Trond Giske er ofte en imponerende og effektiv debattant.  Han kan sno seg ut av de mest håpløse situasjoner og snu en krevende politisk duell til sin fordel. Giskes meningsmotstandere syns nok ofte at han bruker “sleipe” debattriks, men det hjelper jo ikke så mye, hvis han likevel vinner debatten.

Men i dag møtte han sin overmann i Dagsnytt 18. Det var Steffen Handal – et sentralstyremedlem i Utdanningsforbundet, som jeg selv har hatt flere “basketak” med på twitter. I Dagsnytt 18 lot han seg ikke avspise med smarte debattriks, men forlangte at Giske holdt seg til fakta.

Selv deler jeg ikke alle politiske meninger med noen av dem. Men i dag dreide diskusjonen seg, antagelig uten at det var planlagt, om fakta, og da var det lett å si seg enig med Handal.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Handal hadde i korthet to poenger: Han mente at Giskes og Arbeiderpartiets troverdighet i skolepolitikken var lav fordi 1) de i løpet av sju år ikke har fulgt opp sine løfter bl.a. om å sikre en ressursnorm til skolen og 2) ikke har økt lærertettheten, slik de flere ganger har lovet.

Giske snakket seg bort fra det første – og påsto hardnakket at det andre var feil. Den rødgrønne regjeringen (eller kommunene som følge av bedre kommuneøkonomi) har økt antall lærere med 8000 siden 2005, fortalte Giske – et “glansnummer” han for øvrig har oppført flere ganger i det siste.

Men som Handal helt riktig påpekte: Lærerressursene i skolen måles ikke etter antallet lærere – men etter antall lærere i forhold til antall elever. Da jeg var utdanningsminister fra 2001 til 2005 var det ingen i Ap eller SV som var i tvil om det – snarere tvert imot. Dette var omtrent det eneste opposisjonen var opptatt av den gangen: De mente at lærertettheten, målt som antall lærere i forhold til antall elever, var for lav.

Og som Handal riktig påpekte: Lærertettheten i dag er – helt i strid med hva de rødgrønne sa i opposisjon – den samme som da de overtok. I tillegg har det ikke skjedd noe for å virkeliggjøre løftet fra Soria Moria I-erklæringen om å innføre en minstenorm for lærerressurser på den enkelte skole.

På dette punkt i debatten kunne vi oppleve et typisk Giske-triks: Handal sier at det ikke er blitt flere lærere fordi lærertettheten er den samme, dvs. at det ikke hjelper med flere lærere, hvis det samtidig har blitt tilsvarende flere elever. Giske svarer da at jo, det har blitt flere lærere – hele 8000 flere lærere! Handal svarer at dette ikke er poenget – fordi det er forholdstallet som gjelder – hvoretter Giske skyter tilbake og sier at Handal likevel tar feil, fordi Handal sa at det “ikke har blitt flere lærere!”

Men det er selvsagt Handal som har rett. Det kan være interessant å vite hvor mange lærere vi har i norsk skole, men denne kunnskapen har grensende til null verdi, hvis vi ikke også vet hvor mange elever det er i skolen. Og sannheten er at den rødgrønne regjeringen – selv med et rekordstort økonomisk handlingsrom pga oljen – ikke har gjort noe for å øke lærertettheten i norsk skole.

Handal sa i debatten at lærertettheten nå er den samme som i 2005, og det har han rett i. 

Jeg nøler litt med å presentere de eksakte tallene, fordi det – når man sammenligner over mange år – kan oppstå små feil. Men de tallene jeg i dag har funnet, kan i hvert fall illustrere hva Handal snakker om og illustrere hvor irrelevant Giskes skryt om 8000 flere lærere er:

Det kanskje beste målet på lærertettheten i norsk skole er gruppestørrelsen, altså størrelsen på den gjennomsnittlige elevgruppen pr lærer. Det er to slike mål: Gruppestørrelse 1 omfatter alle elever og lærere. Gruppestørrelse 2 er ekslusive spesialundervisning, særskilt norsopplæring osv. og anses av lærerorganisasjonene, slik jeg har forstått det, for å være mest realistisk.

Hvordan har så disse tallene utviklet seg de siste årene?

Det har vært litt – i betydningen litt – opp og ned, men oppsummert er det slik:

Gruppestørrelse 1 var 13,4 i skoleåret 2001/02 og er nå 13,4, ifølge Utdanningsdirektoratets Utdanningsspeilet 2012.

Gruppestørrelse 2 var 16,3 i skoleåret 2001/02 og er nå 16,9 ifølge Utdanningsspeilet 2012.

Det er interessant å merke seg at Arbeiderpartiet med Trond Giske er i ferd med å frata SV initiativet i skoledebatten.

Det er noe godt med det: Det viser at det er rift om å være et godt skoleparti, og det viser at skolepolitikk anses som viktig – både for borgerne og for å vinne valg.

Det er også fint at Trond Giske, med sin medievennlige debattform, kan bidra til å sette en del skolepolitiske spørsmål på dagsorden.

Problemet er imidlertid at vi kan få veldig mye useriøs debatt, der alt blir tilspisset og karikert, og der alt egentlig dreier seg om den forestående valgkampen og nesten ingenting om skolen.

Det er ubegripelig at ikke noen reagerer på stortingspresident Dag Terje Andersens uttalelser om den snart møtende varareprepresentanten til Stortinget, Sylvi Listhaug fra FrP.

Ifølge Andersen representerer Listhaug et “demokratisk problem”, og han “liker dårlig” at Stortinget har fått en folkevalgt som henne. Bakgrunnen er at Listhaug er ansatt i First House, som tilhører en bransje stortingspresidenten åpenbart finner veldig problematisk.

Etter min mening er det helt uhørt at en stortingspresident uttrykker denne formen for mistillit til en stortingsrepresentant. Stortingsrepresentanter er ikke ansatte i en organisasjon som stortingspresidenten er sjef for – de er valgt av oss, folket. Hvem vi velger har stortingspresidenten ingenting med.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det er, heldigvis, praktisk talt ingen restriksjoner på hvem som kan velges til det norske storting. Det er, av hensyn til tredelingen av statsmakten, gjort et unntak for ansatte i departementene, høyesterettsdommere og diplomater. Men ellers kan hvem som helst velges – enten det er direktører, bønder, fengselsfugler, rådmenn, arbeidsløse, rørleggere, fagforeningsledere, lærere eller fotballspillere. Det eneste kravet som stilles, er at den som velges, har passert 18 år og har vært bosatt i Norge i minst 10 år. (Rettelse: Rebecca Borsch har gjort meg oppmerksom på at denne 10-årsregelen er fjernet, men at de har glemt å fjerne den fra en del offisielle nettsteder – derfor feilen fra min side.)

I Norge har i praksis de politiske partiene monopol på å stille opp kandidater til Stortinget. Partiene vil ofte være opptatt av en rekke forhold ved kandidatene, som de mener er viktige for at velgerne skal stemme på dem. Det gjelder slike ting som kandidatenes alder, kjønn, bosted og yrkesbakgrunn – der partiene ofte vil være opptatt av en viss variasjon. Men partiene er også opptatt av andre forhold, som anses viktige for at kandidatene skal oppnå tillit og overleve møtet med mediene. Derfor er partiene ofte opptatt av kandidatenes vandel; om de har noen “stygge” historier i fortiden som plutselig kan komme frem, om de oppfører seg  ordentlig, følger lover og regler osv.

