I går var en glad og kampklar Heikki Holmås på Politisk kvarter. Holmås er nominert på førsteplass på Oslo SVs liste og er overbevist om at de rødgrønne kan vinne valget en gang til.

Holmås’ kampsak er den samme som vi har hørt om mange ganger før fra SV og Ap: Han vil kjempe for et samfunn med små forskjeller mellom folk, slik det stort sett er i Norge.

Norge har alltid vært et relativt egalitært og homogent samfunn. Gradvis har vi måttet venne oss til å håndtere et mer heterogent samfunn, men fortsatt er ønsket om små økonomiske forskjeller en del av det politiske fellesgods.

Høyresiden er litt mer spørrende enn venstresiden til hvor stor økonomisk likhet man kan kreve uten at det går utover mangfoldet og veksteevnen – og dermed også for muligheten til større likhet siden – mens venstresiden i litt større grad enn høyresiden rangerer økonomisk likhet som den høyeste verdi, og som kilden til alt godt. Men bortsett fra disse nyansene er oppfatningen i de politiske partiene nokså lik: Relativt små økonomiske forskjeller er et gode.

Slik vil likevel ikke venstresiden fremstille det. De vil gjerne etterlate inntrykk av at de selv er for små forskjeller (omtrent slik det er i dag) – mens det med borgerlig styre vil bli mye større forskjeller, fordi særlig Høyre og Fremskrittspartiet, men også Venstre, har en politikk for økte forskjeller. I den forbindelse bruker venstresiden nå to argumenter som går igjen, og som også Heikki Holmås brukte i Politisk kvarter.

Ett argument er utviklingen i den økonomiske ulikheten, slik den har artet seg i Norge frem til i dag. Ifølge Holmås økte den økonomiske ulikheten i Norge i perioden 1989 – 2005 – og “i mange av de årene styrte Høyre” – og spesielt i “de siste årene”, da Erna Solberg og Siv Jensen laget budsjett sammen, “skjøt forskjellene fart”. Nå, derimot, har utviklingen snudd, sier Holmås, fordi vi har hatt en rødgrønn regjering og Kristin Halvorsen som finansminister.

Og dette, mener Holmås, er det mulig å mobilisere velgere på.

Men har Holmås rett, og har han sagt alt som bør sies i sakens anledning?

Økonomisk ulikhet kan måles på mange måter, men det er grunn til å tro at Holmås legger OECDs studier til grunn, som baserer seg såkalte gini-koffesienter.

Holmås har i så fall rett i at ulikheten i de fleste land har økt i de siste ca. 20 år. Men økningen (i hvert fall forut for den aktuelle økonomiske krisen i Europa, som vi ennå ikke kjenner de fulle konsekvenser av), er ikke så dramatisk som mange tror. OECD sier selv at “the increase in inequality – though widespread and significant – has not been as spectacular as most people probably think”. Eller sagt på en annen måte: Økningen i ulikhet i OECD-området de siste ca. 20 år har vært like stor som forskjellen i ulikhet mellom Norge og Danmark. Norge og Danmark er som kjent to ganske like land, men ulikheten er litt større i Norge enn i Danmark.

Hovedgrunnen til at ulikheten har økt i de fleste OECD-land, er ikke at de fattigste har blitt fattigere, men at de rikeste har blitt rikere. Og en veldig viktig årsak til at de rikeste har blitt rikere i denne perioden, er kapitalskatten.

Men den økte ulikheten skyldes neppe at Høyre har sittet i regjering i “mange av årene” – for i de 16 årene Holmås var opptatt av, satt Høyre i regjering i kun fem.

Holmås har også rett i at ulikheten i Norge er redusert de senere år. Men igjen: Det skyldes neppe at vi har hatt rødgrønn regjering og Kristin Halvorsen som finansminister.

Den desidert viktigste årsaken til at ulikheten er redusert i Norge i denne perioden, er at vi har gjort noe med kapitalskatten, og det skjedde etter forslag fra Bondevik II-regjeringen med Per-Kristian Foss som finansminister. Da ble marginalskatten redusert og utbytteskatten økt, hvilket til sammen har bidratt til å redusere den økonomiske ulikheten siden.

Holmås’ andre argument dreide seg om skolen. Han mente at man absolutt kunne bruke meget “store ord” om forskjellen mellom Jens og Erna og begrunnet det med skolepolitikken i Sverige. Der har det, ifølge Holmås, skjedd en “gjennomgående privatisering av skoleverket”, som har ført til “dårligere skoleresultater og store klasseskiller i skolen” – noe som visstnok også skal få folk i Norge til å se forskjell på høyre og venstre i politikken.

Men er beskrivelsen av den svenske skolepolitikken riktig?

Ifølge det svenske Skolverket går i alt 16 prosent av elevene i grunnskolen og videregående skole i en friskole, mens 84 prosent går i den offentlige skolen. Helt “gjennomgående” er altså privatiseringen ikke.

Det er også vanskelig å se at det har oppstått “klasseskiller” som følge av de svenske friskolene. Fordelingen av innvandrere og innfødte mellom friskoler og offentlige skoler er temmelig lik. I grunnskolen er det 18 prosent innvandrere i de offentlige skolene og 20 prosent i friskolene. I videregående er tallene 17 prosent og 16 prosent.

Ser man på foreldrenes utdanningsnivå, har 65 prosent av foreldrene i frittstående grunnskoler høyere utdanning, mens 51 prosent av foreldrene i offentlige grunnskoler har høyere utdanning. I videregående er forskjellen jevnet ut – her er tallene 50 prosent og 49 prosent.

Økonomiske forskjeller er knapt relevant, siden det i Sverige er forbudt å ta noen former for betaling fra elevene som går i friskoler.

Det er heller ikke relevant å hevde at innslaget av friskoler i Sverige har ledet til dårligere skoleresultater. Ifølge en rapport fra IFAU (Institutet for arbetsmarknads- och utbildningspolitisk utvärdering) kan det, tvert om, “mycket väl vara så att de kommuner som har få eller inga friskolor alls är de kommuner som bidragit mest till denne (resultat)nedgång. I vilket fall som helst finner vi inget stöd för uppfatningen att ökningen av andelen friskolor og friskoleelever skulle förklara Sveriges relative nedgång i provresultaten från internationella tester”. Forskerne finner for øvrig også at “en ökning av andelen friskoleelever i en kommun leder till en ökning av det genomsnittlige utbildningsresultatet”.

Dette er for øvrig i tråd med funn Civita presentere i sommer, men det var før rapporten fra IFAU forelå.

I Norge har vi lite studier om effekten av friskoler, bl.a. fordi SV stoppet denne forskningen da de overtok Kunnskapsdepartementet. Uansett er det mye viktigere om skolepolitikken for øvrig virker, siden det er i den offentlige skolen de aller fleste elevene går. Dette var da også hovedfokus for den forrige borgerlige regjering, da den utviklet, foreslo, fikk vedtatt og startet innføringen av Kunnskapsløftet.

Kunnskapsløftet, og effekten av det skiftet i fokus som skjedde i skolepolitikken i perioden 2001 – 2005, er nå evaluert. Og uten å gå i detaljer, siden jeg har skrevet om dette før, kan jeg nøye meg med å sitere en skoleforsker her, nemlig PISA-forskeren Rolf Vegar Olsen, som sier at siden 2006 (da Kunnskapsløftet ble innført) har de svakeste elevene blitt så mye bedre i lesing, matte og naturfag at de resultatmessig har hoppet et klassetrinn opp, hvilket er en “formidabel vekst”, som ikke bare skyldes selve rerformen, men de endringene som kom i norsk skole fra 2003.

Sagt med andre ord: Friskolene i Sverige har ikke ledet til dårligere resultater eller større forskjeller mellom elevene. Kunnskapsløftet i Norge, og politikken som ble ført i perioden 2001 – 2005, har ført til bedre resultater og mindre forskjeller mellom elevene.

Alt oppsummert: Mange av de argumentene som brukes i debatten, er rene myter. Hverken journalister eller velgere bør ta dem for god fisk. Det må stikkes hull på argumenter som ikke holder vann, enten de kommer fra høyre eller venstre.

