Kristin Clemets blogg Her skriver jeg om ideer, verdier og politikk.

Raymond Johansen og Inga Marte Thorkildsen greide til slutt å presse Astrid Søgnen ut av stillingen.

Fremgangsmåten har vært amatørmessig og uverdig.

Det er ikke uvanlig at toppledere, både i offentlig og privat sektor, blir bedt om å gå, fordi ledernes foresatte mener at det er best for virksomheten. 

Men hvis det ikke foreligger forhold som gjør at disse lederne kan eller bør sies opp, må man inngå slike avtaler i minnelighet.

I privat sektor ordner det seg ofte ved at det allerede i ansettelseskontrakten er avtalt at vedkommende leder frasier seg alle rettigheter mot en økonomisk kompensasjon. Det vil si at et styre kan be lederen om å gå på dagen uten noen nærmere begrunnelse mot at vedkommende får med seg et sluttvederlag.

I offentlig sektor har man ikke slike ordninger. Da kan det i stedet komme på tale å tilby en annen, som regel mindre attraktiv stilling. Det sitter derfor en del “rådgivere” på bortgjemte kontorer både i stat og kommuner – uten at de alltid har så veldig mye meningsfylt å gjøre.

Poenget må uansett være at slike ledere, som altså ikke har gjort noe kritikkverdig av betydning, må kunne gå av eller tre til side i verdighet. Kan de det, er det også mye lettere å komme frem til minnelige ordninger.

Det har ikke skjedd i dette tilfellet. Byrådet har tvert om gjort det svært vanskelig å komme frem til en minnelig ordning.

Hvis vi skal tro mediene, fikk Astrid Søgnen første gang vite at byrådet gjerne ville bli kvitt henne da hun hadde en samtale med kommunaldirektør Bente Fagerli torsdag 6.september. Da var det nesten et halvt år siden byråd Inga Marte Thorkildsen, som er Søgnens øverste sjef, hadde begynt å beklage seg over Søgnen og etaten i det offentlige rom. 

Thorkildsen har ved gjentatte anledninger gitt uttrykk for mistillit til Søgnen og etterlatt et klart inntrykk av at Søgnen og etaten ikke har fulgt opp vedtak og styringssignaler som er kommet fra byrådet og bystyret. Opposisjonen i bystyret har flere ganger bedt om at Thorkildsen konkretiserer og dokumenterer sine påstander, men dette har Thorkildsen så langt ikke gjort. Kan hende får vi vite mer om dette nå.

Situasjonen må uansett ha gjort det svært vanskelig for Søgnen. Byrådet har, i det offentlige rom, rett og slett beskyldt henne for å sabotere demokratisk valgte organer og den skolepolitikken de ønsket å føre. 

Alle har nå lenge visst at byrådet har ønsket å bli kvitt Søgnen. Alle har også visst hvorfor byrådet har ønsket å bli kvitt Søgnen. De mener at hun ikke gjør jobben sin, og at hun ikke tar de styringssignalene hun skal ta som sjef for skoleetaten i Oslo.

Så når hun nå går av: Betyr det at Søgnen er enig i dette, og at byrådet har hatt rett? 

Jeg antar at opposisjonen bør bestrebe seg på å finne ut av det – også av hensyn til andre som måtte vurdere å velge byrådet i Oslo som sin arbeidsgiver.

Astrid Søgnen har gjort en formidabel innsats for Oslos skoleelever gjennom 18 år. Hun har bidratt til å løfte Osloskolen fra, på mange områder, å være svært dårlig til å bli svært god. Det betyr at hun har bidratt til å gi tusenvis av elever en bedre fremtid enn de ellers ville hatt.

Jeg håper at noen vil takke henne oppriktig for det. 

Byrådets takk virker nokså hyklersk.

I Norge er det i praksis ingen diskusjon om å røre ved kvinners rett til selvbestemt abort frem til utgangen av 12.svangerskapsuke.

Noen ønsker riktig nok å sette grensen ved 16., 18. eller 20. uke, men ingen foreslår å sette grensen tidligere enn ved utgangen av 12. uke. KrF ønsker primært en annen abortlov, der avgjørelser om abort tas i en dialog mellom pasient og lege, men heller ikke KrF snakker særlig mye om dette. Partiet har, som det også står i partiprogrammet, i stedet valgt å legge vekt på endringer som kan gjøres innenfor dagens abortlov.

Det som er viktigst for KrF, er å unngå at abortloven virker diskriminerende, eller at den tydelig graderer menneskers verdi ut fra deres iboende egenskaper. For KrF er mennesket et mål, ikke et middel.

KrF er ikke det eneste partiet som snakker fint om menneskeverd, likeverd og likestilling, og som er motstander av at mennesker blir diskriminert, fordi de for eksempel er syke, har funksjonsutfordringer, “feil” kjønn eller hudfarge. Alle partier er opptatt av dette, og vi betrakter det vel nærmest som felles verdier i Norge. Men nettopp derfor er det merkelig at det kan utløse så enormt mye aggresjon at KrF også mener at disse prinsippene må gjelde i abortloven.

Det er selvsagt helt legitimt å argumentere mot KrFs syn. Men jeg forundres over den totale mangelen på vilje til dialog og forståelse – sammen med en utstrakt vilje til å fortegne og nærmest snakke løgnaktig om KrFs hensikter. Mange kaller ønsket om å fjerne eller endre abortlovens paragraf 2c et angrep på kvinners rett til selvbestemt abort, men det er det ikke. VGs Frithjof Jacobsen fikk seg forleden til å snakke om “det abortfiendtlige Høyre”, antagelig fordi Erna Solberg personlig deler KrFs oppfatning og har antydet at hun er villig til å snakke med KrF om denne paragrafen i loven.

Diskusjonen om eugenikk, altså ønsket om og forsøkene på å endre og forbedre sammensetningen av arvelige egenskaper i befolkningen for å hindre at det man betraktet som dårlige arveegenskaper føres videre, har en lang historie i Norge. Ikke alle deler av denne historien er like ærefull, for å si det forsiktig. Virkemidler som har blitt brukt, er blant annet tvangssterilisering og forbud mot å inngå ekteskap. Man ønsket altså å hindre at “mindreverdige” mennesker overhodet ble unnfanget. Under annen verdenskrig fikk dette også følger for abortloven, da det ble tillatt (eller kanskje i virkeligheten anbefalt eller pålagt) å avbryte svangerskap, hvis foreldrene f.eks. var blinde, døve, evnesvake eller led av alkoholisme. Den gangen var det logisk nok egenskaper ved foreldrene som skulle føre til en abort, ikke egenskaper ved barnet. Man hadde ikke teknologi til å undersøke barnet i mors mage, og mente derfor at abort var fornuftig for å unngå at dårlige egenskaper ble videreført ved arv.

Men denne loven var heldigvis i virksomhet bare i kort tid. Og deretter forsvant gradvis debatten om eugenikk og abort. 

Årsaken til at debatten gradvis forsvant var dels at staten ikke lenger ga uttrykk for et like eksplisitt ønske om at kvinner burde ta abort på barn med “dårlige” egenskaper – dels at kvinner etter hvert fikk adgang til å ta abort når de selv ønsket det. Fra rundt 1960 skjedde det på visse kriterier – og fra slutten av 1970-tallet fikk vi selvbestemt abort, det vil si at det ikke kreves noen offentlig begrunnelse for å ta abort. Det var dette kvinner hadde kjempet for.

Abortloven inneholdt fortsatt en paragraf som sa at man kunne få en senabort, dersom “det er stor fare for at barnet kan få alvorlig sykdom, som følge av arvelige anlegg, sykdom eller skadelige påvirkninger under svangerskapet”. Men den var neppe mye i bruk, så lenge man ikke kunne finne ut noe om barnet i mors liv.

Det er introduksjonen av stadig mer avansert fosterdiagnostikk som gjør at vi kan finne ut stadig mer om barnets aktuelle og fremtidige egenskaper, som gjør at diskusjonen har blusset opp igjen. Og selv om KrF, meg bekjent, alltid har vært motstander av en “eugenisk” paragraf i abortloven, har ikke KrF alltid vært helt alene. Ifølge Berge Solberg ved NTNU var det gjennom 1980- og 90-tallet slik at både Høyre, SV, KrF, Venstre og Senterpartiet sto sammen – mens Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet utgjorde en mer “teknologioptimistisk allianse”. Slik husker jeg det selv også, selv om jeg nok foretrakk å omtale Ap og Frp som “teknokratiske” fremfor “teknologioptimister”. Selv deltok jeg også i en meget interessant og reflekterende abortdebatt om farene ved sorteringssamfunnet sammen med Kristin Halvorsen (SV) og Kristin Aase (KrF) på 1990-tallet. Den ble kalt “den nye abortdebatten”. 

Nå er klimaet igjen endret. Jeg er glad, og faktisk litt overrasket, over lederen i Aftenposten i dag, som mener at abortloven “tåler debatt”. Det skulle bare mangle, men det virker ikke som det er en selvfølge.

Diskusjonen om abortlovens paragraf 2c er egentlig ganske enkel: Skal egenskaper ved barnet, for eksempel at det er fare for at det har Downs syndrom eller leppe- og ganespalte, være et selvstendig abortkriterium ganske langt ut i svangerskapet – eller skal det å innvilge en abort når du nærmer deg levedyktighetsgrensen kreve noe mer enn at barnet ikke er “perfekt”? Bent Høie og Erna Solberg har sagt at de fortsatt vil at sykdommer som ikke er forenelige med liv skal være et selvstendig kriterium, og at de vil at vi for fremtiden skal legge større vekt på kvinnens syn på sin egen situasjon. Man kan altså si at graden av selvbestemmelse øker med den loven Solberg ønsker seg, men at egenskaper ved fosteret (unntatt sykdommer som ikke er forenelig med liv) fjernes som et helt selvstendig kriterium. Hun vil, slik hun ser det, fjerne en diskriminerende bestemmelse i loven, og hun gjør det for å forebygge: Hva som i fremtiden vil bli betraktet som sykdommer eller lite ønskverdige egenskaper, er det ingen som vet.