Alt dette er vel og bra, men det er et forhold mellom partiene og kandidatene – og dernest mellom kandidatene og velgerne.

En stortingspresident, derimot, har ingenting med hva partiene og velgerne til slutt velger. Om han liker eller misliker visse stortingsrepresentanter, så er dette noe han bør holde for seg selv. Akkurat som det er likhet for loven, bør alle valgte representanter behandles likt i og av Stortinget, uavhengig av deres bakgrunn. En stortingspresident kan ikke hengi seg til synserier om hvem som er gode nok til å sitte på Stortinget, så lenge de oppfyller de formelle krav som stilles opp.

Det finnes ingen regler som tilsier at ansatte i kommunikasjonsbransjen ikke kan velges til Stortinget eller møte på Stortinget som vararepresentanter.

Hvis stortingspresidenten og andre mener det er en god ide å forby akkurat dette yrket (eventuelt bare hvis de ikke oppgir hvilke kunder de har), står det dem fritt å fremme forslag om det.

Meg bekjent er det ingen som så langt har fremmet noe slikt forslag. Grunnen er antagelig at det ville bringe en eventuell forslagsstiller opp i store og merkelige avgrensningsproblemer.

Stortingspresidenten begrunner, ifølge mediene, sin uttalte mistillit til Listhaug med at hun “jobber med å rådgi, og drive påvirkning for betalende kunder, samtidig som representanten er med å avgjøre lover og vedtak i Stortinget” – og at kundene ikke er kjent for allmennheten eller Stortinget.

Men hvis dette er problemet, må jo et eventuelt forbud mot å stille til valg eller være stortingsrepresentant også gjelde alle andre i samme situasjon – såsom f.eks. advokater, arkitekter og en hærskare konsulenter.

Eller for å ta et annet eksempel: Riktig nok vet vi at en bonde kan tjene på å fatte et bestemt vedtak i Stortinget; det er i og for seg åpent. Men har virkelig stortingspresidenten oversikt over hvor mye den enkelte bonde på Stortinget og i regjeringen tjener på et gitt vedtak? Og hvorfor er det ikke relevant å ha full åpenhet om det før vedtak treffes?

Eller hva med tidligere ansatte i interesseorganisasjoner, fagforeninger osv. – hvilken tillit kan vi ha til at de ikke viderefører kontakten og fremmer interessene til sin gamle arbeidsplass – eller kanskje en arbeidsplass de bare har permisjon fra? Ja, risikoen må vel nesten anses for å være større enn den er for at en tidligere ansatt i f.eks. First House fortsetter å jobbe for sine (hemmelige) kunder?

Sylvi Listhaug har, på grunn av stortingspresidentens uttalelser, søkt om fritak fra å møte som vararepresentant i høst. Det er en søknad som neppe vil bli imøtekommet, ettersom det norske systemet i liten grad innvilger slike fritak. I andre land, som f.eks. våre naboland, er det mulig å slutte som parlamentsmedlem midt i en periode, fordi man velger å gjøre noe annet. I Norge skjer det bare i unntakstilfeller, som f.eks. når man blir kallet til viktige internasjonale stillinger eller (sic!) kan bli statssekretær. At man kan fratre for å bli statsråd, er en selvfølge.

Jeg er i tvil om dette systemet bør endres. Skal det skje, krever det en omfattende vurdering og lovendringer.

Men desto viktigere er det at vi også holder fast ved den andre siden av systemet, som tilsier at alle (unntatt de få jeg har nevnt) har rett til å forsøke å gjøre seg fortjent til den tilliten man må ha for å bli valgt til Stortinget.

Og har man lyktes med det, har en stortingspresident ingen rett til å forsøke å rive ned tilliten – eller å forsøke å forandre reglene underveis.

I dag deltok jeg i en litt pussig debatt med kulturminister Anniken Huitfeldt på Dagsnytt 18.

NRK tok initiativ til debatten etter at Huitfeldt hadde sendt ut en del twittermeldinger om Civita.

Der skrev Huitfeldt at Civita ikke er en tankesmie, men en “bankesmie”, fordi Civita “banker for Høyre”, viser “mangel på nye tanker”, og bare “banker og banker inn gammel høyrepolitikk der de kommer til”, og, underforstått, at Civita bare består av “høyrefolk”.  Bare en konkret sak ble nevnt, og det var at jeg “fortsetter (min) gamle kamp for privatisering av skolen”.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Da den første twittermeldingen kom, tenkte jeg at det var en litt for ivrig rådgiver som administrerte twitterkontoen til Huitfeldt. Men det viste seg altså å være statsråden selv som twitret. Så dermed ble det debatt.

Det er fortsatt litt uklart for meg hva Huitfeldt kritiserer Civita for. På den ene side sier hun veldig mye positivt om Civita – på den annen side kommer hun med nedsettende og feilaktige karakteristikker, som neppe kan ha annen hensikt enn å diskreditere oss. Jeg fikk vel nærmest inntrykk av at hun mener at journalister ikke har forstått hvem som finansierer Civita, eller hvilket verdigrunnlag og formål Civita har – og at de derfor blir lurt til å tro at vi er nøytrale, mens vi i virkeligheten er en propagandamaskin som bare fremmer tradisjonell høyrepolitikk og aller mest Høyrepolitikk. 

Det er, etter min mening, to problemer med Huitfeldts kritikk av Civita.

Det ene problemet et knyttet til at hun på flere punkter tar feil og derfor også feilinformerer sitt publikum.

Det andre problemet er av mer politisk natur. Jeg mener det er problematisk at en kulturminister forsøker å diskreditere en organisasjon med et annet politisk ståsted enn hun har selv uten at vi gjør noe annet enn å delta i samfunnsdebatten på helt åpne arenaer.

Så derfor dette til Anniken Huitfeldt:

Civita er en tankesmie. Vi både er og gjør det en tankesmie vanligvis gjør: Vi er partiuavhengige, men vi er ikke verdiuavhengige. Og vi gjennomfører de aktivitetene som er vanlige for de fleste tankesmier i verden, forutsatt at de er av en viss størrelse: Vi driver utredningsarbeid, publiserer, arrangerer møter, driver skolering og deltar i samfunnsdebatten.

Civita er en liberal tankesmie, som skal  “bidra til økt forståelse og oppslutning om de verdiene som ligger til grunn for en fri økonomi, det sivile samfunn og styrket personlig ansvar. Civita skal formidle kunnskap og ideer som er tankevekkende og utvider rommet for en politiske debatt, og fremme forslag til reformer.”   Alle opplysninger om hvem vi er og hva vi står for, kan leses på www.civita.no

Civita finansieres ikke bare av NHO og Rederiforbundet, slik Huitfeldt synes å tro. Vi finansieres også av dem, men det er til sammen ca. 100 bidragsytere til Civita, som er et ideelt aksjeselskap. Store bidragsytere er aksjonærer og er derfor offentlig kjent, bl.a. via Brønnøysundregistrene.

Civita har ingen tilknytning til partiet Høyre. Vi har i det hele tatt ingen organisatoriske eller finansielle bånd til noe politisk parti. Jeg er medlem av Høyre, men en organisasjon blir ikke “medlem” av et politisk parti, selv om lederen er medlem av et politisk parti. Det gjelder også organisasjoner som tidligere Ap-statsråder leder.

