norge går inn for, men delelementene er lettere å kommentere:
 
Det finnes ingen partier i Norge som går inn for "privatisering" av skolen. Derimot aksepterer alle partier at det etableres private skoler. Alle partier er også villige til å gi økonomisk støtte til enkelte private skoler. Forskjellen på de rødgrønne partiene og "høyresida" er at høyresiden vil gi støtte til alle private skoler som oppfyller bestemte krav til kvalitet, uavhengig av faglig profil på skolen – mens de rødgrønne i hovedsak bare vil gi støtte til religiøse skoler, pedagogiske skoler, idrettsgymnas og internasjonale skoler. Uansett er det neppe snakk om mer enn to – fem prosent av elevene som vil gå i private skoler. (I andre land kalles før øvrig de norske privatskolene for noe i nærheten av offentlige skoler, fordi de både er regulert, kontrollert og finansiert av det offentlige.)

Det er heller ingen partier som går inn for "rangering". Men høyresiden er for større åpenhet om resultater i skolen – omtrent slik det praktiseres i bl.a. Oslo. Denne åpenheten dreier seg om skolenes og ikke elevenes resultater og tar derfor fullt ut hensyn til personvernet. Dette helt i motsetning til skattelistene, som venstresiden er så begeistret for, og som inneholder opplysninger om individer og derfor kolliderer med hensynet til personvernet.

"Stykkprisfinansiering" er heller ikke et særlig relevant spørsmål for å skille høyresiden fra venstresiden. Skolen er stort sett finansert av rammefinansiering til kommunene – mens kommunene selv kan velge sin egen finansieringsmodell. Det er elementer av stykkprisfinansiering i mange kommuner, men det er ikke resultat av noen "storstilt" reform og er antagelig svært lite egnet til å skille høyre fra venstre. Gudmund Hernes døpte i sin tid om "stykkprisfinansiering" til "innsatsstyrt finansiering", antagelig for å skille Ap fra høyresiden, men noen substansiell betydning hadde det ikke.

"Karakterbaserte inntakssystemer" i videregående opplæring er meget bra, og det finnes i heldigvis i mange fylker. Det er synd og forbausende, hvis det bare er høyresiden som går inn for å bruke slike systemer, som, i større eller mindre grad, er basert på karakterer. Hvordan vil i så fall venstresiden bestemme inntaket, hvis man ikke skal ta hensyn til karakterer?

MH: De samme partiene (altså høyresiden) ser dessuten fremdeles ikke ut til å forstå at kvalitet koster penger.

KC: Joda, alle partier forstår at kvalitet koster penger. De forstår det så godt at det ikke er mulig å finne ett parti som er villig til å bevilge mindre penger til skolen enn de andre partiene. Alle vil bevilge mye, og de fleste partiene har også bevist det i praksis i regjering. Husker jeg ikke feil, har det også blitt vist at det er høyresiden som bruker mest i kommunene. Alt i alt bruker Norge nå mest i verden på skole, men det rare er: Vi har ikke best kvalitet i skolen. Så selv om kvalitet koster penger, er tydeligvis ikke penger en garanti for kvalitet. Dette sa jeg mange ganger da jeg var utdanningsminister, og nå sier også den rødgrønne regjeringen det. En del av dokumentene den skriver om ressurser i skolen er som en blåkopi av det Bondevik II-regjeringen skrev.

MH: Det til tross for at det er enighet i fagmiljøene om at bedre og mer læring forutsetter flere lærere og mindre elevgrupper.

KC: Stort mer feilaktig, for ikke å si løgnaktig, kan det vel nesten ikke sies. Problemet er vel omtrent nøyaktig det motsatte: Det er ikke enighet i fagmiljøene om at bedre og mer læring forutsetter flere lærere og mindre elevgrupper. Tvert om er det vel riktigere å si at det er temmelig bred enighet om det motsatte – om at bedre og mer læring ikke forutsetter flere lærere og/eller mindre elevgrupper. Det er jo dette som viser seg i både nasjonale og internasjonale undersøkelser: Norge bruker mest, men har ikke den beste skolen. Andre bruker mindre, men har en bedre skole. Tilsvarende forskjeller finnes mellom kommunene.

Martin Henriksen er helt sikkert ikke verre enn mange andre politikere. Men når det må brukes så mange stråmenn for å skape skiller i politikken, tyder det på at skillene i virkeligheten er små.

Kanskje for små.