Men når det er sagt, kan i hvert fall utviklingsministeren glede seg over en ting, som man kan lese mer om her:

For selv om ulikheten innad i mange land har økt de senere år, har ulikheten mellom land blitt redusert. Det skyldes blant annet den formidable veksten som finner sted i mange utviklingsland og fremvoksende økonomier, og som nå gjør at mange hundre millioner mennesker har det bedre enn før.

Også det skyldes i stor grad noe borgerlige politikere er opptatt av – nemlig handel, investeringer og mer markedsøkonomi.

Det er alltid mye debatt om skolen i Norge. 

Det er dessuten mange som har direkte kontakt med skolen – enten fordi de er lærere, elever, foreldre eller besteforeldre.

Mange vet derfor mye, både om skolen og om skolepolitikk.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Likevel er det noe, som i høy grad påvirker muligheten til å skape en god skole, som de færreste vet så mye om.

Det gjelder lærernes arbeidstidsavtale.

Lærerne har, fra gammelt av, en meget kompleks og detaljert arbeidstidsavtale. Den er enklere i dag enn den var for relativt få år siden – men fortsatt vil den nok fremstå som nærmest surrealistisk for en arbeidstaker i privat sektor.

Jeg pretenderer ikke her å gi en detaljert beskrivelse av avtalen, men la meg forklare de viktigste prinsippene. Tallene er avrundet, for at det ikke skal bli altfor vanskelig å følge med:

Lærernes arbeidsår er litt i underkant av 1700 timer, mens et vanlig årsverk er litt i overkant av 1700 timer. Lærernes arbeidsår, målt i timer, er altså omtrent som alle andre arbeidsår.

Disse arbeidstimene skal imidlertid, fordi elevene har mye mer ferie enn arbeidstakere har, gjennomføres på færre uker enn det som er vanlig for oss andre.

Elevenes arbeidsår er bare 38 uker, mens et arbeidstakerår vanligvis er ca. 47 uker. Lærernes arbeidsår, målt i uker, er litt lenger enn elevenes år, nemlig ca. 39 uker. Det betyr at lærernes ukentlige arbeidstid må være lenger enn arbeidstiden for arbeidstakere flest. Mens vanlig arbeidstid er 37,5 timer pr uke, har lærerne en arbeidstid på ca. 43,5 timer pr uke.

Men – det er mer komplekst enn som så. For hva brukes arbeidstiden til?

Grovt sagt kan bruken av de ca. 1700 timene deles i fire:

1) En del går til undervisning, dvs. nærkontakt med elevene. Andelen som går til undervisning varierer mellom fag og trinn –  fra ca. 465 til ca. 740 klokketimer per år, dvs. fra ca. 27 prosent til ca. 43 prosent av den totale arbeidstiden.

2) Den andre delen går til andre arbeidsoppgaver som ledelsen, dvs. rektor, har bestemt at du skal gjøre – og denne delen utgjør til sammen ca. en uke eller ca. 45 timer i året (egentlig en uke og en dag). Denne uken skal brukes til kompetanseutvikling, planlegging osv. – slik ledelsen bestemmer – og det er denne uken som gjør at lærernes arbeidsår blir en uke lenger enn elevenes år.

3) Den tredje delen er, som de to foregårende delene, såkalt arbeidsplanfestet, og skal brukes til skoleutvikling, annen tid sammen med elevene, kollegialt samarbeid, individuelt arbeid, kompetanseutvikling, samarbeid med foresatte og andre. Hvor, hvordan og når dette arbeidet utføres varierer nok mye mellom skolene.

4) Den fjerde delen er “resten” av årsverket og omtales som “selvstendig” tid. Denne tiden kan brukes slik lærerne vil, og selvsagt også der de vil, – til f.eks. for- og etterarbeid, faglig ajourføring osv. Hvor mye som er igjen til denne delen, avhenger av hvilke fag og trinn lærerne underviser på, men rundelig sagt omfatter denne delen fra ca. 400 timer pr år til ca. 540 timer pr år.

Alle skjønner at en så komplisert arbeidstidsavtale skaper utfordringer – for ikke å si problemer.

En rektor, for eksempel, har ofte store problemer med å legge kabaler som både skal ivareta lærernes ulike arbeidstidsavtaler (avhengig av fag, trinn osv.) – og elevenes timeplaner. Han eller hun bruker derfor uforholdsmessig mye tid bare på å legge kabaler som “går opp”.

Fordi det er så komplekst er lærernes arbeidsgiver, dvs. kommunene, opptatt av å få til forenklinger og større styringsrett over arbeidstiden, slik det er på alle andre arbeidsplasser. Lærerne, derimot, vil gi minst mulig. Lærerne vil bl.a. ikke utvide arbeidsåret (altså ikke redusere ferien), de vil ikke avgi selvstendig tid til rektor (altså ikke gi arbeidsgiver mer styringsrett) , og de vil ikke ha vanlig arbeidstid som f.eks. en fast arbeidstid fra 08.00 – 15.30, som ville forutsette at de måtte være til stede på skolen. Det foregår riktig nok en del forsøk med avvikende arbeidstid, og særlig de yngre lærerne er ofte fornøyd med det – men slike forsøk er altså ikke normen i norsk skole.

Norge har, bl.a. sammen med Danmark, verdens høyeste lærertetthet. Det er, i grunnskolen, ca. 12 – 13 elever pr lærer og enda færre elever pr voksen i grunnskolen. I videregående skole er lærertettheten enda høyere. Og denne lærertettheten har vært stabil lenge – i hvert fall de siste ca. 10 -12 år.

Men selv om lærertettheten er høy, har mange foreldre og andre inntrykk av at den er mye lavere. Det er f.eks. fortsatt meget vanlig å tro at det er 28 – 30 elever pr lærer i norsk skole. Og hvorfor fremstår det slik?

En av grunnene er lærernes arbeidstidsavtale, som sterkt begrenser tiden de tilbringer sammen med elevene. Den andre grunnen er organiseringen av arbeidet på skolen, som gjør at skolene ofte velger å sette sammen større elevgrupper enn de må. Ofte “overser” også foreldre at det faktisk er to lærere i en klasse med 28 elever.

Men kompleksiteten er enda verre enn som så, og for å gi et eksempel: I virkelighetens verden kan en rektor måtte kalle på en ufaglært vikar hvis en av de faste lærerne er syk, fordi han ikke kan bruke en velutdannet lærer som allerede befinner seg på skolen. Årsaken kan være at denne lærereren allerede har “brukt opp” sin undervisningstid.

Er Norge verre enn andre land?

Ja og nei.

Nei, fordi det er vanlig med denne typen arbeidstidsavtaler i veldig mange land. Det er en tradisjon som går langt tilbake.

Ja, fordi lærerne i Norge ligger på OECD-bunnen når det gjelder undervisningsplikt (som på forhandlingsspråket heter “leseplikt”). Norske lærere bruker altså mindre tid på elevene sine enn lærere gjøre  i de fleste andre land.

Men: Nå skjer det noe uhyre interessant i Danmark – det “skolelandet” som antagelig ligner mest på Norge.

Der har lærernes arbeidsgiver, Kommunernes Landsforbund (KL) (tilsvarende vårt KS), for første gang satt hardt mot hardt: De vil bli kvitt lærernes arbeidstidsavtale.

Grunnen til at KL kan gjøre det, er at den, ifølge mediene, har sikret seg full oppbakning fra den rødgrønne regjeringen, som har lovet at den ikke vil svikte KL når forbundet velger å være steil i forhandlinger med lærerne. KL ønsker, stadig ifølge mediene, å erstatte en komplisert arbeidstidsavtale med “et stykke hvidt papir, hvorpå alene står, at lærernes arbejdstid er 37 timer”.

Det ville være en revolusjon om det lyktes.

Jeg tror det kan lykkes. Hvis en rødgrønn regjering – med en utdanningsminister fra sosialdemokratene (tidligere SF) – har bestemt seg for å stå imot press – og hvis opposisjonen ikke svikter, ja, så bør det være mulig. De danske lærerne har visstnok en ganske velfylt streikekasse, men de forholder seg formodentlig også til realitetene.

Og den borgerlige opposisjonen, som bør være minst like tøff som de rødgrønne, vil neppe svikte. Enhetslisten (Rødts søsterparti) vil sikkert gjøre det, men de danner intet flertall.

