Kristin Clemets blogg Her skriver jeg om ideer, verdier og politikk.

22.julikommisjonens rapport har utløst en fornyet debatt om styring av og i staten.

Mange, som arbeider i offentlig sektor, mener at kravene til rapportering og kontroll har gått helt av skaftet.

Erik Solheim sa til Klassekampen i går at de mange reglene som forvaltningen må følge, nærmest kan lamme et departement og skape så mye risikoaversjon at ambisiøse politikere ikke får gjort det de vil. I dag får han delvis støtte av meg og andre tidligere statsråder.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Selv har jeg – sammen med Morten Kinander i Civita – tatt opp det vi mener er uheldige sider ved Riksrevisjonens rolle.

Umiddelbart skulle man kanskje tro at 22.julikommisjonens rapport er en appell om det motsatte – nemlig flere regler:  Noe sviktet. Staten greide ikke å “levere” de “resultatene” den skulle “levere” – og da vil ryggmargsrefleksen hos mange være et ønske om flere regler og rutiner og mer kontroll. Slik reagerer i alle fall ofte den politiske opposisjonen, mediene og de som har særlige interesser i vedkommende sak. For å si det veldig enkelt: Et brev som besvares for sent, vil uvilkårlig føre til krav om en regel som setter grenser for hvor sent et brev kan besvares.

Men det som ser ut som en diskrepans mellom 22.julikommisjonen og Solheim, behøver ikke å være det. Flere regler og mer styring er ikke det samme som bedre styring, og dette er 22.julikommisjonens poeng: Kommisjonen understreker at det ikke nødvendigvis er noe i galt med ressursene, planene eller reglene – men kanskje snarere med ledelse, kultur og holdninger.

Spørsmålet er likevel om den dårlige kulturen og de dårlige holdningene kan ha en sammenheng med de mange reglene?

En hypotese kan nemlig være at sjansen og redselen for å gjøre feil er blitt så stor at det nå skapes en slags fryktkultur i forvaltningen – hvor det for mange blir viktigere å redde sitt eget skinn enn å ta risiko, stikke hodet frem og tre i karakter?

Det er vel dette som er Erik Solheims poeng, og det er ikke et poeng å kimse av. Er det sant, vil det nemlig ikke bare hemme evnen til å klekke ut og gjennomføre store politiske planer – det vil også hemme evnen til å sikre den beredskap og gjennomføre de tiltak som skal til når katastrofen inntreffer, slik den gjorde 22.juli 2011.

Men hva snakker vi egentlig om?

Litt overfladisk kan vi kanskje oppsummere det slik:

På slutten av 1970-tallet spilte den norske reguleringsøkonomien fallitt, og vi gikk inn i den såkalte nyliberale perioden, der markeder og lovgivning ble deregulert og liberalisert. I hvilken grad dette systemskiftet var ideologisk eller mer praktisk begrunnet kan diskuteres. De fleste forskere i Norge ser ut til å mene at skiftet i Norge i alle fall var mindre ideologisk begrunnet enn de tilsvarende skiftene i en del andre land.

Den praktiske begrunnelsen kan deles i to: Dels ble det knapphet på penger – man kunne ikke bare fortsette å bevilge stadig mer til forvaltningen (hvilket selvsagt gjaldt mindre for Norge enn våre naboland) – dels oppdaget man at man ikke nådde målene. For å si det litt for enkelt: Det hjelper ikke at barna går på skolen hver dag, hvis de ikke lærer å lese.

I offentlig sektor besto systemskiftet i en gradvis overgang fra regelstyring til mål- og resultatstyring, som er det mange kaller NPM. Som det het i et dokument fra den gang::

“Ett virkemiddel i denne prosessen var innføring av målstyring, resultatorientering og virksomhetsplanlegging i offentlig sektor. (…)  -Vi er inne i en utvikling der regelstyring og styring i form av detaljerte direktiver om innsatsfaktorer fra overordnet nivå må vike for styring gjennom fastsetting av mål og krav om resultater. Denne nye linjen er basert på en erkjennelse av at den delen av organisasjonen som har ansvar for driften og som utgjør kontaktflaten mot brukerne, har de beste forutsetninger for å planlegge og detaljstyre sin egen virksomhet.”

Overgangen fra mindre vekt på regelstyring til mer vekt på målstyring var vanskelig: Profesjonskulturen likte ikke ledelse (og noen gjør det fortsatt ikke), og for mange ble møtet med “managementkulturen” brutalt. I dag er ledelse mer akseptert – både i mediene, i kultursektoren, innen utdanning og helse.

Sett i stort var dette skiftet åpenbart riktig. Det hjelper ikke å følge reglene uten nærmere refleksjon, hvis man ikke vet hva målene er, ikke når målene eller ikke vet hvilke mål man har. På den annen side er det selvsagt heller ikke motsatt; at man kan bruke de virkemidlene man vil, bare man når målene. I praksis har det derfor uansett alltid vært masse regler, men selve styringsformen har blitt mer konsentrert om å nå mål.

Så hva klager de på, de som i dag mener det er for mye regler?

I hovedsak er det to ting det klages på:

For det første er det mange steder i offentlig sektor stor frustrasjon over alle rapporteringskravene som nå fremmes. Skal overordnet myndighet – og i siste instans politikerne og borgerne – vite om målene nås, må det undersøkes nærmere. Spørsmålet mange stiller seg, etter min mening med rette, er om denne rapporteringen har tatt overhånd. Kanskje må det rapporteres for mye, om for små ting, for ofte.

For det andre, og dette er vel Solheims poeng, er det fortsatt mange regler å følge. Det er nemlig ikke slik at målstyringen overflødiggjorde reglene. Snarere er det vel et spørsmål om vi nå er i ferd med å få et system der det i praksis er snakk om både målstyring og regelstyring.

Det er mange dyktige mennesker i forvaltningen, og i departementene vil de gjerne hjelpe statsrådene med å utvikle og kvalitetssikre politikk og å gjennomføre politikk. For å ta et politisk ukontroversielt eksempel (som det er mange av i norsk politikk): Hvis kunnskapsministeren vil redusere frafallet i videregående opplæring, har hun alle de politiske partiene med seg. Men oppgaven har vist seg å være svært vanskelig. Det krever kompetanse og oppfinnsomhet for å finne løsninger på frafallsproblemet. Det igjen krever en kultur som oppmuntrer til denslags – en slags finne på-kultur. Men hvis man da i virkeligheten befinner seg i en passe på-kultur – en revisorkultur – er det ikke sikkert det er så lett å finne løsninger på problemet. Til gjengjeld kan det hende at man er veldig flink til å følge reglene.

Og reglene er mange: Et departement må i hvert fall forholde seg til forvaltningsloven, offentlighetsloven, arbeidsmiljøloven, tjenestemannsloven, hovedavtalen, etiske retningslinjer og statens økonomireglement – for å nevne noe. Jeg er uenig med Erik Solheim i at man nærmest er tvunget til å må bryte reglene for å få til noe. Men det bør bli stadig klarere at det å være statsråd hverken er en lek eller et teater som settes opp av hensyn til de politiske kommentatorene. Dette skrev jeg litt om på bloggen min forleden.

Jeg tror det er riktig å si at alle regjeringer siden Willoch-regjeringen, som kom i 1981, har vært opptatt av forvaltningspolitikk – om enn kanskje i det stille, fordi få andre har vært interessert. De har villet “fornye” og  “modernisere” staten. Ordene har vært litt forskjellig, og vektleggingen har nok vært litt ulik – men det underliggende temaet har vært det samme: Hvis ikke staten styres godt, kan staten ikke greie å gjøre det den skal.