Det er, som sagt, helt ok å argumentere mot Erna Solberg og KrF. Men argumentene må henge sammen. Dette er ikke et angrep på kvinners rett til selvbestemt abort, for det er ikke selvbestemt abort etter utgangen av 12. uke i Norge. Det er heller ikke et angrep på kvinner som ikke er i stand til å ta imot et barn med f.eks. Downs syndrom, fordi det, etter Erna Solbergs oppfatning, skal legges større vekt på kvinnens syn på egen situasjon.

Men: Det er et moralsk og prinsipielt veldig viktig standpunkt om at vi ikke bør ha lover i Norge som gjør at noen mennesker anses som mer eller mindre verdifulle enn andre.

I morgen skal Kringkastingsrådet behandle en delvis organisert klagesak mot at jeg deltok i NRKs valgsending da svenskene gikk til valg tidligere i høst. 

Jeg er blant de tilsynelatende få som syns at ideen om å ha et kringkastingsråd er ganske god. Men som medlem av Kringkastingsrådet gjennom åtte år innrømmer jeg gjerne at ikke alle saker som kom til behandling, var like viktige og interessante. Hvorvidt denne saken er interessant, avhenger litt av hvordan diskusjonen forløper.

Prinsipielt mener jeg at det både er riktig og svært viktig at NRK bruker et mangfold av kommentatorer. Det er også vanlig for allmennkringkastere i andre land. Typiske kommentatorer kan være journalister fra andre medier, forskere, eks-politikere og folk fra for eksempel tenketanker som Civita. 

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Samtidig må NRK sørge for at det over tid er en viss balanse, blant annet i de inviterte kommentatorenes politiske holdninger – og at inviterte gjester blir presentert på en adekvat og informativ måte. 

Hvem NRK skal invitere som gjeste-kommentatorer, avhenger selvsagt av formålet med sendingen og hvem NRK tror kan fylle oppgaven. Til syvende og sist må det jo være kvaliteten på arbeidet som gjøres – ikke hvem det er – som avgjør om NRK lykkes med bruk av eksterne kommentatorer.

Noen er opptatt av at det i seg selv er et problem at en kommentator har et kjent politisk ståsted. Det er jeg uenig i. Ingen er nøytrale. Derfor kan det like gjerne være et problem at en kommentator har et politisk ståsted som hun prøver å skjule eller ikke greier å skjule, samtidig som hun later som hun er nøytral. Igjen: Det er kvaliteten på arbeidet, i dette tilfellet kommentarene, som må være det avgjørende – ikke om man har et kjent politisk ståsted eller ikke. 

I den aktuelle sendingen, som varte i mange timer, var det mange kommentatorer – både NRKs egne og mange andre. Jeg la selv til grunn at mitt oppdrag var å forsøke å være noenlunde objektiv, og at jeg selvsagt ikke var der for å misjonere for mitt eget syn eller for å debattere med noen. Men dette er typisk en sending som man lager sammen, der alle forsøker å bidra til en sending som samlet sett blir balansert og god. Den andre kommentatoren som var i studio, forskeren Anders Jupskås, og jeg forsøkte derfor til sammen å gi noenlunde dekkende og balanserte kommentarer til det svenske valget.

De fleste som har klaget på meg på sosiale medier, og muligens også til Kringkastingsrådet, har klaget på at jeg var invitert, og blant dem igjen er det noen som mener at jeg ikke ble godt nok presentert, selv om det helt tydelig fremkom at jeg både er leder for “den liberale tankesmien Civita” og har vært statsråd i en borgerlig regjering.

De færreste har ment at det jeg sa, var feil eller problematisk. Isak Lekve, som visstnok er medlem av eller stemmer Rødt, skrev riktig nok i Klassekampen om et par utsagn som han mente var problematiske (ikke på nett). Dette innlegget har jeg besvart, og svaret kan leses her, men ellers har det vært temmelig stille om hva jeg faktisk sa i sendingen.

I forbindelse med at Klassekampen avslørte at det var en hemmelig Rødt-kampanje bak mange av klagene til Kringkastingsrådet, kom imidlertid Magnus Marsdal i Manifest på banen med et kraftig forsvar for klagekampanjen.  Han mener at det er stor forskjell på meg, som han som vanlig har svært lite pent å si om, og Anders Jupskås, som han, slik jeg forstår det, mener er en fri forsker og uhildet ekspert. Marsdal nevner deretter fire eksempler på “kontroversielle” ting jeg sa i løpet av sendingen. Rødt selv, som for første gang uttalte seg på Dagsnytt 18 i går, brukte et par av de samme eksemplene og omtalte dem som “stadige påstander” som jeg kom med, som er “kontroversielle”. 

Dette er, etter min mening, ikke riktig. At det jeg sa kan være kontroversielt i Rødt, er ikke det samme som at det generelt er kontroversielt. Ingen kommentatorer – enten de kommer fra Universitetet, SV, Civita eller NRK – kan i slike sendinger få med alle tenkelige meninger som fins om en gitt sak eller fenomen. Det Jupskås og jeg, sammen med de andre kommentatorene og intervjuobjektene gjorde i sendingen, var å referere de mest alminnelige analysene av svensk politikk, og det var, såvidt jeg kan bedømme, ingen store uenigheter mellom oss. 

Så la meg ta det punkt for punkt:

* Det er ikke kontroversielt eller feil å si at Fremskrittspartiet og Sverigedemokraterna er veldig forskjellige partier. Det er generelt veldig store forskjeller mellom de høyrepopulistiske partiene i Europa; de er blant annet organisert i fire forskjellige grupperinger i Europaparlamentet. En viktig forskjell mellom Frp og SD, er at Frp opprinnelig er et skatteprotestparti, mens SD har røtter i nynazistiske bevegelser. Det er også forskjeller i den økonomiske politikken, noe Jupskås var inne på i sendingen. Men at det er forskjeller betyr ikke at det ikke også er likheter. Men Marsdal hverken nevner det jeg sa om likhetene, eller at Jupskås og jeg stort sett var enige i analysene vi ga av Frp og SD.

* Det er ikke kontroversielt eller feil å si at innvandring er den viktigste årsaken til Sverigedemokraternas fremvekst. Jupskås, som fikk et direkte spørsmål om dette, sa det samme, og det gjorde også forsker Jan-Paul Brekke, som ble intervjuet om temaet. Dette betyr ikke at det ikke også fins andre forklaringer, som vi kunne ha kommet mer inn på, hvis vi hadde blitt spurt. Slike forklaringer har jeg blant annet omtalt her. 

* Det er ikke kontroversielt å si at innvandringsspørsmålet er en viktig forklaring på at sosialdemokratiske partier i Europa sliter. Jupskås sa det samme før jeg sa det i samme sending, og valgforsker Johannes Bergh har uttalt seg om det her.

* Det er heller ikke kontroversielt eller feil å si at klassiske arbeidervelgere er byttet ut med offentlig sektor-ansatte i mange av de sosialdemokratiske partiene. En av dem som har gjort en analyse av dette, er Piketty, noe Dagsavisen omtaler her. Det er heller ikke feil å si at mange arbeidere, som tidligere stemte på et sosialdemokratisk parti, nå stemmer på et høyrepopulistisk parti. Også dette sa Jupskås i sendingen før jeg sa det.

* Min analyse av sosialdemokratiets problemer er heller ikke kontroversiell eller veldig spesiell. Marsdal mener at jeg tar feil om sosialdemokratiets selvforståelse. Han mener nemlig at jeg omtalte sosialdemokratiske partier som “trygdepartier”, men det gjorde jeg ikke. Analysen min er for øvrig også gjengitt i en artikkel jeg skrev i Aftenposten for cirka et år siden og i Dagsavisen året før uten at det førte til store protester. Tvert om har både forskere og sosialdemokrater sagt til meg at de deler analysen.

* Til slutt er det heller ikke feil å si at innvandring var den viktigste saken ved valget i Norge i 2017. Det sier både valgforskerne og SSB: “Innvandring var den viktigste saken for velgerne ved årets stortingsvalg.”

Skal man kritisere det jeg sa, holder det altså ikke å spole igjennom sendingen for så å gjengi utdrag av det jeg sa uten å se det i sammenheng med resten av sendingen eller alt jeg sa. 

Dessuten er det nok en betydelig feilkilde i Marsdals analyse at han står så langt til venstre. Jeg respekterer selvsagt at han har et syn på verden og samfunnet som svært få andre har, men det er ikke “kontroversielt” å si eller mene noe som flertallet mener, noe som er en gjengs analyse, eller noe som fremkommer av statistikk og forskning. At det ikke har veltet inn med klager fra sindige Arbeiderparti-folk, har kanskje sammenheng med at jeg selvsagt står mye nærmere det moderne sosialdemokratiet enn Magnus Marsdal noen gang har gjort.

Jeg vet ikke hvor grundig Kringkastingsrådet vil behandle klagesakene. Men i den grad rådet velger å ta Magnus Marsdals offentlige klage i betraktning, har de altså fått min kommentar i denne bloggen.

Jeg ønsker Kringkastingsrådet lykke til med møtet!

Rett før jul i fjor, altså for bare ca. 10 måneder siden, tiltrådte Inga Marte Thorkildsen som byråd for oppvekst og kunnskap i Oslo.