Ergo kan det ligge til rette for at Danmark, kanskje som det første land av de vi vanligvis sammenligner oss med, kan greie å kvitte seg med en foreldet arbeidstidsavtale – og få en mer rasjonell utnyttelse av de store ressursene som tross alt fins i skolen. Årsaken til at den danske regjeringen er villig til å stå bak en slik konflikt, er at den trenger ressursene: Den skal gjennomføre en større reform av dansk skole – av de samme grunner som vi i Norge gjennomførte Kunnskapsløftet.

Situasjonen minner om overføringen av forhandlingsansvaret fra staten til KS her hjemme. Det skjedde i 2003, da jeg selv var utdanningsminister. Dette var en reform som (de fleste i) alle politiske partier lenge hadde ønsket, men som ingen hadde hatt mot til å gjennomføre. Da vi gjorde det – som mindretallsregjering – var det bare mulig, fordi vi på forhånd hadde sikret oss (passiv) støtte i Stortinget.

Noen må gjøre det alle mener er riktig, men da må man stå sammen.

I opptakten til de forestående forhandlinger i Danmark demonstreres betydelig uenighet mellom lærerne og kommunene, bl.a. om hvor mye tid som går til undervisning. Koordineringen mellom regjeringen og KL er imdilertid sterkere enn noensinne før, så lærerforeningen har et problem.

Det blir spennende å følge utviklingen i Danmark. Uansett er det bra at problemstillingen løftes frem i lyset, for lærernes arbeidstidsavtale – og konsekvensene av den – har stort sett vært en dypt bevart hemmelighet.

Slik var det for øvrig også med politiets arbeidstidsavtale – inntil 22.julikommisjonen avslørte at politiet er minst på arbeid når det er mest kriminalitet.

Slik kan det ikke være.

Det må også fagforeningene forstå.

I en blogg forleden reagerte jeg på et oppslag i Dagsavisen dagen før, der avisen på forsiden skrev om Kontroll- og konstitusjonskomiteens høringer om 22.julikommisjonens rapport, som om det var en objektiv nyhet, at “Jens skal plages langt inn i valgåret”, og at “opposisjonen driver et dobbeltspill for å plage de rødgrønne så lenge som mulig.”

Oppslaget var, etter min mening, useriøst. Politikk er riktig nok spill, men i denne saken er det først og fremst dypt alvor, både for Regjeringen og opposisjonen.

Hege Ulstein skrev det samme som sto på forsiden, med en litt annen ordstilling, i en kommentar, der hun også omtalte VGs krav om at statsministeren burde ha gått av etter at 22.julikommisjonen la frem sin rapport, som “absurd”. Hun pekte bl.a. på at Stoltenberg i så fall, “etter parlamentarisk skikk” skal “peke på lederen av det største opposisjonspartiet” på Stortinget, altså Siv Jensen, og at oppdraget med å danne ny regjering dermed ville gått til Jensen – noe Ulstein mente ville bli “en merkelig oppvisning i politisk leikarring”.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I min blogg sa jeg meg uenig i at dette er eneste måte å følge parlamentarisk skikk og bruk på. Jeg pekte også på, slik også Kontroll- og konstitusjonskomiteens leder har gjort, at det ikke er noen automatikk i at ikke Jens Stoltenberg selv kunne komme tilbake i regjering.

Hege Ulstein har kommentert bloggen min etterpå. Der holder hun fast ved at den eneste muligheten statsministeren har, dersom han går av, er å peke på lederen for det nest største partiet, altså Siv Jensen, og at det er viktig at han gjør nettopp det.

Hun ser også ut til å blande sammen opposisjonen i Stortinget og meg når hun mener at det er feigt å mene at statsministeren burde gå av uten å fremme mistillit. La meg derfor bare minne om dette: Jeg skrev, den dagen 22.julikommisjonens rapport ble lagt frem, at det, etter min mening, hadde vært klokest om statsministeren trådte tilbake. Opposisjonen, derimot, har ikke sagt dette. Den gjennomfører for tiden en helt ordinær saksbehandling i Kontroll- og konstitusjonskomiteen, der utfallet foreløpig er åpent. Det kan ende med at det fremmes mistillitsforslag – eller ikke. Det gjenstår å se. Opposisjonen kan ikke kritiseres for at den ikke fremsetter mistillitsforslag i en komite – det skal eventuelt fremmes i stortingssalen etter en grundig behandling i de respektive stortingsgruppene.

I dag møttes Hege Ulstein og jeg, litt forsinket, i Dagsnytt 18 – og både Ulstein og jeg holdt fast på våre standpunkter, hvilket betyr at vi er uenig. 

Jeg avslutter derfor med denne kommentaren:

En statsminister (og dermed i praksis hans eller hennes regjering) kan selvsagt søke avskjed, selv om det ikke er fremmet og vedtatt et mistillitsforslag, stilt kabinettspørsmål eller avholdt et valg. Det har skjedd flere ganger – og av flere ulike grunner.

Dersom en statsminister søker avskjed, vil Kongen vanligvis be den avgående statsminister om råd for å finne ut hvem Kongen bør henvende seg til med sikte på å få dannet en ny regjering.

Men statsministeren behøver ikke automatisk henvise til lederen for det nest største partiet eller det største opposisjonspartiet, og Kongen skal heller ikke automatisk legge til grunn at det er denne som skal danne en ny regjering. Kongen må utøve et skjønn, og det han skal vurdere, er hvem som mest sannsynlig kan samle den største grupperingen, eller flest stortingsstemmer, bak seg.

Eller for å sitere Regjeringens egne nettsider: “Avtroppende statsminister vil normalt råde Kongen til å hevende seg til en av lederne i Stortinget – enten til parlamentarisk leder for største parti eller største opposisjonsparti. Han kan også råde Kongen til å henvende seg til samtlige parlamentariske ledere eller til Stortingets president. Kongen vil normalt følge statsministerens råd.”

Jeg holder derfor fast ved dette:

Statsminister Jens Stoltenberg imponerte alle ved sitt lederskap etter tragedien som inntraff 22.juli 2011.

Da 22.julikommisjonens rapport ble fremlagt, ble det klart at det var begått katastrofale feil under Regjeringens ledelse. Ingen har noen garantier for at disse feilene ikke ville blitt begått, dersom vi hadde hatt en annen statsminister eller en annen regjering. Men regjeringen Stoltenberg var på post.

Min vurdering er at landet ville vært tjent med at statsministeren (og dermed Regjeringen) trådte tilbake da 22.julikommisjonens rapport ble fremlagt. Jeg tror respekten for statsministeren og hans situasjon ville vært så stor i Stortinget at det ville vært mulig å skape en ny plattform som kunne inngitt større tillit etterpå, og som ville gitt begrepet ansvar et innhold som var til å forstå og leve med – også i tiden som kommer. Nøyaktig hvordan den nye regjeringen ville sett ut, er umulig å si – men det er altså ingen automatikk i at ikke Jens Stoltenberg selv kunne ha ledet den.

Ulsteins spekulasjoner om hva kommentariatet ville ha ment, dersom Stoltenberg hadde valgt en annen vei enn han gjorde, lar jeg ligge. Det er ikke taktikken som er mitt anliggende her – jeg tror alvoret uansett  overskygger det taktiske i denne saken.

Pr i dag er det ingen ledere som har gått av som følge av de feil som er avdekket av 22.julikommisjonen.

Når man tar i betraktning hvilke krav dette samfunnet ellers stiller til våre ledere, er akkurat det veldig vanskelig å forstå, forklare og forsvare.

Statsministeren har den siste tiden talt og skrevet mye om hvordan “den norske modellen” lykkes bedre enn USA når det gjelder sosial mobilitet, og at det derfor er lettere å realisere «den amerikanske drømmen» i Norge enn i USA.

Han forsøker samtidig, som mange andre på venstresiden, å etterlate inntrykk av at bare rødgrønn politikk kan skape større likhet, mens borgerlig politikk fører til større ulikhet.

Men slik er det ikke.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

I Norge er den økonomiske ulikheten redusert de senere år, og det skyldes først og fremst Bondevik II-regjeringens skattereform. Nå reduseres også forskjellene i skolen, fordi de svakeste elevene løfter seg. Det skyldes skolereformen Kunnskapsløftet, som også ble foreslått og vedtatt av den forrige borgerlige regjering.