De er mye å ta stilling til: Hvilke organisasjonsformer skal man velge? Hva skal tilknytningen til departementene være – skal det være direkte underliggende etater eller egne juridiske enheter? Skal det være etater, særlovselskaper, aksjeselskaper? Skal private slippes inn på eiersiden?

Og hvilke styringsvirkemidler skal man bruke? Organisatoriske, økonomiske, juridiske (regler, altså) eller pedagogiske? Selv valgte jeg f.eks., som utdanningsminister, å satse på et pedagogisk system, dvs. et informasjonssystem: Jeg ønsket å få frem informasjon om relevante resultater av skolenes arbeid som grunnlag for opplysning, debatt, læring og endring blant borgerne generelt, foreldre, lærere og rektorer, og politikerne.

Endelig er det et vell av kontrollmekanismer og -organer som sjekker hvordan det går: Krav om selvrapportering, tilsyn, ombud, direktorater, fylkesmenn, kontrollkomite og Riksrevisjonen – for bare å nevne noen. Og her skal det ikke bare kontrolleres om man følger lover og regler – men også om man oppfyller mange ideelle fordringer om likestilling, miljø, språkpolitikk, seniorpolitikk, HMS osv.

Noen mener at tiden som går med til å følge alle disse lovene og reglene – og å forholde seg til kontrollorganene – ikke står i et rimelig forhold til hva som oppnås med det rådende regimet eller de målene man faktisk forsøker å nå.

Det kan det være noe i.

Men viktigere enn å konkludere er det nå å ha en åpen holdning.

22.julikommisjonens rapport har vist oss at noe er veldig galt.

Noe må endres.

Politikk er alvor. Ledelse er vanskelig. Dessuten er vi blitt vant til å lage stadig flere regler og rutiner for å sikre oss mot feil.

Kanskje er det på tide å spørre om det fortsatt er veien å gå – eller om vi allerede har så mange regler og rutiner at det hindrer god ledelse og skaper dårlig kultur.

Målstyring er bra.

Målstyring kombinert med ekstremt mange regler kan kanskje bli for mye.

Man kan ikke annet enn synes synd på Helle Thorning-Schmidt.

Hun er midtpunkt i den ene dårlige nyheten etter den andre.

Hun kan trøste seg med at hun antagelig kan bli sittende en stund til, fordi Venstre vil stemme for statsbudsjettet, men både partiet og regjeringen hennes gjør det dårlig på meningsmålingene. I tillegg synker hennes egen popularitet i rekordfart.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Årsakene til at det går så dårlig er flere.

En av dem handler om politikk og løftebrudd, som jeg har skrevet om før.

En annen handler om den politiske skandalen, som nå utspiller seg i Danmark, og som får TV-serien Borgen til å blekne.

Jeg har tidligere skrevet om politiske skandaler. Ikke alle skandaler er egentlig skandaler – de bare fremstilles slik.

I Danmark forsøker man nå avdekke om det har skjedd en stor politisk skandale, men mens man gjør det, avslører man flere små.

For det første er det oppstått mistanke om at noen i Skatteministeriet (under den tidligere borgerlige regjering) forsøkte å påvirke SKATs (Danmarks skatte/ligningsetat) behandling av Helle Thorning-Schmidt og hennes manns skattesak, og at dette er skjedd med sikte på å ramme henne før valget i 2011, da hun var opposisjonsleder. Hvis dette har skjedd, er det en stor skandale.

For det andre er det oppstått mistanke om at noen i eller utenfor SKAT har lekket opplysninger til pressen om Helle Thorning-Schmidt og hennes manns skattesak, og at også dette muligens har skjedd som ledd i en politisk maktkamp. Hvis det er tilfellet, er også det en stor skandale – men ikke uten videre: Skandalen er, i juridisk forstand, mindre, dersom opplysningene som ble lekket var av allmenn interesse, f.eks. fordi det ble avslørt at en statsminister in spe snøt på skatten.

Slik saken står i dag, er det lite eller ingenting som tyder på at ekteparet har snytt på skatten. Men det er et lite men: Skatteeksperter, som nå har fått innsyn i saken fordi den nettopp er offentliggjort, undrer seg over avgjørelsen, som de mener er mildere enn vanlig i tilsvarende saker. Kort fortalt: Thorning-Schmidts ektemann, Stephen Kinnock, bor og arbeider i utlandet store deler av året. Hvorvidt han skal betale skatt til Danmark, som han ikke har gjort, avhenger av hvor mye han er og hva han gjør når han er i Danmark. SKAT mener at han har vært tilstrekkelig lite i Danmark. Andre skatteeksperter mener at SKAT har telt dager på en måte som ikke er riktig, og at Kinnock derfor har vært mer i Danmark enn SKATs avgjørelse tyder på.

Av helt uforståelige grunner kan en offentlig oppnevnt undersøkelseskommisjon bruke inntil to år (og muligens mer) på å forsøke å bringe klarhet i disse mistankene. Det står unektelig i en viss kontrast til vår egen 22.julikommisjon, som gjorde et langt viktigere og vanskeligere arbeid på ett år. Og det er ille, fordi hele saken må være en stor belastning på alle de som er involvert.

I kjølvannet av disse undersøkelsene dukker det nemlig også opp flere mindre skandaler:

Det er f.eks. blitt klart at statsministerparets revisor, som har hatt kontakten med SKAT i forbindelse med behandlingen av skattesaken, har fortalt til SKAT at Stephen Kinnock er bifil eller homofil. Hvorfor revisoren har fortalt dette, er det ingen som vet, men en hypotese kan være at han følte at paret hadde en så dårlig skattesak at han ville forsøke å redde dem ved underhånden å fortelle SKATs saksbehandlere hvorfor Kinnock bodde så mye i utlandet og samtidig håpe at en slik historie ville få SKAT til å behandle skattesaken mildere enn de ellers ville gjort. Noen ser da også dette i sammenheng med den avgjørelsen SKAT har truffet, og som altså virker mild målt mot tilsvarende saker.Om revisoren trodde han snakket sant eller løy aktivt, er det heller ingen som vet.

Revisoren sier i dag at det hele er basert på en “misforståelse” – mens statsministerparet selv har sett seg tvunget til å gå ut å dementere ryktene om at Kinnock er bifil eller homofil. Hvor utbredt disse ryktene var, er det vel ingen som vet. Det man vet, er at ryktene hadde nådd BT, men at de valgte ikke å trykke dem, bl.a. fordi de ikke fikk ryktene bekreftet av statsministeren – noe som betyr at statsministeren selv lenge har visst at ryktene fantes “der ute” – uten å vite om eller når de ville bli publisert. Til slutt tok hun affære selv og dementerte ryktet før det var fremsatt offentlig. Hun gjorde det neppe fordi det var behagelig å gjøre det, men fordi hun følte seg tvunget til det.

At et statsministerpar skal måtte oppleve å redegjøre offentlig for sitt seksualliv er i seg selv en skandale. Men det stopper ikke der.

Også deler av pressen og de såkalte spindoktorene får nå sitt pass påskrevet.

Ekstra Bladet har gått til det usedvanlige skritt å “blåse” en kilde i et forsøk på å avsløre hvem som har forsøkt å påvirke og også lekket opplysninger om Thorning-Schmidts skattesak. Ekstra Bladet hevder nemlig at den tidligere skatteministerens spindoktor var villig til å gi avisen store deler av innholdet i skattesaken, og at formålet var å skandalisere Thorning-Schmidt.Ekstra Bladet valgte imidlertid, ifølge bladet selv, ikke å trykke saken. I stedet kom den noen tid senere i BT, som til gjengjeld ikke har fortalt hvilke kilder avisen har.

