Statsminister Jens Stoltenberg har i løpet av det siste året måttet håndtere to store kriser.

Den første inntraff 22.juli 2011.

Den andre inntraff i går.

I den første krisen var statsministerens viktigste oppgave å lede sitt folk. Han skulle trøste, skape trygghet og retning i en situasjon som var preget av sjokk, sorg og sinne.

Samtidig hadde han det øverste ansvaret for at helsetjenesten, redningsmannskaper og politiet fungerte optimalt, men selvsagt uten at han selv hadde direkte befatning med operasjonen. Disse tjenestene var forutsetningsvis forberedt på å takle en slik krise gjennom de systemer, beredskapsplaner og ressurser som var etablert på forhånd.

Statsministeren håndterte krisen på en måte som vakte beundring langt utenfor vårt eget land. Han beholdt roen, fant ordene og bidro til den atmosfære av verdighet som bør prege en rettsstat, selv når den møter et uhyre.

Den andre krisen, som inntraff i går, har ikke vært like lett å håndtere. Krisens innhold er, kort fortalt, avsløringen av at politiet ikke fungerte slik det skulle, og at heller ikke statsministeren og hans medarbeidere har gjort det de kunne gjort for å forhindre terrorhandlingene 22.juli i fjor. Og det ligger i sakens natur: Dersom terrorhandlingen i regjeringskvartalet kunne vært unngått, og dersom politiet kunne kommet til Utøya før – ja, så kunne også mange menneskeliv vært spart. Det er den tunge beskjeden vi fikk i går, og det er den krisen statsministeren nå må håndtere.

Det er forskjell på skyld og ansvar.

I noen tilfeller har den samme personen både skyld og ansvar, og da er det som regel lett å bestemme hva som må gjøres.

Ledere, derimot, har ansvaret også for hendelser som de selv ikke har hatt noen personlig befatning med.

Ledere får og tar ofte æren for positive hendelser de ikke har hatt befatning med. Men dermed må de også bære en form for skyld for de negative hendelser de ikke har hatt befatning med, men som skjer under deres ledelse. Det er dette som er ledelse: Man har ansvaret uansett.

I den første krisen var det bare én som hadde skyld, nemlig gjerningsmannen.

I den andre krisen, som ikke dreier seg om selve terrorhandlingen, men hvordan den ble forsøkt forhindret og håndtert, er det flere som må dele på skylden: Både Regjeringen, tidligere regjeringer og politiet bærer en del av skylden for at beskyttelsen og beredskapen ikke var god nok. Og den som var på post da det skjedde, Stoltenberg II-regjeringen, har ansvaret.

Spørsmålet nå er altså ikke hvem som har ansvaret, for det er Regjeringen med statsminister Jens Stoltenberg i spissen. Spørsmålet er hvordan den tar ansvaret.

Og ta ansvar dreier seg om ord, handling og konsekvens.

Man må finne de riktige ordene, slik at man tydelig demonstrerer at man har forstått alvoret, erkjenner ansvaret og beklager.

Dernest må man vise at man handler og gjør det som er nødvendig for å rette opp skaden eller hindre at den skjer igjen.

Til sist må man spørre hvilke konsekvenser det skal få for dem som var på post da tragedien skjedde.

Det lederskap statsministeren og hans statsråder utviste i går, var dessverre i en litt annen klasse enn den vi så etter 22.juli fjor. De tok ansvaret, men var samtidig litt for påpasselige med å understreke hvor “uskyldige” de var – enten fordi de nettopp hadde tiltrådt, fordi de ikke hadde fått nok informasjon, eller fordi andre egentlig hadde skyld i at arbeidet med beredskapen hadde gått så sakte.Dessuten forsikret de – og det tror jeg dem på – at de nå vil gjøre alt de kan for å rydde opp i det kaoset som er demonstrert i politiet og departementene.

Vondest var det imidlertid å høre på de resonnementene som ble fremført om hva det vil si å ta ansvar og hvilken konsekvens det skal få at det har skjedd en katastrofe, som kunne vært forhindret og redusert, under Regjeringens ledelse. Ifølge statsministeren og hans statsråder, som selv omtaler seg som de øverste ansvarlige, tar de best ansvar ved at de fortsetter i sine ombud. Man kan kanskje si, som noen har vært inne på, at det også er verst, fordi de da må tåle den offentlige pisking som de nå utsettes for i mediene.

Jeg syns likevel det er feil.

Etter min mening må det av og til settes en standard. Det må settes en standard for hva som kan skje under en regjerings ledelse uten at det får konsekvenser. Flere statsråder i Stoltenberg II-regjeringen har overlevd lenger enn de ellers ville gjort fordi vi har en flertallsregjering. Men selv for en flertallsregjering skulle man tro det var en grense for hva den kan tåle å gjøre av feil uten at den selv eller noen av dens statsråder velger å tre tilbake.

Det er forståelig at det er vanskelig både for Regjeringen og for opposisjonen å trekke denne konklusjonen. Ingen bør glemme at statsministeren og hans parti også var ofre for terroraksjonen som skjedde i fjor. Ingen ønsker heller å etterlate inntrykk av at en annen statsminister og andre statsråder ville gjort ting annerledes eller bedre. Det har vi nemlig ingen garantier for. Men å si at statsministeren og statsrådene har ansvaret, er ikke det samme som å angripe deres person eller å si at de er dårligere ministre enn andre ville vært.

Men nettopp av disse grunner er det også vanskelig å kreve statsministerens eller statsråders avgang. Det virker, på et vis, både smålig og uverdig. De burde trukket konklusjonen selv.

Når Regjeringen velger å ta sitt ansvar ved å bli sittende, vil det sette en annen standard. Da blir det vanskeligere å kreve eller mene at andre bør gå, både i denne og andre situasjoner. Et stykke på vei er det bra, siden vi i Norge altfor lett krever lederes avgang og tror at det alltid løser problemer.

Men samtidig er det grenser. Denne saken er svært alvorlig. 22.julikommisjonen la dessuten vekt på at den viktigste svakheten den hadde avdekket, hadde med dårlig kultur og dårlige holdninger å gjøre. Men hvilken kultur er det i organisasjoner der den øverste ansvarlige ledelse blir sittende, mens de som er lenger nede i systemet, og som ikke er mer skyldige enn sine ledere, må gå? Dersom ikke Regjeringen går, syns jeg verken det virker rimelig eller rettferdig at andre skal måtte gå – med mindre de selv velger å gjøre det.

Mange, særlig på sosiale medier, er opptatt av de taktiske overlegninger både Regjeringen og opposisjonen gjør i forhold til valget neste år når de nå vurderer konsekvensene av 22.julikommisjonens utredning. Etter min mening er det ikke tiden for å tenke på det. Norge har et robust demokrati og ville helt sikkert vært i stand til å takle de utfordringer som ville oppstått, dersom Regjeringen eller noen av dens statsråder hadde søkt avskjed. Påvirkningen på valget neste år er det dessuten vanskelig å si noe om. Ett år er lang tid i politikken.

I mengden av dårlige nyheter er det viktig å huske de gode. Regjeringen har nemlig også et overordnet ansvar for det som fungerte godt.

Helsevesenets håndtering av den første krisen var visstnok eksemplarisk.

Kommisjonen har også avdekket at vi i Norge har gode systemer og planer for beredskap og politi, og det reises derfor ingen krav nå om nye tiltak som vil kunne angripe personvernet, slik vi så i USA etter 9/11.

Det er en av de positive overraskelsene i går, som det er vel verdt å ta med seg.

1.juli skrev jeg om det jeg antok var partiet Rødts strategi for å forsøke å stjele velgere fra SV og delvis Arbeiderpartiet.

