Kristin Clemets blogg Her skriver jeg om ideer, verdier og politikk.

For en stund siden skrev jeg et blogginnlegg der jeg spurte hvorfor venstresiden ikke diskuterer med venstresiden.

Jeg lurte spesielt på hvorfor ikke Arbeiderpartiet i større grad tar et politisk og ideologisk oppgjør med Rødt, som er det klart mest ytterliggående politiske partiet vi har i Norge på nasjonalt nivå. Det er unntak, men de er sjeldne.

I dag har jeg lyst til å føye til et spørsmål og spørre hvorfor ikke Arbeiderpartiet eller andre moderate krefter på rødgrønn side tar et oppgjør med Rødts populistiske splitt og hersk-retorikk? Og hvorfor skal kritikken mot splittende og populistisk retorikk være så ulikt fordelt mellom for eksempel Sylvi Listhaug og Bjørnar Moxnes?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Listhaug har utallige ganger satt fyr på debatten ved å bruke en hardtslående, spisset og polariserende retorikk, for eksempel når hun litt foraktfullt har snakket om “eliten”. Det manglet for eksempel ikke på negative og sterke reaksjoner da hun i sin tid langet ut mot “feministeliten”. Og bare så det er sagt før noen sender meg et spørsmål i retur: Ja, mine kolleger og jeg i Civita har mange ganger uttalt oss om Listhaug og andre på høyresiden når vi er kritiske til retorikken de bruker.

Når Bjørnar Moxnes, derimot, forleden skrev et to siders innlegg i Dagbladet – spekket med populistisk, splittende og nedlatende retorikk – er det ikke en eneste en som reagerer. Han får kaste om seg med begreper som “eliten” og “pengemakta” uten at noen gjør forsøk på å be han om å gi en nærmere forklaring på hvem og hva han sikter til eller hvordan han mener at denne “eliten” og “pengemakta” i praksis demonterer vårt demokrati. Han får heller ingen spørsmål om hvordan forslaget hans – om at vanlige borgere på visse betingelser skal kunne få fremme forslag for Stortinget, hvilket sikkert er greit nok – vil kunne bekjempe dem og det han mener er “eliten” og “pengemakta”.

Hans sterkt nedlatende holdning til andre mennesker er det heller ingen som stiller spørsmål ved. Han bruker sin egen mor som ledd i sin politiske propaganda ved å fortelle oss at hun er en “sliter” og trygdet. Trikset er å invitere finansminister Siv Jensen til å treffe moren – et triks han bruker for å etterlate inntrykk av at Siv Jensen ikke forstår seg på dem som har det vanskelig, formodentlig siden Jensen, etter Moxnes’ mening, tilhører “eliten” og kanskje også “pengemakta”, for alt jeg vet.

Dette er stygg politisk kommunikasjon.

Moxnes vet i utgangspunktet ingenting om Siv Jensens familie og bakgrunn og vet derfor heller ingenting om hvorvidt Jensen har erfart mer av hva livet har å by på, av godt og vondt, enn han har selv. Han vet heller ikke hvilke livserfaringer Jensen har, som han selv ikke har, og som, ut fra hans tenkning, burde føre til at han selv avlegger et besøk til andre familier.

Eller det kan forholde seg helt motsatt: Han vet bedre. Han vet at Siv Jensen kommer fra en helt alminnelig familie – ja, til og med en familie, og med en mor, som har møtt og taklet mange utfordringer. Men det blåser han bare i.

La meg legge til at det selvsagt ikke er galt at en politiker forteller om sin egen familie eller bruker egne erfaringer i sitt politiske virke. Siv Jensen har ofte gjort det selv. Det er konteksten som er så problematisk her, fordi Moxnes insinuerer at en annen politiker ikke forstår hvordan vanskeligstilte har det, fordi hun – i motsetning til han selv og hans egen mor, får vi tro – tilhører eliten, mens de tilhører folket.

Men Siv Jensen og hennes mor tilhører ikke “eliten” eller “pengemakta” mer enn Moxnes og hans mor gjør – og det er ingen grunn overhodet til å tro at Jensens livserfaringer er mer rosenrøde enn Moxnes sine er – eller at hennes innlevelsesevne er dårligere enn den han måtte ha selv.

Personlig syns jeg det virker tvert om.

Siv Jensen bruker i hvert fall ikke en så polariserende og virkelighetsfjern retorikk om det norske samfunnet som Moxnes gjør.

På Dagsnytt 18 i går var det en debatt mellom Mathilde Tybring-Gjedde (H) og Nils Kristen Sandtrøen (Ap) om private velferdstilbyderes plass i den norske velferdsmodellen. Det er nesten ingen uenighet i Norge om hva det offentlige skal ha ansvaret for eller finansiere, men det er uenighet om hvem som skal få lov til å drive og utføre en del av tjenestene.

Bakgrunnen for debatten var et innlegg som Masud Gharahkhani (Ap) skrev i VG, der han, på Arbeiderpartiets vegne, tar til orde for et profittforbud, det vil si at han i realiteten går inn for å forby at private selskaper driver velferdstjenester for kommunene, eller sagt på en annen måte: Han vil nekte kommunene å kjøpe velferdstjenester fra private. Gharahkhani fikk svar fra flere, blant andre Mathilde Tybring-Gjedde, som mener at Arbeiderpartiet nå har overtatt Rødts argumentasjon, og at partiet har beveget seg langt til venstre i synet på private tjenestetilbydere.

Debatten avslørte at både Arbeiderpartiet, Høyre og NRK har et problem, og la meg ta det i rekkefølge:

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Arbeiderpartiets problem er vingling og uklarhet. Arbeiderpartiet greier tydeligvis ikke å bestemme seg for om partiet skal stå for det partiet alltid har stått for eller om det skal ta opp konkurransen med ytre venstre. Det er lett å forstå at utryggheten brer seg i møte med dårlige meningsmålinger og konkurrenter som velger enkle og dogmatiske løsninger, men denne typen løsninger har i moderne tid aldri vært Arbeiderpartiets varemerke.

Forleden hørte jeg en interessant podcast om det danske sosialdemokratiets etterkrigshistorie. Et av spørsmålene som ble reist, var om dagens danske sosialdemokrati, som blant annet har flyttet seg ganske mye i  innvandrings- og verdipolitikken, tross alt ligner på det gamle sosialdemokratiet.

Svaret var i stor grad ja, blant annet fordi dagens danske sosialdemokrati holder fast ved to særlige kjennetegn, som alltid har preget det moderne sosialdemokratiet: En sterk tro på internasjonalt samarbeid (alle sosialdemokrater er dypest sett EU-tilhengere), handel og en verdiskapende privat sektor som kan finansiere velferden – og en tro på at god fordeling ikke er et spørsmål om almisser til de fattige eller om å “ta fra de rike og gi til de fattige”, der de fattige ses på som ofre, slik tenkningen ofte er lenger ute på venstresiden. Sosialdemokratiet, ble det sagt, har alltid hatt en mindre sentimental og nøktern holdning: Gjør din plikt og krev din rett.

Da jeg hørte dette, kom jeg i tanker om det norske arbeiderpartiet, som synes å være på en liten, men farlig glideflukt på begge punkter: Forsvaret for EØS-avtalen virker ikke like helhjertet som før. De potensielle samarbeidspartiene Sp, SV og Rødt vokser og mer enn antyder at de kan komme til å kreve reforhandling av og/eller en utredning av alternativer til EØS-avtalen. Og det skjer uten at vi hører at Arbeiderpartiet klart og tydelig setter foten ned.

Samtidig ser vi at Arbeiderpartiet retorisk og politisk får stadig mindre forståelse for privat sektors rolle og betydning for vår felles velferd. Og almisse-retorikken, om å ta fra de rike og gi til de fattige, virker etter hvert veldig lik den vi hører fra partier lenger til venstre.

Og det er jo her Tybring-Gjedde hadde et viktig poeng: Det er ikke mer enn et par år siden Jonas Gahr Støre sa at Arbeidepartiet ikke ville forby bedrifter å tjene penger, og at han ikke ville bruke begrepet “velferdsprofitører”. Nå sklir retorikken, og Masud Gharahkhani skriver innlegg som like gjerne kunne vært skrevet av SV, mens Tybring-Gjeddes motdebattant, Nils Kristen Sandtrøen, ikke kan svare på om Arbeiderpartiet ønsker å innføre et “profittforbud” eller ei.

Noe har altså skjedd med Arbeiderpartiet, men kursen er uklar, og jeg tror ikke den er klok.

Men også Høyre har et problem – eller kanskje snarere tre.

Det ene problemet er at Høyre har for lite mot.

Når begreper som “velferdsprofitører” har kunnet bre om seg, og så mange tror på argumentasjonen fra ytre venstre, skyldes det ikke bare at de argumenterer godt, men at den andre siden, i bred forstand, nesten har unnlatt å argumentere. Jeg kan gjerne skryte av at Civita har skrevet, debattert og argumentert veldig mye, men en ensom og liten svale gjør ingen sommer. Både borgerlige partier (og Arbeiderpartiet, kunne jeg legge til), nærings- og arbeidsgiverorganisasjoner, selskapene selv og kanskje fagforeninger som organiserer arbeidstakere som er ansatt i private selskaper, har kommet altfor sent på banen.