Problemet for Ekstra Bladet er bare at vedkommende spindoktor nekter for at dette er sant, og at avisen ikke har tatt vare på noen opptak eller dokumenter som kan bevise at den snakker sant. I stedet har den stilt seg selv i et meget lite flatterende lys ved å bli avslørt som en avis som ikke bare rapporterer om det som skjer, mens som selv agerer og sørger for at noe skjer. Avisen har, sammen med den samme spindoktoren, iscenesatt politiske hendelser (som imidlertid ikke har noe med den aktuelle skattesaken å gjøre) på en måte som etterlater inntrykk av en meget lav etisk standard.

Det er uenighet mellom avisen og spindoktoren om hvem som var den mest aktive (underforstått: umoralske) part da de konstruerte det aktuelle “set up”, som skulle ramme de rødgrønne. Det uheldige er uansett at mange får inntrykk av at det er slik pressen og spindoktorene (som egentlig bare er politisk nøytrale kommunikasjonssjefer og -rådgivere i departementene) til vanlig arbeider – noe den seriøse pressen i Danmark avviser på det sterkeste. For å sitere redaktøren i Berlingske Tidende: “Jeg vil ha meg frabedt å bli gjort til en del av (Ekstra Bladets) korstog”. Og videre: Ekstra Bladet forsøker for tiden å markedsføre seg som en avis som vil ta et “oppgjør med en “betent” kultur på Christiansborg. Problemet er bare at ingen andre gjenkjenner denne kulturen.”

Vi vet ennå ikke om det blir avslørt en virkelig stor skandale i Danmark. Det gjenstår å se.

Men allerede nå kan vi antagelig konstatere at det ikke bare er Norge som har problemer med ukultur.

Slikt finnes åpenbart også i Danmark.

I et blogginnlegg forleden skrev jeg at SVs standpunkt i friskolepolitikken ikke kan begrunnes prinsipielt eller på noen fornuftig pragmatisk måte.

Jeg skrev dette i forbindelse med en forestående debatt om frihet i Stavanger, men en av debattantene, Svein Tuastad, mente at det var en “primitiv måte å argumentere på” , preget av at Civita “meir og meir (blir) ein banal idelologiprodusent utan substans”.

Jeg er uenig i at debatten om friskolene – og mine argumenter – er primitive eller banale. Den illustrerer nemlig på en utmerket måte hva som er forskjellene mellom høyre- og venstresiden i Norge – og hvilke prinsipielle og praktiske argumenter som fremføres i en aktuell debatt om frihet.

I Vårt Land i dag blir det igjen illustrert:

Roger Elstad, som er grunnlegger av Norges Toppidrettgymnasium (NTG), har fått avslag på søknad om å etablere Norges Realfagsgymnasium. I avslaget skriver Utdanningsdirektoratet bl.a. at “vi ikke kan se at skolen har synliggjort en pedagogisk retning gjennom den innsendte dokumentasjonen”.

Dette synes Elstad er rart, siden realfagsskolen er bygget på nøyaktig samme modell som NTG, bare at idrettsfagene er erstattet med realfag. Og NTG har fått statsstøtte i 28 år.

Her er det imidlertid en “missing link” i resonnmentet og historien.

Inntil Bondevik II-regjeringens friskolelov ble innført i 2003 ble det bare gitt støtte til to typer friskoler – nemlig de som bygget på en alternativ religion/etikk og/eller på en alternativ pedagogisk retning. I begge tilfeller måtte det være tilstrekkelig alternativt og dermed representere et klart avvik fra den offentlige skolen – samtidig som skolene måtte oppfylle grunnleggende krav til kvalitet.

En skole som, i henhold til disse kriteriene, ikke ble godkjent, var den profilerte SV-kvinnen Mosse Jørgensens hjertebarn, Nyskolen. Den representerte, selv om den var annerledes, ikke en alternativ religiøs eller pedagogisk retning, og Mosse Jørgensen fikk derfor flere avslag. En annen type skole, som ble godkjent, men som Gudmund Hernes gjerne ville frata godkjenning, var Montessori-skolene. Hernes mente – antagelig med rette – at montessoripedagogikken med tiden var så lite forskjellig fra pedagogikken i den offentlige skolen, at den ikke egentlig var særlig “alternativ”. Dette lyktes imidlertid ikke Hernes med.

Norges Toppidrettsgymnas oppfylte ikke kriteriene for å motta støtte som friskole. I stedet oppnådde NTG, særlig med de borgerlige partienes hjelp, å få sin egen post på statsbudsjettet – hvilket også er årsaken til at NTG har mottatt statsstøtte i 28 år.

Etter at den nye friskoleloven ble innført i 2003 (da jeg var utdanningsminister), ble det slutt på å stille krav til bestemte profiler på skolene. Etter vår mening var det umulig og urimelig at politiske myndigheter skulle rangere gode og dårlige formål med en friskole og f.eks. skille mellom skoler med en idrettsprofil, realfagsprofil, håndverksprofil eller pedagogisk profil – eller kanskje ingen spesiell profil i det hele tatt annet enn et ønske om å lage en god skole. I den nye loven var det derfor ingen krav til profil – kun til kvalitet, men til gjengjeld ble kvalitetskravene skjerpet.  Mange av reglene for opptak og inntak, egenandeler og økonomisk utbytte ble også skjerpet.

Denne lovendringen gjorde det mulig for Norges Toppidrettsgymnasium å bli en ordinær friskole, den gjorde det mulig for Nyskolen å bli etablert, og den gjorde det mulig for flere internasjonale skoler å bli friskoler fremfor å være dyre private skoler.

Da de rødgrønne kom til makten i 2005 skulle loven reverseres. Men det skjedde ikke helt som lovet. Igjen ble det riktig nok stilt krav til en alternativ pedagogisk eller religiøs profil, men man slakket på kravene. Man endret formuleringene i loven, slik at man bl.a. slapp å trekke støtten til Nyskolen tilbake. Man gjorde også unntak for toppidrettsgymnasene og for de internasjonale skolene, slik at man også slapp den politiske støyen det ville medføre å ta støtten fra disse.  Men komisk nok ble ikke kravene til religiøs profil så slakke at Humanistskolen kan godkjennes.

Dermed står vi tilbake med en fullstendig prinsippløs politikk, som hverkan kan forklares eller begrunnes på noen fornuftig måte. Og det er dette Elstad får erfare nå: NTG får statsstøtte, fordi det ville virke for dumt eller være for upopulært å trekke den tilbake – ikke fordi det er nedfelt et prinsipp i loven som også skal gjelde andre og likeartede tilfeller. Derfor kan en søknad om støtte til Norges Realfagsgymnasium få avslag.

Jeg har aldri hørt noen rødgrønne ta utfordringen og forsøke å begrunne den friskolepolitikken som nå føres. Men det kan gjøres ved å svare på ett enkelt spørsmål:

Hvorfor kan et toppidrettgymnas bli en friskole, mens et realfagsgymnas ikke kan bli det?

I en pussig leder i Dagbladet i dag går avisen til angrep på Aftenposten, som visstnok er en “merkelappklistrer”.

En “merkelappklistrer” er, slik jeg forstår Dagbladet, en som argumenterer mot stråmenn, som klistrer (belastende) merkelapper på meningsmotstandere, og som bruker enkle stemplingsteknikker fremfor å argumentere reelt. Avisen er opptatt av å forsvare sin “dyktige debattansvarlige” Marte Michelet, som visstnok tidligere har blitt utsatt for slik merkelappklistring fra Aftenpostens side, fordi hun er tidligere leder i Rød Ungdom.

