Jon Hustad startet søndag en debatt med meg med å anklage meg for å lyve. Det er uvanlig i norsk samfunnsdebatt, og derfor følte jeg behov for å svare.  

 

I mitt svar forsøkte jeg å unngå sarkasmer og ironi, slik Hustad er så glad i – og forsøkte i stedet å holde meg til saken. Det hjalp lite.

 

I går forelå det et nytt svar fra Hustad, der stilen er den samme. Men la meg igjen forsøke å forklare hva jeg mener:

 

1. Hustad skriver, under overskriften “Tanketomt fra tenketank”, at “Kristin Clemet fra Civita mener at innvandrerregnskap er “uverdige”, derfor lager hun et selv”. 

Det er feil. Det jeg skriver, er at når ulike former for “innvandringsregnskap” likevel har kommet, på tross av min skepsis, må også jeg forholde meg til dem i innvandrings- og integreringsdebatten.  For øvrig “lager” jeg ikke noe regnskap selv – jeg kommenterer andres, spesielt SSBs, regnskap.

 

2. Hustad skriver at “en arbeidsinnvandrer, hans kone og hans barn må samlet sett bidra med en høyere verdiskaping enn gjennomsnittsnordmannen gjennom hele livet (…) om regnskapet til slutt skal gå i pluss.”

Dette mener jeg, slik jeg også skrev i mitt innlegg, er et økonomisk resonnement som gir liten mening. Hvorvidt innvandrere drar BNP per innbygger opp eller ned er irrelevant, så lenge de ikke drar ned levestandarden for innfødte nordmenn.

Sagt med andre ord: Selv om BNP per innbygger skulle bli noe lavere, fordi innvandrere tjener under gjennomsnittsinntekten, fører ikke dette til at inntekten og levestandarden til innfødte nordmenn blir lavere.

Den SSB-utredningen vi diskuterer, viser for øvrig at BNP og disponibel realinntekt per innbygger vil bli høyere enn de ville vært uten arbeidsinnvandring.

3. Hustad skriver at en arbeidsinnvandrer og hans familie, i tillegg til å ha en høyere verdiskaping enn gjennomsnittsnordmannen (punkt 2), må “ta ut mindre velferdsgoder enn de betaler inn i skatt om regnskapet skal gå i pluss”.

Dette er, slik jeg også skrev i mitt forrige innlegg, riktig, forutsatt at Hustad med “regnskapet” her mener offentlige kasser.

Spørsmålet blir da, slik jeg også skrev, hvem som går i pluss, dersom vi legger de samme SSB-beregningene til grunn?

·       Gjennomsnittsnordmannen går ikke i pluss i forhold til offentlige kasser.

·       Arbeidsinnvandrere går i pluss, fordi norske offentlige kasser slipper å betale for barndom, ungdom og utdanning.

·       Gjestearbeidere (dvs. arbeidsinnvandrere som reiser ut igjen) går veldig i pluss, fordi norske offentlige kasser slipper å betale både for ungdommen og alderdommen.

De arbeidsinnvandrerne som blir i Norge, vil ofte ta med seg eller stifte familie og få barn og barnebarn. Blir disse etterkommerne lønnsomme for offentlige kasser?

Det vet vi selvsagt ikke, men hvis vi legger SSBs forutsetninger til grunn og antar at etterkommerne blir som gjennomsnittsnordmannen er i dag – ja, så vil de, naturlig nok, ikke gå i pluss.

Er arbeidsinnvandring da lønnsomt for offentlige kasser? Ja, arbeidsinnvandringen er fortsatt lønnsom. Den er, hvis vi skal tro SSB, så lønnsom at en arbeidsinnvandring på bare 5000 personer pr år frem til 2100, hvert år vil veie opp for at tidligere arbeidsinnvandreres barn og barnebarn eventuelt blir like lite lønnsomme som gjennomsnittsnordmannen.

4. Hustad viser, slik jeg forstår ham, til forarbeider til Brochmann-utvalget, som har avdekket at arbeidsdeltakelsen blant de aller første arbeidsinnvandrerne som kom til Norge – før innvandringsstoppen i 1975 – har gått ned. De første årene hadde de en høyere sysselsettingsgrad enn befolkingen generelt – nå er den lavere. 

Dette er viktig, men jeg er ikke enig i at det er helt sammenlignbart med dagens arbeidsinnvandring, slik Hustad synes å legge til grunn. Dagens arbeidsinnvandrere fra EØS ser ut til å forbedre sin situasjon mye raskere enn datidens arbeidsinnvandrere gjorde. Dagens arbeidsinnvandrere har også helt andre kvalifikasjoner, også relativt til nordmenn, enn arbeidsinnvandrere fra Pakistan, Tyrkia og Marokko hadde på begynnelsen av 1970-tallet. Det er i tillegg mye som tyder på at integreringspolitikken og integreringsarbeidet fungerer bedre: Det går bedre med tiden for innvandrerne i Norge, men det går også stadig bedre for de som til enhver tid er nykommere i Norge.

Likevel: Det er fortsatt et stort rom for forbedring, noe Brochmann-utvalget selv drøfter, og som vi også skriver om i boken vår De nye seierherrene.

5. Hustad forstår “fint lite” av min innvending mot å bruke statistikk for “EØS-innvandrere” for å si noe om “arbeidsinnvandrere”, siden jeg selv har hevdet at “EØS-innvandrere (…) hadde en høyere arbeidsdeltagelse enn nordmenn”.

La meg prøve å forklare en gang til: Når SSB bruker begrepet “EØS-innvandrere”, så omfatter det alle innvandrere fra EØS, dvs. både arbeidsinnvandrere og familiegjenforente.  Og siden familiegjenforente har en lavere sysselsettingsgrad enn arbeidsinnvandrere, vil naturlig nok også “EØS-innvandrere” ha en lavere sysselsettingsgrad enn arbeidsinnvandrere.

Hustad er opptatt av arbeidsinnvandrernes deltakelse i arbeidsmarkedet, gruppert etter alder. Jeg er enig i at det kunne være interessant å vite mer om det, men slik statistikk finnes ikke offentlig tilgjengelig. Den eneste aldersjusterte statistikken vi har, er for “EØS-innvandrere”, som altså også omfatter familiegjenforente. Denne statistikken gir derfor ikke presis informasjon om arbeidsinnvandrernes deltakelse i arbeidsmarkedet, gruppert etter alder. Det er imidlertid grunn til å anta at forskjellen mellom arbeidsinnvandrere og befolkningen generelt, gruppert etter alder, er liten – og samlet sett er arbeidsinnvandrernes sysselsetting mye høyere.

6. Hustad mener jeg bedriver “selektiv sitatteknikk”, fordi jeg ikke har sitert mer enn jeg har gjort fra EØS-utredningen. Jeg er ikke enig i at det er selektiv sitatteknikk – men jeg er enig i det som står i det sitatet Hustad gjerne vil ha med: “I den grad arbeidsinnvandringen fører til et voksende B-lag i arbeidslivet med ustabil sysselsetting, dårlig lønn og økt pendling mellom korttidsjobber og ledighetstrygd, kan det på sikt skape nye utfordringer knyttet til velferdsstatens utgifter, legitimitet og innvirkning på insentivene for arbeid”.

EØS-utrederne mener at vi ikke er i en slik situasjon i dag, og at det er en situasjon vi kan unngå, noe jeg er enig i. Det er, etter min mening, få tegn til et voksende B-lag og snarere flere tegn til sterk sosial mobilitet blant innvandrere som kommer til Norge.

7. Hustad harselerer over at jeg ikke mener at det å servere øl ikke er lavproduktivt arbeid. Men han siterer verken seg selv eller meg korrekt. Hustad skrev, ganske nedlatende, om “å bygge hytter og servere øl” som lavproduktivt arbeid. Jeg skrev at jeg syns det var pussig å fremstille disse yrkene som “dårlige og/eller uproduktive yrker”. Jeg skrev det slik, fordi det å servere øl nok kan være lavproduktivt arbeid, selv om det er et arbeid som må gjøres – mens det å bygge hytter nok er et ganske høyproduktivt arbeid.

8. Hustad mener at vi heller burde få “noen av de 600.000 årsverkene i arbeidsfør alder som til enhver tid står på trygd, i arbeid” fremfor “å importere ufaglært arbeidskraft”.

Jeg er helt enig i at flere av dem som står utenfor arbeidsmarkedet, og som både kan og vil jobbe hel- eller deltid, bør få muligheten til det. Civita er en av få aktører som har fremmet flere forslag til hvordan det kan gjøres – bl.a. gjennom innstramninger i sykelønnsordningen, større symmetri mellom ulike stønadsordninger, lavere skatt på arbeid, endringer i arbeidsmiljøloven, økt adgang til midlertidig ansettelse med mer.

Jeg syns imidlertid at dette bør skje i tillegg til at vi tar imot både faglærte og ufaglærte arbeidsinnvandrere fra andre land, dersom arbeidsgivere i Norge har behov for dem.

9. Til slutt dette: Mye av det Hustad og jeg diskuterer, er basert på “innvandringsregnskap” som, for eksempel i SSBs tilfelle, har et hederlig formål, men som er svært vanskelige å gjennomføre. Svaret man får, er sterkt avhengig av de forutsetninger man legger til grunn, antagelser om fremtiden, definisjonen av lønnsomhet og kvaliteten på det tallmaterialet man bruker.  Enhver som tar seg bryet med å diskutere med SSB selv, vil oppdage at det ikke er skråsikkerhet, men ydmykhet som preger slike forutsigelser om fremtiden.

