I dag morges var Jens Stoltenberg og Erna Solberg i NRKs Politisk kvarter.

Ett av temaene som ble diskutert, var handlingsregelen.

Påstanden fra Stoltenberg er at Regjeringen følger handlingsregelen, og at Høyre har gjort det til nå – men at Høyre nå er på en glideflukt når partiet vil samarbeide med FrP, fordi FrP ikke vil følge handlingsregelen og dermed setter landets økonomi i fare.

Påstanden fra Solberg er at Regjeringen allerede bryter handlingsregelen, at det tross alt er positivt at FrP nærmer seg Høyre og de andre partiene i synet på handlingsregelens faktiske innhold, og at Høyre aldri vil føre en uansvarlig økonomisk politikk, men snarere gjøre mer enn Regjeringen for å følge handlingsregelen slik den egentlig er.

En del av uenigheten mellom Solberg og Stoltenberg burde være lett å oppklare. Men ettersom det er liten tradisjon i norsk journalistikk for avgjøre slike dueller ved at pressen selv avdekker fakta, kan vi regne med at debatten vil bølge videre. Mitt tips er at dette vil være et kjernepunkt i Arbeiderpartiets og særlig statsministerens angrep på Høyre og de borgerlige partiene i valgkampen. Handlingsregelen er ikke akkurat en del av skaperverket, men den vil nok gradvis bli en del av “den norske modellen”.

For Arbeiderpartiet er det ikke viktig å ha en reell diskusjon om handlingsregelen, måten Regjeringen følger – eller ikke følger – den på, eller om det kan tenkes andre, like gode regler. Det siste ble tydelig bl.a. da statsministeren på en nærmest brutal måte avviste Norges Bank-sjefens forslag til en revisjon av regelen. Regjeringens avvisning av forslaget skyldtes neppe hensynet til økonomien, men hensynet til valgkampen. Arbeiderpartiet har simpelthen interesse av at velgernes inntrykk er at Regjeringen følger handlingsregelen til punkt og prikke og dermed trygger norsk økonomi – mens de borgerlige partiene vil gamble med regelen og dermed sette norsk økonomi over styr.

Men har Stoltenberg rett?

Norske regjeringer har mer å rutte med enn alle andre regjeringer. For andre regjeringer er det skatteinntektene som setter grensen for hvor mye de kan bruke. Den norske regjeringen har mange titalls milliarder kroner mer å rutte med hvert år pga petroleumsvirksomheten – i 2012 anslagsvis 150 milliarder kroner ekstra eller ca. 15 prosent av det totale budsjettet. Alle regjeringer har til nå brukt litt mer hvert år, bl.a. pga vekst i økonomien, men under Stoltenberg II-regjeringen har det vært spesielt mye mer å rutte med, selv om den har holdt seg innenfor handlingsregelens grenser.

Jeg tror de fleste har oppdaget at handlingsregelen er en regel for hvor mye penger vi kan bruke. Færre vet nok at det også er en regel for hva vi skal bruke pengene til. Alle har hørt om fire prosent-regelen (og at dette tallet kan være litt høyere og litt lavere det enkelte år, avhengig av konjunkturene), men færre vet hva de fire prosentene skal brukes til.

Da handlingsregelen ble vedtatt, var alle partier enige om at det ekstra handlingsrommet som petroleumsinntektene ville gi, skulle prioriteres til å øke vekstevnen i norsk økonomi. Konkret pekte alle partiene på at prioriterte områder burde være

a) vekstfremmende skattelettelser,

b) infrastruktur, og

c) forskning og utdanning.

Er dette en regel den nåværende regjering følger?

Svaret er nei, og det hører man igrunnen når Stoltenberg snakker om det. Han påstår ikke at Regjeringen følger denne delen av handlingsregelen – han bare sier at Regjeringen gjør mye som er riktig og viktig når det f.eks. gjelder forskning og samferdsel. Det kan det selvsagt være noe i, men det har ingenting med selve den diskusjonen å gjøre, som Stoltenberg ellers ser seg veldig tjent med – om hvem som er flinkest til å følge handlingsregelen. Regjeringen har muligens vært flink til å følge en del av regelen, men dårlig til å følge den andre delen av regelen.

La meg ta det punkt for punkt:

Handlingsregelen tilsier at Regjeringen skal bruke deler av det økte handlingsrommet til “vekstfremmende skattelettelser”.Det har ikke skjedd. Stoltenberg I-regjeringen foreslo faktisk å bruke halvparten av handlingsrommet til “vekstfremmende skattelettelser”, og det har, logisk nok, i hvert fall ikke skjedd. I stedet har de rødgrønne låst fast skattenivået på 2004-nivå, hvilket har medført en skatteøkning på fem – seks milliarder kroner siden de overtok.

Handlingsregelen tilsier også at deler av handlingsrommet skal brukes til infrastruktur (les: samferdsel), forskning og utdanning. Heller ikke dette er noe Stoltenberg II-regjeringen har fulgt opp. Ifølge NHO, som har regnet på det for perioden 2005 – 2010, er det “liten overensstemmelse med de opprinnelige intensjonene” i handlingsregelen. Funnet er at kun fire prosent av handlingsrommet i denne perioden var prioritert til mersatsing til forskning, utdanning og samferdsel. Dette står i klar kontrakst til Bondevik II-regjeringens prioriteringer, der kun 13 prosent ikke gikk til de konkrete målene i handlingsregelen. Mer om dette kan for øvrig leses her:  http://www.civita.no/assets/2011/03/1631-civita-notat-5-2011. pdf.

Heller ikke 2012-budsjettet følger opp handlingsregelens konkrete intensjoner. Det er nullvekst til forskning, Fondet for forskning og innovasjon er lagt ned, og gaveforsterkningsordningen er avviklet. På samferdelsområdet står det noe bedre til i 2012.

Så for å oppsummere: Både Arbeiderpartiet og Høyre kan nok skryte av at de følger intensjonen i handlingsregelen om hvor mye vi kan bruke. Men bare Høyre kan påstå at partiet – i regjering – også fulgte intensjonen om hva man skulle bruke pengene til.

Fremskrittspartiets forslag til ny handlingsregel inneholder i hvert fall to positive elementer for dem som er opptatt av å forsvare handlingsregelen: FrP erkjenner at det er grenser for hvor mye penger som kan brukes. Og FrP vil gjerne prioritere investeringer som styrker vekstevnen i norsk økonomi, herunder de formålene som handlingsregelen var ment å ivareta. Også Senterpartiet ønsker å diskutere tiltak som kan prioritere investeringer i samferdsel høyere.

Fremskrittspartiets forslag til ny handlingsregel er ikke et ferdig forslag til regel (slik jeg leser den), og den blir ikke realisert slik den er. Men det er en tilnærming til de andre partiene, og det fortjener partiet anerkjennelse for. Samtidig er det på tide å forlate forestillingen om at Arbeiderpartiet og de rødgrønne er de eneste som evner å følge handlingsregelen. Så langt er det faktisk Bondevik II-regjeringen som har greid det best.

Formålet med handlingsregelen er todelt: Den skal sikre at petroleumsinntektene også kommer fremtidige generasjoner til nytte, og den skal sikre en stabil og fornuftig innfasing av petroleumsinntektene, slik at vi unngår press i økonomien.

Ettersom Regjeringen allerede har brutt regelen, må det være mulig for å alle parter å føre en edruelig debatt om hvordan man kan gjøre det bedre. I en slik diskusjon bør også Norges Bank-sjefen ønskes velkommen.

Det gir mening å ha en god handlingsregel å forholde seg til. Slik Stoltenberg nå fører debatten, fremstår handlingsregelen mer som et mantra.

De fire borgerlige partilederne har for tiden de samme tre målene for valget i 2013:

* De ønsker å skifte ut den nåværende regjering.

* De ønsker en regjering der deres eget parti er med.

* De ønsker at partiet deres skal bli størst mulig.

Å nå alle disse målene samtidig er lettere sagt enn gjort. Utfordringen er, kort fortalt, at det som skal til for å nå ett av målene, kan gjøre det vanskeligere å nå et annet. For partilederne er derfor dette en øvelse i strategi og godt lederskap.

Høyre har det for tiden lettest. Alle de andre partiene vil gjerne samarbeide med Høyre, som dessuten flyr høyt på meningsmålingene og derfor også regner med å ha den mest sannsynlige statsministerkandidaten. Høyres holdning til det borgerlige samarbeidet er dessuten forlengst avklart. Partiet vil, nå som i 2009, gjerne samarbeide med alle de tre andre partiene – og gjerne i regjering.

Likevel blir det feil å legge til grunn at disse avklaringene har kommet gratis i Høyre. Det er relativt kort tid siden partiets oppslutning var meget lav, og partilederen var lite populær. Høyre har dessuten, inntil relativt nylig, vært dypt splittet i synet på hvorvidt man ville samarbeide med FrP i regjering. Under Erna Solbergs ledelse er det gradvis blitt stor oppslutning om at et samarbeid med FrP er mulig og nødvendig – og for mange også ønskelig. En av de siste og mest gjenstridige Høyre-profilene som sluttet seg til dette synet, var Kåre Willoch.

I Venstre har oppgaven frem mot det siste landsmøtet vært vanskeligere. Skulle partiet ha håp om å få skiftet ut den nåværende regjeringen og selv komme i regjering, måtte det skje et fundamentalt skifte i partiets strategi. Og under Trine Skei Grandes ledelse er det dette som har skjedd: Etter at Venstre i 2009 garanterte at det aldri ville bidra til å slippe FrP inn i regjering, garanterer Ventre nå at det vil samarbeide med FrP om å skaffe landet en ny, borgerlig regjering.

Det skjedde naturligvis ting på Venstres landsmøte som markerte avstand til de andre borgerlige partiene, særlig FrP. I Trine Skei Grandes tale ble det lagt vekt på flere viktige Venstre-saker, som både Høyre og FrP er uenig i. Det er også klart at Venstre har gitt uttrykk for at partiet foretrekker en regjering bestående av Høyre, Venstre og KrF –  uten FrP.