Å bli født i Norge er som å vinne i lotto. Mulighetene står åpne.  Men Norge er ikke et perfekt land, som ikke kan bli bedre eller lære noe av andre. Likevel etterlater regjeringspartiene et slikt inntrykk når de med voldsom retorikk går til angrep på partier som ønsker en viss forandring: Fremskrittspartiet får kjeft for å ville investere mer i samferdsel utenom handlingsregelen. Høyre blir beskyldt for å ødelegge den norske modellen, fordi partiet vil fjerne formuesskatten. Venstre blir anklaget for å ville undergrave velferdsstaten, fordi partiet vil justere enkelte bestemmelser i arbeidsmiljøloven.

Og de rødgrønnes krav til status quo går langt: Da en borgerlig stortingsrepresentant forleden forsikret om at partiet hennes ikke hadde noen planer om å endre sykelønnsordningen, var det ikke nok for arbeidsministeren. Hun mente at man også måtte programfeste at man IKKE ville gjøre noe med sykelønnsordningen.

Hvor kommer denne reformvegringen fra?

Norge er et godt land å leve i, og slik kan det fortsatt være. Forutsetningen er at vi er villige til å omstille oss i møte med nye utfordringer.  Vi må greie en stadig hardere konkurranse internasjonalt. Vi må sørge for at vi har en effektiv offentlig sektor. Vi bør ha en velferdsstat som er fullfinansiert. Vi må tilpasse arbeids- og velferdsordningene til en mer mangfoldig befolkning. Vi må sørge for at vi er rustet til en tid uten store inntekter fra Nordsjøen.

I så måte er det interessant å se hvor statsministeren fikk inspirasjonen til sin tale fra. Ideen stammer nemlig fra en utgave av The Economist. Det statsministeren ikke sa, er at det ikke primært er Norge magasinet skryter av, men Sverige.

Overskriften på en artikkel om Sverige er “A bit more unequal  a lot more efficient”. Budskapet er at Sverige både var og er det landet i verden med størst økonomisk likhet, men at likheten er litt mindre enn den var før. Til gjengjeld er effektiviteten i økonomien i sterk bedring, noe som øker veksten og etter hvert gir grunnlag for større likhet, fordi flere kan komme i arbeid. The Economist kaller det en ?overhaling? av den svenske velferdsstaten: De offentlige tjenestene er opprettholdt, mens skattene og stønadene er litt redusert for å styrke arbeidslinjen. Påstanden om at Sveriges PISA-resultater synker på grunn av friskolesystemet, er ettertrykkelig tilbakevist av nylig publisert forskning.

Og Sverige er ikke alene. Også den danske regjering gjennomfører nå en «overhaling» av den danske velferdsstaten. Målet er å gjøre den danske modellen mer produktiv og bærekraftig i fremtiden.

Norge trenger ikke å kopiere Sverige eller Danmark. Men også Norge trenger å forberede seg på fremtiden. For selv om vi ikke har noen akutt krise i Norge, er det bekymringsfulle utviklingstrekk. Offentlig sektor vokser, mens konkurranseevnen svekkes og produktiviteten synker ? samtidig som velferdsstaten må forberede seg på å bære større byrder som følge av demografiske endringer. I en slik situasjon blir det avgjørende å styrke verdiskapingen – gjennom satsing på utdanning, forskning, infrastruktur og et skattesystem som kan fremme vekst, slik handlingsregelen forutsetter.

For å greie dette vil flere borgerlige partier trappe ned og fjerne formuesskatten.  De har, som et første steg, foreslått å redusere skattene med ca. fem milliarder kroner neste år. Dette fremstilles av rødgrønne politikere nærmest som en katastrofe.

En annen måte å se det på, er denne: Statsbudsjettet for 2013 er på ca. 1037 milliarder kroner, etter at det har vokst med formidable 411 milliarder siden 2005. Fem milliarder kroner i 2013 utgjør under 0,5 prosent av budsjettet. Dersom en slik skattelette har så dramatisk negative konsekvenser som de rødgrønne påstår, må det bety at de mener at de selv bruker alle pengene på statsbudsjettet helt optimalt, og at ingenting kan gjøres bedre.

Men er det noen som tror på det?

Både 22.julikommisjonens rapport, som demonstrerer en fundamental svikt i evnen til å gjennomføre beslutninger, og utallige andre rapporter fra for eksempel samferdsels- og sykehussektoren, viser at det er et forbedringspotensial i offentlig sektor. Derfor bør enhver alternativ anvendelse av så små midler som 0,5 prosent av budsjettet diskuteres med interesse. Lettelser i formuesskatten kan bidra til at det skapes flere arbeidsplasser, til økt effektivitet og større velstand.

På lignende måte kan det resonneres om norsk arbeidsliv. Når det avdekkes titusenvis av brudd på arbeidsmiljøloven, og tusener av arbeidsvillige mennesker står utenfor arbeidsmarkedet, samtidig som vi vil mangle arbeidskraft ? da er det rom for forbedring. I en slik situasjon er det merkelig at ikke de som styrer, er mer villige til å lytte til forslag til forbedring.

All skaperkraft sitter tross alt ikke i regjeringskvartalet eller i kontorene på Youngstorget.

(Innlegget står på trykk i Dagens Næringsliv i dag)

Alle vet at politikk ikke bare er ideer, prinsipper og saker. Politikk er også taktikk og “spill”.

Partier posisjonerer seg, bruker retoriske knep og kommer med utspill for å tiltrekke seg oppmerksomhet og velgere – og for å få gjennomslag for politikk.

Likevel er det en ting som tjener norske politikere til ære – og som også preger norsk politikk generelt: Når det er alvor setter våre politiske ledere landets interesser foran partiets interesser. De kan innta standpunkter de tror partiet kan tape på, fordi det er riktig – og de inngår “grå” kompromisser, selv om det hadde vært lettere å presentere seg for velgerne som ideologisk helt “rene”.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Akkurat nå er det alvor.

22.julikommisjonen har levert en rapport som alle mener er dramatisk.

Den fikk tilliten til myndighetene og politiet til å falle. Den har satt forvaltningspolitikken og politisk lederskap i fokus som aldri før. Den har fått forvaltningen til å føre en åpen og meget viktig diskusjon om hvordan staten bør styres. Det skjedde bl.a. på Difi’s store forvaltningskonferanse i forrige uke, der jeg selv hadde gleden av å delta. Og: Den har fått kommentatorer og politikere til å skrive side opp og side ned om alvoret i det som er avdekket: Beslutninger som er truffet, ble ikke fulgt opp. Beredskapen var for dårlig. Mennesker kunne vært reddet.

Rapporten følges nå opp på helt ordinær måte, bl.a. ved at det er gjennomført en høring i Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite. For oss som følger litt ekstra med, er det vi leser, ser og hører, rystende.

Innholdet i rapporten var rystende. Ingen, ei heller statsministeren, kunne tro at det kunne svikte så katastrofalt i norsk offentlig forvaltning.

Statsministerens pressekonferanse etter at han hadde mottatt rapporten, var rystende. Det var rystende å høre en statsminister som åpenbart selv var rystet, og som ikke greide å fylle begrepet ansvar med et meningsfylt innhold.

Innholdet i intervjuene som var gitt til kommisjonen, var rystende. Det var rystende å ta inn over seg hvor dårlig kommunikasjonen og tilliten mellom embetsverket og politisk ledelse nå er i Norge.

Og før dette har sunket skikkelig inn, må det konstateres at også deler av kontrollkomiteens høring har vært rystende – bl.a. fordi det samme embetsverket og den samme politiske ledelsen nå virker samsnakket og i stor grad glatter over de, får man tro, ærlige intervjuene de tidligere har gitt til 22.julikommisjonen. Det inngir ikke tillit.

I en slik situasjon var det veldig provoserende å lese bl.a. Dagsavisen i går. På forsiden står det at “Jens skal plages langt inn i valgåret”. Ifølge Dagsavisen tyder “den aggressive utspørringen av Jens Stoltenberg i Stortinget på at Høyre og Frp vil ta med seg 22.7.-oppgjøret inn i valgåret.” Opposisjonen driver, ifølge Dagsavisen, “et dobbeltspill for å plage de rødgrønne så lenge som mulig”, og det er, ifølge Dagsavisens kommentator Hege Ulstein, “feigt”.