Civita har, siden vi ble etablert, hatt ca. 50 medarbeidere på hel- eller deltid. Mange av dem har ingen partipolitisk bakgrunn. Blant de som har partipolitisk bakgrunn, har det vært bakgrunn fra Høyre, KrF, FrP, Venstre, DLF og Ap. Selv har jeg, som leder i Civita, lagt restriksjoner på mitt engasjement i Høyre – jeg er ikke aktiv – mens andre medarbeidere kan engasjere seg i sine partier. Det viktigste for meg er ikke at ansatte i Civita ikke er partipolitisk engasjert, for politisk engasjement er positivt – men at vi til sammen representerer et mangfold, først og fremst på borgerlig side.

Civita er ikke en ensaksorganisasjon. Vi har så langt utgitt ca. 150 publikasjoner, og spennvidden er stor. For tiden er vi mest opptatt av totalitære ideologier, forvaltningspolitikk, innvandring og integrering, straffens betydning, statens rolle i økonomisk politikk, frihet, ulikhet, arbeidsliv og arbeidsmiljøloven, rettssikkerhet og kommunesammenslåing – for å nevne noe. Vi har arrangert mange hundre frokostmøter, og der er den tematiske spennvidden enda større.

Civita er ikke en “propagandaorganisasjon” som skal fremme “H/høyrepolitikk”. Vi har fremmet synspunkter på bl.a. Riksrevisjonen, Grunnloven, skattesystemet, sykelønnsordningen, innvandring og integrering, personvern, reservasjonsrett, arbeidsmiljøloven og narkotikapolitikk som både Høyre (og mange andre) er uenig i. Tar vi med det Minerva, som vi samarbeider og er samlokalisert med, kan listen gjøres lenger.

Civitas publikasjoner er ikke propagandaskrifter for ett bestemt politisk parti eller preget av ensretting. Vi er ikke et politisk parti. Våre publikasjoner står for forfatternes regning. Vi prøver å holde en akademisk kvalitet – ved å fortelle hva vi gjør, hvorfor vi gjør det, vise frem og drøfte “motpartens” argumenter, oppgi kilder osv. Jeg vil ikke påstå at vi er en forskningsinstitusjon – til det er vi for små – men jeg tør å påstå at kvaliteten på våre utredninger gradvis blir bedre. De skiller seg i stor grad fra typiske partiutredninger.

Når alt kommer til alt spiller det liten rolle hva kritikere som Huitfeldt mener. For Civita er det langt viktigere at så mange søker til våre aktiviteter:

5-6000 mennesker deltar på frokostmøtene våre hvert år. Vi har 150 – 300 deltakere på hvert møte, som vi arrangerer to – tre ganger i måneden.

4-5000 mennesker abonnerer på våre nyhetsbrev, og det kan Huitfeldt og alle andre også gjøre, hvis de skriver inn epostadressen sin her: www.civita.no

Ca 120 mennesker deltar på skoleringsaktivitetene våre hvert år, og langt flere søker. Til sammen har ca. 600 personer deltatt på seminarene våre til nå. Akkurat nå er Civita-akademiet på besøk i Oxford, der de har glede av å høre forelesninger på svært høyt nivå. I neste uke er det Oscarsborgseminar, der 30 – 40 unge ledere og ledertalenter deltar i mange interessante debatter.

Og hver dag er det svært mange som laster ned publikasjonene våre og bruker dem i politisk og akademisk arbeid – eller bare fordi de er interessert.

Vår filosofi er at arenaene våre skal være åpne, og at det er positivt når mennesker med ulike meninger møtes til sivilisert debatt. Derfor syns vi det er veldig hyggelig at det også er mange med bakgrunn i de rødgrønne partiene som søker til møtene og skoleringsaktivitetene våre.

Mye av det Civita tilbyr, er blitt veldig populært.

Jeg tror det blant annet har sammenheng med at Civita – i motsetning til de politiske partiene – ikke er det Huitfeldt tror.

Partiene må ofte være “propagandasentraler” – det ligger i sakens natur.

En tankesmie, derimot, kan tillate seg å tenke litt mer fritt, litt mer langsiktig, litt mer prinsipielt. 

Det setter mange pris på.

22.julikommisjonens rapport har utløst en fornyet debatt om styring av og i staten.

Mange, som arbeider i offentlig sektor, mener at kravene til rapportering og kontroll har gått helt av skaftet.

Erik Solheim sa til Klassekampen i går at de mange reglene som forvaltningen må følge, nærmest kan lamme et departement og skape så mye risikoaversjon at ambisiøse politikere ikke får gjort det de vil. I dag får han delvis støtte av meg og andre tidligere statsråder.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Selv har jeg – sammen med Morten Kinander i Civita – tatt opp det vi mener er uheldige sider ved Riksrevisjonens rolle.

Umiddelbart skulle man kanskje tro at 22.julikommisjonens rapport er en appell om det motsatte – nemlig flere regler:  Noe sviktet. Staten greide ikke å “levere” de “resultatene” den skulle “levere” – og da vil ryggmargsrefleksen hos mange være et ønske om flere regler og rutiner og mer kontroll. Slik reagerer i alle fall ofte den politiske opposisjonen, mediene og de som har særlige interesser i vedkommende sak. For å si det veldig enkelt: Et brev som besvares for sent, vil uvilkårlig føre til krav om en regel som setter grenser for hvor sent et brev kan besvares.

Men det som ser ut som en diskrepans mellom 22.julikommisjonen og Solheim, behøver ikke å være det. Flere regler og mer styring er ikke det samme som bedre styring, og dette er 22.julikommisjonens poeng: Kommisjonen understreker at det ikke nødvendigvis er noe i galt med ressursene, planene eller reglene – men kanskje snarere med ledelse, kultur og holdninger.

Spørsmålet er likevel om den dårlige kulturen og de dårlige holdningene kan ha en sammenheng med de mange reglene?

En hypotese kan nemlig være at sjansen og redselen for å gjøre feil er blitt så stor at det nå skapes en slags fryktkultur i forvaltningen – hvor det for mange blir viktigere å redde sitt eget skinn enn å ta risiko, stikke hodet frem og tre i karakter?

Det er vel dette som er Erik Solheims poeng, og det er ikke et poeng å kimse av. Er det sant, vil det nemlig ikke bare hemme evnen til å klekke ut og gjennomføre store politiske planer – det vil også hemme evnen til å sikre den beredskap og gjennomføre de tiltak som skal til når katastrofen inntreffer, slik den gjorde 22.juli 2011.

Men hva snakker vi egentlig om?

Litt overfladisk kan vi kanskje oppsummere det slik:

På slutten av 1970-tallet spilte den norske reguleringsøkonomien fallitt, og vi gikk inn i den såkalte nyliberale perioden, der markeder og lovgivning ble deregulert og liberalisert. I hvilken grad dette systemskiftet var ideologisk eller mer praktisk begrunnet kan diskuteres. De fleste forskere i Norge ser ut til å mene at skiftet i Norge i alle fall var mindre ideologisk begrunnet enn de tilsvarende skiftene i en del andre land.

Den praktiske begrunnelsen kan deles i to: Dels ble det knapphet på penger – man kunne ikke bare fortsette å bevilge stadig mer til forvaltningen (hvilket selvsagt gjaldt mindre for Norge enn våre naboland) – dels oppdaget man at man ikke nådde målene. For å si det litt for enkelt: Det hjelper ikke at barna går på skolen hver dag, hvis de ikke lærer å lese.