Dagbladet står altså frem som en prinsipiell motstander av merkelappklistring og tar avstand fra “fordummende merkelappreduksjon”,  fordi det “reduserer andre mennesker til bare merkelapper”, noe avisen finner “svært alvorlig”.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er nesten så man ikke tror sine egne øyne. For lederen er jo ikke bare et oppgjør med alle som bruker denne debattteknikken. Den er også et oppgjør med utallige ledere og kommentarer som Dagbladet selv har publisert. Lederen betyr, kort sagt, at Dagbladet fra nå av stiller langt høyere krav til seg selv enn avisen har gjort til nå.

Nesten alle som deltar mye i den offentlige debatt vil av og til falle for fristelsen til eller komme i skade for å klistre merkelapper på sine meningsmotstandere. Men forskjellene er store. Noen gjør det svært sjelden – andre har det nærmest som debattstil. Det merkes godt i Civita: Noen forsøker bare å avfeie meningene eller utredningene våre ved simpelthen å utstede (ofte nedsettende) karakteristikker.

At akkurat Dagbladet skulle bli den avisen som først (?) forsøker å ta et generelt oppgjør med slik merkelappklistring er overraskende. Dette er nemlig en debatteknikk Dagbladet selv har brukt svært flittig.

I likhet med mange andre har jeg opp gjennom årene blitt påført utallige “merkelapper” av Dagbladet. Og la meg bare nevne ett eksempel:

Da Civita i 2009 publiserte en rapport om veksten i antall uføre (særlig unge uføre), avla Dagbladet Civita og meg en visitt i sin leder.

Jeg ble bl.a. kalt “tanketom ideolog”, Civita var redusert til en “såkalt “tenketank””, og måten jeg argumenterte på, var både “pinlig og useriøs” og “oste av klassiske Høyre-fordommer”. Deretter brukte avisen  utrykkene “trygdesnyltere” og “gravide pyser” – som om dette var uttrykksmåter Civita eller jeg hadde brukt, hvilket det selvsagt ikke var.

Innholdet i vårt anliggende var Dagbladet overhodet ikke interessert i å diskutere.

Men det er kanskje avisen nå? 

Som jeg har skrevet om på bloggen min før, kan det virke som om våre politiske ledere har større problemer med å håndtere den krisen som inntraff da 22.julikommisjonen la frem sin rapport enn de hadde med å håndtere 22.juli.

Det er ikke så rart.

22.juli 2011 kom katastrofen utenfra, og det var politikernes oppgave å respondere på den ved å finne de rette ordene for å trøste og finne en retning ut av tragedien.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

22.julikommisjonens rapport, derimot, avslører en katastrofe som kommer innenfra, og som politikerne langt på vei har skapt selv.

Å snakke om “politikerne” i bestemt form flertall, slik jeg gjør her, er imidlertid urettferdig. Politikere er ikke like, og de gjør ikke alt likt. 

Noen er kjente, andre er ikke så kjent. Noen er populære, andre er mindre populære. Noen er svært aktive på Stortingets talerstol, andre tar sjelden ordet. Noen er retoriske begavelser og gode i debatter, andre greier seg ikke like bra. Noen er svært bredt og helhetlig orientert, mens andre nesten bare er opptatt av egne saker. Noen er svært synlige i mediene, andre er mindre synlig. Noen har høy utdanning, andre har lite utdanning. Noen har lang erfaring fra politikken eller erfaring fra vanlig arbeidsliv, andre har hverken lang eller bred erfaring. Noen har vært ledere, andre har ikke prøvd seg. Noen er gode ledere, andre er det ikke. Noen er typiske “utspillspolitikere”, andre er mer opptatt av å gjøre jobben. Og “jobben” er ganske mangslungen: Er man statsråd, f.eks., skal man både identifisere problemer som må løses, muligheter som bør gripes, skape politikk, vinne oppslutning om politikken og gjennomføre politikken. Ingen liten oppgave når man tar i betraktning hvor mange mennesker og organer man skal forholde seg til: Egne ansatte i departementer og direktorater, statsministeren og regjeringen, interessegrupper og organisasjoner, Stortinget og partiet, pressen og velgerne.

For å greie en slik oppgave, kreves det usedvanlige mennesker. Samtidig er det viktig at politikerne er vanlige mennesker. Ingen kan utføre alle oppgaver perfekt. Men noen egenskaper er viktigere enn andre.

22.julikommisjonens rapport bør gjøre det tydeligere for alle at politikk er alvor. Det er ikke et spill eller et teater som settes opp i mediene. Det er faktisk hardt og svært krevende arbeid, og det er et arbeid som ikke alltid er synlig eller tydelig eller gir en rask gevinst i form av økt popularitet eller flere velgere.

Spørsmålet er bare om vi verdsetter de rette egenskapene hos en politiker? Verdsetter vi litt “kjedelige” politikere, som har den erfaring og kompetanse som skal til – ikke bare for å komme med utspill og være synlig i mediene, men for faktisk å organisere og styre staten og gjennomføre politikk?

Jeg er i tvil. Jeg tror bl.a. statsministre og andre politiske ledere for ofte fristes til å velge f.eks. statsråder som er vellykkede utad, mens som ikke nødvendigvis fungerer så godt innad. Og slike tilfeller er det ganske mange av: Statsråder som “gjør det godt” utad, men som ikke fungerer innad – og omvendt.

Medienes kommentatorer er svært lite flinke til å se dette. De kaster terningkast og belønner først og fremst det de ser på utsiden, dvs. hvordan en statsråd f.eks. fremstår i mediene og “takler” saker i det offentlige rom. Om vedkommende er en god strategisk leder, en god personalleder, en god gjennomfører, er det få som undersøker nærmere.  Selv ikke den aldri hvilende Magne Lerø i Ukeavisen Ledelse aner hva som skjer i departementene. Han snakker ofte som om han vet det – men de som vet, vet at han ikke vet.

Politikk er gøy og givende, men det er også alvor og slit. Derfor må også de “kjedelige”, men usynlige oppgavene gjøres, og de som gjør dem, bør verdsettes mer enn de blir i dag – mens lettvinte og lettbente politikere i mindre grad bør belønnes med terningkast fem – fordi de f.eks. har vært så aktive og synlige.

Det er litt vanskeligere å finne ut hva som skjer på innsiden, men journalister som tar mål av seg til å være “gravende”, bør greie det.

I morgen skal jeg delta i en debatt om frihet. Det skjer i Stavanger.

Bård Vegar Solhjell og jeg – med hver vår “sekundant” – skal diskutere hvem som eier friheten. Er det den politiske venstresiden eller høyresiden?

I boken sin, og i intervjuer og artikler i Stavanger Aftenblad, viser Solhjell og hans partifelle og “sekundant” Svein Tuastad at de irriterer seg over at det er høyresiden som “eier” friheten. De mener at venstresiden bør (gjen)erobre friheten, fordi venstresiden er like god til å forsvare den som høyresiden er.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Etter min mening er det primært det liberale demokratiet som eier friheten. Intet annet samfunnssystem kan forsvare friheten like godt.

Det liberale demokratiet er rotfestet i vårt samfunn. Arbeiderpartiet forlot kommunismen for ca. 90 år siden. SV har de siste 20 år gradvis flyttet sitt prinsipprogram og tok det endelige skrittet inn i det liberale demokratiet da Bård Vegar Solhjell ledet arbeidet med å revidere programmet på forrige ordinære landsmøte. Bare Rødt henger nå igjen i sine anti-demokratiske forestillinger, men selv det er blitt så pinlig at ledelsen nekter å forholde seg til sitt eget program.

Men selv om alle partier unntatt Rødt nå er tuftet på det liberale demokratiet, er det fortsatt forskjeller. Instinktene trekker ofte i ulik retning.

