Kristin Clemets blogg Her skriver jeg om ideer, verdier og politikk.

Det er noe rart med debatten i Norge.

Hvis det kommer en ufaglært EØS-borger til Norge, tar en ledig jobb i byggebransjen, skaffer seg et bosted, tjener 120 kroner timen, betaler skatt og dermed får tilgang til basale velferdsordninger, kalles det sosial dumping.

Etter Regjeringens mening er det sosial dumping av utenlandske arbeidstakere både når det skjer brudd på helse-, miljø- og sikkerhetsregler, herunder regler om arbeidstid og krav til bostandard, og når lønn og andre ytelser er “uakseptabelt” lave sammenlignet med hva norske arbeidstakere normalt tjener, eller ikke er i tråd med allmenngjøringsforskrifter der slike gjelder.

Det er sosial dumping også dersom den det gjelder, selv opplever en form for sosial jumping. Ifølge norske regler er det nemlig sosial dumping, selv om vedkommende tjener fem ganger mer enn han gjorde i hjemlandet, og selv om inntekten og levestandarden stiger raskt etter ankomst til Norge.

Sosial dumping er et sterkt negativt ladet uttrykk. Det likestilles med “utnytting” og “utbytting”, og det betraktes som svært “nedverdigende” for dem det gjelder. Derfor er det forbudt..

Hvis det derimot kommer en ufaglært EØS-borger til Norge og tar jobb som tigger til 10 – 20 kroner dagen i et fullstendig “svart” og uregulert arbeidsmarked og uten å kunne skaffe seg et bosted eller forsørge seg selv, kalles det ikke sosial dumping, og det er ikke forbudt.

Det er ikke forbudt, selv om de det gjelder, aldri – ved hjelp av tigging – vil kunne ha håp om å oppleve noen form for sosial jumping.  Tigging bidrar ikke til sosial mobilitet, og det løser heller ikke noen grunnleggende problemer for dem som tigger.

De fleste som reiser mye i fattige land, vet dette: Man gir ikke til tiggere, selv om det skjer unntak, fordi det ofte er veldig vanskelig å la være. Grunnen til at man ikke gir, er ikke, som Dagsavisens redaktør Kaia Storvik skrev i går, at vi har begynt å “hate fattige” eller har sluttet å være solidariske. Vi gir ikke, fordi vi vet at det ikke løser noen problemer, men snarere forsterker dem.

Å tillate en utlending å jobbe hvitt for 120 kroner timen, er det samme som å gi han sjansen til en klassereise. Å gi penger til de utenlandske tiggerne i Norge, er det samme som å være med og skape en permanent underklasse.

Så hvorfor er det første forbudt – og det andre tillatt?

En kjettersk tanke kunne være denne: Det er ikke slik kommentatorer som Kaia Storvik tror; at vi ikke orker å se på eller hater de fattige. Kanskje er det tvert om; at vi så inderlig vel, tåler den urett som ikke rammer oss selv. Bygningsarbeideren som tjener 120 kroner timen, derimot, er, slik mange oppfatter det, en trussel mot vår egen rikdom. For som Regjeringen påpeker: Sosial dumping er forbudt også fordi det “er uheldig for andre arbeidstakere og virksomheter i Norge, fordi det kan føre til en urettferdig konkurransesituasjon med urimelig press på opparbeidede rettigheter” for norske arbeidstakere.

Sagt med andre ord: Bygningsarbeideren som tar til takke med litt lavere lønn enn tariffen i Norge, er en trussel for norske arbeidstakere. Tiggeren er det ikke.

En annen forklaring er at man ikke forutså denne utviklingen den gangen Bondevik II-regjeringen opphevet tiggerforbudet, slik også tidligere justisminister Odd-Einar Dørum nylig har uttalt. At tilstrømningen av tiggere til mange av Europas byer skulle ta form av en slags uformell arbeidsinnvandring, sto nok ikke klart for alle.

Så kan man spørre: Er tigging et arbeid?

Enkeltstående tilfeller av tigging er selvsagt ikke et arbeid – ei heller farlig for noen.

Systematisk tigging, derimot, slik det nå bedrives i Oslo og i andre byer i Europa, er et arbeid, som både er tidkrevende, strevsomt og antagelig også ganske kjedelig og – ja – tidvis nedverdigende. Problemet med dette arbeidet er imidlertid at det ikke er noen som har etterspurt det, at det er totalt uproduktivt, at det kaster svært lite av seg, og at det er helt uregulert. Her er det ingen myndigheter eller fagforeninger som passer på, hverken arbeidstid, arbeidsmiljø eller lønn – eller om det er noen “arbeidsgivere” som står bak, som grovt utnytter sine “ansatte”.

Jeg har i utgangspunktet vært mot å forby tigging, ut fra den liberale grunnholdning at mennesker må få gjøre hva de vil, så lenge det er frivillig, og de ikke skader andre. Men jeg er blitt mer usikker. Jeg syns at motstanderne av forbud, som f.eks. Kaia Storvik, gjør det altfor lett for seg selv når de nøyer seg med å stemple sine meningsmotstandere som “farlige”, “populistiske”  eller “usolidariske”. De har muligens et poeng når de sier at et forbud i seg selv ikke vil løse noen grunnleggende problemer – men er det ikke også motsatt? Løser tigging noen grunnleggende problemer?

De gjør det også altfor lett for seg når de selektivt plukker forskning – ofte svært overfladisk forskning – for å “bevise” at det som foregår bak og rundt tiggerne, egentlig er nokså uskyldig. Det forundrer meg bl.a. at så få viser til denne grundige artikkelen, som sto i Aftenposten for en tid tilbake. Etter min mening virker det godt dokumentert at det i det minste også forekommer menneskehandel, kriminalitet, grov utnyttelse av barn, seksuelle overgrep og bakmenn som ikke bare organiserer, men som også utnytter tiggerne på det groveste.

Romfolkets situasjon er tragisk. Heldigvis er både Europarådet, men særlig EU i stigende grad engasjert i å forsøke å gjøre noe med den. Det er et svært vanskelig arbeid. Men når norske politikere viser til at det er utfordringer som primært må løses på europeisk nivå, betyr det ikke at de fraskriver seg ansvar. Norge, og Oslo kommune, tar selvsagt del i dette arbeidet! Norge er en del av Europa – dets fortid og fremtid – og vi deltar heldigvis i alle slike programmer, selv om vi har valgt å stå utenfor EU. Norge er bl.a. blant de store bidragsyterne til arbeidet for romfolket i deres hjemland.

Spørsmålet som nå diskuteres i Norge, betyr antagelig lite i den store sammenhengen, men likevel: Vil et forbud mot tigging (i en eller annen form) gjøre situasjonen for romfolket bedre eller verre – eller spiller det ingen rolle?

Jeg tror ingen kan si noe sikkert om det. Jeg tror likevel at det å gjøre det vanskeligere å tigge, kan gjøre det lettere å hjelpe og motivere til å forsøke å finne andre og bedre måter å livnære seg på, slik man f.eks. har greid med dette pilotprosjektet. Samtidig vil det selvsagt kunne ramme kriminelle bakmenn og andre som profiterer på tiggerne. I tillegg er det en påminnelse til regjeringene i Europa om at EU-systemet ikke bare er et system for “fri flyt”. Det er også et system som forplikter landene til å sørge for sine egne borgere. Fordi noen land i Europa er fattigere enn andre, mottar disse landene store overføringer fra EU-fellesskapet. Noe er direkte øremerket tiltak for bl.a. romfolket. Og adgangen til reell arbeidsinnvandring gjelder fortsatt alle borgere i EØS.

I parantes bemerket: Lederen for aksjonen “Folk er folk” sier til VG i dag at han vil forsøke å konstruere en type jobber som raskt skal gi romfolket adgang til en rekke norske velferdsytelser. Det gjenstår å se hvorvidt dette er mulig (det vil jo bl.a. antagelig være sosial dumping), men en ting er sikkert: Blir det mulig, vil det få innvandringsmotstanden i Norge til å eksplodere. Jeg tror det er viktig å innse at det er en potensiell konflikt mellom en sjenerøs velferdsstat og en liberal innvandringspolitikk. Jeg er blant dem som mener at denne konflkten kan løses, slik jeg mange ganger har skrevet om på bloggen min før. Men det kan ikke skje med aksjoner – kun med langsiktig arbeid og gjennomtenkt og fornuftig politikk.

Et argument, som av de fleste kommentatorer anses for illegitimt, er hensynet til andre som ferdes i byen. Jeg syns ikke dette er et helt illegitimt eller irrelevant moment.

Byrommet – vårt fellesrom – er for alle. På samme måte som vi bør begrense antall forbud mot handlinger som ikke plager andre enn en selv, må det være visse restriksjoner på hva vi kan gjøre i det rommet som vi skal være i sammen. Det må og skal tas hensyn i fellesrommet: Vi kan ikke forsøple, bygge, bråke eller ta oss til rette slik vi vil, der andre ferdes med like stor rett som oss selv. Det må være et mål at flest mulig kan trives og finne sin plass i det åpne fellesskapet som byen representerer.