I offentlig sektor besto systemskiftet i en gradvis overgang fra regelstyring til mål- og resultatstyring, som er det mange kaller NPM. Som det het i et dokument fra den gang::

“Ett virkemiddel i denne prosessen var innføring av målstyring, resultatorientering og virksomhetsplanlegging i offentlig sektor. (…)  -Vi er inne i en utvikling der regelstyring og styring i form av detaljerte direktiver om innsatsfaktorer fra overordnet nivå må vike for styring gjennom fastsetting av mål og krav om resultater. Denne nye linjen er basert på en erkjennelse av at den delen av organisasjonen som har ansvar for driften og som utgjør kontaktflaten mot brukerne, har de beste forutsetninger for å planlegge og detaljstyre sin egen virksomhet.”

Overgangen fra mindre vekt på regelstyring til mer vekt på målstyring var vanskelig: Profesjonskulturen likte ikke ledelse (og noen gjør det fortsatt ikke), og for mange ble møtet med “managementkulturen” brutalt. I dag er ledelse mer akseptert – både i mediene, i kultursektoren, innen utdanning og helse.

Sett i stort var dette skiftet åpenbart riktig. Det hjelper ikke å følge reglene uten nærmere refleksjon, hvis man ikke vet hva målene er, ikke når målene eller ikke vet hvilke mål man har. På den annen side er det selvsagt heller ikke motsatt; at man kan bruke de virkemidlene man vil, bare man når målene. I praksis har det derfor uansett alltid vært masse regler, men selve styringsformen har blitt mer konsentrert om å nå mål.

Så hva klager de på, de som i dag mener det er for mye regler?

I hovedsak er det to ting det klages på:

For det første er det mange steder i offentlig sektor stor frustrasjon over alle rapporteringskravene som nå fremmes. Skal overordnet myndighet – og i siste instans politikerne og borgerne – vite om målene nås, må det undersøkes nærmere. Spørsmålet mange stiller seg, etter min mening med rette, er om denne rapporteringen har tatt overhånd. Kanskje må det rapporteres for mye, om for små ting, for ofte.

For det andre, og dette er vel Solheims poeng, er det fortsatt mange regler å følge. Det er nemlig ikke slik at målstyringen overflødiggjorde reglene. Snarere er det vel et spørsmål om vi nå er i ferd med å få et system der det i praksis er snakk om både målstyring og regelstyring.

Det er mange dyktige mennesker i forvaltningen, og i departementene vil de gjerne hjelpe statsrådene med å utvikle og kvalitetssikre politikk og å gjennomføre politikk. For å ta et politisk ukontroversielt eksempel (som det er mange av i norsk politikk): Hvis kunnskapsministeren vil redusere frafallet i videregående opplæring, har hun alle de politiske partiene med seg. Men oppgaven har vist seg å være svært vanskelig. Det krever kompetanse og oppfinnsomhet for å finne løsninger på frafallsproblemet. Det igjen krever en kultur som oppmuntrer til denslags – en slags finne på-kultur. Men hvis man da i virkeligheten befinner seg i en passe på-kultur – en revisorkultur – er det ikke sikkert det er så lett å finne løsninger på problemet. Til gjengjeld kan det hende at man er veldig flink til å følge reglene.

Og reglene er mange: Et departement må i hvert fall forholde seg til forvaltningsloven, offentlighetsloven, arbeidsmiljøloven, tjenestemannsloven, hovedavtalen, etiske retningslinjer og statens økonomireglement – for å nevne noe. Jeg er uenig med Erik Solheim i at man nærmest er tvunget til å må bryte reglene for å få til noe. Men det bør bli stadig klarere at det å være statsråd hverken er en lek eller et teater som settes opp av hensyn til de politiske kommentatorene. Dette skrev jeg litt om på bloggen min forleden.

Jeg tror det er riktig å si at alle regjeringer siden Willoch-regjeringen, som kom i 1981, har vært opptatt av forvaltningspolitikk – om enn kanskje i det stille, fordi få andre har vært interessert. De har villet “fornye” og  “modernisere” staten. Ordene har vært litt forskjellig, og vektleggingen har nok vært litt ulik – men det underliggende temaet har vært det samme: Hvis ikke staten styres godt, kan staten ikke greie å gjøre det den skal.

De er mye å ta stilling til: Hvilke organisasjonsformer skal man velge? Hva skal tilknytningen til departementene være – skal det være direkte underliggende etater eller egne juridiske enheter? Skal det være etater, særlovselskaper, aksjeselskaper? Skal private slippes inn på eiersiden?

Og hvilke styringsvirkemidler skal man bruke? Organisatoriske, økonomiske, juridiske (regler, altså) eller pedagogiske? Selv valgte jeg f.eks., som utdanningsminister, å satse på et pedagogisk system, dvs. et informasjonssystem: Jeg ønsket å få frem informasjon om relevante resultater av skolenes arbeid som grunnlag for opplysning, debatt, læring og endring blant borgerne generelt, foreldre, lærere og rektorer, og politikerne.

Endelig er det et vell av kontrollmekanismer og -organer som sjekker hvordan det går: Krav om selvrapportering, tilsyn, ombud, direktorater, fylkesmenn, kontrollkomite og Riksrevisjonen – for bare å nevne noen. Og her skal det ikke bare kontrolleres om man følger lover og regler – men også om man oppfyller mange ideelle fordringer om likestilling, miljø, språkpolitikk, seniorpolitikk, HMS osv.

Noen mener at tiden som går med til å følge alle disse lovene og reglene – og å forholde seg til kontrollorganene – ikke står i et rimelig forhold til hva som oppnås med det rådende regimet eller de målene man faktisk forsøker å nå.

Det kan det være noe i.

Men viktigere enn å konkludere er det nå å ha en åpen holdning.

22.julikommisjonens rapport har vist oss at noe er veldig galt.

Noe må endres.

Politikk er alvor. Ledelse er vanskelig. Dessuten er vi blitt vant til å lage stadig flere regler og rutiner for å sikre oss mot feil.

Kanskje er det på tide å spørre om det fortsatt er veien å gå – eller om vi allerede har så mange regler og rutiner at det hindrer god ledelse og skaper dårlig kultur.

Målstyring er bra.

Målstyring kombinert med ekstremt mange regler kan kanskje bli for mye.

Man kan ikke annet enn synes synd på Helle Thorning-Schmidt.

Hun er midtpunkt i den ene dårlige nyheten etter den andre.

Hun kan trøste seg med at hun antagelig kan bli sittende en stund til, fordi Venstre vil stemme for statsbudsjettet, men både partiet og regjeringen hennes gjør det dårlig på meningsmålingene. I tillegg synker hennes egen popularitet i rekordfart.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Årsakene til at det går så dårlig er flere.

En av dem handler om politikk og løftebrudd, som jeg har skrevet om før.

En annen handler om den politiske skandalen, som nå utspiller seg i Danmark, og som får TV-serien Borgen til å blekne.

Jeg har tidligere skrevet om politiske skandaler. Ikke alle skandaler er egentlig skandaler – de bare fremstilles slik.

I Danmark forsøker man nå avdekke om det har skjedd en stor politisk skandale, men mens man gjør det, avslører man flere små.