Venstresiden er mer tilbøyelig til å mene at de vet bedre enn folk flest og er derfor også mer tilbøyelig til å ville regulere våre liv.

Venstresiden er også mer opptatt av likhet. Men strenge krav om likhet vil pr definisjon stå i veien for vår frihet. Forholdet mellom likhet og frihet krever refleksjon av alle, men ekstra mye hos den delen av venstresiden som nå gjerne vil (gjen)erobre friheten.

Spørsmålet er dessuten ikke bare av filosofisk interesse. Det er i aller høyeste grad aktuelt, og det vil bli stadig mer påtrengende. Spørsmålet er: Hvordan skal et likhetsorientert nordisk samfunn møte ønskene og kravene om radikal pluralisme? Hvilke forskjeller er legitime og hvilke er ikke akseptable – og kan vi velge hvilke forskjeller vi må tåle?

Friskolene illustrerer SVs problem på en god måte.

Friskoler (som SV har valgt å kalle privatskoler) er offentlig finansierte, regulerte og kontrollerte private skoler – der det er forbudt å ta høye egenandeler, forbudt å “sile” elever og forbudt å ta ut noen former for utbytte. Dette sikrer at alle, uansett lommebok, har muligheten til å velge å gå på en friskole. Forskningen viser da også at det ikke er noen forskjeller av betydning mellom foreldre av friskolebarn og foreldre med barn i den offentlige skolen.

Spørsmålet er så: Hvilke krav skal man stille til en friskole for at den skal kunne få offentlig støtte og dermed kunne bli realisert?

Høyresiden har et prinsipielt svar på det: Alle skoler som oppfyller krav til kvalitet (som er nærmere definert i loven), skal kunne motta støtte. Høyresiden diskriminerer altså ikke mellom ulike ønsker i befolkningen; en skoleeier eller elev som er interessert i realfag, idrett eller naturen – eller bare vil gå på en friskole – er likestilt, og skolene er likeverdige med den offentlige skolen.

Venstresiden, derimot, med SV i spissen, har et annet syn: De mener at bare skoler som står for en alternativ religion eller pedagogikk, toppidrett eller har en internasjonal profil (+ Nyskolen, som en SV-dame etablerte), kan bli godkjent – mens alle andre ikke får lov. Om det er dans, rørleggerfag, matematikk, latin eller tur i skogen – det holder ikke for SV, fordi det skaper en eller annen form for ulikhet som SV ikke liker.

SVs standpunkt i friskolepolitikken kan ikke begrunnes prinsipielt.

SVs standpunkt i friskolepolitikken kan heller ikke begrunnes på noen fornuftig pragmatisk måte.

SVs standpunkt i friskolepolitikken kan igrunnen bare begrunnes med at frihet fortsatt er ganske vanskelig for SV, og at likhet er veldig viktig – selv om det ikke kan begrunnes nærmere.

Som lesere av denne bloggen vet, har jeg en spesiell interesse for forvaltningspolitikk, for ledelse i offentlig sektor og for politisk ledelse. Denne interessen stammer bl.a. fra min tid som arbeids- og administrasjonsminister i Jan P. Syses regjering. Det er også denne interessen – og ikke politisk-taktiske vurderinger – som gjør at jeg nå følger Regjeringens håndtering av 22.julikommisjonens utredning med spesiell interesse.

Mange synes å være imponert over den handlekraft justisminister Grete Faremo nå utviser, bl.a. gjennom den talen hun holdt og de medieopptredene hun hadde i Arendal i går og i dag.  Jeg er enig i at mange av de initiativene hun nå sier hun vil ta, er gode, men jeg syns samtidig det er grunn til å helle litt malurt i begeret.

Det viktigste skillet mellom det som gikk bra, og det som gikk dårlig 22.juli fjor, er, ifølge 22.julikommisjonen, knyttet til holdninger, kultur og lederskap, særlig i departementene og i politiet. Skal man gjøre noe med det, som alle ser ut til å ville, er det dermed særlig avgjørende hva slags holdninger, kultur og lederskap lederne nå demonstrerer.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Av en eller annen merkelig grunn virker det som om mange observatører og kommentatorer mener at statsrådene ikke er ledere. Men det er de. Skal man være en god statsråd, holder det ikke å være retorisk begavet eller å imponere opinionen – man må faktisk også være en god leder for de menneskene man leder i departementet og underliggende etater – og ha evne til å gjennomføre politikk med det embetsverk og de etater som står til rådighet.

En god leder tar ansvaret og beskytter sine undersåtter når det blåser. Av og til kan det selvsagt også være nødvendig å “sparke” en medarbeider, men da har man prosedyrer for det, som gjør at vedkommende medarbeider får en minst mulig vanskelig situasjon. Det er vel kanskje det Arbeiderpartiet ville kalt “den norske modellen”.

Politidirektoratet er et forvaltningsorgan underlagt Justisdepartementet, dvs. at Politidirektoratet er en del av staten og styres på instruks fra justisministeren, som har det parlamentariske og konsitusjonelle ansvaret for alle deler av virksomheten. Direktoratet har ansvar for den daglige og faglige ledelsen, styringen, oppfølgingen og utviklingen av etaten – slik f.eks. Utdanningsdirektoratet, som er underlagt kunnskapsministeren, følger opp den skolepolitikken Stortinget har vedtatt, og som departementet har ansvaret for å gjennomføre.

Mye tyder på at det er noe som har gått galt i Politidirektoratet, og at det må skje store endringer i politiet. Spørsmålet er hvem som har ansvaret for at det har gått galt, og hvem som er best egnet til å få etaten på rett spor.

Ansvaret har statsråden. Om direktoratet og politiet også har hatt noen ledere – som nærmest på tvers av departementets vilje, dets gode styring og ledelse – har gjort en dårlig jobb eller er uegnet til å gjøre en god jobb i fremtiden, vet jeg ikke – men i så fall er det riktig å bytte mannskap.

Spørsmålet er bare om det kan være Øystein Mæland som har gjort en dårlig jobb.  Er det rimelig av hans leder og sjef, nemlig justisminister Grete Faremo, å oppføre seg slik hun nå gjør i det offentlige rom når hun nekter å uttrykke eksplisitt tillit til Mæland, bevisst holder det åpent om han får bli i stillingen, unnlater å korrigere kommentatorer som sier at hun åpent gir uttrykk for mistillit og – totalt uforståelig – nekter å snakke med ham i Dagsnytt 18?

Det er en del som mener at Mæland ikke burde vært politidirektør – bl.a. fordi han er en nær venn av Stoltenberg, har Ap-bakgrunn, har fått barn ved hjelp av surrogati, ikke er jurist og tok fødselspermisjon etter 22.juli. 

Det er et greit standpunkt, men det er ikke det som er saken her. Alt dette var nemlig kjent av Regjeringen på forhånd, eller det skjedde under Regjeringens ledelse.

Øystein Mæland ble, slik jeg har forstått mediene, nærmest headhuntet til stillingen. Regjeringen ba ham om å søke, og de visste meget godt hvem han var og hva han sto for: Han har hatt mange verv i og ombud for Arbeiderpartiet. Han er en nær venn av statsministeren. Han var Grete Faremos meget lojale og dyktige statssekretær sist hun var justisminister. Han pekte selv, slik jeg har forstått intervjuene med ham, på innvendingene mot at han ble politidirektør: Han var ikke jurist, han hadde fått barn ved hjelp av surrogati, og han var nødt til å ta fødselspermisjon ganske snart etter tiltredelsen.

Regjeringen ville likevel gjerne ha ham. Selv etter 22.juli, da han hadde gått ut i permisjon, sa justisminister Storberget at det ikke var noe problem.

