Kristin Clemets blogg Her skriver jeg om ideer, verdier og politikk.

I dag er det lett å snakke seg varm om Europas og EUs problemer: Det er økonomisk krise, eurokrise og samarbeidsproblemer i EU. Stadig flere sier nei til norsk medlemsskap i EU, og Nei til EU smir mens jernet er varmt. Nei til EU er nemlig ikke bare en nei til EU-organisasjon – det er også en nei til EØS-organisasjon, som vil gjøre sitt beste for å undergrave EØS-avtalen som Norge har med EU. Uroen i LO, som kan forplante seg inn i LO-kongressen og til Arbeiderpartiets nominasjonsprosess, understreker alvoret i situasjonen. Saken er i seg selv alvorlig – men den kan også bli en “game changer” i valgkampen: Den skaper splittelse på rødgrønn side og utfordrer Ap-ledelsens autoritet, men den kan kanskje også hjelpe de to små nei-partiene SV og Sp.

Høyres Ine Eriksen Søreide har pekt på at statsministeren og Jonas Gahr Støre selv er skyld i EØS-bråket i egne kretser – fordi de ikke har lagt nok vekt på å diskutere og synliggjøre betydningen av EU og EØS for Norge.

Hun har rett. Selv da den store EØS-utredningen ble lagt frem, var det taust. Og da Regjeringen for et par år siden la frem sin store utenrikspolitiske melding – Interesser, ansvar, muligheter – ble den ledsaget av en beskjed om at EU ikke sto på dagsordenen, og at det dermed ikke var noe stort poeng å diskutere EU.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Høyre kan nok skryte av å være det partiet som, tross alt, snakker mest og mest positivt om EU. Nikolai Astrup har tidvis fremstått som en enslig svale. Likevel må vel også Høyre innrømme at heller ikke dette partiet alltid har ofret EU og EØS den oppmerksomhet de fortjener.

Det Regjeringen og våre folkevalgte mener om EU, EØS og vår tilknytningsform er for mange en dypt bevart hemmelighet. Men sannheten er at det er en voldsom diskrepans mellom det positive syn politikerne har og det inntrykk man kan få i den offentlige debatten. Jeg skriver “politikerne” i bestemt form flertall her, fordi det – utrolig nok – gjelder alle.

For hva sto egentlig i den stortingsmeldingen den rødgrønne regjeringen la frem?

Jo – meldingen var oppsiktsvekkende positiv i sin omtale av EU.

Regjeringen, som altså også består av nei-partiene Sp og SV, tror på et sterkt EU, både av hensyn til verden, Europa og Norge.

Meldingen var full av lovord:

EU “har vist evne til å handle der FN har hatt begrensninger.”

“EU spiller en sentral rolle i mange internasjonale spørsmål, som klima, Georgia-konflikten, Balkan, Iran/atomsaken, Somalia og Midt-Østen, og en viktig sikkerhetspolitisk rolle”

EU “har bidratt til å fremme stabilitet og solidaritet i Europa. (..) Også Norge nyter godt av at EU gjennom utvidelser til 27 land har bidratt til demokrati, politisk stabilitet og økonomisk utvikling i stadig større deler av Europa,” skrev Regjeringen.

Man måtte bruke lupe for å finne argumenter som talte for Norges utenforskap i meldingen, og selv med lupe fant jeg bare ett argument: Norge “har kunnet være en nøytral tilrettelegger på Sri Lanka og anerkjenne den palestinske samlingsregjeringen”.

I stortingsmeldingen listet Regjeringen opp Norges seks viktigste interesser i utenrikspolitikken. Og som tidligere statssekretær i UD, Vidar Helgesen, påviste på et Civita-møte etter at meldingen ble lagt frem: EU ble omtalt svært positivt og som helt avgjørende for Norge innenfor samtlige seks områder.

I sikkerhetspolitikken ble EU omtalt som et av Norges “ankerfester”. “EUs sikkerhetspolitiske relevans for Norge er stor, og vil sannsynligvis bli større”. Regjeringen tar derfor til orde for en “bred og dyp deltagelse i EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk”.

I engasjementspolitikken ble det fremhevet at EU og Norge står hverandre nær. Det gjelder i utviklingspolitikken, men også på de fleste områder som dreier seg om fred og forsoning. Norge “opptrer svært sjelden alene”, skrev Regjeringen, vi er avhengig av samarbeid med andre.

For å ivareta Norges økonomiske interesser mente Regjeringen at EØS-avtalen var “den kanskje viktigste oppgaven norsk utenrikspolitikk har”. WTO-forhandlingene ble fremhevet som en av de to viktigste sakene der EU kan gjøre en forskjell overfor USA og BRIC-landene. Klima er den andre viktige saken, og derfor er det “helt sentralt for Norge å delta i utviklingen av EUs miljøpolitikk”. I energipolitikken er EU av “særlig stor betydning for Norge”.

Norge har en “særlig dyp avhengighet” av den internasjonale rettsorden. Men Regjeringen festet sin lit til EU, for som den skrev: EU er “den viktigste internasjonale støttespilleren for en global rettsorden og global styring” som Norge kan ha.

Ingen tok dissens i Regjeringen da denne meldingen ble fremmet. Dette er altså det Ap, SV og Sp mener om EU og EØS.

Og hva mente Stortinget? Jo, Stortinget sluttet seg stort sett enstemmig til Regjeringens melding. I Innstillingen heter det bl.a.:

“Komiteen slutter seg til meldingens påpekning av at Norge har interesse av å ha en velfungerende tilknytningsform til EU som sikrer samarbeid med europeiske institusjoner og medlemsland. Meldingen fastslår at EØS-avtalen har bidratt til et intensivert samarbeid med EU de siste femten årene, og viser også til at Norge har fått en rekke samarbeidsordninger utover EØS-avtalen. Komiteen deler denne vurderingen, og påpeker at dette har bidratt til muligheter for norsk næringsliv og for norske borgere til å reise, studere og jobbe i andre europeiske land.

Meldingen argumenterer klart for at Norge nyter godt av og har interesse av det tette samarbeidet mellom EU-landene. Som eksempler kan nevnes demokratibygging og økonomisk utvikling i Øst- og Sentral-Europa, samarbeid om miljøutfordringer og det indre marked. Komiteen deler denne vurderingen.”

Alt oppsummert: Ine Eriksen Søreide har nok et poeng. Politikerne mener at EU er veldig viktig – og at EØS-avtalen er veldig viktig.

Men de har ikke sagt det tydelig nok.

Det har oppstått en debatt i mediene om hvorvidt det er riktig av Audun Lysbakken å ta pappapermisjon mens han er leder i SV og partiet har store problemer. Blant dem som ser ut til å mene at det er litt underlig, er Elin Ørjasæter , mens Lysbakken selv, naturlig nok, er uenig.

Etter min mening omhandler denne debatten så ulike forhold at man må presisere:

At Audun Lysbakken tar permisjon fra vervet som partileder i SV er egentlig ingen sak for offentligheten. Selvsagt står det enhver fritt å si hva man mener om det, men det er synsing. Han har rett til å ta permisjon. Hvorvidt det er klokt og fornuftig, er en sak mellom han og partiet som har valgt ham. Lysbakken sier selv at han har ønsket å ta permisjon, og at dette har vært klartgjort for partiet. Samtidig har han nok rett i at han i praksis ikke hadde så mye valg: Reaksjonene hadde nok vært enda sterkere, dersom nettopp SV-lederen, som har så sterke meninger om hvordan andre fedre bør leve sine liv, ikke selv levde opp til sin egen lære.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg syns heller ikke det er noe problem at stortingsrepresentanter tar persmisjon – enten de er mødre eller fedre. Det er 169 representanter på Stortinget, og man har et vel innarbeidet system med vararepresentanter, dersom noen må ha et langt fravær – og det er det mange som må ha, av ulike og helt legitime grunner. En stortingsrepresentant er selvsagt viktig, men han eller hun er ikke leder for en organisasjon og er altså, formelt og prinsipielt, fullt ut erstattbar under sitt fravær.

Det som derimot, etter min mening, er problematisk, er at så mange statsråder etter hvert tar ut lange permisjoner.

Som jeg har skrevet mange ganger før: En statsråd har ikke en jobb, men et ombud. Det finnes mindre enn tyve slik ombud i Norge. Det er et ombud de færreste innehar mer enn noen få år av sitt liv. Det er et ombud du har døgnet rundt 365 dager i året. Ombudet er unntatt fra svært mange av de lover og regler som gjelder for arbeidslivet generelt – som f.eks. reglene om arbeidstid. Riktig nok er det et (etter min mening ugjennomtenkt) press i samfunnet for å alminneliggjøre ombudene og gjøre dem til vanlige jobber – med de regler som ellers gjelder i arbeidslivet – men slik kan det aldri fullt ut bli. En statsråd er nemlig ikke ansatt i en organisasjon. Han eller hun er (reelt) utpekt av statsministeren til å sitte i Kongens råd – så lenge dette rådet ikke blir møtt med mistillit i Stortinget.

Innimellom er selvsagt statsråder fysisk borte fra “jobb”. De må ha litt fri, og de må ha litt ferie. De blir syke. En gang iblant skjer det noe, som gjør at de trenger en kort permisjon. I tillegg er de av og til inhabile, slik at de må fratre behandlingen av en sak.

Også i slike tilfeller har man et vel innarbeidet system for å ivareta oppgavene i statsrådens fravær: Man utnevner en sette-statsråd, dvs. at en av de andre statsrådene ivaretar den fraværende statsråds oppgaver mens han eller hun er borte.

Denne ordningen kan imidlertid ikke sammenlignes med den ordningen man har i Stortinget. En fraværende statsråd blir ikke erstattet fullt ut. Det er ingen i departementet som kan tre inn i statsrådens sted. Den nærmeste, nemlig statssekretæren, møter hverken i regjeringen, i statsråd eller på Stortingets talerstol. Det er dermed heller ingen som, fullt ut, kan overta de store og krevende lederoppgavene en statsråd har i et departement. En sette-statsråd kan ta seg av det rent formelle; lese opp saker i statsråd, fremme noen saker i regjeringen og kanskje delta i en og annen stortingsdebatt på vegne av sin kollega. Men det blir lett venstrehåndsarbeid, fordi sette-statsråden som regel har mer enn nok med sin egen statsrådsgjerning. En sette-statsråd er dessuten fysisk sjelden eller aldri til stede i det departementet han eller hun midlertidig er statsråd for.

Audun Lysbakken skriver dette på bloggen sin: “Det som ligger bak budskapet om at en leder ikke kan ta pappapermisjon er at menn egentlig kan velge bort barna sine.” 

Jeg er uenig. Poenget mitt er nærmest motsatt: Hverken menn eller kvinner behøver å velge bort barna sine. Men man bør kanskje av og til velge bort en jobb eller et verv, dersom det er vanskelig å kombinere barn og jobb på en forsvarlig måte. Det kan ikke være en menneskerett å kunne ha en hvilken som helst jobb uansett livssituasjon.