Det andre problemet Høyre og regjeringen har, som henger sammen med det første, er det går altfor langt i å la seg drive rundt i manesjen av ytre venstre. At det skal stilles krav til bedrifter som enten mottar støtte eller selger tjenester til det offentlige, er selvsagt. Men slike krav må ikke drives ut i det absurde og gå så langt at det i praksis gjør det umulig for private å drive. Det forslaget til nytt regelverk for private barnehager som Kunnskapsdepartementet nå har lagt frem, kan komme til å ødelegge en hel sektor. Varsellampene burde lyse når Bjørnar Moxnes fra Rødt uttaler at han ser på det som en stor seier at “regjeringen har adoptert Rødt sin virkelighetsbeskrivelse”.

Det tredje problemet Høyre har, og som partiet deler med alle som ønsker å beholde den nordiske modellen – med en pragmatisk velferdspolitikk, der både kommunale, ideelle og private tjenestetilbydere lever side om side, samarbeider og konkurrerer – er at vi så langt ikke har greid å møte retorikken på ytre venstre side med en like enkel og slående retorikk. Og det virker som det stikker dypt: Vårt økonomiske system, hvordan markedsøkonomien virker, sitter rett og slett ikke “under huden” på så mange, enda dette systemet har tjent oss så godt så lenge. Det virker nærmest som vi har blitt fremmedgjort fra vårt eget livsgrunnlag; det som betaler for velstanden og velferden vår.

Til slutt har også NRK et problem, blant annet fordi NRK er en institusjon som veldig ofte virker veldig fremmedgjort. Ansettelsen av Cecilie Langum Becker som økonomikommentator har ført til en stor forbedring, men utgangspunktet var langt under pari. Hun tilhører dessuten en veldig liten redaksjon som må rekke over veldig mye; det virker ikke som de greier å gjøre noe annet enn å kommentere (litt av) det som skjer. Det finnes for eksempel ingen egne programmer, såvidt jeg har kunnet registrere, og blant de journalistene som driver med politikk, er økonomikunnskap en åpenbar mangelvare.

I går, for eksempel, begrunnet Ap-representanten sin skepsis overfor private velferdstilbydere med noe som hadde skjedd i Sverige, der penger forsvant til et “skatteparadis”. Nå er det jo ikke akkurat forbudt å investere i eller lokalisere et selskap i et såkalt skatteparadis – Statens pensjonsfond utland gjør det hele tiden – men jeg skal la den debatten ligge. I Norge er det tydelig at ordet “skatteparadis” er et kodeord for skattesnyteri.

Da Høyres representant responderte med å si at hun ikke ønsket slike tilstander som vi ser i en del andre land, ble hun avbrutt av programlederen. Deretter fant følgende “samtale” sted:

Programleder: Men hva er forskjellen da egentlig når vi hører om f.eks. Unicare-gründer Tom Tidemann, som har tjent rundt en kvart milliard siden selskapet startet opp i 2008?

Mathilde Tybring-Gjedde (MTG): Det er klart at dersom man eier flere sykehjemsplasser og flere barnehager og får litt overskudd i hver kommune, så tjener man på det over tid. Mens jeg har vært opptatt av to ting. Det ene er at…

Programleder avbryter:  Men bare – et lite øyeblikk – for du sier at man må få lov til å tjene litt penger på velferden.Hva er litt penger og hva er veldig, veldig mye penger?

MTG: Nei, altså i sykehjemssektoren er det gjennomsnittlig 2 prosent overskudd hos de private, i barnehagesektoren er det rundt 4 prosent. En av tre private barnehager går faktisk med underskudd, fordi at sannheten er…

Programleder avbryter: Så Unicare, for eksempel, er det for mye?

MTG: Altså, Unicare, det kommer litt an på hvor mange sykehjemsplasser de eier, ikke sant. Har du litt overskudd i en kommune så kan det bli mye over tid.. Men, på en måte, jeg syns…

Programleder avbryter: Men hva med disse barnehagene – barnehagekonsernene – som også har tjent nærmest en milliard kroner?

Her svarer Tybring-Gjedde, som hun har nevnt før i debatten, at regjeringen tilpasser regelverket, blant annet for å sørge for at kvaliteten på barnehagene er forsvarlig, og at overskuddene ikke er urimelig og unaturlig høye.

NRKs problem er at spørsmålene og hele samtalen er komplett meningsløs.

Hvis jeg tjener 1000 kroner, går med 1000 kroner i overskudd i en bedrift jeg har etablert, eller hvis verdien av noe jeg eier, har steget fra 500 til 1000 kroner på 10 år: Er det mye eller lite?

Det er selvsagt et spørsmål som er helt umulig å besvare uten å vite hvor stor virksomheten er, hvor lang tid jeg har brukt på å tjene pengene, hva jeg selv satte inn av arbeidsinnsats, hva jeg skjøt inn av oppsparte midler, hvor de oppsparte midlene kom fra, hvor mange penger jeg har lånt og hva som er vanlig i andre bransjer. Så hvorfor stiller NRK så, unnskyld uttrykket, dumme spørsmål?

Jeg kjenner ikke Unicares virksomhet, men jeg fant denne artikkelen på nett, og det er vel ikke usannsynlig at programlederen har funnet den samme.

Her fremkommer det at selskapet har hatt virksomhet i over 10 år, og at det nå har 30 virksomheter i Norge og 10 i Sverige. Det fremkommer også at det går opp og ned med driften av selskapet, selv om det samlet sett har gått bra. Gründerne startet med 40 millioner kroner, som de hadde tjent på oppstart, drift og salg av et annet selskap. Disse pengene kunne de ha tapt, dersom Unicare ikke lyktes. Men siden Unicare har greid å tjene penger, og det har har vært mulig å få inn andre på eiersiden, slik at selskapet har blitt tilført kapital, har det muliggjort en vekst, og dermed har også verdien av selskapet økt. Selskapet har gått fra tre til 2500 ansatte, og i dag er gründernes eierandel verdt 300 – 350 millioner kroner. Om gründerne noen gang har tatt ut lønn eller utbytte, fremkommer ikke av denne artikkelen, men ifølge Unicare selv har eierne aldri tatt ut utbytte. Alt overskudd har vært brukt i bedriften, noe som for øvrig også er tilfellet for landets største barnehagekjede, Læringsverkstedet.

Spørsmålet er: Er det et gode eller onde at Unicare og Læringsverkstedet har lyktes, at de har vokst, og at selskapene har blitt mer verdt?

Det spørsmålet kan belyses og besvares på flere måter:

Er kvaliteten på tjenestene bedre, dårligere eller like god som på de tjenestene som utføres i offentlig regi? Såvidt jeg kan bedømme, er det samlet sett  grunn til å mene at den er omtrent like god.

Er kvaliteten bedre, dårligere eller like god, sett med brukernes øyne? Undersøkelser tyder på at brukerne, særlig innenfor noen sektorer, er litt mer fornøyd med de private tjenestetilbyderne.

Oppnår de private tjenestetilbyderne såpass gode resultater, både når det gjelder kvalitet og økonomisk avkastning, fordi de utnytter de ansatte eller gir dem dårligere arbeidsvilkår enn de får i kommunen? Noen påstår det – andre mener at det er feil. Uansett er det lite som tyder på at kravet om (re)kommunalisering kommer fra de som arbeider i de private selskapene, eller at trivselen der er dårligere enn den er i kommunale selskaper.

Er det mulig for private selskaper å få så gode resultater på andre måter enn gjennom kostnadskutt? Noen på ytre venstre side påstår at det er umulig – de fleste andre vil mene at hele historien vår er en historie om innovasjon og produktivitetsvekst, blant annet fordi vi har tillatt konkurranse og hatt en åpen og velfungerende markedsøkonomi, og at innovasjoner også skjer i tjenestesektoren. Men kostnadskutt kan heller ikke være feil. Det kan jo umulig være riktig å bruke mer penger enn nødvendig.

Er pengene som tjenes i private selskaper, bortkastede penger som alternativt kunne gått til mer velferd? Hvis svaret på det er ja, forutsetter det at man mener at kommunale monopoler har en 100 prosent optimal drift, der ingenting blir borte på grunn av sløsing, mangel på konkurranse, incentiver eller institusjonell læring – og at de ikke har noen incentiver til å innrette seg mindre fornuftig, for eksempel for å få like mye eller mer penger på neste års budsjett. Å tro noe sånt er, etter min oppfatning, helt virkelighetsfjernt. Den som tror på det, bør snarest ta initiativ til å innføre full planøkonomi i Norge, for da er det veldig mange penger som kastes bort med det markedsøkonomiske systemet vi har.

Det kan absolutt tenkes tilfeller der bransjer, som selger eller utfører tjenester for det offentlige, oppnår urimelig store overskudd over tid. Det kan i så fall skyldes at anbudsprosessene har vært for dårlige, og i så fall bør de forbedres. Det kan også skyldes at konkurransen er for svak, og i så fall bør det stimuleres til mer virksom konkurranse. Eller det kan skyldes at den tidligere offentlige tjenestetilbyderen brukte mer penger enn nødvendig. I så fall bør vi være glade for at de private tjenestetilbyderne hjelper oss med å avsløre det og dermed bidrar til at offentlige virksomheter bruker pengene mer nøysomt og fornuftig. Å ty til obligatorisk og kostbar rekommunalisering av tilbud som fungerer godt, er i hvert fall ikke fornuftig bruk av skattebetalernes midler.