Det er også dette perspektivet Marius Doksheim og jeg har lagt til grunn i boken De nye seierherrene, der vi forsøker å gi et positivt, men nyansert bidrag til innvandrings- og integreringsdebatten. 

Med dette avslutter jeg nettdebatten med Jon Hustad.

 

 

 

 

25.april skrev jeg, sammen med Marius Doksheim, et innlegg i Bergens Tidende om arbeidsinnvandring i anledning av at jeg skulle delta i en debatt om dette i regi av Bergens Næringsråd og Studentersamfunnet i Bergen dagen etter. Innlegget møtte motbør i et innlegg i BT av professor Jostein Aarrestad 2.mai, og han fikk svar fra oss 5.mai. Jeg finner dessverre ikke Aarrestads innlegg på nettet.

I går skrev Jon Hustad i BT at vår artikkel inneholder alvorlige feil, og at det i bunn og grunn skyldes at vi jukser og lyver. Vi vet innerst inne at bildet er mye dystrere enn vi fremstiller det. Men vi velger altså å lyve likevel “som ledd i markedsføringen av boken De nye seierherrene“- en bok Hustad for øvrig umulig kan ha lest.

Debattformen til Hustad kunne i seg selv fortjene et tilsvar, men jeg skal la det ligge – og heller konsentrere meg om argumentene.

Debatten dreier seg om hvorvidt innvandrere generelt og arbeidsinnvandrere spesielt er lønnsomme eller ikke.

Jeg vil dele min kommentar i to, og først vil jeg si dette:

Jeg har vært engasjert i innvandrings- og integreringsdebatten i minst 25 år. Jeg har i den forbindelse aldri vært særlig opptatt av hvorvidt innvandrere er “lønnsomme” eller ikke. Snarere har jeg ved flere korsveier tatt til motmæle mot forslag om å lage ulike former for innvandringsregnskap.

Årsaken til at jeg har vært skeptisk til slike regnskap, er at de både kan bli absurde og uverdige. Hvor absurde slike regnestykker kan bli, illustrerer SSB selv i sin rapport nr 15/2012 om Makroøkonomi og offentlige finanser i ulike scenarioer for innvandring. Der heter det bl.a. at en “rendyrking av logikken” i rapporten – om at borgerne ikke er lønnsomme for offentlige kasser – kan lede til at den beste løsningen er en “generell avfolking” av Norge.

Men slike regnestykker kan også bli uverdige. Hvis gjennomsnittsborgeren ikke lønner seg for offentlige kasser, vil det dekke over en stor variasjon: Noen er veldig lønnsomme, og noen er ikke lønnsomme. Blant dem som ikke er lønnsomme, er det noen som kan bli lønnsomme, hvis vi eller de vil – mens noen aldri vil kunne bli det, uansett hva vi gjør. Og hva gjør vi med dem? Hvordan virker det på dem at de får vite at de betraktes som en økonomisk byrde for alle andre? Hvem andre enn innvandrerbefolkningen bør vi regne på?

Selv har jeg i grunnen alltid antatt – uten at jeg har regnet på det – at innvandrerne som har kommet til Norge, har vært mindre lønnsomme enn de innfødte. Det har nærmest virket selvinnlysende: Vi lever av arbeidet vi gjør. Likevel har vi i ca. 30 år – fra innvandringsstoppen ble innført i 1975 og i praksis til EU-utvidelsen i 2004 – aktivt stengt alle arbeidsinnvandrere ute. I denne perioden har innvandrerne til Norge enten vært flyktninger og asylsøkere eller familiegjenforente, i all hovedsak fra fattige land og med svært liten utdanning. De har ikke fått komme til Norge, fordi vi trodde de “lønte seg”, men fordi vi ville hjelpe.

At denne gruppen innvandrere ikke er like godt integrert i arbeidsmarkedet som innfødte, er egentlig opplagt. Det som er mindre opplagt, er at de er ganske godt integrert. La meg gi ett eksempel på det:

Ifølge OECD var totalbefolkningens sysselsetting i Norge 77 prosent i 2007, dvs. at 77 prosent av befolkningen i arbeidsfør alder var i arbeid. Det er svært høyt sammenlignet med andre land.

Innvandrerbefolkningens sysselsetting var på 70 prosent.

Er det sjokkerende lavt eller forbausende høyt?

Jeg er mest tilbøyelig til å mene det siste. Frem til 2004 kom det, som nevnt, praktisk talt ingen arbeidsinnvandrere til Norge. Innslaget av flyktninger, asylsøkere og familiegjenforente var altså stort i 2007. Likevel hadde innvandrerbefolkningen en høyere sysselsetting enn hele befolkningen har i mange rike land. Hadde innvandrerbefolkningen i Norge utgjort et eget land, ville sysselsettingen vært omtrent på finsk nivå. Ikke i noe annet land har kvinner fra (fattige) land utenom OECD en høyere sysselsetting enn i Norge.

Den norske innvandringsdebatten har lenge vært negativt fokusert. Mediebildet har vært preget av negative, men ofte anekdotiske nyheter – mens den politiske debatten har vært opptatt av problemer.  Vi ønsker, bl.a. med boken De nye seierherrene, å synliggjøre de positive sidene. Vi vil vise at det går bedre med integreringen i Norge enn mange tror, at det går bedre over tid, og at det går bedre enn i mange andre land.

Så til det dagsaktuelle:

Debatten den senere tid har særlig dreid seg om arbeidsinnvandring.

Norge åpnet for fri arbeidsinnvandring fra EØS-området i forbindelse med at Norge ble en del av EUs indre marked. I praksis skjøt arbeidsinnvandringen fra EØS-landene fart i 2004, da EU fikk flere nye medlemsland i Øst- og Sentral-Europa. I tillegg fins det en liten, og lite brukt, kvote for spesialister og en lite brukt mulighet for innvandrere med fagbrev eller spesiell kompetanse fra land utenom EØS.

Siden 2004 har det kommet mange arbeidsinnvandrere til Norge. De utgjør typisk 40 – 50 prosent av dem som kommer hvert år, og de er nå den største gruppen innvandrere i Norge. 

Spørsmålet nå er om arbeidsinnvandrere lønner seg eller ikke. Hustad mener at de ikke er lønnsomme, og at jeg “forteller eventyr” når jeg mener at arbeidsinnvandring er lønnsomt.

Debatten er kommet opp, fordi det etter hvert har kommet flere “innvandringsregnskap”. Fremskrittspartiet har lenge ønsket et slikt regnskap og har relativt nylig fremmet forslag om at det skulle gjøres beregninger i Norge etter mønster fra tilsvarende beregninger i Danmark. Så kom Brochmann-utvalget med slike beregninger, og nå SSB med det samme. SSBs beregninger ble opprinnelig gjort for Brochmann-utvalget, men de har skapt fornyet debatt på grunn av nye oppslag i pressen.

Disse initiativene gjør at vi også må forholde oss til denne delen av innvandrings- og integreringsdebatten.

Det er imidlertid flere problematiske sider ved Hustads argumenter.

Hustad skiller dårlig mellom begrepene når han skal vurdere hva som er lønnsomt. Skal man vurdere om noe er lønnsomt, må man nemlig vite hva som skal være lønnsomt. Det er for eksempel forskjell på norsk økonomi og statsbudsjettet. En innvandrer kan godt være positiv for økonomien, selv om han er negativ for offentlige kasser. Arbeidsinnvandring kan for eksempel bidra til vekst, høyere lønninger, billigere tjenester, mer innovasjon og mer velferd. Velferden skapes ikke bare av penger – vi må også ha hoder og hender.

Dermed er det heller ikke riktig at praktisk talt alle fagmiljøer, som “SSB, Finansdepartementet, regjeringsoppnevnte utvalg og en rekke ledende økonomer”, mener at innvandring er negativt for økonomien.  Tvert om mener nok de fleste fagmiljøer det motsatte.

Flere regjeringsoppnevnte utvalg og stortingsmeldinger, også fra Finansdepartementet, peker på arbeidsinnvandring som viktig for økonomien i årene som kommer.

Den nevnte SSB-rapporten, som primært ser på offentlige finanser, ser også på vekst (målt ved privat konsum) og finner da at arbeidsinnvandring bidrar klart positivt. (I parantes bemerket: SSB ser egentlig ikke på arbeidsinnvandring, men på “innvandring fra områder preget av høy arbeidsinnvandring”.)

Det offentlig oppnevnte EØS-utvalget skrev at “arbeidsinnvandringen har bidratt vesentlig til veksten i produksjon og sysselsetting, ikke minst i distriktene, og dermed også bidratt til sikringen av norsk velferd… Ved å styrke norsk næringsliv har arbeidsinnvandringen så langt hatt positiv innvirkning på jobbtrygghet, lønn og andre vilkår for det store flertallet av arbeidstakere i Norge.”

En studie gjort på OECD-landene viser at økt innvandring leder til økning i sysselsetting og BNP, og at én prosent økning av befolkningen gjennom innvandring, kan øke landets totale inntekter med 1,5 prosent.

Det er også indikatorer som tyder på at arbeidsinnvandring er lønnsomt for offentlige kasser. Det er lønnsomt, fordi arbeidsinnvandrere pr definisjon kommer til Norge ferdig utdannet og har høy deltakelse i arbeidsmarkedet.