Vi kan ikke forlange at det skal være mulig å gjøre alt hele tiden. Livet består av valg. Velger man å få mange barn, velger man samtidig å jobbe litt mindre eller kanskje i litt andre jobber enn man behøvde å gjøre, dersom man valgte ikke å få barn.  Mange politikere er “supermennesker”; men ingen kan være to steder samtidig.

Med alt som er skjedd det siste året knyttet til styring av og ledelse i forvaltningen, kan det virke som om ordet ansvar har fått en ny betydning. På den ene side mener mange politikere at det ikke er viktig om en statsråd eller en politidirektør er på post når det brenner. På den annen side mener de samme politikerne at det er riktig å bli på post, selv når det avdekkes en katastrofal svikt under deres (kanskje fraværende) ledelse.

Jeg spør meg selv: Hva ville man ment, dersom konsernsjef Helge Lund i Statoil startet sin karriere i selskapet med noen måneders permisjon, samtidig som selskapet var involvert i korrupsjon og rot med økonomien? Og hva ville man ment, dersom sjefen for sikkerhet og beredskap i Statoil, hadde tatt ut permisjon rett etter at det hadde inntruffet en stor katastrofe i Nordsjøen – og konsernsjefen og styrelederen mente at det ikke var noe problem, fordi permisjonen var avtalt på forhånd?  Og hva hvis det etter ulykken ble klarlagt at beredskapsarbeidet i Statoil var preget av rot og ansvarsfraskrivelse og alt i alt så ille at katastrofen fikk langt større konsekvenser enn den ellers ville fått?

Ville noen krevd Helge Lunds avgang – og hva ville de sagt, hvis han sa at han ville ta ansvaret ved å bli sittende?

Forleden kommenterte jeg de forslagene Venstres programkomite har lagt frem når det gjelder en del vanskelige etiske spørsmål knyttet til moderne gen- og bioteknologi – som f.eks. surrogati, eggdonasjon og senaborter.

Mitt anliggende var å vise at også et restriktivt syn i slike spørsmål kan begrunnes liberalt. Sagt på en annen måte: Å tillate surrogati, eggdonasjon, senaborter og, for den sakens skyld, aktiv dødshjelp kan nok begrunnes med liberale resonnementer – men et forbud kan, etter min mening, også begrunnes liberalt. At det også kan begrunnes mer konservativt, sier seg selv.

Jeg har fått et langt, grundig og interessant svar fra lederen i programkomiteen i Venstre, Guri Melby, som mener at jeg nok er “litt konservativ”.  Det er jeg nok, men det betyr ikke – slik Melby legger til grunn – at det bare finnes ett liberalt standpunkt. Hvorvidt et standpunkt er liberalt, avhenger nemlig også av begrunnelsen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

La meg, i likhet med Melby, starte med et lite premiss:

Jeg støtter loven om selvbestemt abort til utgangen av 12.svangerskapsuke. Men: Jeg gjør det ikke i begeistring – snarere av nød – og jeg gjør det ikke fordi jeg mener at kvinner har “rett til å bestemme over egen kropp”.

Melby fremmer sitt syn på en underlig teknokratisk måte. Hun skriver bl.a. at  “vår abortlov har (..) som forutsetning at fostre før utgangen av 12.uke ikke har menneskeverd og rett til liv”, og at dette “står seg godt i et liberalt perspektiv”.

Hun legger til at et foster ikke er en “person” og derfor heller ikke har “menneskeverd” – og at man, riktig nok i vår kultur, først blir en “person” når man er født og er spedbarn – og; at dette “neppe (er) politisk omstridt”.

Melby mener videre at det er en “logisk følge av dagens abortlov” at kvinner bestemmer over egen kropp til 12.svangerskapsuke, og at dette gjør at også f.eks. surrogati, eggdonasjon osv. må tillates innenfor denne grensen.

Jeg ville lyve, hvis jeg sa at jeg ikke ble forbauset over å lese disse resonnementene.

Det skjer, objektivt sett, ingenting ved 12.svangerskapsuke, som gjør at et foster har mindre verdi før, og mer verdi etter, at man har passert denne grensen. Grensen er altså helt tilfeldig valgt. Lovgiver kan selvsagt ikke “forutsette” at et foster som er 11 uker og 6 dager ikke har “menneskeverd”, mens et foster som er 11 uker og 7 dager har menneskeverd. At et liberalt parti, som burde vite forskjell på lov/ulov og rett/galt, forholder seg så blindt og teknokratisk til loven i et slikt spørsmål, er – når sant skal sies – litt overraskende. Det er dessuten en gammel lov, som ble vedtatt da man visste langt mindre om fostre enn man vet i dag.

Melby er opptatt av å diskutere når et foster blir en “person“, ettersom det visstnok bare er “personer” som kan ha menneskeverd. Personlig (sic :)) syns jeg denne diskusjonen er merkelig og veldig søkt, men Melby er ikke helt alene. Både i vår egen og andre kulturer er det noen som er veldig opptatt av dette: Når blir man en person? Svarene varierer i både tid og rom: Noen mener at man blir en person ved 12 uker, andre mener at man blir det ved eller rett etter fødselen, mens atter andre mener at man blir en person først når man dør. Svarene varierer dessuten med den teknologiske utviklingen, så det man mener i dag, kan være ganske annerledes enn det man mente før. I riktig gamle dager var et foster lite verdt helt til det ble født – i dag ville vel ingen like tanken på å tillate abort i 30.uke.

Hva som menes med “person” kan vel dessuten også diskuteres, men jeg antar at man mener “menneske”:

Etter min mening er dette en voodoo-debatt, som dekker over det essensielle: Har det skjedd en unnfangelse, fins det et liv, og dette livet vil normalt bli et barn, dersom ingen, med vilje, avbryter livet. Det er selvsagt en ubehagelig tanke, men et samfunn som må pynte på sannheten ved å late som om det er en fundamental forskjell på et foster før og etter 12 uker, er igrunnen feigt.

La oss heller se sannheten i øynene: Abortloven er etisk veldig problematisk, men nødvendig. Å innrømme dette, gjør det nemlig mye lettere å unngå det berømte skråplanet: Selv om vi har fattet en etisk problematisk beslutning (som f. eks. å tillate selvbestemt abort til 12.uke), behøver vi ikke å fatte nok en etisk problematisk beslutning (som f.eks. å tillate enda senere aborter).

Eller for å bruke et eksempel fra Melbys egen blogg: Hun må ikke tillate eggdonasjon, bare fordi vi har tillatt sæddonasjon. Som menneske og politiker kan man erkjenne at man av og til må fatte beslutninger som er etisk problematiske, men derav følger ingen plikt til å fatte flere slike beslutninger, for at alt skal bli “likt” og “rettferdig”. Akkurat i dette tilfellet – som dreier seg om egg- og sæddonasjon – kan det dessuten argumenteres godt for at det også er vesentlige forskjeller som gjør at man kan behandle ulike tilfeller forskjellig.

Melby skriver at hun er imot anonym sæddonasjon fordi “alle har rett til informasjon om sitt opphav”. Jeg er uenig. Jeg mener ikke at alle har “rett til” informasjon om sitt opphav – for det har vi aldri hatt. Derimot mener jeg at staten ikke har rett til å frata noen muligheten til å finne frem til sitt opphav – og det er, prinsipielt sett, noe annet.

Abortdebatten står stille, men er også i bevegelse:

På den ene siden skjer det ingenting. “Alle” aksepterer nå selvbestemt abort og grensen på 12 uker. Det er, merkelig nok, like mange som tar abort som før, men det ser ikke ut til at så mange bryr seg. Det skyldes nok bl.a. at selve abortteknologien (jfr. abortpillen) er blitt enklere.

På den annen side er det en viss politisk bevegelse: Visse partier og kvinnebevegelser ønsker å gjøre det enda lettere å ta abort. I dag er det mulig å få abort også etter 12.uke, men da må man søke og få innvilget abort av en nemnd. Mange, bl.a. i Arbeiderpartiet, vil fjerne denne restriksjonen og heller utvide grensen for selvbestemt abort til f.eks. 16 eller 18 uker. Motsatt har man også en annen politisk strømning, idet f.eks. Høyres programkomite gjerne vil fjerne adgangen til å få en senabort på eugenisk indikasjon som selvstendig kriterium.

Mot dette kan man vurdere de mer folkelige strømningene: Selvsagt er det mange som tar – og tar lett på – abort. Men det er også en annen strømning – i retning av å betrakte fosteret som et selvstendig individ, barn eller subjekt. Da jeg var ung snakket Gro Harlem Brundtland om “celleklumper”. Nå er det ingen som snakker om det. Pga ultralyd og annen moderne teknologi har vi blitt stadig mer klar over hvordan fosteret – eller barnet – utvikler seg i mors mage, og at det ganske tidlig i svangerskapet er et fullt utviklet barn, selv om det ikke kan overleve utenfor mors mage. Derfor ber mange foreldre som får for tidlig fødte barn om begravelse – men mer tankevekkende: Også kvinner som tar abort, ber om begravelse.

Alt oppsummert virker det som om kvinner av i dag i stigende grad betrakter fosteret i magen som et selvstendig individ og ikke som en del av sin egen kropp. De ser på ultralyd, allerede i ca. 7.uke, hvilket kjønn barnet har. Da er det vanskelig å tenke på barnet som en “celleklump” eller et foster uten menneskeverd.

De standpunktene man tar i disse sakene, må ta i betraktning hvilke teknologiske muligheter vi får i fremtiden og hvilke verdier vi ønsker å fremme. I fremtiden vil vi i stigende grad kunne kvitte oss med barn vi ikke vil ha og bestille barn i vårt eget bilde.

Venstre er et parti som er veldig opptatt av å ta vare på naturen og miljøet, og som er villig til å føre en veldig restriktiv politikk for å nå dette målet.

Hva er grunnen til at Venstre ikke er like opptatt av å ta vare på det menneskelige miljø og menneskenaturen?

Oppdatering: Venstres Rebecca Borsch har gjort meg oppmerksom på at jeg her konkluderer som om Venstre allerede har tatt stilling til disse spørsmålene, og det er ikke tilfellet. Det som diskuteres er forslag fra et flertall i Venstres programkomite. Hva som blir utfallet av diskusjonen, og hvor Venstre til slutt  lander, vet vi først når Venstre har hatt landsmøte våren 2013.

Jeg har i en tidligere blogg skrevet om stortingspresident Dag Terje Andersens synspunkter på vararepresentanter til Stortinget som har sitt virke i kommunikasjonsbransjen, sist eksemplifisert med FrPs representant Sylvi Listhaug, som for tiden er ansatt i First House.

I går deltok jeg i en Dagsnytt 18-debatt med Andersen om saken, og siden denne debatten ble litt kaotisk, utdyper jeg mine synspunkter her.

Mitt anliggende er dette:

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I Norge kan alle (med noen få unntak) velges til Stortinget, og ingen er inhabile. Stortingsrepresentanter kan altså, i motsetning til statsråder og embetsverk, delta i behandlingen av saker som berører dem, fordi alle anses meningsberettigede og habile. De er valgt for å representere sitt folk og har, pr definisjon, forutinntatte meninger og standpunkter, f.eks. om å ville støtte en liten særinteresse som kanskje de selv også tjener på – noe som altså er legalt og legitimt.