Til slutt oppdaterer jeg denne bloggen med et poeng jeg i farten glemte. For er det grunn til å tro at det offentlige vil greie å møte alle de velferdsbehovene vi har og vil få i fremtiden? Offentlig sektor greide det ikke da vi trengte full barnehagedekning. De greide det ikke da vi hadde en flyktningkrise. Og de vil neppe heller greie det i møte med de store demografiske endringene som vil skje i årene som kommer. Offentlig sektor trenger rett og slett hjelp av den kapasiteten, kreativiteten, kapitalen og kompetansen som privat sektor kan bidra med.

“Vi er så prinsippfaste at det nesten gjør vondt”, så Bjørnar Moxnes på Rødts landsmøte.

Men Rødt er ikke prinsippfast. Det er dogmatisk. Og det som gjør vondt i denne saken, er at dette ytterliggående partiet nå er i ferd med å feste grepet også om Arbeiderpartiet, som i hele sin moderne historie har stått trygt på den norske pragmatiske samfunnsmodellen, der prinsippene er knyttet til verdiene som partiet har og ikke til de praktiske løsningene.

Svikter vi barna, spør Dagsavisen i en serie som skal belyse dette temaet i sommer.

Bakgrunnen er at den kjente SV-veteranen Torild Skard for en tid tilbake ga uttrykk for at “venstresiden har sviktet de minste barna”, fordi den har gått inn for å sende barn i barnehage allerede fra ett års alder. Barna har ikke godt av å være så mye borte fra mor så tidlig, mener hun.

Kritikken følges opp av andre kvinner på venstresiden, som blant andre Ebba Wergeland, Kari Wærness, Linn Stalsberg og den svenske feministen Nina Björk, som alle gir uttrykk for noe av det samme: Småbarnsfamilielivet er for stressende for mange. Vi burde kunne jobbe mindre og være mer sammen med barna våre. Omsorg og hjemmearbeid blir nedvurdert, mens den mannlige modellen i arbeidslivet er blitt idealet.

Kritikken er fremført av mange før dem, blant annet av meg. Jeg skrev en ganske lang artikkel om det i Minerva for noen år siden, og jeg har skrevet mange andre innlegg. Og jeg får ofte mange reaksjoner: Endelig noen som tør å si det som det er! Jeg fikk blant annet svært mange reaksjoner etter å ha skrevet et ganske kort innlegg om noe av det samme i Aftenposten. Civita har også arrangert frokostmøte med journalist og forfatter Simen Tveitereid, som for over 10 år siden, og nærmest for døve ører, skrev bok om det samme.

Jeg kan ikke huske at noen profilerte personer på venstresiden noen gang har støttet meg. Det er sannsynligvis en indikasjon på at synspunktene regnes som for konservative og umoderne når jeg fremsetter dem, mens det virker spennende og radikalt når venstresiden drøfter dem. Og det er vel også en indikasjon på hvor vanskelig det kan være for KrF å lufte slike spørsmål. For Kjell Ingolf Ropstad kan det rett og slett være farlig å si noe som ligner på det som nå sies i Dagsavisen. Det vil bli bedømt og fordømt som reaksjonært. I politikken er det som kjent ofte viktigere hvem som sier noe enn hva som blir sagt.

Samtidig må det sies at det ikke er første gang tankene luftes på den politiske venstresiden. Selv ble jeg, en gang på 1990-tallet, fascinert av den svenske forskeren Yvonne Hirdman, som også sto på venstresiden, og som tok del i den svenske maktutredningen. I motsetning til den norske maktutredningen så den svenske utredningen også på maktforholdene i og over hjemmet. Hirdman skrev om sosialiseringen av privatlivet; om hvordan staten eller politikerne gradvis hadde utviklet en slags idealmodell som alle burde leve opp til. Jeg har skrevet om noe av det hun kom frem til, blant annet her.

Men selv om beskrivelsene av noe av det som skjer, kan være felles for venstre- og høyresiden, blir forskjellene større når vi skal diskutere løsninger.

Venstresiden vil ofte være opptatt av nye kollektive løsninger, som skal gjelde for alle. Det mest typiske eksemplet er innføring av sekstimersdagen. Men det er helt ulike meninger innad på venstresiden om hvordan den skal finansieres: Skal vi samtidig gå ned i levestandard, stramme inn på velferdsstaten og redusere forbruket vårt – eller mener man at alle som i dag arbeider fulltid, momentant skal få en lønnsøkning på 20 – 25 prosent?

Atter andre på venstresiden snakker mer diffust, ideologisk og nærmest filosofisk om at vi trenger et mer kvinnevennlig arbeidsliv, andre “strukturer” og et helt annet samfunn. Linn Stalsberg, for eksempel, mener at det er kapitalismen og “nyliberalismen” som står i veien for oss, hvis vi vil leve et roligere liv.

Og det er vel her høyre- og venstresiden typisk skiller lag. Høyresiden har generelt større respekt for individuelle forskjeller og for muligheten til å velge forskjellig. For mange vil det være et faglig og sosialt tap å jobbe mindre. Høyresiden er dessuten ofte mer opptatt av økonomi – eller det vi selv oppfatter som økonomiske realiteter. Hvis vi har rett i at det er realiteter, er det selvsagt en fordel. Men i debatten er det nok også ofte en ulempe, fordi så mange tegner karikaturer av de beveggrunnene vi har.

Samtidig bør også høyresiden kunne si seg enig med venstresiden i at vi selvsagt må være åpne for at noen en vakker dag “finner opp” et økonomisk system som er bedre enn kapitalismen (eller markedsøkonomien, som mange mener er en mer presis betegnelse). Men så langt er det ingen som har sett eller greid å beskrive et slikt system.

Derfor blir mitt og mange andres resonnement helt annerledes: For samtidig som markedsøkonomien ikke er perfekt, men hele tiden må justeres, forvaltes og foredles, hvilket er en politisk oppgave – har den gitt enormt gode resultater. Den har gitt oss en innovasjonsevne og en produktivitetsvekst som ingen noen sinne har sett maken til i verdens historie, hvilket igjen har gjort det mulig å bygge opp verdens største og, på mange områder, mest velfungerende velferdsstat. Men denne velferdsstaten finansierer ikke seg selv. Den er avhengig av at mange arbeider mye, og at vi er svært konkurransedyktige når vi jobber, hvilket betyr at vi også må være veldig produktive. Vi lever allerede over evne, ifølge SSB.

Mange tar velstandsveksten som vi har oppnådd, ut i økt fritid. Målt i antall timer jobber vi i Norge mindre enn gjennomsnittet i OECD – selv om arbeidsdeltakelsen er langt over snittet. Kvinner har i snitt allerede innført sekstimersdagen (ved å gi avkall på lønn de ville hatt, hvis de jobbet mer) – og det er også forbausende mange menn som jobber deltid.

Jeg kan være enig med dem som sier at det kan virke som utidig mas når politikere ber oss føde mer og arbeide mer for å finansiere fremtidens velferdsstat. Det kan, tross alt, ikke være hensikten med å få barn eller med å jobbe.

På den annen side må de som ønsker seg et helt annet samfunn, der kapitalismen og pengene ikke skal bety like mye, forklare oss hvordan det skal skje. Hvem som helst kan i dag trekke seg tilbake, velge å jobbe mindre og leve enklere – og likevel ha tilgang til alle felles velferdsgoder. Men dette er jo tross alt ikke et regnestykke som går opp, hvis alle skal gjøre det.

Det kunne være interessant om Dagsavisen kunne utforske også denne siden av saken i reportasjene sine i sommer. Det kunne gi oss noen nye, interessante debatter som det hittil ikke har vært mulig å få til – fordi de tankene som nå luftes i Dagsavisen, ikke har vært “korrekte” nok på venstresiden.

Det blir stadig enklere å betale skatt.

Det er ikke så mange år siden vi kunne bruke dagevis på å fylle ut selvangivelsen og til slutt kjøre til Rådhuset for å levere den i en stor postkasse innen fristen gikk ut ved midnatt.

Nå trenger mange av oss ikke å gjøre noen ting. Alt går automatisk. Når det gjelder innkreving av skatt er offentlig sektor på sitt mest effektive og moderne.

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til vår- og sommersesongen

Det var ikke gøy å fylle ut selvangivelsen, så for de fleste er det en lettelse å slippe. Men er utviklingen – ut fra et demokratisk perspektiv – bare god? Kan det bli for enkelt å betale skatt?

I Nyhetsmorgen på NRK i dag har vi hørt mye om at dette er dagen hvor svært mange skatteytere får en epost fra skatteetaten om skatteoppgjøret for 2018. Men nyheten fremstilles nesten som om vi har vunnet i Lotto. “I dag kan mange glede seg til å få skattepenger på konto”, sier NRK – som om Skatteetaten sender oss en gave.

For et par år siden skrev Ottar Hellevik en begeistret artikkel om nordmenns skattevilje. Han er en av forskerne bak den store verdiundersøkelsen Norsk Monitor, og han kunne fortelle oss at skatteviljen blant nordmenn hadde økt radikalt siden årtusenskiftet. At dette ble fremstilt som svært positivt, må nok sees i sammenheng med Ottar Helleviks politiske ståsted. Han er, i likhet med de fleste forskere, godt plassert på venstresiden, og mener nok at økt skattevilje er et tegn på at vi er blitt mer solidariske og snille.