Mange vil bedømme dette annerledes enn Storberget gjorde da, men igjen: Det er ikke poenget nå. 

Poenget her er hvilket lederskap Regjeringen og justisministeren utviser når de nå nærmest holder Mæland på pinebenken, nekter å uttrykke tillit og heller ikke synes å ville snakke med mannen i et seriøst radioprogram? 

Mæland kan ha rukket å gjøre noen småfeil, men han kan umulig ha rukket å forårsake de store kultur- og ledelsesproblemene som nå avdekkes i politiet. Så hvis Mæland er feil mann på feil sted nå, er det Regjeringens ansvar og ikke hans. Sagt med andre ord: Hvis Mæland ikke kan fortsette i stillingen, er det fordi Regjeringen har gjort en feilrekruttering – ikke fordi Mæland har gjort noe galt eller vist seg å være en person de ikke visste hvem var. Alternativt har Regjeringen endret oppfatning, men det er heller ikke Mælands feil.

Forvaltningen og offentlig sektor utmerker seg dessverre ikke alltid med beundringsverdig god personalpolitikk, som er et soleklart lederansvar. Det alene kan være en del av årsaken til at det avdekkes så mye dårlig kultur og dårlige holdninger – i tillegg, selvsagt, til at fagforeningene ikke alltid spiller en konstruktiv rolle.

Men når man nå skal gjøre noe med dette, slik Regjeringen sier den vil, må den gå foran som et godt eksempel.

Da kan man ikke skalte og valte med tilliten til sine medarbeidere i det offentlige rom. 

Da må man oppføre seg ordentlig.

Statsminister Jens Stoltenberg har i løpet av det siste året måttet håndtere to store kriser.

Den første inntraff 22.juli 2011.

Den andre inntraff i går.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I den første krisen var statsministerens viktigste oppgave å lede sitt folk. Han skulle trøste, skape trygghet og retning i en situasjon som var preget av sjokk, sorg og sinne.

Samtidig hadde han det øverste ansvaret for at helsetjenesten, redningsmannskaper og politiet fungerte optimalt, men selvsagt uten at han selv hadde direkte befatning med operasjonen. Disse tjenestene var forutsetningsvis forberedt på å takle en slik krise gjennom de systemer, beredskapsplaner og ressurser som var etablert på forhånd.

Statsministeren håndterte krisen på en måte som vakte beundring langt utenfor vårt eget land. Han beholdt roen, fant ordene og bidro til den atmosfære av verdighet som bør prege en rettsstat, selv når den møter et uhyre.

Den andre krisen, som inntraff i går, har ikke vært like lett å håndtere. Krisens innhold er, kort fortalt, avsløringen av at politiet ikke fungerte slik det skulle, og at heller ikke statsministeren og hans medarbeidere har gjort det de kunne gjort for å forhindre terrorhandlingene 22.juli i fjor. Og det ligger i sakens natur: Dersom terrorhandlingen i regjeringskvartalet kunne vært unngått, og dersom politiet kunne kommet til Utøya før – ja, så kunne også mange menneskeliv vært spart. Det er den tunge beskjeden vi fikk i går, og det er den krisen statsministeren nå må håndtere.

Det er forskjell på skyld og ansvar.

I noen tilfeller har den samme personen både skyld og ansvar, og da er det som regel lett å bestemme hva som må gjøres.

Ledere, derimot, har ansvaret også for hendelser som de selv ikke har hatt noen personlig befatning med.

Ledere får og tar ofte æren for positive hendelser de ikke har hatt befatning med. Men dermed må de også bære en form for skyld for de negative hendelser de ikke har hatt befatning med, men som skjer under deres ledelse. Det er dette som er ledelse: Man har ansvaret uansett.

I den første krisen var det bare én som hadde skyld, nemlig gjerningsmannen.

I den andre krisen, som ikke dreier seg om selve terrorhandlingen, men hvordan den ble forsøkt forhindret og håndtert, er det flere som må dele på skylden: Både Regjeringen, tidligere regjeringer og politiet bærer en del av skylden for at beskyttelsen og beredskapen ikke var god nok. Og den som var på post da det skjedde, Stoltenberg II-regjeringen, har ansvaret.

Spørsmålet nå er altså ikke hvem som har ansvaret, for det er Regjeringen med statsminister Jens Stoltenberg i spissen. Spørsmålet er hvordan den tar ansvaret.

Og ta ansvar dreier seg om ord, handling og konsekvens.

Man må finne de riktige ordene, slik at man tydelig demonstrerer at man har forstått alvoret, erkjenner ansvaret og beklager.

Dernest må man vise at man handler og gjør det som er nødvendig for å rette opp skaden eller hindre at den skjer igjen.

Til sist må man spørre hvilke konsekvenser det skal få for dem som var på post da tragedien skjedde.

Det lederskap statsministeren og hans statsråder utviste i går, var dessverre i en litt annen klasse enn den vi så etter 22.juli fjor. De tok ansvaret, men var samtidig litt for påpasselige med å understreke hvor “uskyldige” de var – enten fordi de nettopp hadde tiltrådt, fordi de ikke hadde fått nok informasjon, eller fordi andre egentlig hadde skyld i at arbeidet med beredskapen hadde gått så sakte.Dessuten forsikret de – og det tror jeg dem på – at de nå vil gjøre alt de kan for å rydde opp i det kaoset som er demonstrert i politiet og departementene.

Vondest var det imidlertid å høre på de resonnementene som ble fremført om hva det vil si å ta ansvar og hvilken konsekvens det skal få at det har skjedd en katastrofe, som kunne vært forhindret og redusert, under Regjeringens ledelse. Ifølge statsministeren og hans statsråder, som selv omtaler seg som de øverste ansvarlige, tar de best ansvar ved at de fortsetter i sine ombud. Man kan kanskje si, som noen har vært inne på, at det også er verst, fordi de da må tåle den offentlige pisking som de nå utsettes for i mediene.

Jeg syns likevel det er feil.

Etter min mening må det av og til settes en standard. Det må settes en standard for hva som kan skje under en regjerings ledelse uten at det får konsekvenser. Flere statsråder i Stoltenberg II-regjeringen har overlevd lenger enn de ellers ville gjort fordi vi har en flertallsregjering. Men selv for en flertallsregjering skulle man tro det var en grense for hva den kan tåle å gjøre av feil uten at den selv eller noen av dens statsråder velger å tre tilbake.

Det er forståelig at det er vanskelig både for Regjeringen og for opposisjonen å trekke denne konklusjonen. Ingen bør glemme at statsministeren og hans parti også var ofre for terroraksjonen som skjedde i fjor. Ingen ønsker heller å etterlate inntrykk av at en annen statsminister og andre statsråder ville gjort ting annerledes eller bedre. Det har vi nemlig ingen garantier for. Men å si at statsministeren og statsrådene har ansvaret, er ikke det samme som å angripe deres person eller å si at de er dårligere ministre enn andre ville vært.

Men nettopp av disse grunner er det også vanskelig å kreve statsministerens eller statsråders avgang. Det virker, på et vis, både smålig og uverdig. De burde trukket konklusjonen selv.

Når Regjeringen velger å ta sitt ansvar ved å bli sittende, vil det sette en annen standard. Da blir det vanskeligere å kreve eller mene at andre bør gå, både i denne og andre situasjoner. Et stykke på vei er det bra, siden vi i Norge altfor lett krever lederes avgang og tror at det alltid løser problemer.

Men samtidig er det grenser. Denne saken er svært alvorlig. 22.julikommisjonen la dessuten vekt på at den viktigste svakheten den hadde avdekket, hadde med dårlig kultur og dårlige holdninger å gjøre. Men hvilken kultur er det i organisasjoner der den øverste ansvarlige ledelse blir sittende, mens de som er lenger nede i systemet, og som ikke er mer skyldige enn sine ledere, må gå? Dersom ikke Regjeringen går, syns jeg verken det virker rimelig eller rettferdig at andre skal måtte gå – med mindre de selv velger å gjøre det.