Hvorvidt en person faktisk blir valgt til Stortinget, avhenger av at vedkommende får den nødvendige tillit – først fra sitt parti (som i praksis har monopol på å nominere kandidater) – og deretter fra velgerne. Vedkommende parti eller kandidat kan stille opp spesielle vilkår på forhånd, men det tilhører sjeldenhetene. Men for å ta et eksempel: Et parti kan f.eks. stille betingelser om at vedkommende kandidat må bo i fylket – og en kandidat kan f.eks. ta forbehold for deler av programmet han eller hun skal bli valgt på. Dette er ikke juridiske bindinger, men det vil være moralske og politiske bindinger.

En representant som er lovlig valgt – og som ikke har brutt noen “kontrakt” vis a vis sitt parti eller sine velgere – fortjener stortingspresidentens respekt.

Stortingspresidenten er stortingsrepresentantenes talsperson og “tillitsmann” og bør, etter min mening, behandle alle stortingsrepresentanter likt – og ikke bidra til å svekke tilliten til eller så tvil om integriteten til noen representanter som er lovlig valgt.

Dette kan ikke hindre stortingspresidenten i å ta opp prinsipielle spørsmål for å beskytte Stortingets integritet og respekten for de folkevalgte. Men slike prinsipielle spørsmål bør tas opp på – ja, en prinsipiell måte – løsrevet fra aktuelle representanter som er lovlig valgt og ikke har gjort noe galt.

Dag Terje Andersen har vært spesielt opptatt av kommunikasjonsbransjen.

Vi kan tenke oss flere prinsipelle spørsmål som kan være verdt å drøfte i den forbindelse:

* Ett av dem er spørsmålet om åpenhet om oppdragsgivere og kunder – og om vi kan ha stortings- eller vararepresentanter som ikke forteller hvilke kunder eller klienter de har.

* Et annet er spørsmålet om fordeler av vedtak som treffes – og om stortings- eller vararepresentanter skal kunne delta i behandlingen av saker som gir dem økonomiske eller andre fordeler og om vi i så fall bør få vite hvilke fordeler det er.

* Et tredje er spørsmålet om lobbyvirksomhet og om vi kan ha stortings- eller vararepresentanter som har lobbying som virke.

Etter min mening vil det ha meget vidtrekkende konsekvenser, dersom vi skulle forsøke å forby visse yrker eller en viss type virksomhet, eller påby åpenhet om alle kunde- og klientforhold. Det kan føre til uoverskuelige konsekvenser og skape grobunn for nye problemer – samtidig som det vil svekke det grunnleggende demokratiske systemet vi har i dag, som innebærer at alle kan velges, og at alle er habile.

Noen eksempler:

Hvis klientlistene til kommunikasjonsbyråene ikke kan være hemmelige: Hva da med advokater, revisorer, leger, konsulenter og folk som jobber i interesseorganisasjoner for spesielle medlemmers interesser?

Eller hva hvis man ikke kan delta i behandlingen av saker, der man selv har en potensiell fordel eller interesse? Hva da med bønder, fagforeningsfolk, journalister, ansatte i interesseorganisasjoner eller i de i frie yrker som har (kjente eller ukjente) klienter?

Og hvis man vil forby lobbyister å være stortingsrepresentanter: Hvem er de? Er det ansatte i kommunikasjonsbyråer, eller er det primært ansatte og tillitsvalgte i den svært lange rekken av interesseorganisasjoner i Norge?

Etter min mening er det beste å beholde det systemet vi har: Alle kan velges. Ingen er inhabile. Partiene, og dernest velgerne, avgjør om de har tillit til en oppstilt kandidat. Hvis kandidaten gjør noe som i løpet av stortingsperioden ikke er tillitvekkende, kan han eller hun kastes i forbindelse med neste nominasjon eller valg. Sagt med andre ord: Jeg kan gjerne, som velger, si meg misfornøyd med at Sylvi Listhaug ikke oppgir hvem hun har som kunder. Men det er forskjell på velgerne og en stortingspresident.

Mot disse resonnementene syns jeg argumentasjonen fra Andersen halter:

Han sier at han ikke har uttalt seg om Sylvi Listhaug – men det er nettopp det han har gjort. Han har uttalt seg om henne og andre i samme bransje. Flere enn Sylvi Listhaug har nemlig følt seg provosert av stortingspresidentens uttalelser. En av dem sendte et brev til Andersen og spurte hva han egentlig mente og fikk da til svar at det ikke foreligger skrevne regler, men at Andersen likevel mente at man bør “avstå(r) fra å ta arbeid som med rette kan gi grunnlag for spørsmål om skjult rolleblanding”.  “Det er viktig at (vedkommende) ikke bringer seg selv i en situasjon hvor det kan stilles spørsmål ved (vedkommendes) uavhengighet”, sa Andersen – og gjorde dermed akkurat det jeg mener han ikke skal gjøre: Han svekket tilliten og reiste tvil om integriteten til en navngitt stortingspresentant, som var valgt på lovlig måte.

Man må spørre: Hvorfor reiser ikke Andersen pekefingeren mot andre? Er det ingen på Stortinget, hvis integritet det kan stilles spørsmål ved? Og er det ingen andre yrker som er like farlige, sett med stortingspresidentens øyne?

I Dagsnytt 18 mente Andersen at leger ikke var i samme kategori. De har visstnok bare taushetsplikt i forhold til sine pasienter, hvilket ikke påvirker de beslutningene de fatter. Men hva med en lege som driver en klinikk for plastisk kirurgi – eller en privat klinikk som er avhengig av å tjene penger og derfor sterkt avhengig av visse grupper pasienter og politikernes rammevilkår?

Andersen sa også at resonnementet ikke gjelder advokater, fordi straffesaker avgjøres av domstolen og ikke av Stortinget. Men hva med forretningsadvokater med klienter med store interesser knyttet til f.eks. skattereglene, reguleringsregimet eller andre rammevilkår for næringslivet?

I tillegg uttalte Andersen seg som om det nærmest var feil av Listhaug å velge en jobb i kommunikasjonsbransjen etter at hun ble valgt til vararepresentant til Stortinget. Men Listhaug har ikke gjort noe ulovlig, og hun har ikke inngått noen kontrakt med sitt parti eller sine velgere om at akkurat kommunikasjonsbransjen (eller hemmelige kundelister) var forbudt område for akkurat henne.

Andersen påstår at velgerne har “rett til å vite” hvilke interesser stortingsrepresentanter har, og at det “skal være offentlig” at en stortingsrepresentant f.eks. sitter i et styre.

Det er en sannhet med modifikasjoner. Det er for det første feil at verv og formelle interesser “skal” være offentlig. Stortinget har riktig nok et register, men det er frivillig å registrere sine verv og interesser der. I teorien kan alle stortingsrepresentantene være konsulenter for “hemmelige” klienter som vi velgere ikke vet om.

Det er også feil at velgerne har “rett til å vite” hvilke interesser stortingsrepresentanter har. Det står ikke noe sted, meg bekjent, og det er heller ikke lett å definere hva en “interesse” er. Bare de siste par dagene har vi blitt minnet om at politikere ikke alltid fatter beslutninger basert på det de selv mener, på flertallets interesser eller hensynet til helheten. Det bør være nok å minne om de økte tollsatsene vi nå skal få – og den famøse Brustadbua, som åpenbart var presset igjennom av LO mot Brustads egen vilje – uten at velgerne har fått vite det før nå, 15 år etter.

Men vi velgere er selvsagt i vår fulle rett til – gjennom partiene og gjennom valg (og i parantes bemerket: velgerne burde få mer og partiene mindre makt, men det er en annen sak) – å forlange svar på de relevante spørsmål vi måtte stille til de som er kandidater til å bli stortingsrepresentanter.

Men det er vi som skal stille spørsmålene og stille krav.

Hvis stortingspresidenten vil gi oss råd, bør han gjøre det på et mer generelt og prinsipielt grunnlag enn han gjør nå.

For akkurat nå har vi inntrykk av at han bare har fått en spesiell bransje i halsen, og at det går utover lovlig valgte representanter som tilfeldigvis har sitt virke der.

I går fikk vi vite hvordan Venstre sin programkomite har forsøkt å finne frem til konsekvent liberale standpunkter i de nye gen- og bioteknologiske spørsmålene som nå reises, bl.a. om surrogati og eggdonasjon.

Venstres resonnement er, slik jeg forstår det, som følger: Hvorvidt et menneske vil gjøre bruk av f.eks. eggdonasjon eller surrogati er et etisk spørsmål som ikke lovgiver kan ta stilling til, men som må være opp til den enkelte, bl.a. ut fra tanken om at vi alle har rett til å bestemme over vår egen kropp. Men Venstre ønsker å forby kjøp og salg av surrogati, den må være altruistisk – og partiet vil – i god liberal ånd – ikke at staten skal tilby tjenestene. Folk må altså finansiere surrogati og eggdonasjon selv.

Dette er begrunnelser som skiller seg fra dem som har vært brukt av de partiene som tradisjonelt har villet gå lengst i å ta i bruk teknologien, nemlig Arbeiderpartiet, og delvis også FrP. Arbeiderpartiet har, helt siden tidlig på 90-tallet, gitt en mer teknokratisk begrunnelse: Det som var teknologisk mulig, måtte også være mulig – og grensene har ofte blitt flyttet av “rettferdighetshensyn”, fordi noe skal være likt for alle. Hvis noen kan få tidlig ultralyd, må alle få det. Hvis noen kan få tak i anonym sæd, må alle få det. Hvis sæddonasjon er ok, må også eggdonasjon være ok. Hvis staten hjelper noen med å få barn, må staten hjelpe alle osv. Dette er den samme typen begrunnelser som interesseforeningen for de ufrivillig barnløse bruker: Ufrivillig barnløshet er en slags sykdom, og det er “urettferdig” og “diskriminerende” at ikke staten hjelper dem med å få barn med de teknologiske mulighetene som finnes, siden staten allerede hjelper noen.

Den etiske debatten har vært mye mer tydelig i de andre partiene. I KrF, selvsagt, men også i SV og Høyre. Der har det også vært tydelige fløyer som har hatt et mer restriktivt syn enn Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet har hatt.

Men hvordan skal man egentlig karakterisere det mer restriktive synet i disse spørsmålene? Er det konservativt, eller er det liberalt?

Slik mange i Venstre og de fleste liberalister formulerer seg, er det liberale å tillate både senaborter og ulike måter å få barn på – med bruk av f.eks. eggdonasjon og surrogati.

Selv oppfatter jeg meg som verdiliberal. Jeg har f.eks. alltid hatt et liberalt syn på samlivsformer mellom homofile, butikkenes åpningstider eller muligheten til å nyte alkohol. Jeg har derfor spurt meg selv: Er jeg likevel ikke liberal, siden jeg har et mer restriktivt syn i mange gen- og bioteknologiske spørsmål?