Det overveldende inntrykket som sitter igjen etter Ventres landsmøte, er imidlertid et svært viktig skifte av strategi: Venstre garanterer at et borgerlig flertall skal gi borgerlig regjering. Venstre garanterer at partiet vil gå inn for at alle de fire partiene skal forhandle, dersom det blir borgerlig flertall. Venstre vil gjerne komme i en regjering med Høyre og KrF, men sier også at partiet kan støtte en regjering der FrP er med – og partiet utelukker ikke at det også kan sitte i regjering med FrP.

Dette er godt gjort av Skei Grande og gledelig for dem som ønsker borgerlig samarbeid. Det er dessuten verdt å merke seg at det mindretallet på Venstres landsmøte som ikke ville gå så langt, var ganske lite – og at det også var et mindretall som ville gå lenger.

I Kristelig Folkeparti står Knut Arild Hareide overfor en oppgave som er like vanskelig, dersom han ønsker å nå samme konklusjon. Hvorvidt det blir resultatet, vet vi antagelig mer om i september, da KrF tar sikte på å avklare sitt syn.

I helgen som kommer, har Fremskrittspartiet landsmøte. At partiet vil markere sine egne saker, også der partiet er uenig med de andre borgerlige partiene, er helt naturlig. Det som er mer interessant, er hvilket overveldende inntrykk landsmøtet vil gi når det gjelder borgerlig samarbeid. Vil også FrP strekke ut en hånd, slik Venstre nylig har gjort – og hvordan skal i så fall FrP gjøre det?

Jeg ser i hvert fall to muligheter for at også FrP og Siv Jensen med dette landsmøtet kan gå ett skritt til i retning et borgerlig samarbeid:

* Partiet kan forlate sin strategi om at det er uaktuelt for FrP å støtte en regjering av Høyre, KrF og Venstre. Dette ville, etter min mening, betydd lite i praksis, men det kunne vært symbolsk viktig – fordi det kunne skapt en form for symmetri og “solidaritet” på borgerlig side – der alle partier hadde samme strategi. Forutsetningen er at også Høyre uttrykte seg slik, selv om mange sikkert ville mene at det ville være anstaltmakeri, ettersom alle partier gjerne ser Høyre i regjering.

Jeg tror imidlertid ikke dette kommer til å skje i FrP – i hvert fall ikke nå. Siv Jensen er allerede forut for landsmøtet krystallklar på at hun vil fortsette å gi den samme beskjeden: FrP vil ikke støtte en regjering der partiet ikke selv er med. Om det er et standpunkt FrP vil kunne revurdere siden, vil bare tiden vise.

* Det andre partiet kan gjøre, er å justere retorikken sin og, i hvert fall i sitt stille sinn, anerkjenne den svært positive utviklingen som nylig har skjedd i Venstre og tidligere i Høyre. Dette er tross alt en betydelig seier for FrP.

SIv Jensen er opptatt av å understreke hvor upopulær Bondevik II-regjeringen var, og hvordan denne regjeringen drev med “kraftfull avvisning” av FrP. Det er lett å forstå hvorfor Siv Jensen gjør dette, men jeg tror ikke det er så klokt. Jeg tror hun undervurderer virkningen av hele tiden å snakke ned sine fremtidige samarbeidspartnere, og jeg tror hun undervurderer forskjellen på å samarbeide med Carl I Hagens Fremskrittsparti og Siv Jensens Fremskrittsparti – hvilket er ment som et kompliment. Som medlem av Bondevik II-regjeringen kjenner jeg meg for øvrig ikke helt igjen; jeg samarbeidet med FrP hele tiden.

Først neste år får vi endelig svar på hvor stor den politiske avstanden vil være mellom de borgerlige partiene, for da skal de vedta sine stortingsvalgprogram. Men også den retoriske avstanden har betydning, og den kan man gjøre noe med nå.

Det er tre mulige utfall av FrPs landsmøte når det gjelder partiets holdning til borgerlig samarbeid: Økt konfliktnivå, redusert konfliktnivå – eller status quo. I lys av at Venstres landsmøte tross alt sendte ut langt mer positive signaler enn før, hadde det vært ønskelig at det også skjedde fra FrPs landsmøte.

I FrPs tilfelle tror jeg det best og mest realistisk kan skje gjennom en noe mer forsonende og positiv retorikk.

Det er ikke sikkert det oppildner partifellene så mye.

Men det kan gjøre det lettere å komme i regjering.

Arbeiderpartiet tar nå et nytt oppgjør med seg selv i skolepolitikken.

Trond Giske, som leder en gruppe som skal “snekre” ny kunnskapspolitikk for Arbeiderpartiet før stortingsvalget i 2013, sier til Aftenposten at  “Arbeiderpartiet har vært for lite tydelige på at vi også heier på de flnke”. “Noen har fremstilt det som om vi elsker gjennomsnittseleven. Det er et vrengebilde. Men vi må bli klarere på at vi også vil dyrke de som har ekstraordinære talenter”. 

Det skal bli interessant å se hva som kommer ut av Arbeiderpartiets nye selvoppgjør. Det er nemlig ikke det første oppgjøret som finner sted på venstresiden.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Allerede i 2006 sa Anniken Huitfeldt, som da var Arbeiderpartiets skolepolitiske talsperson, at Arbeiderpartiet måtte ta et oppgjør med sin egen skolepolitikk. “Vi har gjort noen feil i likhetens navn“, sa Huitfeldt. “Vi har nedprioritert betydningen av kunnskap. VI har i altfor stor grad godtatt at det ikke er så farlig at noen faller helt av…”

Huitfeldt ramset opp fem feil som Arbeiderpartiet hadde gjort, og tok deretter et “kraftfullt oppgjør” med et tankegods som hadde hatt gode levekår i partiet : “Når en av fem leser dårlig, går det ikke an å unnskylde det med at han er jo så sosialt integrert og deltar i gymmen. Alle trenger grunnleggende ferdigheter”, begynte Huitfeldt, før hun fortsatte med en omtale av de andre fire feilene som Ap hadde gjort.

Også i SV har det vært mange selvoppgjør. Et av de største sto tidligere kunnskapsminister Øystein Djupedal for, da han i 2007 uttalte at SV rett og slett hadde “valgt feil” i skolepolitikken. “SV har nok til tider tatt litt for lett på dette med kunnskap. Vi har kommet til en kollektiv erkjennelse om at vi har valgt feil ved ikke å stille krav. Barn må lære å lese…. SV har ikke prioritert krav til at elevene tilegner seg kunnskap i norsk, matte og engelsk.”

I Bård Vegar Solhjells bok, som kom ut ifjor, oppsummeres det siste tiåret ganske greit: “For eit tiår sidan var det valkamp med skule høgt på dagsordenen. Medan den faglege debatten om skulen på det tidspunktet var innhaldsorientert, var den politiske debatten framleis dominert av kvantitet. Pengar, talet på lærarar og oppussing av skolebygg. Viktige spørsmål alt i hop, men det skugga også for ein minst like viktig innhaldsdebatt: Kva verdiar og innhald skal prege skulekvardagen? Korleis lærer elevane det dei treng? Og kva er det? I perioden fra 2001 og framover overtok innnhaldsdebatten totalt, drive fram mellom anna av meir kunnskap om innhaldet i skulen. Venstresida var ikkje førebudd på denne debatten, medan høgresida var budd og handterte den godt. Inntrykket av at høgresida var oppteken av kvalitet og venstresida av kvantitet, fekk feste seg.”

Statsminister Jens Stoltenberg var også sent ute. Han “kom ut av skapet” i nyttårstalen i 2008, da også han omsider hadde skjønt at noe hadde gått galt i norsk skole.Siden har han imidlertid snakket lite om skolen.

Skal man forstå hvorfor venstresiden stadig tar disse oppgjørene med seg selv, må man bl.a. lese meningsmålinger. Trond Giske, f.eks., viser til at det nå er Høyre som har størst troverdighet i skolepolitikken, men at Ap gjerne vil “ta førsteplassen tilbake”.

Men skal man forstå hva som skal til for at selvoppgjørene skal få reell betydning og ikke bare være en retorisk øvelse, må man forstå den nære skolehistorien.

Jeg anbefaler i den forbindelse en klassiker, nemlig Kaare Skagens foredrag om “Skolen – venstresidens fiasko?” – her gjengitt i en kortversjon i Klassekampen.

Det er forståelig at mennesker som vet lite om politikk og samfunnsliv, synes at kommunikasjonsfaget eller fenomenet lobbyisme kan virke litt mystisk.

Jeg syns det er mer mystisk at tidligere og nåværende stortingspresidenter, politikere og journalister lager så mye ståhei om kommunikasjonsbransjen generelt og om eks-politikere i bransjen spesielt.

Etter min mening er kritikken mot bl.a. First House dels basert på gale oppfatninger om hva disse selskapene gjør, dels er det en (bekvem?) avsporing fra andre og langt mer interessante forhold, hvis man er interessert i avsløre uheldig eller illegitim makt(mis)bruk.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Kommunikasjonsbransjen er ikke ny, og den er selvsagt ikke – per se – en illegitim, unødvendig eller “farlig” bransje. Det er tvert om naturlig at det blir et økende behov for kommunikasjonstjenester i et samfunn der kommunikasjon både blir viktigere og ofte vanskeligere.

Det er heller ikke unaturlig eller per definisjon uheldig at det bedrives lobbyvirksomhet i et demokrati – snarere tvert om. Å drive lobbyvirksomhet betyr å forsøke å påvirke politikere og beslutningstakere utenom valg gjennom direkte kontakt, og det må selvsagt være lov. Men hvem er det som gjør det?

Generelt kan vi skille mellom tre typer lobbyister: Det er de som taler på vegne av seg selv (f.eks. en bedrift eller en person som vil fremme sin sak) – de som taler på vegne av en interesseorganisasjon (dvs. ansatte og tillitsvalgte i slike organisasjoner) – og de som taler på vegne av en klient (dvs. kommunikasjonsselskaper, advokater o.l.).

I Norge er det først og fremst interesseorganisasjonene som driver lobbyvirksomhet, mens kommunikasjonsbransjen nesten ikke gjør det. I USA, som Thorbjørn Jagland underlig nok viste til da han skulle advare mot First House-fenomenet, er det mange profesjonelle lobbyister som fremmer sine klienters sak overfor politikerne. I Norge er det LO, NHO, Unio, Bondelaget og Norges Idrettsforbund som er lobbyister, og som fremmer sine medlemmers interesser overfor politikerne. Det finnes hundrevis av slike organisasjoner i Norge, og skulle kommunikasjonsbransjen dukke opp på Stortinget, ville det nok helst skjedd i regi av Kommunikasjonsforeningen.