Så langt ser det ut til at jeg hadde helt rett. Rødts leder, Bjørnar Moxnes, har vært fast gjest i NRKs viktigste nyhets- og debattprogrammer i hele sommer. Han har deltatt i debatter om Hellas, om eldreomsorgen, om sosialisme, om Plata-aksjonen, om romfolket, om oljestreiken, om Arendalsuka, om SV og om boligpolitikk – for å nevne noe. De kritiske spørsmålene har stort sett glimret med sitt fravær, men det er uansett godt gjort av Moxnes.

Og “belønningen” kom forleden: En meningsmåling viste at Rødt, under gitte omstendigheter, kan bli like godt eller bedre representert på Stortinget enn SV blir.

Denne kampen om ytre venstre-velgerne irriterer naturligvis Lysbakken. Mens han forsøker å bygge opp SV vis a vis Arbeiderpartiet, kommer det altså en inn fra venstre og forstyrrer det hele. Som Lysbakken sa forleden: Venstresiden bør konsentrere seg om å bekjempe høyresiden. Hvis Rødt heller vil “krangle” med SV, kommer de til å tape på det.

Det er lett å forstå Lysbakken, men det er ikke sikkert han får rett. Kanskje vil Rødt fortsette å vokse ved å vegetere på misnøyen med regjeringspartiet SV, slik Enhetslisten – så langt mye mer effektivt – har gjort i forhold til danske SF og de danske sosialdemokratene.

SVs begredelige situasjon og Rødts oppsving kan være begynnelsen på en regruppering på venstresiden i norsk politikk.

Rødt er i dag det SV var for et par tiår siden (og som Arbeiderpartiet var for svært lenge siden). Rødt tror på klassekamp, revolusjon, planøkonomi, opphevelse av den private eiendomsretten og nasjonalisering av næringslivet. Det samme trodde SV på på 1990-tallet.

Gradvis har SV blitt “normalisert” og sentrumsorientert og tok, i det prinsipprogrammet som ble vedtatt på forrige landsmøte, det endelige skrittet inn i det liberale demokratiet. I dag er SV et litt mer radikalt (eller kanskje egentlig konservativt) sosialdemokratisk parti, som enten gradvis vil bli innlemmet i Arbeiderpartiet, eller som må finne seg en egen profil knyttet til noen kjernesaker som de har eierskapet til, f.eks. klima.

Hvis Rødt overlever de neste 20 år, vil det samme skje med dette partiet. Akkurat som Arbeiderpartiet i sin tid og SV ganske nylig tok et oppgjør med den anti-demokratiske og illiberale sosialismen, vil Rødt gjøre det i fremtiden.

Hvor fort det vil skje, avhenger blant annet av journalistene; av når de vil begynne å ta Rødt på alvor og stille kritiske spørsmål til partiets program og ikke bare betrakte det som ufarlig kuriosa.

Det er det som har skjedd i Danmark i sommer, men også der tok det tid. Ikke før Enhetslisten nærmet seg 15 prosent på meningsmålingene, begynte journalistene å stille spørsmål ved og sette søkelyset på partiets program. Men når søkelyset ble skarpt nok skjedde det som også i sin tid skjedde i norske SV: Partilederen avlyste partiprogrammet på direkten. “Når det i mediene har kommet uttalelser om å stenge medier, om voldelig revolusjon og om at man aller nådigst skal få lov til å beholde tannbørsten, må jeg si fra,” sa partileder Johanne Schmidt-Nielsen – som altså ville unngå å skremme velgerne fra å stemme på Enhetslisten. Problemet er bare at alt dette står i programmet, og at mange av partiets tillitsmenn og folkevalgte ikke er beredt til å vrake programmet.

Mye tyder på en forestående oppvask om partiprogrammet i Enhetslisten: Skal de fortsatt være for revolusjon, voldelig revolusjon, planøkonomi, total avskaffelse av privat eiendomsrett (bortsett fra til tannbørsten, altså) og nedleggelse av politiet og militæret – eller vil de vedta et mer sosialdemokratisk program?

Før eller siden er det det siste som kommer til å skje. Velgerne kan nok leke seg litt med slike partier, men de vil aldri gi dem innflytelse for alvor. Akkurat som SV måtte avlyse sine mest outrerte standpunkter for å komme i regjering, må partier som Enhetslisten og Rødt gjøre det samme for å bli tatt på alvor. En mangeårig parlamentariker for danske SF reagerte slik på diskusjonen innad i Enhetslisten: “Å nei, å nei, å nei (…) nå skal vi gjennom den samme historien igjen. Også i SF diskuterte vi for 20 – 30 år siden hvor mange ganger det skulle stå “klassekamp” og “revolusjon” i prinsipprogrammet. Vi diskuterte om en revolusjon kunne være voldelig – og endte med et nei. Vi diskuterte massenes kamp og all denne gammeldagse revolusjonsromantikken.” Debatten i Enhetslisten i sommer “har vært meget, meget parallell med den debatten SF var igjennom i 1970- og 80-årene”.

Hva vi andre mener om dette, er kanskje ikke så viktig. Men jeg syns man skal ta partiprogrammer alvorlig, og jeg syns norske journalister skal være like kritiske til ekstremister på venstresiden som de er til ekstremister på høyresiden. Jeg syns også at journalister og kommentatorer må lære seg å skille mellom litt høyredreide standpunkter de ikke liker (som f.eks. behovsprøving av barnetrygden, lavere sykelønn og en mer liberal friskolelov) og venstredreide standpunkter som er ekstreme og totalitære.

I tillegg syns jeg det hadde vært veldig spennende med et potent parti til venstre for Arbeiderpartiet, som kan bidra konstruktivt og kreativt til samfunnsdebatten – uten å måtte ty til illiberale eller autoritære ideer.

 

 

 

 

I et intervju i Aftenposten i dag sier Jonas Gahr Støre at han mener at velferdsstaten er truet. Han mener at den er under press fra to hold, nemlig den økonomiske krisen i Europa og en mulig “blå-blå” regjering i 2013.

I Dagens Næringsliv i dag skriver Simen Vier Simensen og Martin Bech Holte i McKinsey en artikkel. Også de mener at velferdsstaten er truet, og at krisen i Europa kan smitte over på Norge. Men for øvrig tegner de et bilde av virkeligheten som er helt annerledes enn Støres bilde.

I Støres verden er krisen i Europa en krise som, på kort sikt, kan smitte over på norsk økonomi og f.eks. skape problemer for vår eksport eller banker. Ellers er budskapet at velferdsstaten er sikret, bare de rødgrønne vinner valget, mens den er truet, hvis de “blå-blå” overtar.

Støre viser til fem “bærebjelker” som han mener fungerer som “lim” i samfunnet, og som, på ulikt vis, vil være truet av en borgerlig regjering. Det gjelder

* en universell velferdsstat,

* et samfunn med små forskjeller,

* en god integreringspolitikk, som vektlegger plikter og rettigheter,

* et aktivt og utviklet sivilt samfunn, og

* et organisert arbeidsliv.

Støre utdyper sitt syn ved å peke på at det er “veldig farlig” å innføre behovsprøving av velferdstjenester, f.eks. barnetrygden, fordi det “kan rive fundamentet under velferdsstaten vekk”. Og det er dette han “opplever” at de blå-blå vil; å innføre et system for “verdig trengende”.