Spørsmålet ble særlig påtrengende tidlig på 1990-tallet, da jeg som stortingsrepresentant i Høyre kjempet for partnerskapsloven, samtidig som jeg altså hadde et restriktivt syn bl.a. på senabort – mens partiets ledelse inntok den motsatte posisjon: De syntes senabort var ok, men var mot partnerskapsloven. Hvem var da verdiliberale, og hvem var verdikonservative?

Jeg tror at det som skiller Venstres og liberalistenes tenkning fra min og mange andres tenkning i disse spørsmålene er synet på (det potensielle) barnet.

Er (det potensielle) barnet part i saken, eller er barnet nærmest en ikke-eksisterende størrelse i de vurderingene som må gjøres?

Jeg legger merke til at f.eks. Venstres programkomite bare snakker om de som vurderer å ville gjøre bruk av surrogati eller eggdonasjon – og at det ikke er noen refleksjoner omkring barnet. Barnet virker bare å være et middel eller en konsekvens av andre menneskers valg.

Men dersom man ikke betrakter (det potensielle) barnet som luft eller som en ting som man bare kan bestemme over – men, tvert om, som en part i saken – en part med sin egen integritet, sine egne interesser og krav på respekt- ja, så vil også tenkningen omkring disse spørsmålene bli annerledes. Da vil sentrale liberale begreper knyttet til frihet, ansvar og autonomi få et helt annet innhold. Et (potensielt) barn kan riktig nok ikke ivareta sine egne interesser – i likhet med mange andre, som heller ikke kan ivareta egne interesser – men i et liberalt rettssamfunn overlater man likevel ikke til den sterkeste parten å fatte ensidige beslutninger uten hensyn til den svakeste partens interesser. I et liberalt demokrati tar man også hensyn til mindretallet og til dem som ikke kan la høre fra seg.

Derfor kan det, etter min mening, også være et klart liberalt standpunkt å ta stilling mot eggdonasjon og mot surrogati – ikke bare privat, men også qua lovgiver.

Å si at lovgiver ikke kan ta stilling i etiske spørsmål, holder nemlig ikke. Det er f.eks. forbud mot å  begå fysiske og psykiske overgrep mot andre. Det er ikke overlatt til den enkeltes etiske overveielser.

Men slik kan man også se på mange av de nye måtene å skape barn på. Dersom man kan skape et barn med flere foreldre – hvorav noen er ukjente – kan det betraktes som et overgrep og en integritetskrenkelse mot det kommende barnet, som – i likhet med alle oss andre – er et individ. Akkurat som det var et overgrep mot mange barn som kom til verden ved hjelp av sæddonasjon at Stortinget, forut for unnfangelsen, fratok dem enhver mulighet til å finne frem til sitt opphav, fordi opplysningene om sædgiver ble destruert. Dette er heldigvis en beslutning Stortinget nå har gjort om, men den illustrerer poenget.

Det kan sikkert betraktes som verdikonservativt å innta et restriktivit syn i mange av disse svært vanskelige spørsmålene.

Etter min mening kan det imidlertid også betraktes som liberalt.

Hvordan Støre vil vurdere disse spørsmålene gjenstår å se: Vil verdiene styre han, eller blir det teknologien?

24.07.1992  skrev Bente Engesland denne artikkelen i Aftenposten:

MAKTELITEN Politikerne er makttaperne

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Politikerne har mistet makt, men tapte skanser kan gjenvinnes. – Politikerne har en klar oppgave i få ned arbeidsledigheten, mener Jens Stoltenberg og Kristin Clemet. I ren avmakt synes stadig flere å tro at arbeidsmarkedet er overlatt til de frie markedskreftene.

– Men politikere har virkemidler som ikke brukes, hevder
både den liberalkonservative Clemet og sosialdemokraten Stoltenberg.
 

– Vi kan og bør samle oss om noen viktige grep, som å kutte ned på næringsoverføringer. Det vil gi større rom for arbeidsplasser som har livets rett, erklærer de tostemt.

Også på andre områder er de to av samme slag. Kristin Clemet og Jens Stoltenberg tilhører den moderne politikergenerasjon, med økonomiskakademisk ballast og internasjonal orienterinssans.
Som eksmaktutrederne Gudmund Hernes, Ole Berrefjord og Johan P. Olsen sa ved innledningen til Aftenpostens maktserie, er det siste en forutsetning for innflytelse i 1990årene.
Men begge føler stigende frustrasjon over at partienes handlingsfrihet krympes. Flukten fra politikken og folkets forakt skremmer.

Kristin Clemet sier det rett ut:

 – Fra å ha et renommé som prestisjefylt, er politikk blitt stigmatiserende. V i risikerer at rekrutteringen svikter helt, og at bare “de dårligste” vil være med. Politikken gir tydelige signaler om avmakt.

Jens Stoltenberg synes det er et stort problem at partiene ikke vet hva de vil med samfunnsutviklingen. De famler i jakten på en samlende visjon.

Misstillit I krisestemningen av mistillit og mistro bør alle partiene sette seg rundt samme bord og drøfte hvordan tillit kan gjenvinnes, foreslår Clemet.

De to er vokst opp med politikk, den ene datter av Høyres mangeårige generalsekretær Fridtjof Clemet, den andre sønn av landets utenriksminister Thorvald Stoltenberg. Gjennom egne verv og posisjoner har de selv vist handlekraft og påvirkningsevne.

 Om de for tiden er “menige” i Stortinget, er de ikke nettopp avmektige. Men hvordan ser de på sin egen arbeidsplass?

 Makten er ute

– Forestillingen om at alt var så mye bedre før, tror jeg ikke på. Men Stortinget og Regjeringen har ikke så mange virkemidler lenger. Nasjonal kontroll over økonomien er vanskelig – om ikke umulig – fordi så mange betingelser bestemmes internasjonalt. Hvis vi skal ha håp om å sikre høyere sysselsetting, må Norge delta mer i forpliktende internasjonalt samarbeide, sier Stoltenberg, og tenker på EF.
Kristin Clemet er enig.

– Den teknologiske utviklingen har ført til at politikken har mistet makt. Det kan man mene er positivt eller negativt, men politikerne må iallfall erkjenne at styringen i større grad er overlatt til markedet og tilfeldige krefter, fremholder hun.

Gir fra seg makt

– Dessuten har politikerne selv gitt fra seg innflytelse, til forvaltningen og sterke interessegrupper. Vi politikere kompenserer tapet ved å påta oss oppgaver som vi ikke burde gjort.
Vi pusler med knøttsmå ting som å flytte en stilling hit eller dit. Slik har vi makt, men på gale områder, fortsetter hun.

– Har større konsentrasjon i næringslivet gitt den økonomiske makteliten mer makt på bekostning av de folkevalgte? Har næringslivstopper tatt kontrollen i det norske samfunn?

– Nei, jeg tror aktører i næringslivet har betydelig makt, men på et begrenset område. Jeg har vanskelig for å se at de truer folkevalgt makt. Tilsynet med finansinstitusjonene og prismyndighetene sørger dessuten for at markedet er blitt mer gjennomsiktig, sier Clemet.

– Enig i det. Men mange av de økonomiske aktørene opptatt av å tilegne seg kontroll over markedet, og dermed oppheve konkurransen, blant annet gjennom fusjoner. Det undergraver filosofien om at prisene bestemmes i et fritt marked. Norges Bank har undersøkt bankog forsikringsfusjoner, og kommet til at de hverken har fremmet effektivitet eller produktivitet.
Det er alvorlig, sier Stoltenberg.

 Pressemakt

– Hvem er motkreftene for politikerne, som gjør at dere ikke klarer å sette prinsipper ut i livet?

– Vi er selv motkreftene i systemet, fordi vi gjør oss til offer for en presse som er særinteressenes budbringer, hevder Clemet.

 Hun mener politikere er redde for å bli tråkket på tærne, men at de vil tjene på å være mer motstandsdyktige mot press og presse.

– Jeg håper du har rett, men er i tvil, sier Stoltenberg.

– SV og Senterpartiet går frem, partier som tar helhetsansvar går tilbake. Men jeg tror også politikere med fordel kan slutte å danse så mye etter pressens pipe.
Problemet med pressen som politisk aktør, er at den ikke blir gjenstand for det samme kritiske søkelys som andre maktorganer, mener han.

Politikerforakt

Politikerforakten kan ikke brytes ned uten medienes “hjelp” , mener de to, men innrømmer at politikere selv gjør seg til lett bytte for forstørrelser og forenklinger.

For å ta tilbake noe av makten som gikk tapt, kreves det institusjonelle endringer som rett og slett gjør det lettere å være folkevalgt. Arbeidsvilkårene må bli bedre og partiene må få større sekreteriatskapasitet for å konkurrere med ekspertisen i organisasjoner og forvaltning.

 Clemet mener at politikerne har etablert systemer som manipulerer dem selv; forvaltningen har for mange nivåer, Regjeringen for mange medlemmer og styringen er for komplisert.

 – Ofte er ambisjonene også urealistiske. Det er for eksempel ikke nødvendigvis riktig at miljøpolitikken er dårlig. Kanskje er ambisjonene for store, mener hun.

– Det er jo et paradoks at Stortinget bruker ukevis på budsjettene, mens regnskapet bankes gjennom på fem minutter.

Fra å være prestisjefylt er politikk blitt stigamatiserende.
Vi bør gjenreise mer av det politiske teater og de formelle formene.
KRISTIN CLEMET Stortingsrepresentant for Høyre, tidligere arbeidsog administrasjonsminister, leder for Høyres prinsippprogram som ble vedtatt på årets landsmøte.
Bankkrisen viser hvordan markedsaktørene forvaltet friheten de fikk på 1980 tallet katastrofalt dårlig.
JENS STOLTENBERG Møtende varamann for Arbeiderpartiet i Stortinget, tidligere statssekretær i Miljøverndepartementet, leder for Oslo Arbeiderparti.

© Aftenposten

Kjetil Solvik-Olsen og Ola Borten Moe har takket nei til gjenvalg. Det har ledet til en debatt om rekrutteringen til politikk og om arbeidsvilkårene for stortingsrepresentantene, bl.a. i Klassekampen i dag.

Det har skjedd før.

I VG 13.09.1992, altså for 20 år siden, skrev Hanne Skartveit denne reportasjen:                         

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

FLUKTEN FRA POLITIKKEN

Da AUF-lederen Turid Birkeland takket nei til det som for mange politikere fortoner seg som selve drømmen, en plass ved Kongens bord, føyde hun seg pent i inn i den hurtigvoksende rekken av unge og lovende som sier takk og farvel til en politisk karriere.

Rekrutteringskrisen og de mange avhopperne rir norske partier som en mare, noe som kan svekke kvaliteten på norsk politisk virksomhet langt inn i år 2000.

VG avdekker her hovedårsakene til et av norsk politikks største problemer i 1990-årene: Hvorfor er ikke politikken lenger attraktiv som yrke for mange samfunnsengasjerte og politisk opptatte unge mennesker? Og hvorfor hopper mange politikere av på et tidspunkt da de fortsatt har mye å gi?

AVSTAND: Gapet mellom politikerne og folket blir for stort.

PERSONSTRID: Det går for mye energi til indre personstrid.