Men Hellevik var for rask med å trekke konklusjoner, slik min kollega Lars Kolbeinstveit påviste. Han hadde nemlig “glemt” at Norge er i en unik posisjon gjennom den enorme fellesformuen vi har. Den finansierer nå cirka hver sjette krone på statsbudsjettet, hvilket vil si at Norge kan ha mye høyere offentlige utgifter enn inntektene som kommer fra skatt skulle tilsi. Vår velferdsstat er rett og slett ikke skattefinansiert – den er skatte- og oljepengefinansiert. Norge kan derfor ha verdens største offentlige sektor målt som andel av BNP for fastlands-Norge uten at vi har verdens høyeste skattenivå.

På sikt blir ikke dette like lett. Oljeinntektene vil gradvis få mindre betydning, og gradvis vil en større andel av de offentlige utgiftene måtte finansieres med skatt. Hvor stor skatteviljen da er, gjenstår å se.

Jeg lurer også på om det er i ferd med å bli for enkelt å betale skatt. Arbeidsgiverne hjelper staten med å trekke oss for skatt før vi får utbetalt lønn. Staten kan samle inn all informasjon om vår økonomi direkte fra arbeidsgiverne og bankene. Og skattemeldingen kommer ferdig utfylt. Skattedirektøren oppmuntrer oss riktig nok til å sjekke skattemeldingen, men mange gjør det nok ikke.

En grunn til at skattedirektøren ønsker at vi skal sjekke skattemeldingen, er at det ikke skal skje feil – hverken i den ene eller andre retningen. Vi skal hverken betale for mye eller for lite i skatt – vi skal betale riktig skatt.

Men dette bør ikke være den eneste grunnen til at vi interesserer oss for hva vi betaler i skatt.

Vi bør også interessere oss, fordi vi bør engasjere oss i hvordan skattepengene brukes og hva de brukes til. Vi har hatt tilløp til en slik debatt i forbindelse med den siste anbudskonkurransen om ny tog-avtale, men det er egentlig forbausende å se hvor lett norske politikere kan håndtere debatter om sløsing og overforbruk av offentlige midler uten at velgerne reagerer. I den grad vi har debatter om sløsing, dreier det seg ofte om symbolpolitikk som f.eks. reiseregninger eller direktørlønninger. Det er selvsagt viktig nok å diskutere, men rent beløpsmessig er det en bitte liten bagatell i forhold til de gigantiske summene som vi over år kan ha kastet bort, fordi NSB ikke har hatt konkurranse på jernbanen.

Hvordan er det mulig for norske politikere å ta så lett på bruken av borgernes penger?

Jeg tror det har sammenheng med de to forholdene jeg har nevnt: De ekstra oljepengene og den “usynlige” måten vi betaler skatt på, har gjort at vi ikke lenger er så opptatt av hvordan våre felles midler brukes og om de kan brukes på en mer effektiv og nøysom måte. Jeg syns ikke at det er helt problemfritt, selv om det er deilig å slippe å fylle ut selvangivelsen.

Som jeg skrev i Aftenposten forleden, er bompengeprotestene kanskje en indikasjon på at folk flest faktisk er opptatt av hva de betaler i skatt og hva pengene går til når det blir tydelig hva de betaler. Det er i så fall sunt og bra.

Jeg vet ikke om det er sant, men jeg har hørt at Fremskrittspartiets Ungdom en gang i tiden gikk inn for å få et system, der lønnstakerne får utbetalt brutto lønn for deretter å betale skatt. Det ville synliggjøre og tydeliggjøre hva vi faktisk betaler og kanskje øke interessen for bruken av midlene og dermed for politikk.

Jeg vil ikke foreslå et slikt system eller at det skal bli vanskeligere å betale skatt.

Men jeg syns bompengeprotestene, oljepengene, den sterke forenklingen av skatteoppgjøret og måten vi retorisk nå snakker om det på, bør få oss til å reflektere over om vi kanskje trenger en bedre debatt om sammenhengen mellom innsats, verdiskaping, skatt og offentlig forbruk.

En utbredt forklaring på de sosialdemokratiske partienes problemer i Europa, er at partiene lenge beveget seg til høyre i den økonomiske politikken og til venstre i den såkalte verdipolitikken og innvandringspolitikken – og at partiene på den måten forlot sine egne velgere, som ønsket en stikk motsatt kurs.

Det danske sosialdemokratiets leder, Mette Frederiksen, har tatt konsekvensen av dette og, i den tiden hun har vært leder, beveget partiet i motsatt retning. Hun har flyttet partiet tydelig mot høyre i verdi- og innvandringspolitikken og til venstre i den økonomiske politikken og i velferdspolitikken.

Frederiksens norske venner i Arbeiderpartiet har tidligere gjort det klart at de ikke vil gjøre som hun har gjort, og noen har også ment at hun begikk et historisk feilsteg.

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til vår- og sommersesongen

Om det er et feilsteg eller ikke, kan sikkert diskuteres.

Det er i hvert fall et steg som ser ut til å kunne gjøre Frederiksen til statsminister og partiet hennes til et av de mest vellykkede sosialdemokratiske partiene i Europa. Det ligger for tiden an til å styrke stillingen i forhold til forrige Folketingsvalg i 2015 og få en oppslutning på 27 – 28 prosent. Slik meningsmålingene er nå, er partiet klart større enn det nest største partiet i Danmark.

Jeg er ganske imponert av hva Mette Frederiksen har fått til etter at hun overtok som leder for Socialdemokraterne i 2015. Og jeg snakker ikke da om standpunktene hun har inntatt, men om måten hun har gjennomført snuoperasjonen på. Det har vært gjennomtenkt, langsiktig og vedholdende, og det er gjort på en måte som hele tiden har holdt partiet samlet.

Det kan alltids diskuteres hvor mye hun har vært drevet av egen overbevisning og hvor mye som er drevet av taktikk. Hun hevder selv at hun på en rekke områder har endret oppfatning, blant annet om innvandringspolitikken. Men det er også klart at partiet hennes har gjort utstrakt bruk av ulike verktøy, som for eksempel såkalte fokusgrupper, for å finne ut hva som rører seg av holdninger i befolkningen.

Uansett hva hun og partiet har vært drevet av, har de lyktes på en ganske imponerende måte ved at de praktisk talt har nullet ut innvandringspolitikken som en viktig årsak til å velge bort sosialdemokratiet til fordel for Dansk Folkeparti, slik tilfellet har vært i flere tidligere valg.

I mai 2015 var det Dansk Folkeparti som hadde det soleklare sakseierskapet til innvandringspolitikken. På spørsmålet “Hvilket partis udlændingepolitik er du mest enig i?” svarte 34 prosent Dansk Folkeparti, mens bare 13 prosent svarte Socialdemokraterne og 10 prosent Venstre.

I tiden etterpå har sosialdemokratene gradvis nærmest seg Dansk Folkeparti. Men når Dansk Folkeparti og Socialdemokraterne i mai 2019 skårer omtrent likt, nemlig 17 og 16 prosent, har det også andre forklaringer. Nå er det nemlig kommet til to nye innvandringskritiske partier, Stram Kurs og Nye Borgerlige, som i samme måling skårer henholdsvis 5 prosent og 4 prosent. Men denne fragmenteringen er først og fremst et problem for den blå blokken.

Jeg har hørt forskere si at partienes sakseierskap ofte er så sementert at dersom et parti greier å “stjele” (litt av) sakseierskapet fra et annet parti, er det ofte kortvarig. Det kan selvsagt også tenkes i Socialdemokraternes tilfelle, for eksempel dersom Frederiksen, slik velgerne ser det, bryter løftet om ikke å lempe på innvandringspolitikken. Men planen om å “stjele” sakseierskapet fra Dansk Folkeparti – og nå faktisk dele det med Dansk Folkeparti – har i hvert fall så langt lyktes svært godt.

Hva er det andre partier kan lære av dette?

Jeg tror at det de kan lære, er at store og viktige veivalg, snuoperasjoner og bygging av troverdighet på saksfelt der den i utgangspunktet er lav, ikke kan gjøres med lettvinte utspill, en kortvarig innsats eller et parti som ikke iler langsomt og er samlet. Danske velgere ville ikke belønnet Mette Frederiksen med såpass høy troverdighet i innvandringspolitikken, hvis hun vinglet, var usikker, kom med svakt funderte utspill eller ledet et splittet parti.

Danskene går til valg 5. juni.

Hvis det ikke skjer noe helt uforutsett, vil Socialdemokraterne gjøre et godt valg, og den røde blokken kan få flertall.

Men spenningen er ikke over med det.

En vanskelig parlamentarisk situasjon kan gjøre det svært vanskelig, uansett om det er rød eller blå blokk som får flertall.

Men det får være tema for en annen blogg!

5.juni er det valg i Danmark.

Hele tre innvandringskritiske partier stiller til valg.

Dansk Folkeparti har fått selskap av to andre partier som kan komme over sperregrensen, nemlig Nye Borgerlige og Stram kurs.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Til sammen er det nå 13 partier som stiller til valg i Danmark, hvilket skaper en til dels kaotisk valgkamp og risiko for at det blir problemer med å danne en styringsdyktig regjering etter valget.