Det er ingen selvfølge at byrommet er åpent for alle –  eller at alle vil ferdes i byen. Den som har reist litt rundt i verden, har sett utallige byer, der de mest velstående har trukket seg tilbake fra fellesrommet – inn i sine private hager og rom – i verste fall med skremmende vakthunder og piggtråd på gjerdene. Tilbake i byen er de fattige, farlige og forlatte.

Noe slikt vil ikke skje i Norge. Men det illustrerer betydningen av å ta vare på fellesrommet, og at alle vil ønske å ferdes der.

Romfolket og tiggerne utfordrer våre liberale holdninger.

Det sier noe om kvaliteten på samfunnet vårt hvordan vi håndterer dem som ikke passer inn i flertallets foretrukne samfunnsmodell.

Samtidig er det hjerteskjærende å se hvordan barn frarøves sine fremtidsmuligheter og dømmes til en evig tilværelse som tiggere.

Derfor må vi spørre: Er tilrettelegging for tigging virkelig en god og verdig måte å hjelpe medmennesker på?

Legaliseringsdebatten i Dagens Næringsliv, som Unge Venstres leder Sveinung Rotevatn fortjenstefullt var med å starte, og som Civitas Morten Kinander skriver veldig godt om i DN i dag, har sin utløper også i mitt liberale ferieland, Danmark.

Her dreier det seg for tiden om et forslag fra Radikale Venstre, Venstres søsterparti, som vil gjøre det straffbart for personer under 15 år å sykle uten hjelm.

Det har fått Peter Kurrild-Klitgaard, en professor med tilknytning til den borgerlig-liberale tankesmien Cepos, til å reagere. I dag skriver han et debattinnlegg i Berlingske Tidende om “trygheds-mullaherne” i Radikale Venstre, og det er ikke småtteri han serverer:

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Han mener at De Radikale er et parti, som det ikke er mulig å føre en rasjonell diskusjon med, “fordi partiet, på et nesten religiøst plan, hater alt som forutsetter at mennesker tar ansvar for eget liv”.

“Fra å være de beskjedne, men uavhengige og frihetselskende husmenns parti, er De Radikale etterhånden blitt en akademisk sammensvergelse mot liv, frihet og streben etter lykke, og hvis credo er: Hvis noe ikke kan flyttes, må det beskattes. Hvis det kan flyttes, må det subsidieres. Hvis noe ikke er morsomt, må det påbys. Hvis noe overflødiggjør formynderi, må det forbys.”

Og han fortsetter:

“Sto det til De Radikale, ble hele den danske befolkning pakket inn i skumgummi, stoppet med tofu, lenket til vindmøller og deretter satt permanent på trygd fra statsbudsjettet.”

I Sverige er det påbudt med hjelm for syklister under 15 år. I Norge har vi ikke et slikt påbud. Likevel er det ikke mulig å påvise at det brukes mer hjelm eller er færre ulykker i Sverige – snarere tvert om. Flere barn bruker hjelm i Norge enn i Sverige. Og som Kurrild-Klitgaard skriver: Er man opptatt av fakta og risiko, burde det snarere vært påbudt å spasere og å kjøre bil med hjelm enn å sykle med hjelm.

Det norske Venstre er søsterparti både til det danske Venstre og det danske Radikale Venstre. Hvorfor det er Radikale Venstre, som er del av den danske rødgrønne regjeringen, som er det store forbildet i norske Venstre, vet jeg ikke.

Slik det norske Venstre fremstår nå, og særlig slik Sveinung Rotevatn profilerer Unge Venstre, skulle man tro at det danske Venstre – eller Liberal Alliance – var et mer nærliggende forbilde.

I Norge fremstår for tiden Venstre, eller kanskje helst Unge Venstre, som anti-forbudspartiet. I Danmark fremstår altså Venstres søsterparti som selve forbudspartiet.

Etter sommerferien kommer Liberal Alliances leder, Anders Samuelsen, til et frokostmøte i Civita. Da får interesserte tilhørere muligheten til å diskutere dette:

Hva betyr det å være liberal i Norden i dag? Er det rom for et virkelig liberalt parti? Ønsker nordiske velgere et liberalt alternativ? Eller er vi egentlig, når alt kommer til alt, ganske glade i å forsøke å forby og påby oss til et bedre liv?

Anders Samuelsen har bakgrunn fra De Radikale. Han burde vite hva han snakker om.

Hvert år på denne tiden kommer det noen oppslag i mediene som er ment å etterlate inntrykk av at stortingsrepresentantene ikke bare er griske, men også late og dumme.

De reiser på unyttige og luksuriøse turer med komiteen. De har godtgjørelser og pensjonsordninger som andre bare kan drømme om. De taler til tom stortingssal. De gidder ikke å møte i komitemøtene. Og de tar lange, lange ferier.

Og oppslagene har den virkningen de er ment å ha:  Folk syns det er urettferdig og blir forbannet. Mange mener ordningene (eller kanskje snarere oppslagene?) fører til økt politikerforakt. Og siden oppslagene kan føre til økt politikerforakt, finnes det alltids også noen politikere som er med på leken – og som f.eks. foreslår at Stortinget skal ha kortere “ferie”. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men stortingsrepresentanter og statsråder er ikke arbeidstakere. Hverken arbeidsmiljøloven eller ferieloven gjelder for dem. De er ombud, dvs. at de har et tillitsverv. Stortingsrepresentantene er valgt, og regjeringen utgår fra det valgte storting (selv om det i Norge også er mulig å utnevne statsråder som ikke er stortingsrepresentanter).

Stortinget er heller ikke en vanlig arbeidsplass som regulerer sin virksomhet i henhold til et vanlig arbeidsår. Stortinget samles og har møter når det er nødvendig. I gamle dager var det bare noen få uker i året – men i den moderne reguleringsstaten har det (dessverre) blitt nødvendig å møtes nesten hele året.

Når Stortinget ikke er samlet, er det meningen at stortingsrepresentantene skal kunne utøve sitt sivile yrke (hvilket er blitt stadig mindre vanlig, fordi også dette er blir kritisert), gjøre arbeid for partiene de representerer, holde kontakten med velgerne som har valgt dem osv. Særlig det siste krever at Stortinget ikke hele tiden er samlet. En representant fra Finnmark kan ikke være i Finnmark hvis han hele tiden må være i Oslo.

En stortingsrepresentant kan, fordi han ikke har regulert arbeidstid, i teorien ta fri på tidspunkter da de fleste av oss andre jobber. Men prisen han må betale for det, er at han igrunnen er på “jobb” 24 timer i døgnet. En stortingsrepresentant må være i virksomhet kvelder og av og til netter, lørdag og søndag.

Jeg ønsker meg ikke politikere som begynner å oppføre seg som om de var statsansatte (?) arbeidstakere; som kanskje skal organisere seg, forhandle sine egne lønns- og arbeidsvilkår, ha streikerett (sic!), tvinges til å gå av med pensjon ved en gitt alder eller gå hjem klokken fire.

Jeg ønsker at de skal være det de er, nemlig ombud, altså mennesker som har fått vår tillit til å styre landet og ta svært viktige beslutninger på våre vegne. Det krever uavhengighet, fleksibilitet og oppofrelse – og kontakt med det virkelige arbeidsliv. Om det en gang iblant skulle gi dem en liten fordel fordi de f.eks. kan ta fri en fredag formiddag, så får det heller være.

Det aller merkeligste med denne debatten er at det også er politikere som nærmest insisterer på å oppføre seg som “alle andre” og gjøre en dyd av å fremstille seg som vanlige arbeidstakere. Det skjer når man går i bresjen for å stramme inn spesielle ordninger på Stortinget for at de skal bli like alle andres ordninger, og det skjer når man tar ut lange fødselspermisjoner mens man er statsråd. Det bør selvsagt ikke være forbudt, men det kan heller ikke være – formelt eller reelt (fordi man skal være et “forbilde”) – et påbud. Personlig syns jeg statsrådsvervet er så spesielt og så krevende at det normalt ikke bør kombineres med lange permisjoner.

Det er forstemmende å se hvordan mange, særlig på sosiale medier, skriver nedsettende om dumme politikere, fordi de er blitt forledet til å tro at politikerne er arbeidstakere som oss andre og ikke vet hvordan stortingsarbeidet arter seg. Derfor er det nesten enda dummere at enkelte politikere bidrar til å bygge opp under inntrykket fremfor å holde fast ved den demokratiske tradisjonen vi har.

Stortingsrepresentantene er valg av folket, ikke ansatt i staten.

Vestre Aker bydel i Oslo, en bydel med en befolkning på størrelse med Ålesund og Bodø, har utlyst det den kaller “verdens viktigste sommerjobb”. 12 unge mennesker har fått en nokså utradisjonell sommerjobb i et prosjekt i bydelen.

Ett av formålene med prosjektet er å gi unge mennesker økt innflytelse i samfunnet – i pakt med med FNs barnekonvensjon og fordi bydelen mener at unge mennesker er en ressurs.

Men viktigere er kanskje det andre formålet, som er å bruke denne ressursen, dvs de 12 ungdommene, til å hjelpe til med å utføre et oppdrag eller løse et problem, der bydelen har behov for den ekspertkompetansen de unge har.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

 I bydel Vestre Aker er oppdraget å hjelpe til med å løse problemet med frafrall i videregående opplæring.