I Simensen og Holtes verden er det andre forhold som truer velferden. De ser ikke bare en trussel fra Europa på kort sikt. De ser også trusselen fra et Europa som, etter en smertefull omstillingsprosess, kan bli mer konkurransedyktig og få en mer effektiv offentig sektor enn Norge har. De ser også trusselen fra oss selv, inkludert Arbeiderpartiet (tro det eller ei), som ikke greier å foreta de justeringer som nå skal til for at velferdsstaten også skal være bærekraftig om 10, 20 og 50 år. De viser til at produktivitetsveksten i Norge har falt dramatisk de senere år, at konkurranseevnen svekkes, og at vi arbeider stadig mindre og nå ligger på bunnen i OECD i faktisk arbeidstid, samtidig som vi har en svært høy andel sysselsatte i offentlig sektor og mange i arbeidsfør alder utenfor arbeidsmarkedet. De konkluderer: “Forvitringen av norsk økonomi og vår velferdsmodell er i full gang og vi har mye mindre å ta av enn vi tror. Dagens unge, offentlig ansatte, brukere av offentlige tjenester og skattebetalerne blir de skadelidende.” De mener det er på tide at vi igjen retter fokus på hvordan verdier skapes.

Støres beskrivelse av borgerlig velferdspolitikk er en karikatur.Utallige analyser – fra bl.a. Civita, Fafo, Universitetet i Oslo m.m. – har vist at det ikke er noen vesentlige forskjeller mellom partiene i velferdspolitikken. De siste 20 – 30 årene har snarere vært preget av en slags konkurranse mellom partiene om å bevilge mest mulig til flest mulig. Alle partier vil beholde universelle ordninger – ja, det var faktisk de borgerlige partiene som, etter krigen, drev prinsippet om universalisme igjennom. Samtidig er det en myte at alle ordninger er universelle – mange er allerede behovsprøvd.

Alle partier vil også beholde et samfunn med små forskjeller, føre en god integreringspolitikk og ha et organisert arbeidsliv med en arbeidsmiljølov som er omtrent som i dag. Satsing på sivilsamfunnet er tradisjonelt en borgerlig fanesak. Der de borgerlige nå skiller seg ut, er i ønsket om mer valgfrihet for borgerne og økt adgang for private tjenestetilbydere.

Det mest påfallende med intervjuet med Støre er imidlertid ikke den karikaturen han tegner av de borgerlige partiene, for den illustrerer bare at vi nærmer oss et valg.

Det mest påfallende er den totale mangelen på refleksjon omkring egen feilbarlighet; om det er noe Arbeiderpartiet selv bør gjøre annerledes for å styrke velferdsstatens fremtid og hva det i så fall bør være? Man skulle tro at det var det vesentligste når man leder et programarbeid. Støre behøver ikke nødvendigvis være like pessimistisk som Simensen og Holte, men likevel: Det er nok av signaler på at noe må gjøres. La meg nevne noen:

* Velferdsstaten er ikke fullfinansiert. Gjennomsnittsborgeren mottar nå mer fra offentlige kasser enn han betaler inn. Kan det fortsette slik? Og hvis ikke: Hva gjør vi med det?

* Den demografiske utviklingen gjør det vanskeliger å finansiere velferdsstaten. I fremtiden blir det færre som skal forsørge flere. Regjeringens egne fremskrivninger viser at vi står overfor et betydelig velferdsgap om noen år. Og disse fremskrivningene er for optimistiske. De legger bl.a. til grunn at vi vil slutte å jobbe mindre, og at vi ikke vil kreve noen standardøkning i eldreomsorgen. Begge deler er urealistisk, hvilket betyr at fremtidens finansieringsgap blir enda større enn man tidligere har lagt til grunn. Hva gjør vi med det?

* Arbeidslinjen er satt under press. En omfattende velferdsstat forutsetter at vi har høy sysselsetting og arbeider nok. Men vi jobber stadig mindre, og ca. 1/4 av arbeidsstyrken står til enhver tid utenfor arbeidsmarkedet. Enkelte grupper, som unge uføre, vokser raskt, samtidig som vi har et høyt sykefravær. Hva gjør vi med det?

* Konkurranseevnen vår svekkes. Velferdsstaten forutsetter at vi skaper verdier. Skal vi greie det, må vi være konkurransedyktige på de globale markedene. Men nå svekkes produktiviteten og konkurransekraften, mens vi investerer mindre i forskning og skårer dårligere på innovasjon enn andre land. Hva gjør vi med det?

Ikke før partiene vedtar sine programmer våren 2013, vet vi hva slags politikk de ønsker å føre i neste stortingsperiode. Det er derfor for tidlig å si sikkert hva partiene mener om disse utfordringene og hva de eventuelt vil gjøre med dem. Men så langt er det liten grunn til å forsøke å “skremme” noen med at de borgerlige partiene vil gjøre for mye. Det er vel snarere grunn til å frykte at de vil gjøre for lite.

De nordiske land gjør det for tiden svært godt, målt mot det øvrige Europa. Det snakkes om både det finske og det svenske mirakel. Sverige, som har borgerlig regjering, overrasker stadig med svært god vekst – mens det i Danmark, under en rødgrønn regjering, gjennomføres viktige reformer (riktig nok til voldsom kritikk fra venstresiden, fordi det betraktes som borgerlig politikk). De danske sosialdemokratene har dessuten lagt frem et debattopplegg om “Danmark herfra til år 2032”, og der er ingen kuer hellige. I opplegget spør man bl.a. om Danmark forsatt skal ha universelle velferdsytelser i fremtiden; om noen ytelser må prioriteres annerledes og om noen kan unnværes helt – og om det må skilles mer mellom dem som har behov og de som ikke har. Tonen er åpen, og tanken er forsøksvis fri – helt annerledes enn den ser ut til å være i vårt hjemlige arbeiderparti.

Simensen og Holte illustrerer sin artikkel ved å hevde at mens de andre landene i Europa “trener”, er Norge på “spa”. Kanskje er det som skjer i Sverige og Danmark – og den åpne debatten som der føres – et tegn på at det samme gjelder innad i Norden.

Vår rikdom bidrar til å utsette nødvendige reformer. Men den fungerer også som debattstopper.

Om det er fornuftig å behovsprøve barnetrygden kan absolutt diskuteres. Men spørsmålet bør ikke være om en behovsprøving “river vekk fundamentet under velferdstaten” eller ei.

Spørsmålet bør være om en behovsprøving vil gjøre velferdsstaten mer eller mindre bærekraftig og robust om 20 og 30 år.

Det er noe rart med debatten i Norge.

Hvis det kommer en ufaglært EØS-borger til Norge, tar en ledig jobb i byggebransjen, skaffer seg et bosted, tjener 120 kroner timen, betaler skatt og dermed får tilgang til basale velferdsordninger, kalles det sosial dumping.

Etter Regjeringens mening er det sosial dumping av utenlandske arbeidstakere både når det skjer brudd på helse-, miljø- og sikkerhetsregler, herunder regler om arbeidstid og krav til bostandard, og når lønn og andre ytelser er “uakseptabelt” lave sammenlignet med hva norske arbeidstakere normalt tjener, eller ikke er i tråd med allmenngjøringsforskrifter der slike gjelder.

Det er sosial dumping også dersom den det gjelder, selv opplever en form for sosial jumping. Ifølge norske regler er det nemlig sosial dumping, selv om vedkommende tjener fem ganger mer enn han gjorde i hjemlandet, og selv om inntekten og levestandarden stiger raskt etter ankomst til Norge.

Sosial dumping er et sterkt negativt ladet uttrykk. Det likestilles med “utnytting” og “utbytting”, og det betraktes som svært “nedverdigende” for dem det gjelder. Derfor er det forbudt..

Hvis det derimot kommer en ufaglært EØS-borger til Norge og tar jobb som tigger til 10 – 20 kroner dagen i et fullstendig “svart” og uregulert arbeidsmarked og uten å kunne skaffe seg et bosted eller forsørge seg selv, kalles det ikke sosial dumping, og det er ikke forbudt.