MISTENKELIGGJØRING: Ofte ser politikerne hverandre som konkurrenter i stedet for som medspillere.

AUF-leder Turid Birkeland er ikke nådig i sin beskrivelse av skyggesidene ved politikken.

Man blir lett vridd i hodet av å leve i et så snevert miljø. Det er langt fra den virkeligheten folk flest lever i, sier Birkeland til VG.

Nå er hun på vei ut av aktiv politikk, i hvert fall for en stund. Hun vil bruke andre sider ved seg selv, ha tid til å gjøre andre ting enn å fly i møter

Fargeklattene forsvinner

Jeg går ut av politikken fordi jeg vil gjøre noe annet med livet mitt, ikke fordi politikerkulturen er slik den er. Det er snarere en utfordring til å fortsette, sier Turid.

Jeg har lenge lurt meg selv til å tro at jeg lever et vanlig liv, og at jeg har god kontakt med gamle venner. Egentlig vet jeg jo at det ikke er sant. Jeg føler behov for å hoppe inn i virkeligheten igjen, sier hun.

Hun frykter at politikerne blir stadig mer like og stadig mer strømlinjeformet. Det er en sterk sosialiseringsprosess og mange ulike krav og forventninger som gjør at det blir vanskelig å bryte med skjema.

Politikken fungerer ofte slik at fargeklattene forsvinner eller enda verre, at de som er fargerike og spesielle, blir som alle de andre når de kommer i posisjoner, påstår AUF-lederen.

Når rekrutteringen blir snever, og de som blir rekruttert, blir mer like, så bidrar det til at avstanden mellom de folkevalgte og folket øker. Det gir grobunn for økt mistillit til politikerne, og dermed blir politikken enda mindre fristende for mange, sier hun

Liv og lære

Avstanden mellom folk og folkevalgt oppstår også fordi det er så langt mellom liv og lære for heldagspolitikeren.

Man er politiker 24 timer i døgnet. Vi sier at det er viktig å være aktiv i nærmiljøet, men har ikke tid til å delta der vi bor. Jeg snakker mye om at det er viktig å ha kontakt med innvandrere, men har ikke selv tid til å ta kontakt, selv om jeg bor i den bydelen der det kanskje er flest folk fra andre kulturer. Det skaper avstand når politikerne sier e´n ting og gjør noe annet, sier hun.

Deler av den politiske kulturen er usunn, sett med Birkelands øyne. Hvis man sier nei til et møte en helg fordi man vil være sammen med kjæresten sin, så er ikke det godtatt. Hvis man derimot sier nei fordi man skal på et annet møte, så er det helt greit

Strømlinjeformet

For meg handler dette dypest sett om hvordan man ser på medlemmer og tillitsvalgte. Ser man dem som en del av maskineriet, som et middel for å nå et mål? Det snakkes om at det skal være høyt under taket, men det oppleves ikke alltid sånn. Snarere tvert imot, det oppleves som om kravet er å være mest mulig strømlinjeformet. Dette er et problem som ikke bare gjelder Ap, jeg tror alle partiene er rammet av disse tingene, sier hun.

Birkeland tror at mange unge forsvinner ut av politikken fordi det er en usikker fremtid.

Mange av dem som hopper av, gjør det fordi de ønsker et eget ståsted utenfor politikken. Som politiker har man ingen garanti om noe som helst, derfor er det viktig å sikre seg, sier hun.

AUF-lederen føler at den interne maktkampen tar for mye tid og krefter. Det blir for mye mistenkeliggjøring av personer og motiver

Kreftene tappes

Jeg synes det er lettere å ta masse kjeft fra en sint pensjonist enn å bli del av en intern personstrid. Det er her kreftene tappes, sier Turid.

Krefter måles, innstas veies, posisjoner skal forsvares og nye posisjoner skal vinnes.

Det å snakke direkte uten å legge diplomatiske fingrer imellom, det å vise ren ærlighet kan være vanskelig, sier hun

Men helsvart er bildet ikke.

Alt dette er jo en utfordring, i stedet for å gi opp må man gå på med krum hals og forandre det som er galt. Og politikken har gitt meg mye fin erfaring og mange av de beste vennene jeg har. Når jeg nå går ut av politikken, er det fordi jeg vil gjøre noe annet. Og hvis jeg skal tilbake til politikken noen gang, så vil jeg være sikker på at det er det jeg vil, sier hun

 – IMAGE VIKTIGERE ENN RESULTAT

KAI HENRIKSEN HAN VAR en av de unge og lovende i Høyre. I 16 år besto livet hans av politikk, politikk og politikk. For to år siden tok han et valg. Nå er han i det private næringsliv, og føler selv at han får utrettet mye mer der enn han hadde gjort hvis han hadde valgt politikken som levevei

Uten ansvar

Kai Henriksen (36) ble medlem i Ski Unge Høyre i 1974. Det var EF-saken som hadde vekket hans politiske engasjement. I 1984 ble han leder i Unge Høyre.

Tidligere utenriksminister Svenn Stray har hatt ham i sin stab, det hadde også tidligere Høyre-leder, avdøde Rolf Presthus. Kai Henriksens siste innsats som heldagspolitiker var da han jobbet som politisk rådgiver hos daværende handelsminister Kaci Kullmann Five. Sommeren for to år siden valgte han å forlate toppolitikken til fordel for økonomisk utdannelse i USA.

I det private næringsliv har du et helt klart definert ansvar. Du blir målt etter hva du gjør, og du er ansvarlig for andre mennesker. Alt dette savnet jeg i politikken. I den grad man blir målt i politikken, så handler det mer om image enn om faktiske resultater, sier Henriksen til VG.

De første 10 årene han var aktiv i politikken, leste han alt i et positivt lys

I glasskule

Etter hvert syntes jeg det politiske miljøet ble veldig snevert. Det fungerer på mange måter som en glasskule. Man tilbringer det aller meste av tiden der; også fritiden. Det blir mindre tid til å dyrke venner og familie, kunst, kinoturer . . . Alt det andre mennesker ser på som normalt blir sjeldent når man lever slik. Etter hvert ville jeg ut av glasskulen, sier han.

Måten partiene plukker ut sine kandidater til ulike verv på, må ifølge Henriksen også ta mye av skylden for dette.

Det tas hensyn til kjønn, geografisk tilhørighet, yrkesbakgrunn og andre ytre kriterier. Da blir det ikke plass til dem som ikke passer inn i mønstret, de som tenker friskt og annerledes blir borte, sier han.

Henriksen er også kritisk til hvordan politikken fungerer i praksis

Stivt system

Særinteressene står så sterkt i Norge. Det ser vi også på måten både politikken og byråkratiet er organisert på. Landbrukskomiteen i Stortinget kjemper sammen med byråkratene i Landbruksdepartementet mot de andre politikerne og byråkratene, som har andre felter de kjemper for. Slik blir hele systemet både stivt og oppstykket, og det blir lite rom for dem som tenker helhet, sier han.

Det faktum at nesten hele statsbudsjettet er bundet opp i faste utgifter, gjør ikke handlefriheten noe større, mener han.

Konsekvensen blir at mange stortingsrepresentanter blir opptatt av enkeltsakene som for eksempel hvor flyplasser, høyskoler og stamveier skal ligge.

Politikerne burde konsentrere seg om at det skal bygges ny vei eller flyplass eller hva det måtte være, ikke hvor. Men han har også sine egne synder å se tilbake på også.

Jeg har sittet og regnet ut hvor mange prosent Høyre har økt skolebudsjetter med, og hvor mye Ap har kuttet. Men hva slags mål for politikken er tall? Politikerne snakker altfor mye om tall og altfor lite om hva slags samfunn de egentlig ønsker, sier han.

Kai Henriksen har selv har tenkt å holde seg unna politikken i hvert fall de neste 510 årene. Men han kan ikke si om han vil holde seg borte for evig og alltid. Det er det tiden som vil vise.

FOR MYE «GUTTELEK» PÅ STORTINGET: PÅL ATLE SKJERVENGEN FRPs kronprins Pål Atle Skjervengen har takket nei til ny nominasjon på Stortinget. Lenge var han den naturlige etterfølger etter Carl I. Hagen. Han kutter politikken tvert.

Jeg tror samfunnet er i ferd med å vokse fra de politiske partiene. Det er for mye taktikk og «gutte-lek» på Stortinget, sier Skjervengen til VG.

Sin unge alder til tross har Skjervengen et betydelig knippe politiske verv å se tilbake på. Han var nestleder i partiet og stortingsgruppen.

Jeg påtok meg for mye. Jeg ønsket å se resultater av arbeidet mitt. Dagens system krever politikere som jobber døgnet rundt og i helgene.

I dag ser Skjervengen tilbake på sin politiske karriere og den nye generasjon politikere med vemod

Møter veggen

Det er morsomt å se så mange dyktige unge politikere, men jeg vet at de vil møte veggen, sier han. Skjervengen har tenkt nøye gjennom sitt valg. Han har veiet politikken opp mot andre verdier i livet. Politikken har tapt. Han nyter å være hjemme med ungen sin. Den siste tiden har han hatt pappa-permisjon.

Det er betydelige verdier i livet som ikke handler om politikk. Jeg ønsker meg en jobb som kan kombineres med privatliv. Men jeg er ikke redd for å jobbe hardt i perioder og satse mye.

Han forteller at han fikk mange aha-opplevelser da han ble hjemmeværende.

Først vil han ikke snakke om det. Han er redd for at folk skal synes det er banalt.

Det er de banale og enkle ting som gir livet mitt mening. Gå tur i Frognerparken sammen med ungen min og mate ender.

Han tror at mange politikere går glipp av disse enkle og verdifulle sidene ved livet.

Min opplevelse av livet utenfor politikken illustrerer kanskje hvor isolert og hektisk mange politikere lever, sier han tankefullt, og forteller om hvor godt det føles å kunne ha fri i helgene.

Fredag vet jeg at jeg har hele helgen fri, jeg kan treffe venner eller bare tusle rundt og være sammen med familien. Jeg kan gjøre ting som er vanlig for andre mennesker, men ikke for en politiker

Gamle dogmer

Pål Atle Skjervengen har mange tanker om det politiske systemet.

Verden er i ferd med å endre seg, men de politiske partiene lever på gamle dogmer. Da jeg jobbet med Oslo-politikk, hadde jeg blant annet mye samarbeid med enkelte folk på venstresiden, som Gro Balas (Ap) og Per Eggum Mauseth (SV). Et slikt samarbeid kan man ikke ha på Stortinget, fordi gamle fordommer styrer de politiske konstellasjonene.

Han synes at stortingspolitikken preges for mye av spill for å synliggjøre ulikheten mellom partiene.

Stortingsarbeidet blir for mye en «gutte-lek». Sak og problemanalyse blir underordnet spillet. Samfunnet kan ikke leve med et slikt spill i lengden. Det vil presse seg frem nye arbeidsmåter der den enkelte politiker må stå mer direkte til ansvar. Dette må skje på bekostning av den gamle partistrukturen som krever lojalitet til et vedtatt partiprogram, mener Skjervengen

Tungrodde partier

Han synes også at partiene er for tungrodde, og at stortingspolitikerne blir overstyrt av partiorganisasjonene.