For det første er det oppstått mistanke om at noen i Skatteministeriet (under den tidligere borgerlige regjering) forsøkte å påvirke SKATs (Danmarks skatte/ligningsetat) behandling av Helle Thorning-Schmidt og hennes manns skattesak, og at dette er skjedd med sikte på å ramme henne før valget i 2011, da hun var opposisjonsleder. Hvis dette har skjedd, er det en stor skandale.

For det andre er det oppstått mistanke om at noen i eller utenfor SKAT har lekket opplysninger til pressen om Helle Thorning-Schmidt og hennes manns skattesak, og at også dette muligens har skjedd som ledd i en politisk maktkamp. Hvis det er tilfellet, er også det en stor skandale – men ikke uten videre: Skandalen er, i juridisk forstand, mindre, dersom opplysningene som ble lekket var av allmenn interesse, f.eks. fordi det ble avslørt at en statsminister in spe snøt på skatten.

Slik saken står i dag, er det lite eller ingenting som tyder på at ekteparet har snytt på skatten. Men det er et lite men: Skatteeksperter, som nå har fått innsyn i saken fordi den nettopp er offentliggjort, undrer seg over avgjørelsen, som de mener er mildere enn vanlig i tilsvarende saker. Kort fortalt: Thorning-Schmidts ektemann, Stephen Kinnock, bor og arbeider i utlandet store deler av året. Hvorvidt han skal betale skatt til Danmark, som han ikke har gjort, avhenger av hvor mye han er og hva han gjør når han er i Danmark. SKAT mener at han har vært tilstrekkelig lite i Danmark. Andre skatteeksperter mener at SKAT har telt dager på en måte som ikke er riktig, og at Kinnock derfor har vært mer i Danmark enn SKATs avgjørelse tyder på.

Av helt uforståelige grunner kan en offentlig oppnevnt undersøkelseskommisjon bruke inntil to år (og muligens mer) på å forsøke å bringe klarhet i disse mistankene. Det står unektelig i en viss kontrast til vår egen 22.julikommisjon, som gjorde et langt viktigere og vanskeligere arbeid på ett år. Og det er ille, fordi hele saken må være en stor belastning på alle de som er involvert.

I kjølvannet av disse undersøkelsene dukker det nemlig også opp flere mindre skandaler:

Det er f.eks. blitt klart at statsministerparets revisor, som har hatt kontakten med SKAT i forbindelse med behandlingen av skattesaken, har fortalt til SKAT at Stephen Kinnock er bifil eller homofil. Hvorfor revisoren har fortalt dette, er det ingen som vet, men en hypotese kan være at han følte at paret hadde en så dårlig skattesak at han ville forsøke å redde dem ved underhånden å fortelle SKATs saksbehandlere hvorfor Kinnock bodde så mye i utlandet og samtidig håpe at en slik historie ville få SKAT til å behandle skattesaken mildere enn de ellers ville gjort. Noen ser da også dette i sammenheng med den avgjørelsen SKAT har truffet, og som altså virker mild målt mot tilsvarende saker.Om revisoren trodde han snakket sant eller løy aktivt, er det heller ingen som vet.

Revisoren sier i dag at det hele er basert på en “misforståelse” – mens statsministerparet selv har sett seg tvunget til å gå ut å dementere ryktene om at Kinnock er bifil eller homofil. Hvor utbredt disse ryktene var, er det vel ingen som vet. Det man vet, er at ryktene hadde nådd BT, men at de valgte ikke å trykke dem, bl.a. fordi de ikke fikk ryktene bekreftet av statsministeren – noe som betyr at statsministeren selv lenge har visst at ryktene fantes “der ute” – uten å vite om eller når de ville bli publisert. Til slutt tok hun affære selv og dementerte ryktet før det var fremsatt offentlig. Hun gjorde det neppe fordi det var behagelig å gjøre det, men fordi hun følte seg tvunget til det.

At et statsministerpar skal måtte oppleve å redegjøre offentlig for sitt seksualliv er i seg selv en skandale. Men det stopper ikke der.

Også deler av pressen og de såkalte spindoktorene får nå sitt pass påskrevet.

Ekstra Bladet har gått til det usedvanlige skritt å “blåse” en kilde i et forsøk på å avsløre hvem som har forsøkt å påvirke og også lekket opplysninger om Thorning-Schmidts skattesak. Ekstra Bladet hevder nemlig at den tidligere skatteministerens spindoktor var villig til å gi avisen store deler av innholdet i skattesaken, og at formålet var å skandalisere Thorning-Schmidt.Ekstra Bladet valgte imidlertid, ifølge bladet selv, ikke å trykke saken. I stedet kom den noen tid senere i BT, som til gjengjeld ikke har fortalt hvilke kilder avisen har.

Problemet for Ekstra Bladet er bare at vedkommende spindoktor nekter for at dette er sant, og at avisen ikke har tatt vare på noen opptak eller dokumenter som kan bevise at den snakker sant. I stedet har den stilt seg selv i et meget lite flatterende lys ved å bli avslørt som en avis som ikke bare rapporterer om det som skjer, mens som selv agerer og sørger for at noe skjer. Avisen har, sammen med den samme spindoktoren, iscenesatt politiske hendelser (som imidlertid ikke har noe med den aktuelle skattesaken å gjøre) på en måte som etterlater inntrykk av en meget lav etisk standard.

Det er uenighet mellom avisen og spindoktoren om hvem som var den mest aktive (underforstått: umoralske) part da de konstruerte det aktuelle “set up”, som skulle ramme de rødgrønne. Det uheldige er uansett at mange får inntrykk av at det er slik pressen og spindoktorene (som egentlig bare er politisk nøytrale kommunikasjonssjefer og -rådgivere i departementene) til vanlig arbeider – noe den seriøse pressen i Danmark avviser på det sterkeste. For å sitere redaktøren i Berlingske Tidende: “Jeg vil ha meg frabedt å bli gjort til en del av (Ekstra Bladets) korstog”. Og videre: Ekstra Bladet forsøker for tiden å markedsføre seg som en avis som vil ta et “oppgjør med en “betent” kultur på Christiansborg. Problemet er bare at ingen andre gjenkjenner denne kulturen.”

Vi vet ennå ikke om det blir avslørt en virkelig stor skandale i Danmark. Det gjenstår å se.

Men allerede nå kan vi antagelig konstatere at det ikke bare er Norge som har problemer med ukultur.

Slikt finnes åpenbart også i Danmark.

I et blogginnlegg forleden skrev jeg at SVs standpunkt i friskolepolitikken ikke kan begrunnes prinsipielt eller på noen fornuftig pragmatisk måte.

Jeg skrev dette i forbindelse med en forestående debatt om frihet i Stavanger, men en av debattantene, Svein Tuastad, mente at det var en “primitiv måte å argumentere på” , preget av at Civita “meir og meir (blir) ein banal idelologiprodusent utan substans”.

Jeg er uenig i at debatten om friskolene – og mine argumenter – er primitive eller banale. Den illustrerer nemlig på en utmerket måte hva som er forskjellene mellom høyre- og venstresiden i Norge – og hvilke prinsipielle og praktiske argumenter som fremføres i en aktuell debatt om frihet.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

I Vårt Land i dag blir det igjen illustrert:

Roger Elstad, som er grunnlegger av Norges Toppidrettgymnasium (NTG), har fått avslag på søknad om å etablere Norges Realfagsgymnasium. I avslaget skriver Utdanningsdirektoratet bl.a. at “vi ikke kan se at skolen har synliggjort en pedagogisk retning gjennom den innsendte dokumentasjonen”.