En av hennes fanesaker var å gjennomføre en tillitsreform i Osloskolen. Som det het i byrådets budsjettforslag for 2018: “Tillit skal prege styring og ledelse i Oslo kommune og reflekteres i styringsdialogen mellom byrådsavdeling og virksomhet, på den enkelte arbeidsplass og i samhandling med de tillitsvalgte. Med tillit som strategi og arbeidsform skal tjenestene utvikles sammen med innbyggerne.”

Sett fra utsiden er det ikke mye tillit å spore. Det er snarere slik at det oser mer mistillit av dialogen og arbeidsformen enn noen sinne. 

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Riktig nok har det lenge vært slik at enkelte som arbeider i Osloskolen, har gitt uttrykk for mistillit til både dette og hint, slik for eksempel lektor Simon Malkenes har gjort i årevis, og slik han sikkert vil gjøre igjen når han nå snart skal utgi en ny bok på Manifest forlag. Men at noen er misfornøyd og uenig i den skolepolitikken som føres, eller ikke liker ledelsen i etaten, og gjerne vil gi uttrykk for det, er ikke spesielt oppsiktsvekkende. Etaten har 15.000 ansatte og kan altså sammenlignes med de største selskapene vi har i Norge.

Det fundamentalt nye er at det er byråden selv, altså den øverste ansvarlige, som gir uttrykk for dyp mistillit til etaten. Hvor lenge det har pågått, har jeg ikke oversikt over. Jeg la første gang merke til det i april, da byråden, etter min oppfatning, hadde en meget oppsiktsvekkende opptreden i NRK Debatten. Etterpå  har jeg skrevet flere blogginnlegg om saken, og jeg har også blitt intervjuet av NTB og Klassekampen (ikke på nett).

Enkelte medier har vært påfallende lite nøytrale. Det fremste eksemplet er antagelig Dagsavisen, som synes å ha hatt rikelig med anonyme kilder tett på byrådet og Inga Marte Thorkildsen selv. Og journalist Lars West Johnsen var åpenbart så revet med at han ikke engang så bjelken i sitt eget øye da han beskrev mitt bidrag til debatten, som han syns var “forutsigbart inntil det kjedsommelige”, siden Søgnen jo “er den fremste eksponenten” for mine ideer.

Men West Johnsen har ikke forstått mitt viktigste poeng. Han har i og for seg rett i at jeg er imponert over Osloskolen, og at jeg håper at ikke noen greier å rive ned det som er bygget opp gjennom de siste par tiårene. Men grunnen til at jeg interesserer meg for denne saken, er vel så mye min mer langvarige interesse for forvaltningspolitikk og politisk ledelse.

Derfor fulgte jeg også litt ekstra med i går.

I går var det nemlig møte i kultur- og utdanningskomiteen i Oslo bystyre. Pressen, herunder også Dagsavisen, var til stede på møtet, men det virker som møtet ikke ble helt slik avisen hadde håpet. Etter at byråden i månedsvis har uttalt mistillit til utdanningsetaten og etterlatt et klart inntrykk av at den og dens øverste leder, altså Astrid Søgnen, saboterer lovlig fattede vedtak og styringssignaler fra byrådets side, ventet vel de fleste at disse svært alvorlige og uvanlige påstandene ville bli konkretisert. Grunnen til at man kunne forvente det, var at byråden i komiteens forrige møte og i bystyret etterpå, har blitt bedt om å gi konkrete eksempler på tilfeller der Søgnen og etaten ikke har fulgt opp de styringssignalene byrådet har gitt. 

Thorkildsen har ikke villet svare på dette, men har i stedet lovet å komme tilbake til det, noe man altså kunne forvente ville skje i går.

Men det skjedde ikke.

Thorkildsen kunne fortsatt ikke gi noen eksempler.

Hun forklarte det med at det var vanskelig å være mer konkret, dels på grunn av varslersakene mot henne og dels fordi byrådet har innledet eller bedt om en dialog med Søgnen om overgang til annen stilling. Man kan, isolert sett, ha en viss forståelse for dette, men det er ganske trist. Hun har i verste fall, gjennom å uttrykke så mye mistillit i det offentlige rom, gjort seg selv handlingslammet i møte med helt legitime krav og ønsker fra bystyrets side. I en slik situasjon må man også kunne spørre om hun overhodet er i stand til å fungere som Osloskolens øverste leder på en god måte.

Det viktige som skjedde på møtet i går, var likevel ikke at byråden ikke kunne gå mer i detalj, men at hun eksplisitt avkreftet alle spekulasjoner om at etaten og dermed Astrid Søgnen ikke har fulgt opp de formelle styringssignalene som er gitt: 

“Jeg har fått signaler om at enkelte har tolket mine uttalelser som at etaten ikke har fulgt opp vedtak fattet i bystyret. Til dette vil jeg bemerke at det i tråd med Oslo kommunes parlamentariske styringssystem er jeg som byråd som står til ansvar for å følge opp vedtak fattet i bystyret. Jeg vil derfor presisere at mine uttalelser har handlet om samhandling og samarbeid i forholdet mellom byrådsavdelingen og Utdanningsetatens ledelse, og ikke om etatens faglige standarder, eller oppfølging av vedtak fattet i bystyret.” 

Man må vel kunne si at uttrykket “signaler” kanskje er litt svakt, ettersom mediene i ukevis har vært fulle av påstander om at Søgnen og etaten ikke gjør det de, i henhold til vårt demokratiske styringssystem, skal gjøre. Det hadde nok vært en fordel om dette forlengst hadde vært presisert i offentligheten. Det er jo ikke helt urimelig å anta at det har vært en belastning for Thorkildsens underordnede, som hun er arbeidsgiver og leder for, at de har vært gjenstand for så alvorlige beskyldninger så lenge.

Det byråden fortsatt ikke er fornøyd med, er “samhandlingen og samarbeidet”, og at etaten ikke følger opp mer uformelle styringssignaler, noe hun mener er “uheldig og vanskeliggjør arbeidet med å gjennomføre oppvekst- og utdanningspolitikken”. Om det noen gang kommer noen konkrete eksempler på hva dette betyr, vet jeg ikke.

At et samarbeid ikke alltid er knirkefritt, er uansett ikke uvanlig. Men det skyldes ikke nødvendigvis bare den ene part, og det er under alle omstendigheter den øverste ledelsens ansvar. Det påstått dårlige samarbeidet skjer i dette tilfellet under Thorkildsens ledelse, og det er hun som har ansvaret for å gjøre noe med det. Greier hun ikke det, kan det i seg selv være et uttrykk for dårlig ledelse. En god leder løser som regel slike problemer uten å påføre virksomheten stor skade, for eksempel ved å la konflikten utspille seg over lang tid i det offentlige rom.

For å underbygge sitt poeng viste for øvrig Thorkildsen til at opplevelsen av dårlig samhandling og samarbeid også ble opplevd av tidligere byråd Tone Tellevik Dahl. Men det skurrer. Daværende skolebyråd Tellevik Dahl ga i bystyret uttrykk for “full tillit til Astrid Søgnen og hennes etat”, som hun hadde “et godt samarbeid med” mindre enn to måneder før Thorkildsen tok over. Hun sa også at hun og etatens ledelse var “omforent” om hvordan de skulle nå byrådets politiske mål. Å si noe helt annet ett år etterpå, lenge etter at hun har gått av, er i hvert fall ikke uttrykk for god ledelse. Det er også merkelig at Thorkildsen kan påberobe seg støtte fra Tellevik Dahl når Tellevik Dahl har sagt det motsatte fra bystyrets talerstol.

Det er veldig vanskelig å se for seg hvordan denne saken vil ende. 

Det er minst tre saker som lever side om side og/eller som er vevet inn i hverandre:

Det er bystyrets krav og ønsker overfor byrådet om å klargjøre og konkretisere de negative uttalelsene byrådet har kommet med i mediene om de dårlige samarbeidsforholdene mellom byrådet og utdanningsetaten. Byråd Thorkildsen har nå parkert de mest alvorlige påstandene som har versert, men fortsatt er det uklart hvorfor hun fremsetter så mange offentlige klager på etaten og etatens ledelse.

Det er de tre varslersakene mot Inga Marte Thorkildsen, hvorav én visstnok også omfatter byrådslederen.

Og det er personalsaken vis a vis Astrid Søgnen. Byrådet sier at det har innledet eller ønsker en dialog med Søgnen om at hun skal fratre sin stilling. Hva denne dialogen består i, er det vel ingen utenom partene selv som har full innsikt i. Men dersom byråden og byrådslederen oppfører seg like lite ryddig som ledere og arbeidsgivere overfor Søgnen som de gjør i det offentlige rom, er dialogen neppe helt på skinner.

2.november skal Kristelig Folkeparti foreta et historisk veivalg. På et ekstraordinært landsmøte skal delegatene ta stilling til om partiet skal sondere og eventuelt starte forhandlinger med Høyre, Venstre og Frp med sikte på å gå inn i Erna Solbergs regjering – eller om de skal sondere mulighetene for å danne regjering med Arbeiderpartiet og Senterpartiet. Partiets parlamentariske nestleder, Hans Fredrik Grøvan, har også skissert en tredje mulighet, nemlig at partiet forblir i opposisjon, men det er uklart om landsmøtet vil ta stilling til et slikt alternativ. Hvis ikke, vil Grøvan velge å gå inn i Solberg-regjeringen.

Uansett hva utfallet blir, ligger det an til at KrF treffer en historisk beslutning. Dersom landsmøtet gir tilslutning til Knut Arild Hareides forslag om å gå til venstre, innebærer det at KrF for første gang i sin historie innleder et regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet og venstresiden i norsk politikk. Dersom landsmøtet i stedet velger Solberg-regjeringen, vil det være en bekreftelse på at partiet hører mest hjemme på ikke-sosialistisk side. 