I denne partistyringen blir velgerne borte. Partidemokratiet gjelder kun den engere krets av partifolk, sier Skjervengen.

– Det er de banale og enkle ting som gir livet mitt mening. Gå tur i Frognerparken sammen med ungen min og mate ender.

KRF HAR MISTET FLEST KrF KrF har mistet flest ungdomsledere ut av politikken

Ute:

Berit Aalborg, som gikk av som KrFU-leder i år, satser på studier og ønsker ikke videre engasjement i partiet. Hennes forgjenger, Gunnstein Instefjord, er i dag student og miljøkonsulent i Mellomkirkelig Råd.

Svein Konstali, KrFU-leder 198688, var personlig sekretær for Lars Gunnar Lie i Samferdselsdepartementet, men jobber nå i Bankforeningen.

Kristin Aase fortsatte som aktiv politiker etter at hun gikk av som KrFU-leder i 1986. Hun ble av mange sett på som KrFs største talent. Men etter den harde striden om hennes uttalelser om abortsaken, trakk hun seg helt ut av politikken.

KrF har en gjennomsnittsalder i sin stortingsgruppe på 54 år. Partileder Kjell Magne Bondevik er den yngste i gruppen. Han begynte sin karriere som KrFU-leder, men etter hans tid i ungdomsorganisasjonen er det ingen av KrFU-lederne som har satset på en videre politisk karriere.

SENTERPARTIET har også høy gjennomsnittsalder i sin gruppe. I likhet med KrF er partilederen, Sp-leder Anne Enger Lahnstein, den yngste i partiets stortingsgruppe. Gjennomsnittsalderen er her 52 år. Flere SUL-medlemmer har vært innom forskjellig sekretærarbeid i partiet. Mange av dem har forsvunnet ut igjen, selv om flere av de tidligere SUL-lederne fortsatt er engasjert i sekretærarbeid i partiet

Ute:

Anne Jortveit, SUL-leder i 199091, har satset på en karriere som journalist og er trolig ute av politikken

Fortsatt med:

Hennes forgjenger, Erlend Grimstad, har derimot sikret seg plass i Sps sentralstyre og regnes som en kommende stjerne.

Marit Arnstad hoppet opprinnelig av og ble byråkrat, men lot seg i sommer friste av jobben som leder for Sps sekretariat i Stortinget.

Steinar Næss, som ledet SUL i 198486, har for lengst etablert seg i den viktige rollen som partiets generalsekretær

Ap:

Ute:

Avtroppende AUF-leder Turid Birkeland, som nylig sa nei takk til å bli statsråd i Gros regjering.

Egil Knudsen var AUF-leder forut for Jens Stoltenberg. Han arbeider nå i A-pressen.

Sissel Rønbeck var AUF-leder på 70-tallet, og blant de siste toppolitikerne som har meldt overgang fra politikk til «sivilt» liv

Fortsatt med:

Jens Stoltenberg var AUF-leder før dagens Turid Birkeland overtok. Han er fast møtende varamann på Stortinget og ses av mange som Gros kronprins.

Thorbjørn Jagland var AUF-leder før Egil Knudsen. Jagland er i dag Aps mektige sekretær.

Også Ap har begynt å lide under manglende rekruttering. Det er ikke lenger en selvfølge «å ta de verv som partiet pålegger deg». Samtidig lider AUF som de fleste andre politiske ungdomsorganisasjoner under at samfunnsbevisst ungdom ofte organiserer seg i tverrpolitiske organisasjoner fremfor i de partipolitiske

HØYRE:

Ute:

Kai Henriksen, som mange hadde tippet som en «coming man», har for lengst gått over til næringslivet.

Tidligere statssekretær Bjørn Stordrange har sagt nei takk til en politisk karriere.

Tidligere stortingsrepresentant Morten Steenstrup valgte å forlate politikken til fordel for en karriere som advokat.

Tidligere finansminister og nåværende stortingsrepresentant Arne Skauge har valgt å forlate politikken lenge før partiet var innstilt på å la ham gå.

Skauge går til en jobb som direktør i DnB en jobb han delvis har fungert i, parallelt med stortingsvervet

Fortsatt med:

Børge Brende var leder i Unge Høyre forut for dagens leder Jan Tore Sanner.

Brende er i dag heldagspolitiker som kommunalråd i Trondheim.

Trond Helleland var leder i ungdomsorganisasjonen før Brende. Helleland er i dag leder i Buskerud Høyre.

Dagens partileder, Kaci Kullmann Five, startet sin karriere i toppolitikken som Unge Høyre-leder.

Også lederen i Stortingets finanskomite, Per-Kristian Foss, hadde ledervervet i Unge Høyre som springbrett.

Sveinung Lunde også eks-leder i Unge Høyre har heltidsverv i Oslo Rådhus som kommunalråd for Høyre

FREMSKRITTSPARTIET:

I Frp har de unge fremadstormende fått fremtredende posisjoner i løpet av kort tid.

Den prestisjetunge posten som finanspolitisk talsmann gikk til Tor Mikkel Wara da partiet fordelte vervene i stortingsgruppen. I de store partiene legges det mye mer vekt på alder og ansiennitet når de tunge oppgavene skal fordeles.

Tre tidligere FrpU-ledere sitter i dag på Stortinget. Det gjelder Pål Atle Skjervengen, Tor Mikkel Wara og Jan Erik Fåne. Men på grunn av den store striden i partiet, er det mange som tviler på om disse unge, ideologisk bevisste politikerne vil bli værende i politikken over lengre tid.

Skjervengen har for lengst gitt uttrykk for at han ikke ønsker gjenvalg

SV:

Også i SV er det lettere for de unge å nå frem. En tidligere leder for Sosialistisk Ungdom (SU), Paul Chaffey, er partiets utenrikspolitiske talsmann på Stortinget, mens tidligere SU-leder Kristin Halvorsen innehar den prestisjetunge posten som partiets finanspolitiske talskvinne. Raymond Johansen er byråd i Oslo.

Den sist avgåtte lederen, Lisbeth Rugtvedt, studerer idehistorie. Men hun er ikke fremmed for tanken på å kaste seg inn i politikken igjen

DERFOR SA VI NEI

Kristin Clemet (35), stortingsrepresentant, Høyre, har sagt nei takk til renominasjon til Stortinget: Min hovedbegrunnelse er ønsket om å få en annen erfaring, et ønske om ikke å gjøre politikk til eneste levevei fra jeg slutter på skolen til jeg blir pensjonist.

I min situasjon har ikke familiesituasjonen spilt inn. Jeg vil være i jobb uansett, det vil være like vanskelig eller like lett enten jeg er i politikken eller et annet sted.

Terje Granerud (40), redaktør i Akershus Arbeiderblad, stortingsrepresentant for Ap fra 1977 til 1989: Hovedårsaken til at jeg sa nei til renominasjon, var at jeg fikk den jobben jeg har nå. Jeg hadde ikke noe spesielt ønske om å tre ut akkurat da, jeg likte meg godt på Stortinget. Men jeg følte at hvis jeg skulle ha en sjanse, så måtte jeg passe på da.

Jeg var relativt ung da jeg kom på Stortinget, og følte etter hvert at jeg måtte ha et yrke ved siden av politikken. Det kan være et problem for stortingsrepresentanter at avstanden til yrkeslivet blir for lang.

Bjørn Stordrange (36), advokat, tidligere vararepresentant for Høyre, statssekretær i Justisdepartementet 1989 / 1990: Jeg har levd i grenselandet til politikk gjennom de siste 15 år, litt i politikken, litt utenfor. De siste årene har det vært mest utenfor. Jeg har valgt jus og ikke politikk. Jeg tror ikke man kan etablere seg i politikken uten å ha en faglig praksis. Og jeg trives veldig godt med det jeg gjør nå.

Jeg har sagt nei til en plass på Høyres liste til Stortinget. Jeg har drevet valgkamp for Høyre i fire stortingsvalgkamper, det er nok nå.

Anne Jortveit (25), utdannet sykepleier, journalist, tidligere leder i Senterungdommen: Jeg hadde lyst til å flytte tilbake til venner og familie på Sørlandet. Det å være politiker går ut over familie og venner, det bygger seg opp mye dårlig samvittighet.

Dessuten følte jeg at jeg trengte litt real arbeidslivserfaring, det hadde jeg lite av.

Det er slitsomt å være ungdomspolitiker, det er som å ha muntlig eksamen hver dag. Men jeg savner menneskene, stemningen og det å være i begivenhetenes sentrum.

Kari Gjesteby (45), siviløkonom, nylig avgått justisminister, skal tilbake til Norges Bank: Jeg var sliten etter to år med en veldig tung arbeidsbelastning ved siden av det å ha små barn. Arbeidsmassen var stor. Samtidig er det jo slik at selv om menn deltar mer i arbeidet hjemme, så er det fortsatt kvinnene som er hovedansvarlige for administrasjonen.

Politikken har forandret seg siden jeg kom med første gang på 70-tallet. Det er noe med mediefokuseringen. Jeg tror de unge som trekker seg ut av politikken i dag, ser hvor tøft det kan være. Vi fikk «trene oss» mer under fredeligere forhold den gangen.

Gunnstein Instefjord (27), student og miljøkonsulent i Mellomkirkelig Råd, tidligere KrFU-leder: Jeg har en spennende jobb; så langt har det ikke dukket opp noen jobber i KrF som har vært så attraktive hverken økonomisk eller på andre måter.

Jeg vil ha andre bein å stå på. Jeg tror at mange ungdomspolitikere ser behovet for ikke å bli sugd opp automatisk i det politiske liv uten å ha en «retrettstilling»

PRESSET FOR STORT

JOHAN BUTTEDAHL ENORMT arbeidskrevende. Slik beskriver tidligere parlamentarisk leder i Senterpartiet, Johan Buttedahl, tiden som topp-politiker. Han er på ingen måte overbevist om at innsatsen var verdt prisen, og beskriver en hverdag uten tid for familie og venner. Til slutt blir prisen for høy.

Etter mer enn 20 år som aktiv politiker, hvorav de seks siste som parlamentarisk leder, bestemte Johan Buttedahl seg for å hoppe av karusellen.

I god tid før stortingsvalget høsten 1989 ga han partiledelsen og fylkespartiet beskjed om at han ikke ønsket gjenvalg

Familiehensyn

I dag arbeider han som fylkestannlege i Buskerud. Frem til stortingsvalget høsten 1981 arbeidet han som overtannlege i Øvre Eiker.

Beslutningen ble først og fremst tatt av familiære grunner. Etter over 20 år som politiker ble presset for stort, både på familien og på en selv. Dette ble akseptert, sier Buttedahl.

I løpet av Buttedahls tid som parlamentarisk leder i Sp var partiet både i posisjon og i opposisjon

Belastningen

Jeg har gjennomlevd hva det vil si å sitte med ansvaret for et regjeringsparti og et opposisjonsparti. Det er ingen grunn til å legge skjul på at belastningen var størst i posisjon.

