I går ble den forskningsbaserte evalueringen av Kunnskapsløftet presentert. Det har fått enkelte kommentatorer til å gå av litt av skaftet. På Dagsavisens forside får skolereformen “stryk”, og i Ukeavisen ledelse mener Magne Lerø at “Høyre-skolen” har fått en “kilevink”. Også Aftenposten fremhever primært de dårlige nyhetene.

Men gir dette et riktig bilde av evalueringen?

Den som er interessert i hvordan og hvorfor Kunnskapsløftet ble til, kan f.eks. lese her og her.

Reformen er nå evaluert for 60 mill. kroner av 10 forskningsmiljøer, som har utgitt til sammen 40 rapporter.

At det er mye som fortsatt kan bli bedre i norsk skole, er helt klart. På noen områder har det så langt skjedd liten eller ingen forbedring. Det er f.eks. fortsatt stort frafall i videregående opplæring (det har vært like stort siden tidlig på 1990-tallet), og det er ikke skjedd noen forbedringer av betydning i yrkesopplæringen (hvilket har ført til at både Regjeringen og opposisjonen har fremmet og delvis iverksatt forsterkende tiltak).

Men er slike funn nok til å gi reformen “stryk”?

Etter min mening, nei.

Lederen for evalueringen, professor Sten Ludvigsen, har kalt reformen “en stor suksess“. Han mener reformen har vært en “meget god samfunnsmessig investering”, og at den er “nødvendig for skolens utvikling”. Han omtaler den som en reform “i tiden” og peker i den forbindelse på særlig tre hovedfunn: Reformen har flyttet fokus mot viktige områder som 1) elevenes kunnskap, 2) lærernes arbeid og 3) ledelse og styring.

Jeg tror politikerne – i motsetning til enkelte kommentatorer – har fått med seg dette. Det er i hvert fall grunn til å merke seg at det fortsatt er bred oppslutning om Kunnskapsløftet – både fra Høyre, Venstre, Arbeiderpartiet og SV. Men: Det kan være delte meninger om elementer i reformen; om hvordan den har vært fulgt opp, og om hva som er veien videre.

Eller som Sten Ludvigsen oppsummerte i et foredrag han holdt sist mandag:

Er reformen riktig tenkt?

Er reformen riktig gjennomført?

Har reformen noen effekter?

Eller sagt med atter andre ord: Hvis man finner at det på enkelte områder ikke er mulig å spore noen effekter til nå – eller  i verste fall negative effekter – hva er da årsaken? Skyldes det feil ved selve reformen, eller skyldes det andre, utenforliggende forhold? Skyldes det at det har gått for kort tid siden reformen ble implementert? Skyldes det at retningen i reformen er riktig, men at tiltakene ikke har vært kraftige nok? Skyldes det at gjennomføringen har vært for dårlig? Eller skyldes det at man i gjennomføringen har sviktet viktige sider ved reformen og i stedet konsentrert seg om andre og mindre viktige ting?

Dette vil nå bli diskutert, bl.a. av de politiske partiene, som må stake ut kursen videre. Alle ønsker de å videreføre de sentrale elementene i reformen og stå fast på det retningsvalget og systemskiftet som skjedde da Kunnskapsløftet ble innført. Men måten de vil gjøre det på, vil altså variere. Uansett er det ikke i seg selv oppsiktsvekkende at kursen må justeres etter hvert som man vinner erfaring – det var åpenbart allerede da reformen ble vedtatt og senere innført.

Til slutt ett tema som har vært mye fremme – nemlig påstanden om at forskjellene i norsk skole har økt etter implementeringen av reformen. Påstanden krever en presisering:

Det er riktig at det er tegn til at forskjellene mellom skoler og kommuner øker. Hvordan det skal vurderes, avhenger av hva årsaken er. Ifølge evalueringen skyldes det bl.a. at skoler med god ledelse er flinkere og raskere til å innføre reformen enn dårlige skoler er. Er det da en god eller dårlig nyhet?

Jeg syns primært det må være en god nyhet: Gode skoler får gode resultater og er gode for alle elever. Det kan ikke føre til at de skal bli dårligere for at de skal bli mer like de dårlige skolene. Det må snarere føre til at man jobber enda mye mer med å løfte de dårlige skolene og få bedre ledelse der.

Det er også tegn til større forskjeller mellom kommuner. Det var på sett og vis ventet og er en forutsigbar effekt av at vi har så mange små kommuner i Norge. Skolen er faglig sett blitt for kompleks og krevende til at man kan drive skole uten meget høy kompetanse. Det samme gjelder på andre områder, og det er en viktig årsak til at vi trenger en kommunereform.

Men er det også blitt større forskjeller mellom elevene?

Her vil jeg reservere meg.

Bakgrunnen for påstanden er en delrapport fra NOVA, som viser en helt marignal økning (men altså en økning) i forskjellene mellom elevene.

Enkelte av forskerne mener at man måtte vente dette, så lenge en effekt av reformen er at flere elever løfter seg til et høyere nivå – og at det egentlig er positivt at ikke forskjellene har økt mer når man tar i betraktning at det blir stadig flere minoritetsspråklige elever (eller innvandrere) i norsk skole.

Men jeg mener at det også er grunn til å stille spørsmål ved NOVAs metode.

Den er basert på forskjeller i karakterer. Alle vet at karakterer ikke nødvendigvis er et presist uttrykk for elevenes kompetansenivå, men så lenge alt annet “står stille”, kan en sammenligning av karakterer likevel være relevant.

Problemet nå er imidlertid at alt annet ikke står stille. Evalueringen viser at det er blitt mye større oppmerksomhet omkring elevenes læring og kunnskap – og at vurderingspraksisen i skolen er i betydelig og positiv endring. Det kan bety at det nå er en strengere vurderingspraksis enn det var før reformen, og at dette fører til at det ikke er like lett å måle utvikllingen i forskjellen mellom elevene.

Hva så med veien videre?

Det er mye som er viktig, men la meg peke på tre ting:

For det første er det fortsatt riktig å satse på bedre lærere. Vi trenger en bedre lærerutdanning, mer og bedre etter- og videreutdanning, mer differensiert lønnsfastsettelse og mer interessante karriereveier for lærere – for å nevne noe.

For det andre trengs det mer differensierte tiltak i møte med ulike grupper av elever.

Og for det tredje trengs det fortsatt sterk, tydelig og god skoleledelse, som kan skape et trygt, kompetent og ambisiøst lærings- og arbeidsmiljø på skolen.

 

Jeg har alltid vært motstander av lovfestet kjønnskvotering til ASA-styrene.

Mine argumenter er primært prinsipelle, og de kommer jeg ikke nærmere inn på her.

Jeg har imidlertid også enkelte andre argumenter.

Ett slikt argument er at jeg syns det er feigt av politikere å konsentrere likestillingsarbeidet om et så lettvint og, etter min mening, lite viktig tiltak – fremfor å gjøre noe med det som virkelig er vanskelig og betyr noe.

Det er lettvint bare å vedta en lov om hva som skal gjelde for andre (les: ASA-selskapene og privat sektor) – fremfor å gjøre noe med det som er vanskelig, og som gjelder politikernes “eget” domene, nemlig den skjeve kjønnsfordelingen i store deler av offentlig sektor.

Det er feigt, også fordi ASA-styrene sannsynligvis er mye mindre viktige for å fremme likestilling på lang sikt enn store deler av offentlig sektor er. Sagt på en annen måte: Det hjelper neppe så mye på likestillingen at noen “direktør-kvinner” får flere styreverv i ASA-selskapene, hvis andelen kvinner blant ansatte i barnehagene og skolene stiger mot 100 prosent. Et barn som bare ser ett kjønn i omsorg og skole i hele oppveksten, blir sannsynligvis mer påvirket av dette enn det blir – når det omsider er voksent – og oppdager at begge kjønn er godt representert i ASA-styrene.

Debatten om kjønnskvotering til ASA-styrene i Norge har vært så politisk korrekt at hverken journalister eller forskere har greid å holde seg nøytrale. Sannheten er imidlertid at resultatene så langt ikke er mye å skryte av.

Det er riktig nok – og det skulle bare mangle – kommet flere kvinner inn i ASA-styrene (men mange ASA’er er også omgjort til AS’er for å slippe unna kvoteringskravet) – men ellers er det ingen spesielle resultater å spore. Mange påsto at kvoteringsloven ville føre til at flere kvinner fikk ledende stillinger, og – ikke minst – at selskapene ville bli mer lønnsomme, fordi kvinnene ville bringe inn en annen og viktig kompetanse og erfaringsbakgrunn, som visstnok skal være veldig “i tiden”. Torger Reve skrev om dette spesielle kvinnelige konkurransefortrinnet i boken sin “Duften av kvinne”.

Men så langt, altså, er det ingen økt lønnsomhet å spore. Noen kjetterske forskere påstår at det snarere er tvert om, dvs. at lønnsomheten har gått ned, men det har fått tilhenger-forskerne til å slå tilbake: Riktignok kan det ikke spores noen økning i lønnsomheten, men det er heller ikke motsatt: Kvinner reduserer ikke lønnsomheten.

Forskningsresultatene så langt virker helt entydige: Det er ikke mulig å spore noen positive effekter av kvotering til ASA-styrene – annet enn at det er blitt flere kvinner i styrene. Likevel fortsetter politkere og andre fortalere for kvoteringsloven å hevde at de egentlig er helt sikre på at det er slik: Selskapene blir bedre og mer lønnsomme av at kvinner kvoteres inn i styrene.

Jeg skriver alt dette fordi jeg syns det er påfallende hvordan denne argumentasjonen er helt fraværende når vi – bl.a. i dag – diskuterer de begredelige resultatene i matematikk blant lærerstudenter. Nok en gang er det demonstrert at det står svært dårlig til, og diskusjonen er igang (igjen) om årsaker og mulige tiltak for å forbedre situasjonen.

Men ingen nevner dette:

Det er store kjønnsforskjeller i matematikkfaget og i realfag generelt.

Jenter er ikke nødvendigvis mindre flinke enn guttene i grunnskolen – men motivasjonen, selvoppfatningen og holdningene er langt dårligere. Jenter er simpelthen – av en eller annen grunn – mye mindre motivert for matematikk enn gutter er.

Kjønnsforskjellene manifesterer seg også i rekrutteringen til realfag lenger opp i utdanningssystemet: Det er en klar overvekt av gutter og menn som velger (krevende) matematikk og realfag, bl.a. i videregående og i høyere utdanning.