Frafall i videregående opplæring er et av de største problemene i norsk skole. Hvor stort problemet er, skrev jeg om her.

Kort fortalt kan vi si at ca. en tredjedel av elevene faller fra, men at det er variasjoner:  Flere faller fra på yrkesfag enn på studiespesialiserende retninger. Flere gutter enn jenter faller fra. Og etterkommere av innvandrere troner både nederst (gutter på yrkesfag) og øverst (jenter på vei til “ALI-yrkene”) på statistikken.

Men: Selv om problemet er stort, gjør vi det kanskje litt større enn det er. Videregående opplæring er ikke obligatorisk i Norge. Ingen land eller forskere har heller kunnet påvise, meg bekjent, at det er fornuftig å ha mer enn ca. 10 års obligatorisk skolegang. Mange kan greie seg med liten formell kompetanse eller som selvlærte, f.eks. fordi de velger yrker som ikke krever så mye formell kompetanse – eller fordi de har så mye oppdrift, f.eks. som gründere, at de opparbeider seg høy reell kompetanse. For denne gruppen er det kanskje et større problem at vi ikke er flinke nok til å dokumentere den kompetansen de faktisk har – f.eks. etter noen tid i videregående opplæring – eller normalisere det å starte som ganske ung i arbeidslivet.

For andre er frafallet et problem. Det kan vi lese ut av statistikken. Mennesker uten videregående opplæring er overrepresentert på alle de ubehagelige statistikkene. De blir i større grad uføre, og de blir faktisk i større grad kriminelle enn befolkningen generelt. En mulig forklaring er at frafallet gjør det vanskelig å få arbeid. Det er, relativt sett, få jobber for mennesker med liten eller ingen kompetanse i Norge.

Kunnskapsminister Kristin Halvorsen har gjort kampen mot frafallet til “jobb nr 1” og har lovet å iverksette en rekke tiltak. Og hun er ikke alene. Googler man “tiltak mot frafall” dukker det opp en lang rekke eksempler – fra kommuner og fylker og fra andre partier. Oslo Venstre, f.eks., har lagt frem disse tiltakene. Flere av tiltakene det pekes på, også av kunnskapsministeren, er for øvrig tiltak som ble bestemt gjennomført i forbindelse med at Kunnskapsløftet ble vedtatt i 2004.

Jeg vil nevne noen, litt mer radikale tiltak, som kanskje ikke har vært drøftet like mye:

* Kristin Halvorsen vil gjeninnføre valgfagene i ungdomsskolen, fordi hun mener den er blitt for “teoretisk” eller “akademisk”.  Dette har blitt kritisert, bl.a. av Høyre, fordi man er uenig i Halvorsens måte å forstå begrepet “teori” på (er det f.eks. fagene eller metodene som er “akademiske”?) – og fordi man mener at tiden i ungdomsskolen kan brukes mer fornuftig. En annen måte å se det på, er å spørre om Halvorsen har gått langt nok. Hvis hun virkelig vil gjøre noe med frafallet, må hun nemlig gjøre noe for de guttene som lettest faller fra. Og da hjelper det kanskje ikke med typiske flink jente-valgfag som “forskning i praksis” eller “internasjonalt samarbeid”? Kanskje det må hardere lut til – som f.eks. verkstedhaller, sløyd, gitarkurs og foto?

* Et annet tiltak, som kunne hjelpe, er flere friskoler med en god, yrkesfaglig tilnærming. Det kunne vi få, f.eks. ved at bransjeorganisasjonene selv etablerer friskoler – eller ved at næringene samarbeider med andre som driver friskoler på en bedre og mer fleksibel måte enn offentlig skole gjør. Et konkret eksempel: Før SV reverserte Bondevik II-regjeringens friskolelov var det på vei en “rørleggerskole”, etablert av bransjen selv. Også alminnelige friskoler, uten religiøs eller pedagogisk profil, tiltrekker seg ofte skoletrøtt ungdom som alternativt kanskje ville sluttet.

* Et tredje tiltak kunne være å tilby noe spesielt til de elevene som står i fare for å falle fra mens de går på videregående. Det viser seg at risikoen er størst mellom skoleårene og ikke mens de går på skolen. Sommerferien, som varer lenge, er altså en “risikosone”. Men hvis Vestre Aker bydel kan engasjere unge sommervikarer til å utrede og foreslå tiltak mot frafall – hvorfor kan de ikke i senere år engasjere unge sommervikarer for å være tiltak mot frafall? Kanskje ressursrike unge, som ikke står i fare for å falle fra, kan ha som sommerjobb å engasjere andre unge, som risikerer å falle fra? Aktivitetene kan være jobb, sommerskole, motivasjonstiltak og mye annet.

* Et fjerde tiltak kunne være å tenke i retning av økonomiske incitamenter. Vi har en sjenerøs studiefinansiering i høyere utdanning i Norge. I videregående opplæring får man gratis læremidler, men også behovsprøvde stipendier. Samtidig vet vi at det er veldig dyrt at unge mennesker blir uføre eller kriminelle. Er det måter å omdisponere elev- og studiestøtten på som kan gjøre det økonomisk interessant å fullføre videregående opplæring?

Det blir spennende å se om de unge sommervikarene i Vestre Aker bydel kan hjelpe politikerne og byråkratene i bydelen og kommunen – og kanskje også Kristin Halvorsen – med noen kreative forslag, som kan redusere frafallet.

Har man et virkelig stort problem, må man prøve å tenke “utenfor boksen”. Det er utfordringen for kunnskapsministeren og for de politiske partiene – men det er også utfordringen til de som har “verdens viktigste sommerjobb”!



Partiet Rødt har fått ny leder.

Bjørnar Moxnes, som fremstår som en dannet, sympatisk og dyktig partileder, skal forsøke å gjøre det hans forgjenger, Turid Thomassen, ikke greide: Han skal forsøke å stjele stemmer fra venstresiden i Ap og særlig fra SV, som strever med å være ansvarlig regjeringsparti.

Foreløpig vet vi ikke om Moxnes lykkes. Det vi vet, er at han allerede har lyktes ganske godt med å profilere seg bedre enn Thomassen greide. Han er allerede i ferd med å bli fast gjest i Dagsnytt 18 og NRKs Søndagsavisa.

Det har fremstått som litt av en gåte at partiet Rødt – etter nesten syv år med SV i regjering – ikke har greid å profitere noe på den misnøyen som, mer eller mindre naturlig, oppstår i egne rekker når et ytterparti som SV må bevege seg mot sentrum og inngå kompromisser i regjering. Rødts danske søsterparti, det kommunistiske Enhetslisten, har vokst voldsomt som følge av misnøyen med det danske SF og, etter hvert, også de danske sosialdemokratene. I dag skårer Enhetslisten ca. 14 prosent på meningsmålingene, mens sosialdemokratene bare er litt større og derfor ligger på et historisk bunnivå. SF kan snart telle sine prosenter på en hånd. Turen nedover, både for SF og partilederen Villy Søvndals popularitet, har gått i hurtigtogsfart.

En av de viktigste forklaringene på Enhetslistens suksess, er partilederen. Den unge og sjarmerende Johanne Schmidt-Nielsen ligner alt annet enn de gammelkommunistene hun de facto representerer. Hun har greid å gi Enhetslisten et ungt, radikalt og friskt image – og det er antagelig denne oppskriften partiet Rødt nå håper å kunne følge med Moxnes i ledelsen.

Problemet er bare at danskene antagelig ikke aner hva Enhetslisten i virkeligheten står for. Avisen BT presenterte forleden en “Enhetsliste-quiz”. Quiz’en inneholdt 10 påstander som var hentet fra Enhetslistens prinsipprogram, men hvorav tre var falske. Spørsmålet var om leserne – og tre intervjuobjekter som overveide å stemme på Enhetslisten – greide å gjette hvilke det var. Poenget var selvsagt at alle påstandene var så ville at det var umulig å finne ut hvilke av dem som var falske. Er det f.eks. riktig eller galt at Enhetslisten har programfestet at den private eiendomsretten skal oppheves, at overklassen gjennom revolusjon skal fratas sin maktmidler, at politiet og militæret skal nedlegges, og at alle skal ha det samme i lønn? Det er ikke godt å vite, hvis man ikke vet!

BTs oppslag er nok en reaksjon på at de færreste hittil har giddet å bry seg om hva Enhetslisten egentlig står for og mener. Det samme kan vi nok vente oss i Norge når det gjelder partiet Rødt. Så lenge det er et lite parti, som mange journalister ovenikjøpet har sympati med, vil nok Moxnes få få kritiske spørsmål. Men dersom det kommer tegn til at partiet lykkes med sin strategi og begynner å vokse, må også Moxnes få beskjed om å forklare seg.