Noen av de enkeltbedriftene eller interesseorganisasjonene som bedriver lobbyvirksomhet, har nok på forhånd fått hjelp og råd fra First House eller et av de andre kommunikasjonsbyråene. Spørsmålet er hva som er galt med det? Også staten kjøper kommunikasjonstjenester av byråene, slik vi også kjøper tjenester fra regnskapsbyråer, advokater og arkitekter. For en stortingspresident virker sikkert rådene latterlig enkle, men det forteller nok mer om hvor kompleks politikken og styringssystemet vårt er blitt og hvor stor avstand det kan være mellom de som “kan systemet” og er “innenfor” og de som står utenfor og ikke vet hvordan de best kan forsøke å påvirke politikere.

I den grad kommunikasjonsbyråene en sjelden gang opptrer selv, på vegne av en klient, er det policy i bransjen å oppgi hvem de opptrer på vegne av.

Jeg tror likevel at denne typen arbeid tross alt utgir en liten del av kommunikasjonsbyråenes hverdag. De fleste oppdrag er antagelig av en annen art, og mange av dem er antagelig nokså prosaiske, spesielt for poltikere, som selv er profesjonelle kommunikatører.

Men: Selv om det ikke er kommunikasjonsbransjen som driver lobbyvirksomhet i Norge, er det nok likevel riktig å si at lobbyaktiviteten er økende – og altså da særlig i regi av interesseorganisasjonene. Jeg tror det er flere grunner til det, som politikerne kanskje heller bør interessere seg for:

* Demokrati handler ikke bare om å avlegge stemme hvert fjerde år – men om retten til å være med å påvirke beslutninger også mellom valg.

* Partiene er veldig lukket. Under to prosent av befolkningen er med på å bestemme hvem som stiller til valg i Norge. Innslaget av “innavl”, karrierepolitikere, profesjonalisering og statlig finansiering av partiene skaper større avstand til velgerne.

* Bedrifter og organisasjoner stemmer ikke, men har sine egne interesser, som de gjerne vil gjøre gjeldende.

* All skaperkraft sitter ikke i departementene eller i Stortinget. Selv ikke politikere overskuer alle virkninger og bivirkninger av et gitt forslag – eller mangel på forslag.

* Høringsdemokratiet utelukker mange. Skal man f.eks. gjennomføre en høring om hvorvidt russefeiringen bør legges før eller etter eksamen, er det ingen måte å høre foreldrene på, for de har ingen organisasjon.

* Mulighetene til å påvirke er større, bl.a. fordi man kan sende epost direkte til politikerne.

Veldig mye av den lobbyvirksomheten politikerne utsettes for, er helt ufarlig. Mye er positivt – men det kan nok også være slitsomt, fordi det er enormt mange som henvender seg. Men ofte får de nyttig informasjon, som kan brukes i behandlingen av en sak.

Når blir så denne typen virksomhet farlig, illegitim eller uheldig?

Den blir først og fremst farlig dersom lobbyvirksomheten er skjult – og dersom politikere lar seg lokke, presse eller true til å innta standpunkter de ellers ikke ville tatt. Skjer dette samtidig som det begås lov- og regelbrudd, har man overskredet en ny grense – som jeg imidlertid ikke går nærmere inn på her.

Hvis man virkelig er opptatt av slik skjult påvirkning, som kan føre til at politikere føler seg lokket, presset eller truet til å innta andre standpunkter, som kanskje fremmer særinteresser på bekostning av fellesinteresser, tror jeg man skal lete helt andre steder enn i kommunikasjonsbransjen. Etter min mening bør man da særlig lete to steder:

For det første bør man lete der det er tette organisasatoriske og/eller finansielle bånd mellom sterke interesseorganisasjoner og bestemte partier. Ett eksempel er relasjonen mellom LO og Ap – en annen er antagelig mellom Senterpartiet og landsbruksinteressene.

For det annet bør man lete der det er kompakte og tette faglige bånd mellom departementer, direktorater og fagmiljøer på den ene siden – og interesseorganisasjoner på den annen. Utdanningsdepartementet, utdanningsbyråkratiet og lærerorganisasjonene har nok i mange år vært et eksempel på et slikt “jerntriangel”, men det finnes flere. Det er jo et merkelig fenomen i Norge at ledere for rene interesseorganisasjoner for f.eks. lærere, politifolk og sykepleiere, ofte opptrer som eksperter og “dommere” i den politiske debatten som vedrører dem selv.

Et særlig spørsmål som har vært reist i tilknytning til kommunikasjonsbransjen, er om det er uheldig eller illegitimt at eks-politikere og embetsmenn jobber i bransjen. Også det er et underlig spørsmål, fordi svaret egentlig er nokså enkelt.

Tidligere politikere kan selvsagt ikke ha yrkesforbud, og det er ikke ønskelig at alle er livstidspolitikere. De må i utgangspunktet kunne ta seg en hvilken som helst jobb, og det er i utgangspunktet også positivt at de pendler mellom politikk og arbeidsliv.

Men slike overganger kan i visse tilfeller være vanskelige, slik det også er ellers i arbeidslivet. Derfor er det av og til greit med regler for hvordan slike overganger skal skje. Det gjelder i mange vanlige yrker, og det bør også gjelde statsråder. Slike regler kan dreie seg om karantene, om taushetsplikt, om saksforbud osv – der hensikten er å beskytte den interne informasjonen man sitter på, beskytte forretningshemmeligheter og å beskytte omdømmet og tilliten til f.eks. statsrådsgjerningen.

Slike regler finnes allerede, og jeg tror de er strenge nok. Men hvis stortingspresidenten eller andre mener at de bør gjøres enda strengere, står han selvsagt fritt til å fremme forslag om det.

Jeg syns det hadde vært mer fair om de gjorde det – fremfor bare å utstede moralske dommer over fritidspolitikere eller tidligere heltidspolitikere som har valgt å ta en jobb i en bransje de tross alt har noe å tilføre.

Politikere og eks-politikere besitter en type samfunnskunnskap som svært mange mennesker ikke har. Det er positivt om de deler den med flere, så lenge de gjør det i de ryddige formene jeg her har skissert.

I november ifjor skrev jeg et blogginnlegg om bevegelsene på borgerlig side.

Når jeg leser denne bloggen nå, er det igrunnen bare å slå fast at det er gått omtrent slik jeg spådde. De borgerlige partiene nærmer seg hverandre og en situasjon der de kan slå fast at de vil samarbeide, dersom de vinner valget i 2013.

For Høyres del har det lenge vært klart. Høyre ønsker å samarbeide med både KrF, Venstre og FrP – og gjerne i regjering.

FrP ønsker det samme.

Venstre vil ta endelig standpunkt i forbindelse med landsmøtet i midten av april, men siden Trine Skei Grande allerede har kommet med en løypemelding, vet vi omtrent hvor det bærer: Venstre vil høyst sannsynlig kunne garantere at et borgerlig flertall skal gi borgerlig regjering, og at de vil forhandle med alle de tre andre partiene, dersom de vinner valget. Dette standpunktet er også omtalt som “Oslo-modellen”, dvs. måten de borgerlige partiene i Oslo har samarbeidet og forholdt seg til hverandre på. 

KrF har signalisert at partiet høyst sannsynlig vil fremskynde sin avklaring når Venstre har kommet med sin, og da ligger det an til at partiet kan ta en beslutning i september. Jeg tror det er sannsynlig at KrF vil velge samme løsning som Venstre: Blir det borgerlig flertall, blir det borgerlig regjering – og alle fire partier kan forhandle med hverandre.

Ingen av partiene kan garantere nøyaktig hva forhandlingene fører til – det er jo derfor man forhandler. Spørsmålet er om noen av partiene på forhånd – altså forut for valget og forhandlingene – vil utelukke noen mulige regjeringsalternativer.

Pr i dag sier både Venstre og KrF at de finner det lite sannsynlig at de kommer til å regjere sammen med FrP, men de utelukker det ikke fullstendig. Jeg tror det er en klok strategi, bl.a. fordi det gir større handlingsrom til bl.a. å håndtere uforutsette hendelser frem mot og etter valget.

Et annet spennende punkt er hva partiene vil si om muligheten for å bli et støtteparti for en borgerlig regjering de ikke selv er med i. Venstre har – i tråd med prinsippet om at borgerlig flertall skal gi borgerlig regjering – åpnet for å bli støtteparti for en regjering med FrP og uten Venstre, og dette vil også KrF måtte vurdere. Jokeren her er FrP, som så langt ikke ser ut til å ville endre sitt standpunkt, som er at de ikke vil være støtteparti for en regjering de ikke selv er medlem av.

Skal det skapes balanse og symmetri på borgerlig side, bør kanskje alle fire partier erklære det samme som Venstre ser ut til å falle ned på – nemlig at de vil kunne støtte en borgerlig regjering de ikke selv er med i.

I september er det ett år igjen til valget. Hvis det allerede da foreligger en avklaring av samarbeidssituasjonen på borgerlig side i tråd med det jeg her har skissert, er det en utmerket plattform for valgkampen som skal komme. I så fall kan det også være på tide å diskutere noen kjøreregler for det videre samarbeidet.

Både de rødgrønne partiene og mediene vil være kontinuerlig opptatt av å så splid mellom de fire borgerlige (eller ikke-sosialistiske) partiene. Skal de fire partiene unngå at det er dette som setter dagsorden, bør de sammen finne frem til noen enkle kjøreregler. Noen slike kjøreregler kan være disse:

* De bør fortsette det konstruktive samarbeidet i stortingskomiteene – om saker og substans. Vi hører ikke så mye om det når vi har flertallsregjering, men faktum er at de borgerlige partiene i betydelig grad nærmer seg hverandre politisk gjennom det praktiske arbeidet som skjer i Stortinget. Dette vil også lette forhandlingene som eventuelt skal skje etter valget.