Mange, særlig på sosiale medier, er opptatt av de taktiske overlegninger både Regjeringen og opposisjonen gjør i forhold til valget neste år når de nå vurderer konsekvensene av 22.julikommisjonens utredning. Etter min mening er det ikke tiden for å tenke på det. Norge har et robust demokrati og ville helt sikkert vært i stand til å takle de utfordringer som ville oppstått, dersom Regjeringen eller noen av dens statsråder hadde søkt avskjed. Påvirkningen på valget neste år er det dessuten vanskelig å si noe om. Ett år er lang tid i politikken.

I mengden av dårlige nyheter er det viktig å huske de gode. Regjeringen har nemlig også et overordnet ansvar for det som fungerte godt.

Helsevesenets håndtering av den første krisen var visstnok eksemplarisk.

Kommisjonen har også avdekket at vi i Norge har gode systemer og planer for beredskap og politi, og det reises derfor ingen krav nå om nye tiltak som vil kunne angripe personvernet, slik vi så i USA etter 9/11.

Det er en av de positive overraskelsene i går, som det er vel verdt å ta med seg.

1.juli skrev jeg om det jeg antok var partiet Rødts strategi for å forsøke å stjele velgere fra SV og delvis Arbeiderpartiet.

Så langt ser det ut til at jeg hadde helt rett. Rødts leder, Bjørnar Moxnes, har vært fast gjest i NRKs viktigste nyhets- og debattprogrammer i hele sommer. Han har deltatt i debatter om Hellas, om eldreomsorgen, om sosialisme, om Plata-aksjonen, om romfolket, om oljestreiken, om Arendalsuka, om SV og om boligpolitikk – for å nevne noe. De kritiske spørsmålene har stort sett glimret med sitt fravær, men det er uansett godt gjort av Moxnes.

Og “belønningen” kom forleden: En meningsmåling viste at Rødt, under gitte omstendigheter, kan bli like godt eller bedre representert på Stortinget enn SV blir.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Denne kampen om ytre venstre-velgerne irriterer naturligvis Lysbakken. Mens han forsøker å bygge opp SV vis a vis Arbeiderpartiet, kommer det altså en inn fra venstre og forstyrrer det hele. Som Lysbakken sa forleden: Venstresiden bør konsentrere seg om å bekjempe høyresiden. Hvis Rødt heller vil “krangle” med SV, kommer de til å tape på det.

Det er lett å forstå Lysbakken, men det er ikke sikkert han får rett. Kanskje vil Rødt fortsette å vokse ved å vegetere på misnøyen med regjeringspartiet SV, slik Enhetslisten – så langt mye mer effektivt – har gjort i forhold til danske SF og de danske sosialdemokratene.

SVs begredelige situasjon og Rødts oppsving kan være begynnelsen på en regruppering på venstresiden i norsk politikk.

Rødt er i dag det SV var for et par tiår siden (og som Arbeiderpartiet var for svært lenge siden). Rødt tror på klassekamp, revolusjon, planøkonomi, opphevelse av den private eiendomsretten og nasjonalisering av næringslivet. Det samme trodde SV på på 1990-tallet.

Gradvis har SV blitt “normalisert” og sentrumsorientert og tok, i det prinsipprogrammet som ble vedtatt på forrige landsmøte, det endelige skrittet inn i det liberale demokratiet. I dag er SV et litt mer radikalt (eller kanskje egentlig konservativt) sosialdemokratisk parti, som enten gradvis vil bli innlemmet i Arbeiderpartiet, eller som må finne seg en egen profil knyttet til noen kjernesaker som de har eierskapet til, f.eks. klima.

Hvis Rødt overlever de neste 20 år, vil det samme skje med dette partiet. Akkurat som Arbeiderpartiet i sin tid og SV ganske nylig tok et oppgjør med den anti-demokratiske og illiberale sosialismen, vil Rødt gjøre det i fremtiden.

Hvor fort det vil skje, avhenger blant annet av journalistene; av når de vil begynne å ta Rødt på alvor og stille kritiske spørsmål til partiets program og ikke bare betrakte det som ufarlig kuriosa.

Det er det som har skjedd i Danmark i sommer, men også der tok det tid. Ikke før Enhetslisten nærmet seg 15 prosent på meningsmålingene, begynte journalistene å stille spørsmål ved og sette søkelyset på partiets program. Men når søkelyset ble skarpt nok skjedde det som også i sin tid skjedde i norske SV: Partilederen avlyste partiprogrammet på direkten. “Når det i mediene har kommet uttalelser om å stenge medier, om voldelig revolusjon og om at man aller nådigst skal få lov til å beholde tannbørsten, må jeg si fra,” sa partileder Johanne Schmidt-Nielsen – som altså ville unngå å skremme velgerne fra å stemme på Enhetslisten. Problemet er bare at alt dette står i programmet, og at mange av partiets tillitsmenn og folkevalgte ikke er beredt til å vrake programmet.

Mye tyder på en forestående oppvask om partiprogrammet i Enhetslisten: Skal de fortsatt være for revolusjon, voldelig revolusjon, planøkonomi, total avskaffelse av privat eiendomsrett (bortsett fra til tannbørsten, altså) og nedleggelse av politiet og militæret – eller vil de vedta et mer sosialdemokratisk program?

Før eller siden er det det siste som kommer til å skje. Velgerne kan nok leke seg litt med slike partier, men de vil aldri gi dem innflytelse for alvor. Akkurat som SV måtte avlyse sine mest outrerte standpunkter for å komme i regjering, må partier som Enhetslisten og Rødt gjøre det samme for å bli tatt på alvor. En mangeårig parlamentariker for danske SF reagerte slik på diskusjonen innad i Enhetslisten: “Å nei, å nei, å nei (…) nå skal vi gjennom den samme historien igjen. Også i SF diskuterte vi for 20 – 30 år siden hvor mange ganger det skulle stå “klassekamp” og “revolusjon” i prinsipprogrammet. Vi diskuterte om en revolusjon kunne være voldelig – og endte med et nei. Vi diskuterte massenes kamp og all denne gammeldagse revolusjonsromantikken.” Debatten i Enhetslisten i sommer “har vært meget, meget parallell med den debatten SF var igjennom i 1970- og 80-årene”.

Hva vi andre mener om dette, er kanskje ikke så viktig. Men jeg syns man skal ta partiprogrammer alvorlig, og jeg syns norske journalister skal være like kritiske til ekstremister på venstresiden som de er til ekstremister på høyresiden. Jeg syns også at journalister og kommentatorer må lære seg å skille mellom litt høyredreide standpunkter de ikke liker (som f.eks. behovsprøving av barnetrygden, lavere sykelønn og en mer liberal friskolelov) og venstredreide standpunkter som er ekstreme og totalitære.

I tillegg syns jeg det hadde vært veldig spennende med et potent parti til venstre for Arbeiderpartiet, som kan bidra konstruktivt og kreativt til samfunnsdebatten – uten å måtte ty til illiberale eller autoritære ideer.

I et intervju i Aftenposten i dag sier Jonas Gahr Støre at han mener at velferdsstaten er truet. Han mener at den er under press fra to hold, nemlig den økonomiske krisen i Europa og en mulig “blå-blå” regjering i 2013.

I Dagens Næringsliv i dag skriver Simen Vier Simensen og Martin Bech Holte i McKinsey en artikkel. Også de mener at velferdsstaten er truet, og at krisen i Europa kan smitte over på Norge. Men for øvrig tegner de et bilde av virkeligheten som er helt annerledes enn Støres bilde.