Danske velgere prioriterer ikke innvandring like høyt som de gjorde før. Gjennomsnittet av målingene viser per i dag at Dansk Folkeparti, Nye Borgerlige og Stram kurs til sammen får 17 prosent av stemmene og 28 mandater, mens Dansk Folkeparti ved siste valg alene fikk 21,1 prosent av stemmene og 37 mandater. Men dette må også forstås i lys av at også de andre partiene nå garanterer at det vil bli ført en stram innvandringspolitikk. Socialdemokratiet vil videreføre den innvandrings- og integreringspolitikken som den borgerlige regjeringen og Dansk Folkeparti har ført.

Men selv om innvandringssaken betyr mindre for velgerne, og selv om velgerne får omtrent den samme innvandringspolitikken enten det blir en fortsatt borgerlig regjering eller en sosialdemokratisk regjering, er innvandringspolitikken blitt svært sentral i starten av den danske valgkampen. Årsaken er den fragmenteringen av partibildet som nå skjer, og at flere partier har innvandringspolitikken som eneste og viktigste sak. Det skyldes også at forslagene som fremmes og retorikken som brukes, blir stadig mer ekstrem og rabiat. Lederen for Stram kurs har en retorikk og politikk som betegnes som rasistisk og nazistisk – og han har åpenbart lært mye av Trump. Han snakker usant, gir sine meningsmotstandere økenavn og beskylder mediene for å lyve.

Resultatet av det som nå skjer i Danmark, er økt populisme og polarisering, et hardere samfunnsklima og potensielt større problemer med å skape levedyktige flertall og stabil styring.Og som jeg skrev i Aftenposten for en uke siden: Tilliten til politikerne kollapser.

Jeg syns det er grunn til å tenke over dette når vi ser på situasjonen i Norge.

Også vi har et parti som profilerer seg som innvandringskritisk, og som har politikere som fører en populistisk retorikk som kan virke splittende, og som ofte kommer med radikale forslag. Fremskrittspartiet vil dessuten, nærmest per definisjon, tiltrekke seg de velgerne som har de mest ekstreme meningene på innvandringsfeltet. Slik er det med alle ytterpartier og ensakspartier: Rødt (og SV før Rødt ble et parti av av betydning) tiltrekker seg de mest rabiate kommunistene, og MDG tiltrekker seg lett de mest ekstreme og kanskje autoritære stemmene på klimafeltet.

Men samtidig som Frp tiltrekker seg de som deler oppfatningene til Nye Borgerlige og Stram kurs, er partiet en bred koalisjon. Jeg tror nesten ikke noe annet parti ideologisk sett spenner så bredt som Fremskrittspartiet gjør nå. De rommer enkelte nasjonalkonservative (som Christian Tybring-Gjedde), enkelte høyrepopulister (som Per Willy Amundsen), enkelte kristen-konservative (som Sylvi Listhaug i hvert fall delvis er) og mange liberale (som Jon Georg Dale og Ketil Solvik-Olsen). De merkelappene, som her er nevnt, er sikkert ikke dekkende for alt disse politikerne står for, og det er ikke sikkert de er enig selv – men jeg tror de gir en indikasjon på den ideologiske bredden i partiet.

Det er, såvidt jeg kan bedømme, ikke tegn til partisplittelse i Frp – og det er heller ingen seriøse tegn til at det dukker opp nye innvandringskritiske partier til høyre for Frp. Nå kan det sies at det også er litt vanskeligere enn i Danmark, siden vi har en høyere sperregrense, men i Norge har det knapt nok vært gjort forsøk på å etablere et seriøst innvandringskritisk alternativ til Frp.

At det er slik, må i stor grad være Siv Jensens fortjeneste. Hun greier, nesten på mirakuløst vis, å holde dette partiet samlet, og hun står svært sterkt i partiet.

Det er et problem for dem som ser Fremskrittspartiet utenfra, at det ikke er så lett å forstå hva slags parti dette egentlig er. Den liberale fløyen, som blant annet står sterkt i FpU, er mer disiplinert og lavmælt enn den mer høyrepopulistiske fløyen. Det er også naturlig at mediene dekker den populistiske fløyen mer enn den fløyen som er mer “mainstream”. Men det betyr ikke nødvendigvis at det er de mest ytterliggående som alltid får eller har flertall i partiet. Det viste også landsmøtet.

Spørsmålet mange har reist, er hva som skjer den dagen Siv Jensen går av som partileder.

Jeg tror det blir lenge til, blant annet fordi hun selvsagt ser at valg av ny leder også kan bli et viktig retningsvalg for partiet. Men før eller siden må det jo skje.

Mitt inntrykk er at de liberale forstår at det må være plass også til de mer nasjonalkonservative og høyrepopulistiske i partiet – men at de ikke uten videre kan være med på at partiet ledes i den retningen. Jeg tror med andre ord at det er svært tvilsomt om for eksempel Sylvi Listhaug kan være en like samlende lederskikkelse som Siv Jensen er.

Det er vanskelig å forestille seg noe land i Europa nå uten innvandringskritiske og grønne partier. Men hva slags partier dette er, varierer veldig. Noen av dem er mer seriøse, moderate og liberale enn andre.

Det er lett og riktig å reagere på en del av de utspillene og uttalelsene som av og til kommer fra Frp. Mine kolleger og jeg har gjort det ofte.

Når man følger valgkampen i Danmark, er det samtidig lett og riktig å huske at Fremskrittspartiet skiller seg positivt ut. Det er et av de mest moderat og liberale innvandringskritiske partiene i Europa.

Det er bra for Fremskrittspartiet, fordi det gjør det mulig for partiet å få innflytelse.

Og det er bra for Norge.

I sosiale medier ser vi dessverre en tendens til at mange latterliggjør og utdefinerer meningsmotstandere fremfor å forsøke å forstå og diskutere substans.

Det finnes folk som ikke er interessert i meningsbrytning, og som ikke vil høre eller se argumentene fra noen de er uenig med. De foretrekker ekko-kammeret, der ingen stiller spørsmål ved vedtatte “sannheter”.

Dette er en ødeleggende debattkultur som alle som deltar i samfunnsdebatten, og som har et minimum av evne til etisk refleksjon, må forsøke å motvirke. Vi bør føle det som et personlig ansvar, men det er også et ansvar for de organisasjonene og institusjonene vi måtte representere. Uten å bli altfor høystemt kan jeg si at det å bidra til en saklig, åpen og respektfull debattkultur er et viktig mål for Civita.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Stor ble derfor min forundring da jeg forleden leste en lederartikkel i Dagsavisen, og jeg skal forklare hvorfor:

For cirka tre uker siden publiserte Civita et notat skrevet av Steinar Juel om formuesfordelingen i Norge.

Notatet har skapt debatt.

Kalle Moene og Rolf Aaberge er uenig med Juel, noe de skrev om i Aftenposten, og Moene senere i DN. Steinar Juel har svart dem både i Aftenposten og DN, og debatten er nok ikke slutt. Jeg kommer imidlertid ikke nærmere inn på substansen i debatten her.

Også Dagsavisen har fått svar fra Steinar Juel, riktig nok i en sterkt forkortet versjon av det innlegget han opprinnelig sendte til avisen.

Det som overrasket meg med Dagsavisens lederartikkel, var igrunnen tre ting:

Det minst overraskende var at lederskribenten ikke etterlater noe inntrykk av å ha lest Juels notat eller satt seg inn i saken selv. Det kan jo selvsagt være et feil inntrykk, men jeg tror det ikke. Jeg tror Dagsavisen  velger å tro på den ene debattanten fremfor den andre. Hvorfor Dagsavisen gjør det, kan vi bare spekulere i. Det kan selvsagt skyldes at den ene har mer overbevisende argumenter enn den andre, men det kan nok også skyldes at den ene sier at formuesfordelingen er svært skjev, mens den andre sier at den ikke er så skjev som vi kan få inntrykk ut fra de tradisjonelle beregningene som gjøres. En siste mulighet er at Dagsavisen velger å tro på Moene fremfor Juel, fordi Moene tilhører venstresiden, mens Dagsavisen mener at Juel er “Høyre-mann”.

Noe mer overraskende er den harselerende tonen Dagsavisens lederskribent velger. Steinar Juel er en meget erfaren og respektert økonom og svært seriøs samfunnsdebattant, som for tiden blant annet er medlem av Norges Banks hovedstyre, og hvis sist kjente politiske ståsted var Senterpartiet, da han deltok i Willoch-regjeringen som politisk rådgiver. Han har vært tilknyttet Civita på deltid i cirka tre og et halvt år.

Hva Steinar Juel stemmer i dag, vet jeg ikke, men han har, meg bekjent, aldri omtalt seg selv som “Høyre-mann”. Men det er slik Dagsavisen fremstiller han: Som en “Høyre-mann” og “bankmann” som er et slags nytt “stjerneskudd” i Civita. “Ikke så god Juel”, skriver den kreative lederskribenten, som mener at Civita-notatet “ikke henger på greip”.

Det verste og mest overraskende med lederartikkelen er imidlertid avslutningen. Der skriver avisen: “Vi venter spent på svaret nå som Juel er lagt flat. Kanskje var det best om han ble liggende flat.”

Hvordan skal man egentlig forstå dette?