Hege Ulsteins resonnementer er etter min mening meget svake. Det er, menneskelig sett, forståelig at man reagerer på at det fremsettes kritikk eller stilles “aggressive” spørsmål til en statsminister fra et parti som selv er rammet. Men videre prinsipielt er det ikke.

Ulstein gjør, etter min mening, minst to feil:

Hun greier, for det første, ikke å tenke “utenfor boksen”. Hun tror at statsministeren, dersom han hadde gått av, måtte fulgt skikken som følger av et normalt regjeringsskifte og peke på Siv Jensen som ny statsminister. Men slik ville det ikke nødvendigvis vært. I en unntakssituasjon kan også løsningen være et unntak. Statsministeren kunne gått av for å konsultere Stortinget. Han kunne fått fornyet tillit. Han kunne dannet en ny regjering med deltagelse av en representant eller to for opposisjonen. Han kunne, selv om det er lite sannsynlig, dannet en samlingsregjering over blokk-grensene. Eller – han kunne overlatt oppgaven til andre.

Poenget er: Det norske demokratiet er ikke så lite robust at det ikke ville greid å møte en slik situasjon. Dersom man virkelig tror at vi ikke ville greid det, avslører det liten tro på et av verdens sterkeste demokratier.

Ulsteins andre problem er at hun ikke ser ut til å ha tenkt over konsekvensene av det hun mener. For hva er de?

* Hva skal ansvar bety i fremtiden – i forvaltningen, i politikken og – helt generelt? Fins det noen grense for hva som kan skje under en ledelse uten at ledelsen må gå? Hvor går i så fall den grensen?

* Hva skal til, i fremtiden, for at opposisjonen skal kunne fremme mistillit mot en statsråd? Er det mulig å tenke seg hva det kan være – eller vil enhver statsråd i “hardt vær” nå kunne vise til at han eller hun tar ansvar ved å bli sittende, være åpen om hva som har gått galt og gjennomføre tiltak for å hindre at det skjer igjen?

* Og hva skal en fremtidig opposisjon tenke, hvis den – ved å ta politikken på alvor – bare blir ansett for å være “feig” og for opptatt av “spill”, f.eks. fordi det nærmer seg et valg? Er ikke det en oppfordring til å la alvorlige og kritikkverdige forhold fare? Og hvillken respekt og tillit vil det, i det lange løp, avtvinge fra oss som er velgere?

I går og i dag siterer Aftenposten foreldre til Utøya-ofrene. En av dem mener at statsministeren ikke bør tvinges til å gå av, men sier samtidig at han “ville støttet avgjørelsen, dersom han frivillig valgte å fratre”.  

Dette er det samme som jeg skrev på bloggen min den dagen kommisjonens rapport ble fremlagt. Det er, av mange grunner, vanskelig å kreve statsministerens avgang. Det virker, i lys av tragedien, både smålig og uverdig. Men nettopp derfor burde han trukket konklusjonen selv.

BBC-sjefen som nylig gikk av, hadde vært i stillingen i bare 54 dager. Likevel gikk han av, da det ble avdekket gamle skandaler, fordi han var på post.

Som han sa: I have decided that the honourable thing to do is to step down.

Flere kunne kanskje lært av det.

Jeg tror det ville stått seg når historien skal skrives.

Det er på sett og vis statsministerens manglende avgang som nå skaper problemer – både for Regjeringen selv og opposisjonen.

Regjeringen og statsministeren har problemer med å forklare oss hva det vil si å ha og ta ansvar på en måte som etterlater respekt.

Opposisjonen er tvunget til å ta saken på alvor, men den får heller ikke respekt, fordi kommentatorer som Ulstein tror at den driver med spill.

Det er unektelig en både trist og alvorlig situasjon.

Vi lever i et av verdens mest velfungerende samfunn.  Tilliten til staten er høy. Den norske sentralforvaltningen er, i motsetning til forvaltningen i mange andre land, kjent for å være både ukorrupt, transparent, effektiv og kompetent.

Men i det siste har det skjedd noe, som i verste fall kan rokke ved statens legitimitet:    

§  Vi har, gjennom 22.julikommisjonens rapport, fått avslørt en nesten total svikt i evnen til å gjennomføre beslutninger som er truffet.

§  Vi har, gjennom intervjuer som embetsmenn og statsråder har gitt til kommisjonen, fått demonstrert en omfattende mangel på adekvat kommunikasjon og tillit mellom politisk ledelse og embetsverket.

§  Vi har, gjennom Regjeringens håndtering av 22.julikommisjonens rapport, sett en ny standard for hva det vil si å ta ansvar, som er vanskelig å forstå og overskue konsekvensene av.

§  Vi har fått innblikk i en uklar rolledeling mellom politisk ledelse og embetsverk.

§  Vi har, bl.a. gjennom de mange sykehussakene, fått inntrykk av at mange oppgaver er i ferd med å vokse politikerne over hodet.

Dette har, nesten for første gang, satt et skikkelig søkelys på forvaltningspolitikken. Det er på tide. Forvaltningspolitikken er avgjørende for evnen til å gjennomføre de oppgavene staten er tildelt.

Så hva er problemet?

De fleste har fått med seg at det ikke er mangel på vedtak, planer eller penger som er problemet.

Derimot er det mange som nå mener at det er New Public Management (NMP), eller mål- og resultatstyring, som gjør at det svikter i offentlig sektor. 

Jeg tror forklaringen er mye mer kompleks, og at dét også er forklaringen, nemlig kompleksiteten i offentlig sektor, som bl.a. leder til ansvarspulverisering og svært langsomme beslutningsprosesser.

La meg illustrere:

Et departement er underlagt mål- og resultatstyring. Det kan i seg selv ikke være galt. Alternativet til målstyring er detaljstyring og regelstyring – kanskje uten at man vet hva målet med virksomheten er, hvordan man skal nå målet eller om man når det. Men også målstyring kan gjennomføres på dårlige måter, hvis man identifiserer lite adekvate mål, konflikterende mål eller for mange mål. Kunsten er derfor ikke å fjerne målstyringen, men å bedre den.

Men selv med gode mål kan det være vanskelig å nå dem. Det er nemlig ikke opplagt hva slags virkemidler som kan og bør brukes. Offentlig sektor mangler i stor grad de virkemidlene man bruker i et marked. I offentlig sektor brukes det både organisatoriske, juridiske, økonomiske og pedagogiske virkemidler, men ofte er disse også komplekse – for hva skal man stimulere? Kvantitet eller kvalitet? Og hvordan måler man kvalitet?

Offentlig sektor styres ikke bare ved hjelp av mål- og resultatkrav. Offentlig sektor skal være nøytral vis à vis borgerne og næringslivet og behandle alle likt. Dermed må offentlig sektor også være regelstyrt. Det innebærer at det er en rekke regelverk som må følges, bl.a. om bevilgninger, anbud, økonomistyring, offentlighet i forvaltningen osv – og mange mindre regler for god forvaltningsskikk: Alle henvendelser skal besvares innen en gitt frist, alle som henvender seg, skal få svar på den målform de henvender seg på, og alle ansettelser skal følge visse prosedyrer når det gjelder kjønn og innvandrere – for å nevne noe. Det er i det hele tatt veldig mye å passe på, hvis man skal unngå regelbrudd, klager og negative oppslag i mediene.

I tillegg må staten kontrolleres – for å unngå maktmisbruk, påse at regler blir fulgt, sikre at Stortingets vedtak blir fulgt opp og sikre at alle borgere blir behandlet likt. Derfor har vi en rekke tilsyn, flere ombud, Riksrevisjonen, sivilombudsmannen og Stortingets kontrollkomité. Alle stjeler veldig mye tid og oppmerksomhet og får mange medarbeidere i departementene til å bli mer opptatt av å gjøre ting riktig enn å gjøre de riktige tingene. Et departements fremste oppgave er å holde statsråden unna trøbbel; å unngå at statsråden stilles i forlegenhet. Det krever enormt mye ressurser – og det leder til en form for fryktkultur. Marerittet for en byråkrat er å være årsak til at statsråden gjør en feil og havner i trøbbel. Blant kontrollorganene kan vi derfor også trygt føye til mediene.