Samtidig finnes det noen andre, veldig tydelige kjønnsforskjeller, bl.a. i rekrutteringen til skolen: Det er en klar overvekt av kvinner blant lærerne i skolen, og det blir stadig skjevere. I 2006/07 var 92 prosent av lærerne i småskolen kvinner, mens det var 69 prosent på mellomtrinnet og 51 prosent på ungdomstrinnet – sistnevnte omtrent som i videregående skole. Men ser man samtidig på aldersfordelingen blant lærerne, ser man at det bare går en vei: Det kommer til å bli stadig flere kvinner på alle trinn, mens mennene – slik det ser ut nå – langsomt, men sikkert, forsvinner ut av skolen.

Til sammen blir altså mønsteret, slik det ser ut nå, som følger: Skolen befolkes, i stadig større grad, av lærere som er lite motivert for matematikk og derfor, sannsynligvis, også kan mindre matematikk – fordi de, i størst mulig grad, har valgt det bort i skolegangen.

Derfor må man spørre:

Hvis det er så viktig med kjønnsbalanse i ASA-styrene – hvorfor er det ikke like viktig i skolen?

Hvis bedre kjønnsbalanse i ASA-styrene fører til bedre beslutninger, slik mange tror – hvorfor tror de ikke at bedre kjønnsbalanse i skolen vil føre til bedre læring?

Og hvis kvinners antatte kompetanse og erfaringsbakgrunn virker positivt for ASA-styrene – hvorfor virker ikke kvinners dokumenterte lave motivasjon og dårlige holdninger til matematikkfaget negativt på elevenes læring i matematikk?

Jeg bare spør – og syns det hadde vært fint med en reaksjon og en diskusjon 🙂

 

På Civita og Skaperkrafts siste frokostmøte, der vi stilte spørsmål om hvorvidt fastleger fortsatt bør kunne ha muligheten til å reservere seg mot å henvise til abort, ble også aktiv dødshjelp et tema.

Det var president i Legeforeningen, Hege Gjessing, som kom inn på temaet da hun skulle fortelle hvordan foreningen resonnerer rundt slike spørsmål. De behandler spørsmålene ett for ett – etter hvert som utfordringene melder seg – bl.a. fordi det er vanskelig i dag å overskue alle de spørsmål som kan komme opp i fremtiden.

Legeforeningen vil ta stilling til fastlegers mulighet til å reservere seg mot å henvise til abort i juni neste år. Gjessing kunne dermed ikke i dag si hva som blir foreningens konklusjon. Men hun gikk langt i å konkludere på to andre punkter:

For det første sa hun at det nok er mulig å sammenligne det å avslutte et spirende liv i mors mage, altså abort – med det å avslutte et hvilket som helst annet liv, altså aktiv dødshjelp.

I tillegg sa hun at hun anså det for sikkert at Legeforeningen vil være imot legalisering av aktiv dødshjelp, dersom det blir aktuelt – og at den derfor også vil gå inn for at leger må få reservere seg mot å utføre og henvise til slik dødshjelp.

Gjessing kaller det “legeassistert selvmord”, hvilket kanskje er en mer presis beskrivelse av hva dette dreier seg om.

Selvmord er ikke forbudt i vårt land. Spørsmålet er om det skal bli tillatt å hjelpe noen med å begå selvmord, hvis de ikke klarer det selv? Er ikke det å hjelpe en som lider, og som gjerne vil avslutte livet, egentlig en barmhjertig handling?

Spørsmålet er interessant, fordi det berører en viktig problemstilling knyttet til debatten om å legalisere aktiv dødshjelp.

Det er ikke så vanskelig å forstå at det å hjelpe et menneske som som man er veldig glad i, som har store smerter, og som oppriktig ønsker å avslutte livet, kan være en barmhjertig handling.

Det som er vanskeligere å forstå, er at legeassisterte selvmord, som altså skjer i regi av et “sterilt” helsevesen, utført av leger eller annet personell på en pasient man ikke kjenner eller er glad i, kan være en barmhjertighetshandling. Det er vel snarere behandling – og en behandling som strider mot legegjerningens raison d’être, som er å redde – og ikke ta – liv.

Passiv dødshjelp, som betyr at man unnlater å gi livsforlengende behandling, er tillatt i Norge. Det er imidlertid både prinsipielle og mer praktiske grunner til at vi ikke bør legalisere aktiv dødshjelp. De praktiske grunnene er bl.a. knyttet til faren for utglidning i kriteriene, slik man bl.a. ser i Nederland – der man også har tatt livet av mennesker som ikke har kunnet uttrykke ønske om det selv.

At aktiv dødshjelp er ulovlig er et viktig signal fra samfunnet: Vi ønsker ikke å gjøre aktiv dødshjelp til en del av legegjerningen. Vi ønsker ikke å fortelle mennesker at de er til bry, fordi de lider eller trenger omfattende behandling. Vi ønsker ikke å presse noen ut av livet.

Dette betyr likevel ikke at samfunnet behøver å slå hardt ned på dødshjelp som er avtalt mellom mennesker som er glad i hverandre og står hverandre nær, og som gis av ekte barmhjertighetsgrunner.

Selv det som er ulovlig, kan dømmes og bedømmes mildt.

 

 

 

 

I dag er det lett å snakke seg varm om Europas og EUs problemer: Det er økonomisk krise, eurokrise og samarbeidsproblemer i EU. Stadig flere sier nei til norsk medlemsskap i EU, og Nei til EU smir mens jernet er varmt. Nei til EU er nemlig ikke bare en nei til EU-organisasjon – det er også en nei til EØS-organisasjon, som vil gjøre sitt beste for å undergrave EØS-avtalen som Norge har med EU. Uroen i LO, som kan forplante seg inn i LO-kongressen og til Arbeiderpartiets nominasjonsprosess, understreker alvoret i situasjonen. Saken er i seg selv alvorlig – men den kan også bli en “game changer” i valgkampen: Den skaper splittelse på rødgrønn side og utfordrer Ap-ledelsens autoritet, men den kan kanskje også hjelpe de to små nei-partiene SV og Sp.

Høyres Ine Eriksen Søreide har pekt på at statsministeren og Jonas Gahr Støre selv er skyld i EØS-bråket i egne kretser – fordi de ikke har lagt nok vekt på å diskutere og synliggjøre betydningen av EU og EØS for Norge.

Hun har rett. Selv da den store EØS-utredningen ble lagt frem, var det taust. Og da Regjeringen for et par år siden la frem sin store utenrikspolitiske melding – Interesser, ansvar, muligheter – ble den ledsaget av en beskjed om at EU ikke sto på dagsordenen, og at det dermed ikke var noe stort poeng å diskutere EU.

Høyre kan nok skryte av å være det partiet som, tross alt, snakker mest og mest positivt om EU. Nikolai Astrup har tidvis fremstått som en enslig svale. Likevel må vel også Høyre innrømme at heller ikke dette partiet alltid har ofret EU og EØS den oppmerksomhet de fortjener.

Det Regjeringen og våre folkevalgte mener om EU, EØS og vår tilknytningsform er for mange en dypt bevart hemmelighet. Men sannheten er at det er en voldsom diskrepans mellom det positive syn politikerne har og det inntrykk man kan få i den offentlige debatten. Jeg skriver “politikerne” i bestemt form flertall her, fordi det – utrolig nok – gjelder alle.

For hva sto egentlig i den stortingsmeldingen den rødgrønne regjeringen la frem?

Jo – meldingen var oppsiktsvekkende positiv i sin omtale av EU.

Regjeringen, som altså også består av nei-partiene Sp og SV, tror på et sterkt EU, både av hensyn til verden, Europa og Norge.

Meldingen var full av lovord:

EU “har vist evne til å handle der FN har hatt begrensninger.”

“EU spiller en sentral rolle i mange internasjonale spørsmål, som klima, Georgia-konflikten, Balkan, Iran/atomsaken, Somalia og Midt-Østen, og en viktig sikkerhetspolitisk rolle”

EU “har bidratt til å fremme stabilitet og solidaritet i Europa. (..) Også Norge nyter godt av at EU gjennom utvidelser til 27 land har bidratt til demokrati, politisk stabilitet og økonomisk utvikling i stadig større deler av Europa,” skrev Regjeringen.

Man måtte bruke lupe for å finne argumenter som talte for Norges utenforskap i meldingen, og selv med lupe fant jeg bare ett argument: Norge “har kunnet være en nøytral tilrettelegger på Sri Lanka og anerkjenne den palestinske samlingsregjeringen”.

I stortingsmeldingen listet Regjeringen opp Norges seks viktigste interesser i utenrikspolitikken. Og som tidligere statssekretær i UD, Vidar Helgesen, påviste på et Civita-møte etter at meldingen ble lagt frem: EU ble omtalt svært positivt og som helt avgjørende for Norge innenfor samtlige seks områder.

I sikkerhetspolitikken ble EU omtalt som et av Norges “ankerfester”. “EUs sikkerhetspolitiske relevans for Norge er stor, og vil sannsynligvis bli større”. Regjeringen tar derfor til orde for en “bred og dyp deltagelse i EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk”.

I engasjementspolitikken ble det fremhevet at EU og Norge står hverandre nær. Det gjelder i utviklingspolitikken, men også på de fleste områder som dreier seg om fred og forsoning. Norge “opptrer svært sjelden alene”, skrev Regjeringen, vi er avhengig av samarbeid med andre.

For å ivareta Norges økonomiske interesser mente Regjeringen at EØS-avtalen var “den kanskje viktigste oppgaven norsk utenrikspolitikk har”. WTO-forhandlingene ble fremhevet som en av de to viktigste sakene der EU kan gjøre en forskjell overfor USA og BRIC-landene. Klima er den andre viktige saken, og derfor er det “helt sentralt for Norge å delta i utviklingen av EUs miljøpolitikk”. I energipolitikken er EU av “særlig stor betydning for Norge”.

Norge har en “særlig dyp avhengighet” av den internasjonale rettsorden. Men Regjeringen festet sin lit til EU, for som den skrev: EU er “den viktigste internasjonale støttespilleren for en global rettsorden og global styring” som Norge kan ha.

Ingen tok dissens i Regjeringen da denne meldingen ble fremmet. Dette er altså det Ap, SV og Sp mener om EU og EØS.

Og hva mente Stortinget? Jo, Stortinget sluttet seg stort sett enstemmig til Regjeringens melding. I Innstillingen heter det bl.a.:

“Komiteen slutter seg til meldingens påpekning av at Norge har interesse av å ha en velfungerende tilknytningsform til EU som sikrer samarbeid med europeiske institusjoner og medlemsland. Meldingen fastslår at EØS-avtalen har bidratt til et intensivert samarbeid med EU de siste femten årene, og viser også til at Norge har fått en rekke samarbeidsordninger utover EØS-avtalen. Komiteen deler denne vurderingen, og påpeker at dette har bidratt til muligheter for norsk næringsliv og for norske borgere til å reise, studere og jobbe i andre europeiske land.