Det SSB har regnet på, er hvor lønnsomme arbeidsinnvandrernes barn og barnebarn blir for offentlige kasser, dersom arbeidsinnvandrerne blir i Norge. SSB legger til grunn at etterkommerne blir “perfekt” integrert og derfor blir akkurat som oss innfødte. I så fall blir de ulønnsomme for offentlige kasser, fordi gjennomsnittsnordmannen allerede er ulønnsom.

Er det et problem?

Det er et problem at velferdsstaten ikke er fullfinansiert, bl.a. fordi vi da må tære på en ikke fornybar ressurs. Men det er misvisende å kalle dette et innvandringsproblem. Det er et generelt problem, som vi bør gjøre noe med.

SSB har regnet på virkningen av arbeidsinnvandring på offentlige kasser helt frem til 2100. Ett av regnestykkene, som ble presentert i DN, tar utgangspunkt i at det ikke lenger kommer arbeidsinnvandrere til Norge. Et annet og mer realistisk regnestykke som SSB har gjort, er dette:

Med en arbeidsinnvandring på 5000 nye personer pr år frem til 2100 – som er langt mindre enn arbeidsinnvandringen er i dag og langt mindre enn vi kan trenge i økt arbeidskraft i henhold til Perspektivmeldingen – vil arbeidsinnvandrerne og deres etterkommere hvert år være mer lønnsomme for offentlige kasser enn befolkningen generelt. De nyankomne arbeidsinnvandrerne er altså så lønnsomme for offentlige kasser at de veier opp for at tidligere arbeidsinnvandreres barn og barnebarn er blitt like ulønnsomme som nordmenn er.

Det er blitt antydet at det å ta imot stadig flere arbeidsinnvandrere på denne måten kan betraktes som et slags “pyramidespill”. En annen måte å se det på, er at velferdsstaten, slik den nå er innrettet, er et pyramidespill, og at vi trenger arbeidsinnvandrere for å holde spillet i gang.

Arbeidsinnvandrere har, slik vi skrev i kronikken vår, høyere sysselsetting enn befolkningen generelt. Hustad mener at dette ikke er riktig, siden arbeidsinnvandrere, i hver aldersgruppe, har lavere sysselsetting enn befolkningen generelt.

Det kan diskuteres hvor relevant innvendingen er. Poenget med arbeidsinnvandrere er jo at de kommer som arbeidsinnvandrere og derfor – som gruppe betraktet – alltid vil være en ung gruppe med høy arbeidsdeltakelse. Det er dette som gjør at vi kan høste fruktene av dem.  Mange av dem blir til og med det man kaller “gjestearbeidere” og dermed særdeles lønnsomme, fordi de reiser hjem igjen før de blir gamle.

For øvrig finnes det ikke offentlig tilgjengelig statistikk for arbeidsinnvandreres deltakelse i arbeidsmarkedet gruppert etter alder. Hustad må derfor skrive litt om og snakke om “EØS-innvandrere” i stedet. Men EØS-innvandrere omfatter både arbeidsinnvandrere og familiegjenforente, og dermed kan vi ikke vite nøyaktig hvor høy sysselsettingen er blant arbeidsinnvandrere i ulike aldersgrupper. Forskjellen mellom dem og befolkningen generelt er uansett liten, spesielt når vi vet at arbeidsinnvandrere i større grad enn befolkningen generelt arbeider i konkurranseutsatte næringer.

Og totalt ligger arbeidsinnvandreres sysselsetting langt over totalbefolkningens.

Det er flere av Hustads økonomiske argumenter som skurrer. Det gir for eksempel lite mening å hevde at innvandrere må tjene like mye som nordmenn for å være lønnsomme. Innfødte nordmenn får ikke lavere levestandard, fordi innvandrere tjener under gjennomsnittet. Tilsvarende virker det søkt å anta at ingen ville gjort lite produktive jobber som å “bygge hytter og servere øl”, dersom vi ikke hadde hatt innvandring. Alternativet er at de innfødte gjør jobbene selv og dermed er mindre produktive enn de ellers ville vært. At det å servere øl eller bygge hytter fremstilles som dårlige og/eller uproduktive yrker, er for øvrig i seg selv nokså underlig.

Vil man se hvordan det går med integreringen, må man se den over tid og gjerne sammenligne med andre land. Øyeblikksbilder kan være interessante, men det viktigste er at det går bedre med tiden. Hustad viser til polakkenes situasjon i Norge under finanskrisen. Men om polakker i Norge, sett med norske øyne, har hatt det dårlig, er situasjonen i klar bedring: Lønningene øker raskere enn lønningene generelt. En høyere andel får fast ansettelse. De arbeider færre timer pr uke enn de gjorde før. Nesten alle opplever at de behandles på linje med sine norske kolleger.

Poenget med migrasjon er ikke først og fremst at det skal lønne seg for oss, som bor i verdens rikeste land. Poenget er at det lønner seg for migrantene og for verden, og at andre mennesker fortjener den samme friheten som vi har selv. At migrasjon også kan by på problemer, er ikke overraskende. Det er helt legitimt å forsøke å gjøre noe med dem, for eksempel slik Brochmann-utvalget har foreslått, og slik vi selv foreslår i boken De nye seierherrene.

De fleste av de tiltakene som bør gjennomføres, bør imidlertid gjennomføres uansett – helt uavhengig av om vi har mye eller lite innvandring.

Jeg har mange innvendinger mot Jon Hustads regnestykker. Den viktigste forskjellen på han og meg er nok likevel at han har bestemt seg for å lete etter problemene, siden han mener at “Norge går i feil retning” – mens jeg ser lyspunktene og er optimist.

Aldri før har så mange mennesker i verden hatt det så bra, og aldri før har så mange trodd på en bedre fremtid.

At Jon Hustad velger å være pessimist får være hans problem.

 

Av og til står begrepene vi bruker i innvandringsdebatten, i veien for en nøktern vurdering av hvordan integreringen går.

Begrepet “minoritetsspråklige elever”, for eksempel, får mange til å tenke på elever som behersker norsk dårlig. Men begrepet er egentlig bare et annet ord for “innvandrerelever”, og det er jo slett ikke alle innvandrerelever som snakker dårlig norsk. Mange snakker utmerket norsk. Derimot er det mange innvandrerelever som snakker flere språk enn norsk og dermed er “flerspråklige”. Og som alle skjønner: En flerspråklig elev som snakker godt norsk er selvsagt, i skolefaglig forstand, en helt annen elev enn en som ikke behersker norsk. Men begge er altså, slik myndighetene omtaler dem, “minoritetsspråklige elever”.

Også begrepet “innvandrer” er problematisk, fordi det både omfatter dem som faktisk har innvandret til Norge og deres barn, som er født i Norge, er norske statsborgere og har bodd her hele sitt liv. Av og til omfatter begrepet “innvandrer” også barnas barn, som også er født i Norge. “3.generasjons innvandrer” kan altså være det samme som en “2.generasjons nordmann”. Om det kreves en eller to utenlandsfødte foreldre for at et barn som er født i Norge, skal få betegnelsen “innvandrer”, varierer – og det gjør ikke saken enklere for dem som vil følge med.

For hvorfor er dette viktig?

Det er viktig, fordi vi lurer på hvordan det går med integreringen. Hvor lang tid tar det før innvandrere blir integrert, og hvor godt blir de integrert? Man kan ha ulike meninger om hva det vil si å bli godt integrert, men de fleste er nok enige om at det i hvert fall må bety god deltakelse i utdanning og arbeidsliv og dermed også gode norskferdigheter.

Utgangspunktet for enhver vurdering av integreringen må være dette generelle bildet: Innvandrerne som har kommet til Norge siden begynnelsen av 1970-tallet, kan i hovedsak deles i tre grupper: Noen er flyktninger og aylsøkere, hovedsaklig fra fattige land. Noen er arbeidsinnvandrere, hovedsakelig fra Europa. Og noen er familiegjenforente, som kommer fra både fattige og relativt rike land. Mange som har kommet, har reist igjen, men p.t. er det til sammen ca. 600.000 innvandrere i Norge. Ca. 100.000 av dem er født i Norge.

Fra midten av 1970-tallet og frem til ca. 2004 kom det nesten ingen arbeidsinnvandrere til Norge. Siden 2004, derimot, har arbeidsinnvandrerne vært i flertall.

I “De nye seierherrene” – boken som Marius Doksheim og jeg nylig har utgitt om innvandring og integrering – har vi forsøkt å skille mellom de innvandrerne som har innvandret til Norge og de som er født i Norge. Vi kaller de først for “nykommere”, og de andre for “etterkommere”. Grunnen til at vi gjør det, er at det gjør det mye lettere å foreta en realistisk vurdering av hvordan det faktisk går med innvandrerne over tid. Det sier seg vel nærmest selv at et barn av en innvandrer generelt vil greie seg bedre på skolen enn en innvandrer som kom i går, i fjor eller for tre år siden. Ideelt sett burde vi også skilt mellom nykommere som kom for ett år siden, for fem, ti eller tretti år siden – men det er dessverre vanskelig rent statistisk.