At Dagsavisens lederskribent er hellig overbevist om at Juel må strekke hendene i været og si at han tok feil, får så være. Det er neppe annet å vente, dersom avisen egentlig ikke har satt seg inn i saken, men bare stoler blindt på Juels meningsmotstandere.

Verre er den siste setningen, for der står det da vitterlig at det aller beste er at Steinar Juel stopper å debattere og holder kjeft?

Det ligner mistenkelig på mye av det vi kan se i sosiale medier.

Det Dagsavisen gjør i denne lederen, er i virkeligheten å krympe det offentlige ordskiftet.

Avisen er ikke egentlig opptatt av hva debattantene sier – den er mer opptatt av hvem som sier det eller hvor vedkommende (tilsynelatende) kommer fra.

Avisen tegner et opphøyd og positivt bilde av dem som avisen er enig med – og et karikert, falskt og negativt bilde av han som avisen er uenig med.

Og til slutt ber altså avisen, på lederplass, om at debatten stoppes, og at Steinar Juel holder munn.

Dette er en avis som hvert år mottar over 30 millioner kroner i statsstøtte.

Det kan være mange gode grunner til å gi statsstøtte til Dagsavisen.

At avisen kommer med oppfordringer til seriøse samfunnsdebattanter om å slutte å debattere bør ikke være en av dem.

Forleden begynte et innlegg å sirkulere på sosiale medier.

Det var Fredrik Mellem, daværende leder av Oslo Arbeidersamfunn, som er det største lokallaget i Arbeiderpartiet, som hadde skrevet innlegget.

Innlegget var et oppgjør med Rødt og ytre venstre, og det var ikke første gang han skrev. Mellem har også tidligere tatt tydelig avstand fra “de gammelkommunistiske tvangstankene” i Rødts program, og han har advart mot autoritære, anti-demokratiske og illiberale krefter på ytterste venstre side av politikken.

Annonsørinnhold

De fineste kjolene til vår- og sommersesongen

Da jeg kom over innlegget på Facebook, trodde jeg det var et nytt innlegg, som jeg derfor delte – og jeg var ikke alene. Flere gjorde det samme inntil det gikk opp for oss at innlegget var fra desember i fjor. Og Mellem selv kommenterte det hele på følgende vis: “Siden flere andre resirkulerer denne om dagen, kan jeg vel gjøre det sjøl også. Nå kan vi forresten si at en ting er avklart: De lot det bli med nyord og nytale.”

Oppfordringen fra Mellem til Rødt om å revidere programmet sitt og “en gang for alle ta aktivt og tydelig avstand fra kommunismen og Rødt/RV/AKPs egen makabre partihistorie”  hadde altså ikke ført frem.

En grunn til at innlegget ble delt så mye, er antagelig at det representerer noe sjelden – nemlig en kritikk av venstresiden som kommer fra venstresiden.

Hvorfor er dette så sjelden? Eller tar jeg feil når mitt inntrykk er at det skjer veldig sjelden?

Jeg tror ikke at vi som tilhører den moderate høyresiden – eller den “anstendige høyresiden” som enkelte på venstresiden pleier å si – ville fått ørens lyd, hvis vi ikke også kritiserte ytterliggående politikk og retorikk på høyresiden. Og det skulle også bare mangle. Vi har selvsagt et like stort ansvar som venstresiden har, for å belyse og kritisere den radikale og autoritære høyrepopulismen eller, enda verre, høyreradikale og høyreekstreme tanker og handlinger. Noen vil til og med si at vi har et større ansvar enn venstresiden har. I Civita har vi da også gjort rikelig av dette – gjennom artikler, publikasjoner og møter. Ett nylig eksempel er Bård Larsens bok Demokrati i trøbbel, og det finnes flere eksempler her.

Vi har også et ansvar for å belyse andre spørsmål, som ikke kan karakteriseres som ytterliggående, men der det er uenighet innad på høyresiden i saker som er svært viktige for Norge. Ett eksempel er EØS. Vi som er tilhengere av at Norge skal være med i EU eller EØS, må argumentere for dette, selv om det finnes krefter på borgerlig side som vil reforhandle EØS-avtalen eller melde Norge ut av EØS. Saken er rett og slett for viktig til at man kan feie slike uenigheter under teppet.

Men hva skjer på venstresiden?

Jeg kan ikke erindre at noen på venstresiden, bortsett fra Mellem, har tatt et oppgjør med Rødts program.

Jonas Gahr Støre svarte riktig nok, og prisverdig nok, at han politisk står nærmere Erna Solberg enn Bjørnar Moxnes, da han fikk et direkte spørsmål om dette fra NRK – men utover det har vi hørt lite eller ingenting.

Lederen for tankesmien Agenda, Trygve Svensson, har kanskje satt en slags rekord. Han er opptatt av å ta vare på EØS-avtalen, men vil tydeligvis ikke kritisere noen av alle dem på venstresiden som gjerne vil skrote avtalen. Så han snur det hele på hodet og påstår at det kun  er venstresiden som stiller opp for EØS-avtalen. Påstanden er absurd, og han har fått svar fra blant andre Jan Erik Grindheim her.

Forklaringen på at nesten ingen på venstresiden kritiserer Rødt, har lenge vært at partiet har hatt så lav oppslutning. Men det er en forklaring som ikke holder lenger nå.

Det holder heller ikke å blåse av det hele fordi det virker utenkelig at Rødts program blir gjennomført. Hadde vi hatt et høyreparti i Norge med et like autoritært program som Rødt har, gjerne med en karismatisk leder, ville det vært umulig for den øvrige høyresiden å overse det, uansett hvor lite partiet hadde vært.

Forleden uttalte tidligere redaktør i Vårt Land, Helge Simonnes, som nå har skrevet bok om KrF, at Sylvi Listhaug har klart å splitte KrF. Den påstanden kan nok diskuteres, men hvis det bare delvis er sant, er det tankevekkende. Det betyr at én enkeltpolitikers uttalelser skaper større rystelser i norsk politikk enn at et helt parti holder seg med et revolusjonært og anti-demokratisk politisk program.

Jeg har også undret meg over hvorfor Arbeiderpartiet ikke deltar i debatten når samfunnsdebattanter og politikere på ytterste venstre side tar Einar Gerhardsen til inntekt for sitt syn. Både Moxnes, Mímir Kristjánsson og Magnus Marsdal, som alle tilhører Rødt, bruker (og misbruker, vil nok mange si) Einar Gerhardsen for sine egne politiske formål. Men hvor er Gerhardsens eget parti? Er Arbeiderpartiet enig i Moxnes’, Kristjánssons og Marsdals utlegninger av hva Gerhardsen sto for og hva han ville ment i dag? Og hvorfor skal disse tre, som står i en politisk tradisjon som hele tiden har villet velte det samfunnet Gerhardsen var med på å bygge opp, få definere Gerhardsen i ettertid? Det finnes de som tar til motmæle, som for eksempel Hanne Skartveit i VG, men fra Arbeiderpartiets side er det taust.

Om to dager er det 1. mai. Jeg har kikket på parolene som LO i Oslo skal gå under. Jeg vil anta at Rødt og kanskje SV kan støtte samtlige paroler, men at det umulig kan være tilfellet for Arbeiderpartiet. Men vil Arbeiderpartiet ta til motmæle mot paroler som “Ut av EØS”?

På Youngstorget i Oslo skal både Raymond Johansen fra Arbeiderpartiet, Marianne Borgen fra SV og Eivor Evenrud fra Rødt tale – altså de tre partiene som samarbeider i Oslo bystyre. Det kunne vært interessant å høre mer om hvilket verdifellesskap de egentlig har.

Fredrik Mellems innlegg og 1.mai-parolene minnet meg om at det er merkelig stille innad på venstresiden, enda det populistiske ytre venstre er i sterk vekst, særlig i Oslo.

Hvorfor det er slik, forstår jeg rett og slett ikke.

Om cirka halvannen uke har Rødt landsmøte. Da får vi vite mer om hvilke politiske veivalg Rødt nå vil gjøre. Lite tyder på at partiet vil følge Fredrik Mellems oppfordring, hvis vi skal tro Oddvar Nygård i Nordlys. Han har gått gjennom forslaget til nytt prinsipprogram som landsmøtet skal behandle.

Hvis det blir vedtatt, skriver Nygård, “fremstår Rødt som et ektefødt barn av AKP (m-l) og Bjørnar Moxnes kan avlyse alle bortforklaringer om at partiet han leder er noe helt annet. Rødt er et revolusjonært kommunistparti. De nye klærne er intet annet enn et forsøk på bedrag.”

Spørsmålet er om også den moderate venstresiden gjennomskuer bedraget.

Jeg er ikke i tvil om at abortsaken har kostet Høyre, og kanskje Venstre, en viss oppslutning. Saken er antagelig god for KrF, men den er neppe god for Høyre.

Jeg er heller ikke i tvil om at dette i stor grad skyldes debatten mer enn substansen i saken, og at mange medier og kommentatorer har spilt en lite balansert rolle.