Meldingen argumenterer klart for at Norge nyter godt av og har interesse av det tette samarbeidet mellom EU-landene. Som eksempler kan nevnes demokratibygging og økonomisk utvikling i Øst- og Sentral-Europa, samarbeid om miljøutfordringer og det indre marked. Komiteen deler denne vurderingen.”

Alt oppsummert: Ine Eriksen Søreide har nok et poeng. Politikerne mener at EU er veldig viktig – og at EØS-avtalen er veldig viktig.

Men de har ikke sagt det tydelig nok.

 

Det har oppstått en debatt i mediene om hvorvidt det er riktig av Audun Lysbakken å ta pappapermisjon mens han er leder i SV og partiet har store problemer. Blant dem som ser ut til å mene at det er litt underlig, er Elin Ørjasæter , mens Lysbakken selv, naturlig nok, er uenig.

Etter min mening omhandler denne debatten så ulike forhold at man må presisere:

At Audun Lysbakken tar permisjon fra vervet som partileder i SV er egentlig ingen sak for offentligheten. Selvsagt står det enhver fritt å si hva man mener om det, men det er synsing. Han har rett til å ta permisjon. Hvorvidt det er klokt og fornuftig, er en sak mellom han og partiet som har valgt ham. Lysbakken sier selv at han har ønsket å ta permisjon, og at dette har vært klartgjort for partiet. Samtidig har han nok rett i at han i praksis ikke hadde så mye valg: Reaksjonene hadde nok vært enda sterkere, dersom nettopp SV-lederen, som har så sterke meninger om hvordan andre fedre bør leve sine liv, ikke selv levde opp til sin egen lære.

Jeg syns heller ikke det er noe problem at stortingsrepresentanter tar persmisjon – enten de er mødre eller fedre. Det er 169 representanter på Stortinget, og man har et vel innarbeidet system med vararepresentanter, dersom noen må ha et langt fravær – og det er det mange som må ha, av ulike og helt legitime grunner. En stortingsrepresentant er selvsagt viktig, men han eller hun er ikke leder for en organisasjon og er altså, formelt og prinsipielt, fullt ut erstattbar under sitt fravær.

Det som derimot, etter min mening, er problematisk, er at så mange statsråder etter hvert tar ut lange permisjoner.

Som jeg har skrevet mange ganger før: En statsråd har ikke en jobb, men et ombud. Det finnes mindre enn tyve slik ombud i Norge. Det er et ombud de færreste innehar mer enn noen få år av sitt liv. Det er et ombud du har døgnet rundt 365 dager i året. Ombudet er unntatt fra svært mange av de lover og regler som gjelder for arbeidslivet generelt – som f.eks. reglene om arbeidstid. Riktig nok er det et (etter min mening ugjennomtenkt) press i samfunnet for å alminneliggjøre ombudene og gjøre dem til vanlige jobber – med de regler som ellers gjelder i arbeidslivet – men slik kan det aldri fullt ut bli. En statsråd er nemlig ikke ansatt i en organisasjon. Han eller hun er (reelt) utpekt av statsministeren til å sitte i Kongens råd – så lenge dette rådet ikke blir møtt med mistillit i Stortinget.

Innimellom er selvsagt statsråder fysisk borte fra “jobb”. De må ha litt fri, og de må ha litt ferie. De blir syke. En gang iblant skjer det noe, som gjør at de trenger en kort permisjon. I tillegg er de av og til inhabile, slik at de må fratre behandlingen av en sak.

Også i slike tilfeller har man et vel innarbeidet system for å ivareta oppgavene i statsrådens fravær: Man utnevner en sette-statsråd, dvs. at en av de andre statsrådene ivaretar den fraværende statsråds oppgaver mens han eller hun er borte.

Denne ordningen kan imidlertid ikke sammenlignes med den ordningen man har i Stortinget. En fraværende statsråd blir ikke erstattet fullt ut. Det er ingen i departementet som kan tre inn i statsrådens sted. Den nærmeste, nemlig statssekretæren, møter hverken i regjeringen, i statsråd eller på Stortingets talerstol. Det er dermed heller ingen som, fullt ut, kan overta de store og krevende lederoppgavene en statsråd har i et departement. En sette-statsråd kan ta seg av det rent formelle; lese opp saker i statsråd, fremme noen saker i regjeringen og kanskje delta i en og annen stortingsdebatt på vegne av sin kollega. Men det blir lett venstrehåndsarbeid, fordi sette-statsråden som regel har mer enn nok med sin egen statsrådsgjerning. En sette-statsråd er dessuten fysisk sjelden eller aldri til stede i det departementet han eller hun midlertidig er statsråd for.

Audun Lysbakken skriver dette på bloggen sin: “Det som ligger bak budskapet om at en leder ikke kan ta pappapermisjon er at menn egentlig kan velge bort barna sine.” 

Jeg er uenig. Poenget mitt er nærmest motsatt: Hverken menn eller kvinner behøver å velge bort barna sine. Men man bør kanskje av og til velge bort en jobb eller et verv, dersom det er vanskelig å kombinere barn og jobb på en forsvarlig måte. Det kan ikke være en menneskerett å kunne ha en hvilken som helst jobb uansett livssituasjon.

Vi kan ikke forlange at det skal være mulig å gjøre alt hele tiden. Livet består av valg. Velger man å få mange barn, velger man samtidig å jobbe litt mindre eller kanskje i litt andre jobber enn man behøvde å gjøre, dersom man valgte ikke å få barn.  Mange politikere er “supermennesker”; men ingen kan være to steder samtidig.

Med alt som er skjedd det siste året knyttet til styring av og ledelse i forvaltningen, kan det virke som om ordet ansvar har fått en ny betydning. På den ene side mener mange politikere at det ikke er viktig om en statsråd eller en politidirektør er på post når det brenner. På den annen side mener de samme politikerne at det er riktig å bli på post, selv når det avdekkes en katastrofal svikt under deres (kanskje fraværende) ledelse.

Jeg spør meg selv: Hva ville man ment, dersom konsernsjef Helge Lund i Statoil startet sin karriere i selskapet med noen måneders permisjon, samtidig som selskapet var involvert i korrupsjon og rot med økonomien? Og hva ville man ment, dersom sjefen for sikkerhet og beredskap i Statoil, hadde tatt ut permisjon rett etter at det hadde inntruffet en stor katastrofe i Nordsjøen – og konsernsjefen og styrelederen mente at det ikke var noe problem, fordi permisjonen var avtalt på forhånd?  Og hva hvis det etter ulykken ble klarlagt at beredskapsarbeidet i Statoil var preget av rot og ansvarsfraskrivelse og alt i alt så ille at katastrofen fikk langt større konsekvenser enn den ellers ville fått?

Ville noen krevd Helge Lunds avgang – og hva ville de sagt, hvis han sa at han ville ta ansvaret ved å bli sittende?

 

 

 

Forleden kommenterte jeg de forslagene Venstres programkomite har lagt frem når det gjelder en del vanskelige etiske spørsmål knyttet til moderne gen- og bioteknologi – som f.eks. surrogati, eggdonasjon og senaborter.

Mitt anliggende var å vise at også et restriktivt syn i slike spørsmål kan begrunnes liberalt. Sagt på en annen måte: Å tillate surrogati, eggdonasjon, senaborter og, for den sakens skyld, aktiv dødshjelp kan nok begrunnes med liberale resonnementer – men et forbud kan, etter min mening, også begrunnes liberalt. At det også kan begrunnes mer konservativt, sier seg selv.

Jeg har fått et langt, grundig og interessant svar fra lederen i programkomiteen i Venstre, Guri Melby, som mener at jeg nok er “litt konservativ”.  Det er jeg nok, men det betyr ikke – slik Melby legger til grunn – at det bare finnes ett liberalt standpunkt. Hvorvidt et standpunkt er liberalt, avhenger nemlig også av begrunnelsen.

La meg, i likhet med Melby, starte med et lite premiss:

Jeg støtter loven om selvbestemt abort til utgangen av 12.svangerskapsuke. Men: Jeg gjør det ikke i begeistring – snarere av nød – og jeg gjør det ikke fordi jeg mener at kvinner har “rett til å bestemme over egen kropp”.

Melby fremmer sitt syn på en underlig teknokratisk måte. Hun skriver bl.a. at  “vår abortlov har (..) som forutsetning at fostre før utgangen av 12.uke ikke har menneskeverd og rett til liv”, og at dette “står seg godt i et liberalt perspektiv”.

Hun legger til at et foster ikke er en “person” og derfor heller ikke har “menneskeverd” – og at man, riktig nok i vår kultur, først blir en “person” når man er født og er spedbarn – og; at dette “neppe (er) politisk omstridt”.

Melby mener videre at det er en “logisk følge av dagens abortlov” at kvinner bestemmer over egen kropp til 12.svangerskapsuke, og at dette gjør at også f.eks. surrogati, eggdonasjon osv. må tillates innenfor denne grensen.

Jeg ville lyve, hvis jeg sa at jeg ikke ble forbauset over å lese disse resonnementene.

Det skjer, objektivt sett, ingenting ved 12.svangerskapsuke, som gjør at et foster har mindre verdi før, og mer verdi etter, at man har passert denne grensen. Grensen er altså helt tilfeldig valgt. Lovgiver kan selvsagt ikke “forutsette” at et foster som er 11 uker og 6 dager ikke har “menneskeverd”, mens et foster som er 11 uker og 7 dager har menneskeverd. At et liberalt parti, som burde vite forskjell på lov/ulov og rett/galt, forholder seg så blindt og teknokratisk til loven i et slikt spørsmål, er – når sant skal sies – litt overraskende. Det er dessuten en gammel lov, som ble vedtatt da man visste langt mindre om fostre enn man vet i dag.

Melby er opptatt av å diskutere når et foster blir en “person“, ettersom det visstnok bare er “personer” som kan ha menneskeverd. Personlig (sic :)) syns jeg denne diskusjonen er merkelig og veldig søkt, men Melby er ikke helt alene. Både i vår egen og andre kulturer er det noen som er veldig opptatt av dette: Når blir man en person? Svarene varierer i både tid og rom: Noen mener at man blir en person ved 12 uker, andre mener at man blir det ved eller rett etter fødselen, mens atter andre mener at man blir en person først når man dør. Svarene varierer dessuten med den teknologiske utviklingen, så det man mener i dag, kan være ganske annerledes enn det man mente før. I riktig gamle dager var et foster lite verdt helt til det ble født – i dag ville vel ingen like tanken på å tillate abort i 30.uke.