Du ble valgt til Stortinget i 1981. Halvannet år senere ble du parlamentarisk leder. Gikk det for raskt? Det er ingen grunn til å legge skjul på at det ble for raskt opprykk.

Riktignok var jeg blitt valgt til nestleder i partiet vinteren 1981, men overgangen var likevel stor.

Som nyvalgt stortingsrepresentant i sosialkomiteen prøvde Buttedahl i første omgang å dagpendle mellom Stortinget og hjemmet i Øvre Eiker. Det gikk imidlertid ikke mange ukene før han ba om å få tildelt en hybel.

Som parlamentarisk leder for et regjeringsparti ble arbeidsmengden enda større

Enormt press

Presset ble enormt. Det ble lange arbeidsdager, og jeg bodde i realiteten på kontoret. I tillegg var det mye reising.

– I det lengste prøvde jeg å være hjemme på søndagene, men selv ikke det var alltid mulig. I perioder tror jeg det kunne gå uker uten at jeg var hjemme.

Forventningspresset blir lett for stort. Av og til er det ingen tvil om at man gaper for høyt. Selv mener jeg at jeg strakte meg langt nok. I ettertid er det lett å se at jeg var borte veldig mye da barna vokste opp, sier Johan Buttedahl.

GEORG APENES FRYKTER DÅRLIGERE POLITIKERE: . . . og politikerne har seg selv å takke GEORG APENES er bekymret. Han frykter at det politiske liv om få år er befolket med unge «profesjonelle» politikere uten dypt følt politisk engasjement som vil vare. Han frykter at Norge vil få dårligere politikere fordi det vil bli stadig mindre menings- og prestisjefylt å sitte i landets nasjonalforsamling.

Men Datatilsyn-sjefen, med fortid som rikspolitiker for Høyre, er nådeløs i sin dom over politikerne; de har seg selv å takke

Nye maktkanaler

Landet styres ikke av politikerne. Maktutredningen viste allerede for mange år siden at politikerne er fratatt makt og at de har gitt fra seg makt. De eneste som kan gjøre noe med det, er politikerne selv, sier Apenes. Og han er ikke imponert over hva de har gjort så langt med Maktutredningen.

Derfor tror han at stadig flere politisk engasjerte mennesker som ønsker å påvirke samfunnsutviklingen, vil velge andre kanaler enn politikken.

Et råd til dem som vil utrette noe, må bli: Prøv å få jobb som ekspedisjonssjef i et departement, bli utreder i LO eller få direktørtittel i NHO. Samfunnet formes helt andre steder enn på den politiske arena, sier han.

Apenes, tidligere stortingsrepresentant og nå direktør i Datatilsynet, er ikke overrasket over rekrutteringsproblemene i det politiske liv.

Det er dårlig betalt å være politiker, det er ingen som helst slags fallskjermordninger, det er ekstremt hardt arbeid og mer ris enn ros. Mediene er mer opptatt av hvem som sier ting enn hva som sies. En håndfull politikere får all interesse, mens alle andre blir redusert til back-benchere, sier han.

Han frykter at head-hunting om få år blir det vanlige når politikere skal rekrutteres.

Vi kan komme til å oppleve at partiene henter inn flinke, smilende mennesker som er sportsstjerner eller filmstjerner eller andre store ting som ikke har noe med politikk å gjøre. Men partiene vil tro at disse menneskene samler folket eller vekker oppmerksomhet. Og folket vil skjønne mindre og få mindre respekt for politikerne, sier han.

Georg Apenes tror at utviklingen vil føre oss mot stereotypier på den politiske arena.

De vil bli stadig likere både når det gjelder alder og bakgrunn, og de vil være preget av den samme mangel på livserfaring og varig politisk engasjement, sier han.

Trond Giske er ofte en imponerende og effektiv debattant.  Han kan sno seg ut av de mest håpløse situasjoner og snu en krevende politisk duell til sin fordel. Giskes meningsmotstandere syns nok ofte at han bruker “sleipe” debattriks, men det hjelper jo ikke så mye, hvis han likevel vinner debatten.

Men i dag møtte han sin overmann i Dagsnytt 18. Det var Steffen Handal – et sentralstyremedlem i Utdanningsforbundet, som jeg selv har hatt flere “basketak” med på twitter. I Dagsnytt 18 lot han seg ikke avspise med smarte debattriks, men forlangte at Giske holdt seg til fakta.

Selv deler jeg ikke alle politiske meninger med noen av dem. Men i dag dreide diskusjonen seg, antagelig uten at det var planlagt, om fakta, og da var det lett å si seg enig med Handal.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Handal hadde i korthet to poenger: Han mente at Giskes og Arbeiderpartiets troverdighet i skolepolitikken var lav fordi 1) de i løpet av sju år ikke har fulgt opp sine løfter bl.a. om å sikre en ressursnorm til skolen og 2) ikke har økt lærertettheten, slik de flere ganger har lovet.

Giske snakket seg bort fra det første – og påsto hardnakket at det andre var feil. Den rødgrønne regjeringen (eller kommunene som følge av bedre kommuneøkonomi) har økt antall lærere med 8000 siden 2005, fortalte Giske – et “glansnummer” han for øvrig har oppført flere ganger i det siste.

Men som Handal helt riktig påpekte: Lærerressursene i skolen måles ikke etter antallet lærere – men etter antall lærere i forhold til antall elever. Da jeg var utdanningsminister fra 2001 til 2005 var det ingen i Ap eller SV som var i tvil om det – snarere tvert imot. Dette var omtrent det eneste opposisjonen var opptatt av den gangen: De mente at lærertettheten, målt som antall lærere i forhold til antall elever, var for lav.

Og som Handal riktig påpekte: Lærertettheten i dag er – helt i strid med hva de rødgrønne sa i opposisjon – den samme som da de overtok. I tillegg har det ikke skjedd noe for å virkeliggjøre løftet fra Soria Moria I-erklæringen om å innføre en minstenorm for lærerressurser på den enkelte skole.

På dette punkt i debatten kunne vi oppleve et typisk Giske-triks: Handal sier at det ikke er blitt flere lærere fordi lærertettheten er den samme, dvs. at det ikke hjelper med flere lærere, hvis det samtidig har blitt tilsvarende flere elever. Giske svarer da at jo, det har blitt flere lærere – hele 8000 flere lærere! Handal svarer at dette ikke er poenget – fordi det er forholdstallet som gjelder – hvoretter Giske skyter tilbake og sier at Handal likevel tar feil, fordi Handal sa at det “ikke har blitt flere lærere!”

Men det er selvsagt Handal som har rett. Det kan være interessant å vite hvor mange lærere vi har i norsk skole, men denne kunnskapen har grensende til null verdi, hvis vi ikke også vet hvor mange elever det er i skolen. Og sannheten er at den rødgrønne regjeringen – selv med et rekordstort økonomisk handlingsrom pga oljen – ikke har gjort noe for å øke lærertettheten i norsk skole.

Handal sa i debatten at lærertettheten nå er den samme som i 2005, og det har han rett i. 

Jeg nøler litt med å presentere de eksakte tallene, fordi det – når man sammenligner over mange år – kan oppstå små feil. Men de tallene jeg i dag har funnet, kan i hvert fall illustrere hva Handal snakker om og illustrere hvor irrelevant Giskes skryt om 8000 flere lærere er:

Det kanskje beste målet på lærertettheten i norsk skole er gruppestørrelsen, altså størrelsen på den gjennomsnittlige elevgruppen pr lærer. Det er to slike mål: Gruppestørrelse 1 omfatter alle elever og lærere. Gruppestørrelse 2 er ekslusive spesialundervisning, særskilt norsopplæring osv. og anses av lærerorganisasjonene, slik jeg har forstått det, for å være mest realistisk.

Hvordan har så disse tallene utviklet seg de siste årene?

Det har vært litt – i betydningen litt – opp og ned, men oppsummert er det slik:

Gruppestørrelse 1 var 13,4 i skoleåret 2001/02 og er nå 13,4, ifølge Utdanningsdirektoratets Utdanningsspeilet 2012.

Gruppestørrelse 2 var 16,3 i skoleåret 2001/02 og er nå 16,9 ifølge Utdanningsspeilet 2012.

Det er interessant å merke seg at Arbeiderpartiet med Trond Giske er i ferd med å frata SV initiativet i skoledebatten.

Det er noe godt med det: Det viser at det er rift om å være et godt skoleparti, og det viser at skolepolitikk anses som viktig – både for borgerne og for å vinne valg.

Det er også fint at Trond Giske, med sin medievennlige debattform, kan bidra til å sette en del skolepolitiske spørsmål på dagsorden.

Problemet er imidlertid at vi kan få veldig mye useriøs debatt, der alt blir tilspisset og karikert, og der alt egentlig dreier seg om den forestående valgkampen og nesten ingenting om skolen.

Det er ubegripelig at ikke noen reagerer på stortingspresident Dag Terje Andersens uttalelser om den snart møtende varareprepresentanten til Stortinget, Sylvi Listhaug fra FrP.

Ifølge Andersen representerer Listhaug et “demokratisk problem”, og han “liker dårlig” at Stortinget har fått en folkevalgt som henne. Bakgrunnen er at Listhaug er ansatt i First House, som tilhører en bransje stortingspresidenten åpenbart finner veldig problematisk.

Etter min mening er det helt uhørt at en stortingspresident uttrykker denne formen for mistillit til en stortingsrepresentant. Stortingsrepresentanter er ikke ansatte i en organisasjon som stortingspresidenten er sjef for – de er valgt av oss, folket. Hvem vi velger har stortingspresidenten ingenting med.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det er, heldigvis, praktisk talt ingen restriksjoner på hvem som kan velges til det norske storting. Det er, av hensyn til tredelingen av statsmakten, gjort et unntak for ansatte i departementene, høyesterettsdommere og diplomater. Men ellers kan hvem som helst velges – enten det er direktører, bønder, fengselsfugler, rådmenn, arbeidsløse, rørleggere, fagforeningsledere, lærere eller fotballspillere. Det eneste kravet som stilles, er at den som velges, har passert 18 år og har vært bosatt i Norge i minst 10 år. (Rettelse: Rebecca Borsch har gjort meg oppmerksom på at denne 10-årsregelen er fjernet, men at de har glemt å fjerne den fra en del offisielle nettsteder – derfor feilen fra min side.)

I Norge har i praksis de politiske partiene monopol på å stille opp kandidater til Stortinget. Partiene vil ofte være opptatt av en rekke forhold ved kandidatene, som de mener er viktige for at velgerne skal stemme på dem. Det gjelder slike ting som kandidatenes alder, kjønn, bosted og yrkesbakgrunn – der partiene ofte vil være opptatt av en viss variasjon. Men partiene er også opptatt av andre forhold, som anses viktige for at kandidatene skal oppnå tillit og overleve møtet med mediene. Derfor er partiene ofte opptatt av kandidatenes vandel; om de har noen “stygge” historier i fortiden som plutselig kan komme frem, om de oppfører seg  ordentlig, følger lover og regler osv.

Alt dette er vel og bra, men det er et forhold mellom partiene og kandidatene – og dernest mellom kandidatene og velgerne.