I tillegg er det viktig å ha in mente at det, helt naturlig, vil ta lenger tid for en flyktning eller asylsøker å bli integrert enn for en arbeidsinnvandrer. Det kan ha med måten de blir mottatt på å gjøre – men det har også med bakgrunnen deres å gjøre. En flyktning fra Somalia kan være traumatisert, ha liten eller ingen utdanning og mangle språkkunnskaper. En arbeidsinnvandrer fra Polen eller India, derimot, kan være klar til å bli integrert på arbeidsmarkedet fra dag en. At det også finnes “blandingstyper” er selvsagt: Politiske flyktninger kan også komme fra land med et høyt utdanningsnivå og relativt høy velstand.

I en artikkel som ble lagt ut på VG Nett i går, får vi et eksempel på hvor viktig det er å ha dette generelle bildet i bakhodet når vi skal vurdere hvordan integreringen går. I dette tilfellet dreier det seg om frafall i videregående skole.

Frafall i videregående måles ofte ved å se på hvor mange av elevene som har fullført fem år etter at de startet utdanningen. I dette tilfellet har forskerne sett på dem som startet i 2006. Hvor mange av dem hadde oppnådd yrkes- eller studiekompetanse fem år etter?

Svarene for alle elever er som følger:

69 pst hadde fullført

31 pst hadde falt fra

74 pst av jentene hadde fullført

65 pst av guttene hadde fullført

90 pst av de som har foreldre med høy utdanning, hadde fullført

65 pst av de som har foreldre med videregående utdanning, hadde fullført

45 pst av de som har foreldre med bare grunnskole, hadde fullført

Disse tallene er alarmerende nok i seg selv. De viser at frafallet er stort, at det er stor forskjell mellom jenter og gutter, og at det er store sosiale forskjeller mellom elevene, avhengig av foreldrenes utdanningsnivå.

VG fokuserte imidlertid mest på innvandrerelevene i dette oppslaget, og de gjør det enda dårligere. Under overskriften “Annenhver innvandrerelev dropper ut av videregående” fikk vi presentert disse tallene for innvandrere i samme periode:

50 pst hadde fullført

50 pst. hadde falt fra

60 pst av jentene hadde fullført

40 pst av guttene hadde fullført

Dette er selvsagt også alarmerende tall, men likevel: Dette er tall for nykommere.  Tallene gjelder innvandrerelever som er født i utlandet av to utenlandsfødte foreldre. Det dreier seg altså om familier som nettopp er kommet til Norge. Jeg vet ikke om det finnes statistikk som viser hvor mye utdanning foreldrenes deres har, men i den grad de bare har grunnskole, som er tilfellet for de aller fleste innvandrere fra fattige land, er faktisk ikke tallene så gale, hvis vi sammenligner med befolkningen generelt.

Mitt poeng er imidlertid et annet. For det som bare står omtalt helt generelt i en setning – og uten tall – i VG, er situasjonen for etterkommerne. For hvordan går det med dem?

For etterkommerne, dvs. barn født i Norge av to utenlandsfødte foreldre, er tallene som følger:

67 pst. hadde fullført

33 pst. hadde falt fra

77 pst. av jentene hadde fullført

57 pst. av guttene hadde fullført

Totaltallene er altså nesten identiske med de som gjelder for elevflokken generelt. Jentene gjør det litt bedre, guttene litt dårligere.  Hvis man tar i betraktning at innslaget av foreldre med lav utdanning her er større enn blant innfødte, er det i virkeligheten et bedre resultat, som tyder på høyere sosial mobilitet enn i befolkningen generelt.

Kristin Halvorsen har nok å gjøre. Det er utfordringer knyttet til frafall generelt og til innvandrere spesielt. Men samtidig er det ikke noe poeng å være mer negativ enn nødvendig på innvandreres vegne. De fremviser høy sosial mobilitet og svært gode resultater for etterkommerne, alt tatt i betraktning. Som mange har fått med seg, er de også godt representert (men fortsatt en liten gruppe) i høyere utdanning.

Den store forskjellen mellom nykommere og etterkommere viser hvor viktig det er at vi bruker presise og nyanserte begreper før vi konkluderer om hvordan integreringen går. I tillegg er det viktig å ta tiden til hjelp – for ingen kan være fullt ut integrert rett etter ankomst til et nytt land.

Helt til slutt et poeng som antagelig gjelder alle elever, uansett bakgrunn: Det er større frafall mellom skoleårene enn det er i skoleåret. Det er også mye større frafall blant dem som ikke begynner på videregående rett etter grunnskolen enn de som begynner med en gang, og forskjellen er stor:

84 pst. av dem som begynte som 16-åringer, hadde fullført

42 pst. av dem som begynte som 17-åringer, hadde fullført

Tallene viser at det er om å gjøre å holde motivasjonen oppe rett etter grunnskolen, og at sommerferien etter 10.klasse antagelig er ganske “farlig” for mange. Det er ikke nødvendigvis et mål at absolutt alle skal fullføre videregående – men det er nok et mål av svært mange av dem som nå faller fra, bør fullføre i større grad enn de gjør i dag.

Konklusjonen blir likevel denne: Barn som er født i Norge, gjør det omtrent like bra på skolen, enten de har innvandrede eller innfødte foreldre.

 

RORG heter en organisasjon, eller snarere et samarbeid mellom organisasjoner, som gjennom avtaler med Norad mottar offentlig støtte til å drive folkeopplysning i Norge om sentrale og aktuelle nord/sør- og utviklingsspørsmål. Til sammen er det ca. 50 organisasjoner som mottar slik støtte.

I neste uke, nærmere bestemt 7.juni, inviterer RORG til et åpent møte om “De borgerlige og utviklingsdebatten”. Der lanseres en “intervjusamling med tolv borgerlige tenkere”, som – ifølge reklamen – sier noe om høyresidens (mangel på) tilstedeværelse i utviklingsdebatten; hvorfor den tradisjonelt har vært mindre til stede enn venstresiden, og hva vi kanskje kan forvente oss av en borgerlig utviklingspolitikk etter 2013. (I parantes bemerket: Alle de intervjuede bekjenner seg neppe til begrepet “høyresiden” eller til høyresiden, men det får så være.)

Jeg er en av de som er intervjuet. Jeg oppfattet initiativet fra RORG som oppriktig ment. De ønsker at høyresiden skal være like godt representert i debatten, i miljøet og i “bransjen”, og intervjusamlingen og møtet er, slik jeg forstår det, en slags utstrakt hånd.

Etter min mening har venstresiden – sammen med “misjonærene” (med og uten hermetegn) og KrF – lenge hatt eierskap til bistandspolitikken. Det er også disse som har befolket og ledet organisasjonene og satt sitt preg på “bransjen”. Høyresiden gjør seg imidlertid mer gjeldende nå – ettersom det blir stadig klarere at økonomisk vekst, handel og en velfungerende markedsøkonomi, migrasjon og utenlandsinvesteringer, har avgjørende, og større, betydning for utvikling enn tradisjonell bistand.

At debattklimaet er endret, har imidlertid med mer enn den politiske høyresiden å gjøre. Forskerne Øyvind Østerud og Terje Tvedt, som få forbinder med det politiske høyre, har hatt stor betydning for muligheten til å sette et kritisk søkelys på deler av bistandsbransjen og bistanden. Erik Solheim, en minister fra SV, har også betydd mye, fordi han så tydelig har anerkjent næringsutvikling, utenlandsinvesteringer og økonomisk vekst som viktige bidrag til utvikling.

At det fortsatt er et stykke igjen før alle på høyresiden blir lyttet til, fikk vi likevel et eksempel på i Dagsnytt 18 i dag. Der diskuterte de Fremskrittspartiets bistandspolitikk, men representanten for de frivillige organisasjonene, tidligere politisk rådgiver i Stoltenberg II-regjeringen, generalsekretær Liv Tørres i Norsk Folkehjelp, hadde ikke ett pent ord å si – bortsett fra at det var fint at FrP engasjerte seg. Her var det ingen tegn til selvrefleksjon eller interesse for det FrP mente – snarere tvert imot.

Så hva mener FrP?

FrP vil foreta et kraftig kutt i bistanden – fra 28 til 18 milliarder kroner. Det er en betydelig reduksjon, og derfor overrasket det meg at også FrPs bistandsbudsjett faktisk er meget høyt sammenlignet med andre land i Europa. Selv med FrPs budsjett ville Norge være det landet i Europa som ga mest i bistand, målt i forhold til befolkningen og i forhold til BNI. Direkte motstander av statlig bistand er altså ikke FrP.

Det andre FrP foreslår, er at mange av de frivillige organisasjonene – altså mange av de som er medlem av RORG-samarbeidet – bør få redusert statsstøtte, og at de bør gis incentiver til å samle inn penger selv. FrP vil at organisasjonene skal få maksimalt 50 pst statsstøtte, og at prinsippet skal være at de får en krone av staten når de har samlet inn en krone selv. Det gir incentiver til å forsøke å samle inn (mer) penger fra private personer og bedrifter og til økt frivillig engasjement.

Det vi snakker om her, er frivillige organisasjoner. Hva som er frivillig med dem i dag, kan imidlertid diskuteres. De har høyst profesjonelle, ansatte medarbeidere – men mange av dem engasjerer heller ikke sivilsamfunnet som givere til virksomheten. Siden 1999 har “bransjen”, som den selv kaller seg, vokst kraftig, og statsstøtten har, ifølge Aftenposten, vokst reelt med 70 prosent til oer 5,6 milliarder kroner i året.