Det er ikke forbudt, selv om de det gjelder, aldri – ved hjelp av tigging – vil kunne ha håp om å oppleve noen form for sosial jumping.  Tigging bidrar ikke til sosial mobilitet, og det løser heller ikke noen grunnleggende problemer for dem som tigger.

De fleste som reiser mye i fattige land, vet dette: Man gir ikke til tiggere, selv om det skjer unntak, fordi det ofte er veldig vanskelig å la være. Grunnen til at man ikke gir, er ikke, som Dagsavisens redaktør Kaia Storvik skrev i går, at vi har begynt å “hate fattige” eller har sluttet å være solidariske. Vi gir ikke, fordi vi vet at det ikke løser noen problemer, men snarere forsterker dem.

Å tillate en utlending å jobbe hvitt for 120 kroner timen, er det samme som å gi han sjansen til en klassereise. Å gi penger til de utenlandske tiggerne i Norge, er det samme som å være med og skape en permanent underklasse.

Så hvorfor er det første forbudt – og det andre tillatt?

En kjettersk tanke kunne være denne: Det er ikke slik kommentatorer som Kaia Storvik tror; at vi ikke orker å se på eller hater de fattige. Kanskje er det tvert om; at vi så inderlig vel, tåler den urett som ikke rammer oss selv. Bygningsarbeideren som tjener 120 kroner timen, derimot, er, slik mange oppfatter det, en trussel mot vår egen rikdom. For som Regjeringen påpeker: Sosial dumping er forbudt også fordi det “er uheldig for andre arbeidstakere og virksomheter i Norge, fordi det kan føre til en urettferdig konkurransesituasjon med urimelig press på opparbeidede rettigheter” for norske arbeidstakere.

Sagt med andre ord: Bygningsarbeideren som tar til takke med litt lavere lønn enn tariffen i Norge, er en trussel for norske arbeidstakere. Tiggeren er det ikke.

En annen forklaring er at man ikke forutså denne utviklingen den gangen Bondevik II-regjeringen opphevet tiggerforbudet, slik også tidligere justisminister Odd-Einar Dørum nylig har uttalt. At tilstrømningen av tiggere til mange av Europas byer skulle ta form av en slags uformell arbeidsinnvandring, sto nok ikke klart for alle.

Så kan man spørre: Er tigging et arbeid?

Enkeltstående tilfeller av tigging er selvsagt ikke et arbeid – ei heller farlig for noen.

Systematisk tigging, derimot, slik det nå bedrives i Oslo og i andre byer i Europa, er et arbeid, som både er tidkrevende, strevsomt og antagelig også ganske kjedelig og – ja – tidvis nedverdigende. Problemet med dette arbeidet er imidlertid at det ikke er noen som har etterspurt det, at det er totalt uproduktivt, at det kaster svært lite av seg, og at det er helt uregulert. Her er det ingen myndigheter eller fagforeninger som passer på, hverken arbeidstid, arbeidsmiljø eller lønn – eller om det er noen “arbeidsgivere” som står bak, som grovt utnytter sine “ansatte”.

Jeg har i utgangspunktet vært mot å forby tigging, ut fra den liberale grunnholdning at mennesker må få gjøre hva de vil, så lenge det er frivillig, og de ikke skader andre. Men jeg er blitt mer usikker. Jeg syns at motstanderne av forbud, som f.eks. Kaia Storvik, gjør det altfor lett for seg selv når de nøyer seg med å stemple sine meningsmotstandere som “farlige”, “populistiske”  eller “usolidariske”. De har muligens et poeng når de sier at et forbud i seg selv ikke vil løse noen grunnleggende problemer – men er det ikke også motsatt? Løser tigging noen grunnleggende problemer?

De gjør det også altfor lett for seg når de selektivt plukker forskning – ofte svært overfladisk forskning – for å “bevise” at det som foregår bak og rundt tiggerne, egentlig er nokså uskyldig. Det forundrer meg bl.a. at så få viser til denne grundige artikkelen, som sto i Aftenposten for en tid tilbake. Etter min mening virker det godt dokumentert at det i det minste også forekommer menneskehandel, kriminalitet, grov utnyttelse av barn, seksuelle overgrep og bakmenn som ikke bare organiserer, men som også utnytter tiggerne på det groveste.

Romfolkets situasjon er tragisk. Heldigvis er både Europarådet, men særlig EU i stigende grad engasjert i å forsøke å gjøre noe med den. Det er et svært vanskelig arbeid. Men når norske politikere viser til at det er utfordringer som primært må løses på europeisk nivå, betyr det ikke at de fraskriver seg ansvar. Norge, og Oslo kommune, tar selvsagt del i dette arbeidet! Norge er en del av Europa – dets fortid og fremtid – og vi deltar heldigvis i alle slike programmer, selv om vi har valgt å stå utenfor EU. Norge er bl.a. blant de store bidragsyterne til arbeidet for romfolket i deres hjemland.

Spørsmålet som nå diskuteres i Norge, betyr antagelig lite i den store sammenhengen, men likevel: Vil et forbud mot tigging (i en eller annen form) gjøre situasjonen for romfolket bedre eller verre – eller spiller det ingen rolle?

Jeg tror ingen kan si noe sikkert om det. Jeg tror likevel at det å gjøre det vanskeligere å tigge, kan gjøre det lettere å hjelpe og motivere til å forsøke å finne andre og bedre måter å livnære seg på, slik man f.eks. har greid med dette pilotprosjektet. Samtidig vil det selvsagt kunne ramme kriminelle bakmenn og andre som profiterer på tiggerne. I tillegg er det en påminnelse til regjeringene i Europa om at EU-systemet ikke bare er et system for “fri flyt”. Det er også et system som forplikter landene til å sørge for sine egne borgere. Fordi noen land i Europa er fattigere enn andre, mottar disse landene store overføringer fra EU-fellesskapet. Noe er direkte øremerket tiltak for bl.a. romfolket. Og adgangen til reell arbeidsinnvandring gjelder fortsatt alle borgere i EØS.

I parantes bemerket: Lederen for aksjonen “Folk er folk” sier til VG i dag at han vil forsøke å konstruere en type jobber som raskt skal gi romfolket adgang til en rekke norske velferdsytelser. Det gjenstår å se hvorvidt dette er mulig (det vil jo bl.a. antagelig være sosial dumping), men en ting er sikkert: Blir det mulig, vil det få innvandringsmotstanden i Norge til å eksplodere. Jeg tror det er viktig å innse at det er en potensiell konflikt mellom en sjenerøs velferdsstat og en liberal innvandringspolitikk. Jeg er blant dem som mener at denne konflkten kan løses, slik jeg mange ganger har skrevet om på bloggen min før. Men det kan ikke skje med aksjoner – kun med langsiktig arbeid og gjennomtenkt og fornuftig politikk.

Et argument, som av de fleste kommentatorer anses for illegitimt, er hensynet til andre som ferdes i byen. Jeg syns ikke dette er et helt illegitimt eller irrelevant moment.

Byrommet – vårt fellesrom – er for alle. På samme måte som vi bør begrense antall forbud mot handlinger som ikke plager andre enn en selv, må det være visse restriksjoner på hva vi kan gjøre i det rommet som vi skal være i sammen. Det må og skal tas hensyn i fellesrommet: Vi kan ikke forsøple, bygge, bråke eller ta oss til rette slik vi vil, der andre ferdes med like stor rett som oss selv. Det må være et mål at flest mulig kan trives og finne sin plass i det åpne fellesskapet som byen representerer.

Det er ingen selvfølge at byrommet er åpent for alle –  eller at alle vil ferdes i byen. Den som har reist litt rundt i verden, har sett utallige byer, der de mest velstående har trukket seg tilbake fra fellesrommet – inn i sine private hager og rom – i verste fall med skremmende vakthunder og piggtråd på gjerdene. Tilbake i byen er de fattige, farlige og forlatte.