* De bør gradvis dempe trangen til å markere seg selv på bekostning av sine samarbeidspartnere på borgerlig side – og konsentrere seg om å presentere en alternativ politikk til den rødgrønne. Det er fullt forståelig at Venstre vil markere avstand til FrPs innvandringspolitikk, at KrF vil markere avstand til Høyres verdipolitikk, og at FrP og Høyre vil markere avstand til den andres syn på handlingsregelen. Men når vi nærmer oss valget, er neppe dette oppskriften på borgerlig valgseier. Da gjelder det å markere avstand til den regjeringen man vil skifte ut.

* De bør unngå å komme med nedsettende karakteristikker av hverandre – og kanskje endog omtale hverandre i respektfulle og, av og til, entusiastiske ordelag, i hvert fall når det er grunnlag for det. Og det er det sikkert av og til, siden man tross alt er i stand til å samarbeide med hverandre.

* De bør unngå å overdrive problemene med å bli enige og å inngå kompromisser i saker de er uenige om. Den politiske historien er full av “utrolige” kompromisser og samarbeidskonstellasjoner vi ikke trodde kunne bli mulig. Det er ikke så mange år siden et regjeringssamarbeid mellom SV og Ap virket helt umulig, men det lot seg gjøre. Slik vil det også være på borgerlig side: Hvis man vil finne løsninger, finner man løsninger. Det er selvsagt vanskelig på forhånd å si hvor disse løsningene skal ligge – og alle vil gjerne beholde en god forhandlingsposisjon – men å si at “alle må gi og ta” bør ikke være vanskelig.

* Om det blir nødvendig å avklare noen vanskelige saker eller standpunkter før valget, gjenstår å se. Det avhenger mye av den politiske debatten og hvordan den utvikler seg. Det er ikke nødvendigvis nødvendig, men det kan bli nødvendig – og det bør partiene være mentalt forberedt på.

* De borgerlige partiene bør også ta sine forholdsregler mot pressen og unngå å bli viklet inn i unødige misforståelser, som på utsiden ser ut som krangler og uenighet. Slikt skjer, hvis man f.eks tar pressens gjengivelse av hva andre har sagt for god fisk. Sjekk alltid med kilden selv, lærte jeg av faren min – og det er en god regel.

* Til slutt gjelder det å utvikle god politikk. Det vil partiene, hver for seg, gjøre i forbindelse med programprosessene. Men noen saker bør utredes i detalj, slik at de kan iverksettes raskt. Dessuten må man tenke over hva som kan være geniune fellesprosjekter og ikke bare kompromisser som innebærer at du får A, hvis jeg får B, noe som i verste fall kan fremstå som en sprikende politikk.

De borgerlige partiene ligger til sammen fortsatt godt an på meningsmålingene. Mange vil stemme på dem, både fordi de foretrekker disse partiene, men nok også fordi mange mener det trengs en utlufting i regjeringskontorene. Når vi ikke lenger diskuterer politikk – men nesten bare skandaler – er det antagelig på tide.

Men borgerlig valgseier blir ingen walkover.

De borgerlige partiene må vinne velgerne, ha en god politikk og vise evne til å gjennomføre politikken.

I dag lanserte Civita – i samarbeid med Tekna, Nordea, NHO, Abelia, NCE Systems Engineering, Telenor og Aftenposten – studiekvalitet.no. På frokostmøtet i morges ble det i den forbindelse en engasjert debatt om kvalitet i høyere utdanning, om hva kvalitet er og om det kan måles.  Hvorfor skal vi egentlig være opptatt av kvalitet i utdanning og i forskning?

Dette har jeg holdt mange foredrag om, og her er utdrag fra ett av dem, som jeg holdt i 2003:

De aller fleste vil være tilhengere av et høyt kunnskapsnivå og stille seg bak alle forslag om å forbedre norsk forskning og utdanning. Men et av problemene med den såkalte kvalitetsdebatten i Norge, er at den ofte ender opp i en diskusjon om ressurser eller kvantitet. Slike debatter får lett mye oppmerksomhet, men hvis vi allerede bruker mye ressurser, vil det være minst like interessant å se hva vi får ut av innsatsen.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

En forutsetning for å gjøre forbedringer er å vite hvor vi står. Vi må avdekke svake sider, hvis vi skal kunne gjøre noe med dem, og vi må avdekke sterke sider for å bygge videre på dem.

Hva vet vi så om sterke og svake sider i det norske kunnskapssystemet?

Når det gjelder det generelle kunnskapsnivået, ligger vi svært godt an. Internasjonale undersøkelser viser at vår befolkning er blant de mest velutdannede i hele OECD-området. Mer konkret kan vi blant annet konstatere at

• Vi har en inkluderende skole, der de aller fleste elever trives godt. Vi har en høy lærertetthet, og vi ligger i toppsjiktet når det gjelder tilgjengelighet og bruk av IKT i videregående opplæring.
• Kapasiteten innenfor høyere utdanning er mer enn fordoblet de siste 20 årene, og internasjonale evalueringer har vist at undervisningen ved universitetene holder et høyt faglig nivå.
• Norsk forskning hevder seg godt på flere enkeltområder, som for eksempel klimaforskning, geologi, hjerneforskning, matematikk, IKT og samfunnsvitenskap. Norske doktorgradsavhandlinger regnes også for å holde et høyt internasjonalt nivå.

Alt dette er sterke sider som vi skal være stolte av. Og trolig vil de fleste være enig i at det finnes mange eksempler på god kvalitet både innenfor grunnopplæring, høyere utdanning og forskning.

Vi kan selvsagt velge å slå oss til ro med dette, men da velger vi å se bort fra en del viktige utfordringer. La meg nevne noen:

• Mange norske elever har manglende ferdigheter i lesing, regning og naturfag. Vi er blant de landene som har størst forskjeller mellom svake og sterke elever. Hele 20 prosent av norske 10-åringer mangler elementære leseferdigheter.
• I høyere utdanning viser det seg at norske studenter bruker forholdsvis lang tid på studiene samtidig som mange avbryter utdanningen.
• Utenlandske ekspertgrupper som har evaluert norske forskningsmiljøer, har blant annet pekt på at innsatsen er fragmentert. Det er for mange små miljøer, og det er behov for sterkere faglig ledelse og bedre samarbeid og arbeidsdeling.

I tillegg må vi innse at verden ikke står stille. Vi må utvikle oss bare for å opprettholde sterke sider, og desto mer hvis vi skal ha ambisjoner om å forbedre oss.

Men hva er kvalitet?

Nå har jeg allerede nevnt flere egenskaper som forbindes med kvalitet i forskning og utdanning. Men vi trenger også en større bevissthet om hva vi legger i selve begrepet kvalitet.

Det har blitt hevdet at kvalitet er “det mest komplekse, mangedimensjonale virksomhetskonsept som noen gang er redusert til åtte bokstaver”. Andre har sagt at “kvalitet er umulig å definere, men vi kjenner igjen det når vi ser det”. Da jeg spurte mine egne barn i dag, sa de at kvalitet betød at noe var “ordentlig” eller “bedre”, og at det hadde med “sikkerhet” å gjøre.

Kvalitet er altså langt fra noe absolutt og entydig begrep. I utgangspunktet betyr ikke ordet annet enn beskaffenhet eller egenskaper, det vil si at det skal fortelle noe om godheten ved noe. Men da må man for det første vite hvilke egenskaper man ønsker å vurdere og dernest hva disse egenskapene skal vurderes i forhold til. Kvalitet er med andre ord et relativt begrep og et tomt begrep inntil det fylles med innhold.

Det er gjort mange forsøk på å komme frem til mer presise definisjoner av begrepet.

• For noen vil kvalitet være knyttet til det unike og fremragende, som for eksempel ved utdeling av nobelpriser. Her er det snakk om en meget eksklusiv forståelse av begrepet, både fordi kvalitetsbetegnelsen forbeholdes de få, og fordi kvalitetsbedømmelsen krever stor ekspertise.

• I motsatt ende av skalaen finner vi tilfeller der kvalitet forbindes med evnen til å oppfylle krav. Dette kan ofte være minimumskrav eller krav om at produktet eller prosessen ikke skal inneholde feil. Dermed blir kvalitet ikke noe unikt, men tvert imot noe man forventer som et minimum. Den internasjonale standardiseringsorganisasjonen ISO definerer for eksempel kvalitet som “evne til å tilfredsstille fastsatte krav”.

Mellom disse ytterpunktene finner man en rekke andre tolkninger av kvalitetsbegrepet. Begrepet kan blant annet forbindes med evnen til å utnytte ressursene på best mulig måte, evnen til å forbedre resultatene i forhold til et gitt nivå eller evnen til å tilpasse produktene eller tjenestene til nye betingelser.

På mange samfunnsområder vil det være naturlig å legge vekt på én av disse definisjonene. Innenfor kollektivtrafikk vil for eksempel kvalitet i stor grad være forbundet med fravær av avvik. Den som venter på bussen, er mer interessert i at reisen skal skje uten forsinkelser eller ulykker, enn at transportmetoden skal være unik.

Innenfor forskning og utdanning er det vanskeligere å legge vekt på én tolkning av kvalitetsbegrepet. På disse områdene har vi nemlig svært sammensatte forventninger:

La meg begynne med forskning. På dette området har vi forholdsvis etablerte kriterier for hva som er god forskning. Gjennom tidene har imidlertid forskjellige kriterier stått i sentrum.

Da Galileo Galilei oppdaget Jupiters måner, var dette et vitenskapelig gjennombrudd av dimensjoner. Månene som sirklet omkring den store planeten, var et klart bevis på at vår egen klode ikke kunne være universets sentrum slik kirken hevdet.

Galileos påstand ble regnet som kjettersk, og historien endte som kjent med at Galileo ble trukket for inkvisisjonen og tvunget til offentlig å ta avstand fra det han selv hadde hevdet tidligere. Her ble forskningens kvalitet målt på grunnlag av de rådende religiøse dogmer, og etter den målestokken falt Galileos vitenskapelige gjennombrudd gjennom. Mer enn 350 år senere, i 1992, uttaler den katolske kirken offisielt at Galileo ble uskyldig dømt. Nye kriterier ble nå lagt til grunn.

I dagens forskning opererer man gjerne med tre sentrale kvalitetskriterier:

Det første er originalitet, som kan ytre seg ved at forskningen bidrar med ny kunnskap som setter gamle sannheter til side og tvinger oss til å tenke nytt. Mange bruker også betegnelsen “banebrytende forskning”.

Den andre egenskapen er soliditet, som henspeiler på hvordan forskningen er gjennomført, for eksempel om resultatene kan etterprøves.