I 1962, for 50 år siden, krevde faktisk staten 50 prosent egenandel i bistandsprosjekter. Men gradvis falt kravet til egenandel, og staten overtok ansvaret. I dag er kravet falt til 10 prosent, og heller ikke dette kravet gjelder for nødhjelp og humanitær bistand. Mange mener at organisasjonene i dag bare er en forlenget arm av departementet og Norad – nærmest for avdelinger i staten å regne.

FrP argumenterer for forslaget sitt på ulike måter: De ønsker å løsne båndene mellom stat og sivilsamfunn og skape noe mer ekte frivillig engasjement. De ønsker at organisasjonene skal være mer uavhengige av staten, departementet og regjeringen og den til enhver tid rådende “korrekte” politikk. De ønsker dessuten å effektivisere den statlige bistanden, slik at den skaper mer og bedre utvikling.

Mange av FrPs innvendinger mot dagens system – og ønsker for et nytt system – samsvarer godt med synspunkter som også har kommet fra annet hold, bl.a. fra Østerud og Tvedt. Men når synspunktene kommer fra FrP blir de ikke tatt like alvorlig.

Personlig er jeg ikke beredt til å støtte FrPs konkrete forslag. Om målet er godt, er dessuten veien frem noe som i seg selv må diskuteres. Å foreta slike omfattende omlegginger er uansett ikke gjort i en håndvending

Men prinsipielt syns jeg det er en veldig god tanke at de frivillige organisasjonene blir mer frivillige og mindre avhengige av staten, og at de har sterkere incentiver til selv å skaffe midler. Jeg syns også det er riktig å gå mer grundig til verks for å studere effekten av den politikken man fører. Det har bl.a. den svenske regjeringen gjort, hvilket har ført til en omlegging av utviklingspolitikken, der stikkordet er mer konsentrasjon: Færre land, færre oppgaver og konsentrasjon om det man kan best.

Fremskrittspartiets Peter N Myhre ble kontant avvist i Dagsnytt 18 i dag. Liv Tørres, som representant for de frivillige organisasjonene, hadde ikke engang noen prinsipielle refleksjoner omkring de problemstillingene FrP reiser – enda Myhre selv ga organisasjonene betydelig ros.

Det er antagelig denne mangelen på dialog og interesse for hva andre mener som RORG ønsker å gjøre noe med med sin intervjusamling og møte til uken.

Norsk Folkehjelp er medlem av RORG. La oss håpe at også Tørres møter opp og tar seg bryet med å lytte med mer positiv interesse, også til FrP.

 

På NRK radio i morges ble vi presentert for to SSB-nyheter, som på sett og vis hang sammen:

Den ene nyheten var at gjennomsnittsnordmannen nå er et netto tapsprosjekt for det offentlige. Vi mottar i gjennomsnitt mer fra enn vi bidrar med inntekter til offentlige kasser. Grunnen til at det overhodet er mulig, i hvert fall på kort sikt, er oljeinntektene, som gir oss et “gratis” overskudd, utover den skatten vi betaler til det offentlige.

Den andre nyheten var at innvandring ikke lønner seg, fordi innvandrerne etter noen tid vil bli som nordmenn, dvs. at de vil koste mer for det offentlige enn de bidrar med inntekter til det offentlige. Dette var riktig nok ikke noen egentlig nyhet, siden den stammer fra en utredning SSB gjorde for det såkalte Brochmann-utvalget, men jeg skal la det fare her.

La oss i stedet se litt nærmere på SSBs påstand.

Det SSB sier, er at innvandring lønner seg så lenge innvandrerne jobber.

Når det gjelder flyktninger, asylsøkere og familiegjenforente tar det ofte tid før de kommer i arbeid, bl.a. fordi de ikke har den kompetansen som kreves i arbeidsmarkedet når de kommer. De har også en lavere sysselsettingsgrad enn befolkningen generelt. 

Når det gjelder arbeidsinnvandrere er situasjonen annerledes. De blir raskt integrert i arbeidsmarkedet og gjør det, i hvert fall på kort sikt, bedre enn andre innvandrere når de arbeider – ved at de tjener mer, stiger raskere “i gradene” osv. Gjennomsnittlig har de også i dag en høyere sysselsettingsgrad enn befolkningen generelt, noe som bl.a. skyldes at de er yngre. Disse innvandrerne er lønnsomme for Norge – de bidrar med mer til offentlige kasser enn de henter ut av de samme kassene, noe som vil vedvare, dersom de opprettholder den høye sysselsettingen.

SSBs hypotese er imidlertid at disse innvandrernes barn og barnebarn vil bli som nordmenn, dvs. at de vil bli like “late” og “velferdshungrige” som oss – og til slutt derfor blir en netto kostnad for offentlige kasser, slik gjennomsnittsnordmannen allerede er. De blir det, dels fordi de blir som oss – dels fordi de, i motsetning til dagens arbeidsinnvandrere, lever hele sitt liv i Norge og derfor også som ikke-yrkesaktive barn og gamle.

Det er imidlertid flere sider ved SSBs resonnement som kan problematiseres:

* For det første er det påfallende at det (igjen) er innvandrerne som skal få skylden for et problem som egentlig har med vår velferdsstat å gjøre. Hvis gjennomsnittsnordmannen er “ulønnsom” for det offentlige, så må vi gjøre noe med det, fordi det ikke er bærekraftig. Det er altså ikke innvandrerne som gjør at velferdsstaten ikke kan overleve slik den er. Det er velferdsstaten selv som ikke er bærekraftig slik den er. Vi må altså reformere den,  helt uavhengig av om vi har innvandring eller ikke.

* For det annet kan SSBs påstand om at arbeidsinnvandring på sikt ikke vil lønne seg, etterlate inntrykk av at Norge hadde greid seg bedre uten slik innvandring. Men det er ikke tilfellet. Arbeidsinnvandrerne er svært godt integrert i arbeidsmarkedet, hvilket betyr at det er bruk for arbeidskraften deres. Hadde vi ikke hatt denne arbeidskraften, hadde økonomien vært satt under større press – eller vi hadde hatt et lavere velstandsnivå.

* For det tredje kan man få inntrykk av at vi kunne ha valgt ikke å ta imot flyktninger, asylsøkere og familiegjenforente. Et lite stykke på vei er det nok riktig at vi kunne nedjustert antallet, men ikke mye. Norge innførte en innvandringsstopp i 1975, men det ble bare en arbeidsinnvandringsstopp – ettersom intet demokratisk land kan fraskrive seg ansvaret for å ta imot mennesker på flukt eller tillate, på visse premisser, at familier som er splittet, kan få komme sammen.

* For det fjerde er SSBs påstand basert på en antagelse om fremtiden som tross alt bare er en antagelse. SSB tipper at etterkommerne av innvandrerne blir som de innfødte. Jeg er enig i at mye kan tyde på det, men det er også tegn på at det ikke nødvendigvis blir slik. Etterkommere av innvandrere er f.eks. bedre representert i høyere utdanning enn befolkningen generelt. Og hvis de i større grad tar høyere utdanning, kan det kanskje også føre til at de i mindre grad belaster offentlige kasser enn gjennomsnittsnordmannen i dag gjør.

* Min femte og siste innvending mot SSBs regnestykke er at det, på en og samme tid, både er for langsiktig og for kortsiktig. Å måle og beregne hvordan Norge, innvandrernes etterkommere og barn av etterkommerne ter seg i 2100, altså om ca. 90 år, er i seg selv en nesten umulig oppgave. Det er f.eks. utenkelig at vi har de samme velferdsordningene om 90 år som vi har i dag. Men samtidig er SSBs betraktning ganske kortsiktig, nettopp fordi vellykket integrering tar tid. Det er nesten ikke spor etter nordmenn i Brooklyn nå, og hvor mange spor vil vi se etter dagens arbeidsinnvandrere i Norge i år 2100 eller 2200? Å “beregne” slike ting er nesten like dumt som å beregne når “nordmenn kommer i mindretall”. Såvidt jeg kan skjønne, må den norske urinnvåneren, hvis han finnes, ha kommet i mindretall forlengst. På sett og vis er vi jo alle et resultat av at mennesker vandrer.

Helt til slutt er det grunn til å minne om at SSBs regnestykke kun ser på hva som (kanskje) skjer med Norge som følge av den økte migrasjonen. Et land som påstås å være opptatt av utvikling, fattigdomsbekjempelse og solidaritet, og som attpå til er verdens rikeste land, bør også “regne” på virkningene for verden. Økt migrasjon fra fattigere til rikere land vil nemlig føre til raskere utvikling, økt velstand og færre fattige i verden. Det vil i sin tur redusere behovet for migrasjon som skyldes at innvandrere ønsker å skape seg et bedre liv.

SSB har tidligere blitt beskyldt for å være for innvandringsvennlige. Nå vil kanskje noen mene at de er for innvandringsfiendtlige. Jeg tror ikke SSB er noen av delene. De lager statistikk, og den kan diskuteres.

Men etter at vi har diskutert statistikken, gjenstår det én diskusjon til – og den handler om verdier. I den skal ikke SSB delta, men det skal vi andre – og den handler om hva slags samfunn vi vil ha.

Som borgere av Norge tilhører vi verdens absolutte overklasse. Vi er rikest i verden, og vi kan bevege oss nesten helt fritt. Vi kan studere, reise, jobbe og feriere omtrent akkurat hvor vi vil. Vi nyter også godt av at det stort sett er fri bevegelse av varer, tjenester og kapital – slik at vi kan høste fruktene av et handelssystem som nå i utstrakt grad favoriserer Norge.