En stortingspresident, derimot, har ingenting med hva partiene og velgerne til slutt velger. Om han liker eller misliker visse stortingsrepresentanter, så er dette noe han bør holde for seg selv. Akkurat som det er likhet for loven, bør alle valgte representanter behandles likt i og av Stortinget, uavhengig av deres bakgrunn. En stortingspresident kan ikke hengi seg til synserier om hvem som er gode nok til å sitte på Stortinget, så lenge de oppfyller de formelle krav som stilles opp.

Det finnes ingen regler som tilsier at ansatte i kommunikasjonsbransjen ikke kan velges til Stortinget eller møte på Stortinget som vararepresentanter.

Hvis stortingspresidenten og andre mener det er en god ide å forby akkurat dette yrket (eventuelt bare hvis de ikke oppgir hvilke kunder de har), står det dem fritt å fremme forslag om det.

Meg bekjent er det ingen som så langt har fremmet noe slikt forslag. Grunnen er antagelig at det ville bringe en eventuell forslagsstiller opp i store og merkelige avgrensningsproblemer.

Stortingspresidenten begrunner, ifølge mediene, sin uttalte mistillit til Listhaug med at hun “jobber med å rådgi, og drive påvirkning for betalende kunder, samtidig som representanten er med å avgjøre lover og vedtak i Stortinget” – og at kundene ikke er kjent for allmennheten eller Stortinget.

Men hvis dette er problemet, må jo et eventuelt forbud mot å stille til valg eller være stortingsrepresentant også gjelde alle andre i samme situasjon – såsom f.eks. advokater, arkitekter og en hærskare konsulenter.

Eller for å ta et annet eksempel: Riktig nok vet vi at en bonde kan tjene på å fatte et bestemt vedtak i Stortinget; det er i og for seg åpent. Men har virkelig stortingspresidenten oversikt over hvor mye den enkelte bonde på Stortinget og i regjeringen tjener på et gitt vedtak? Og hvorfor er det ikke relevant å ha full åpenhet om det før vedtak treffes?

Eller hva med tidligere ansatte i interesseorganisasjoner, fagforeninger osv. – hvilken tillit kan vi ha til at de ikke viderefører kontakten og fremmer interessene til sin gamle arbeidsplass – eller kanskje en arbeidsplass de bare har permisjon fra? Ja, risikoen må vel nesten anses for å være større enn den er for at en tidligere ansatt i f.eks. First House fortsetter å jobbe for sine (hemmelige) kunder?

Sylvi Listhaug har, på grunn av stortingspresidentens uttalelser, søkt om fritak fra å møte som vararepresentant i høst. Det er en søknad som neppe vil bli imøtekommet, ettersom det norske systemet i liten grad innvilger slike fritak. I andre land, som f.eks. våre naboland, er det mulig å slutte som parlamentsmedlem midt i en periode, fordi man velger å gjøre noe annet. I Norge skjer det bare i unntakstilfeller, som f.eks. når man blir kallet til viktige internasjonale stillinger eller (sic!) kan bli statssekretær. At man kan fratre for å bli statsråd, er en selvfølge.

Jeg er i tvil om dette systemet bør endres. Skal det skje, krever det en omfattende vurdering og lovendringer.

Men desto viktigere er det at vi også holder fast ved den andre siden av systemet, som tilsier at alle (unntatt de få jeg har nevnt) har rett til å forsøke å gjøre seg fortjent til den tilliten man må ha for å bli valgt til Stortinget.

Og har man lyktes med det, har en stortingspresident ingen rett til å forsøke å rive ned tilliten – eller å forsøke å forandre reglene underveis.

I dag deltok jeg i en litt pussig debatt med kulturminister Anniken Huitfeldt på Dagsnytt 18.

NRK tok initiativ til debatten etter at Huitfeldt hadde sendt ut en del twittermeldinger om Civita.

Der skrev Huitfeldt at Civita ikke er en tankesmie, men en “bankesmie”, fordi Civita “banker for Høyre”, viser “mangel på nye tanker”, og bare “banker og banker inn gammel høyrepolitikk der de kommer til”, og, underforstått, at Civita bare består av “høyrefolk”.  Bare en konkret sak ble nevnt, og det var at jeg “fortsetter (min) gamle kamp for privatisering av skolen”.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Da den første twittermeldingen kom, tenkte jeg at det var en litt for ivrig rådgiver som administrerte twitterkontoen til Huitfeldt. Men det viste seg altså å være statsråden selv som twitret. Så dermed ble det debatt.

Det er fortsatt litt uklart for meg hva Huitfeldt kritiserer Civita for. På den ene side sier hun veldig mye positivt om Civita – på den annen side kommer hun med nedsettende og feilaktige karakteristikker, som neppe kan ha annen hensikt enn å diskreditere oss. Jeg fikk vel nærmest inntrykk av at hun mener at journalister ikke har forstått hvem som finansierer Civita, eller hvilket verdigrunnlag og formål Civita har – og at de derfor blir lurt til å tro at vi er nøytrale, mens vi i virkeligheten er en propagandamaskin som bare fremmer tradisjonell høyrepolitikk og aller mest Høyrepolitikk. 

Det er, etter min mening, to problemer med Huitfeldts kritikk av Civita.

Det ene problemet et knyttet til at hun på flere punkter tar feil og derfor også feilinformerer sitt publikum.

Det andre problemet er av mer politisk natur. Jeg mener det er problematisk at en kulturminister forsøker å diskreditere en organisasjon med et annet politisk ståsted enn hun har selv uten at vi gjør noe annet enn å delta i samfunnsdebatten på helt åpne arenaer.

Så derfor dette til Anniken Huitfeldt:

Civita er en tankesmie. Vi både er og gjør det en tankesmie vanligvis gjør: Vi er partiuavhengige, men vi er ikke verdiuavhengige. Og vi gjennomfører de aktivitetene som er vanlige for de fleste tankesmier i verden, forutsatt at de er av en viss størrelse: Vi driver utredningsarbeid, publiserer, arrangerer møter, driver skolering og deltar i samfunnsdebatten.

Civita er en liberal tankesmie, som skal  “bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita skal formidle kunnskap og ideer som er tankevekkende og utvider rommet for en politiske debatt, og fremme forslag til reformer.”   Alle opplysninger om hvem vi er og hva vi står for, kan leses på www.civita.no

Civita finansieres ikke bare av NHO og Rederiforbundet, slik Huitfeldt synes å tro. Vi finansieres også av dem, men det er til sammen ca. 100 bidragsytere til Civita, som er et ideelt aksjeselskap. Store bidragsytere er aksjonærer og er derfor offentlig kjent, bl.a. via Brønnøysundregistrene.

Civita har ingen tilknytning til partiet Høyre. Vi har i det hele tatt ingen organisatoriske eller finansielle bånd til noe politisk parti. Jeg er medlem av Høyre, men en organisasjon blir ikke “medlem” av et politisk parti, selv om lederen er medlem av et politisk parti. Det gjelder også organisasjoner som tidligere Ap-statsråder leder.

Civita har, siden vi ble etablert, hatt ca. 50 medarbeidere på hel- eller deltid. Mange av dem har ingen partipolitisk bakgrunn. Blant de som har partipolitisk bakgrunn, har det vært bakgrunn fra Høyre, KrF, FrP, Venstre, DLF og Ap. Selv har jeg, som leder i Civita, lagt restriksjoner på mitt engasjement i Høyre – jeg er ikke aktiv – mens andre medarbeidere kan engasjere seg i sine partier. Det viktigste for meg er ikke at ansatte i Civita ikke er partipolitisk engasjert, for politisk engasjement er positivt – men at vi til sammen representerer et mangfold, først og fremst på borgerlig side.

Civita er ikke en ensaksorganisasjon. Vi har så langt utgitt ca. 150 publikasjoner, og spennvidden er stor. For tiden er vi mest opptatt av totalitære ideologier, forvaltningspolitikk, innvandring og integrering, straffens betydning, statens rolle i økonomisk politikk, frihet, ulikhet, arbeidsliv og arbeidsmiljøloven, rettssikkerhet og kommunesammenslåing – for å nevne noe. Vi har arrangert mange hundre frokostmøter, og der er den tematiske spennvidden enda større.

Civita er ikke en “propagandaorganisasjon” som skal fremme “H/høyrepolitikk”. Vi har fremmet synspunkter på bl.a. Riksrevisjonen, Grunnloven, skattesystemet, sykelønnsordningen, innvandring og integrering, personvern, reservasjonsrett, arbeidsmiljøloven og narkotikapolitikk som både Høyre (og mange andre) er uenig i. Tar vi med det Minerva, som vi samarbeider og er samlokalisert med, kan listen gjøres lenger.

Civitas publikasjoner er ikke propagandaskrifter for ett bestemt politisk parti eller preget av ensretting. Vi er ikke et politisk parti. Våre publikasjoner står for forfatternes regning. Vi prøver å holde en akademisk kvalitet – ved å fortelle hva vi gjør, hvorfor vi gjør det, vise frem og drøfte “motpartens” argumenter, oppgi kilder osv. Jeg vil ikke påstå at vi er en forskningsinstitusjon – til det er vi for små – men jeg tør å påstå at kvaliteten på våre utredninger gradvis blir bedre. De skiller seg i stor grad fra typiske partiutredninger.

Når alt kommer til alt spiller det liten rolle hva kritikere som Huitfeldt mener. For Civita er det langt viktigere at så mange søker til våre aktiviteter:

5-6000 mennesker deltar på frokostmøtene våre hvert år. Vi har 150 – 300 deltakere på hvert møte, som vi arrangerer to – tre ganger i måneden.

4-5000 mennesker abonnerer på våre nyhetsbrev, og det kan Huitfeldt og alle andre også gjøre, hvis de skriver inn epostadressen sin her: www.civita.no

Ca 120 mennesker deltar på skoleringsaktivitetene våre hvert år, og langt flere søker. Til sammen har ca. 600 personer deltatt på seminarene våre til nå. Akkurat nå er Civita-akademiet på besøk i Oxford, der de har glede av å høre forelesninger på svært høyt nivå. I neste uke er det Oscarsborgseminar, der 30 – 40 unge ledere og ledertalenter deltar i mange interessante debatter.

Og hver dag er det svært mange som laster ned publikasjonene våre og bruker dem i politisk og akademisk arbeid – eller bare fordi de er interessert.

Vår filosofi er at arenaene våre skal være åpne, og at det er positivt når mennesker med ulike meninger møtes til sivilisert debatt. Derfor syns vi det er veldig hyggelig at det også er mange med bakgrunn i de rødgrønne partiene som søker til møtene og skoleringsaktivitetene våre.

Mye av det Civita tilbyr, er blitt veldig populært.

Jeg tror det blant annet har sammenheng med at Civita – i motsetning til de politiske partiene – ikke er det Huitfeldt tror.

Partiene må ofte være “propagandasentraler” – det ligger i sakens natur.

En tankesmie, derimot, kan tillate seg å tenke litt mer fritt, litt mer langsiktig, litt mer prinsipielt. 

Det setter mange pris på.