Hva som menes med “person” kan vel dessuten også diskuteres, men jeg antar at man mener “menneske”:

Etter min mening er dette en voodoo-debatt, som dekker over det essensielle: Har det skjedd en unnfangelse, fins det et liv, og dette livet vil normalt bli et barn, dersom ingen, med vilje, avbryter livet. Det er selvsagt en ubehagelig tanke, men et samfunn som må pynte på sannheten ved å late som om det er en fundamental forskjell på et foster før og etter 12 uker, er igrunnen feigt.

La oss heller se sannheten i øynene: Abortloven er etisk veldig problematisk, men nødvendig. Å innrømme dette, gjør det nemlig mye lettere å unngå det berømte skråplanet: Selv om vi har fattet en etisk problematisk beslutning (som f. eks. å tillate selvbestemt abort til 12.uke), behøver vi ikke å fatte nok en etisk problematisk beslutning (som f.eks. å tillate enda senere aborter).

Eller for å bruke et eksempel fra Melbys egen blogg: Hun må ikke tillate eggdonasjon, bare fordi vi har tillatt sæddonasjon. Som menneske og politiker kan man erkjenne at man av og til må fatte beslutninger som er etisk problematiske, men derav følger ingen plikt til å fatte flere slike beslutninger, for at alt skal bli “likt” og “rettferdig”. Akkurat i dette tilfellet – som dreier seg om egg- og sæddonasjon – kan det dessuten argumenteres godt for at det også er vesentlige forskjeller som gjør at man kan behandle ulike tilfeller forskjellig.

Melby skriver at hun er imot anonym sæddonasjon fordi “alle har rett til informasjon om sitt opphav”. Jeg er uenig. Jeg mener ikke at alle har “rett til” informasjon om sitt opphav – for det har vi aldri hatt. Derimot mener jeg at staten ikke har rett til å frata noen muligheten til å finne frem til sitt opphav – og det er, prinsipielt sett, noe annet.

Abortdebatten står stille, men er også i bevegelse:

På den ene siden skjer det ingenting. “Alle” aksepterer nå selvbestemt abort og grensen på 12 uker. Det er, merkelig nok, like mange som tar abort som før, men det ser ikke ut til at så mange bryr seg. Det skyldes nok bl.a. at selve abortteknologien (jfr. abortpillen) er blitt enklere.

På den annen side er det en viss politisk bevegelse: Visse partier og kvinnebevegelser ønsker å gjøre det enda lettere å ta abort. I dag er det mulig å få abort også etter 12.uke, men da må man søke og få innvilget abort av en nemnd. Mange, bl.a. i Arbeiderpartiet, vil fjerne denne restriksjonen og heller utvide grensen for selvbestemt abort til f.eks. 16 eller 18 uker. Motsatt har man også en annen politisk strømning, idet f.eks. Høyres programkomite gjerne vil fjerne adgangen til å få en senabort på eugenisk indikasjon som selvstendig kriterium.

Mot dette kan man vurdere de mer folkelige strømningene: Selvsagt er det mange som tar – og tar lett på – abort. Men det er også en annen strømning – i retning av å betrakte fosteret som et selvstendig individ, barn eller subjekt. Da jeg var ung snakket Gro Harlem Brundtland om “celleklumper”. Nå er det ingen som snakker om det. Pga ultralyd og annen moderne teknologi har vi blitt stadig mer klar over hvordan fosteret – eller barnet – utvikler seg i mors mage, og at det ganske tidlig i svangerskapet er et fullt utviklet barn, selv om det ikke kan overleve utenfor mors mage. Derfor ber mange foreldre som får for tidlig fødte barn om begravelse – men mer tankevekkende: Også kvinner som tar abort, ber om begravelse.

Alt oppsummert virker det som om kvinner av i dag i stigende grad betrakter fosteret i magen som et selvstendig individ og ikke som en del av sin egen kropp. De ser på ultralyd, allerede i ca. 7.uke, hvilket kjønn barnet har. Da er det vanskelig å tenke på barnet som en “celleklump” eller et foster uten menneskeverd.

De standpunktene man tar i disse sakene, må ta i betraktning hvilke teknologiske muligheter vi får i fremtiden og hvilke verdier vi ønsker å fremme. I fremtiden vil vi i stigende grad kunne kvitte oss med barn vi ikke vil ha og bestille barn i vårt eget bilde.

Venstre er et parti som er veldig opptatt av å ta vare på naturen og miljøet, og som er villig til å føre en veldig restriktiv politikk for å nå dette målet.

Hva er grunnen til at Venstre ikke er like opptatt av å ta vare på det menneskelige miljø og menneskenaturen?

Oppdatering: Venstres Rebecca Borsch har gjort meg oppmerksom på at jeg her konkluderer som om Venstre allerede har tatt stilling til disse spørsmålene, og det er ikke tilfellet. Det som diskuteres er forslag fra et flertall i Venstres programkomite. Hva som blir utfallet av diskusjonen, og hvor Venstre til slutt  lander, vet vi først når Venstre har hatt landsmøte våren 2013.

 

 

 

 

 

  

Jeg har i en tidligere blogg skrevet om stortingspresident Dag Terje Andersens synspunkter på vararepresentanter til Stortinget som har sitt virke i kommunikasjonsbransjen, sist eksemplifisert med FrPs representant Sylvi Listhaug, som for tiden er ansatt i First House.

I går deltok jeg i en Dagsnytt 18-debatt med Andersen om saken, og siden denne debatten ble litt kaotisk, utdyper jeg mine synspunkter her.

Mitt anliggende er dette:

I Norge kan alle (med noen få unntak) velges til Stortinget, og ingen er inhabile. Stortingsrepresentanter kan altså, i motsetning til statsråder og embetsverk, delta i behandlingen av saker som berører dem, fordi alle anses meningsberettigede og habile. De er valgt for å representere sitt folk og har, pr definisjon, forutinntatte meninger og standpunkter, f.eks. om å ville støtte en liten særinteresse som kanskje de selv også tjener på – noe som altså er legalt og legitimt.

Hvorvidt en person faktisk blir valgt til Stortinget, avhenger av at vedkommende får den nødvendige tillit – først fra sitt parti (som i praksis har monopol på å nominere kandidater) – og deretter fra velgerne. Vedkommende parti eller kandidat kan stille opp spesielle vilkår på forhånd, men det tilhører sjeldenhetene. Men for å ta et eksempel: Et parti kan f.eks. stille betingelser om at vedkommende kandidat må bo i fylket – og en kandidat kan f.eks. ta forbehold for deler av programmet han eller hun skal bli valgt på. Dette er ikke juridiske bindinger, men det vil være moralske og politiske bindinger.

En representant som er lovlig valgt – og som ikke har brutt noen “kontrakt” vis a vis sitt parti eller sine velgere – fortjener stortingspresidentens respekt.

Stortingspresidenten er stortingsrepresentantenes talsperson og “tillitsmann” og bør, etter min mening, behandle alle stortingsrepresentanter likt – og ikke bidra til å svekke tilliten til eller så tvil om integriteten til noen representanter som er lovlig valgt.

Dette kan ikke hindre stortingspresidenten i å ta opp prinsipielle spørsmål for å beskytte Stortingets integritet og respekten for de folkevalgte. Men slike prinsipielle spørsmål bør tas opp på – ja, en prinsipiell måte – løsrevet fra aktuelle representanter som er lovlig valgt og ikke har gjort noe galt.

Dag Terje Andersen har vært spesielt opptatt av kommunikasjonsbransjen.

Vi kan tenke oss flere prinsipelle spørsmål som kan være verdt å drøfte i den forbindelse:

* Ett av dem er spørsmålet om åpenhet om oppdragsgivere og kunder – og om vi kan ha stortings- eller vararepresentanter som ikke forteller hvilke kunder eller klienter de har.

* Et annet er spørsmålet om fordeler av vedtak som treffes – og om stortings- eller vararepresentanter skal kunne delta i behandlingen av saker som gir dem økonomiske eller andre fordeler og om vi i så fall bør få vite hvilke fordeler det er.

* Et tredje er spørsmålet om lobbyvirksomhet og om vi kan ha stortings- eller vararepresentanter som har lobbying som virke.

Etter min mening vil det ha meget vidtrekkende konsekvenser, dersom vi skulle forsøke å forby visse yrker eller en viss type virksomhet, eller påby åpenhet om alle kunde- og klientforhold. Det kan føre til uoverskuelige konsekvenser og skape grobunn for nye problemer – samtidig som det vil svekke det grunnleggende demokratiske systemet vi har i dag, som innebærer at alle kan velges, og at alle er habile.

Noen eksempler:

Hvis klientlistene til kommunikasjonsbyråene ikke kan være hemmelige: Hva da med advokater, revisorer, leger, konsulenter og folk som jobber i interesseorganisasjoner for spesielle medlemmers interesser?

Eller hva hvis man ikke kan delta i behandlingen av saker, der man selv har en potensiell fordel eller interesse? Hva da med bønder, fagforeningsfolk, journalister, ansatte i interesseorganisasjoner eller i de i frie yrker som har (kjente eller ukjente) klienter?

Og hvis man vil forby lobbyister å være stortingsrepresentanter: Hvem er de? Er det ansatte i kommunikasjonsbyråer, eller er det primært ansatte og tillitsvalgte i den svært lange rekken av interesseorganisasjoner i Norge?

Etter min mening er det beste å beholde det systemet vi har: Alle kan velges. Ingen er inhabile. Partiene, og dernest velgerne, avgjør om de har tillit til en oppstilt kandidat. Hvis kandidaten gjør noe som i løpet av stortingsperioden ikke er tillitvekkende, kan han eller hun kastes i forbindelse med neste nominasjon eller valg. Sagt med andre ord: Jeg kan gjerne, som velger, si meg misfornøyd med at Sylvi Listhaug ikke oppgir hvem hun har som kunder. Men det er forskjell på velgerne og en stortingspresident.

Mot disse resonnementene syns jeg argumentasjonen fra Andersen halter:

Han sier at han ikke har uttalt seg om Sylvi Listhaug – men det er nettopp det han har gjort. Han har uttalt seg om henne og andre i samme bransje. Flere enn Sylvi Listhaug har nemlig følt seg provosert av stortingspresidentens uttalelser. En av dem sendte et brev til Andersen og spurte hva han egentlig mente og fikk da til svar at det ikke foreligger skrevne regler, men at Andersen likevel mente at man bør “avstå(r) fra å ta arbeid som med rette kan gi grunnlag for spørsmål om skjult rolleblanding”.  “Det er viktig at (vedkommende) ikke bringer seg selv i en situasjon hvor det kan stilles spørsmål ved (vedkommendes) uavhengighet”, sa Andersen – og gjorde dermed akkurat det jeg mener han ikke skal gjøre: Han svekket tilliten og reiste tvil om integriteten til en navngitt stortingspresentant, som var valgt på lovlig måte.