Dette synes Elstad er rart, siden realfagsskolen er bygget på nøyaktig samme modell som NTG, bare at idrettsfagene er erstattet med realfag. Og NTG har fått statsstøtte i 28 år.

Her er det imidlertid en “missing link” i resonnmentet og historien.

Inntil Bondevik II-regjeringens friskolelov ble innført i 2003 ble det bare gitt støtte til to typer friskoler – nemlig de som bygget på en alternativ religion/etikk og/eller på en alternativ pedagogisk retning. I begge tilfeller måtte det være tilstrekkelig alternativt og dermed representere et klart avvik fra den offentlige skolen – samtidig som skolene måtte oppfylle grunnleggende krav til kvalitet.

En skole som, i henhold til disse kriteriene, ikke ble godkjent, var den profilerte SV-kvinnen Mosse Jørgensens hjertebarn, Nyskolen. Den representerte, selv om den var annerledes, ikke en alternativ religiøs eller pedagogisk retning, og Mosse Jørgensen fikk derfor flere avslag. En annen type skole, som ble godkjent, men som Gudmund Hernes gjerne ville frata godkjenning, var Montessori-skolene. Hernes mente – antagelig med rette – at montessoripedagogikken med tiden var så lite forskjellig fra pedagogikken i den offentlige skolen, at den ikke egentlig var særlig “alternativ”. Dette lyktes imidlertid ikke Hernes med.

Norges Toppidrettsgymnas oppfylte ikke kriteriene for å motta støtte som friskole. I stedet oppnådde NTG, særlig med de borgerlige partienes hjelp, å få sin egen post på statsbudsjettet – hvilket også er årsaken til at NTG har mottatt statsstøtte i 28 år.

Etter at den nye friskoleloven ble innført i 2003 (da jeg var utdanningsminister), ble det slutt på å stille krav til bestemte profiler på skolene. Etter vår mening var det umulig og urimelig at politiske myndigheter skulle rangere gode og dårlige formål med en friskole og f.eks. skille mellom skoler med en idrettsprofil, realfagsprofil, håndverksprofil eller pedagogisk profil – eller kanskje ingen spesiell profil i det hele tatt annet enn et ønske om å lage en god skole. I den nye loven var det derfor ingen krav til profil – kun til kvalitet, men til gjengjeld ble kvalitetskravene skjerpet.  Mange av reglene for opptak og inntak, egenandeler og økonomisk utbytte ble også skjerpet.

Denne lovendringen gjorde det mulig for Norges Toppidrettsgymnasium å bli en ordinær friskole, den gjorde det mulig for Nyskolen å bli etablert, og den gjorde det mulig for flere internasjonale skoler å bli friskoler fremfor å være dyre private skoler.

Da de rødgrønne kom til makten i 2005 skulle loven reverseres. Men det skjedde ikke helt som lovet. Igjen ble det riktig nok stilt krav til en alternativ pedagogisk eller religiøs profil, men man slakket på kravene. Man endret formuleringene i loven, slik at man bl.a. slapp å trekke støtten til Nyskolen tilbake. Man gjorde også unntak for toppidrettsgymnasene og for de internasjonale skolene, slik at man også slapp den politiske støyen det ville medføre å ta støtten fra disse.  Men komisk nok ble ikke kravene til religiøs profil så slakke at Humanistskolen kan godkjennes.

Dermed står vi tilbake med en fullstendig prinsippløs politikk, som hverkan kan forklares eller begrunnes på noen fornuftig måte. Og det er dette Elstad får erfare nå: NTG får statsstøtte, fordi det ville virke for dumt eller være for upopulært å trekke den tilbake – ikke fordi det er nedfelt et prinsipp i loven som også skal gjelde andre og likeartede tilfeller. Derfor kan en søknad om støtte til Norges Realfagsgymnasium få avslag.

Jeg har aldri hørt noen rødgrønne ta utfordringen og forsøke å begrunne den friskolepolitikken som nå føres. Men det kan gjøres ved å svare på ett enkelt spørsmål:

Hvorfor kan et toppidrettgymnas bli en friskole, mens et realfagsgymnas ikke kan bli det?

I en pussig leder i Dagbladet i dag går avisen til angrep på Aftenposten, som visstnok er en “merkelappklistrer”.

En “merkelappklistrer” er, slik jeg forstår Dagbladet, en som argumenterer mot stråmenn, som klistrer (belastende) merkelapper på meningsmotstandere, og som bruker enkle stemplingsteknikker fremfor å argumentere reelt. Avisen er opptatt av å forsvare sin “dyktige debattansvarlige” Marte Michelet, som visstnok tidligere har blitt utsatt for slik merkelappklistring fra Aftenpostens side, fordi hun er tidligere leder i Rød Ungdom.

Dagbladet står altså frem som en prinsipiell motstander av merkelappklistring og tar avstand fra “fordummende merkelappreduksjon”,  fordi det “reduserer andre mennesker til bare merkelapper”, noe avisen finner “svært alvorlig”.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det er nesten så man ikke tror sine egne øyne. For lederen er jo ikke bare et oppgjør med alle som bruker denne debattteknikken. Den er også et oppgjør med utallige ledere og kommentarer som Dagbladet selv har publisert. Lederen betyr, kort sagt, at Dagbladet fra nå av stiller langt høyere krav til seg selv enn avisen har gjort til nå.

Nesten alle som deltar mye i den offentlige debatt vil av og til falle for fristelsen til eller komme i skade for å klistre merkelapper på sine meningsmotstandere. Men forskjellene er store. Noen gjør det svært sjelden – andre har det nærmest som debattstil. Det merkes godt i Civita: Noen forsøker bare å avfeie meningene eller utredningene våre ved simpelthen å utstede (ofte nedsettende) karakteristikker.

At akkurat Dagbladet skulle bli den avisen som først (?) forsøker å ta et generelt oppgjør med slik merkelappklistring er overraskende. Dette er nemlig en debatteknikk Dagbladet selv har brukt svært flittig.

I likhet med mange andre har jeg opp gjennom årene blitt påført utallige “merkelapper” av Dagbladet. Og la meg bare nevne ett eksempel:

Da Civita i 2009 publiserte en rapport om veksten i antall uføre (særlig unge uføre), avla Dagbladet Civita og meg en visitt i sin leder.

Jeg ble bl.a. kalt “tanketom ideolog”, Civita var redusert til en “såkalt “tenketank””, og måten jeg argumenterte på, var både “pinlig og useriøs” og “oste av klassiske Høyre-fordommer”. Deretter brukte avisen  utrykkene “trygdesnyltere” og “gravide pyser” – som om dette var uttrykksmåter Civita eller jeg hadde brukt, hvilket det selvsagt ikke var.

Innholdet i vårt anliggende var Dagbladet overhodet ikke interessert i å diskutere.

Men det er kanskje avisen nå? 

Som jeg har skrevet om på bloggen min før, kan det virke som om våre politiske ledere har større problemer med å håndtere den krisen som inntraff da 22.julikommisjonen la frem sin rapport enn de hadde med å håndtere 22.juli.