I offentlig sektor er man blitt veldig oppmerksom på at man må lære av egne feil og justere kursen underveis. Derfor må man også evaluere. Alle små og store reformer blir evaluert – ofte før de er skikkelig implementert.  Problemet i den offentlige debatten er at mediene ofte har en ubendig trang til å lete frem det lille som er negativt, fremfor et hovedbilde, som er positivt, hvilket ofte avsporer debatten om hva som kan forbedres.

Og mens alt dette pågår skal embetsverket hele tiden forholde seg til nye initiativ for å forsøke å forbedre forvaltningen, slik at målstyringen, regelstyringen, tilsynet og evalueringen kan fungere enda bedre.

Samtidig er mange andre opptatt av forhold som ikke nødvendigvis bidrar til forbedring: Opposisjonen leter etter feil, mens mediene leter etter skandaler. Det kan være både viktig og bra, men kravene fra opposisjonen og mediene er sjelden konsistente. De ønsker seg både et mindre regelstyrt og mer fleksibelt embetsverk – og et embetsverk som følger reglene bedre og blir grundigere kontrollert.

For embetsverket blir det derfor en stadig mer sentral oppgave å hjelpe politikerne med å ?te seg? i det offentlige rom; drive innsalg til mediene og formidle inntrykk av en statsråd med handlekraft. Det kortsiktige og politiske fortrenger dermed det faglige og langsiktige, og i verste fall blir departementet et rent PR-maskineri for statsråden.

Situasjonen blir ikke bedre av at staten vokser og blir stadig mer kompleks – og av en politisk ideologi som insisterer på at staten skal løse oppgavene alene. Dermed blir den uten korrektiv, uten avlastning, uten muligheter til å lære fra andre som kanskje har kompetanse, kreativitet og kapasitet til å være med å løse mange av samfunnsoppgavene på en bedre måte.

Mange av disse problemstillingene er gamle. Men skal vi tro undersøkelser som er gjort i departementene, er noe nytt: Gjennomføringskraften på viktige områder er blitt svakere. Forholdet mellom politikk og embetsverk er blitt for dårlig. Fagligheten og nøytraliteten i embetsverket er satt under press. Mediesamfunnet krever et tempo som går på bekostning av grundigheten. Det langsiktige taper for det kortsiktige. 

Dette må vi gjøre noe med for at ikke tilliten til staten skal forvitre.

Det er en krevende oppgave, og det er politikernes ansvar. For dette skjer under regjeringens ledelse og viser dermed også hvor viktig ledelse er.

Politikk er nemlig ikke et teater som oppføres av hensyn til kommentatorene. 

Det er ramme alvor.          

Det er interessant å se hvordan posisjonene i innvandringspolitikken er i bevegelse.

Lenge var det Fremskrittspartiet “mot” resten. FrP ville ha en strengere innvandrings- og integreringspolitikk – og ble nærmest demonisert av de øvrige partiene, mediene og forskerne.

Senere har de andre partiene nærmet seg FrP, og med Brochmann-utvalget opplevde vi nærmest en “game changer”: Fagbevegelsen, politikere og forskere begynte å advare mot at Norge skulle bli “verdens sosialkontor” og mot at innvandrerne “tok” jobbene våre og ble utsatt for sosial dumping. Retorikken som FrP lenge hadde vært alene om, er nå nærmest allemannseie.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

At fremleggelsen av Brochmann-utvalgets innstilling førte til en såpass sterk endring i debattklimaet, var igrunnen rart – for innholdet i innstillingen var hverken spesielt negativt eller overraskende.

Blant de som likevel har inntatt et mer restriktivt syn, særlig på arbeidsinnvandring, er NHO og Sosialistisk Venstreparti.

NHOs bidrag i debatten målbæres særlig av Baard Meidell Johannesen, som via den såkalte NHO-bloggen skriver mye om innvandring og driver frem debatter sammen med bl.a. det såkalte Facebookhøyre, som ofte forbindes med miljøet rundt Jon Hustad og Harde Fakta.

NHO fremstår dermed litt annerledes enn organisasjonen gjorde for noen år siden.

Det samme gjelder SV. Mens SV før tok mål av seg til å være Fremskrittspartiets fremste opponent – en “snill” forsvarer av en liberal innvandrings- og integreringspolitikk og den fremste fortaler for internasjonal solidaritet – er det nå, etter at Audun Lysbakken overtok, fagbevegelsens behov som står i fokus. SV fremstår nå som den mest venstreorienterte fagbevegelsens fremste forsvarer av et arbeidsmarked som skal bli mer utilgjengelig for innvandrere fra andre land.

Et eksempel på disse nye posisjonene så vi forleden.

Da deltok jeg på Virkes årskonferanse, bl.a. for å diskutere arbeidsinnvandring. Der tok jeg til orde for å liberalisere reglene for arbeidsinnvandring fra land utenfor EØS i retning av den ordningen som gjelder i Sverige, hvilket fikk både Meidell Johannesen og lederen i Sosialistisk Ungdom til nærmest å gå av skaftet.

Meidell Johannesen mente jeg drev med “tåkespinn”, mens SUs leder, Andreas Halse, “slaktet” forslaget og proklamerte at han vil ha en “mye strengere innvandringspolitikk” ved å melde Norge “ut av Schengen, ta arbeidslivsdelen ut av EØS og stramme opp reglene for vikarbruk”. Halse mente også at mitt forslag “vil gjøre Norge til Europas Qatar”, som “har en oljeøkonomi hvor de innfødte ikke gjør noe praktisk arbeid, mens 80 prosent av arbeidskraften er importert og gjør det manuelle arbeidet”. Og dette syns han ikke er så rart, for som han legger til : “Clemets våte drøm om åpne grenser er sikkert fint for henne og hennes vestkantvenner som vil ha billige gartnere og rørleggere, men de som sliter mest her i landet forsvinner ut av arbeidslivet.”

Andre er mer enig med meg: Venstres programkomite, for eksempel, foreslår å innføre en ordning som ligner den svenske ordningen, og komiteens leder, Guri Melby, begrunnet forslaget godt i en debatt med Frisch-senterets Knut Røed i Her og Nå sist fredag. Næringsorganisasjonen Virke har også forlengst foreslått å gjøre det samme som jeg foreslo på deres konferanse – og som Civita for øvrig, både skriftlig og muntlig, også har tatt opp før –  uten at det har ført til nevneverdig debatt. Høyre er inne på noe av det samme i sitt programforslag, og også FrP skriver i sitt programutkast at det må være mulig å hente arbeidskraft fra land utenfor EØS, gitt at de som kommer, arbeider på tidsavgrensede kontrakter.

Så hva er det NHO-bloggeren og Sosialistisk Ungdom er så sterke motstandere av? Jo, la meg forklare:

I dag er det fri arbeidsinnvandring innenfor EØS-området.

Fra land utenfor EØS (USA, Canada, Sør-Amerika, Afrika, Asia, Oseania) kommer det i prinsippet ingen arbeidsinnvandrere – bare flyktninger, asylsøkere, familiegjenforente og familieetablerere.

Det er imidlertid noen unntak fra dette prinsippet, hvorav det viktigste er en såkalt spesialistkvote på 5000 personer pr år, dvs. at inntil 5000 personer fra land utenfor EØS hvert år kan få innvilget oppholdstillatelse, dersom vedkommende har et konkret arbeidstilbud i Norge. Siden denne bestemmelsen ble innført i 2002, har imidlertid antall innvilgede søknader aldri nådd taket på 5000 personer. Felles for unntaksordningene er nemlig dette: De er lite brukt, bl.a. fordi ordningene er byråkratiske og derfor lite attraktive.