Man må spørre: Hvorfor reiser ikke Andersen pekefingeren mot andre? Er det ingen på Stortinget, hvis integritet det kan stilles spørsmål ved? Og er det ingen andre yrker som er like farlige, sett med stortingspresidentens øyne?

I Dagsnytt 18 mente Andersen at leger ikke var i samme kategori. De har visstnok bare taushetsplikt i forhold til sine pasienter, hvilket ikke påvirker de beslutningene de fatter. Men hva med en lege som driver en klinikk for plastisk kirurgi – eller en privat klinikk som er avhengig av å tjene penger og derfor sterkt avhengig av visse grupper pasienter og politikernes rammevilkår?

Andersen sa også at resonnementet ikke gjelder advokater, fordi straffesaker avgjøres av domstolen og ikke av Stortinget. Men hva med forretningsadvokater med klienter med store interesser knyttet til f.eks. skattereglene, reguleringsregimet eller andre rammevilkår for næringslivet?

I tillegg uttalte Andersen seg som om det nærmest var feil av Listhaug å velge en jobb i kommunikasjonsbransjen etter at hun ble valgt til vararepresentant til Stortinget. Men Listhaug har ikke gjort noe ulovlig, og hun har ikke inngått noen kontrakt med sitt parti eller sine velgere om at akkurat kommunikasjonsbransjen (eller hemmelige kundelister) var forbudt område for akkurat henne.

Andersen påstår at velgerne har “rett til å vite” hvilke interesser stortingsrepresentanter har, og at det “skal være offentlig” at en stortingsrepresentant f.eks. sitter i et styre.

Det er en sannhet med modifikasjoner. Det er for det første feil at verv og formelle interesser “skal” være offentlig. Stortinget har riktig nok et register, men det er frivillig å registrere sine verv og interesser der. I teorien kan alle stortingsrepresentantene være konsulenter for “hemmelige” klienter som vi velgere ikke vet om.

Det er også feil at velgerne har “rett til å vite” hvilke interesser stortingsrepresentanter har. Det står ikke noe sted, meg bekjent, og det er heller ikke lett å definere hva en “interesse” er. Bare de siste par dagene har vi blitt minnet om at politikere ikke alltid fatter beslutninger basert på det de selv mener, på flertallets interesser eller hensynet til helheten. Det bør være nok å minne om de økte tollsatsene vi nå skal få – og den famøse Brustadbua, som åpenbart var presset igjennom av LO mot Brustads egen vilje – uten at velgerne har fått vite det før nå, 15 år etter.

Men vi velgere er selvsagt i vår fulle rett til – gjennom partiene og gjennom valg (og i parantes bemerket: velgerne burde få mer og partiene mindre makt, men det er en annen sak) – å forlange svar på de relevante spørsmål vi måtte stille til de som er kandidater til å bli stortingsrepresentanter.

Men det er vi som skal stille spørsmålene og stille krav.

Hvis stortingspresidenten vil gi oss råd, bør han gjøre det på et mer generelt og prinsipielt grunnlag enn han gjør nå.

For akkurat nå har vi inntrykk av at han bare har fått en spesiell bransje i halsen, og at det går utover lovlig valgte representanter som tilfeldigvis har sitt virke der.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

I går fikk vi vite hvordan Venstre sin programkomite har forsøkt å finne frem til konsekvent liberale standpunkter i de nye gen- og bioteknologiske spørsmålene som nå reises, bl.a. om surrogati og eggdonasjon.

Venstres resonnement er, slik jeg forstår det, som følger: Hvorvidt et menneske vil gjøre bruk av f.eks. eggdonasjon eller surrogati er et etisk spørsmål som ikke lovgiver kan ta stilling til, men som må være opp til den enkelte, bl.a. ut fra tanken om at vi alle har rett til å bestemme over vår egen kropp. Men Venstre ønsker å forby kjøp og salg av surrogati, den må være altruistisk – og partiet vil – i god liberal ånd – ikke at staten skal tilby tjenestene. Folk må altså finansiere surrogati og eggdonasjon selv.

Dette er begrunnelser som skiller seg fra dem som har vært brukt av de partiene som tradisjonelt har villet gå lengst i å ta i bruk teknologien, nemlig Arbeiderpartiet, og delvis også FrP. Arbeiderpartiet har, helt siden tidlig på 90-tallet, gitt en mer teknokratisk begrunnelse: Det som var teknologisk mulig, måtte også være mulig – og grensene har ofte blitt flyttet av “rettferdighetshensyn”, fordi noe skal være likt for alle. Hvis noen kan få tidlig ultralyd, må alle få det. Hvis noen kan få tak i anonym sæd, må alle få det. Hvis sæddonasjon er ok, må også eggdonasjon være ok. Hvis staten hjelper noen med å få barn, må staten hjelpe alle osv. Dette er den samme typen begrunnelser som interesseforeningen for de ufrivillig barnløse bruker: Ufrivillig barnløshet er en slags sykdom, og det er “urettferdig” og “diskriminerende” at ikke staten hjelper dem med å få barn med de teknologiske mulighetene som finnes, siden staten allerede hjelper noen.

Den etiske debatten har vært mye mer tydelig i de andre partiene. I KrF, selvsagt, men også i SV og Høyre. Der har det også vært tydelige fløyer som har hatt et mer restriktivt syn enn Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet har hatt.

Men hvordan skal man egentlig karakterisere det mer restriktive synet i disse spørsmålene? Er det konservativt, eller er det liberalt?

Slik mange i Venstre og de fleste liberalister formulerer seg, er det liberale å tillate både senaborter og ulike måter å få barn på – med bruk av f.eks. eggdonasjon og surrogati.

Selv oppfatter jeg meg som verdiliberal. Jeg har f.eks. alltid hatt et liberalt syn på samlivsformer mellom homofile, butikkenes åpningstider eller muligheten til å nyte alkohol. Jeg har derfor spurt meg selv: Er jeg likevel ikke liberal, siden jeg har et mer restriktivt syn i mange gen- og bioteknologiske spørsmål?

Spørsmålet ble særlig påtrengende tidlig på 1990-tallet, da jeg som stortingsrepresentant i Høyre kjempet for partnerskapsloven, samtidig som jeg altså hadde et restriktivt syn bl.a. på senabort – mens partiets ledelse inntok den motsatte posisjon: De syntes senabort var ok, men var mot partnerskapsloven. Hvem var da verdiliberale, og hvem var verdikonservative?

Jeg tror at det som skiller Venstres og liberalistenes tenkning fra min og mange andres tenkning i disse spørsmålene er synet på (det potensielle) barnet.

Er (det potensielle) barnet part i saken, eller er barnet nærmest en ikke-eksisterende størrelse i de vurderingene som må gjøres?

Jeg legger merke til at f.eks. Venstres programkomite bare snakker om de som vurderer å ville gjøre bruk av surrogati eller eggdonasjon – og at det ikke er noen refleksjoner omkring barnet. Barnet virker bare å være et middel eller en konsekvens av andre menneskers valg.

Men dersom man ikke betrakter (det potensielle) barnet som luft eller som en ting som man bare kan bestemme over – men, tvert om, som en part i saken – en part med sin egen integritet, sine egne interesser og krav på respekt- ja, så vil også tenkningen omkring disse spørsmålene bli annerledes. Da vil sentrale liberale begreper knyttet til frihet, ansvar og autonomi få et helt annet innhold. Et (potensielt) barn kan riktig nok ikke ivareta sine egne interesser – i likhet med mange andre, som heller ikke kan ivareta egne interesser – men i et liberalt rettssamfunn overlater man likevel ikke til den sterkeste parten å fatte ensidige beslutninger uten hensyn til den svakeste partens interesser. I et liberalt demokrati tar man også hensyn til mindretallet og til dem som ikke kan la høre fra seg.

Derfor kan det, etter min mening, også være et klart liberalt standpunkt å ta stilling mot eggdonasjon og mot surrogati – ikke bare privat, men også qua lovgiver.

Å si at lovgiver ikke kan ta stilling i etiske spørsmål, holder nemlig ikke. Det er f.eks. forbud mot å  begå fysiske og psykiske overgrep mot andre. Det er ikke overlatt til den enkeltes etiske overveielser.

Men slik kan man også se på mange av de nye måtene å skape barn på. Dersom man kan skape et barn med flere foreldre – hvorav noen er ukjente – kan det betraktes som et overgrep og en integritetskrenkelse mot det kommende barnet, som – i likhet med alle oss andre – er et individ. Akkurat som det var et overgrep mot mange barn som kom til verden ved hjelp av sæddonasjon at Stortinget, forut for unnfangelsen, fratok dem enhver mulighet til å finne frem til sitt opphav, fordi opplysningene om sædgiver ble destruert. Dette er heldigvis en beslutning Stortinget nå har gjort om, men den illustrerer poenget.

Det kan sikkert betraktes som verdikonservativt å innta et restriktivit syn i mange av disse svært vanskelige spørsmålene.

Etter min mening kan det imidlertid også betraktes som liberalt.

Hvordan Støre vil vurdere disse spørsmålene gjenstår å se: Vil verdiene styre han, eller blir det teknologien?

 

 

 

 

 

 

24.07.1992  skrev Bente Engesland denne artikkelen i Aftenposten:

MAKTELITEN Politikerne er makttaperne

Politikerne har mistet makt, men tapte skanser kan gjenvinnes. – Politikerne har en klar oppgave i få ned arbeidsledigheten, mener Jens Stoltenberg og Kristin Clemet. I ren avmakt synes stadig flere å tro at arbeidsmarkedet er overlatt til de frie markedskreftene.

– Men politikere har virkemidler som ikke brukes, hevder
både den liberalkonservative Clemet og sosialdemokraten Stoltenberg.
 

– Vi kan og bør samle oss om noen viktige grep, som å kutte ned på næringsoverføringer. Det vil gi større rom for arbeidsplasser som har livets rett, erklærer de tostemt.

Også på andre områder er de to av samme slag. Kristin Clemet og Jens Stoltenberg tilhører den moderne politikergenerasjon, med økonomiskakademisk ballast og internasjonal orienterinssans.
Som eksmaktutrederne Gudmund Hernes, Ole Berrefjord og Johan P. Olsen sa ved innledningen til Aftenpostens maktserie, er det siste en forutsetning for innflytelse i 1990årene.
Men begge føler stigende frustrasjon over at partienes handlingsfrihet krympes. Flukten fra politikken og folkets forakt skremmer.

Kristin Clemet sier det rett ut:

 – Fra å ha et renommé som prestisjefylt, er politikk blitt stigmatiserende. V i risikerer at rekrutteringen svikter helt, og at bare “de dårligste” vil være med. Politikken gir tydelige signaler om avmakt.

Jens Stoltenberg synes det er et stort problem at partiene ikke vet hva de vil med samfunnsutviklingen. De famler i jakten på en samlende visjon.