Den tredje egenskapen som nevnes er relevans, dvs. i hvilken grad forskningen er interessant eller nyttig for andre. Disse “andre” kan både være forskerkolleger og brukere i næringslivet eller samfunnet for øvrig.

Forskerne legger selvsagt ulik vekt på disse tre kriteriene. I en del tilfeller kan de også stå i motsetning til hverandre. Intuitivt vil man for eksempel si at det er en motsetning mellom det å gjøre revolusjonerende vitenskapelige gjennombrudd og å holde seg til hevdvunnen teori. Da Charles Darwin publiserte “The Origin of Species”, ble boken møtt med stor interesse, og det første opplaget ble revet bort. Men det forhindret ikke sterk kritikk, og mange gikk inn for å latterliggjøre hypotesene han fremsatte. I dette tilfellet sto altså originaliteten i klar motsetning til det samtiden betraktet som soliditet og vitenskapelig relevans.

En intervjuundersøkelse som ble gjort for noen år siden, viser at de fleste norske forskere fremhever nettopp originalitet som det viktigste kriteriet for god forskning. Det er ikke uventet. Mye av poenget med forskning er jo at den skal si oss noe vi ikke visste fra før.

Dermed skulle man kanskje tro at forskning av virkelig høy kvalitet oppstår i individualistiske systemer, der hver forsker isolert og uavhengig kan gjøre opprør mot etablerte teorier og metoder. Men det er ikke nødvendigvis tilfelle. Den ungarske vitenskapsfilosofen Michael Polanyi var blant de første som kommenterte forholdet mellom originalitet, soliditet og relevans i forskningen. Et av hans hovedpoenger var at veien til vitenskapelige fremskritt ikke går gjennom utelukkende å dyrke det originale, men gjennom å dyrke spenningen mellom originalitet på den ene side og relevans og soliditet på den andre. Ifølge Polanyi er det forskerens kontakt med etablerte metoder og teorier som gir grobunn for å gjøre opprør mot de samme teorier og metoder.

Dette kan langt på vei bekreftes av de studier som er gjort for å finne ut hva som kjennetegner gode forskningsmiljøer. Et interessant fellestrekk ved de beste miljøene er at de preges av utstrakt kommunikasjon og samarbeid, både innad i miljøene og utad. Spesielt viktig er selvsagt samarbeidet over landegrensene og kontakten med den internasjonale forskningsfronten.

Gode forskningsmiljøer synes også å være preget av mangfold, både når det gjelder forskernes alder og bakgrunn og når det gjelder oppgaver; i form av fordypning, undervisning, formidling og kontakt med næringslivet. Det er vel å merke ikke mangfoldet i seg selv som er kvalitetsfremmende, men miljøets evne til å utnytte mangfoldet.

Dette forteller oss at det er svært vanskelig, og heller ikke ønskelig, å velge ett enkelt kriterium for kvalitet i forskning.

Hva så med kvalitet i utdanningen?

I utdanningssystemet er det enda vanskeligere å finne ett kvalitetsbegrep som alle kan slutte seg til. Blant dagens barn og unge vet vi at de aller fleste vil fullføre 13 års skolegang, og det antas at 65 pst. kommer til å ta en eller annen form for høyere utdanning. Hele utdanningssystemet er dermed et system som favner flertallet av dagens barn og unge. Det sier seg selv at et slikt system må ha brede målsettinger, og dermed også operere med et bredt kvalitetsbegrep.

Det er gjort flere forsøk på å finne kriterier for hva som er kvalitet både i høyere utdanning og i grunnopplæringen. De fleste ender opp med en lang liste med kriterier, men det er særlig tre perspektiver som synes å gå igjen.

• For det første vises det til de ytre rammene for undervisningen i form av ressurser, som for eksempel bevilgninger, antall lærere, lokaler og utstyr.
• Det andre kriteriet legger vekt på selve læringsprosessen, og omfatter bl.a. innholdet i undervisningen, hvordan undervisningen er lagt opp og hvilke metoder som benyttes.
• Et tredje kvalitetskriterium omtales ofte som resultatkvalitet, det vil i korthet si elevens eller studentens utbytte av utdanningen, ikke bare i form av karakterer, men i form av et helhetlig læringsutbytte.

Akkurat som for forskning, vil det være uheldig å velge ett av disse kriteriene og gi det ut for å være selve definisjonen på kvalitet i skolen. Et ensidig fokus på rammene for undervisningen kan for eksempel fort kamuflere at læringsutbyttet ikke står i forhold til ressursbruken.

Og selv om mange vil kunne hevde at læringsutbyttet er det overordnede målet, kan man også tenke seg en situasjon der det faglige nivået er høyt fordi elevene “piskes” frem til gode resultater, det vil si med metoder vi ikke kan akseptere. I et slikt tilfelle er det viktig at man har et kvalitetsbegrep som er bredt nok til at man kan stille spørsmål om også læringsprosessen holder god kvalitet.

I høyere utdanning har vi på relativt kort tid gått fra en situasjon med høyere utdanning for de få til høyere utdanning for de fleste. Dagens universiteter og høyskoler står derfor overfor helt andre utfordringer og forventninger enn for noen tiår siden. Formålet med den pågående kvalitetsreformen i høyere utdanning er å få flere studenter til å gjennomføre studiene samtidig som man hever det faglige nivået.

Enkelte kritiske røster har likevel hevdet at det i større grad dreier seg om en kvantitetsreform enn en kvalitetsreform, bl.a. fordi reformen innebærer at antall kandidater og avlagte eksamener vil bli tillagt vekt. Men etter min mening er det ikke et kvalitetstegn når svært mange studenter velger feil, må velge om igjen, stryker eller slutter etter svært kort tid.

Vi kan naturligvis hevde at kvaliteten er fremragende, og at det er studentene som tar feil. Jeg foretrekker å stille noen kritiske spørsmål, bl.a. om kvaliteten på de studieprogrammene man har tilbudt studentene og om utdanningsinstitusjonenes incentiver til å tilby kvalitet. Studietiden gir ingen dannelsesgaranti, men den gir en dannelsesmulighet. Kvalitetsreformen innebærer større krav til fordypning, til å forplikte seg, til å foreta valg, til jevn innsats, til å gi og motta veiledning, til å se over og på tvers av land og tradisjonelle faggrenser. Det er en utdypning, ikke en uthuling, av muligheten til dannelse.

Måling av kvalitet er et tema som mange opplever som spesielt vanskelig. Det avgjørende punktet er selvsagt hva som i hvert tilfelle skal vurderes. Produktvurdering er de fleste vel kjent med, og vi godtar at kvalitetsforskjellene kan være store når det gjelder alt fra biler og klær til ost og vin. Kvalitetsmålinger er også tatt i bruk i deler av offentlig sektor. I helsevesenet har man etter hvert oppnådd ganske bred enighet om hvilke kriterier for eksempel sykehusene skal måles etter.

Uenigheten er imidlertid større – i hvert fall foreløpig – når det er kvaliteten i skolen som skal vurderes. Det blir hevdet at skolen er en så sammensatt virksomhet at enkeltkriterier som for eksempel faglige resultater, ikke kan gi noe godt bilde av situasjonen.

Før man snakker om å måle kvalitet bør man derfor også snakke om hvorfor man skal måle kvalitet. Måling er jo ikke noe poeng i seg selv.

Den egentlige begrunnelsen ligger etter mitt syn i at man har et ønske om forbedring. Og hvis man skal forbedre seg, må man vite hvor man står: “Hvor er det skoen trykker?”, “hva må vi jobbe mer eller annerledes med?” For å få svar på slike spørsmål trenger man informasjon som er forståelig og tilgjengelig for dem som skal bruke den. Slik informasjon kan i en del tilfeller gjøres om til indikatorer som gjør det mulig å sammenlikne, enten med andre eller med seg selv over tid.

Så er spørsmålet om slike indikatorer virkelig sier noe om kvalitet i utdanning og forskning. Etter min mening er svaret ja. En indikator sier noe om kvaliteten – men den sier selvsagt ikke alt.

Jeg mener også at det er en rekke egenskaper og verdier som verken kan eller bør måles. Evne til omsorg, vennlighet eller humoristisk sans er meget viktige egenskaper. Men de skal etter min mening ikke poengsettes og måles.

En viktig oppgave er derfor å finne frem til de variablene som både kan og bør måles, og som kan vise seg å være nyttige indikatorer. I den forbindelse er det både naturlig og riktig at det foregår en åpen og grundig debatt om hvilke kvalitetskriterier som skal brukes i skolen. Kvalitetskriteriene er langt fra naturgitte størrelser. De kan variere over tid, for eksempel avhengig av utfordringene vi står overfor. Dessuten dreier det seg om barn, og dette skjerper kravene til valg av metodikk. Her må både personvern, rent menneskelige hensyn og etiske avveininger spille en avgjørende rolle.

I dette ligger det en klar utfordring. Men i stedet for å la være å måle noe som helst fordi det er komplisert, bør vi arbeide for å skaffe til veie informasjon som kan gi oss kunnskap om den skolen vi sender våre barn til. Hensikten er ikke å føre kontroll – men å fremskaffe et styringsverktøy for skolene, kommunene og alle som arbeider for forbedring av skolen.

I løpet av våren 2004 vil vi opprette et eget nettsted, den såkalte Skoleporten, som bl.a. vil inneholde informasjon om elevenes læringsmiljø, læringsutbytte og ressurssituasjonen ved den enkelte skole. Samtidig vil det bli innført nasjonale prøver i lesing, skriving, engelsk og matematikk. Hensikten er å gi elever, lærere og skoleiere informasjon som kan brukes til å gjøre forbedringer. Og dette er ikke noe særnorsk påfunn, men tvert om problemstillinger som nå diskuteres i svært mange land.

Dette nasjonale kvalitetsvurderingssystemet vil ikke legge til rette for endimensjonale rangeringer av skolene. Ulike skoler arbeider utfra svært forskjellige forutsetninger, noe som gjør det vanskelig å foreta direkte sammenligninger uten at man korrigerer for slike forskjeller.