Som jeg har skrevet på bloggen min før, har SV, siden partiet ble etablert, tatt noen syvmilssteg mot høyre. Partiet har gått en lang vei fra den gangen Erik Solheim, som partileder, nærmest kasserte partiets sosialistiske og virkelighetsfjerne prinsipprogram på direkten – til Bård Vegar Solhjell på siste ordinære landsmøte, riktig nok til en viss motstand, fikk vedtatt et prinsipprogram som for godt forankret SVs ideologiprogram i det liberale demokratiet.

Også Rødt har, under sine ulike merkelapper og navn, vært mye lenger unna demokratiet enn partiet er i dag. Men fortsett gjenstår det svært mye før partiet omfavner det liberale demokratiet.

I Rødts prinsipprogram kan vi bl.a. lese at partiet vil innføre kommunisme, at revolusjon er nødvendig, og at partiet vil avskaffe kapitalismen og den private eiendomsretten. Arbeiderklassen skal overta “styringa av samfunnet ut fra sine interesser”, og den skal gjøre staten til sitt redskap, og deretter la staten overta “styringa over bankene, de store selskapene og de sentrale instiutsjonene”. Borgerskapet skal avvæpnes (sic!), og “folket” skal ta kontroll over militærmakten. Og det skal selvsagt innføres planøkonomi, men nå – i en moderne versjon – ved hjelp av IT!

Ifølge Rødt står den “grunnleggende motsetningen i samfunnet” mellom “borgerskapet og arbeiderklassen” – og delvis også mellom borgerskapet og fiskere og bønder. Arbeiderklassen skal nemlig alliere seg med fiskerne og bøndene, fordi også disse gruppene har interesse av “revolusjon og sosialisme”.

Når man leser Rødts prinsipprogram, kan man ikke la være å lure på om man selv tilhører arbeiderklassen eller borgerskapet. Det kan jo være ganske avgjørende for ens fremtid. At jeg ikke er fisker eller bonde, vet jeg – men tilhører jeg borgerskapet eller arbeiderklassen?

Såvidt jeg kan forstå, er jeg en del av arbeiderklassen. Det virker som Rødt definerer alle arbeidstakere, både i offentlig og privat sektor, som en del av arbeiderklassen, og at arbeiderklassen også, i stigende grad, omfatter yrker som tidligere ble regnet som “sjølstendige mellomlag”, dvs. “akademikere, kulturarbeidere, rådgivere osv”. Også First House-rådgiverne er altså muligens en del av arbeiderklassen nå.

Man kan le av Rødts program. Det er livsfjernt, dogmatisk og totalitært i tanken, og det vil, hvis det gjennomføres, føre til mindre og ikke mer demokrati. Men den dagen partiet eventuelt begynner å vokse, må også dette partiet få noen kritiske spørsmål. At partiet skal vokse, slik Enhetslisten har gjort, fordi ingen vet hva partiet egentlig står for, er ikke spesielt demokratisk.

Når det gjelder min egen skjebne i Rødts idealsamfunn, er forresten den sikret – enten jeg tilhører arbeiderklassen eller borgerskapet. Som “honorar” for et foredrag jeg en gang holdt for RV, fikk jeg nemlig et diplom, der det sto at jeg ville bli spart når revolusjonen kom.

Det var humoristisk, selvsagt – men sikkert også et tegn på at ikke engang partiet selv tror helt på sitt eget program.

Det gjør det ikke mindre nødvendig å konfrontere ledelsen med programmet.

Forleden ble min kollega Marius Doksheim og jeg beskyldt for å være “koseliberale“.  Vi er altfor liberale, optimistiske og naive når vi skriver om innvandring og integrering, sies det. 

Våre kritikere mener vi er naive når vi sier at ting går seg til over tid. Integrering kan være vanskelig, og det tar tid, men både erfaring og harde fakta viser at innvandrerne og særlig deres etterkommere gradvis integreres i det norske samfunnet på en god måte. Det finnes unntak, selvsagt, men hovedbildet er klart: Det går bedre enn mange tror, det går bedre over tid, og det går bedre enn i mange andre land. Mange av etterkommerne gjør det i dag bedre enn befolkningen generelt, både i utdanning og arbeid.

Når jeg holder foredrag om dette temaet forteller jeg ofte om meg selv: Jeg ble født i Harstad i Nord-Norge i 1957 og flyttet med mine foreldre til Oslo i 1960. Den gangen averterte mange utleiere at de ikke ønsket å leie ut til nordlendinger (“Nordlendinger ikke ønsket”) , og mine foreldre var med i en “innflytterforening”. Selv fikk jeg ingen venner fordi jeg snakket dialekt, så den ble mobbet bort i rekordfart. Mine opplevelser ble for øvrig morsomt konstrastert da jeg for et par år siden holdt foredrag etter danseren Sulekha Ali Omar. Hun kom fra Somalia til Harstad som niåring – ca 30 år etter at jeg dro fra Harstad – og snakker nå, i motsetning til meg, kav Harstadværing.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er en grunn til at Marius Doksheim og jeg har kalt boken vår De nye seierherrene. Mens mine foreldres og delvis min generasjon representerer “seierherrene”, slik Roy Jacobsen beskrev dem i sin bok, representerer Sulekha og andre innvandrere de nye seierherrene. Roy Jacobsens “seierherrer” foretok slett ingen enkel “reise”. Det var en kamp for et bedre liv, og noen lyktes ikke, mens andre fikk store problemer i møte med det nye. Men historien endte godt til slutt. Også de nye seierherrenes liv er beretningen om liv i forandring, om høy sosial mobilitet og en formidabel velstands- og velferdsvekst. Livssjansene for oss alle har økt, bl.a. fordi de og vi har vandret og søkt nye muligheter på nye steder.

Hvor parallelle disse historiene er, får man et inntrykk av når man leser avisenes reportasjer om innflytterne fra dengang og sammenligner med dagens reportasjer om innvandrerne. Dette kunne man bl.a. lese i Aftenposten i oktober 1973:

“Gjennomsnittsalderen på innflytterne til Oslo blir stadig lavere, og stadig flere av dem har ingen annen utdannelse enn grunnskole. Innflytterne er overrepresentert i Helserådets arkiver, blant klientelet ved psykiatriske avdelinger og kommunens uteseksjon. De lever stort sett i en isolert “ghetto-tilværelse” i hovedstaden og har stort behov for menneskelig kontakt.”

“I årene 1964 – 66 og -68 flyttet henholdsvis 16.000, 21.400 og 22.700 mennesker til Oslo fra andre deler av landet. En vesentlig del av disse er ungdom i skole eller førstegangsarbeide i alderen 15 til 24 år, en periode der de har behov for maksimal støtte og veiledning fra omgivelsene…. Tallet på dem som kommer uten annen utdannelse enn grunnskole øker…. For en viss del av landsungdommen øver dessverre Oslo den samme tiltrekning som København gjør på ungdom fra Østlandet.”

Og videre: 

“En identitetskrise er for de unge i denne situasjonen nesten uungåelig. De vakler mellom sitt gamle jeg og ønsker om å viske ut sin sosiale, georgrafiske, kulturelle og sproglige bakgrunn for lettere å integreres i Oslomiljøet…. innflytterungdommen drives, på grunn av den sterke pressituasjon de befinner seg i, til å benytte de sosiale tilbud i høyere grad enn Oslo-folk”.

“De reiser fra et trygget miljø til en “ghetto-tilværelse”. De aller fleste bor i Oslos indre bysone…. hvor de ikke treffer Oslo-ungdom. De omgås bare med andre innflyttere. De arbeider i innflytter-dominerte bedrifter og etater. Deres fritidsliv er stereotypt… De… er sjelden med i organisasjoner og foreninger…. Mange fortviler og misbruker alkohol.”

Og i 1975:

“Ca 25.000 personer flytter hvert år til Oslo på jakt etter arbeidsplasser, og i denne innflyttergruppe er det sterk overrepresentasjon av ufaglært arbeidskraft som får de lavest betalte yrker innen de bransjer de velger. Boligforholdene for denne gruppe er på alle måter utilfredsstillende, og gruppen er overrepresentert i alle former for “elendighetsregistre” som kriminalstatistikk, statistikk for veneriske sykdommer, narkotikaregistre o.l., opplyste Oslo kommunes innflytterkonsulent…”

Men heldigvis fantes det noen koseliberale den gangen også. I en lederartikkel i Aftenposten i 1967 kunne vi nemlig lese følgende:

“Et inntrykk man har, er at byen har absorbert innflytterne på en tolerant måte og at de har fått sin del av den gode standard som Oslo, tross mange tyngende økonomiske oppgaver, har å by sine borgere. Nye boligstrøk…, med sterke innslag av innflyttere, har grodd opp; i enkelte perioder så raskt at byen knapt har maktet å fordøye utviklingen… innflytterne vet med seg selv at de har mye å takke hovedstaden for. Ikke minst takke for de ofte vanskelige, men vanligvis stimulerende styrkeprøver byen har satt dem på, og for de chanser til å oppnå modning og fremgang som byen har gitt… (Det er) også grunn til å understreke hva innflytterne har betydd for Oslos kulturliv i videste forstand. Vi tenker ikke her bare på den innsats mange innflyttere enkeltvis har gjort i videnskap, kunst, næringsliv, politikk, idrett m.v. Vi tenker også på det by- og bygdelagene…. har utrettet til beste for sin egen gruppe og for miljøet i Oslo.”