I Støres verden er krisen i Europa en krise som, på kort sikt, kan smitte over på norsk økonomi og f.eks. skape problemer for vår eksport eller banker. Ellers er budskapet at velferdsstaten er sikret, bare de rødgrønne vinner valget, mens den er truet, hvis de “blå-blå” overtar.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Støre viser til fem “bærebjelker” som han mener fungerer som “lim” i samfunnet, og som, på ulikt vis, vil være truet av en borgerlig regjering. Det gjelder

* en universell velferdsstat,

* et samfunn med små forskjeller,

* en god integreringspolitikk, som vektlegger plikter og rettigheter,

* et aktivt og utviklet sivilt samfunn, og

* et organisert arbeidsliv.

Støre utdyper sitt syn ved å peke på at det er “veldig farlig” å innføre behovsprøving av velferdstjenester, f.eks. barnetrygden, fordi det “kan rive fundamentet under velferdsstaten vekk”. Og det er dette han “opplever” at de blå-blå vil; å innføre et system for “verdig trengende”.

I Simensen og Holtes verden er det andre forhold som truer velferden. De ser ikke bare en trussel fra Europa på kort sikt. De ser også trusselen fra et Europa som, etter en smertefull omstillingsprosess, kan bli mer konkurransedyktig og få en mer effektiv offentig sektor enn Norge har. De ser også trusselen fra oss selv, inkludert Arbeiderpartiet (tro det eller ei), som ikke greier å foreta de justeringer som nå skal til for at velferdsstaten også skal være bærekraftig om 10, 20 og 50 år. De viser til at produktivitetsveksten i Norge har falt dramatisk de senere år, at konkurranseevnen svekkes, og at vi arbeider stadig mindre og nå ligger på bunnen i OECD i faktisk arbeidstid, samtidig som vi har en svært høy andel sysselsatte i offentlig sektor og mange i arbeidsfør alder utenfor arbeidsmarkedet. De konkluderer: “Forvitringen av norsk økonomi og vår velferdsmodell er i full gang og vi har mye mindre å ta av enn vi tror. Dagens unge, offentlig ansatte, brukere av offentlige tjenester og skattebetalerne blir de skadelidende.” De mener det er på tide at vi igjen retter fokus på hvordan verdier skapes.

Støres beskrivelse av borgerlig velferdspolitikk er en karikatur.Utallige analyser – fra bl.a. Civita, Fafo, Universitetet i Oslo m.m. – har vist at det ikke er noen vesentlige forskjeller mellom partiene i velferdspolitikken. De siste 20 – 30 årene har snarere vært preget av en slags konkurranse mellom partiene om å bevilge mest mulig til flest mulig. Alle partier vil beholde universelle ordninger – ja, det var faktisk de borgerlige partiene som, etter krigen, drev prinsippet om universalisme igjennom. Samtidig er det en myte at alle ordninger er universelle – mange er allerede behovsprøvd.

Alle partier vil også beholde et samfunn med små forskjeller, føre en god integreringspolitikk og ha et organisert arbeidsliv med en arbeidsmiljølov som er omtrent som i dag. Satsing på sivilsamfunnet er tradisjonelt en borgerlig fanesak. Der de borgerlige nå skiller seg ut, er i ønsket om mer valgfrihet for borgerne og økt adgang for private tjenestetilbydere.

Det mest påfallende med intervjuet med Støre er imidlertid ikke den karikaturen han tegner av de borgerlige partiene, for den illustrerer bare at vi nærmer oss et valg.

Det mest påfallende er den totale mangelen på refleksjon omkring egen feilbarlighet; om det er noe Arbeiderpartiet selv bør gjøre annerledes for å styrke velferdsstatens fremtid og hva det i så fall bør være? Man skulle tro at det var det vesentligste når man leder et programarbeid. Støre behøver ikke nødvendigvis være like pessimistisk som Simensen og Holte, men likevel: Det er nok av signaler på at noe må gjøres. La meg nevne noen:

* Velferdsstaten er ikke fullfinansiert. Gjennomsnittsborgeren mottar nå mer fra offentlige kasser enn han betaler inn. Kan det fortsette slik? Og hvis ikke: Hva gjør vi med det?

* Den demografiske utviklingen gjør det vanskeliger å finansiere velferdsstaten. I fremtiden blir det færre som skal forsørge flere. Regjeringens egne fremskrivninger viser at vi står overfor et betydelig velferdsgap om noen år. Og disse fremskrivningene er for optimistiske. De legger bl.a. til grunn at vi vil slutte å jobbe mindre, og at vi ikke vil kreve noen standardøkning i eldreomsorgen. Begge deler er urealistisk, hvilket betyr at fremtidens finansieringsgap blir enda større enn man tidligere har lagt til grunn. Hva gjør vi med det?

* Arbeidslinjen er satt under press. En omfattende velferdsstat forutsetter at vi har høy sysselsetting og arbeider nok. Men vi jobber stadig mindre, og ca. 1/4 av arbeidsstyrken står til enhver tid utenfor arbeidsmarkedet. Enkelte grupper, som unge uføre, vokser raskt, samtidig som vi har et høyt sykefravær. Hva gjør vi med det?

* Konkurranseevnen vår svekkes. Velferdsstaten forutsetter at vi skaper verdier. Skal vi greie det, må vi være konkurransedyktige på de globale markedene. Men nå svekkes produktiviteten og konkurransekraften, mens vi investerer mindre i forskning og skårer dårligere på innovasjon enn andre land. Hva gjør vi med det?

Ikke før partiene vedtar sine programmer våren 2013, vet vi hva slags politikk de ønsker å føre i neste stortingsperiode. Det er derfor for tidlig å si sikkert hva partiene mener om disse utfordringene og hva de eventuelt vil gjøre med dem. Men så langt er det liten grunn til å forsøke å “skremme” noen med at de borgerlige partiene vil gjøre for mye. Det er vel snarere grunn til å frykte at de vil gjøre for lite.

De nordiske land gjør det for tiden svært godt, målt mot det øvrige Europa. Det snakkes om både det finske og det svenske mirakel. Sverige, som har borgerlig regjering, overrasker stadig med svært god vekst – mens det i Danmark, under en rødgrønn regjering, gjennomføres viktige reformer (riktig nok til voldsom kritikk fra venstresiden, fordi det betraktes som borgerlig politikk). De danske sosialdemokratene har dessuten lagt frem et debattopplegg om “Danmark herfra til år 2032”, og der er ingen kuer hellige. I opplegget spør man bl.a. om Danmark forsatt skal ha universelle velferdsytelser i fremtiden; om noen ytelser må prioriteres annerledes og om noen kan unnværes helt – og om det må skilles mer mellom dem som har behov og de som ikke har. Tonen er åpen, og tanken er forsøksvis fri – helt annerledes enn den ser ut til å være i vårt hjemlige arbeiderparti.

Simensen og Holte illustrerer sin artikkel ved å hevde at mens de andre landene i Europa “trener”, er Norge på “spa”. Kanskje er det som skjer i Sverige og Danmark – og den åpne debatten som der føres – et tegn på at det samme gjelder innad i Norden.

Vår rikdom bidrar til å utsette nødvendige reformer. Men den fungerer også som debattstopper.

Om det er fornuftig å behovsprøve barnetrygden kan absolutt diskuteres. Men spørsmålet bør ikke være om en behovsprøving “river vekk fundamentet under velferdstaten” eller ei.

Spørsmålet bør være om en behovsprøving vil gjøre velferdsstaten mer eller mindre bærekraftig og robust om 20 og 30 år.