Misstillit I krisestemningen av mistillit og mistro bør alle partiene sette seg rundt samme bord og drøfte hvordan tillit kan gjenvinnes, foreslår Clemet.

De to er vokst opp med politikk, den ene datter av Høyres mangeårige generalsekretær Fridtjof Clemet, den andre sønn av landets utenriksminister Thorvald Stoltenberg. Gjennom egne verv og posisjoner har de selv vist handlekraft og påvirkningsevne.

 Om de for tiden er “menige” i Stortinget, er de ikke nettopp avmektige. Men hvordan ser de på sin egen arbeidsplass?

 Makten er ute

– Forestillingen om at alt var så mye bedre før, tror jeg ikke på. Men Stortinget og Regjeringen har ikke så mange virkemidler lenger. Nasjonal kontroll over økonomien er vanskelig – om ikke umulig – fordi så mange betingelser bestemmes internasjonalt. Hvis vi skal ha håp om å sikre høyere sysselsetting, må Norge delta mer i forpliktende internasjonalt samarbeide, sier Stoltenberg, og tenker på EF.
Kristin Clemet er enig.

– Den teknologiske utviklingen har ført til at politikken har mistet makt. Det kan man mene er positivt eller negativt, men politikerne må iallfall erkjenne at styringen i større grad er overlatt til markedet og tilfeldige krefter, fremholder hun.

Gir fra seg makt

– Dessuten har politikerne selv gitt fra seg innflytelse, til forvaltningen og sterke interessegrupper. Vi politikere kompenserer tapet ved å påta oss oppgaver som vi ikke burde gjort.
Vi pusler med knøttsmå ting som å flytte en stilling hit eller dit. Slik har vi makt, men på gale områder, fortsetter hun.

– Har større konsentrasjon i næringslivet gitt den økonomiske makteliten mer makt på bekostning av de folkevalgte? Har næringslivstopper tatt kontrollen i det norske samfunn?

– Nei, jeg tror aktører i næringslivet har betydelig makt, men på et begrenset område. Jeg har vanskelig for å se at de truer folkevalgt makt. Tilsynet med finansinstitusjonene og prismyndighetene sørger dessuten for at markedet er blitt mer gjennomsiktig, sier Clemet.

– Enig i det. Men mange av de økonomiske aktørene opptatt av å tilegne seg kontroll over markedet, og dermed oppheve konkurransen, blant annet gjennom fusjoner. Det undergraver filosofien om at prisene bestemmes i et fritt marked. Norges Bank har undersøkt bankog forsikringsfusjoner, og kommet til at de hverken har fremmet effektivitet eller produktivitet.
Det er alvorlig, sier Stoltenberg.

 Pressemakt

– Hvem er motkreftene for politikerne, som gjør at dere ikke klarer å sette prinsipper ut i livet?

– Vi er selv motkreftene i systemet, fordi vi gjør oss til offer for en presse som er særinteressenes budbringer, hevder Clemet.

 Hun mener politikere er redde for å bli tråkket på tærne, men at de vil tjene på å være mer motstandsdyktige mot press og presse.

– Jeg håper du har rett, men er i tvil, sier Stoltenberg.

– SV og Senterpartiet går frem, partier som tar helhetsansvar går tilbake. Men jeg tror også politikere med fordel kan slutte å danse så mye etter pressens pipe.
Problemet med pressen som politisk aktør, er at den ikke blir gjenstand for det samme kritiske søkelys som andre maktorganer, mener han.

Politikerforakt

Politikerforakten kan ikke brytes ned uten medienes “hjelp” , mener de to, men innrømmer at politikere selv gjør seg til lett bytte for forstørrelser og forenklinger.

For å ta tilbake noe av makten som gikk tapt, kreves det institusjonelle endringer som rett og slett gjør det lettere å være folkevalgt. Arbeidsvilkårene må bli bedre og partiene må få større sekreteriatskapasitet for å konkurrere med ekspertisen i organisasjoner og forvaltning.

 Clemet mener at politikerne har etablert systemer som manipulerer dem selv; forvaltningen har for mange nivåer, Regjeringen for mange medlemmer og styringen er for komplisert.

 – Ofte er ambisjonene også urealistiske. Det er for eksempel ikke nødvendigvis riktig at miljøpolitikken er dårlig. Kanskje er ambisjonene for store, mener hun.

– Det er jo et paradoks at Stortinget bruker ukevis på budsjettene, mens regnskapet bankes gjennom på fem minutter.

Fra å være prestisjefylt er politikk blitt stigamatiserende.
Vi bør gjenreise mer av det politiske teater og de formelle formene.
KRISTIN CLEMET Stortingsrepresentant for Høyre, tidligere arbeidsog administrasjonsminister, leder for Høyres prinsippprogram som ble vedtatt på årets landsmøte.
Bankkrisen viser hvordan markedsaktørene forvaltet friheten de fikk på 1980 tallet katastrofalt dårlig.
JENS STOLTENBERG Møtende varamann for Arbeiderpartiet i Stortinget, tidligere statssekretær i Miljøverndepartementet, leder for Oslo Arbeiderparti.

 

© Aftenposten

Kjetil Solvik-Olsen og Ola Borten Moe har takket nei til gjenvalg. Det har ledet til en debatt om rekrutteringen til politikk og om arbeidsvilkårene for stortingsrepresentantene, bl.a. i Klassekampen i dag.

Det har skjedd før.

I VG 13.09.1992, altså for 20 år siden, skrev Hanne Skartveit denne reportasjen:                         

FLUKTEN FRA POLITIKKEN

Da AUF-lederen Turid Birkeland takket nei til det som for mange politikere fortoner seg som selve drømmen, en plass ved Kongens bord, føyde hun seg pent i inn i den hurtigvoksende rekken av unge og lovende som sier takk og farvel til en politisk karriere.

Rekrutteringskrisen og de mange avhopperne rir norske partier som en mare, noe som kan svekke kvaliteten på norsk politisk virksomhet langt inn i år 2000.

VG avdekker her hovedårsakene til et av norsk politikks største problemer i 1990-årene: Hvorfor er ikke politikken lenger attraktiv som yrke for mange samfunnsengasjerte og politisk opptatte unge mennesker? Og hvorfor hopper mange politikere av på et tidspunkt da de fortsatt har mye å gi?

AVSTAND: Gapet mellom politikerne og folket blir for stort.

PERSONSTRID: Det går for mye energi til indre personstrid.

MISTENKELIGGJØRING: Ofte ser politikerne hverandre som konkurrenter i stedet for som medspillere.

AUF-leder Turid Birkeland er ikke nådig i sin beskrivelse av skyggesidene ved politikken.

Man blir lett vridd i hodet av å leve i et så snevert miljø. Det er langt fra den virkeligheten folk flest lever i, sier Birkeland til VG.

Nå er hun på vei ut av aktiv politikk, i hvert fall for en stund. Hun vil bruke andre sider ved seg selv, ha tid til å gjøre andre ting enn å fly i møter

Fargeklattene forsvinner

Jeg går ut av politikken fordi jeg vil gjøre noe annet med livet mitt, ikke fordi politikerkulturen er slik den er. Det er snarere en utfordring til å fortsette, sier Turid.

Jeg har lenge lurt meg selv til å tro at jeg lever et vanlig liv, og at jeg har god kontakt med gamle venner. Egentlig vet jeg jo at det ikke er sant. Jeg føler behov for å hoppe inn i virkeligheten igjen, sier hun.

Hun frykter at politikerne blir stadig mer like og stadig mer strømlinjeformet. Det er en sterk sosialiseringsprosess og mange ulike krav og forventninger som gjør at det blir vanskelig å bryte med skjema.

Politikken fungerer ofte slik at fargeklattene forsvinner eller enda verre, at de som er fargerike og spesielle, blir som alle de andre når de kommer i posisjoner, påstår AUF-lederen.

Når rekrutteringen blir snever, og de som blir rekruttert, blir mer like, så bidrar det til at avstanden mellom de folkevalgte og folket øker. Det gir grobunn for økt mistillit til politikerne, og dermed blir politikken enda mindre fristende for mange, sier hun

Liv og lære

Avstanden mellom folk og folkevalgt oppstår også fordi det er så langt mellom liv og lære for heldagspolitikeren.

Man er politiker 24 timer i døgnet. Vi sier at det er viktig å være aktiv i nærmiljøet, men har ikke tid til å delta der vi bor. Jeg snakker mye om at det er viktig å ha kontakt med innvandrere, men har ikke selv tid til å ta kontakt, selv om jeg bor i den bydelen der det kanskje er flest folk fra andre kulturer. Det skaper avstand når politikerne sier e´n ting og gjør noe annet, sier hun.

Deler av den politiske kulturen er usunn, sett med Birkelands øyne. Hvis man sier nei til et møte en helg fordi man vil være sammen med kjæresten sin, så er ikke det godtatt. Hvis man derimot sier nei fordi man skal på et annet møte, så er det helt greit

Strømlinjeformet

For meg handler dette dypest sett om hvordan man ser på medlemmer og tillitsvalgte. Ser man dem som en del av maskineriet, som et middel for å nå et mål? Det snakkes om at det skal være høyt under taket, men det oppleves ikke alltid sånn. Snarere tvert imot, det oppleves som om kravet er å være mest mulig strømlinjeformet. Dette er et problem som ikke bare gjelder Ap, jeg tror alle partiene er rammet av disse tingene, sier hun.

Birkeland tror at mange unge forsvinner ut av politikken fordi det er en usikker fremtid.

Mange av dem som hopper av, gjør det fordi de ønsker et eget ståsted utenfor politikken. Som politiker har man ingen garanti om noe som helst, derfor er det viktig å sikre seg, sier hun.

AUF-lederen føler at den interne maktkampen tar for mye tid og krefter. Det blir for mye mistenkeliggjøring av personer og motiver

Kreftene tappes

Jeg synes det er lettere å ta masse kjeft fra en sint pensjonist enn å bli del av en intern personstrid. Det er her kreftene tappes, sier Turid.

Krefter måles, innstas veies, posisjoner skal forsvares og nye posisjoner skal vinnes.

Det å snakke direkte uten å legge diplomatiske fingrer imellom, det å vise ren ærlighet kan være vanskelig, sier hun

Men helsvart er bildet ikke.