Mange av delegatene som skal delta på landsmøtet, vet allerede hva de mener. For de som ennå ikke har gjort seg opp en mening, er det mange hensyn å ta: Hvor står KrF ideologisk, og hvor bør partiet stå? Hvor kan KrF regne med å få mest gjennomslag? Hvordan vil den parlamentariske situasjonen virke inn på de to regjeringsalternativene? Hva mener KrFs medlemmer og velgere? Og hvordan påvirker valget som landsmøtet gjør, KrFs fremtid? 

Knut Arild Hareide har i sin bok Det som betyr noe argumentert for at KrF står nærmere venstresiden enn høyresiden, og at gjennomslaget for KrF vil bli større i et samarbeid med Ap, Sp og SV enn i et samarbeid med Høyre, Venstre og Frp. Etter min mening kan det argumenteres like godt eller bedre for det motsatte, nemlig at KrF står nærmere høyresiden enn venstresiden, og at partiet er sikret større gjennomslag med Høyre, Venstre og Frp enn med Ap, Sp og SV. 

Hareides bok er interessant på mange måter, men den har også noen litt oppsiktsvekkende svakheter: Den er for det første svært selektiv i valg av saker og illustrasjoner som skal underbygge Hareides politiske veivalg. Han sammenligner for eksempel ett partis primærstandpunkter eller bakenforliggende ideologi med praktisk politikk og kompromisser som er inngått med andre partier. Men det mest påfallende “trikset” som brukes i boken, som også andre har vært inne på, er at det tegnes et meget positivt bilde av KrFs holdninger og verdier, mens meningsmotstandere blir karikert på en svært negativ måte. Dette går mest utover høyresiden, altså de nåværende regjeringspartiene, som ifølge Hareide blant annet står for «sterk individualisme og markedsliberalisme på bekostning av fellesskapene», og et samfunn der «enhver er sin egen lykkes smed» og «flere står alene» – mens han selv tror på et “varmere samfunn” med “solidaritet” og “nestekjærlighet”, der vi «tar vare på hverandre». 

Personlig tror jeg ikke dette er en god måte å forsøke å vinne nye velgere på. Det gjør et sterkt, men ikke positivt inntrykk å få vite at man er en selvopptatt egoist, bare fordi man har valgt et annet parti enn KrF. Selv tror jeg at de aller fleste som har valgt å engasjere seg i politikk, gjør det fordi de ønsker det beste for samfunnet og for sine medmennesker, selv om de har litt ulike mål for samfunnsutviklingen og velger litt ulike virkemidler for å nå målet.

Det er dessuten ikke lett å vite hvordan Hareide mener at vi får et varmere samfunn. Satt på spissen kan både for lite stat og for mye stat bidra til fremmedgjøring, mindre fellesskap og ensomhet. Dette er det antagelig også delte meninger om i KrF. Men hvis Hareide tenker på hva offentlig sektor kan gjøre for oss, virker resonnementet underlig. Norge har cirka verdens største offentlige sektor. De offentlige utgiftene har aldri noen sinne vokst så mye som de har gjort de senere år. Forskjellen mellom partiene i den økonomiske politikken er dessuten forsvinnende små. 

Målt i pengebruk, og antagelig også på andre måter, er denne regjeringen – med Frp –  antagelig mer sentrumsorientert enn Bondevik II-regjeringen var. 

Hvis Hareide i stedet tenker på behovet for sterke sivilsamfunn og valgfrihet for familiene, er dette verdier som høyresiden tradisjonelt alltid har vært mer opptatt av enn venstresiden.

I debatten om KrFs veivalg blir det også diskutert hvor mye gjennomslag KrF kan få. Og for enkelthets skyld kan vi kanskje dele KrFs viktigste saker i tre: Det er de store budsjettsakene, som f.eks. bistand eller kampen mot barnefattigdom, det er de små budsjettpostene som er hjertesaker for KrF, og det er de andre sakene – ofte verdisaker – som ikke har med penger å gjøre.

I boken til Hareide argumenteres det for at KrF ikke har fått så mye gjennomslag under den nåværende regjering. Dette står i skarp kontrast til praktisk talt alt som har vært sagt og skrevet om dette til nå. KrF har fått historisk høye bistandsbudsjetter, og det har – sammen med Venstre – ofte skrytt av at de har fått betydelig gjennomslag både når det gjelder tiltak mot barnefattigdom og når det gjelder klima. Og senest i vår presenterte KrF opposisjonens lengste liste med 40 gjennomslag for KrF. 

KrF har også fått betydelig gjennomslag i de ikke-økonomiske sakene. Den såkalte reservasjonssaken illustrerte det godt: KrF har flere venner i Høyre enn det har i Arbeiderpartiet. Det skyldes dels at det er flere i Høyre som er enig med KrF, og dels at Høyre har lang tradisjon for å akseptere og respektere mange av de mindretallsposisjonene KrF har. Det ligger også i den borgerlige ideologien et ønske om å verne om retten og muligheten til å være og velge annerledes.

En viktig grunn til at KrF har fått så mye gjennomslag, er at  Erna Solberg hele tiden har vært klar på at hun ønsker å ta hensyn til alle de fire ikke-sosialistiske partiene. Og det har hun gjort – både når regjeringen lager budsjetter og fremmer saker – og når de forhandler om endringer i Stortinget.

Når KrF skal vurdere hvilke gjennomslag partiet kan få i fremtiden, må partiet også ta hensyn til en svært avgjørende forskjell mellom de to regjeringsalternativene som de nå skal ta stilling til:

Dersom KrF går inn i Solberg-regjeringen, blir det en flertallsregjering. Det KrF får gjennomslag for i en slik regjering, vil også bli vedtatt politikk, og det er ingen risiko for at KrF må gi fra seg seire som partiet allerede har oppnådd gjennom fem års samarbeid.

Dersom KrF går inn i en Ap-, Sp- og KrF-regjering, med en form for relasjon til SV, blir dette en mindretallsregjering. KrF risikerer å måtte gi fra seg seire som er oppnådd, og det kan ikke være sikker på å få igjennom saker i Stortinget. 

La meg ta ett eksempel:

Det er flertall på Stortinget for å tillate eggdonasjon. I en forhandling med potensielle regjeringspartnere er det ikke utenkelig at KrF kan få gjennomslag for at regjeringen (uansett om den ledes av Solberg eller Støre) skal gå inn for fortsatt forbud mot eggdonasjon. Dersom det er Solberg-regjeringen som går inn for fortsatt forbud, er det et standpunkt som også har flertall i Stortinget. Er det en Støre-regjering som gjør det, vil opposisjonen likevel ha flertall for å tillate eggdonasjon.

Det vil også være usikkerhet knyttet til andre, typiske KrF-saker, som for eksempel friskolepolitikken. Den er basert på et kompromiss mellom de fire ikke-sosialistiske partiene, mens Arbeiderpartiet har programfestet en slags veto-rett for kommuner og fylker.

Kjell Magne Bondevik har prøvd å forklare oss at en mindretallsregjering av Ap, Sp og KrF ikke behøver å ha noe spesielt forhold til SV, fordi den for eksempel kan samarbeide med Høyre, Venstre og/eller Fremskrittspartiet i stedet. Og selvsagt har han rett i at det kan finnes enkeltsaker der en slik regjering kan støtte seg på et hvilket som helst parti i Stortinget – akkurat som det kan finnes saker der hele opposisjonen, fra Rødt til Frp, går mot regjeringen.

Men en Ap-, Sp- og KrF-regjering kommer ikke unna at den må ha en relasjon til det eller de partiene som skal hjelpe dem med å felle Erna Solbergs regjering. Vi kan nemlig bare få et regjeringsskifte, dersom det oppstår et nytt flertall i Stortinget, og et slikt flertall må minst bestå av Ap, Sp, KrF og SV, i tillegg til MDG og Rødt. Og dersom SV ikke blir med i den nye regjeringen, vil partiet på mange måter bli det nye KrF: For akkurat som Erna Solbergs regjering har levd på KrFs nåde, vil en Støre-regjering leve på SVs nåde. Det betyr blant annet at regjeringen må inngå budsjettforlik med SV (og eventuelt Rødt og MDG) og sørge for at SV får tilstrekkelig med gjennomslag til at partiet er villig til å sikre regjeringens liv. KrF har fått enormt mye gjennomslag. Det vil antagelig også SV kreve og finne rimelig. Det er tross alt SV og Sp som står Arbeiderpartiet nærmest.

Å forestille seg at en ny regjering skal inngå budsjettforlik med for eksempel Høyre, er ren ønsketenkning. Høyre, Frp og nå også Venstre har i fem år invitert KrF inn i regjering. Hvis KrF nå snur ryggen til sine samarbeidspartnere og feller regjeringen og en svært populær statsminister (som er spesielt populær blant KrFs velgere), kan ikke partiet samtidig regne med at Høyre vil komme den nye regjeringen til unnsetning. Høyre har dessuten ingen tradisjon for å inngå budsjettforlik med Arbeiderpartiet. Det har, meg bekjent, bare skjedd én gang siden annen verdenskrig.

Det er en kjent sak at flertallet av KrFs velgere er borgerlig innstilt og foretrekker en blågrønn fremfor en rødgrønn regjering. Det er også en kjent sak at Erna Solberg er svært populær som statsminister.  Det er også slik at det i 2017 var færre KrF-velgere enn Venstre-velgere som mislikte Frp ,mens Arbeiderpartiets velgere foretrekker Rødt fremfor KrF. I tillegg er det flertall i stortingsgruppen, sentralstyret, partiledelsen, KrFU og KrF Kvinner for å søke nærmere samarbeid med dagens regjering. Risikoen for at det skjer en avskalling, dersom KrF går til venstre, er derfor stor. Noen sier at det er en strategi for å bygge økt oppslutning rundt grunnfjellet. Men det kan like gjerne være ensbetydende med å sprenge grunnfjellet i stykker og forsøke å bygge noe på ruinene av det.