Noe slikt vil ikke skje i Norge. Men det illustrerer betydningen av å ta vare på fellesrommet, og at alle vil ønske å ferdes der.

Romfolket og tiggerne utfordrer våre liberale holdninger.

Det sier noe om kvaliteten på samfunnet vårt hvordan vi håndterer dem som ikke passer inn i flertallets foretrukne samfunnsmodell.

Samtidig er det hjerteskjærende å se hvordan barn frarøves sine fremtidsmuligheter og dømmes til en evig tilværelse som tiggere.

Derfor må vi spørre: Er tilrettelegging for tigging virkelig en god og verdig måte å hjelpe medmennesker på?

 

 

 

 

 

Legaliseringsdebatten i Dagens Næringsliv, som Unge Venstres leder Sveinung Rotevatn fortjenstefullt var med å starte, og som Civitas Morten Kinander skriver veldig godt om i DN i dag, har sin utløper også i mitt liberale ferieland, Danmark.

Her dreier det seg for tiden om et forslag fra Radikale Venstre, Venstres søsterparti, som vil gjøre det straffbart for personer under 15 år å sykle uten hjelm.

Det har fått Peter Kurrild-Klitgaard, en professor med tilknytning til den borgerlig-liberale tankesmien Cepos, til å reagere. I dag skriver han et debattinnlegg i Berlingske Tidende om “trygheds-mullaherne” i Radikale Venstre, og det er ikke småtteri han serverer:

Han mener at De Radikale er et parti, som det ikke er mulig å føre en rasjonell diskusjon med, “fordi partiet, på et nesten religiøst plan, hater alt som forutsetter at mennesker tar ansvar for eget liv”.

“Fra å være de beskjedne, men uavhengige og frihetselskende husmenns parti, er De Radikale etterhånden blitt en akademisk sammensvergelse mot liv, frihet og streben etter lykke, og hvis credo er: Hvis noe ikke kan flyttes, må det beskattes. Hvis det kan flyttes, må det subsidieres. Hvis noe ikke er morsomt, må det påbys. Hvis noe overflødiggjør formynderi, må det forbys.”

Og han fortsetter:

“Sto det til De Radikale, ble hele den danske befolkning pakket inn i skumgummi, stoppet med tofu, lenket til vindmøller og deretter satt permanent på trygd fra statsbudsjettet.”

I Sverige er det påbudt med hjelm for syklister under 15 år. I Norge har vi ikke et slikt påbud. Likevel er det ikke mulig å påvise at det brukes mer hjelm eller er færre ulykker i Sverige – snarere tvert om. Flere barn bruker hjelm i Norge enn i Sverige. Og som Kurrild-Klitgaard skriver: Er man opptatt av fakta og risiko, burde det snarere vært påbudt å spasere og å kjøre bil med hjelm enn å sykle med hjelm.

Det norske Venstre er søsterparti både til det danske Venstre og det danske Radikale Venstre. Hvorfor det er Radikale Venstre, som er del av den danske rødgrønne regjeringen, som er det store forbildet i norske Venstre, vet jeg ikke.

Slik det norske Venstre fremstår nå, og særlig slik Sveinung Rotevatn profilerer Unge Venstre, skulle man tro at det danske Venstre – eller Liberal Alliance – var et mer nærliggende forbilde.

I Norge fremstår for tiden Venstre, eller kanskje helst Unge Venstre, som anti-forbudspartiet. I Danmark fremstår altså Venstres søsterparti som selve forbudspartiet.

Etter sommerferien kommer Liberal Alliances leder, Anders Samuelsen, til et frokostmøte i Civita. Da får interesserte tilhørere muligheten til å diskutere dette:

Hva betyr det å være liberal i Norden i dag? Er det rom for et virkelig liberalt parti? Ønsker nordiske velgere et liberalt alternativ? Eller er vi egentlig, når alt kommer til alt, ganske glade i å forsøke å forby og påby oss til et bedre liv?

Anders Samuelsen har bakgrunn fra De Radikale. Han burde vite hva han snakker om.

 

 

Hvert år på denne tiden kommer det noen oppslag i mediene som er ment å etterlate inntrykk av at stortingsrepresentantene ikke bare er griske, men også late og dumme.

De reiser på unyttige og luksuriøse turer med komiteen. De har godtgjørelser og pensjonsordninger som andre bare kan drømme om. De taler til tom stortingssal. De gidder ikke å møte i komitemøtene. Og de tar lange, lange ferier.

Og oppslagene har den virkningen de er ment å ha:  Folk syns det er urettferdig og blir forbannet. Mange mener ordningene (eller kanskje snarere oppslagene?) fører til økt politikerforakt. Og siden oppslagene kan føre til økt politikerforakt, finnes det alltids også noen politikere som er med på leken – og som f.eks. foreslår at Stortinget skal ha kortere “ferie”. 

Men stortingsrepresentanter og statsråder er ikke arbeidstakere. Hverken arbeidsmiljøloven eller ferieloven gjelder for dem. De er ombud, dvs. at de har et tillitsverv. Stortingsrepresentantene er valgt, og regjeringen utgår fra det valgte storting (selv om det i Norge også er mulig å utnevne statsråder som ikke er stortingsrepresentanter).

Stortinget er heller ikke en vanlig arbeidsplass som regulerer sin virksomhet i henhold til et vanlig arbeidsår. Stortinget samles og har møter når det er nødvendig. I gamle dager var det bare noen få uker i året – men i den moderne reguleringsstaten har det (dessverre) blitt nødvendig å møtes nesten hele året.

Når Stortinget ikke er samlet, er det meningen at stortingsrepresentantene skal kunne utøve sitt sivile yrke (hvilket er blitt stadig mindre vanlig, fordi også dette er blir kritisert), gjøre arbeid for partiene de representerer, holde kontakten med velgerne som har valgt dem osv. Særlig det siste krever at Stortinget ikke hele tiden er samlet. En representant fra Finnmark kan ikke være i Finnmark hvis han hele tiden må være i Oslo.

En stortingsrepresentant kan, fordi han ikke har regulert arbeidstid, i teorien ta fri på tidspunkter da de fleste av oss andre jobber. Men prisen han må betale for det, er at han igrunnen er på “jobb” 24 timer i døgnet. En stortingsrepresentant må være i virksomhet kvelder og av og til netter, lørdag og søndag.

Jeg ønsker meg ikke politikere som begynner å oppføre seg som om de var statsansatte (?) arbeidstakere; som kanskje skal organisere seg, forhandle sine egne lønns- og arbeidsvilkår, ha streikerett (sic!), tvinges til å gå av med pensjon ved en gitt alder eller gå hjem klokken fire.

Jeg ønsker at de skal være det de er, nemlig ombud, altså mennesker som har fått vår tillit til å styre landet og ta svært viktige beslutninger på våre vegne. Det krever uavhengighet, fleksibilitet og oppofrelse – og kontakt med det virkelige arbeidsliv. Om det en gang iblant skulle gi dem en liten fordel fordi de f.eks. kan ta fri en fredag formiddag, så får det heller være.

Det aller merkeligste med denne debatten er at det også er politikere som nærmest insisterer på å oppføre seg som “alle andre” og gjøre en dyd av å fremstille seg som vanlige arbeidstakere. Det skjer når man går i bresjen for å stramme inn spesielle ordninger på Stortinget for at de skal bli like alle andres ordninger, og det skjer når man tar ut lange fødselspermisjoner mens man er statsråd. Det bør selvsagt ikke være forbudt, men det kan heller ikke være – formelt eller reelt (fordi man skal være et “forbilde”) – et påbud. Personlig syns jeg statsrådsvervet er så spesielt og så krevende at det normalt ikke bør kombineres med lange permisjoner.