Det er ikke så rart.

22.juli 2011 kom katastrofen utenfra, og det var politikernes oppgave å respondere på den ved å finne de rette ordene for å trøste og finne en retning ut av tragedien.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

22.julikommisjonens rapport, derimot, avslører en katastrofe som kommer innenfra, og som politikerne langt på vei har skapt selv.

Å snakke om “politikerne” i bestemt form flertall, slik jeg gjør her, er imidlertid urettferdig. Politikere er ikke like, og de gjør ikke alt likt. 

Noen er kjente, andre er ikke så kjent. Noen er populære, andre er mindre populære. Noen er svært aktive på Stortingets talerstol, andre tar sjelden ordet. Noen er retoriske begavelser og gode i debatter, andre greier seg ikke like bra. Noen er svært bredt og helhetlig orientert, mens andre nesten bare er opptatt av egne saker. Noen er svært synlige i mediene, andre er mindre synlig. Noen har høy utdanning, andre har lite utdanning. Noen har lang erfaring fra politikken eller erfaring fra vanlig arbeidsliv, andre har hverken lang eller bred erfaring. Noen har vært ledere, andre har ikke prøvd seg. Noen er gode ledere, andre er det ikke. Noen er typiske “utspillspolitikere”, andre er mer opptatt av å gjøre jobben. Og “jobben” er ganske mangslungen: Er man statsråd, f.eks., skal man både identifisere problemer som må løses, muligheter som bør gripes, skape politikk, vinne oppslutning om politikken og gjennomføre politikken. Ingen liten oppgave når man tar i betraktning hvor mange mennesker og organer man skal forholde seg til: Egne ansatte i departementer og direktorater, statsministeren og regjeringen, interessegrupper og organisasjoner, Stortinget og partiet, pressen og velgerne.

For å greie en slik oppgave, kreves det usedvanlige mennesker. Samtidig er det viktig at politikerne er vanlige mennesker. Ingen kan utføre alle oppgaver perfekt. Men noen egenskaper er viktigere enn andre.

22.julikommisjonens rapport bør gjøre det tydeligere for alle at politikk er alvor. Det er ikke et spill eller et teater som settes opp i mediene. Det er faktisk hardt og svært krevende arbeid, og det er et arbeid som ikke alltid er synlig eller tydelig eller gir en rask gevinst i form av økt popularitet eller flere velgere.

Spørsmålet er bare om vi verdsetter de rette egenskapene hos en politiker? Verdsetter vi litt “kjedelige” politikere, som har den erfaring og kompetanse som skal til – ikke bare for å komme med utspill og være synlig i mediene, men for faktisk å organisere og styre staten og gjennomføre politikk?

Jeg er i tvil. Jeg tror bl.a. statsministre og andre politiske ledere for ofte fristes til å velge f.eks. statsråder som er vellykkede utad, mens som ikke nødvendigvis fungerer så godt innad. Og slike tilfeller er det ganske mange av: Statsråder som “gjør det godt” utad, men som ikke fungerer innad – og omvendt.

Medienes kommentatorer er svært lite flinke til å se dette. De kaster terningkast og belønner først og fremst det de ser på utsiden, dvs. hvordan en statsråd f.eks. fremstår i mediene og “takler” saker i det offentlige rom. Om vedkommende er en god strategisk leder, en god personalleder, en god gjennomfører, er det få som undersøker nærmere.  Selv ikke den aldri hvilende Magne Lerø i Ukeavisen Ledelse aner hva som skjer i departementene. Han snakker ofte som om han vet det – men de som vet, vet at han ikke vet.

Politikk er gøy og givende, men det er også alvor og slit. Derfor må også de “kjedelige”, men usynlige oppgavene gjøres, og de som gjør dem, bør verdsettes mer enn de blir i dag – mens lettvinte og lettbente politikere i mindre grad bør belønnes med terningkast fem – fordi de f.eks. har vært så aktive og synlige.

Det er litt vanskeligere å finne ut hva som skjer på innsiden, men journalister som tar mål av seg til å være “gravende”, bør greie det.

I morgen skal jeg delta i en debatt om frihet. Det skjer i Stavanger.

Bård Vegar Solhjell og jeg – med hver vår “sekundant” – skal diskutere hvem som eier friheten. Er det den politiske venstresiden eller høyresiden?

I boken sin, og i intervjuer og artikler i Stavanger Aftenblad, viser Solhjell og hans partifelle og “sekundant” Svein Tuastad at de irriterer seg over at det er høyresiden som “eier” friheten. De mener at venstresiden bør (gjen)erobre friheten, fordi venstresiden er like god til å forsvare den som høyresiden er.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Etter min mening er det primært det liberale demokratiet som eier friheten. Intet annet samfunnssystem kan forsvare friheten like godt.

Det liberale demokratiet er rotfestet i vårt samfunn. Arbeiderpartiet forlot kommunismen for ca. 90 år siden. SV har de siste 20 år gradvis flyttet sitt prinsipprogram og tok det endelige skrittet inn i det liberale demokratiet da Bård Vegar Solhjell ledet arbeidet med å revidere programmet på forrige ordinære landsmøte. Bare Rødt henger nå igjen i sine anti-demokratiske forestillinger, men selv det er blitt så pinlig at ledelsen nekter å forholde seg til sitt eget program.

Men selv om alle partier unntatt Rødt nå er tuftet på det liberale demokratiet, er det fortsatt forskjeller. Instinktene trekker ofte i ulik retning.

Venstresiden er mer tilbøyelig til å mene at de vet bedre enn folk flest og er derfor også mer tilbøyelig til å ville regulere våre liv.

Venstresiden er også mer opptatt av likhet. Men strenge krav om likhet vil pr definisjon stå i veien for vår frihet. Forholdet mellom likhet og frihet krever refleksjon av alle, men ekstra mye hos den delen av venstresiden som nå gjerne vil (gjen)erobre friheten.

Spørsmålet er dessuten ikke bare av filosofisk interesse. Det er i aller høyeste grad aktuelt, og det vil bli stadig mer påtrengende. Spørsmålet er: Hvordan skal et likhetsorientert nordisk samfunn møte ønskene og kravene om radikal pluralisme? Hvilke forskjeller er legitime og hvilke er ikke akseptable – og kan vi velge hvilke forskjeller vi må tåle?

Friskolene illustrerer SVs problem på en god måte.

Friskoler (som SV har valgt å kalle privatskoler) er offentlig finansierte, regulerte og kontrollerte private skoler – der det er forbudt å ta høye egenandeler, forbudt å “sile” elever og forbudt å ta ut noen former for utbytte. Dette sikrer at alle, uansett lommebok, har muligheten til å velge å gå på en friskole. Forskningen viser da også at det ikke er noen forskjeller av betydning mellom foreldre av friskolebarn og foreldre med barn i den offentlige skolen.

Spørsmålet er så: Hvilke krav skal man stille til en friskole for at den skal kunne få offentlig støtte og dermed kunne bli realisert?

Høyresiden har et prinsipielt svar på det: Alle skoler som oppfyller krav til kvalitet (som er nærmere definert i loven), skal kunne motta støtte. Høyresiden diskriminerer altså ikke mellom ulike ønsker i befolkningen; en skoleeier eller elev som er interessert i realfag, idrett eller naturen – eller bare vil gå på en friskole – er likestilt, og skolene er likeverdige med den offentlige skolen.