Minst like viktig er det derfor at den enkelte skole får mulighet til å måle egen fremgang på ulike felter, eller det motsatte – nemlig få vite hvor det er nødvendig å bruke ekstra krefter, enten det gjelder skolenes eller kommunenes innsats. Sammenligning med andre kan likevel ha en viss interesse, fordi vi kan lære av hverandre. De fleste skoler har både sterke og svake sider – og de fleste skoler har både noe å lære av andre og noe å lære bort.

Også i høyere utdanning er vi nå i ferd med å innføre systematiske kvalitetsvurderinger. Slike vurderingssystemer har vært innført i de fleste vestlige land allerede fra 1980-tallet. Men i Norge kom ikke dette arbeidet ordentlig i gang før sent på 1990-tallet. Nå har vi nylig fått etablert et eget nasjonalt kvalitetssikringsorgan (NOKUT) og er dermed mer på linje med våre naboland.

Når det gjelder forskning, gjelder et annet sett regler. Da Alfred Nobel skrev sitt berømte testamente, valgte han kriterier uten særlig andre hensyn enn egne prioriteringer. Hans viktigste forutsetning var at nobelprisene skulle gå til dem “som under det förlupna året hafva gjort menskligheten den största nytta”. Begrensningen til det foregående år ble senere fjernet, fordi det i mange tilfeller først i ettertid er mulig å se hva som virkelig kan regnes som vitenskapelige gjennombrudd.

Nobel stod fritt til å velge kriterier, og han definerte i tillegg en svært eksklusiv målgruppe. Når vi skal vurdere forskningskvalitet på bred front, må kriteriene velges med større omhu.

Tidligere nevnte jeg tre egenskaper som kjennetegner kvalitet i forskning; nemlig originalitet, soliditet og relevans. Det er utviklet indikatorer som blant annet tar for seg disse egenskapene, og i tillegg sier noe om produktivitet og framdrift. Dette kan for eksempel være antall publikasjoner eller hvor ofte en forsker siteres av andre forskere. Slike indikatorer er nyttige verktøy, men alle verktøy har sine svakheter.

Et standardverktøy for gjenkjennelse og anerkjennelse av kvalitet er fagfellevurdering, eller såkalt peer review. Det betyr at andre, kompetente forskere vurderer resultatene før de publiseres i et anerkjent tidskrift. Men også en slik metode har svakheter. I noen tilfeller kan metoden virke konserverende fordi den kan komme til å undervurdere originale bidrag. Det er derfor viktig å bruke et helt sett av indikatorer også for forskningen for å få et så helhetlig bilde av virkeligheten som mulig.

Det er også viktig å lytte til kritiske røster, og Ludvig Holberg var en av de første som pekte på at antallet publikasjoner i seg selv ikke alltid var et uttrykk for kvalitet. I et essay om universitetsundervisningen skriver han at “et Lands Ære bestaaer ikke derudi, at der skrives mange, men at der skrives faa og gode Bøge”. Når det er sagt, er det likevel bred enighet om at de beste forskerne oftest også er de mest produktive.

Så langt har jeg forsøkt å vise at forskning og utdanning er områder der vi har så sammensatte forventninger at det er nødvendig med et bredt kvalitetsbegrep. Samtidig har jeg forsøkt å vise at det både er meningsfullt og mulig å måle kvaliteten i forskning og utdanning, forutsatt at vi måler langs flere akser.

Disse hovedpunktene er det etterhvert ganske bred enighet om. Likevel mener jeg at det er behov for å avlive eller rokke ved noen av de mytene som går igjen i kvalitetsdebatten:

For det første synes det å være en utbredt oppfatning at det å satse på kvalitet på ett område med nødvendighet vil gå på bekostning av andre hensyn. Et typisk eksempel fra skolen er tanken om at økt fokus på faglige prestasjoner vil gå utover elevenes trivsel og selvbilde. Men de fleste undersøkelser viser at det ikke er noen motsetning mellom trivsel og faglige prestasjoner

Jeg er dessuten uenig med dem som mener at lese-, skrive- og regneferdigheter bare er “harde nyttefag”  som nærmest står i motsetning til utvikling av det hele menneske og dets livskvalitet. Basisfagene er nyttige, både i utdanning og arbeidsliv, men de er også en grunnleggende forutsetning for nytelse og for å realisere sine egne drømmer, håp og talenter.

Et annet eksempel er enkelte forskeres oppfatning av at man ikke kan satse på topprestasjoner uten at det går utover bredden. Erfaringene viser det motsatte. Spesielle satsinger på de beste og mest lovende forskerne har vist seg å gi positive ringvirkninger langt utover de utvalgte miljøene.

En annen myte jeg gjerne vil rokke ved er myten om at vi kan la være å måle kvaliteten i forskning og utdanning. I teorien står vi selvsagt fritt til å avvikle alle kvalitetsvurderinger. Men i praksis vil det få svært store konsekvenser. I høyere utdanning er man i ferd med å bygge ned barrierene mellom landenes utdanningssystemer. Sammenlignbare kvalitetskrav er et sentralt mål og virkemiddel i denne prosessen, bl.a. for å øke mobiliteten over landegrensene. Dette er en utvikling det er vanskelig og svært uheldig for Norge å melde seg ut av.

Det foregår dessuten en egen debatt om åpenhet om kvalitet og kvalitetsmålinger. Etter min mening er kunnskap og åpenhet grunnleggende byggesteiner i et demokrati – og en forutsetning for fremgang. Kunnskapssystemet må forholde seg til at samfunnets krav til innsyn er blitt skjerpet. Folk er blitt mer interessert i å vite hva slags undervisning som gis i skolen, hvordan studiekvaliteten er ved universitetene og hva som kommer ut av forsknings­bevilgningene. Man kan velge å betrakte dette som et problem, eller man kan velge å se det som et ledd i en demokratiseringsprosess.

Etter min mening er det en myte at åpenhet om kvalitet bare bidrar til å skape tapere. Mange har nettopp av den grunn stilt seg kritisk til å gjøre kvalitetsvurderinger av skolene tilgjengelige for allmennheten. Det kan det naturligvis være grunn til hvis målingene er ensidige eller mangelfulle. Men selv med brede kvalitetsvurderinger er det enkelte som prinsipielt er mot en slik åpenhet. Jeg er ikke redd for det.

Jeg tror åpenhet fremmer nysgjerrighet, debatt, dialog og krav – og det synes jeg er bra! Min overbevisning er at slik åpenhet vil inspirere til å heve kvaliteten i hele utdannings- og forskningssystemet.

Forleden ble det “rabalder” i Klassekampen, da avisen “avslørte” at Civita arbeider med et prosjekt som skal undersøke “fagbevegelsen som samfunnspolitisk aktør» og bl.a. se på hvordan de andre fagforbundene, som Unio og YS, opplever den tette forbindelsen mellom LO og Ap.

LO-leder Roar Flåthen ble veldig irritert og sa til Klassekampen at han mente at Civita brukte en splitt og hersk-taktikk for å svekke fagbevegelsen. – Det virker som den høyreliberalistiske tankesmia Civita, som alltid går ærend for arbeidsgiverne og høyresida, prøver å så splid mellom arbeidstakerorganisasjonene, sa LO-lederen.

Jeg tror Flåthen har roet seg ned nå, men noe er vi nok fortsatt uenige om.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeg mener fortsatt at det er betenkelig at det er så tette organisatoriske og finansielle bånd mellom LO og Arbeiderpartiet, og jeg mener det er uheldig at LO tidvis synes å ha en overproporsjonal innflytelse blant organisasjonene på arbeidstakersiden.

Jeg syns også det er merkelig at f.eks. pressen er så lite interessert i å undersøke nærmere hvordan LO utøver makt i og over Arbeiderpartiet og Regjeringen. Medienes relativt labre interesse for dette temaet står ikke i noe rimelig forhold til den voldsomme interessen mediene viser overfor f.eks. First House-fenomenet.

I tillegg virker det svært underlig at så mange mener det er relevant å sammenligne borgerlige partiers, dvs. særlig Høyres, forhold til NHO med Arbeiderpartiets forhold til LO – som om disse respektive forbindelsene er like ille og utjevner hverandre.

Det er også merkelig at dette har så liten interesse i en tid hvor “alle” er opptatt av å ta vare på viktige elementer i den nordiske modellen, herunder bl.a. trepartsmodellen. Venstresiden er f.eks. veldig opptatt av hvordan høyresiden kan komme til å “ødelegge” denne modellen, men viser svært liten interesse for de “ødeleggelsene” venstresiden og Regjeringen selv står for.  

Debatten om disse tingene rant meg i hu, da jeg i går, helt tilfeldig, leste en  artikkel i Klassekampen om SV og fagbevegelsen. Artikkelen er overhodet ikke spesiell, og den kunne stått på trykk i mange andre aviser. Men nettopp derfor slo det meg også med hvilken selvfølge journalister kan skrive slike artikler – uten å ofre det prinsipielle en tanke eller vekke noen debatt overhodet.

Så for å illustrere poenget: Nedenfor følger artikkelen –  men da med litt andre aktører i rollene :):

 PETTER FURULUND VIL HJELPE SIV JENSEN MED Å FÅ FLERE VELGERE BLANT AREIDSGIVERNE

Siv Jensen har startet ferden mot “et helt nytt FrP”. Første stopp: Den mektige Petter Furulund i NHO Service.

– Jeg har ikke bare vært blant venner i det siste, for å si det sånn. Derfor er det så godt å komme hit i dag.

Det var en synlig lettet Siv Jensen som i går ble møtt med trampeklapp på NHO Service’ sentralstyremøte, og en stor klem fra administrerende direktør Petter Furulund.

Det er ingen tilfeldighet at Jensen legger sitt første offisielle møte som FrP-leder til nettopp NHO Service, som med over 500 medlemsbedrifter er en av Norges største arbeidsgiverforeninger.

Gjennom hele lederkampen i FrP har Jensen snakket om arbeidsgiverne. Nå snakker hun med dem

– Jeg vil appellere til alle i NHO Service og resten av arbeidsgiverne som nå ikke føler seg hjemme i Høyre. Her er det store muligheter for FrP, sier Jensen.

Og Furulund hadde gode nyheter til den nykronede FrP-lederen.

– Vi vet at FrP ønsker å få opp oppslutningen blant arbeidsgiverne. Hvis vi på noen måte kan hjelpe FrP med å få til det, kommer vi selvfølgelig mer enn gjerne med innspill, sier Furulund, som i tillegg til å være administrerende direktør i NHO Service sitter i Høyres sentralstyre.