Det er forstemmende å se hvordan mange, særlig på sosiale medier, skriver nedsettende om dumme politikere, fordi de er blitt forledet til å tro at politikerne er arbeidstakere som oss andre og ikke vet hvordan stortingsarbeidet arter seg. Derfor er det nesten enda dummere at enkelte politikere bidrar til å bygge opp under inntrykket fremfor å holde fast ved den demokratiske tradisjonen vi har.

Stortingsrepresentantene er valg av folket, ikke ansatt i staten.

 

 

 

 

Vestre Aker bydel i Oslo, en bydel med en befolkning på størrelse med Ålesund og Bodø, har utlyst det den kaller “verdens viktigste sommerjobb”. 12 unge mennesker har fått en nokså utradisjonell sommerjobb i et prosjekt i bydelen.

Ett av formålene med prosjektet er å gi unge mennesker økt innflytelse i samfunnet – i pakt med med FNs barnekonvensjon og fordi bydelen mener at unge mennesker er en ressurs.

Men viktigere er kanskje det andre formålet, som er å bruke denne ressursen, dvs de 12 ungdommene, til å hjelpe til med å utføre et oppdrag eller løse et problem, der bydelen har behov for den ekspertkompetansen de unge har.

 I bydel Vestre Aker er oppdraget å hjelpe til med å løse problemet med frafrall i videregående opplæring.

Frafall i videregående opplæring er et av de største problemene i norsk skole. Hvor stort problemet er, skrev jeg om her.

Kort fortalt kan vi si at ca. en tredjedel av elevene faller fra, men at det er variasjoner:  Flere faller fra på yrkesfag enn på studiespesialiserende retninger. Flere gutter enn jenter faller fra. Og etterkommere av innvandrere troner både nederst (gutter på yrkesfag) og øverst (jenter på vei til “ALI-yrkene”) på statistikken.

Men: Selv om problemet er stort, gjør vi det kanskje litt større enn det er. Videregående opplæring er ikke obligatorisk i Norge. Ingen land eller forskere har heller kunnet påvise, meg bekjent, at det er fornuftig å ha mer enn ca. 10 års obligatorisk skolegang. Mange kan greie seg med liten formell kompetanse eller som selvlærte, f.eks. fordi de velger yrker som ikke krever så mye formell kompetanse – eller fordi de har så mye oppdrift, f.eks. som gründere, at de opparbeider seg høy reell kompetanse. For denne gruppen er det kanskje et større problem at vi ikke er flinke nok til å dokumentere den kompetansen de faktisk har – f.eks. etter noen tid i videregående opplæring – eller normalisere det å starte som ganske ung i arbeidslivet.

For andre er frafallet et problem. Det kan vi lese ut av statistikken. Mennesker uten videregående opplæring er overrepresentert på alle de ubehagelige statistikkene. De blir i større grad uføre, og de blir faktisk i større grad kriminelle enn befolkningen generelt. En mulig forklaring er at frafallet gjør det vanskelig å få arbeid. Det er, relativt sett, få jobber for mennesker med liten eller ingen kompetanse i Norge.

Kunnskapsminister Kristin Halvorsen har gjort kampen mot frafallet til “jobb nr 1” og har lovet å iverksette en rekke tiltak. Og hun er ikke alene. Googler man “tiltak mot frafall” dukker det opp en lang rekke eksempler – fra kommuner og fylker og fra andre partier. Oslo Venstre, f.eks., har lagt frem disse tiltakene. Flere av tiltakene det pekes på, også av kunnskapsministeren, er for øvrig tiltak som ble bestemt gjennomført i forbindelse med at Kunnskapsløftet ble vedtatt i 2004.

Jeg vil nevne noen, litt mer radikale tiltak, som kanskje ikke har vært drøftet like mye:

* Kristin Halvorsen vil gjeninnføre valgfagene i ungdomsskolen, fordi hun mener den er blitt for “teoretisk” eller “akademisk”.  Dette har blitt kritisert, bl.a. av Høyre, fordi man er uenig i Halvorsens måte å forstå begrepet “teori” på (er det f.eks. fagene eller metodene som er “akademiske”?) – og fordi man mener at tiden i ungdomsskolen kan brukes mer fornuftig. En annen måte å se det på, er å spørre om Halvorsen har gått langt nok. Hvis hun virkelig vil gjøre noe med frafallet, må hun nemlig gjøre noe for de guttene som lettest faller fra. Og da hjelper det kanskje ikke med typiske flink jente-valgfag som “forskning i praksis” eller “internasjonalt samarbeid”? Kanskje det må hardere lut til – som f.eks. verkstedhaller, sløyd, gitarkurs og foto?

* Et annet tiltak, som kunne hjelpe, er flere friskoler med en god, yrkesfaglig tilnærming. Det kunne vi få, f.eks. ved at bransjeorganisasjonene selv etablerer friskoler – eller ved at næringene samarbeider med andre som driver friskoler på en bedre og mer fleksibel måte enn offentlig skole gjør. Et konkret eksempel: Før SV reverserte Bondevik II-regjeringens friskolelov var det på vei en “rørleggerskole”, etablert av bransjen selv. Også alminnelige friskoler, uten religiøs eller pedagogisk profil, tiltrekker seg ofte skoletrøtt ungdom som alternativt kanskje ville sluttet.

* Et tredje tiltak kunne være å tilby noe spesielt til de elevene som står i fare for å falle fra mens de går på videregående. Det viser seg at risikoen er størst mellom skoleårene og ikke mens de går på skolen. Sommerferien, som varer lenge, er altså en “risikosone”. Men hvis Vestre Aker bydel kan engasjere unge sommervikarer til å utrede og foreslå tiltak mot frafall – hvorfor kan de ikke i senere år engasjere unge sommervikarer for å være tiltak mot frafall? Kanskje ressursrike unge, som ikke står i fare for å falle fra, kan ha som sommerjobb å engasjere andre unge, som risikerer å falle fra? Aktivitetene kan være jobb, sommerskole, motivasjonstiltak og mye annet.

* Et fjerde tiltak kunne være å tenke i retning av økonomiske incitamenter. Vi har en sjenerøs studiefinansiering i høyere utdanning i Norge. I videregående opplæring får man gratis læremidler, men også behovsprøvde stipendier. Samtidig vet vi at det er veldig dyrt at unge mennesker blir uføre eller kriminelle. Er det måter å omdisponere elev- og studiestøtten på som kan gjøre det økonomisk interessant å fullføre videregående opplæring?

Det blir spennende å se om de unge sommervikarene i Vestre Aker bydel kan hjelpe politikerne og byråkratene i bydelen og kommunen – og kanskje også Kristin Halvorsen – med noen kreative forslag, som kan redusere frafallet.

Har man et virkelig stort problem, må man prøve å tenke “utenfor boksen”. Det er utfordringen for kunnskapsministeren og for de politiske partiene – men det er også utfordringen til de som har “verdens viktigste sommerjobb”!

 



 

Partiet Rødt har fått ny leder.

Bjørnar Moxnes, som fremstår som en dannet, sympatisk og dyktig partileder, skal forsøke å gjøre det hans forgjenger, Turid Thomassen, ikke greide: Han skal forsøke å stjele stemmer fra venstresiden i Ap og særlig fra SV, som strever med å være ansvarlig regjeringsparti.

Foreløpig vet vi ikke om Moxnes lykkes. Det vi vet, er at han allerede har lyktes ganske godt med å profilere seg bedre enn Thomassen greide. Han er allerede i ferd med å bli fast gjest i Dagsnytt 18 og NRKs Søndagsavisa.