De som ivrer mest for et samarbeid med venstresiden – som på sentralt hold i hvert fall er Einar Steensnæs, Kjell Magne Bondevik, Hilde Frafjord Johnson, Emil Erstad og Knut Arild Hareide selv – har nok som strategi at de skal erstatte frafalne støttespillere med nye velgere og kanskje også forvandle partiet til et mindre kristenkonservativt parti. Hvorvidt det kan lykkes, vet ingen – men det er et dristig prosjekt. Flytter KrF over til venstresiden, vil det til sammen finnes seks partier der. Det kan jo sies å være noe for nesten enhver smak, men det gir samtidig et nokså fragmentert bilde, der det lett oppstår skarp konkurranse innenfor blokken. Man må for eksempel regne med at Arbeiderpartiet vil bli presset fra ytre venstre, dersom partiet går i regjering med Sp og KrF.

Civita er en liberal tankesmie, og det vil alltid være delte meninger blant de som er ansatt her, om hva som tjener landet best. Personlig håper jeg at KrF velger borgerlig side, og at vi kan få en borgerlig flertallsregjering. Jeg tror det tjener landet best nå, særlig når ytre venstre er i så sterk vekst. Jeg er samtidig fullstendig klar over at dette ikke uten videre betyr at regjeringen alltid vil føre god borgerlig eller liberal politikk. Men jeg tror den vil føre en bedre politikk enn den vi nå ser utkrystallisere seg på venstresiden i norsk politikk.

Det virker som det er et nokså samstemt KrF som nå ønsker å komme i regjering. Det har sine ulemper å stå 13 år utenfor regjeringskontorene. KrF ble aldri invitert inn i regjering i de åtte rødgrønne årene, men partiet har hatt en stående invitasjon fra Erna Solberg de siste fem årene. Det er altså ikke slik, som noen sier, at Erna Solberg har valgt bort KrF eller Hareide. Solberg har ikke valgt bort noen på ikke-sosialistisk side. 

Det kan være litt vanskelig å tolke noe av det Knut Arild Hareide sier om veien videre, men i VG i dag bekrefter han flere ting: 

Han mener at SV er en naturlig og ønsket samarbeidspartner for en Ap-, Sp- og KrF-regjering.

Han har ingen  problemer – heller ingen prinsipielle problemer – med selv å sitte i en regjering med Frp. 

Han legger ikke selv opp til noen lederdebatt i partiet, selv om hans primære standpunkt skulle bli stemt ned.

Disse avklaringene bør gjøre det lettere å ta stilling for de KrF’erne som er i tvil.

De kan stemme på det regjeringsalternativet som de mener er best.

Det sies og skrives mye rart i den såkalte Thorkildsen-saken, blant annet i et av Dagsnytt 18-innslagene i går, der Magne Lerø fra Ukeavisen Ledelse og Kaia Storvik fra Agenda deltok. De som hørte på denne debatten, kunne få inntrykk av at man ikke bør eller kan varsle om kritikkverdige forhold knyttet til politiske ledere, at politiske ledere ikke egentlig er ledere, og at alt man måtte mislike ved en politisk leder, egentlig er politikk.

Dette er, etter min mening, feil, så her kommer mitt syn på noen av de spørsmålene som blir diskutert:

Kan og bør man kunne varsle mot en politisk leder?

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Ja, selvsagt. Varslingsreglene gjelder alle arbeidstakere, og de har rett til å varsle om forhold  som de mener er kritikkverdige. Hva som er et “kritikkverdig forhold” er tydelig definert i en lang rekke veiledninger som hjelper potensielle varslere til å forstå det. 

Et kritikkverdig forhold kan være veldig mye forskjellig – som for eksempel et miljøskadelig inneklima eller en leder som trakasserer sine medarbeidere.

Er det relevant å sammenligne Thorkildsen-saken med #metoo-sakene?

Både – og. Varslingsinstituttet gjelder bare arbeidstakere, dvs. at folk som har tillitsverv i for eksempel de politiske partiene, ikke nødvendigvis er omfattet av varslingsreglene. Dette er også årsaken til at mange anbefalte partiene å innføre varslingsregler som ligner de man har i arbeidslivet.

Hvis man kan varsle mot en politisk leder – vil da mange politiske ledere bli varslet mot, siden det er mange dårlige politiske ledere og mange ledere man er uenig med?

Nei. Det er ikke forbudt å være en dårlig leder, og det er heller ikke et kritikkverdig forhold at en politisk leder mener noe annet enn du gjør selv.

Det er mange dårlige ledere, også blant de politiske lederne. Men å være en dårlig leder, for eksempel en leder som lider av beslutningsvegring, er ikke det samme som å skape et kritikkverdig arbeidsmiljø. Man kan godt ha en dårlig, ineffektiv og hyggelig leder.

Det nytter altså ikke å bruke varslingsinstituttet til å varsle om en dårlig leder eller en leder som har “feil” meninger. Et slikt varsel vil ikke føre frem. Det man må varsle om, er kritikkverdige forhold, typisk noe som strider mot lover og regler eller et etisk regelverk.

Er varslingsinstituttet og Oslo kommunes varslingsregler tilpasset varsler mot byråder?

Nei. Man har neppe tenkt seg denne muligheten da man utformet varslingsreglene. Byrådslederen har nå sagt at han selv vil håndtere varselet, mens varslerne, ifølge mediene, ønsker en ekstern instans. Også Fremskrittspartiet har varslet at det vil fremme forslag om en ekstern granskning, f.eks. ved Kommunerevisjonen, mens Høyre har bedt om at Thorkildsen trer til side mens varselet behandles.

Dilemmaet for byrådsleder Raymond Johansen kom godt til uttrykk i NRKs Politisk kvarter i går, da han både ga uttrykk for at han har full tillit til byråd Inga Marte Thorkildsen og trodde på varslerne. Formelt sett er det forståelig at han måtte si dette. Reelt sett fremstår det som to innbyrdes motstridende utsagn.

Hvordan kan man vite om varslere snakker sant?

Det kan man i utgangspunktet ikke vite. Men varslingsinstituttet er innrettet slik at de som mottar varselet, i utgangspunktet skal legge til grunn at varselet, og dermed varslerne, er troverdige. Grunnen til at det er slik, enda det også forekommer falske varsler og varsler som ikke holder mål, er blant annet at man ikke vil skremme bort reelle varslere, som kanskje er redde for å varsle og for ikke å bli trodd. 

Behandlingen av et varsel vil avgjøre om varselet virkelig er ekte og troverdig og holder mål.

Har varslere lov til å gå til mediene samtidig som de varsler?

Ja. Det finnes tydelige anbefalinger om hvordan man bør gå frem ved varsling, men det er ingen absolutte regler. Men det er anbefalt at man bruker det som blir kalt “forsvarlig varsling”, det vil si at man, så langt det er mulig, varsler “i linjen”. Sagt med andre ord: Opplever du kritikkverdige forhold, så si fra til sjefen. Hvis sjefen selv er problemet eller du av andre grunner ikke stoler på sjefen, så si fra til sjefen til sjefen. Man kan også gå til et verneombud, dersom man foretrekker det. Og det er altså lov til å gå til mediene, selv om det anbefales å prøve andre veier først.

Kan de som mottar varselet eller de/den det er varslet mot, ta til motmæle?

Ja, men i veldig liten grad. Man kan komme med noen motytringer, men hvis man protesterer mot varselet før det er behandlet, vil det kunne bli betraktet som gjengjeldelse, dvs. en slags “hevn”, og det er uttrykkelig forbudt. Og det som sikkert er frustrerende for mange som det blir varslet mot, er at dette er forbudt, uansett om varselet, etter at det er behandlet, viser seg å være seriøst og ha tilstrekkelig innhold eller ikke.Satt på spissen: Hvis noen fremmer et falskt varsel eller et varsel om ikke-kritikkverdige forhold, skal det likevel tas alvorlig inntil varselet er behandlet.

Når varselet behandles, skal selvsagt alle parter komme fullt ut til orde.

Kan varslere være anonyme?

Ja. En grunn til at dette er mulig, er at de skal slippe å frykte gjengjeldelse.

Er det politisk/ideologisk uenighet om Osloskolen i Oslo kommune?

Ja. Det nåværende byrådet har gitt uttrykk for at det mener at det er for mange tester, for hard målstyring, for dårlig ytringskultur, for liten ytringsfrihet og for lite tilltsbasert ledelse, og at inntaks- og finansieringssystemet er feil. Osloskolen er, ifølge byråden, et stort tankskip som det tar tid å snu.

Opposisjonen har et mer positivt syn på Osloskolen og mener at den har gjort store fremskritt de siste par tiårene, men at det stadig kan gjøres forbedringer.

Har byrådet rett til å endre skolepolitikken? 

Ja. Så lenge det er flertall i bystyret, er byrådet i sin fulle rett til å endre den delen av skolepolitikken som Oslo kommune har herredømme over, og som altså ikke er nasjonalt bestemt. Og utdanningsetaten har en selvsagt plikt til å gjennomføre det den blir pålagt – forutsatt at styringssignalene gis på en formelt korrekt og legal måte, og forutsatt at den har utredet og lagt frem faglige argumenter pro et cons.

Er skolepolitikken endret etter at det rødgrønne byrådet tok over i 2015?