Man skal ikke undervurdere problemene knyttet til innvandring og integrering. Det gjør vi da heller ikke i boken vår. Men fordi så mange fremhever problemene, er det greit at noen også fremhever de mange gode nyhetene – om at det tross alt går ganske bra, og at det antagelig vil gå enda bedre, hvis vi også tar tiden til hjelp.

Sulekha kunne flytte til Oslo uten å kaste vrak på dialekten sin, og hun fikk høyst sannsynlig et sted å bo – selv om hun både har mørk hudfarge og er fra Harstad.

I så måte går det bedre for henne enn det gjorde for mange etnisk norske nordlendinger på 50- og 60-tallet.

Alt går altså ikke i feil retning. Snarere tvert imot.

Det er, grunnleggende sett, fint at politiske partier forsøker å stjele hverandres klær. Det betyr bare at de som blir forsøkt frastjålet sine klær, har lyktes med sin politikk: Den har blitt populær, den har blitt allemannseie, og den er blitt nødvendig for å lykkes.

Av og til oppstår det likevel en viss debatt rundt slike “tyverier”. Det kan skyldes at tyveriet er i overkant freidig – og/eller at det partiet som blir angrepet, føler behov for å beholde eierskapet der det står sterkt og har høy troverdighet. Jeg har tidligere i kveld twitret om et slikt “tyveri”, som jeg også har blogget om før:

http://clemet.blogg.no/1315665932_stoltenbergs_kunnskap.html

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jens Stoltenberg har mange sterke sider, men interesse for skolepolitikk er ikke en av dem. Da jeg var utdanningsminister, og Kunnskapsløftet ble foreslått og vedtatt, engasjerte han seg nesten aldri i skoledebatten. Etter at han ble statsminister i 2005 har han bare sporadisk uttalt seg om skolepolitikk, og da virker det nesten som om det er med påholden penn.

I dag har han, på sin sommeravslutning for pressen, uttalt seg om skolepolitikk. Ifølge http://www.vg.no skal “Jens slukke skole-stjErna” og “stramme grepet om skolepolitikken”. Stoltenberg fremmer i den anledning fem forslag, ifølge VG. Han vil

• at lærerne skal være utdannet i fag de underviser i,
• øke statens finansiering av etter- og videreutdanning av lærerne,
• la flinke elever på ungdomsskolen ta fag på videregående og lignende ordninger på videregående nivå,
• ha nytt valgfag i ungdomsskolen, og
• øke antallet studieplasser på lærerutdanningen.

Bortsett fra det nye valgfaget i ungdomsskolen (som jeg har innvendinger mot), er alt dette gammelt nytt.

I stortingsmeldingen Kultur for læring, som ble fremmet i 2004, for over åtte år siden, ble det både fremmet forslag om opptakskrav til lærerutdanningen; om at lærerne skulle ha minst ett års fordypning i fag de underviser i; om at det skulle brukes rekordmye penger på etter- og videreutdanning av lærere (som forskere sier at Stoltenberg II-regjeringen ikke har fulgt opp), og om at elever på ungdomsskolen skulle kunne ta fag på videregående, og at elever på videregående skulle få ta fag på universitet eller høyskole.

Statsministerens nye giv i skolepolitikken innebærer altså at han nå, i 2012, foreslår å gjennomføre noe som ble vedtatt i 2004.

Jeg tror kanskje ikke “stjErna” ligger våken om natten etter dette.

Jon Hustad startet søndag en debatt med meg med å anklage meg for å lyve. Det er uvanlig i norsk samfunnsdebatt, og derfor følte jeg behov for å svare.  

I mitt svar forsøkte jeg å unngå sarkasmer og ironi, slik Hustad er så glad i – og forsøkte i stedet å holde meg til saken. Det hjalp lite.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I går forelå det et nytt svar fra Hustad, der stilen er den samme. Men la meg igjen forsøke å forklare hva jeg mener:

1. Hustad skriver, under overskriften “Tanketomt fra tenketank”, at “Kristin Clemet fra Civita mener at innvandrerregnskap er “uverdige”, derfor lager hun et selv”. 

Det er feil. Det jeg skriver, er at når ulike former for “innvandringsregnskap” likevel har kommet, på tross av min skepsis, må også jeg forholde meg til dem i innvandrings- og integreringsdebatten.  For øvrig “lager” jeg ikke noe regnskap selv – jeg kommenterer andres, spesielt SSBs, regnskap.

2. Hustad skriver at “en arbeidsinnvandrer, hans kone og hans barn må samlet sett bidra med en høyere verdiskaping enn gjennomsnittsnordmannen gjennom hele livet (…) om regnskapet til slutt skal gå i pluss.”

Dette mener jeg, slik jeg også skrev i mitt innlegg, er et økonomisk resonnement som gir liten mening. Hvorvidt innvandrere drar BNP per innbygger opp eller ned er irrelevant, så lenge de ikke drar ned levestandarden for innfødte nordmenn.

Sagt med andre ord: Selv om BNP per innbygger skulle bli noe lavere, fordi innvandrere tjener under gjennomsnittsinntekten, fører ikke dette til at inntekten og levestandarden til innfødte nordmenn blir lavere.

Den SSB-utredningen vi diskuterer, viser for øvrig at BNP og disponibel realinntekt per innbygger vil bli høyere enn de ville vært uten arbeidsinnvandring.

3. Hustad skriver at en arbeidsinnvandrer og hans familie, i tillegg til å ha en høyere verdiskaping enn gjennomsnittsnordmannen (punkt 2), må “ta ut mindre velferdsgoder enn de betaler inn i skatt om regnskapet skal gå i pluss”.

Dette er, slik jeg også skrev i mitt forrige innlegg, riktig, forutsatt at Hustad med “regnskapet” her mener offentlige kasser.

Spørsmålet blir da, slik jeg også skrev, hvem som går i pluss, dersom vi legger de samme SSB-beregningene til grunn?

·       Gjennomsnittsnordmannen går ikke i pluss i forhold til offentlige kasser.

·       Arbeidsinnvandrere går i pluss, fordi norske offentlige kasser slipper å betale for barndom, ungdom og utdanning.

·       Gjestearbeidere (dvs. arbeidsinnvandrere som reiser ut igjen) går veldig i pluss, fordi norske offentlige kasser slipper å betale både for ungdommen og alderdommen.

De arbeidsinnvandrerne som blir i Norge, vil ofte ta med seg eller stifte familie og få barn og barnebarn. Blir disse etterkommerne lønnsomme for offentlige kasser?

Det vet vi selvsagt ikke, men hvis vi legger SSBs forutsetninger til grunn og antar at etterkommerne blir som gjennomsnittsnordmannen er i dag – ja, så vil de, naturlig nok, ikke gå i pluss.

Er arbeidsinnvandring da lønnsomt for offentlige kasser? Ja, arbeidsinnvandringen er fortsatt lønnsom. Den er, hvis vi skal tro SSB, så lønnsom at en arbeidsinnvandring på bare 5000 personer pr år frem til 2100, hvert år vil veie opp for at tidligere arbeidsinnvandreres barn og barnebarn eventuelt blir like lite lønnsomme som gjennomsnittsnordmannen.

4. Hustad viser, slik jeg forstår ham, til forarbeider til Brochmann-utvalget, som har avdekket at arbeidsdeltakelsen blant de aller første arbeidsinnvandrerne som kom til Norge – før innvandringsstoppen i 1975 – har gått ned. De første årene hadde de en høyere sysselsettingsgrad enn befolkingen generelt – nå er den lavere. 

Dette er viktig, men jeg er ikke enig i at det er helt sammenlignbart med dagens arbeidsinnvandring, slik Hustad synes å legge til grunn. Dagens arbeidsinnvandrere fra EØS ser ut til å forbedre sin situasjon mye raskere enn datidens arbeidsinnvandrere gjorde. Dagens arbeidsinnvandrere har også helt andre kvalifikasjoner, også relativt til nordmenn, enn arbeidsinnvandrere fra Pakistan, Tyrkia og Marokko hadde på begynnelsen av 1970-tallet. Det er i tillegg mye som tyder på at integreringspolitikken og integreringsarbeidet fungerer bedre: Det går bedre med tiden for innvandrerne i Norge, men det går også stadig bedre for de som til enhver tid er nykommere i Norge.

Likevel: Det er fortsatt et stort rom for forbedring, noe Brochmann-utvalget selv drøfter, og som vi også skriver om i boken vår De nye seierherrene.

5. Hustad forstår “fint lite” av min innvending mot å bruke statistikk for “EØS-innvandrere” for å si noe om “arbeidsinnvandrere”, siden jeg selv har hevdet at “EØS-innvandrere (…) hadde en høyere arbeidsdeltagelse enn nordmenn”.

La meg prøve å forklare en gang til: Når SSB bruker begrepet “EØS-innvandrere”, så omfatter det alle innvandrere fra EØS, dvs. både arbeidsinnvandrere og familiegjenforente.  Og siden familiegjenforente har en lavere sysselsettingsgrad enn arbeidsinnvandrere, vil naturlig nok også “EØS-innvandrere” ha en lavere sysselsettingsgrad enn arbeidsinnvandrere.