Det har fremstått som litt av en gåte at partiet Rødt – etter nesten syv år med SV i regjering – ikke har greid å profitere noe på den misnøyen som, mer eller mindre naturlig, oppstår i egne rekker når et ytterparti som SV må bevege seg mot sentrum og inngå kompromisser i regjering. Rødts danske søsterparti, det kommunistiske Enhetslisten, har vokst voldsomt som følge av misnøyen med det danske SF og, etter hvert, også de danske sosialdemokratene. I dag skårer Enhetslisten ca. 14 prosent på meningsmålingene, mens sosialdemokratene bare er litt større og derfor ligger på et historisk bunnivå. SF kan snart telle sine prosenter på en hånd. Turen nedover, både for SF og partilederen Villy Søvndals popularitet, har gått i hurtigtogsfart.

En av de viktigste forklaringene på Enhetslistens suksess, er partilederen. Den unge og sjarmerende Johanne Schmidt-Nielsen ligner alt annet enn de gammelkommunistene hun de facto representerer. Hun har greid å gi Enhetslisten et ungt, radikalt og friskt image – og det er antagelig denne oppskriften partiet Rødt nå håper å kunne følge med Moxnes i ledelsen.

Problemet er bare at danskene antagelig ikke aner hva Enhetslisten i virkeligheten står for. Avisen BT presenterte forleden en “Enhetsliste-quiz”. Quiz’en inneholdt 10 påstander som var hentet fra Enhetslistens prinsipprogram, men hvorav tre var falske. Spørsmålet var om leserne – og tre intervjuobjekter som overveide å stemme på Enhetslisten – greide å gjette hvilke det var. Poenget var selvsagt at alle påstandene var så ville at det var umulig å finne ut hvilke av dem som var falske. Er det f.eks. riktig eller galt at Enhetslisten har programfestet at den private eiendomsretten skal oppheves, at overklassen gjennom revolusjon skal fratas sin maktmidler, at politiet og militæret skal nedlegges, og at alle skal ha det samme i lønn? Det er ikke godt å vite, hvis man ikke vet!

BTs oppslag er nok en reaksjon på at de færreste hittil har giddet å bry seg om hva Enhetslisten egentlig står for og mener. Det samme kan vi nok vente oss i Norge når det gjelder partiet Rødt. Så lenge det er et lite parti, som mange journalister ovenikjøpet har sympati med, vil nok Moxnes få få kritiske spørsmål. Men dersom det kommer tegn til at partiet lykkes med sin strategi og begynner å vokse, må også Moxnes få beskjed om å forklare seg.

Som jeg har skrevet på bloggen min før, har SV, siden partiet ble etablert, tatt noen syvmilssteg mot høyre. Partiet har gått en lang vei fra den gangen Erik Solheim, som partileder, nærmest kasserte partiets sosialistiske og virkelighetsfjerne prinsipprogram på direkten – til Bård Vegar Solhjell på siste ordinære landsmøte, riktig nok til en viss motstand, fikk vedtatt et prinsipprogram som for godt forankret SVs ideologiprogram i det liberale demokratiet.

Også Rødt har, under sine ulike merkelapper og navn, vært mye lenger unna demokratiet enn partiet er i dag. Men fortsett gjenstår det svært mye før partiet omfavner det liberale demokratiet.

I Rødts prinsipprogram kan vi bl.a. lese at partiet vil innføre kommunisme, at revolusjon er nødvendig, og at partiet vil avskaffe kapitalismen og den private eiendomsretten. Arbeiderklassen skal overta “styringa av samfunnet ut fra sine interesser”, og den skal gjøre staten til sitt redskap, og deretter la staten overta “styringa over bankene, de store selskapene og de sentrale instiutsjonene”. Borgerskapet skal avvæpnes (sic!), og “folket” skal ta kontroll over militærmakten. Og det skal selvsagt innføres planøkonomi, men nå – i en moderne versjon – ved hjelp av IT!

Ifølge Rødt står den “grunnleggende motsetningen i samfunnet” mellom “borgerskapet og arbeiderklassen” – og delvis også mellom borgerskapet og fiskere og bønder. Arbeiderklassen skal nemlig alliere seg med fiskerne og bøndene, fordi også disse gruppene har interesse av “revolusjon og sosialisme”.

Når man leser Rødts prinsipprogram, kan man ikke la være å lure på om man selv tilhører arbeiderklassen eller borgerskapet. Det kan jo være ganske avgjørende for ens fremtid. At jeg ikke er fisker eller bonde, vet jeg – men tilhører jeg borgerskapet eller arbeiderklassen?

Såvidt jeg kan forstå, er jeg en del av arbeiderklassen. Det virker som Rødt definerer alle arbeidstakere, både i offentlig og privat sektor, som en del av arbeiderklassen, og at arbeiderklassen også, i stigende grad, omfatter yrker som tidligere ble regnet som “sjølstendige mellomlag”, dvs. “akademikere, kulturarbeidere, rådgivere osv”. Også First House-rådgiverne er altså muligens en del av arbeiderklassen nå.

Man kan le av Rødts program. Det er livsfjernt, dogmatisk og totalitært i tanken, og det vil, hvis det gjennomføres, føre til mindre og ikke mer demokrati. Men den dagen partiet eventuelt begynner å vokse, må også dette partiet få noen kritiske spørsmål. At partiet skal vokse, slik Enhetslisten har gjort, fordi ingen vet hva partiet egentlig står for, er ikke spesielt demokratisk.

Når det gjelder min egen skjebne i Rødts idealsamfunn, er forresten den sikret – enten jeg tilhører arbeiderklassen eller borgerskapet. Som “honorar” for et foredrag jeg en gang holdt for RV, fikk jeg nemlig et diplom, der det sto at jeg ville bli spart når revolusjonen kom.

Det var humoristisk, selvsagt – men sikkert også et tegn på at ikke engang partiet selv tror helt på sitt eget program.

Det gjør det ikke mindre nødvendig å konfrontere ledelsen med programmet.

 

 

Forleden ble min kollega Marius Doksheim og jeg beskyldt for å være “koseliberale“.  Vi er altfor liberale, optimistiske og naive når vi skriver om innvandring og integrering, sies det. 

Våre kritikere mener vi er naive når vi sier at ting går seg til over tid. Integrering kan være vanskelig, og det tar tid, men både erfaring og harde fakta viser at innvandrerne og særlig deres etterkommere gradvis integreres i det norske samfunnet på en god måte. Det finnes unntak, selvsagt, men hovedbildet er klart: Det går bedre enn mange tror, det går bedre over tid, og det går bedre enn i mange andre land. Mange av etterkommerne gjør det i dag bedre enn befolkningen generelt, både i utdanning og arbeid.

Når jeg holder foredrag om dette temaet forteller jeg ofte om meg selv: Jeg ble født i Harstad i Nord-Norge i 1957 og flyttet med mine foreldre til Oslo i 1960. Den gangen averterte mange utleiere at de ikke ønsket å leie ut til nordlendinger (“Nordlendinger ikke ønsket”) , og mine foreldre var med i en “innflytterforening”. Selv fikk jeg ingen venner fordi jeg snakket dialekt, så den ble mobbet bort i rekordfart. Mine opplevelser ble for øvrig morsomt konstrastert da jeg for et par år siden holdt foredrag etter danseren Sulekha Ali Omar. Hun kom fra Somalia til Harstad som niåring – ca 30 år etter at jeg dro fra Harstad – og snakker nå, i motsetning til meg, kav Harstadværing.