Da bør vi også tåle innvandring, selv om ikke alle innvandrere “lønner seg” med en gang.

 

Kristin Halvorsen har fått berettiget kritikk for sitt forsøk på å slå politisk mynt på de såkalte rosetogene. 

I NRKs Politisk kvarter advarte hun mot flere privatskoler,  fordi de, ifølge Halvorsen, “tiltrekker seg mange av de elevene til foreldre som enten har penger eller er veldig opptatt av skole eller begge deler” – og så “tiltrekker de seg etterhvert lærerkrefter, og det går på bekostning av fellesskapet. Og i Norge har vi fellesskap og samhold. Det er derfor vi har rosetog. Det er fordi vi stiller opp i fellesskap og er vant til å omgås på tvers (og) uavhengig av foreldrenes økonomi.” 

Merkelig nok kommer denne uttalelsen omtrent samtidig med at Halvorsen uttaler seg til bladet Forskerforum, der hun beklager seg over at politikken ikke i tilstrekkelig grad er basert på kunnskap.

Det er flere uheldige sider ved Halvorsens uttalelser om rosetog.

For det første er de ikke basert på kunnskap.

Halvorsen har ikke belegg for å si at privatskoler (dvs. offentlig finansierte, regulerte og kontrollerte privatskoler) tiltrekker seg elever til foreldre med spesielt god økonomi. Tvert om er det ingen vesentlig forskjell på økonomien til foreldre av barn i offentlige skoler og i private skoler. 

Om hun har belegg for å si at privatskoleforeldre er mer opptatt av skole enn andre foreldre, vet jeg ikke – men det vet neppe heller Halvorsen. Jeg har aldri sett noen undersøkelser som måler akkurat dette, og det er vel heller ikke så lett å måle. Det man kan måle, er hjemmenes såkalte kulturelle kapital, f.eks. ved å telle antall  bøker, aviser og kulturopplevelser som familien har – og man kan selvsagt også måle hvor høy utdanning foreldrene har.

Jeg er i farten ikke kjent med undersøkelser som viser eventuelle forskjeller i foreldregruppenes kulturelle kapital. Men vi vet at foreldre av barn i privatskoler i gjennomsnitt har litt høyere utdanning enn foreldre av barn i den offentlige skolen. Det som trekker opp, er en litt høyere andel akademikerforeldre av barn i særlig Steinerskolen og en litt høyere andel akademikere (dvs. teologer) i de kristne skolene. Komisk nok er det akkurat disse skolene SVs privatskolelov beskytter.

Det er heller ikke uten videre riktig at vi blir mer vant til å omgås “på tvers (og) uavhengig av foreldrenes økonomi” av at så mange går i offentlige skoler og så få i private. En offentlig skole er ofte preget av sitt geogratiske nærområde, der foreldrene ofte har ganske lik økonomi. En privatskole, derimot, kan rekruttere fra hele byen eller bygda og derfor preges av et langt større mangfold enn mange offentlige skoler. 

Et større innslag av friskoler vil antagelig øke forskjellene mellom skolene. Ulike skoler vil ha ulik profil, forskjellige satsingsområder, andre pedagogiske metoder osv. Men det er ikke gitt at større forskjeller mellom skolene skaper større forskjeller mellom elevene. I en oversikt fra OECD fremstår Norge som et av de land som har minst forskjeller mellom skolene – men størst forskjeller mellom elevene. I Nederland, for eksempel, er det motsatt: Der er det større forskjeller mellom skolene, men langt mindre forskjeller mellom elevene. En hypotese kan være at det trengs forskjellige skoler for å gi ulike elever et likeverdig tilbud (dvs. tilpasset opplæring) – mens like skoler vil gi forskjellige elever et ulikeverdig tilbud. Meg bekjent er det imidlertid ikke forsket nærmere på dette.

At privatskoler vil tiltrekke seg lærerkrefter er klart, men det går selvsagt ikke “på bekostning av fellesskapet”. En elev kan tross alt ikke gå på mer enn én skole av gangen, så behovet for lærere avhenger ikke av fordelingen mellom offentlige og private skoler, men det totale antallet elever. Og siden privatskoler ikke har mer, men som regel mindre ressurser enn offentlige skoler, er risikoen for høyere lærertetthet i privatskoler forsvinnende liten. 

Jeg kan heller ikke se at land med et større innslag av privatskoler av det slaget vi snakker om i Norge og de fleste andre OECD-land, går mindre i “rosetog” enn nordmenn gjør. Både i London, Madrid og Stockholm har tusener gått ut i gatene i stille protest etter de har vært utsatt for terror og drap. I Oklahoma i USA var den menneskelige responsen overveldende, og titusenvis deltok frivillig i hjelpearbeidet etter bombeangrepet.  Det er altså ikke helt unikt at mennesker reagerer med verdighet, selv når den verste uretten rammer dem. 

Likevel er det all grunn til å være stolt over den verdigheten og det fellesskapet som har preget Norge etter terrorangrepet ifjor. Men Kristin Halvorsen kan ikke hevde at årsaken til dette er at bare to prosent – og ikke f.eks. fire, fem eller 10 prosent – av elevene går på private skoler. For heller ikke dette har hun belegg for å si.

Hadde kunnskapsministeren satt seg grundigere inn i forskningen på privatskoler, ville hun tvert om kanskje funnet ut noe som ville forbauset henne: En viktig grunn til at foreldre velger en friskole for sine barn, er at de ønsker at barna skal komme inn i et mer mangfoldig fellesskap enn de ville gjort på den offentlige nærskolen. “Utrolig nok” finnes det altså mange friskoleforeldre som ønsker like mye godt for samfunnet som Kristin Halvorsen syns at hun gjør.

Men verre enn mangelen på kunnskap er det verdisynet som ligger til grunn for Halvorsens uttalelser. Hun snakker om behovet for et inkluderende fellesskap, men gjør det på en måte som virker ekskluderende. Fellesskapet omfatter visst ikke dem som har valgt “feil” – de er tvert om en fare for fellesskapet og vår evne til samhold. 

Halvorsen bruker ordet “fellesskapet” som metafor for “det offentlige”.  Retorikken er del av et større mønster, der noen “ikke deltar i fellesskapet”, “kjøper seg ut av fellesskapet” og “undergraver fellesskapet”. Det skjer visst ikke hvis vi går på et privat fremfor et offentlig kulturarrangement – men det skjer altså, hvis vi velger en friskole fremfor en offentlig skole for våre barn.

Ordet “fellesskap” er tydelig til stede også i de borgerlige partienes programmer. Men der betyr det noe mer enn offentlig sektor. Der betyr det familie og venner, frivillige organisjoner og arbeidsliv , lokalsamfunn og nasjonale fellesskap.

Ifølge en OECD-statistikk går 100 prosent av elevene i Russland i offentlige skoler – mens tallet for Norge er 99 prosent, Tyskland 95 prosent, USA 91 prosent, Sverige 90 prosent, Danmark 77 prosent og Nederland 34 prosent. De ulike skolesystemene har sikkert både styrker og svakheter som vi kan lære av – og det fins sikkert også interessante likheter og forskjeller i landenes respons på terror og tragedier. 

Men forbindelsen mellom de to er nok ikke så klar som Kristin Halvorsen vil ha det til.

 

 

I dag var det en interessant debatt på NRKs Politisk kvarter. Ketil Solvik-Olsen (FrP) og Torgeir Micaelsen (Ap) diskuterte handlingsregelen og FrPs alternativ til denne regelen.

Debatten er aktualisert av det nylig fremlagte Revidert Nasjonalbudsjett og av at Fremskrittspartiet har fremmet et forslag i Stortinget , der det ber Regjeringen “fremme forslag om å erstatte dagens handlingsregel for bruk av oljeinntektene med et nytt ankerfeste for den økonomiske politikken”, som bl.a. skal legge vekt på å definere samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer som formuesomplassering, begrense veksten i oljepengebruken til forbruk, hindre at statens forbruk vokser raskere enn BNP og legge til rette for vekstfremmende satsing på utdanning, forskning og infrastruktur og en mer konkurransedyktig skatte- og avgiftspolitikk.

Forslaget vil selvsagt ikke bli vedtatt, og Finansdepartementet vil sikkert mer enn gjerne være behjelpelig med å plukke forslaget fra hverandre. Arbeiderpartiet har klokkertro på handlingsregelen nøyaktig slik den er, dels av økonomiske grunner, men også av rene taktisk-politiske grunner. “Trygg økonomisk styring” og trusselen om kaos i økonomien, dersom FrP får overta makten, er tross alt Arbeiderpartiets antatt viktigste kort i valgkampen før 2013.

Debatten i morges kan likevel tyde på at dette ikke nødvendigvis blir en “walk over” for Arbeiderpartiet. Det er flere grunner til det:

* Handlingsregelen er tross alt ikke en del av skaperverket. De fleste skjønner at det også finnes andre måter å styre økonomien på – eller at de ulike elementene i handlingsregelen ikke er eller kan være hellige.