Problemet med  spesialistkvoten er i hvert fall todelt: Dels er det, prinsipielt sett, litt merkelig at man må operere med planøkonomiske «kvoter» fremfor å basere seg på mer markedsøkonomiske løsninger, der arbeidstakere og arbeidsgivere selv finner hverandre – slik de ellers gjør i arbeidsmarkedet. Men viktigere: Ordningen er, slik Virke også har påpekt, veldig byråkratisk. Myndighetene bruker av og til så lang tid på å behandle søknader at vedkommende arbeidstaker kanskje ikke rekker å komme til Norge mens bedriften fortsatt har et behov. Opera Software er blant de bedriftene i Norge som i mange år har slitt med sendrektige prosedyrer for å få oppholdstillatelse til mange i sin meget globale arbeidsstokk.

Den borgerlige regjeringen i Sverige har, bl.a. på denne bakgrunn, forenklet sitt regime: Mennesker, som har fått et arbeid i Sverige, får oppholdstillatelse på en ubyråkratisk måte – uten å måtte avvente en søknadsbehandling. Systemet er altså etterspørselsstyrt – arbeidsgivere kan etterspørre den arbeidskraften de trenger. Men det er strenge kriterier:  Stillingen må ha vært offentlig utlyst. Vedkommende må få tarifflønn. Han eller hun må tjene minst 13.000 SEK pr måned før skatt. Og oppholdstillatelsen er tidsbegrenset. Og: Vedkommende må eventuelt få fornyet sin oppholdstillatelse og arbeide i Sverige i minst fire år før det kan komme på tale å søke om permanent oppholdstillatelse.

Dersom Norge innførte en slik regel, kunne vi naturligvis, hvis vi ville, stille enda strengere krav.

Den svenske regelen ble innført i desember 2008.

Har den ført til en eksplosjon i arbeidsinnvandringen til Sverige?

Det er for tidlig å konkludere endelig. Ordningen har bare virket noen år, og den har primært virket i vanskelige økonomiske tider.  Slik statistikken fra det svenske Migrationsverket ser ut nå, er det imidlertid lite som tyder på at ordningen har gitt Sverige store problemer – kanskje snarere tvert imot. Og hadde den gjort det, ville antagelig svenske myndigheter endret ordningen.

Alt oppsummert: En liberalisering slik det her er snakk om, er nærmest en forenkling.  Å kalle det “fri arbeidsinnvandring”, slik E24 har gjort i et (nokså dårlig) intervju med meg, er likevel å strekke det langt. Ingen kan komme til Sverige uten at de allerede har en jobb, og kriteriene for å få et tidsbegrenset opphold er strenge.

Visjon og virkelighet het en bok jeg i sin tid hadde på skolen.

Fri migrasjon er fortsatt bare en visjon. Men det er en god visjon, fordi den høyst sannsynlig er økonomisk fornuftig, og- fremfor alt – moralsk riktig.

I virkelighetens verden må det kunne gå an å diskutere forsiktige justeringer i den innvandringspolitikken vi fører, uten at det skal føre til ramaskrik.

Norske bedrifter og offentlig sektor trenger å rekruttere kvalifisert arbeidskraft, også fra land utenfor EØS-området. Alle er enige om det.

Da bør vi også kunne diskutere måter å gjennomføre rekrutteringen på som er minst mulig byråkratisk.





I Aftenposten i dag er det en stort oppslått artikkel om KrF. Det viser seg at både Kjell Magne Bondevik, Valgerd Svarstad Haugland og Einar Steensnæs har advart Knut Arild Hareide mot at KrF går i regjering med Høyre og sikkert også FrP. Resonnementet er at det vil gå utover partiet, fordi KrF er et lite parti, mens Høyre er stort og dermed vil overkjøre lille KrF. Dette mener de, fordi de har erfaring fra Bondevik II-regjeringen som satt fra 2001 til 2005.

Dette er ingen nyhet for oss som er litt mer enn vanlig interessert i politikk. “Alle” har skjønt, slik jeg også har skrevet om på bloggen min før, at de avgåtte lederne i KrF har vært skeptiske til regjeringssamarbeid med Høyre (og selvsagt særlig FrP), og at de har fortalt dette til Knut Arild Hareide – ikke bare på tomannshånd, men også offentlig. Slik sett er Hareide nå i en vanskeligere situasjon enn de tre andre partilederne på borgerlig side.

Nyheten i Aftenposten var altså ingen bombe. Likevel var det – sett med KrFs øyne – godt at den ble sluppet nå og ikke rett før valget. Da kunne man risikert at de gamle partilederne avsporet hele valgkampen for KrF og Hareide – og kanskje også for flere.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Aftenposten beskriver selv i dag hva som får de tre KrF’erne til å advare mot et regjeringssamarbeid med Høyre. De følte – i perioden 2001 til 2005 – at KrFs profil ble visket ut, at de måtte svelge i seg for store skattelettelser, at de ikke fikk ros for det som gikk bra, og at partiorganisasjonen derfor surnet.

De får svar, både fra Hareide og Aftenpostens kommentator, som minner dem om at det er andre tider, at partiene og utfordringene har forandret seg, og at det er strategisk merkelig at de vil lukke dører allerede 10 måneder før valget.

Jeg er enig i analysen, men syns det mangler ett aspekt.

Jeg satt i Bondevik II-regjeringen, og sett fra innsiden var det ofte gåtefullt å se hvordan KrF kom i problemer og slet med motivasjonen. Innad møtte de nemlig ikke et Høyre som var spesielt “gjennombruddshissig”, slik Stanghelle skriver, eller som forsøkte å overkjøre KrF. Høyres statsråder var ikke underlagt noen streng partidisiplin; vi opptrådte sjelden eller aldri samlet fordi vi hadde fått beskjed om det; vi fikk snarere mange beskjeder om å ta ekstra hensyn til småpartiene og kanskje særlig KrF. Vi syntes derfor ofte at vi strakk oss svært langt, særlig målt mot oppslutningen til partiene – og det gjaldt både i regjering og i Stortinget, siden vi var en mindretallsregjering. Jeg kan forstå at skattelettelsene – i en periode med mye trangere økonomi enn det har vært under den rødgrønne regjeringen – symbolsk sett var vanskelig for et parti som KrF, som nok er mer begeistret for å øke de offentlige utgiftene enn Høyre er  – men det er verdt å minne om at dette var lettelser som var avtalt i forhandlinger før regjeringen ble dannet, som for en stor del ble støttet av Arbeiderpartiet, og som hadde en god virkning på norsk økonomi. Uansett og alt oppsummert: De minste partiene hadde klart en overproporsjonal innflytelse i Bondevik II-regjeringen, dvs. at det nettopp ikke først og fremst var kjøttvekta som gjaldt.

Likevel: Uansett hvor mye Høyre ga og ga etter innad, forble det vanskelig for KrF utad. Hva kan det skyldes?

Jeg tror, som sagt, det er ett aspekt som er undervurdert, og det er personene og hvordan de ser på sin oppgave som politiske ledere. I politikken er det, som ellers, ikke bare et spørsmål om hvordan man har det, men også om hvordan man tar det. Om evnen og viljen til å “selge” noe offensivt og ikke defensivt – og om viljen til å skryte fremfor å syte.

Etter min mening har KrF altfor ofte og helt selvvalgt inntatt offerrollen fremfor å innta en offensiv rolle. Og her tror jeg, med all respekt for de gamle partilederne, at Knut Arild Hareide har en fordel. Så langt har han inntatt en langt mer positiv og offensiv – ofte også humoristisk og lett selvironisk – rolle enn det vi har vært vant med fra KrF tidligere. Han minner faktisk i så måte litt om sitt forbilde – Jon Lilletun – som også hadde en egen evne til å se det positive i situasjonen, selv om den kunne være vanskelig.

Av de mange forklaringene på KrFs problemer under Bondevik II-regjeringen, er derfor denne, etter min mening, undervurdert: KrF valgte selv, i altfor stor grad, å fremstille seg selv som et offer.

Knut Arild Hareide har ikke anlegg for det, og det tror jeg er en stor fordel, både for han, KrF og for det borgerlige samarbeidet.

Forleden skrev jeg en blogg om kvinner og matematikk.

I dag har jeg fått svar av Dagbladet i en leder med tittelen “Mor Nille tar matte” – som jeg imidlertid ikke finner på nett.