Venstresiden, derimot, med SV i spissen, har et annet syn: De mener at bare skoler som står for en alternativ religion eller pedagogikk, toppidrett eller har en internasjonal profil (+ Nyskolen, som en SV-dame etablerte), kan bli godkjent – mens alle andre ikke får lov. Om det er dans, rørleggerfag, matematikk, latin eller tur i skogen – det holder ikke for SV, fordi det skaper en eller annen form for ulikhet som SV ikke liker.

SVs standpunkt i friskolepolitikken kan ikke begrunnes prinsipielt.

SVs standpunkt i friskolepolitikken kan heller ikke begrunnes på noen fornuftig pragmatisk måte.

SVs standpunkt i friskolepolitikken kan igrunnen bare begrunnes med at frihet fortsatt er ganske vanskelig for SV, og at likhet er veldig viktig – selv om det ikke kan begrunnes nærmere.

Som lesere av denne bloggen vet, har jeg en spesiell interesse for forvaltningspolitikk, for ledelse i offentlig sektor og for politisk ledelse. Denne interessen stammer bl.a. fra min tid som arbeids- og administrasjonsminister i Jan P. Syses regjering. Det er også denne interessen – og ikke politisk-taktiske vurderinger – som gjør at jeg nå følger Regjeringens håndtering av 22.julikommisjonens utredning med spesiell interesse.

Mange synes å være imponert over den handlekraft justisminister Grete Faremo nå utviser, bl.a. gjennom den talen hun holdt og de medieopptredene hun hadde i Arendal i går og i dag.  Jeg er enig i at mange av de initiativene hun nå sier hun vil ta, er gode, men jeg syns samtidig det er grunn til å helle litt malurt i begeret.

Det viktigste skillet mellom det som gikk bra, og det som gikk dårlig 22.juli fjor, er, ifølge 22.julikommisjonen, knyttet til holdninger, kultur og lederskap, særlig i departementene og i politiet. Skal man gjøre noe med det, som alle ser ut til å ville, er det dermed særlig avgjørende hva slags holdninger, kultur og lederskap lederne nå demonstrerer.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Av en eller annen merkelig grunn virker det som om mange observatører og kommentatorer mener at statsrådene ikke er ledere. Men det er de. Skal man være en god statsråd, holder det ikke å være retorisk begavet eller å imponere opinionen – man må faktisk også være en god leder for de menneskene man leder i departementet og underliggende etater – og ha evne til å gjennomføre politikk med det embetsverk og de etater som står til rådighet.

En god leder tar ansvaret og beskytter sine undersåtter når det blåser. Av og til kan det selvsagt også være nødvendig å “sparke” en medarbeider, men da har man prosedyrer for det, som gjør at vedkommende medarbeider får en minst mulig vanskelig situasjon. Det er vel kanskje det Arbeiderpartiet ville kalt “den norske modellen”.

Politidirektoratet er et forvaltningsorgan underlagt Justisdepartementet, dvs. at Politidirektoratet er en del av staten og styres på instruks fra justisministeren, som har det parlamentariske og konsitusjonelle ansvaret for alle deler av virksomheten. Direktoratet har ansvar for den daglige og faglige ledelsen, styringen, oppfølgingen og utviklingen av etaten – slik f.eks. Utdanningsdirektoratet, som er underlagt kunnskapsministeren, følger opp den skolepolitikken Stortinget har vedtatt, og som departementet har ansvaret for å gjennomføre.

Mye tyder på at det er noe som har gått galt i Politidirektoratet, og at det må skje store endringer i politiet. Spørsmålet er hvem som har ansvaret for at det har gått galt, og hvem som er best egnet til å få etaten på rett spor.

Ansvaret har statsråden. Om direktoratet og politiet også har hatt noen ledere – som nærmest på tvers av departementets vilje, dets gode styring og ledelse – har gjort en dårlig jobb eller er uegnet til å gjøre en god jobb i fremtiden, vet jeg ikke – men i så fall er det riktig å bytte mannskap.

Spørsmålet er bare om det kan være Øystein Mæland som har gjort en dårlig jobb.  Er det rimelig av hans leder og sjef, nemlig justisminister Grete Faremo, å oppføre seg slik hun nå gjør i det offentlige rom når hun nekter å uttrykke eksplisitt tillit til Mæland, bevisst holder det åpent om han får bli i stillingen, unnlater å korrigere kommentatorer som sier at hun åpent gir uttrykk for mistillit og – totalt uforståelig – nekter å snakke med ham i Dagsnytt 18?

Det er en del som mener at Mæland ikke burde vært politidirektør – bl.a. fordi han er en nær venn av Stoltenberg, har Ap-bakgrunn, har fått barn ved hjelp av surrogati, ikke er jurist og tok fødselspermisjon etter 22.juli. 

Det er et greit standpunkt, men det er ikke det som er saken her. Alt dette var nemlig kjent av Regjeringen på forhånd, eller det skjedde under Regjeringens ledelse.

Øystein Mæland ble, slik jeg har forstått mediene, nærmest headhuntet til stillingen. Regjeringen ba ham om å søke, og de visste meget godt hvem han var og hva han sto for: Han har hatt mange verv i og ombud for Arbeiderpartiet. Han er en nær venn av statsministeren. Han var Grete Faremos meget lojale og dyktige statssekretær sist hun var justisminister. Han pekte selv, slik jeg har forstått intervjuene med ham, på innvendingene mot at han ble politidirektør: Han var ikke jurist, han hadde fått barn ved hjelp av surrogati, og han var nødt til å ta fødselspermisjon ganske snart etter tiltredelsen.

Regjeringen ville likevel gjerne ha ham. Selv etter 22.juli, da han hadde gått ut i permisjon, sa justisminister Storberget at det ikke var noe problem.

Mange vil bedømme dette annerledes enn Storberget gjorde da, men igjen: Det er ikke poenget nå. 

Poenget her er hvilket lederskap Regjeringen og justisministeren utviser når de nå nærmest holder Mæland på pinebenken, nekter å uttrykke tillit og heller ikke synes å ville snakke med mannen i et seriøst radioprogram? 

Mæland kan ha rukket å gjøre noen småfeil, men han kan umulig ha rukket å forårsake de store kultur- og ledelsesproblemene som nå avdekkes i politiet. Så hvis Mæland er feil mann på feil sted nå, er det Regjeringens ansvar og ikke hans. Sagt med andre ord: Hvis Mæland ikke kan fortsette i stillingen, er det fordi Regjeringen har gjort en feilrekruttering – ikke fordi Mæland har gjort noe galt eller vist seg å være en person de ikke visste hvem var. Alternativt har Regjeringen endret oppfatning, men det er heller ikke Mælands feil.

Forvaltningen og offentlig sektor utmerker seg dessverre ikke alltid med beundringsverdig god personalpolitikk, som er et soleklart lederansvar. Det alene kan være en del av årsaken til at det avdekkes så mye dårlig kultur og dårlige holdninger – i tillegg, selvsagt, til at fagforeningene ikke alltid spiller en konstruktiv rolle.

Men når man nå skal gjøre noe med dette, slik Regjeringen sier den vil, må den gå foran som et godt eksempel.

Da kan man ikke skalte og valte med tilliten til sine medarbeidere i det offentlige rom. 

Da må man oppføre seg ordentlig.