* At ulike elementer ikke er hellige, vet vi: Norges Bank-sjefen har allerede bedt om at vi bruker en mindre del av avkastningen av Statens Petroluemsfond Utland (SPU) enn dagens tolkning av handlingsregelen legger opp til. Og Regjeringen selv har forlengst brutt med regelen når det gjelder bruken av avkastningen. Stortinget vedtok at pengene skulle prioritere utdanning, forskning, infrastruktur og vekstfremmende skattelettelser – men de har under den nåværende regjering gått til alt mulig annet.

Og for å illustrere hva vi snakker om:  Handlingsregelen sier at man skal bruke realavkastningen av SPU. Det ble i 2001 estimert til å være fire prosent etter inflasjon. Sentralbanksjefen viser nå til at erfaring så langt er at avkastningen er lavere, og derfor ønsker han at bruken reduseres til tre prosent. Regjeringen og Finansdepartementet, derimot, avviser dette ved å vise til at avkastningen over 100 år er på ca 4,8 prosent. Det er riktig nok lavere enn man antok i 2001, men det er høyt nok til at Regjeringen mener at fire prosent fortsatt er forsvarlig.

 * Det er også på det rene at FrP er i ferd med å justere sin egen økonomiske politikk. Mens partiet før var kjent for å bevilge mer til alt og alle, mener partiet nå at vi må ha et “ankerfeste” for den økonomiske politikken, at det må være en grense for hvor mye penger vi kan bruke, og at vi må forsøke å skille mellom forbruk og investeringer.

* Samfunnsøkonomi er ikke en eksakt vitenskap. Fremskrittspartiet har derfor rett når det hevder at f.eks. Regjeringens måte å se statsbudsjettet på, f.eks. hva som skal over og under den såkalte streken, i hvert fall er diskutabel. Det kan være Regjeringen har rett, men det er i så fall ikke en fasit som står skrevet i stjernene. 

Det nye med debatten er at Regjeringen, Torgeir Micaelsen og andre tilhengere av handlingsregelen, nå må forsøke å forklare vanlige velgere hvorfor Solvik-Olsen og Fremskrittspartiet tar feil – og hvorfor de har rett. Jeg tror ikke lenger det holder bare å harsellere med Fremskrittspartiet – man må ta seg bryet med å diskutere.

Sannheten er nemlig at heller ikke et gjennomsnittlig regjeringsmedlem fullt ut forstår og kan forklare – annet enn med innøvde setninger – hvorfor og hvordan det er vesensforskjellig å investere i lønnsomme veiprosjekter og å investere i Avinor (flyplasser) eller i tapssluket SAS. Torgeir Micaelsen forklarer det på sin blogg, men jeg er ikke overbevist om at alle forstår det han skriver eller fullt ut forstår den økonomiske virkningen av de ulike måtene å sett opp statsbudsjettet på.  Ketil Solvik-Olsen forklarer for øvrig sitt syn på sin blogg.

Forslaget fra Fremskrittspartiet om å finne et nytt ankerfeste for den økonomiske politikken vil, som nevnt, ikke bli vedtatt. At det ikke blir vedtatt, skyldes først og fremst at Regjeringen har flertall, og at Fremskrittspartiet er det eneste partiet på Stortinget som vil gjøre noe med handlingsregelen. En seriøs vurdering av forslaget ville nok avslørt at det inneholder klare svakheter, men ikke bare: Ikke alt FrP skriver i forslaget er feil, og det er dessuten et åpent forslag, der man tross alt ber om at Regjeringen utreder et  alternativ til dagens handlingsregel.

Men selv om forslaget ikke blir vedtatt, vil det ha en virkning.

Det arbeidet FrP nå gjør for å revidere sin egen økonomiske politikk og, slik de selv ser det, “avsløre mytene rundt ansvarlig pengebruk”, vil både føre til mer og mer reell debatt – og til at det blir lettere for de borgerlige partiene å bli enige, den dagen de eventuelt skal forhandle om en ny regjerings politikk.

FrP har nærmet seg de andre partiene, men har samtidig fremtvunget en mer reell debatt om hvordan vi skal styre pengebruken i et av verdens rikeste land.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Noen mener at det mest interessante som skjedde på Høyres landsmøte, var en debatt som fant sted i en lunsjpause – arrangert av Unge Høyre.

Unge Høyre hadde greid å samle alle de fire borgerlige partiene, representert ved fire meget sentrale politikere – nemlig Bent Høie, Ketil Solvik-Olsen, Ola Elvestuen og Kjell Ingolf Ropstad. Formålet var å diskutere hva det borgerlige prosjektet skal være, dersom de borgerlige partiene vinner valget.

Også jeg deltok i debatten, ifølge enkelte medier som en slags Kirsten Giftekniv. Jeg fikk i hvert fall anledning til å presentere noen synspunkter på hva som kan være felles politikk.

Etter min mening er det avgjørende at man ikke bare inngår kompromisser og hestehandler, der ett parti får gjennomslag for sin hjertesak mot at et annet parti for gjennomslag for sin. Partier som skal samarbeide, særlig i regjering, bør også ha noen prosjekter som er genuint felles. 

Etter min mening kan det tenkes flere slike prosjekter, som forener de borgerlige partiene og skiller dem fra de rødgrønne – fordi de har et annet verdigrunnlag enn sosialdemokrater og sosialister. La meg nevne noen:

Ett fellesborgerlig synspunkt er at samfunnet bygges nedenfra – ikke ovenfra. Det er enkeltmennesker, familier, sivilsamfunnet og frivillig sektor, småbedriftene og kommunene som bygger samfunnet – det er ikke staten og regjeringen som bygger “det norske hus”.  Det får konsekvenser for den tillit man viser og frihet man gir til enkeltmennesker og familier, bedrifter og kommuner – og hvilken betydning man tillegger dem når oppgavene skal løses.

Et annet fellesborgerlig synspunkt er at alle – og ikke bare noen – må få være med å bygge samfunnet. Borgerlige innstilte mennesker tror ikke at all skaperkraft sitter i departementene, på Stortinget eller hos politikerne – de tror at private, ideelle og kommersielle, også kan ha kvalitet, kapasitet og kreativitet til å bidra. Det fratar ikke det offentlige ansvaret for at et gitt tilbud finnes, men det gjør det mulig for flere å dele på arbeidet. Dette får konsekvenser for hvem som får være med å bygge og drive f.eks. skoler, sykehjem og veier.

Et tredje fellesborgerlig synspunkt er at valgfrihet for borgerne er et gode. Borgerlige innstilte mennesker vet at økt mangfold i befolkningen må møtes med økt mangfold i tilbudet, og at det ikke er riktig å tvinge alle til å velge slik enkelte politikere vil. Demokrati er også å ta hensyn til mindretallet. Det får konsekvenser for muligheten til å velge f.eks. skole og hjemmehjelpstjeneste.

Et fjerde fellesborgerlig synspunkt kan være synet på maktspredning og maktbalanse – f.eks. innenfor forskning og utdanning, presse og partier, kulturliv og frivillig sektor – eller mellom arbeidsgivere og arbeidstakere og mellom ulike arbeidstakergrupper. Makt må balanseres mot annen makt – derfor kan ikke all makt sitte ett sted. Dette kan få konsekvenser for finansieringsordninger for bl.a. forskning, kultur og frivillige organisasjoner og for måten man forvalter den såkalte trepartsmodellen på.

Når alle vårens landsmøter nå er avsluttet, kan det konstateres at det fortsatt er betydelig bevegelse på borgerlig side. 

Venstre foretok en betydelig snuoperasjon og er nå beredt til å forhandle med alle de borgerlige partiene, dersom det blir borgerlig valgseier.

Fremskrittspartiet holder så langt fast på sin regjeringsstrategi, men stemte ned flere forslag som ville ha vanskeliggjort et borgerlig samarbeid.

Også Høyre strakte ut en samarbeidende hånd, bl.a. med Torbjørn Røe Isaksens utspill om arbeidslivspolitikken – et utspill han senere riktig nok har presisert og delvis trukket tilbake, men som likevel inneholder en klar invitasjon til samarbeid, bl.a. med Kristelig Folkeparti.

KrFs regjeringsavklaring gjenstår fortsatt, men utspillene fra partiledelsen blir stadig tydeligere: Både Dagfinn Høybråten, Knut Arild Hareide og spørreundersøkelser blant partiets tillitsvalgte tyder på at partiet velger Høyre fremfor Ap og de borgerlige partiene fremfor de rødgrønne. Et endelig vedtak fattes i september.

Også lunsj-debatten på Høyres landsmøte viste at partiene nærmer seg hverandre – både i sak og i måten de diskuterer på.

Om det leder de borgerlige partiene inn i regjeringskontorene, gjenstår å se. Det eneste som er sikkert, er at krangling og uklarhet ikke fører dem dit – og det har de tydeligvis lært.

Torbjørn Røe Isaksen har tydeligvis vært i Sverige og lært av Moderaternas suksess som “det nye arbetarpartiet” – for nå skal Høyre bli “det nye arbeidspartiet”.  Ifølge Røe Isaksen skal Høyre nå “erobre arbeidsfolk” ved å utmeisle en ny arbeidslivspolitikk. I en stort oppslått artikkel i Aftenposten i dag får vi bl.a. vite at Høyre avviser kutt i sykelønnen, vil stramme inn reglene for midlertidige ansettelser, går inn for allmenngjøring av tariffavtaler, skal kjempe mot “sosial dumping” med den samme retorikken og forståelsen av arbeidsmarkedets virkemåte som vi hører fra venstresiden – og opprettholde et høyt fradrag for fagforeningskontingent.