Hustad er opptatt av arbeidsinnvandrernes deltakelse i arbeidsmarkedet, gruppert etter alder. Jeg er enig i at det kunne være interessant å vite mer om det, men slik statistikk finnes ikke offentlig tilgjengelig. Den eneste aldersjusterte statistikken vi har, er for “EØS-innvandrere”, som altså også omfatter familiegjenforente. Denne statistikken gir derfor ikke presis informasjon om arbeidsinnvandrernes deltakelse i arbeidsmarkedet, gruppert etter alder. Det er imidlertid grunn til å anta at forskjellen mellom arbeidsinnvandrere og befolkningen generelt, gruppert etter alder, er liten – og samlet sett er arbeidsinnvandrernes sysselsetting mye høyere.

6. Hustad mener jeg bedriver “selektiv sitatteknikk”, fordi jeg ikke har sitert mer enn jeg har gjort fra EØS-utredningen. Jeg er ikke enig i at det er selektiv sitatteknikk – men jeg er enig i det som står i det sitatet Hustad gjerne vil ha med: “I den grad arbeidsinnvandringen fører til et voksende B-lag i arbeidslivet med ustabil sysselsetting, dårlig lønn og økt pendling mellom korttidsjobber og ledighetstrygd, kan det på sikt skape nye utfordringer knyttet til velferdsstatens utgifter, legitimitet og innvirkning på insentivene for arbeid”.

EØS-utrederne mener at vi ikke er i en slik situasjon i dag, og at det er en situasjon vi kan unngå, noe jeg er enig i. Det er, etter min mening, få tegn til et voksende B-lag og snarere flere tegn til sterk sosial mobilitet blant innvandrere som kommer til Norge.

7. Hustad harselerer over at jeg ikke mener at det å servere øl ikke er lavproduktivt arbeid. Men han siterer verken seg selv eller meg korrekt. Hustad skrev, ganske nedlatende, om “å bygge hytter og servere øl” som lavproduktivt arbeid. Jeg skrev at jeg syns det var pussig å fremstille disse yrkene som “dårlige og/eller uproduktive yrker”. Jeg skrev det slik, fordi det å servere øl nok kan være lavproduktivt arbeid, selv om det er et arbeid som må gjøres – mens det å bygge hytter nok er et ganske høyproduktivt arbeid.

8. Hustad mener at vi heller burde få “noen av de 600.000 årsverkene i arbeidsfør alder som til enhver tid står på trygd, i arbeid” fremfor “å importere ufaglært arbeidskraft”.

Jeg er helt enig i at flere av dem som står utenfor arbeidsmarkedet, og som både kan og vil jobbe hel- eller deltid, bør få muligheten til det. Civita er en av få aktører som har fremmet flere forslag til hvordan det kan gjøres – bl.a. gjennom innstramninger i sykelønnsordningen, større symmetri mellom ulike stønadsordninger, lavere skatt på arbeid, endringer i arbeidsmiljøloven, økt adgang til midlertidig ansettelse med mer.

Jeg syns imidlertid at dette bør skje i tillegg til at vi tar imot både faglærte og ufaglærte arbeidsinnvandrere fra andre land, dersom arbeidsgivere i Norge har behov for dem.

9. Til slutt dette: Mye av det Hustad og jeg diskuterer, er basert på “innvandringsregnskap” som, for eksempel i SSBs tilfelle, har et hederlig formål, men som er svært vanskelige å gjennomføre. Svaret man får, er sterkt avhengig av de forutsetninger man legger til grunn, antagelser om fremtiden, definisjonen av lønnsomhet og kvaliteten på det tallmaterialet man bruker.  Enhver som tar seg bryet med å diskutere med SSB selv, vil oppdage at det ikke er skråsikkerhet, men ydmykhet som preger slike forutsigelser om fremtiden.

Det er også dette perspektivet Marius Doksheim og jeg har lagt til grunn i boken De nye seierherrene, der vi forsøker å gi et positivt, men nyansert bidrag til innvandrings- og integreringsdebatten. 

Med dette avslutter jeg nettdebatten med Jon Hustad.

25.april skrev jeg, sammen med Marius Doksheim, et innlegg i Bergens Tidende om arbeidsinnvandring i anledning av at jeg skulle delta i en debatt om dette i regi av Bergens Næringsråd og Studentersamfunnet i Bergen dagen etter. Innlegget møtte motbør i et innlegg i BT av professor Jostein Aarrestad 2.mai, og han fikk svar fra oss 5.mai. Jeg finner dessverre ikke Aarrestads innlegg på nettet.

I går skrev Jon Hustad i BT at vår artikkel inneholder alvorlige feil, og at det i bunn og grunn skyldes at vi jukser og lyver. Vi vet innerst inne at bildet er mye dystrere enn vi fremstiller det. Men vi velger altså å lyve likevel “som ledd i markedsføringen av boken De nye seierherrene“- en bok Hustad for øvrig umulig kan ha lest.

Debattformen til Hustad kunne i seg selv fortjene et tilsvar, men jeg skal la det ligge – og heller konsentrere meg om argumentene.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Debatten dreier seg om hvorvidt innvandrere generelt og arbeidsinnvandrere spesielt er lønnsomme eller ikke.

Jeg vil dele min kommentar i to, og først vil jeg si dette:

Jeg har vært engasjert i innvandrings- og integreringsdebatten i minst 25 år. Jeg har i den forbindelse aldri vært særlig opptatt av hvorvidt innvandrere er “lønnsomme” eller ikke. Snarere har jeg ved flere korsveier tatt til motmæle mot forslag om å lage ulike former for innvandringsregnskap.

Årsaken til at jeg har vært skeptisk til slike regnskap, er at de både kan bli absurde og uverdige. Hvor absurde slike regnestykker kan bli, illustrerer SSB selv i sin rapport nr 15/2012 om Makroøkonomi og offentlige finanser i ulike scenarioer for innvandring. Der heter det bl.a. at en “rendyrking av logikken” i rapporten – om at borgerne ikke er lønnsomme for offentlige kasser – kan lede til at den beste løsningen er en “generell avfolking” av Norge.

Men slike regnestykker kan også bli uverdige. Hvis gjennomsnittsborgeren ikke lønner seg for offentlige kasser, vil det dekke over en stor variasjon: Noen er veldig lønnsomme, og noen er ikke lønnsomme. Blant dem som ikke er lønnsomme, er det noen som kan bli lønnsomme, hvis vi eller de vil – mens noen aldri vil kunne bli det, uansett hva vi gjør. Og hva gjør vi med dem? Hvordan virker det på dem at de får vite at de betraktes som en økonomisk byrde for alle andre? Hvem andre enn innvandrerbefolkningen bør vi regne på?

Selv har jeg i grunnen alltid antatt – uten at jeg har regnet på det – at innvandrerne som har kommet til Norge, har vært mindre lønnsomme enn de innfødte. Det har nærmest virket selvinnlysende: Vi lever av arbeidet vi gjør. Likevel har vi i ca. 30 år – fra innvandringsstoppen ble innført i 1975 og i praksis til EU-utvidelsen i 2004 – aktivt stengt alle arbeidsinnvandrere ute. I denne perioden har innvandrerne til Norge enten vært flyktninger og asylsøkere eller familiegjenforente, i all hovedsak fra fattige land og med svært liten utdanning. De har ikke fått komme til Norge, fordi vi trodde de “lønte seg”, men fordi vi ville hjelpe.

At denne gruppen innvandrere ikke er like godt integrert i arbeidsmarkedet som innfødte, er egentlig opplagt. Det som er mindre opplagt, er at de er ganske godt integrert. La meg gi ett eksempel på det:

Ifølge OECD var totalbefolkningens sysselsetting i Norge 77 prosent i 2007, dvs. at 77 prosent av befolkningen i arbeidsfør alder var i arbeid. Det er svært høyt sammenlignet med andre land.

Innvandrerbefolkningens sysselsetting var på 70 prosent.

Er det sjokkerende lavt eller forbausende høyt?

Jeg er mest tilbøyelig til å mene det siste. Frem til 2004 kom det, som nevnt, praktisk talt ingen arbeidsinnvandrere til Norge. Innslaget av flyktninger, asylsøkere og familiegjenforente var altså stort i 2007. Likevel hadde innvandrerbefolkningen en høyere sysselsetting enn hele befolkningen har i mange rike land. Hadde innvandrerbefolkningen i Norge utgjort et eget land, ville sysselsettingen vært omtrent på finsk nivå. Ikke i noe annet land har kvinner fra (fattige) land utenom OECD en høyere sysselsetting enn i Norge.

Den norske innvandringsdebatten har lenge vært negativt fokusert. Mediebildet har vært preget av negative, men ofte anekdotiske nyheter – mens den politiske debatten har vært opptatt av problemer.  Vi ønsker, bl.a. med boken De nye seierherrene, å synliggjøre de positive sidene. Vi vil vise at det går bedre med integreringen i Norge enn mange tror, at det går bedre over tid, og at det går bedre enn i mange andre land.