Alt dette er jo en utfordring, i stedet for å gi opp må man gå på med krum hals og forandre det som er galt. Og politikken har gitt meg mye fin erfaring og mange av de beste vennene jeg har. Når jeg nå går ut av politikken, er det fordi jeg vil gjøre noe annet. Og hvis jeg skal tilbake til politikken noen gang, så vil jeg være sikker på at det er det jeg vil, sier hun

 – IMAGE VIKTIGERE ENN RESULTAT

KAI HENRIKSEN HAN VAR en av de unge og lovende i Høyre. I 16 år besto livet hans av politikk, politikk og politikk. For to år siden tok han et valg. Nå er han i det private næringsliv, og føler selv at han får utrettet mye mer der enn han hadde gjort hvis han hadde valgt politikken som levevei

Uten ansvar

Kai Henriksen (36) ble medlem i Ski Unge Høyre i 1974. Det var EF-saken som hadde vekket hans politiske engasjement. I 1984 ble han leder i Unge Høyre.

Tidligere utenriksminister Svenn Stray har hatt ham i sin stab, det hadde også tidligere Høyre-leder, avdøde Rolf Presthus. Kai Henriksens siste innsats som heldagspolitiker var da han jobbet som politisk rådgiver hos daværende handelsminister Kaci Kullmann Five. Sommeren for to år siden valgte han å forlate toppolitikken til fordel for økonomisk utdannelse i USA.

I det private næringsliv har du et helt klart definert ansvar. Du blir målt etter hva du gjør, og du er ansvarlig for andre mennesker. Alt dette savnet jeg i politikken. I den grad man blir målt i politikken, så handler det mer om image enn om faktiske resultater, sier Henriksen til VG.

De første 10 årene han var aktiv i politikken, leste han alt i et positivt lys

I glasskule

Etter hvert syntes jeg det politiske miljøet ble veldig snevert. Det fungerer på mange måter som en glasskule. Man tilbringer det aller meste av tiden der; også fritiden. Det blir mindre tid til å dyrke venner og familie, kunst, kinoturer . . . Alt det andre mennesker ser på som normalt blir sjeldent når man lever slik. Etter hvert ville jeg ut av glasskulen, sier han.

Måten partiene plukker ut sine kandidater til ulike verv på, må ifølge Henriksen også ta mye av skylden for dette.

Det tas hensyn til kjønn, geografisk tilhørighet, yrkesbakgrunn og andre ytre kriterier. Da blir det ikke plass til dem som ikke passer inn i mønstret, de som tenker friskt og annerledes blir borte, sier han.

Henriksen er også kritisk til hvordan politikken fungerer i praksis

Stivt system

Særinteressene står så sterkt i Norge. Det ser vi også på måten både politikken og byråkratiet er organisert på. Landbrukskomiteen i Stortinget kjemper sammen med byråkratene i Landbruksdepartementet mot de andre politikerne og byråkratene, som har andre felter de kjemper for. Slik blir hele systemet både stivt og oppstykket, og det blir lite rom for dem som tenker helhet, sier han.

Det faktum at nesten hele statsbudsjettet er bundet opp i faste utgifter, gjør ikke handlefriheten noe større, mener han.

Konsekvensen blir at mange stortingsrepresentanter blir opptatt av enkeltsakene som for eksempel hvor flyplasser, høyskoler og stamveier skal ligge.

Politikerne burde konsentrere seg om at det skal bygges ny vei eller flyplass eller hva det måtte være, ikke hvor. Men han har også sine egne synder å se tilbake på også.

Jeg har sittet og regnet ut hvor mange prosent Høyre har økt skolebudsjetter med, og hvor mye Ap har kuttet. Men hva slags mål for politikken er tall? Politikerne snakker altfor mye om tall og altfor lite om hva slags samfunn de egentlig ønsker, sier han.

Kai Henriksen har selv har tenkt å holde seg unna politikken i hvert fall de neste 510 årene. Men han kan ikke si om han vil holde seg borte for evig og alltid. Det er det tiden som vil vise.

FOR MYE «GUTTELEK» PÅ STORTINGET: PÅL ATLE SKJERVENGEN FRPs kronprins Pål Atle Skjervengen har takket nei til ny nominasjon på Stortinget. Lenge var han den naturlige etterfølger etter Carl I. Hagen. Han kutter politikken tvert.

Jeg tror samfunnet er i ferd med å vokse fra de politiske partiene. Det er for mye taktikk og «gutte-lek» på Stortinget, sier Skjervengen til VG.

Sin unge alder til tross har Skjervengen et betydelig knippe politiske verv å se tilbake på. Han var nestleder i partiet og stortingsgruppen.

Jeg påtok meg for mye. Jeg ønsket å se resultater av arbeidet mitt. Dagens system krever politikere som jobber døgnet rundt og i helgene.

I dag ser Skjervengen tilbake på sin politiske karriere og den nye generasjon politikere med vemod

Møter veggen

Det er morsomt å se så mange dyktige unge politikere, men jeg vet at de vil møte veggen, sier han. Skjervengen har tenkt nøye gjennom sitt valg. Han har veiet politikken opp mot andre verdier i livet. Politikken har tapt. Han nyter å være hjemme med ungen sin. Den siste tiden har han hatt pappa-permisjon.

Det er betydelige verdier i livet som ikke handler om politikk. Jeg ønsker meg en jobb som kan kombineres med privatliv. Men jeg er ikke redd for å jobbe hardt i perioder og satse mye.

Han forteller at han fikk mange aha-opplevelser da han ble hjemmeværende.

Først vil han ikke snakke om det. Han er redd for at folk skal synes det er banalt.

Det er de banale og enkle ting som gir livet mitt mening. Gå tur i Frognerparken sammen med ungen min og mate ender.

Han tror at mange politikere går glipp av disse enkle og verdifulle sidene ved livet.

Min opplevelse av livet utenfor politikken illustrerer kanskje hvor isolert og hektisk mange politikere lever, sier han tankefullt, og forteller om hvor godt det føles å kunne ha fri i helgene.

Fredag vet jeg at jeg har hele helgen fri, jeg kan treffe venner eller bare tusle rundt og være sammen med familien. Jeg kan gjøre ting som er vanlig for andre mennesker, men ikke for en politiker

Gamle dogmer

Pål Atle Skjervengen har mange tanker om det politiske systemet.

Verden er i ferd med å endre seg, men de politiske partiene lever på gamle dogmer. Da jeg jobbet med Oslo-politikk, hadde jeg blant annet mye samarbeid med enkelte folk på venstresiden, som Gro Balas (Ap) og Per Eggum Mauseth (SV). Et slikt samarbeid kan man ikke ha på Stortinget, fordi gamle fordommer styrer de politiske konstellasjonene.

Han synes at stortingspolitikken preges for mye av spill for å synliggjøre ulikheten mellom partiene.

Stortingsarbeidet blir for mye en «gutte-lek». Sak og problemanalyse blir underordnet spillet. Samfunnet kan ikke leve med et slikt spill i lengden. Det vil presse seg frem nye arbeidsmåter der den enkelte politiker må stå mer direkte til ansvar. Dette må skje på bekostning av den gamle partistrukturen som krever lojalitet til et vedtatt partiprogram, mener Skjervengen

Tungrodde partier

Han synes også at partiene er for tungrodde, og at stortingspolitikerne blir overstyrt av partiorganisasjonene.

I denne partistyringen blir velgerne borte. Partidemokratiet gjelder kun den engere krets av partifolk, sier Skjervengen.

– Det er de banale og enkle ting som gir livet mitt mening. Gå tur i Frognerparken sammen med ungen min og mate ender.

KRF HAR MISTET FLEST KrF KrF har mistet flest ungdomsledere ut av politikken

Ute:

Berit Aalborg, som gikk av som KrFU-leder i år, satser på studier og ønsker ikke videre engasjement i partiet. Hennes forgjenger, Gunnstein Instefjord, er i dag student og miljøkonsulent i Mellomkirkelig Råd.

Svein Konstali, KrFU-leder 198688, var personlig sekretær for Lars Gunnar Lie i Samferdselsdepartementet, men jobber nå i Bankforeningen.

Kristin Aase fortsatte som aktiv politiker etter at hun gikk av som KrFU-leder i 1986. Hun ble av mange sett på som KrFs største talent. Men etter den harde striden om hennes uttalelser om abortsaken, trakk hun seg helt ut av politikken.

KrF har en gjennomsnittsalder i sin stortingsgruppe på 54 år. Partileder Kjell Magne Bondevik er den yngste i gruppen. Han begynte sin karriere som KrFU-leder, men etter hans tid i ungdomsorganisasjonen er det ingen av KrFU-lederne som har satset på en videre politisk karriere.

SENTERPARTIET har også høy gjennomsnittsalder i sin gruppe. I likhet med KrF er partilederen, Sp-leder Anne Enger Lahnstein, den yngste i partiets stortingsgruppe. Gjennomsnittsalderen er her 52 år. Flere SUL-medlemmer har vært innom forskjellig sekretærarbeid i partiet. Mange av dem har forsvunnet ut igjen, selv om flere av de tidligere SUL-lederne fortsatt er engasjert i sekretærarbeid i partiet

Ute:

Anne Jortveit, SUL-leder i 199091, har satset på en karriere som journalist og er trolig ute av politikken

Fortsatt med:

Hennes forgjenger, Erlend Grimstad, har derimot sikret seg plass i Sps sentralstyre og regnes som en kommende stjerne.

Marit Arnstad hoppet opprinnelig av og ble byråkrat, men lot seg i sommer friste av jobben som leder for Sps sekretariat i Stortinget.

Steinar Næss, som ledet SUL i 198486, har for lengst etablert seg i den viktige rollen som partiets generalsekretær

Ap:

Ute:

Avtroppende AUF-leder Turid Birkeland, som nylig sa nei takk til å bli statsråd i Gros regjering.

Egil Knudsen var AUF-leder forut for Jens Stoltenberg. Han arbeider nå i A-pressen.

Sissel Rønbeck var AUF-leder på 70-tallet, og blant de siste toppolitikerne som har meldt overgang fra politikk til «sivilt» liv

Fortsatt med:

Jens Stoltenberg var AUF-leder før dagens Turid Birkeland overtok. Han er fast møtende varamann på Stortinget og ses av mange som Gros kronprins.

Thorbjørn Jagland var AUF-leder før Egil Knudsen. Jagland er i dag Aps mektige sekretær.

Også Ap har begynt å lide under manglende rekruttering. Det er ikke lenger en selvfølge «å ta de verv som partiet pålegger deg». Samtidig lider AUF som de fleste andre politiske ungdomsorganisasjoner under at samfunnsbevisst ungdom ofte organiserer seg i tverrpolitiske organisasjoner fremfor i de partipolitiske

HØYRE:

Ute:

Kai Henriksen, som mange hadde tippet som en «coming man», har for lengst gått over til næringslivet.

Tidligere statssekretær Bjørn Stordrange har sagt nei takk til en politisk karriere.

Tidligere stortingsrepresentant Morten Steenstrup valgte å forlate politikken til fordel for en karriere som advokat.

Tidligere finansminister og nåværende stortingsrepresentant Arne Skauge har valgt å forlate politikken lenge før partiet var innstilt på å la ham gå.