Dagbladet har mange kvaliteter. Lederartiklene er ikke en av dem. De er ofte preget av lavt presisjonsnivå og liten indre sammenheng. Det gjelder ikke alltid – John Olav Egeland (tipper jeg) skriver ofte svært godt om personvern – men litt for ofte er lederartiklene i Dagbladet bare ugjennomtenkt synsing.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

I dagens lederartikkel er det også mye å gripe fatt i, og la meg kommentere noe:

Dagbladet skriver at det er en “påstand” at “lærerne i grunnskolen er (…) for dårlige i matte til å lære bort faget”.

Nei, det er ikke en påstand – det er et faktum: 1) Norge har i mange år hatt en lærerutdanning uten obligatorisk matematikk. Vi har derfor lenge hatt matematikklærere i norsk skole som i verste fall selv avsluttet matematikkopplæringen etter første år i videregående. 2) Det er fortsatt mange matematikklærere i norsk skole som mangler fordypning i matematikk. 3) Det er godt dokumentert at elever som undervises av lærere med fordypning i matematikk, får bedre resultater i matematikk enn elever som undervises av lærere med mindre kompetanse.

Dagbladet gjengir meg ved å skrive at “jenter angivelig er mindre motivert for matte enn gutter”.

Nei, det er ikke “angivelig”  -. det er et faktum. Det er, ifølge bl.a. SSB. betydelige kjønnsforskjeller i motivasjonen for realfag og matematikk.

Dagbladet skriver, for å begrunne sitt syn, at det er “lite som tyder på at guttas hegemoni innen noe fagfelt vil vare, eller at jenter er dårligere i matte”.

Jeg er enig i at “hegemoniet” på ulike fagfelt ikke nødvendigvis vedvarer – lege- og advokatyrket er i ferd med å bli “jenteyrker” – men:  Dagbladet gjengir mine synspunkter feil når avisen later som jeg mener at jenter er “dårligere i matte” enn gutta er. Tvert om: Jentene er, i hvert fall målt ved karakterer (som ikke nødvendigvis er et godt mål), bedre enn guttene i alle fag unntatt gymnastikk. Derfor skriver jeg heller ikke i bloggen min at jenter er dårligere i matte – men at de er mindre motivert.

Når Dagbladet skriver om “hegemoni” er det for øvrig uklart hva slags hegemoni det er snakk om: Er det f.eks. interessen for fag eller yrker?

“Du må ikke være Einstein for å undervise i matte i grunnskolen”, skriver Dagbladet.

Nei, du må ikke være Einstein, men du må være ganske god. Norge har i mange år deltatt i den såkalte Timss-undersøkelsen, som dreier seg om realfag, herunder matematikk. Resultatene er, som vi vet, ikke så bra – og forklaringen er bl.a. manglende lærerkompetanse.

Dagbladet skriver at jeg er “kvoteringsmotstander”. Det er feil. Jeg er veldig skeptisk til radikal kvotering og mener at det må foreligge svært gode grunner for å ta i bruk et slikt tiltak. Men jeg er ikke imot moderat kvotering – det praktiserer jeg selv. Men: Jeg er, slik jeg skrev i bloggen min, mot kvoteringsloven for ASA-selskapene. Men det er av mange andre gode grunner enn de Dagbladet ser ut til å overskue – herunder det betenkelige i at staten lovfester en kvoteringsordning i private selskaper.

Dagbladet antar at jeg ønsker å “kvotere inn mannlige mattelærere” og forklarer meg at det ikke er nødvendig, siden ingenting tyder på at mannlige mattelærere stenges ute.

Men Dagbladet antar feil. Jeg er ikke så dum at jeg tror at det er en kvoteringsordning for menn som mangler. Det som mangler, er en helt annerledes og mer krevende jobb enn å vedta enkle kvoteringsregler. Ingenting er enklere enn å vedta en regel, en lov, peke på synderen og lene seg tilbake. Det som er hardt arbeid, er å lede en virksomhet hvor det må gjøres reelle og grunnleggende forandringer som gir bedre resultater, f.eks. når det gjelder kjønnsbalanse. Og det er nettopp dette som er min kritikk: Politikere (og Dagbladets lederskribent) velger bort det harde arbeidet – til fordel for enkle symboltiltak. En lov som påbyr kvotering til styrene i ASA-selskapene er en “quick fix” for politikere. Å endre den enormt skjeve kjønnsfordelingen i offentlig sektor er et svært krevende og langsiktig arbeid, som neppe kommer til å få mye ros av noen.

Dagbladet skriver at jeg “rakker ned” på lærerne.

Nei, Dagbladet, jeg har ikke rakket ned på noen. Jeg har skrevet så presist jeg kan og, etter min mening, respektfullt om et problem i norsk skole. Jeg syns nemlig det er et problem når andelen kvinner i barneskolen nærmer seg 100 prosent, samtidig som vi vet at kjønnsbalansen fremover neppe blir bedre, men sannsynligvis enda dårligere, bl.a. i vidergående skole.

Til slutt dette: Det må da også, selv for Dagbladet, være et tankekors at det er så akseptabelt og alminnelig å skrive nedsettende, ironisk og sarkastisk om miljøer der menn dominerer (som f.eks. i styrene i næringslivet) – mens det er “nedrakking” hvis man, uten ironi eller nedsettende kommentarer, påpeker faktum om miljøer der kvinner dominerer?

Og: Er det ikke rart at mannsdominerte miljøer, ifølge mange, går glipp av svært viktig kompetanse og erfaring – mens kvinnedominerte miljøer ikke mangler noen ting?

“Hvordan kan velferdsstaten gjøres bærekraftig i en ny økonomisk virkelighet”, spurte helseminister Jonas Gahr Støre i DN forleden – hvoretter han la til at såvidt han hadde sett og hørt, hadde “ingen toneangivende politisk retning (i Europa) lagt frem det komplette svar på den utfordringen”.

Støre kan nok ha rett i at det ikke foreligger noe komplett svar på de utfordringer velferdsstaten står overfor. Det finnes sjelden – heldigvis! – komplette svar på store samfunnsutfordringer som strekker seg tiår frem i tid.

Men fremfor å lete etter det komplette svaret, kunne man kanskje starte med å drøfte noen mulige svar på de utfordringer velferdsstaten nå står overfor – og som bl.a. knytter seg til demografi, arbeidslinjen, innvandring, den globale kunnskapskonkurransen og velferdsstatens legitimitet. Selv Civita, som en liten representant for en toneangivende politisk retning, har lagt frem flere utredninger som belyser disse utfordringene og i tillegg i en rekke konkrete forslag til hva vi kan gjøre. Dette har jeg skrevet om før og utdyper det derfor ikke mer her nå.

Enda mer politisk “toneangivende” enn en tankesmie er, bør de politiske partiene være. Et interessant spørsmål er derfor hvilke tiltak og reformer vi kan vente at de politiske partiene programfester når de til våren skal vedta sine programmer for perioden 2013 – 2017?

I alle partier, unntatt ett, har programkomiteene nå lagt frem sine forslag til partiprogrammer – og disse drøftes nå i de respektive partiene.  I Arbeiderpartiet skjer det samme i januar.

Hva er så inntrykket så langt?

Mitt inntrykk er, alt oppsummert, at det antagelig er en større fare for at partiene programfester for små og puslete tiltak enn at de programfester for mye eller for omfattende reformer. Fremfor å virke djerve virker partiene litt redde. De virker redde for å støte særinteresser eller velgerne og/eller pådra seg en vanskelig debatt i valgkampen. Det er f.eks. ingen partier på Stortinget som vil gjøre noe med sykelønnsordningen.

Hvor langt partiene nå går i ikke å ville gi et “svar på den utfordringen” Støre viser til, fikk vi en illustrasjon på i Politisk kvarter i går. Der deltok bl.a. Sylvi Graham, som ga uttrykk for at Høyre ikke hadde noen planer om å endre sykelønnsordningen. Men det var ikke nok for Anniken Huitfeldt. Hun mente nemlig at Høyre likevel var en slags trussel mot velferdsstaten, siden man ikke har foreslått å programfeste at man absolutt ikke skal gjøre noe med sykelønnsordningen.

Så langt har det altså gått.

Politikerne debatterer ikke mulige løsninger på hva som skal til for å gjøre velferdsstaten “bærekraftig i en ny økonomisk virkelighet”. 

Det de debatterer, er hvem som er flinkest til å garantere at man ikke skal gjøre noe.