Så til det dagsaktuelle:

Debatten den senere tid har særlig dreid seg om arbeidsinnvandring.

Norge åpnet for fri arbeidsinnvandring fra EØS-området i forbindelse med at Norge ble en del av EUs indre marked. I praksis skjøt arbeidsinnvandringen fra EØS-landene fart i 2004, da EU fikk flere nye medlemsland i Øst- og Sentral-Europa. I tillegg fins det en liten, og lite brukt, kvote for spesialister og en lite brukt mulighet for innvandrere med fagbrev eller spesiell kompetanse fra land utenom EØS.

Siden 2004 har det kommet mange arbeidsinnvandrere til Norge. De utgjør typisk 40 – 50 prosent av dem som kommer hvert år, og de er nå den største gruppen innvandrere i Norge. 

Spørsmålet nå er om arbeidsinnvandrere lønner seg eller ikke. Hustad mener at de ikke er lønnsomme, og at jeg “forteller eventyr” når jeg mener at arbeidsinnvandring er lønnsomt.

Debatten er kommet opp, fordi det etter hvert har kommet flere “innvandringsregnskap”. Fremskrittspartiet har lenge ønsket et slikt regnskap og har relativt nylig fremmet forslag om at det skulle gjøres beregninger i Norge etter mønster fra tilsvarende beregninger i Danmark. Så kom Brochmann-utvalget med slike beregninger, og nå SSB med det samme. SSBs beregninger ble opprinnelig gjort for Brochmann-utvalget, men de har skapt fornyet debatt på grunn av nye oppslag i pressen.

Disse initiativene gjør at vi også må forholde oss til denne delen av innvandrings- og integreringsdebatten.

Det er imidlertid flere problematiske sider ved Hustads argumenter.

Hustad skiller dårlig mellom begrepene når han skal vurdere hva som er lønnsomt. Skal man vurdere om noe er lønnsomt, må man nemlig vite hva som skal være lønnsomt. Det er for eksempel forskjell på norsk økonomi og statsbudsjettet. En innvandrer kan godt være positiv for økonomien, selv om han er negativ for offentlige kasser. Arbeidsinnvandring kan for eksempel bidra til vekst, høyere lønninger, billigere tjenester, mer innovasjon og mer velferd. Velferden skapes ikke bare av penger – vi må også ha hoder og hender.

Dermed er det heller ikke riktig at praktisk talt alle fagmiljøer, som “SSB, Finansdepartementet, regjeringsoppnevnte utvalg og en rekke ledende økonomer”, mener at innvandring er negativt for økonomien.  Tvert om mener nok de fleste fagmiljøer det motsatte.

Flere regjeringsoppnevnte utvalg og stortingsmeldinger, også fra Finansdepartementet, peker på arbeidsinnvandring som viktig for økonomien i årene som kommer.

Den nevnte SSB-rapporten, som primært ser på offentlige finanser, ser også på vekst (målt ved privat konsum) og finner da at arbeidsinnvandring bidrar klart positivt. (I parantes bemerket: SSB ser egentlig ikke på arbeidsinnvandring, men på “innvandring fra områder preget av høy arbeidsinnvandring”.)

Det offentlig oppnevnte EØS-utvalget skrev at “arbeidsinnvandringen har bidratt vesentlig til veksten i produksjon og sysselsetting, ikke minst i distriktene, og dermed også bidratt til sikringen av norsk velferd… Ved å styrke norsk næringsliv har arbeidsinnvandringen så langt hatt positiv innvirkning på jobbtrygghet, lønn og andre vilkår for det store flertallet av arbeidstakere i Norge.”

En studie gjort på OECD-landene viser at økt innvandring leder til økning i sysselsetting og BNP, og at én prosent økning av befolkningen gjennom innvandring, kan øke landets totale inntekter med 1,5 prosent.

Det er også indikatorer som tyder på at arbeidsinnvandring er lønnsomt for offentlige kasser. Det er lønnsomt, fordi arbeidsinnvandrere pr definisjon kommer til Norge ferdig utdannet og har høy deltakelse i arbeidsmarkedet.

Det SSB har regnet på, er hvor lønnsomme arbeidsinnvandrernes barn og barnebarn blir for offentlige kasser, dersom arbeidsinnvandrerne blir i Norge. SSB legger til grunn at etterkommerne blir “perfekt” integrert og derfor blir akkurat som oss innfødte. I så fall blir de ulønnsomme for offentlige kasser, fordi gjennomsnittsnordmannen allerede er ulønnsom.

Er det et problem?

Det er et problem at velferdsstaten ikke er fullfinansiert, bl.a. fordi vi da må tære på en ikke fornybar ressurs. Men det er misvisende å kalle dette et innvandringsproblem. Det er et generelt problem, som vi bør gjøre noe med.

SSB har regnet på virkningen av arbeidsinnvandring på offentlige kasser helt frem til 2100. Ett av regnestykkene, som ble presentert i DN, tar utgangspunkt i at det ikke lenger kommer arbeidsinnvandrere til Norge. Et annet og mer realistisk regnestykke som SSB har gjort, er dette:

Med en arbeidsinnvandring på 5000 nye personer pr år frem til 2100 – som er langt mindre enn arbeidsinnvandringen er i dag og langt mindre enn vi kan trenge i økt arbeidskraft i henhold til Perspektivmeldingen – vil arbeidsinnvandrerne og deres etterkommere hvert år være mer lønnsomme for offentlige kasser enn befolkningen generelt. De nyankomne arbeidsinnvandrerne er altså så lønnsomme for offentlige kasser at de veier opp for at tidligere arbeidsinnvandreres barn og barnebarn er blitt like ulønnsomme som nordmenn er.

Det er blitt antydet at det å ta imot stadig flere arbeidsinnvandrere på denne måten kan betraktes som et slags “pyramidespill”. En annen måte å se det på, er at velferdsstaten, slik den nå er innrettet, er et pyramidespill, og at vi trenger arbeidsinnvandrere for å holde spillet i gang.

Arbeidsinnvandrere har, slik vi skrev i kronikken vår, høyere sysselsetting enn befolkningen generelt. Hustad mener at dette ikke er riktig, siden arbeidsinnvandrere, i hver aldersgruppe, har lavere sysselsetting enn befolkningen generelt.

Det kan diskuteres hvor relevant innvendingen er. Poenget med arbeidsinnvandrere er jo at de kommer som arbeidsinnvandrere og derfor – som gruppe betraktet – alltid vil være en ung gruppe med høy arbeidsdeltakelse. Det er dette som gjør at vi kan høste fruktene av dem.  Mange av dem blir til og med det man kaller “gjestearbeidere” og dermed særdeles lønnsomme, fordi de reiser hjem igjen før de blir gamle.

For øvrig finnes det ikke offentlig tilgjengelig statistikk for arbeidsinnvandreres deltakelse i arbeidsmarkedet gruppert etter alder. Hustad må derfor skrive litt om og snakke om “EØS-innvandrere” i stedet. Men EØS-innvandrere omfatter både arbeidsinnvandrere og familiegjenforente, og dermed kan vi ikke vite nøyaktig hvor høy sysselsettingen er blant arbeidsinnvandrere i ulike aldersgrupper. Forskjellen mellom dem og befolkningen generelt er uansett liten, spesielt når vi vet at arbeidsinnvandrere i større grad enn befolkningen generelt arbeider i konkurranseutsatte næringer.

Og totalt ligger arbeidsinnvandreres sysselsetting langt over totalbefolkningens.

Det er flere av Hustads økonomiske argumenter som skurrer. Det gir for eksempel lite mening å hevde at innvandrere må tjene like mye som nordmenn for å være lønnsomme. Innfødte nordmenn får ikke lavere levestandard, fordi innvandrere tjener under gjennomsnittet. Tilsvarende virker det søkt å anta at ingen ville gjort lite produktive jobber som å “bygge hytter og servere øl”, dersom vi ikke hadde hatt innvandring. Alternativet er at de innfødte gjør jobbene selv og dermed er mindre produktive enn de ellers ville vært. At det å servere øl eller bygge hytter fremstilles som dårlige og/eller uproduktive yrker, er for øvrig i seg selv nokså underlig.

Vil man se hvordan det går med integreringen, må man se den over tid og gjerne sammenligne med andre land. Øyeblikksbilder kan være interessante, men det viktigste er at det går bedre med tiden. Hustad viser til polakkenes situasjon i Norge under finanskrisen. Men om polakker i Norge, sett med norske øyne, har hatt det dårlig, er situasjonen i klar bedring: Lønningene øker raskere enn lønningene generelt. En høyere andel får fast ansettelse. De arbeider færre timer pr uke enn de gjorde før. Nesten alle opplever at de behandles på linje med sine norske kolleger.

Poenget med migrasjon er ikke først og fremst at det skal lønne seg for oss, som bor i verdens rikeste land. Poenget er at det lønner seg for migrantene og for verden, og at andre mennesker fortjener den samme friheten som vi har selv. At migrasjon også kan by på problemer, er ikke overraskende. Det er helt legitimt å forsøke å gjøre noe med dem, for eksempel slik Brochmann-utvalget har foreslått, og slik vi selv foreslår i boken De nye seierherrene.