Substansen i saken er at lovgiver endelig tar stilling til hvordan man skal få utført fosterreduksjoner i Norge – noe ingen visste ville bli mulig den gangen abortloven ble vedtatt. Nå blir det slått fast i loven at fosterreduksjon er å anse som abort. Stridsspørsmålet er om slike aborter skal nemndbehandles, fordi de, ifølge det norske fagmiljøet som utfører disse abortene, bør skje etter uke 12 – eller om de ikke bør nemndbehandles, dersom kvinnene har begjært en slik abort før uke 12, altså i den perioden det er selvbestemt abort. Det kan alt i alt være snakk om cirka fem aborter i året.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Regjeringen går inn for nemndbehandling – opposisjonen er mot. I praksis er det nokså sikkert at antallet fosterreduksjoner blir det samme, uansett ordning.

Om dette er et stort eller lite spørsmål, kan diskuteres, og det avhenger nok av øynene som ser. Men det dominerende bildet i mediene er at det er et stort og viktig spørsmål, og at de kritiske spørsmålene som stilles, stort sett er på opposisjonens premisser.

Et godt eksempel var dagens Politisk kvarter. Programlederen var så opptatt av sitt eget prosjekt (eller “vinkling” som noen ville sagt) at det nesten virket som hun ikke hørte på de svarene som kom, og som kunne “forstyrre” det bildet hun ville tegne.

Utgangspunktet var et oppslag i Dagsavisen forleden, der en av verdens fremste eksperter på fosterreduksjon, Mark I. Evans, slakter det norske fagmiljøet. Det skjer på en temmelig respektløs måte, ettersom han blant annet beskylder de norske legene for ikke å ha satt seg inn i forskningslitteraturen. Poenget hans er at det er tull at det er tryggere for kvinnen og det gjenværende fosteret å utføre inngrepet etter uke 12, slik det norske fagmiljøet mener, enn det er å utføre inngrepet tidligere.

Det var tydelig at dette var nytt for programlederen i Politisk kvarter, som syntes at dette var en stor sak, og en illustrasjon på at ekspertene “krangler”, og at fag og politikk kan blandes sammen. Eller som det ble sagt: Det norske fagmiljøet får “ramsalt kritikk” av en av verdens fremste eksperter. Og poenget til programlederen var som følger: Hvis det er sant at det er like trygt eller tryggere å utføre inngrepet før uke 12, så faller hele diskusjonen om nemndbehandling bort.

Men Torbjørn Moe Eggebø, som tilhører det fagmiljøet som utfører disse abortene i Norge, svarte meget godt for seg.

• Han sa at det norske fagmiljøet, altså Nasjonalt senter for fostermedisin ved St. Olavs hospital, er uenig med Mark Evans. Og det er faktisk både legitimt og vanlig: Forskning og fag kan ikke alltid tilby oss en endelig fasit, men ulike “fasiter” som må veies mot hverandre.
• Han gjorde oppmerksom på at Mark Evans har synspunkter og en praksis som ikke er aktuell for Norge, som at han for eksempel mener at fosterreduksjon ikke er abort, men medisinsk behandling; at han går inn for rutinemessig innsetting av to egg ved prøverørsbehandling for deretter å fjerne ett foster, dersom begge egg blir befruktet; og at han bedriver seleksjon på grunnlag av kjønn. Det ble også opplyst at Evans har gjennomført et enormt antall fosterreduksjoner i forhold til hva som er aktuelt i Norge, men at heller ikke Evans gjennomfører tidlige fosterreduksjoner rutinemessig.
• Eggebø forklarte også at det ikke bare er Evans som har publisert studier. Det foreligger også studier fra Nederland fra 2015, som kom frem til helt andre resultater. Evans mener at risikoen for gjenværende foster er svært liten dersom man gjennomfører en tidlig fosterreduksjon, mens den nederlandske studien viser at den er meget høy. Det norske fagmiljøet har lagt seg mellom disse to ytterpunktene og mener at det er mest relevant for dem.

Programlederen vendte stadig tilbake til spørsmålet om hvorfor ikke Norge kunne gjøre som Evans og utføre fosterreduksjoner tidligere i svangerskapet. Argumentet som ble brukt, var at Evans har mer erfaring enn det norske fagmiljløet har, og at vi i Norge bør legge denne erfaringen til grunn. Men her ble begrepet “erfaring” brukt på en unyansert måte. Begrepet erfaring må nemlig også forstås som “trening”, slik også Eggebø sa:

• De som utfører inngrepene, må være trygge på at de kan utføre dem på en så sikker måte som overhodet mulig. Og dette er jo også kjent fra mange andre diskusjoner: Hvis leger skal kunne gjennomføre krevende inngrep og kirurgi, må de rett og slett trene. De fleste vil foretrekke en lege som er rutinert, og det må være vanskelig å pålegge leger å gjennomføre inngrep på en måte som de anser som mindre trygge enn den måten de selv anser som best.

Men som Eggebø sa:

• Også i det norske fagmiljøet er man enig i at fosterreduksjoner i noen tilfeller kan utføres like trygt før uke 12. Det er for eksempel lettere på slanke enn på overvektige kvinner. Men man kan ikke ha ulike regler for overvektige og slanke – man må ha en regel som kan gjelde alle.

Helseminister Bent Høie ble i programmet konfrontert med at det blant de helsefaglige miljøene kun er Nasjonalt senter for fostermedisin ved St. Olavs hospital og Senter for medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo, som deler regjeringens oppfatning om å legge til grunn at de angjeldende abortene bør skje etter uke 12 og derfor nemndbehandles – mens alle andre helsefaglige miljøer er uenig.

Men stemmer det? Er de andre helsefaglige miljøene uenig i de medisinske vurderingene som Nasjonalt senter for fostermedisin gjør – og for eksempel enig med Mark Evans i at det som St. Olav-senteret mener, bare er medisinsk “bullshit”? Eller er de uenige i regjeringens forslag av helt andre, ikke-medisinske grunner?

Såvidt jeg kunne forstå Bent Høie, er de andre fagmiljøene ikke uenig i de medisinsk-faglige vurderingene som det nasjonale senteret gjør, og det var nytt for meg. Det er nemlig en helt vesentlig opplysning som jeg ikke har sett at noen medier har fått ordentlig frem. Jeg leste for eksempel denne lederen i Dagbladet og en artikkel i Dagsavisen og trodde faktisk at de andre helsefaglige miljøene var uenig i de medisinsk-faglige vurderingene som Nasjonalt senter for fostermedisin har gjort. Men det er ikke tilfellet.

Når jeg nå selv har gått igjennom en del av høringssvarene, tegner det seg nemlig et helt annet bilde. Hverken Den norske Jordmorforening, Den norske legeforening, Folkehelseinstituttet, Helsedirektoratet, Norsk Gynekologisk Forening, Norsk Sykepleierforbund, Rådet for legeetikk eller Statens helsetilsyn er uenig med det nasjonale fagmiljøet i de medisinske vurderingene som gjøres. Noen påpeker riktig nok at det er det er delte meninger mellom fagmiljøet i Norge og fagmiljøer utenfor Norge, og noen peker på at de medisinske mulighetene kan bli annerledes i fremtiden – men såvidt jeg kan se, er det ingen som går mot regjeringens lovforslag fordi de har andre vurderinger enn det nasjonale senteret har med hensyn til når og hvordan en fosterreduksjon bør gjennomføres. Det de er uenig i, er at det skal kreves nemndbehandling, eller de er bekymret for at saken ikke er grundig nok belyst. De fleste understreker at spørsmålet reiser svært krevende etiske spørsmål.

Man skulle tro at dette var ganske vesentlige opplysninger, særlig hvis temaet er om Mark Evans eller det norske fagmiljøet som utfører fosterreduksjoner, har rett.

Det blir nemlig grensende til villedende å etterlate inntrykk av at Mark Evans og de andre norske fagmiljøene er enige.

Likevel var det dette inntrykket jeg fikk, hvis det ikke hadde vært for en liten kommentar fra Bent Høies side, som fikk meg til å undersøke saken nærmere selv.

.

Jeg er veldig interessert i politikk.

Jeg tilhører den relativt eksklusive gruppen på cirka 100.000 mennesker som bare må høre Politisk kvarter hver dag. Selv når jeg er på den andre siden av jordkloden hører jeg Politisk kvarter og Dagsnytt 18, hvis jeg kan.

Kombinasjonen sterke meninger og veldig interessert må med nødvendighet føre til at det også er en del politikere jeg er uenig med, og det gjelder selvsagt også politikere i det partiet jeg stemmer på selv.

Samtidig føler jeg ikke alltid avstand bare på grunn av saklig uenighet. Jeg må innrømme at jeg også kan bli irritert, fordi noen argumenterer dårlig eller «sleipt» eller forvalter vervet sitt på en lite verdig måte.

Men er det noe jeg blir virkelig nedstemt av, er det å se hvor negativt vanlige, hardt arbeidende politikere kan bli omtalt i mediene og særlig i sosiale medier. Jeg føler trang til å forsvare dem og forklare hva det vil si å være folkevalgt. Jeg tror nemlig at det er bra for demokratiet og samfunnet vårt at folk flest har respekt for dem som er valgt av folket.

Ifølge en stor europeisk undersøkelse fra 2014 har seks av 10 nordmenn høy tillit til Stortinget. Tilliten er ikke like høy til politikere og partier, men det er ikke så rart. Vi har ulikt politisk ståsted, og det kan påvirke tilliten til partiene. Men den høye tilliten til Stortinget bidrar antagelig til at vi har relativt høy valgdeltakelse, og det tjener også partiene på. Høy tillit til institusjonene er også et adelsmerke ved vårt demokrati og en viktig forklaring på at de nordiske samfunnene er så vellykkede som de er.