Forslagene kommer fra en arbeidsgruppe som Røe Isaksen leder, og de skal behandles på landsmøtet neste år – i forbindelse med at Høyre, i likhet med alle andre partier, da skal vedta sitt stortingsvalgprogram for perioden 2013 – 17.

Jeg håper mange i Høyre får med seg at dette bare er forslag, og at det er god tid til å diskutere dem. For her er det noe som skurrer.

Det er nemlig høyst diskutabelt om dette er gode forslag, hvis man vil fornye den norske modellen og sørge for at vi i fremtiden har nok arbeidskraft, god nok arbeidskraft, et arbeidsliv som er tilpasset moderne familier og et mer inkluderende arbeidsliv.

Etter min mening er midlertidige ansettelser viktige for at bl.a. funksjonshemmede og innvandrere skal få innpass i arbeidslivet – og de er nødvendige, fordi partene i arbeidslivet inngår avtaler som øker behovet for slike ansettelser.

Jeg mener også at det er feil å ta bort enhver mulighet for å gjøre noe med sykelønnsordningen frem til 2017. En innstramning i sykelønnsordningen kan bli nødvendig for å redusere sykefraværet og redusere utgiftene til ordningen. Det kan også bli nødvendig for å skape en bedre symmetri i trygdeordningene og redusere overgangen til uførhet. Kanhende finnes det også noen velgere på høyresiden som bent frem mener at det er riktig å tjene litt mer på å gå på jobben enn på å være hjemme.

Spørsmål om allmenngjøring av tariffavtaler og/eller innføring av minstelønn er en del av diskusjonen om sosial dumping. Det er skuffende å se hvordan Røe Isaksen bare overtar venstresidens retorikk og påstander om “useriøse aktører” som skaper en “lønnsspiral nedover” og bedriver “grov utnyttelse av arbeidskraft”. Dette er et vrengebilde av situasjonen for de aller, aller fleste arbeidsinnvandrere, som snarere opplever sosial jumping og et stort sprang oppover når de kommer til Norge. At det finnes kriminelle og aktører som er helt useriøse er selvsagt også sant, men dette er ikke hovedbildet. Påstander om sosial dumping, som for øvrig er et meget diffust begrep, brukes ofte som et vikarierende argument for å motsette seg konkurranse fra arbeidsinnvandrere.

Men forslagene til Røe Isaksens arbeidsgruppe skurrer også på andre måter. Man får unektelig inntrykk av at Høyre prøver å lære av Moderaterna. Men i så fall har man lært mer om retorikken og mindre om politikken. Moderaterna endret sin retorikk og kalte seg det nye “arbetarpartiet”, fordi de ville satse sterkere på å få folk i arbeid, altså på arbeidslinjen. Men politikken var nærmest motsatt av den Røe Isaksen anbefaler. Moderaterna gikk inn for betydelige skattelettelser, innførte det såkalte RUT/ROT-fradraget, strammet inn arbeidsledighetstrygden og innførte kutt i sykelønnsordningen. Modernaterna er blitt beskyldt for å føre en mer høyrevridd politikk enn sosialdemokratene gjorde før dem. Røe Isaksen beskyldes nå for å gå i motsatt retning.

Et parti som skårer 25 – 30 prosent på meningsmålingene har ikke et imageproblem. Høyre trenger ikke å skifte politikk for å få “arbeidsfolk” til å stemme på partiet, for arbeidsfolk stemmer allerede på partiet. 

Derfor bør Høyre hverken blindt kopiere sine gamle forslag eller kopiere Arbeiderpartiets politikk – men finne frem til en fremtidsrettet poltikk som best mulig kan bidra til å fornye den norske modellen, slippe flere til på arbeidsmarkedet og skape et moderne, trygt og fleksibelt arbeidsliv – tilpasset behovene i samfunnet og menneskers liv.

Det er ikke uten videre lett, men partiet har fortsatt ett år igjen, så det er lov til å håpe.

 

Gradvis begynner det å bli klart hva slags saker som blir tema foran valget i 2013 og hvilken retorikk som vil bli brukt. Særlig 1. mai gir en god anledning til å få et inntrykk av hvordan Arbeiderpartiets valgkamp vil bli.

Slik det ser ut nå, er det særlig to budskap Ap vil ha frem: Det ene er “trygg styring” av økonomien, og det andre er trusselen om en kraftig høyredreining, dersom Høyre og FrP kommer til makten – og der statsministeren allerede har begynt å hamre inn fire konkrete trusler: Betydelige skattekutt, privatisering av skolen, mindre til bistand og svekkelse av arbeidsmiljøloven. Sakene er nok særlig valgt for å forsøke å “skremme” Kristelig Folkeparti og KrFs velgere, men statsministeren tror at “mange velgere kan mobiliseres i møte med et slikt alternativ”. (At mange også kan la seg mobilisere for disse sakene, hvis de fremstilles slik de borgerlige partiene vil, er en annen sak.)

Tiden vil vise om statsministeren får rett. Først om cirka ett år vil vi vite hva slags stortingsvalgprogram de respektive partiene går til valg på og hva slags skattekutt, skolepolitikk, bistandspolitikk og arbeidsmarkedspolitikk de borgerlige partiene vil føre. Og først da vil det være nogenlunde meningsfylt å spekulere i hvilke kompromisser de eventuelt vil inngå, dersom det blir forhandlinger etter valget. Kanskje vil de også avklare mange av sakene før valget, slik de allerede har gjort på en del andre områder.

Jens Stoltenberg er en effektiv debattant, og han er verdensmester i å gjenta og gjenta og gjenta sitt budskap. Derfor kan det være grunn til – ikke bare å avvente utmeislingen av de borgerlige partienes politikk – men også å gå statsministerens påstander nærmere etter i sømmene.

En påstand er altså at de borgerlige partiene, med Høyre og FrP i spissen, vil “privatisere skolen”.  Men er det sant?

I Norge er det fire likeverdige måter å oppfylle sin skoleplikt på: Man kan ha hjemmeundervisning, man kan gå på en privatskole, man kan gå på en friskole, eller man kan gå på en offentlig skole.

Nesten alle i Norge går på en offentlig skole. Nesten ingen går på en privatskole. Og ytterst få går på en friskole. Dette var sant under tidligere regjeringer, det er sant under den nåværende regjering, og det vil være sant under en fremtidig borgerlig regjering. Og det er sant hele tiden, selv om det over lang tid har vært en svært liten, men jevn økning i antall elever som velger friskole – særlig under den nåværende regjering.

Forskjellen på en rødgrønn regjering og de borgerlige partiene er ikke at de sistnevnte vil “privatisere skolen”, mens de rødgrønne ikke vil gjøre det. Forskjellen er helt marginal. Sannheten er denne:

Det er fullt tillatt å etablere og å gå på en privat, kommersiell skole i Norge – der skoleeieren kan ta ut utbytte, og der elevene kan siles og må betale høye egenandeler. Den rødgrønne regjeringen har ikke gjort noe – altså INGENTING – for å endre på dette.

En friskole er, i motsetning til en privatskole, en skole som for det mest er offentlig finansiert, og derfor også offentlig regulert og kontrollert. Den kan bl.a. bare ta meget begrensede egenandeler, den kan ikke sile elever, og den kan ikke ta ut noen former for utbytte. Den rødgrønne regjeringen har bestemt at både friskoler og privatskoler skal hete “privatskoler” – men ellers har den rødgreønne regjeringen ikke gjort noe – altså INGENTING – for å endre på disse reglene for friskoler.

Det eneste – altså DET ENESTE – den rødgrønne regjeringen har gjort, er å bestemme hvilken profil en friskole må ha for å kunne motta støtte. Regjeringen later som den har gått tilbake til den gamle loven, slik den var før Bondevik II-regjeringen endret den, da man bare godkjente religiøse og pedagogiske alternativer – men det er ikke sant. Den rødgrønne regjeringen utvidet listen, antagelig for å få med typiske “SV-skoler”  (f.eks. Mosse Jørgensens Nyskolen) og skoler det ville være for pinlig og bakstreversk å trekke tilbake støtten fra (som f.eks. internasjonale skoler eller toppidrettskoler).

I dag kan man således bli godkjent og motta støtte som friskole, dersom man driver på følgende grunnlag: Religiøst, såkalt anerkjent pedagogisk retning, toppidrett eller internasjonalt. Vil man drive på et annet grunnlag, må man enten etablere en privatskole, late som man er en religiøs skole eller f.eks. en montissori-skole (slik vi ser flere eksempler på)  – eller vente til det kommer en borgerlig regjering.

For å oppsummere:

Den politiske debattens kjerne er ikke, slik statsministeren later som, om vi skal “privatisere skolen” eller ikke.

Den politiske debattens kjerne er denne: Skal vi akseptere friskoler som for eksempel profilerer seg på dans, drama, elektrofag, realfag eller rett og slett bare god kvalitet – eller skal vi kun akseptere religiøse og pedagogiske friskoler, toppidrett og internasjonale skoler?

Det er ikke alltid lett å forklare slike ting i en setning eller to – som politikere ofte blir avspist med i en debatt. Det gir de politikerne som velger å komme med lettvinte og overfladiske påstander, et overtak.

Men journalister bør lære seg sakene grundig – enten de kommer fra høyre eller venstre – slik at de kan stille kritiske spørsmål til påstander som den statsministeren nå stadig kommer med.