Det er en grunn til at Marius Doksheim og jeg har kalt boken vår De nye seierherrene. Mens mine foreldres og delvis min generasjon representerer “seierherrene”, slik Roy Jacobsen beskrev dem i sin bok, representerer Sulekha og andre innvandrere de nye seierherrene. Roy Jacobsens “seierherrer” foretok slett ingen enkel “reise”. Det var en kamp for et bedre liv, og noen lyktes ikke, mens andre fikk store problemer i møte med det nye. Men historien endte godt til slutt. Også de nye seierherrenes liv er beretningen om liv i forandring, om høy sosial mobilitet og en formidabel velstands- og velferdsvekst. Livssjansene for oss alle har økt, bl.a. fordi de og vi har vandret og søkt nye muligheter på nye steder.

Hvor parallelle disse historiene er, får man et inntrykk av når man leser avisenes reportasjer om innflytterne fra dengang og sammenligner med dagens reportasjer om innvandrerne. Dette kunne man bl.a. lese i Aftenposten i oktober 1973:

“Gjennomsnittsalderen på innflytterne til Oslo blir stadig lavere, og stadig flere av dem har ingen annen utdannelse enn grunnskole. Innflytterne er overrepresentert i Helserådets arkiver, blant klientelet ved psykiatriske avdelinger og kommunens uteseksjon. De lever stort sett i en isolert “ghetto-tilværelse” i hovedstaden og har stort behov for menneskelig kontakt.”

“I årene 1964 – 66 og -68 flyttet henholdsvis 16.000, 21.400 og 22.700 mennesker til Oslo fra andre deler av landet. En vesentlig del av disse er ungdom i skole eller førstegangsarbeide i alderen 15 til 24 år, en periode der de har behov for maksimal støtte og veiledning fra omgivelsene…. Tallet på dem som kommer uten annen utdannelse enn grunnskole øker…. For en viss del av landsungdommen øver dessverre Oslo den samme tiltrekning som København gjør på ungdom fra Østlandet.”

Og videre: 

“En identitetskrise er for de unge i denne situasjonen nesten uungåelig. De vakler mellom sitt gamle jeg og ønsker om å viske ut sin sosiale, georgrafiske, kulturelle og sproglige bakgrunn for lettere å integreres i Oslomiljøet…. innflytterungdommen drives, på grunn av den sterke pressituasjon de befinner seg i, til å benytte de sosiale tilbud i høyere grad enn Oslo-folk”.

“De reiser fra et trygget miljø til en “ghetto-tilværelse”. De aller fleste bor i Oslos indre bysone…. hvor de ikke treffer Oslo-ungdom. De omgås bare med andre innflyttere. De arbeider i innflytter-dominerte bedrifter og etater. Deres fritidsliv er stereotypt… De… er sjelden med i organisasjoner og foreninger…. Mange fortviler og misbruker alkohol.”

Og i 1975:

“Ca 25.000 personer flytter hvert år til Oslo på jakt etter arbeidsplasser, og i denne innflyttergruppe er det sterk overrepresentasjon av ufaglært arbeidskraft som får de lavest betalte yrker innen de bransjer de velger. Boligforholdene for denne gruppe er på alle måter utilfredsstillende, og gruppen er overrepresentert i alle former for “elendighetsregistre” som kriminalstatistikk, statistikk for veneriske sykdommer, narkotikaregistre o.l., opplyste Oslo kommunes innflytterkonsulent…”

Men heldigvis fantes det noen koseliberale den gangen også. I en lederartikkel i Aftenposten i 1967 kunne vi nemlig lese følgende:

“Et inntrykk man har, er at byen har absorbert innflytterne på en tolerant måte og at de har fått sin del av den gode standard som Oslo, tross mange tyngende økonomiske oppgaver, har å by sine borgere. Nye boligstrøk…, med sterke innslag av innflyttere, har grodd opp; i enkelte perioder så raskt at byen knapt har maktet å fordøye utviklingen… innflytterne vet med seg selv at de har mye å takke hovedstaden for. Ikke minst takke for de ofte vanskelige, men vanligvis stimulerende styrkeprøver byen har satt dem på, og for de chanser til å oppnå modning og fremgang som byen har gitt… (Det er) også grunn til å understreke hva innflytterne har betydd for Oslos kulturliv i videste forstand. Vi tenker ikke her bare på den innsats mange innflyttere enkeltvis har gjort i videnskap, kunst, næringsliv, politikk, idrett m.v. Vi tenker også på det by- og bygdelagene…. har utrettet til beste for sin egen gruppe og for miljøet i Oslo.”

Man skal ikke undervurdere problemene knyttet til innvandring og integrering. Det gjør vi da heller ikke i boken vår. Men fordi så mange fremhever problemene, er det greit at noen også fremhever de mange gode nyhetene – om at det tross alt går ganske bra, og at det antagelig vil gå enda bedre, hvis vi også tar tiden til hjelp.

Sulekha kunne flytte til Oslo uten å kaste vrak på dialekten sin, og hun fikk høyst sannsynlig et sted å bo – selv om hun både har mørk hudfarge og er fra Harstad.

I så måte går det bedre for henne enn det gjorde for mange etnisk norske nordlendinger på 50- og 60-tallet.

Alt går altså ikke i feil retning. Snarere tvert imot.

Det er, grunnleggende sett, fint at politiske partier forsøker å stjele hverandres klær. Det betyr bare at de som blir forsøkt frastjålet sine klær, har lyktes med sin politikk: Den har blitt populær, den har blitt allemannseie, og den er blitt nødvendig for å lykkes.

Av og til oppstår det likevel en viss debatt rundt slike “tyverier”. Det kan skyldes at tyveriet er i overkant freidig – og/eller at det partiet som blir angrepet, føler behov for å beholde eierskapet der det står sterkt og har høy troverdighet. Jeg har tidligere i kveld twitret om et slikt “tyveri”, som jeg også har blogget om før:

http://clemet.blogg.no/1315665932_stoltenbergs_kunnskap.html

Jens Stoltenberg har mange sterke sider, men interesse for skolepolitikk er ikke en av dem. Da jeg var utdanningsminister, og Kunnskapsløftet ble foreslått og vedtatt, engasjerte han seg nesten aldri i skoledebatten. Etter at han ble statsminister i 2005 har han bare sporadisk uttalt seg om skolepolitikk, og da virker det nesten som om det er med påholden penn.

I dag har han, på sin sommeravslutning for pressen, uttalt seg om skolepolitikk. Ifølge http://www.vg.no skal “Jens slukke skole-stjErna” og “stramme grepet om skolepolitikken”. Stoltenberg fremmer i den anledning fem forslag, ifølge VG. Han vil

• at lærerne skal være utdannet i fag de underviser i,
• øke statens finansiering av etter- og videreutdanning av lærerne,
• la flinke elever på ungdomsskolen ta fag på videregående og lignende ordninger på videregående nivå,
• ha nytt valgfag i ungdomsskolen, og
• øke antallet studieplasser på lærerutdanningen.

 

Bortsett fra det nye valgfaget i ungdomsskolen (som jeg har innvendinger mot), er alt dette gammelt nytt.

I stortingsmeldingen Kultur for læring, som ble fremmet i 2004, for over åtte år siden, ble det både fremmet forslag om opptakskrav til lærerutdanningen; om at lærerne skulle ha minst ett års fordypning i fag de underviser i; om at det skulle brukes rekordmye penger på etter- og videreutdanning av lærere (som forskere sier at Stoltenberg II-regjeringen ikke har fulgt opp), og om at elever på ungdomsskolen skulle kunne ta fag på videregående, og at elever på videregående skulle få ta fag på universitet eller høyskole.

Statsministerens nye giv i skolepolitikken innebærer altså at han nå, i 2012, foreslår å gjennomføre noe som ble vedtatt i 2004.

Jeg tror kanskje ikke “stjErna” ligger våken om natten etter dette.