Sett fra utsiden er det vanskelig å bedømme, men jeg tror dette er det viktigste:

* Utdanningsetaten har fått i oppdrag å vurdere finansieringssystemet.

* Byrådet vurderer å sette ned et utvalg som skal vurdere inntakssystemet.

* Tre av fire Osloprøver er gjort frivillige for Osloskolene, dvs. at det er rektor som bestemmer om de skal gjennomføres.

* Den tidligere vektleggingen av basisfag er fjernet i kommunens styringsdokumenter.

* Den halvårlige skriftlige tilbakemeldingen til foreldrene i grunnskolen er ikke lenger obligatorisk, men opp til hver enkelt skole

Det foreligger ellers en forskningsrapport om testregimet i Osloskolen, som byrådet har bestilt, men som først ble offentliggjort etter at opposisjonen ba om det. Den viser, kort oppsummert, at Osloelevene bruker 45 minutter mer per år på tester enn det nasjonale minimum, at testene er nyttige verktøy for lærere og rektorer, og at de ikke stjeler for mye tid av deres arbeid. Rapporten har ennå ikke blitt diskutert eller vurdert av Oslos politikere.

Har Utdanningsetaten sabotert demokratisk fattede vedtak og styringssignaler fra byrådet?

Dette blir hevdet, delvis også av byråd Inga Marte Thorkildsen, men det er så langt ikke dokumentert.

Da byråden gjentatte ganger ble spurt om dette i et møte i Oslo kommunes kultur- og utdanningskomite forleden, ville hun ikke svare, men hun lovet å komme tilbake til dette ved en senere anledning. Komiteen vedtok enstemmig å be henne om å gjøre dette snarest mulig.

Må utdanningsdirektør Astrid Søgnen gå av ved 67 år?

Nei. Aldersgrensen i Oslo kommune er 70 år med mulighet til forlengelse til 72 år.

Har Astrid Søgnen blitt bedt om å gå av ved fylte 67 år?

Nei. Både byrådsleder Raymond Johansen og utdanningsdirektør Astrid Søgnen bestrider dette.

Selv har jeg for flere måneder siden, og altså helt uavhengig av det varselet som nå foreligger mot Inga Marte Thorkildsen, stilt meg kritisk til henne som politisk leder, basert på den måten hun uttrykker seg på når hun skal beskrive Osloskolen og Utdanningsetaten. 

Jeg har også vært kritisk til måten varselet er blitt håndtert på av henne selv, av det som ser ut til å være anonyme kilder i byrådets nærhet og av enkelte medier.

Alt dette har jeg skrevet om i tidligere blogger.

Hva som vil skje med varselet, hvordan det vil bli behandlet, og om det som det er varslet om, viser seg å være kritikkverdige forhold, gjenstår å se.

Uansett utfall er dette en veldig beklagelig situasjon for alle som arbeider i og for Osloskolen og til syvende og sist også for elevene. 

På NRKs Politisk kvarter i dag ble Oslos ordfører, Marianne Borgen fra SV, spurt om hun trodde det kunne tenkes at hennes kollega i byrådet, Inga Marte Thorkildsen, hadde gjort noen feil. Det ante ikke Borgen noe om, og derfor var dette heller ikke noe hun kunne uttale seg om. Hun mente riktig nok at det nå både foreligger et alvorlig varsel mot Inga Marte Thorkildsen, og at det pågår en “stor konflikt”, men hun hadde “full tillit” til at Thorkildsen nå rydder opp i dette.

SV vet altså alt om hva som skjer i Aleris og ingenting om det som skjer i utdanningsetaten i Oslo kommune. SV har ingen tillit til ledelsen i Aleris, men full tillit til en byråd som det foreligger en alvorlig varslingssak mot. 

Det er i det minste interessant.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Dagsavisen fortsetter i dag sin kampanje mot varslerne og Astrid Søgnen, basert på anonyme kilder, som åpenbart må være byrådens støttespillere. Respekten for varslingsinstituttet ser altså ut til å være grensende til null. Det kan vi jo huske neste gang vi hører noen i pressen svinge seg til de store høyder for å forklare oss hvor viktig det er å ta varslere på alvor.

Regjeringen er i ferd med å følge opp varslerutvalgets forslag og vil etter alle solemerker foreslå et enda sterkere vern for varslere. Jeg har vært i tvil om det trengs, men Thorkildsen-saken kan tyde på at det er nødvendig. Det som utspiller seg i Dagsavisens spalter, minner sterkt om en form for gjengjeldelse overfor varslerne, og det er forbudt. Og bare for å presisere det: Det er forbudt, uansett om innholdet i varselet skulle vise seg å holde mål eller ikke, det vil si at det ikke spiller noen rolle om de forholdene som kritiseres,  er kritikkverdige nok i henhold til loven eller ikke.

I Dagsavisen insinueres det at varslerne har kjent til innholdet i en samtale mellom Astrid Søgnen og kommunaldirektør Bente Fagerli – og en samtale mellom Søgnen og byrådsleder Raymond Johansen, og at de på bakgrunn av disse samtalene sendte et varsel om Inga Marte Thorkildsen til Oslo kommunes varslingstjeneste. Jeg vet ikke om dette er sant, og jeg vet heller ikke hvilken relevans det har.

Men det som er interessant, er at Dagsavisen kan fortelle leserne sine hva som har skjedd i samtaler der bare to personer har vært til stede. Hvordan er det mulig? Ettersom det er åpenbart at det ikke er Astrid Søgnen som er Dagsavisens kilde, så må det være Fagerli eller Johansen eller noen som handler på deres vegne. Hvis det er tilfellet, er det et grovt tillitsbrudd fra byrådets side.

Men fortsatt har altså SV full tillit til at Inga Marte Thorkildsen er en god leder som kan rydde opp i både varslingssaken og den pågående konflikten.

En fanesak for store deler av venstresiden er at vi skal ha et godt, trygt og velfungerende arbeidsliv.

Også høyresiden er enig i det, men tradisjonelt er det nok venstresiden som “eier” denne saken. Det er i hvert fall en sak som både Rødt, SV og Arbeiderpartiet gjerne vil profilere seg sterkere på. Dersom saksfeltet oppfattes som viktig av velgerne, og disse partiene har høyest troverdighet når det gjelder å skape et trygt og godt arbeidsliv, vil det være en fordel når det er valg.

At venstresiden muligens har et visst overtak i denne debatten, skyldes, etter min mening, den retorikken som brukes, og som ofte gjør det vanskelig for høyresiden.

For det første males det ofte med svært bred pensel, det vil si at det tegnes et dystert bilde av norsk arbeidsliv. Sannheten om det norske arbeidslivet er jo at det antagelig er omtrent verdens beste, at godt over 90 prosent er fast ansatt, at trivselen er svært høy, at samarbeidet mellom arbeidstakere og arbeidsgivere er meget godt, og at arbeidstakerne er godt beskyttet gjennom lover, regler og avtaler. Men det er ikke helt comme il faut å påpeke dette nå, fordi det kan høres ut som om man bagatelliserer problemer knyttet til sosial dumping, mobbing på arbeidsplassen eller løse ansettelsesforhold. 

For det andre bruker de som vil tegne et negativt bilde, ofte en anekdotisk debattform. Man vil gjerne fremheve skandaløse enkelteksempler på hva som skjer i arbeidslivet. Den mest flittig brukte saken nå, er Aleris-saken, enda den overhodet ikke er ferdig behandlet eller konkludert. Denne debattformen skaper en slags asymmetri i diskusjonen, noe som kommer godt frem når man for eksempel studerer de debattene jeg har hatt med Magnus Marsdal og Audun Lysbakken i det siste. 

Men det er noe mystisk med venstresidens engasjement – og også det mystiske er knyttet til minst to forhold.

For det første virker venstresiden nesten bare opptatt av skandaler i privat sektor. Brudd på arbeidsmiljøloven, brudd på andre lover og regler, sløsing, høyt sykefravær eller mange løse og midlertidige ansettelser i offentlig sektor får påfallende lite oppmerksomhet målt mot den oppmerksomheten venstresiden er villig til å gi (potensielle) skandaler i privat sektor. Og i den grad noen er opptatt av skandaler i offentlig sektor, får vi ofte høre at det skyldes New Public Management, altså at staten er blitt for lik det private.

For det andre virker det også som venstresiden ser en annen vei når det dukker opp en potensiell skandale blant deres egne. Det som nå utfolder seg i forbindelse med varselet mot byråd Inga Marte Thorkildsen er, etter min mening, oppsiktsvekkende. Det foreligger et formelt varsel, men fremfor å ta dette alvorlig, slik mediene har for vane, velger Dagsavisen i stedet å sitere en “sentralt plassert kilde”, som kan fortelle oss at dette egentlig bare er en maktkamp og en “drittpakke”. Også Klassekampen (merk navnet) går langt i å tolke dette inn i en maktkamp og antyder at varselet er kommet fordi etaten nekter å gjennomføre ny politikk. Andre aviser slår det stort opp, uten noen form for problematisering, når Inga Marte Thorkildsen prosederer sin egen sak offentlig, og når hennes kollega i byrådet, Tone Tellevik Dahl, forsvarer henne. Det er ikke like stor oppmerksomhet om det tidligere byråder har sagt.

Selv syns jeg dekningen så langt er skandaløs og avslørende både for venstresidens politikere og medier. De tar rett og slett ikke varselet på alvor. De, som i andre sammenhenger er ekstremt opptatt av å beskytte varslere og følge strengt opptrukne prosedyrer for hvordan et varsel skal behandles, bryr seg rett og slett ikke om det nå. I Klassekampen lar de Simon Malkenes, som er én av ca. 15.000 lærere i Osloskolen, og som for tiden visstnok er bosatt i Florø, fortelle oss at dette bare er en maktkamp.