De fleste av de tiltakene som bør gjennomføres, bør imidlertid gjennomføres uansett – helt uavhengig av om vi har mye eller lite innvandring.

Jeg har mange innvendinger mot Jon Hustads regnestykker. Den viktigste forskjellen på han og meg er nok likevel at han har bestemt seg for å lete etter problemene, siden han mener at “Norge går i feil retning” – mens jeg ser lyspunktene og er optimist.

Aldri før har så mange mennesker i verden hatt det så bra, og aldri før har så mange trodd på en bedre fremtid.

At Jon Hustad velger å være pessimist får være hans problem.

Av og til står begrepene vi bruker i innvandringsdebatten, i veien for en nøktern vurdering av hvordan integreringen går.

Begrepet “minoritetsspråklige elever”, for eksempel, får mange til å tenke på elever som behersker norsk dårlig. Men begrepet er egentlig bare et annet ord for “innvandrerelever”, og det er jo slett ikke alle innvandrerelever som snakker dårlig norsk. Mange snakker utmerket norsk. Derimot er det mange innvandrerelever som snakker flere språk enn norsk og dermed er “flerspråklige”. Og som alle skjønner: En flerspråklig elev som snakker godt norsk er selvsagt, i skolefaglig forstand, en helt annen elev enn en som ikke behersker norsk. Men begge er altså, slik myndighetene omtaler dem, “minoritetsspråklige elever”.

Også begrepet “innvandrer” er problematisk, fordi det både omfatter dem som faktisk har innvandret til Norge og deres barn, som er født i Norge, er norske statsborgere og har bodd her hele sitt liv. Av og til omfatter begrepet “innvandrer” også barnas barn, som også er født i Norge. “3.generasjons innvandrer” kan altså være det samme som en “2.generasjons nordmann”. Om det kreves en eller to utenlandsfødte foreldre for at et barn som er født i Norge, skal få betegnelsen “innvandrer”, varierer – og det gjør ikke saken enklere for dem som vil følge med.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

For hvorfor er dette viktig?

Det er viktig, fordi vi lurer på hvordan det går med integreringen. Hvor lang tid tar det før innvandrere blir integrert, og hvor godt blir de integrert? Man kan ha ulike meninger om hva det vil si å bli godt integrert, men de fleste er nok enige om at det i hvert fall må bety god deltakelse i utdanning og arbeidsliv og dermed også gode norskferdigheter.

Utgangspunktet for enhver vurdering av integreringen må være dette generelle bildet: Innvandrerne som har kommet til Norge siden begynnelsen av 1970-tallet, kan i hovedsak deles i tre grupper: Noen er flyktninger og aylsøkere, hovedsaklig fra fattige land. Noen er arbeidsinnvandrere, hovedsakelig fra Europa. Og noen er familiegjenforente, som kommer fra både fattige og relativt rike land. Mange som har kommet, har reist igjen, men p.t. er det til sammen ca. 600.000 innvandrere i Norge. Ca. 100.000 av dem er født i Norge.

Fra midten av 1970-tallet og frem til ca. 2004 kom det nesten ingen arbeidsinnvandrere til Norge. Siden 2004, derimot, har arbeidsinnvandrerne vært i flertall.

I “De nye seierherrene” – boken som Marius Doksheim og jeg nylig har utgitt om innvandring og integrering – har vi forsøkt å skille mellom de innvandrerne som har innvandret til Norge og de som er født i Norge. Vi kaller de først for “nykommere”, og de andre for “etterkommere”. Grunnen til at vi gjør det, er at det gjør det mye lettere å foreta en realistisk vurdering av hvordan det faktisk går med innvandrerne over tid. Det sier seg vel nærmest selv at et barn av en innvandrer generelt vil greie seg bedre på skolen enn en innvandrer som kom i går, i fjor eller for tre år siden. Ideelt sett burde vi også skilt mellom nykommere som kom for ett år siden, for fem, ti eller tretti år siden – men det er dessverre vanskelig rent statistisk.

I tillegg er det viktig å ha in mente at det, helt naturlig, vil ta lenger tid for en flyktning eller asylsøker å bli integrert enn for en arbeidsinnvandrer. Det kan ha med måten de blir mottatt på å gjøre – men det har også med bakgrunnen deres å gjøre. En flyktning fra Somalia kan være traumatisert, ha liten eller ingen utdanning og mangle språkkunnskaper. En arbeidsinnvandrer fra Polen eller India, derimot, kan være klar til å bli integrert på arbeidsmarkedet fra dag en. At det også finnes “blandingstyper” er selvsagt: Politiske flyktninger kan også komme fra land med et høyt utdanningsnivå og relativt høy velstand.

I en artikkel som ble lagt ut på VG Nett i går, får vi et eksempel på hvor viktig det er å ha dette generelle bildet i bakhodet når vi skal vurdere hvordan integreringen går. I dette tilfellet dreier det seg om frafall i videregående skole.

Frafall i videregående måles ofte ved å se på hvor mange av elevene som har fullført fem år etter at de startet utdanningen. I dette tilfellet har forskerne sett på dem som startet i 2006. Hvor mange av dem hadde oppnådd yrkes- eller studiekompetanse fem år etter?

Svarene for alle elever er som følger:

69 pst hadde fullført

31 pst hadde falt fra

74 pst av jentene hadde fullført

65 pst av guttene hadde fullført

90 pst av de som har foreldre med høy utdanning, hadde fullført

65 pst av de som har foreldre med videregående utdanning, hadde fullført

45 pst av de som har foreldre med bare grunnskole, hadde fullført

Disse tallene er alarmerende nok i seg selv. De viser at frafallet er stort, at det er stor forskjell mellom jenter og gutter, og at det er store sosiale forskjeller mellom elevene, avhengig av foreldrenes utdanningsnivå.

VG fokuserte imidlertid mest på innvandrerelevene i dette oppslaget, og de gjør det enda dårligere. Under overskriften “Annenhver innvandrerelev dropper ut av videregående” fikk vi presentert disse tallene for innvandrere i samme periode:

50 pst hadde fullført

50 pst. hadde falt fra

60 pst av jentene hadde fullført

40 pst av guttene hadde fullført

Dette er selvsagt også alarmerende tall, men likevel: Dette er tall for nykommere.  Tallene gjelder innvandrerelever som er født i utlandet av to utenlandsfødte foreldre. Det dreier seg altså om familier som nettopp er kommet til Norge. Jeg vet ikke om det finnes statistikk som viser hvor mye utdanning foreldrenes deres har, men i den grad de bare har grunnskole, som er tilfellet for de aller fleste innvandrere fra fattige land, er faktisk ikke tallene så gale, hvis vi sammenligner med befolkningen generelt.

Mitt poeng er imidlertid et annet. For det som bare står omtalt helt generelt i en setning – og uten tall – i VG, er situasjonen for etterkommerne. For hvordan går det med dem?

For etterkommerne, dvs. barn født i Norge av to utenlandsfødte foreldre, er tallene som følger:

67 pst. hadde fullført

33 pst. hadde falt fra

77 pst. av jentene hadde fullført

57 pst. av guttene hadde fullført

Totaltallene er altså nesten identiske med de som gjelder for elevflokken generelt. Jentene gjør det litt bedre, guttene litt dårligere.  Hvis man tar i betraktning at innslaget av foreldre med lav utdanning her er større enn blant innfødte, er det i virkeligheten et bedre resultat, som tyder på høyere sosial mobilitet enn i befolkningen generelt.

Kristin Halvorsen har nok å gjøre. Det er utfordringer knyttet til frafall generelt og til innvandrere spesielt. Men samtidig er det ikke noe poeng å være mer negativ enn nødvendig på innvandreres vegne. De fremviser høy sosial mobilitet og svært gode resultater for etterkommerne, alt tatt i betraktning. Som mange har fått med seg, er de også godt representert (men fortsatt en liten gruppe) i høyere utdanning.

Den store forskjellen mellom nykommere og etterkommere viser hvor viktig det er at vi bruker presise og nyanserte begreper før vi konkluderer om hvordan integreringen går. I tillegg er det viktig å ta tiden til hjelp – for ingen kan være fullt ut integrert rett etter ankomst til et nytt land.

Helt til slutt et poeng som antagelig gjelder alle elever, uansett bakgrunn: Det er større frafall mellom skoleårene enn det er i skoleåret. Det er også mye større frafall blant dem som ikke begynner på videregående rett etter grunnskolen enn de som begynner med en gang, og forskjellen er stor:

84 pst. av dem som begynte som 16-åringer, hadde fullført

42 pst. av dem som begynte som 17-åringer, hadde fullført

Tallene viser at det er om å gjøre å holde motivasjonen oppe rett etter grunnskolen, og at sommerferien etter 10.klasse antagelig er ganske “farlig” for mange. Det er ikke nødvendigvis et mål at absolutt alle skal fullføre videregående – men det er nok et mål av svært mange av dem som nå faller fra, bør fullføre i større grad enn de gjør i dag.

Konklusjonen blir likevel denne: Barn som er født i Norge, gjør det omtrent like bra på skolen, enten de har innvandrede eller innfødte foreldre.