FrP har de siste valgene hatt svært lav oppslutning blant NHOs medlemmer.

Jensen har gjort det klart at hun vil skape “et helt nytt FrP”, og at hun vil prioritere forholdet til arbeidsgiverne sterkere enn noen tidligere FrP-ledere.

– Nå kommer jeg rett fra budsjettforhandlinger i regjeringen. Skal vi vinne valget i 2013, må vi løfte det blågrønne samarbeidet ut av forhandlingsrommet og ned dit det startet, blant tillitsvalgte og medlemmer i arbeidsgiverorganisasjonene, sa Jensen i talen.

Furulund er fornøyd med at Jensen ønsker en tettere allianse mellom arbeidsgiverne og FrP.

– Jeg håper dette møtet kan være starten på et forsterket og fornyet samarbeid med FrP. Slik kan vi bygge et bredere arbeidsgiverpolitisk samarbeid enn vi har i dag. Det trenger vi for å stå i mot de sterke kreftene i fagbevegelsen i fremtiden, sier NHO Service-direktøren.

Det arbeidsgiverpolitiske samarbeidet viser til de tette båndene mellom Høyre og NHO, som NHO Service er en del av. NHO er Høyres viktigste økonomiske bidragsyter, og ledelsen i organisasjonene har faste møter annenhver uke.

Jensen understreker at hun ikke ønsker tvillingforholdet mellom Høyre og NHO til livs.

Det er mange som kritiserer de tette båndene mellom NHO og Høyre. Det kommer ikke jeg til å gjøre. Det er bra at det er så tett. Men høyresiden og arbeidsgiverne trenger mer enn bare ett parti, sier Jensen.

TIl tross for at Høyre er arbeidsgivernes viktigste samarbeidspartner, sier Furulund at FrP vil ha en nøkkelrolle frem mot valget i 2013.

– At det går bra med FrP er en forutsetning for å beholde flertallet og regjeringsmakten, sier Furulund.

Knapt en uke før hun ble valgt til ny FrP-leder, måtte Jensen gå av som statsråd etter avsløringene om at hun har gitt pengestøtte til venner og politiske allierte.

Petter Furulund berømmet i går måten Jensen har møtt stormen på.

– Hun har stått oppreist hele veien. Og la meg si en ting: Det første stedet Erna Solberg dro etter at hun ble valgt til statsminister i 2005, var NHO Service’ sentralstyremøte. Og det gikk jo ikke så aller verst med henne til slutt, sa Furulund til stor fornøyelse for Jensen og sentralstyret.



Kan noen forestille seg at vi noen gang vil få lese en slik artikkel i norsk presse?

For å si det kort: Jeg tror ikke det.

Jeg tror det er utenkelig at et parti på borgerlig side er del av en slik (påstått) interessekamp.

Jeg tror det er utenkelig at et parti på borgerlig side etablerer denne typen organisatoriske bånd til organisasjoner i arbeidslivet og møtes til jevnlige møter. Det er ekstra utenkelig at noe slikt skjer samtidig som partiet mottar økonomisk støtte fra den samme organisasjonen.

Det er nok også utenkelig at en arbeidsgiverorganisasjon tar parti på denne måten i et forsøk på å nedkjempe sin “motpart” og medspiller i arbeidslivet, dvs. fagbevegelsen.

Og det er utenkelig at en slik artikkel kunne stått på trykk uten at den skapte debatt og førte til et sterkt kritisk søkelys fra pressens side.

Medmindre, altså, vi hadde lest mange tilsvarende artikler før og derfor var blitt så sløve at vi ikke lenger reagerte.

Det skal bli spennende å følge Audun Lysbakken som leder i SV og se hvilken vei han vil føre partiet.

Det er tydelig at partiet skal bli mer sosialistisk. Audun Lysbakken vil at SV skal bli et “sosialistisk folkeparti”. Bare i løpet av landsmøtets siste dag har antagelig Lysbakken brukt ordet sosialisme flere ganger enn Kristin Halvorsen brukte det i løpet av sine 15 år som leder. Det er heller ikke et ord som, med positivt fortegn, forekommer ofte i nestleder Bård Vegar Solhjells bok “Solidaritet på ny” – annet enn som egennavn. Halvorsen og Solhjell fremstår da heller ikke som sosialister, men som sosialdemokrater.

Om Lysbakkens ordbruk  er noe mer enn et retorisk linjeskifte gjenstår imidlertid å se. Lysbakken har riktig nok tilhørt ytre venstre fløy i SV, men dette er en posisjon han visstnok nå har forlatt. Som Solhjell sier til VG i dag: “Audun har understreket at han er et stykke unna der han var for noen år siden,” hvilket, ifølge Solhjell, borger for at samarbeidet i ledelsen “i sum” vil gå bra.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I NRK Søndagsavisa ble Lysbakken intervjuet om hva han mener med sosialisme, og hva som skiller sosialisme fra sosialdemokrati. Svarene var interessante – ikke fordi de fortalte så mye om hvilken politikk Lysbakken vil føre eller hvilket samfunn han tror på, men fordi det tydeligvis er blitt umulig å si noe meningsfylt om hva sosialisme er i i Norge i 2012.

Ifølge Lysbakken er det å være sosialist, i motsetning til sosialdemokrat, å være “mer radikal”,  “villig til å ta de kontroversielle nye forslagene” og “være de som drar flanken i viktige debatter”.  En sosialist er dessuten “tøffere”, “mer sulten på forandring” og “opptatt av å kritisere samfunnet fra venstre”. Sosialister tar, ifølge Lysbakken, utgangspunkt i at de skal “være en forandringskraft i samfunnet”, men at de også “har mye å forsvare i det norske samfunnet”.

Bortsett fra de to ordene “fra venstre” kan jo denne typen formuleringer passe på enhver politiker med ønske om å være litt mer djerv enn gjennomsnittet, hvilket gjelder de fleste. Det sier altså ikke så mye, hverken om Lysbakken eller sosialismen.

Litt mer veiledning fikk vi da Lysbakken understreket at sosialister også “har større mål” , og da han, mot slutten av intervjuet, viste til et par politiske visjoner: Han vil ha et mer likestilt samfunn, et samfunn der klassebakgrunn betyr mindre for menneskers muligheter, og et samfunn der klimautfordringene tas på alvor. Ser vi bort fra klassekamp-retorikken, er vel også dette målsettinger som svært mange politikere kan slutte seg til.

“De store spørsmålene krever sosialistiske svar”, sa Lysbakken optimistisk til slutt, og viste til klimakrisen og den økonomiske krisen. Litt underlig da, kanskje, at SV ikke har fremmet et eneste sosialistisk forslag til løsning av noen av disse krisene så langt. Men det kommer kanskje nå?

Eller er sosialismen nå så tømt for innhold at den igrunnen ikke betyr noe? Noen sekunder senere satte i alle fall Lysbakken ord på de såkalte sosialistiske svarene, og det var “samarbeid og mer demokrati” (sic).

Når SV’ere blir spurt om hva sosialisme betyr, og de må svare kortere enn Lysbakken fikk anledning til i dag, svarer de ofte “rettferdighet”. Det er også et ord Lysbakken har brukt mange ganger i helgen. Men å være for rettferdighet, som antagelig alle politikere er, gir liten veiledning når den konkrete politikken skal utformes. Rettferdighet betyr, litt enkelt sagt, likhet, men det sier ingenting om hva som skal være likt. Er det mulighetene eller resultatene – og hvor langt vil SV gå i å fremme resultatlikhet? 

Det er grunn til å ha sympati med mange av SVs ønsker om likhet og rettferdighet. Den faktiske politikken, derimot, er det mindre grunn til å beundre. Ofte fremmer politikken mindre likhet og større urettferdighet. SVs tradisjonelle skolepolitikk, f.eks., der man ikke ville stille krav, fremmet hverken mulighetslikhet eller resultatlikhet, men større ulikhet og en skole der “klassebakgrunn” avgjør hvordan du gjør det. Heldigvis er dette en skolepolitikk SV nå langt på vei har forkastet.

La meg illustrere med ett eksempel til. I talen sin i dag sa Lysbakken bl.a. dette:

“SVs utgangspunkt handler om rettferdighet, også når det gjelder kunnskap. Helt fra vi stanset privatiseringen av skolen da Øystein var kunnskapsminister, innførte gratis skolebøker og utstyr i videregående slik at økonomi ikke skal være et hinder for å ta videregående skole, og til leksehjelpen Kristin har innført på de første fire trinnene i barneskolen. Alt handler om å skape et samfunn hvor klasseskillene blir mindre.”

Den som tar dette for god fisk, kan få inntrykk av at SV er mer for rettferdighet enn andre partier, at det er SV som har sørget for at økonomi ikke er et hinder for å ta videregående skole, og at det er SV som har tatt initiativ til å bekjempe de sosiale skillene i skolen. Men alt dette er feil:

* Lysbakken later som om de friskolene Djupedal stanset, ville økt klasseskillene i Norge. Men Lysbakken har ingen dokumentasjon som beviser det. Elever på friskoler betaler bare en liten egenandel, og forskning viser at den ikke hindrer noen i å velge en friskole. Det er ingen forskjell mellom foreldre i friskoler og offentlige skoler når det gjelder inntekt. De borgerlige partiene (kanskje med unntak av KrF) ville dessuten lett gått med på å gjøre friskolene gratis, dvs. 100 pst skattefinansiert, dersom SV ønsket det.

* Lysbakken later også som gratis skolebøker i videregående bidrar til å bekjempe klasseskiller. Også dette er tull. De aller fleste foreldre har råd til å betale for elevenes bøker. De få som ikke har råd, fikk allerede, under Bondevik II-regjeringen, en meget stor forbedring av støtteordningene. Bondevik II-regjeringen økte den økonomiske støtten til elever i videregående opplæring med 650 mill. kroner eller 33 prosent fra ett år til et annet – og sørget samtidig for en omlegging av ordningen, som innebar at ingen elever i videregående skal måtte ta opp lån, men i stedet få all støtte i form av stipend. Til sammen fikk over 10.000 elever mer i stipend. I september 2004 skrev jeg, som utdanningsminister, dette i Dagbladet:

“De aller fleste familier har økonomisk bæreevne til å la barna gå på videregående skole og til å bistå med penger til både bøker og russetid. Men noen har problemer, og det er viktig at ingen hindres i å fortsette sin utdanning av økonomiske grunner. Derfor er nå stipendet til de elevene som kommer fra familier med dårligst økonomi økt betydelig. Noen elever har fått mer enn 20.000 kroner mer i årlig stipend. Dette er en dramatisk økning i støtten.”