Det er ikke lett å bedømme en varslersak fra utsiden når varslerne er anonyme (som de er i sin fulle rett til å være) og når man ikke har innsyn i hele varselet. Men det normale for pressen og venstresiden, og prinsippet i hele varslerinstituttet, er at man legger til grunn at varslerne er troverdige. Vi vet at det forekommer falske varsler, og at det finnes “bråkmakere” som varsler om forhold som det ikke er grunn til å varsle om, men man kan ikke konkludere med at det er tilfellet før en sak er undersøkt. Selv syns jeg det virker usannsynlig at flere svært erfarne ledere (jeg vet ikke hvor mange, men hele ledergruppen består av 20 personer), som har full innsikt i varslingsinstituttet, og som derfor vet hva de gjør, skulle produsere et falskt varsel mot en byråd. Hva i all verden skulle de oppnå med det?

Noen ser ut til å mene at det dreier seg om hvorvidt Astrid Søgnen skal bli sittende i sin stilling eller ikke. Men det virker helt søkt. Et falskt varsel vil selvsagt ikke kunne hjelpe Søgnen. Hun kan sitte i stillingen til hun blir minst 70 år, hvis hun ønsker det. Dersom utdanningsbyråden, som er hennes arbeidsgiver, mener at hun bør slutte før, må hun ta dette opp med Søgnen og følge vanlige arbeidsrettslige regler. Og spørsmålet er: Har Thorkildsen tatt opp dette med Søgnen? Har noen i mediene spurt Thorkildsen om det?

Dagsavisen, Klassekampen og deres kilder vil også ha oss til å tro at det saken dreier seg om, er en maktkamp mellom politisk ledelse og byråkratiet, det vil si det vi i staten kaller embetsverket. De etterlater inntrykk av at ledelsen i Utdanningsetaten ikke vil innrette seg etter demokratiske spilleregler og “gjennomføre ny politikk”, slik Klassekampen formulerer det. Men også dette burde det være svært lett å finne ut av: Er det gitt noen styringssignaler til Utdanningsetaten, som den ikke har fulgt opp? Inga Marte Thorkildsen etterlater inntrykket av det, men det bør være lett å dokumentere. I vårt system sender man ikke styringssignaler gjennom mediene eller i tilfeldige samtaler. De kommer i lover, vedtak, tildelingsbrev, budsjetter osv. Dermed bør det være en svært smal sak for Thorkildsen og hennes støttespillere å dokumentere sine påstander, noe jeg for øvrig skrev om for lenge siden, da Thorkildsen kom med den samme typen påstander i Morgenbladet. 

Jeg vet av erfaring at man som politiker av og til syns at ting går saktere enn man skulle ønske, men det tror jeg vi alt i alt skal være glade for. Det hender for eksempel at politikere gjerne vil gjøre noe som viser seg å stride mot vedtatte lover og regler, og det kan man selvsagt ikke. Det er på mange måter derfor vi har et uavhengig embetsverk. Det er en del av de berømte institusjonene som skal beskytte oss mot tilfeldige innfall som enhver politiker kan få i sin iver etter å oppnå resultater. Det minner meg om SVs stortingsrepresentant Heikki Holmås, som en gang besværet seg over at UNE ikke tok “politiske signaler”. Men UNEs direktør, Terje Sjeggestad, repliserte helt korrekt at det bare finnes to typer signaler som UNE skal ta, nemlig de som er nedfelt i lov og forskrift. Da Sjeggestad gikk av, ga han oss en leksjon i betydningen av å ha et embetsverk med ryggrad.

For folk som er interessert i forvaltningen, forholdet mellom politisk ledelse og embetsverk og hva som er god ledelse, kommer ikke varselet mot Inga Marte Thorkildsen som noe sjokk – selv om det er ekstremt uvanlig og derfor også svært oppsiktsvekkende. Det har kommet advarsler før, og det er flere som har reagert på hennes arbeidsstil. Fra utsiden har det dessuten vært lett å se at Thorkildsen gang på gang bryter med helt elementære prinsipper for god ledelse. Jeg skrev om det etter at hun deltok i NRK Debatten, og jeg skrev om det etter at hun hadde gitt et intervju til Morgenbladet. Alle jeg snakker med, som arbeider med ledelse og organisasjon, ser det samme, men det har likevel ikke blitt noen sak. Jeg syns det er veldig merkelig.

Og hvor er forresten Raymond Johansen? Hva syns han om den jobben Utdanningsetaten og Osloskolen gjør? Har han tillit til ledelsen i etaten, og har han gitt uttrykk for det? Eller har han tatt noe initiativ til å få avsatt Søgnen?

I den senere tid har det vært en viss debatt om sykelønnsordningen. Venstresiden ønsker ikke å stramme den inn, og viser i stedet til at bedre ledelse kan bidra til å få ned fraværet. Og det er det selvsagt mye i. God ledelse kan lede til veldig mye bra. Dårlig ledelse kan være en katastrofe, både for menneskene i organisasjonen og for ressursbruken. Og hvis det er dårlig lederskap på toppen, kan det ødelegge en hel organisasjon.

Et av de verste scenariene man kan se for seg nå, er at varslerne har en god sak, men at de ikke får en fair behandling, fordi den det er varslet om og hennes (delvis anonyme) støttespillere prosederer saken i full offentlighet og setter igang et spinn som deler av pressen lydig presenterer.

I en tidligere blogg skrev jeg at jeg fryktet at Inge Marte Thorkildsen med sitt helt spesielle lederskap risikerer å rive ned mye mer enn hun greier å bygge opp i Osloskolen. 

I verste fall er det det som skjer nå.

Det skal ikke mye til for å fyre opp likestillingsdebatten i Norge. Frontene kan bli veldig harde, og det er ofte lite rom for nyanser.

Nå sist var det statsminister Erna Solbergs uttalelser om kontantstøtten som skapte reaksjoner. Hun mente at kontantstøtten får en for stor del av skylden for at mange innvandrerkvinner ikke er i jobb. Hun mente at vi også må se på andre årsaker, som for eksempel lave kvalifikasjoner og kultur eller andre støtteordninger, som for eksempel overgangsstønaden. 

Solbergs uttalelser førte til kraftige reaksjoner fra Jonas Gahr Støre og senere Anniken Huitfeldt, som mener at statsministeren “tar feil”, og at hennes uttalelser ikke vil tåle en faktasjekk. 

Det er vel kjent at kontantstøtten har bidratt til at flere kvinner har vært mer hjemme enn de ville vært uten kontantstøtten. Men i de senere år er muligheten for å få kontantstøtte strammet kraftig inn, ikke minst for innvandrere. Problemet er derfor mindre i dag enn det var før. Det kan være gode grunner til å fjerne ordningen likevel, men det virker merkelig å være så skråsikker på at denne ordningen er det eneste hinderet for å få flere innvandrerkvinner i arbeid. Det kan nesten virke som det er for lite å diskutere i norsk politikk når statsministerens forsøk på en mer nyansert årsaksforklaring skaper så sterke reaksjoner.

Forrige gang likestillingsdebatten eksploderte, var da Frp’s stortingsrepresentant Jon Helgheim skrev på Facebook at det var biologiske forskjeller som gjorde at kvinner jobber mer deltid og velger annerledes i arbeidslivet enn menn gjør: “Det kan ikke være stort annet enn kvinners frie valg som forklarer de fleste forskjeller i arbeidslivet.” Og: “Jo mer likestilt et samfunn er, jo mer tradisjonelt velger kvinnene”, sa Helgheim, som viste til at Norge har et ganske kjønnsdelt arbeidsmarked på tross av likestillingen. Helgheim understreket at han er for at kvinner og menn skal ha like rettigheter og muligheter, men at vi skal respektere ulike valg.

Uttalelsene ble møtt med en storm av protester. Likestillingsministeren var “sjokkert”, Unge Høyre-lederen lurte på om det hadde “rablet” for Helgheim, som hun mente har “utrolig gammeldagse fordommer” og er “arrogant”. Anniken Huitfeldt fra Ap mente at Helgheims argumenter minnet om argumentene som ble brukt mot kvinnelig stemmerett. Andre mente at han hadde “dinosaurholdninger” fra 1950-tallet, og at det han sa, bare var “tull” og “tøys”.

Det er i seg selv interessant å merke hvor redde vi er for at det skal vise seg å være forskjeller på kvinner og menn. Akkurat det har jeg skrevet om i Minerva før, og Civita har nylig også publisert en podcast med Harald Eia om temaet.

Men det er også interessant å se hvor harde frontene er og hvor lite interessert man er i en diskusjon om hvorvidt Helgheim kan ha et lite poeng. Har han for eksempel rett i at det er kvinners frie valg som forklarer de fleste forskjellene i arbeidslivet, og at kvinner velger mer tradisjonelt, jo mer likestilt samfunnet er?

Ifølge bredt anlagt forskning, som er omtalt i siste nummer av Weekendavisen, kan det virke som Helgheim har et poeng. Ifølge en undersøkelse som amerikanske og engelske forskere publiserte i tidsskriftet Psychological Science tidligere i år, er det de mest likestilte landene som har de mest kjønnsdelte arbeidsmarkedene, samtidig som tradisjonelle kjønnsrollemønstre trer tydeligst frem der hvor likestillingen er kommet lengst og kvinnene har de beste vilkårene. 

Forskerne kaller det “likestillingsparadokset” og viser til de forventninger man hadde til alle endringene som skjedde i likestillingspolitikken på 1960-og 70-tallet. Man trodde at likestillingen gradvis ville fjerne eller i hvert fall dempe de tradisjonelle kjønnsrollene i samfunnet, mens det motsatte skjedde. Både innenfor utdanning og arbeid, og på andre måter, trådte forskjellene i stedet tydeligere frem. 