Skauge går til en jobb som direktør i DnB en jobb han delvis har fungert i, parallelt med stortingsvervet

Fortsatt med:

Børge Brende var leder i Unge Høyre forut for dagens leder Jan Tore Sanner.

Brende er i dag heldagspolitiker som kommunalråd i Trondheim.

Trond Helleland var leder i ungdomsorganisasjonen før Brende. Helleland er i dag leder i Buskerud Høyre.

Dagens partileder, Kaci Kullmann Five, startet sin karriere i toppolitikken som Unge Høyre-leder.

Også lederen i Stortingets finanskomite, Per-Kristian Foss, hadde ledervervet i Unge Høyre som springbrett.

Sveinung Lunde også eks-leder i Unge Høyre har heltidsverv i Oslo Rådhus som kommunalråd for Høyre

FREMSKRITTSPARTIET:

I Frp har de unge fremadstormende fått fremtredende posisjoner i løpet av kort tid.

Den prestisjetunge posten som finanspolitisk talsmann gikk til Tor Mikkel Wara da partiet fordelte vervene i stortingsgruppen. I de store partiene legges det mye mer vekt på alder og ansiennitet når de tunge oppgavene skal fordeles.

Tre tidligere FrpU-ledere sitter i dag på Stortinget. Det gjelder Pål Atle Skjervengen, Tor Mikkel Wara og Jan Erik Fåne. Men på grunn av den store striden i partiet, er det mange som tviler på om disse unge, ideologisk bevisste politikerne vil bli værende i politikken over lengre tid.

Skjervengen har for lengst gitt uttrykk for at han ikke ønsker gjenvalg

SV:

Også i SV er det lettere for de unge å nå frem. En tidligere leder for Sosialistisk Ungdom (SU), Paul Chaffey, er partiets utenrikspolitiske talsmann på Stortinget, mens tidligere SU-leder Kristin Halvorsen innehar den prestisjetunge posten som partiets finanspolitiske talskvinne. Raymond Johansen er byråd i Oslo.

Den sist avgåtte lederen, Lisbeth Rugtvedt, studerer idehistorie. Men hun er ikke fremmed for tanken på å kaste seg inn i politikken igjen

DERFOR SA VI NEI

Kristin Clemet (35), stortingsrepresentant, Høyre, har sagt nei takk til renominasjon til Stortinget: Min hovedbegrunnelse er ønsket om å få en annen erfaring, et ønske om ikke å gjøre politikk til eneste levevei fra jeg slutter på skolen til jeg blir pensjonist.

I min situasjon har ikke familiesituasjonen spilt inn. Jeg vil være i jobb uansett, det vil være like vanskelig eller like lett enten jeg er i politikken eller et annet sted.

Terje Granerud (40), redaktør i Akershus Arbeiderblad, stortingsrepresentant for Ap fra 1977 til 1989: Hovedårsaken til at jeg sa nei til renominasjon, var at jeg fikk den jobben jeg har nå. Jeg hadde ikke noe spesielt ønske om å tre ut akkurat da, jeg likte meg godt på Stortinget. Men jeg følte at hvis jeg skulle ha en sjanse, så måtte jeg passe på da.

Jeg var relativt ung da jeg kom på Stortinget, og følte etter hvert at jeg måtte ha et yrke ved siden av politikken. Det kan være et problem for stortingsrepresentanter at avstanden til yrkeslivet blir for lang.

Bjørn Stordrange (36), advokat, tidligere vararepresentant for Høyre, statssekretær i Justisdepartementet 1989 / 1990: Jeg har levd i grenselandet til politikk gjennom de siste 15 år, litt i politikken, litt utenfor. De siste årene har det vært mest utenfor. Jeg har valgt jus og ikke politikk. Jeg tror ikke man kan etablere seg i politikken uten å ha en faglig praksis. Og jeg trives veldig godt med det jeg gjør nå.

Jeg har sagt nei til en plass på Høyres liste til Stortinget. Jeg har drevet valgkamp for Høyre i fire stortingsvalgkamper, det er nok nå.

Anne Jortveit (25), utdannet sykepleier, journalist, tidligere leder i Senterungdommen: Jeg hadde lyst til å flytte tilbake til venner og familie på Sørlandet. Det å være politiker går ut over familie og venner, det bygger seg opp mye dårlig samvittighet.

Dessuten følte jeg at jeg trengte litt real arbeidslivserfaring, det hadde jeg lite av.

Det er slitsomt å være ungdomspolitiker, det er som å ha muntlig eksamen hver dag. Men jeg savner menneskene, stemningen og det å være i begivenhetenes sentrum.

Kari Gjesteby (45), siviløkonom, nylig avgått justisminister, skal tilbake til Norges Bank: Jeg var sliten etter to år med en veldig tung arbeidsbelastning ved siden av det å ha små barn. Arbeidsmassen var stor. Samtidig er det jo slik at selv om menn deltar mer i arbeidet hjemme, så er det fortsatt kvinnene som er hovedansvarlige for administrasjonen.

Politikken har forandret seg siden jeg kom med første gang på 70-tallet. Det er noe med mediefokuseringen. Jeg tror de unge som trekker seg ut av politikken i dag, ser hvor tøft det kan være. Vi fikk «trene oss» mer under fredeligere forhold den gangen.

Gunnstein Instefjord (27), student og miljøkonsulent i Mellomkirkelig Råd, tidligere KrFU-leder: Jeg har en spennende jobb; så langt har det ikke dukket opp noen jobber i KrF som har vært så attraktive hverken økonomisk eller på andre måter.

Jeg vil ha andre bein å stå på. Jeg tror at mange ungdomspolitikere ser behovet for ikke å bli sugd opp automatisk i det politiske liv uten å ha en «retrettstilling»

PRESSET FOR STORT

JOHAN BUTTEDAHL ENORMT arbeidskrevende. Slik beskriver tidligere parlamentarisk leder i Senterpartiet, Johan Buttedahl, tiden som topp-politiker. Han er på ingen måte overbevist om at innsatsen var verdt prisen, og beskriver en hverdag uten tid for familie og venner. Til slutt blir prisen for høy.

Etter mer enn 20 år som aktiv politiker, hvorav de seks siste som parlamentarisk leder, bestemte Johan Buttedahl seg for å hoppe av karusellen.

I god tid før stortingsvalget høsten 1989 ga han partiledelsen og fylkespartiet beskjed om at han ikke ønsket gjenvalg

Familiehensyn

I dag arbeider han som fylkestannlege i Buskerud. Frem til stortingsvalget høsten 1981 arbeidet han som overtannlege i Øvre Eiker.

Beslutningen ble først og fremst tatt av familiære grunner. Etter over 20 år som politiker ble presset for stort, både på familien og på en selv. Dette ble akseptert, sier Buttedahl.

I løpet av Buttedahls tid som parlamentarisk leder i Sp var partiet både i posisjon og i opposisjon

Belastningen

Jeg har gjennomlevd hva det vil si å sitte med ansvaret for et regjeringsparti og et opposisjonsparti. Det er ingen grunn til å legge skjul på at belastningen var størst i posisjon.

Du ble valgt til Stortinget i 1981. Halvannet år senere ble du parlamentarisk leder. Gikk det for raskt? Det er ingen grunn til å legge skjul på at det ble for raskt opprykk.

Riktignok var jeg blitt valgt til nestleder i partiet vinteren 1981, men overgangen var likevel stor.

Som nyvalgt stortingsrepresentant i sosialkomiteen prøvde Buttedahl i første omgang å dagpendle mellom Stortinget og hjemmet i Øvre Eiker. Det gikk imidlertid ikke mange ukene før han ba om å få tildelt en hybel.

Som parlamentarisk leder for et regjeringsparti ble arbeidsmengden enda større

Enormt press

Presset ble enormt. Det ble lange arbeidsdager, og jeg bodde i realiteten på kontoret. I tillegg var det mye reising.

– I det lengste prøvde jeg å være hjemme på søndagene, men selv ikke det var alltid mulig. I perioder tror jeg det kunne gå uker uten at jeg var hjemme.

Forventningspresset blir lett for stort. Av og til er det ingen tvil om at man gaper for høyt. Selv mener jeg at jeg strakte meg langt nok. I ettertid er det lett å se at jeg var borte veldig mye da barna vokste opp, sier Johan Buttedahl.

GEORG APENES FRYKTER DÅRLIGERE POLITIKERE: . . . og politikerne har seg selv å takke GEORG APENES er bekymret. Han frykter at det politiske liv om få år er befolket med unge «profesjonelle» politikere uten dypt følt politisk engasjement som vil vare. Han frykter at Norge vil få dårligere politikere fordi det vil bli stadig mindre menings- og prestisjefylt å sitte i landets nasjonalforsamling.

Men Datatilsyn-sjefen, med fortid som rikspolitiker for Høyre, er nådeløs i sin dom over politikerne; de har seg selv å takke

Nye maktkanaler

Landet styres ikke av politikerne. Maktutredningen viste allerede for mange år siden at politikerne er fratatt makt og at de har gitt fra seg makt. De eneste som kan gjøre noe med det, er politikerne selv, sier Apenes. Og han er ikke imponert over hva de har gjort så langt med Maktutredningen.

Derfor tror han at stadig flere politisk engasjerte mennesker som ønsker å påvirke samfunnsutviklingen, vil velge andre kanaler enn politikken.

Et råd til dem som vil utrette noe, må bli: Prøv å få jobb som ekspedisjonssjef i et departement, bli utreder i LO eller få direktørtittel i NHO. Samfunnet formes helt andre steder enn på den politiske arena, sier han.

Apenes, tidligere stortingsrepresentant og nå direktør i Datatilsynet, er ikke overrasket over rekrutteringsproblemene i det politiske liv.

Det er dårlig betalt å være politiker, det er ingen som helst slags fallskjermordninger, det er ekstremt hardt arbeid og mer ris enn ros. Mediene er mer opptatt av hvem som sier ting enn hva som sies. En håndfull politikere får all interesse, mens alle andre blir redusert til back-benchere, sier han.

Han frykter at head-hunting om få år blir det vanlige når politikere skal rekrutteres.

Vi kan komme til å oppleve at partiene henter inn flinke, smilende mennesker som er sportsstjerner eller filmstjerner eller andre store ting som ikke har noe med politikk å gjøre. Men partiene vil tro at disse menneskene samler folket eller vekker oppmerksomhet. Og folket vil skjønne mindre og få mindre respekt for politikerne, sier han.

Georg Apenes tror at utviklingen vil føre oss mot stereotypier på den politiske arena.

De vil bli stadig likere både når det gjelder alder og bakgrunn, og de vil være preget av den samme mangel på livserfaring og varig politisk engasjement, sier han.