Selv tror jeg at det er fornuftig at Stortinget fornyer seg, både når gjelder arbeids- og møteformer. Men jeg tror også det hadde vært fornuftig å legge større vekt på å forklare hva slags institusjon Stortinget er, hvis vi vil at Stortinget skal bevare tilliten.

Det er, etter min mening, altfor mange som betrakter Stortinget som en arbeidsplass, og som omtaler stortingsrepresentantene som arbeidstakere.

Det er de ikke.

Hverken arbeidsmiljøloven eller ferieloven gjelder for stortingsrepresentanter. De er ombud, det vil si at de har et tillitsverv. Og siden de er valgt, kan de ikke avsettes av noen andre enn velgerne selv. Det kan virke rart at en stortingsrepresentant som har forgått seg, og som kanskje har mistet mye tillit, likevel må eller får lov til å være stortingsrepresentant ut den perioden han eller hun er valgt for. Men dette systemet er også en forsikring mot at det motsatte skjer, nemlig at stortingsrepresentanter som er valgt av folket, blir presset ut av Stortinget, fordi partiet syns det er bekvemt.

Stortinget er heller ikke en arbeidsplass som regulerer sin virksomhet i henhold til et vanlig arbeidsår. Stortinget samles og har møter når det er nødvendig. I gamle dager var det bare noen få uker i året – men i den moderne reguleringsstaten, når «alt» er blitt politikk, har det blitt nødvendig å møtes nesten hele året.

Når Stortinget ikke er samlet, er det meningen at stortingsrepresentantene skal kunne utøve sitt sivile yrke. Men dette har blitt stadig mindre vanlig, fordi det lett blir kritisert. Det er fortsatt greit å være bonde, men neppe like greit å være megler eller advokat.

Stortingets arbeidsordning blir ofte kritisert, blant annet fordi mediene jevnlig fremstiller Stortinget som en arbeidsplass der “arbeidstakerne”, altså stortingsrepresentantene, angivelig har privilegier som andre arbeidstakere ikke har. Dette så vi et eksempel på da Aftenposten nylig laget en reportasje om stortingsrepresentantenes reisevirksomhet

Vi så det også da Dagsavisen forleden brukte to sider på å fortelle oss at “våre folkevalgte har sikret seg frynsegoder helt inn i døden”.

Og vi så det i Dagbladet, da det ble skrevet om stortingsrepresentantenes «gullordninger».

En klassiker er å fremstille sommeren som en eneste lang ferie. Det etterlater inntrykk av at stortingsrepresentantene er late og bevilger seg selv mye mer ferie enn vanlige folk har. Men at Stortinget har møtefri, er ikke det samme som at stortingsrepresentantene har ferie. Da arbeider de for partiene sine, og de skal holde kontakten med hjemstedet og velgerne som har valgt dem. Særlig det siste krever at Stortinget ikke er samlet hele tiden. En representant fra Finnmark kan ikke være i Finnmark hvis hun hele tiden må være i Oslo.

Når Stortinget er samlet, må stortingsrepresentantene ofte jobbe både kveld, netter og helger. I 2018 var det 96 dager med møter i plenum på Stortinget. Men dette er bare en del av en meget omfattende møtevirksomhet på Stortinget. Stortingsrepresentantene har også komitemøter, komitereiser, fraksjonsmøter og gruppemøter – og en lang rekke møter med mennesker, bedrifter og organisasjoner som gjerne vil mene noe om de sakene representantene arbeider med eller høre hva stortingsrepresentantene selv mener. Mange av dem representerer også Norge i internasjonale organer og møter.

Og fordi det er så mye å gjøre, kommer det også kritikk fra motsatt hold: Bjørnar Moxnes fra Rødt syns han må være så mye på Stortinget at han ikke rekker å treffe velgere eller å være sammen med familien, enda han, i motsetning til de aller fleste representanter, bor og har familien sin i Oslo. Moxnes har derfor sagt at han skal begynne å skulke møter på Stortinget.

Noen stortingsrepresentanter, som for eksempel Jonas Gahr Støre, uteblir fra samtlige komitemøter, det vil si 30 – 40 møter i året. Han forsvarer det selv ved å vise til at det er andre fra Arbeiderpartiet som deltar på møtene, mens blant andre Moxnes har forsvart Støre ved å fortelle oss at det ikke skjer noe viktig på disse møtene.

Hva slags økonomisk kompensasjon stortingsrepresentantene skal ha, slutter aldri å interessere. Stortingsrepresentantene vil helst slippe å måtte fastsette sin egen lønn, men de har ingen arbeidsgiver som kan gjøre det for dem. Derfor er dette nå i praksis overlatt til en kommisjon som (merkelig nok, etter min oppfatning) har valgt å legge den på statssekretærnivå. Lønnen er lik for alle stortingsrepresentanter, hvilket betyr at den er svært høy for noen representanter og mer normal for andre. Og siden det tross alt er ganske mange mennesker i Norge som tjener eller kan tjene mer enn stortingsrepresentanter gjør, er lønnen også lav for noen – i betydningen lavere enn den lønnen de ellers kunne fått.

I det siste har mediene også satt søkelyset på stortingsrepresentantenes reiseregninger, og det er tragisk nok avdekket tilfeller som synes å være ren svindel. Men det blir feil når det etterlates inntrykk av at reiseregninger ikke kontrolleres. Som det fremkommer av blant annet podcasten Stortingsrestauranten, er kontrollen svært grundig. Det er for eksempel ikke slik, som noen kanskje kan få inntrykk av, at stortingsrepresentantene ikke må legge frem kvitteringer.

Problemet er todelt, hvorav det ene tør være kjent også fra det vanlige arbeidslivet: Når det skal ytes kjøregodtgjørelse, er man avhengig av å kunne stole på den som oppgir hvor og hvor mye det er kjørt.

Det andre problemet, som er spesielt for Stortinget, er at det ikke fins noen som kan overprøve stortingsrepresentantenes vurdering av om formålet med reisevirksomheten er ok. Det er og må være opp til den enkelte representant å bedømme hvordan han eller hun skal skjøtte sitt verv: Hvilke steder, miljøer, mennesker og møter skal han eller hun oppsøke for å treffe velgere og/eller sette seg inn i temaer og saker som Stortinget skal behandle? Svaret er ikke gitt og vil med nødvendighet variere fra representant til representant.

Så hva kan vi lære av alt dette?

Det ene vi kan lære, takket være Aftenpostens avsløringer, er at det finnes stortingsrepresentanter som høyst sannsynlig  jukser, og at alvorlighetsgraden er så stor at Stortingets administrasjon så langt har funnet grunn til å politianmelde to tilfeller. Stortingsrepresentanter som jukser på denne måten, bidrar til å bryte ned tilliten til Stortinget som institusjon.

Det andre vi kan lære, er at enkelte medier – i tillegg til å omtale reelt alvorlige saker – gjerne også spiller rollen som opportunister ved å fremstille stortingsrepresentantene som late og grådige. Medier som gjør det, bidrar til å bryte ned tilliten til Stortinget som institusjon. 

Det tredje vi kan lære, er at det finnes stortingsrepresentanter som i praksis og i sin omtale av Stortingets arbeid, mer eller mindre bevisst, “snakker ned” Stortinget. Jeg har forståelse for at de parlamentariske lederne har dårlig tid. Men hvis det er så travelt at man i praksis ikke har tid til å møte i noen møter, burde man ta opp spørsmålet om å endre arbeidsform. Det ville være bedre enn å «snakke ned» det arbeidet som skjer i komiteene, som om alle de stortingsrepresentantene som tar komitearbeidet på alvor, tilhører et slags B-lag som driver med mindre viktige ting. Stortingsrepresentanter som snakker nedsettende om det arbeidet kollegene deres gjør, bidrar til å bryte ned tilliten til Stortinget som institusjon. 

Jeg ønsker meg ikke stortingsrepresentanter som begynner å oppføre seg som om de var statsansatte arbeidstakere; som kanskje skal organisere seg, forhandle sine egne lønns- og arbeidsvilkår, ha streikerett (sic!), tvinges til å gå av med pensjon ved en gitt alder eller gå hjem klokken fire.

Jeg ønsker at de skal være det de er, nemlig ombud, altså mennesker som har fått vår tillit til å styre landet og ta svært viktige beslutninger på våre vegne. Det krever uavhengighet, fleksibilitet og oppofrelse – og kontakt med det virkelige liv og arbeidsliv. Stortingsrepresentanter har det både “verre” og “bedre” enn vanlige arbeidstakere, men sammenligninger gir ingen mening.

Stortingsrepresentantene er valgt av folket, ikke ansatt i staten.

Det aller viktigste vi kan lære av disse sakene er likevel dette:

Stortingsrepresentanter må ha stor frihet og være uavhengige. Men hvis vi skal bevare den høye tilliten og respekten for Stortinget som institusjon, fordrer det at vervet som stortingsrepresentant bekles av mennesker med høy integritet og god rolleforståelse.

Det er viktig at mediene driver undersøkende journalistikk.

Men vi kunne også trenge en mer prinsipiell debatt om parlamentets og stortingsrepresentantenes viktige rolle i demokratiet vårt.