Så når SV senere innførte gratis skolebøker til alle, fremfor eventuelt å forbedre denne ordningen ytterligere, hadde det ingen betydning, hverken for klasseskillene eller for å få flere elever til å gå på videregående.

* Lysbakken mener også at leksehjelp i de fire første årene på barneskolen reduserer klasseskillene. Det kan være. Jeg er positiv til leksehjelp selv. Men den siste forskningen vi har, tyder ikke på at det reduserer klasseskillene – snarere tvert imot. En rapport som kom for bare kort tid siden, viste  at leksehjelp bidro til å forsterke forskjeller. Under alle omstendigheter er leksehjelp en bagatell målt mot det store linjeskiftet som har skjedd i norsk skole ifm Kunnskapsløftet, som innebærer at elevene skal lære å lese, skrive og regne bedre. Det var en reform som SV var meget skeptisk til, bl.a. fordi partiet mente at den ville bringe oss tilbake til puggeskolen og 1960-tallet.

Hver for seg er selvsagt dette detaljer i Audun Lysbakkens prosjekt, men det er eksempler på at politikk må være mer enn retorikk.

Begrepet sosialisme er like innholdsløst nå som for to dager siden. Før betydde sosialisme planøkonomi,  nasjonalisering av industrien, avskaffelse av privat eiendomsrett og revolusjon. Nå betyr det  “rettferdighet” og “samarbeid og mer demokrati”. 

Men også SVs påstand om at partiet står for mer rettferdighet og større likhet må gås nærmere etter i sømmene før den kan tas for god fisk. Kanskje er det tvert om.

Jeg tror Lysbakken har noen visjoner. Han ønsker seg bl.a., slik det fremkom i talen, et samfunn med mindre økonomisk vekst. Det vil være et samfunn som ligner litt mer på de samfunnene i Europa som nå sliter med svak økonomi, og det vil være et samfunn der Kristin Halvorsen får det tøfft. For som vi hørte i hennes tale, vil hun ha mest mulig penger (eller “alle penga”, som hun sa) til sitt område i statsbudsjettet for 2013.

I så fall kan vi vel konkludere med at hun er mye mer tjent med en økonomisk politikk for vekst fremfor Lysbakkens diffuse sosialisme.

De fleste av oss har hørt det mange ganger: FrP er et mannsparti og elendig til å tiltrekke seg kvinner, hvilket er både pinlig og typisk, siden FrP er et kvinnefiendtlig parti. FrP selv vil gjerne tiltrekke seg flere kvinner.

SV, derimot, er et kvinneparti, og det er ikke pinlig – snarere tvert imot. Det er kanskje litt typisk, men da av mange gode grunner, for SV er jo et kvinnevennlig parti, som alle kan se opp til. Fra SV selv hører vi sjelden noe om at de trenger flere menn.

Jeg har alltid undret meg litt over disse “sannhetene”.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Faktum er nemlig at både SV og FrP tiltrekker seg mer av det ene kjønnet enn av det andre. Men er det bedre å være et kvinneparti enn å være et mannsparti? Hvis likestilling og likevekt er målet, så er det vel ulikevekten som eventuelt er problemet og ikke hvilke kjønn det er mer eller mindre av blant partiets velgere?

Problemet for SV er nemlig ikke mindre enn FrPs problem, snarere tvert imot.

Ifølge TV2’s siste måling er Arbeiderpartiet og Høyre, målt på denne måten, helt likestilt. Det er en nøyaktig like høy andel menn og kvinner som kan tenke seg å stemme på disse partiene. 37 prosent av mennene og 37 prosent av kvinnene (av dem som har en partisympati) vil stemme på Ap – mens 28 prosent av mennene og 28 prosent av kvinnene vil stemme Høyre.

I FrP er fordelingen mer skjev: 15 prosent av mennene og 10 prosent av kvinnene vil stemme på partiet.

Fordelingen er likevel mye bedre enn i SV, for der er det 6 prosent av kvinnene og bare 1 – en – prosent av mennene som vil stemme på partiet. Logisk sett skulle man derfor tro at SV har et større likestillingsproblem enn FrP, og at det er SV, snarere enn FrP, som bør utfordres om dette.

Kvinnerepresentasjonen i stortingsgruppene reflekterer det samme bildet: Den er bedre i FrP enn i SV. I FrP utgjør kvinneandelen ca. 25 prosent – i SV under 20 prosent.

I SVs stortingsgruppe er altså situasjonen helt snudd på hodet ift velgergrunnlaget: Kvinnepartiet SV blir til et mannsparti på Stortinget. FrPs stortingsgruppe, derimot, ligner mer på sitt velgergrunnlag.

Forleden hisset Helga Pedersen seg opp til de store høyder, fordi hun mente at “høyrepartiene” var bakstreverske og kvinnefiendtlige, siden de ikke bruker kvotering. TV2’s måling viser at hun bommer på flere måter:

Det er ikke mindre likestilling i Høyres velgerkorps enn i Arbeiderpartiets, selv om Høyre ikke bruker formell kvotering.

Det er heller ikke bedre kjønnsbalanse i SVs velgerkorps enn det er blant FrPs velgere – snarere tvert om.

Dessuten er mange kvinnelige velgere tydeligvis ingen garanti for at kvinnene gjør seg gjeldende i Stortinget.

Selv ikke et rødgrønt kvinneparti som er begeistret for kvotering, kan garantere det.

Det kan sies mye om Riksrevisjonen.

Noe av det man kan si, er at heller ikke Riksrevisjonen er ufeilbarlig. Riksrevisjonen vokser kraftig og har nå over 500 ansatte, men de færreste vet nøyaktig hva alle disse menneskene gjør. Det er tross alt ingen som kontrollerer Riksrevisjonen.

I morges meldte NRK at det kan hende at mange tidligere statsråder i Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (som riktig nok har hatt andre navn), kan ha begått de samme feilene som Lysbakken har begått.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Men akkurat det er det ingen indikasjoner på.

Lysbakken har nemlig begått flere forskjellige feil, ifølge ham selv:

* Han har brutt økonomireglementet, siden han ikke lyste ut midlene til selvforsvarskurs – og, som det viser seg nå, også andre formål.

* Han har brutt reglene for journalføring, siden en rekke dokumenter, som skulle vært journalført, ikke er journalført.

* Han har vært uklok når han ikke lyttet til departementets råd om ikke å tildele midler til en de facto SU-organisasjon.

* Og han har vært inhabil når han tildelte betydelige midler til organisasjonen Reform, der han selv har hatt verv og har en god venn.

Noe av det nye i hans redegjørelse i går, var at BLD har hatt en langvarig praksis med å bryte økonomireglementet, og at disse regelbruddene derfor også må eller kan ha skjedd under tidligere statsråder.

Saken har fått bl.a. Høyre og Fremskrittspartiet til å reise spørsmål om hvorvidt også slike regelbrudd har funnet sted – eller fortsatt finner sted – i andre departementer, så nå diskuterer Kontroll- og konstitusjonskomiteen om det også skal rettes henvendelser til de andre departementene om dette.

Fremskrittspartiet antyder at de ønsker å sende brev til andre departementer eller til Statsministerens kontor for å finne ut av dette, mens Høyre vurderer å be Riksrevisjonen gjøre en stikkprøvekontroll i en del departementer. Det er, i parantes bemerket, ikke alle departementer som forvalter så mange slike små tilskuddsordninger, men noen er det. Kulturdepartementet, for eksempel, og kanskje særlig under Trond Giske, delte ut mye smått – og når “gavene” nærmest kommer direkte fra statsråden til de heldige utvalgte, er det naturligvis ekstra viktig at alt går riktig for seg.

Det er viktig å finne ut hva praksis har vært i de angjeldende departementene. Jeg stusser likevel litt over påstanden om at dette har vært en mangeårig og utbredt praksis, og forslaget om at Riksrevisjonen skal finne ut av det.

Hvis det har foregått massive regelbrudd i ett eller flere departementer i mange år (kanskje mange tiår), ja, så må vel Riksrevisjonen ha oppdaget det forlengst? Er det ikke derfor vi har en riksrevisjon?

Jeg ser to muligheter:

En mulighet kan være at disse regelbruddene ikke er så alvorlige som Lysbakken nå tror og har fremstilt dem. Økonomireglementet er tross alt ikke en hundre prosent firkantet regel, men åpner, såvidt jeg vet, for unntak fra utlysningsregelen, hvis det gjelder mindre beløp og/eller hvis utdelingen allerede er kunngjort, f.eks. i en budsjettproposisjon. Et gitt tilfelle kan i så fall vurderes mer eller mindre strengt og uten at det på forhånd er gitt om reglene er brutt.

Forklaringen på at Riksrevisjonen eventuelt ikke har oppdaget så omfattende regelbrudd som det nå er mistanke om, kan altså være at Riksrevisjonen ikke har betraktet det som regelbrudd, fordi den har lagt en mindre streng fortolkning til grunn enn den Lysbakken og hans tidligere departement nå gjør. Hvis dette er tilfellet, må denne saken føre til at man klargjør reglene og praktiseringen av dem, slik at det ikke lenger kan være tvil om hva som er et regelbrudd.

En annen mulighet er at Riksrevisjonen faktisk ikke har oppdaget alle disse regelbruddene. I så fall må det være en kraftig stripe i lakken for revisjonen. En av de mest elementære revisjonsoppgavene må jo være å påse at økonomiregelverket blir fulgt. Det er greit å være moralsk indignert over høye bonuser i pensjonsfond utland, men primæroppgaven må være å påse at forvaltningen følger vedtatte lover og regler.

Uansett hva som er riktig, har det relativt lite å si for Lysbakkens situasjon. Han har begått andre feil, som sannsynligvis er mer alvorlige, og som hverken Riksrevisjonen eller departementet i utgangspunktet kan hjelpe han med. Å vite når man er inhabil er et ansvar som først og fremst tilligger en selv.