Forskerne kan ikke si noe sikkert om årsakene, slik Helgheim gjør når han viser til biologi – men de antyder at de mest likestilte og tryggeste velferdssamfunnene, som f.eks. de nordiske, gir kvinner større muligheter til å velge den utdanningen og de yrkene de har “mest lyst på”. En annen årsak kan være at vi ikke tror vi har noen likestillingsproblemer og derfor er lite oppmerksomme på de sterke kjønnsforskjellene. Et slikt inntrykk kan man få når man f.eks. leser Dagbladets leder i dag, der det hevdes at vi uten kontantstøtten, som vi fikk i 1998, i stedet kunne ha satt “full fart mot et likestilt arbeidsliv”. Den forskningen som Weekendavisen omtaler, tyder ikke på at Dagbladet har rett i at det er så enkelt.

Forskerne spør for øvrig også om hva man kan gjøre for å endre situasjonen, men det virker som i hvert fall én av dem har mye av den samme holdningen som Helgheim har: Det hjelper lite med kampanjer og tiltak. “Jeg tror ikke vi kan ha frihet og samtidig ha et mindre kjønnsdelt arbeidsmarked”, sier han, som viser til at de tidligere kommunistiske landene greide det, men da med tvang.

En annen forsker er litt mer optimistisk og tror at man kan få til noe.

Min personlige oppfatning er at det er mer skadelig at det nesten bare er kvinner i klasserommene enn at det nesten bare er menn i styrerommene. Likevel har kjønnsfordelingen blant styremedlemmer i de store selskapene fått større politisk oppmerksomhet enn kjønnsfordelingen blant lærerne i skolen. Årsaken kan være at vi tror at vi er mer likestilte enn vi egentlig er – eller at vi velger å føre en slags symbolpolitikk, siden det er mye lettere enn å gjøre noe med tunge trender og realiteter. Det er for eksempel veldig mye lettere for politikerne å vedta en lov som ASA-selskapene må rette seg etter enn å rekruttere flere menn til skolen. For selv om både Helgheim og forskerne kan ha viktige poenger, betyr ikke det at vi ikke bør gjøre noe. Forskjellene innad i gruppen menn og innad i gruppen kvinner er ofte mye større enn forskjellene mellom gruppene menn og kvinner. Derfor er det, uansett biologiske eller andre forskjeller, nok av mennesker som kan tenkes å velge utradisjonelt, dersom de oppdager at det er noe å vinne på det.

Ingen har så langt greid å gi en fullgod forklaring på hvorfor de mest likestilte landene i verden på viktige områder har det minst likestilte utdannings- og arbeidslivet. Jon Helgheim fra Fremskrittspartiet prøvde seg på en forklaring, men ble skutt ned i rekordfart. Forskningen som Weekendavisen omtaler, viser at vi kanskje hadde vært tjent med å ta en diskusjon om Helgheims synspunkter og påstander fremfor bare å karakterisere han og uttalelsene hans som det rene idioti.

For en tid tilbake skrev jeg en blogg, der jeg oppfordret journalister og politiske kommentatorer til å ta Rødt mer alvorlig – nå når partiet har fått større oppslutning og mye innflytelse, både i Stortinget og i enkelte kommunestyrer, som f.eks. i bystyret i Oslo.

Det avstedkom en diskusjon med Rødt, og det var muligens også medvirkende til at enkelte kommentatorer og medier skrev kritiske artikler om partiet. Blant de tydeligste var Hanne Skartveit i VG, men også Dagbladets John Olav Egeland og Ola Magnussen Rydje, og Stavanger Aftenblad kom med klar tale. Også andre har deltatt i debatten, som for eksempel Steinar Juel og Bård Larsen i Civita.

Et svært påfallende trekk ved debatten er at Rødt bare svarer i helt generelle vendinger, ofte med absurde påstander om hvilken historisk arv partiet forvalter, men for øvrig unngår å svare konkret på spørsmål om partiets syn på demokrati og økonomi.

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Til tross for dette er det likevel mitt inntrykk at mange registrerer debatten med et skuldertrekk. På sosiale medier, dvs. særlig Twitter, har det haglet med kommentarer om hvor latterlig det er å kritisere Rødt og med påstander om at f.eks. Civita og jeg har skjulte motiver. En vanlig påstand er for eksempel at vi skriver om Rødt for å avlede oppmerksomheten fra høyrepopulismen og Sylvi Listhaug – eller at vi er ubalanserte (og det som mye verre er), fordi vi ikke skjønner at høyrepopulismen i dag er en større fare enn venstrepopulismen. Lars Akerhaug i Minerva er blant dem som, mer eller mindre bevisst, har kommer med påstander om at kritikken av Rødt er en avledningsmanøver, og som mener at kritikken er feilslått. Men Akerhaug treffer ikke. Han er tydeligvis imponert og beroliget av at partiprogrammet til Rødt ikke er like ekstremt som det en gang var. Jeg er blant dem som synes det er oppsiktsvekkende mye autoritært og illiberalt tankegods igjen når vi nå skriver 2018.

Jeg tror for øvrig at de som følger Civitas arbeid, vet hva jeg og mine kolleger mener om høyrepopulismens farer, og at vi kan ha flere tanker i hodet samtidig.

En mer sindig person enn mange av dem man vanligvis finner på Twitter, er Dagsavisens erfarne kommentator Arne Strand. Og det han skrev i sin egen avis i går, er kanskje mer representativt for det mange mener om denne debatten:

“Rødt er ikke lenger det partiet det en gang var. Borte er kommunismen, marxismen og leninismen. For ikke å snakke om stalinismen og Mao. Når kommentatorer i borgerlige medier forsøker å skremme velgerne med Moxnes, er det like dumt som å skremme barn med trollet. Det er bare godt voksne folk som husker Pål Steigan, Sigurd Allern og de andre toppene i ml-bevegelsen på 1970-tallet. Bjørnar Moxnes er etter min mening ikke mer rabulist enn at han kunne ha fått plass i SV eller kanskje til og med på venstresiden i Ap.”

Hvorfor er denne kommentaren interessant?

Den er interessant, fordi den illustrerer en oppsiktsvekkende avpolitisiering og avideologisering av politikken, som nå er blitt helt personifisert – eller amerikanisert, vil kanskje noen si. Moxnes = Rødt, og programmet betyr ingenting. 

For sannheten er jo at det i liten grad er Moxnes som er kritisert og debattert. Det er partiets prinsipprogram og arbeidsprogram som blir kritisert og debattert, og som det stilles viktige spørsmål ved, fordi det er umulig å forstå hva slags samfunn Rødt egentlig ønsker seg. Og Rødt har ikke forlatt sine gamle ‘ismer’, slik Arne Strand skriver. Partiet bygger sin samfunnsforståelse på marxismen og har kommunismen som sitt endelige mål.

Det kan godt være at Moxnes selv er en relativt moderat politiker som kunne funnet seg til rette i både SV og Arbeiderpartiet. Men betyr det at Moxnes selv ikke egentlig mener det som står i prinsipprogrammet? Hva er i så fall årsaken til at Moxnes ikke vinner frem i sitt eget parti? Hvorfor har Steigans og Allerns meningsfeller fortsatt flertall i partiet? Og hvis Moxnes egentlig står for noe annet enn det som står i partiprogrammet, hvorfor sier han det ikke? 

Strands kommentar er også interessant, hvis den får konsekvenser for vurderingen av andre partier. Vanligvis blir jo partiprogrammer tatt på alvor. Det må være en grunn til at journalister følger programprosessene i partiene så nøye og er så opptatt av hva de vedtar på landsmøtene sine. Man kan kanskje si at det er litt mer interessant å følge med på hva de store partiene mener – men mitt inntrykk er at det også er stor oppmerksomhet om programmene til partier som innimellom vaker rundt sperregrensen, som f.eks. Venstre, KrF og SV. 

Så hvis ikke det betyr noe at Rødt på viktige områder har et illiberalt og autoritært program, kan det umulig bety noe at andre partier programfester noe rart eller dristig. En sjarmerende partileder, som kanskje til og med egentlig mener noe annet, holder jo i massevis for å bortforklare et program. Spørsmålet er likevel om det overhodet er tenkelig at et høyreparti med et autoritært og illiberalt program ville blitt behandlet på samme måte som Rødt av for eksempel Arne Strand? Jeg tror ikke det.

I den grad Arne Strand kan sies å representere sosialdemokratiet i Norge, er for øvrig kommentaren hans et interessant tegn på at sosialdemokrater nå ser mye mer avslappet på Rødt enn de gjorde for bare kort tid siden.

Jeg må, alt oppsummert, si at jeg syns at den holdningen til politikk, som diskusjonen om Rødt avdekker, både er oppsiktsvekkende og paradoksal. Mange beklager seg i vår tid – med rette – over at de politiske partiene er redusert til kampanjeorganisasjoner, over sterke populistiske bevegelser og over politikere som ikke tar politikk alvorlig. Trump er selvsagt det fremste eksemplet, men også her hjemme kan det virke som enkelte politikere ikke er så nøye med sannheten – eller med alvoret i politikken. Men slike beklagelser kommer i et underlig lys når ikke engang partiprogrammer blir tatt på alvor.

Såvidt jeg har oppfattet, skal Rødt revidere sitt prinsipprogram i 2019, og jeg antar det skjer på partiets landsmøte. Mitt tips er at Moxnes da vinner større oppslutning om sitt syn enn han gjorde i 2014.

La oss håpe at partiet da kvitter seg med alt illiberalt, autoritært og ekstremt tankegods.