Kristin Clemets blogg Her skriver jeg om ideer, verdier og politikk.

Det har igjen oppstått debatt om sidemålets plass i norsk skole. Men hva er det man diskuterer?

Alle er enige om at nynorsk og bokmål er to likestilte målformer i Norge.  Alle er også enige om at elevene selv skal kunne velge om de vil ha nynorsk eller bokmål som hovedmål, og alle er enige om at de også skal ha opplæring i sidemål.

Det diskusjonen dreier seg om, er innholdet i sidemålsopplæringen: Skal skriftlig sidemålsopplæring være obligatorisk, skal det være egne eksamener, og skal det gis egne karakterer i sidemål?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Sidemålet, som oftest nynorsk, er ikke et fag, det er en del av norskfaget.  Bokmål og nynorsk er like viktig, men etter min oppfatning er ikke hovedmål og sidemål like viktig. Det er viktigere at elevene tilegner seg tilstrekkelige ferdigheter i sitt hovedmål enn i sitt sidemål. Derfor tror jeg det aller beste man kan gjøre for nynorsken, er å sørge for at de som har det som hovedmål, virkelig bruker det og er glad i det, slik at det  også i fremtiden vil skrives gode tekster og god litteratur på nynorsk.

Mange snakker om nynorsk som om det er et fremmedspråk. Lett retorisk sies det derfor at de som er for at elevene lærer seg flere fremmedspråk, og skjønner at det krever hardt arbeid, også må skjønne at det samme gjelder nynorsken. Senest på NRKs Aktuelt i kveld sammenlignet Edvard Hoem arbeidet med “sterke verb” i nynorsk og i fremmedspråk.

Men denne sammeligningen holder ikke. Nynorsk er ikke et fremmedspråk, det er en variant av det norske språket. Det er riktig nok et språk som er forskjellig fra bokmål, men det er samtidig så likt at det er vanskelig å lære hva som er forskjellig.  Men det vesentlige er dette: En bokmåls- og en nynorskbruker forstår hverandre utmerket – uten å endre sitt eget språk. De kan kommunisere uten å ta i bruk den annens språk og ved å bruke sitt eget.  Slik er det ikke med fremmedspråkene. En franskmann og en nordmann kan ikke kommunisere med hverandre medmindre den ene snakker den annens språk – eller de snakker et tredje språk som begge forstår. Skal elevene utvide sin horisont, burde de derfor lest ett fremmedspråk til fremfor å lære seg mer skriftlig sidemål.

Det er ytterligere problemer med sidemålet – i praksis nynorsk. Vi lever i dag i et helt annet samfunn enn for bare noen få tiår siden. Vi er blitt et flerkulturelt samfunn og har fått mange innvandrere til Norge. Alle er enige om at språk er svært viktig for integreringen. Norsk er vanskelig, og de fleste forstår derfor at det er i overkant “kravstort” å be innvandrere lære to varianter av det samme språket når det ikke er nødvendig for å kunne kommunisere, utdanne seg og arbeide. Derfor slipper mange innvandrere unna sidemålet – i praksis som regel nynorsk. Formelt sett stenger det dem ute fra stillinger i forvaltningen, der det er krav om å beherske begge målformer. Men siden forvaltningen også har fått beskjed om å rekruttere innvandrere, fører dette til “juks”: Man ser gjennom fingrene med kravene til å beherske begge målformer, og det gjør ingenting: Svært mange av de innfødte arbeidstakerne har også glemt sine sidemålskunnskaper.

For å oppsummere:

Det er fagtrengsel i norsk skole, og særlig norskfaget er overbelastet. Det må altså prioriteres.

En stor andel elever tilegner seg ikke tilstrekkelige grunnleggende lese- og skriveferdigheter i sitt hovedmål i løpet av ti års obligatorisk skolegang.  Lese- og skriveferdighetene er svakest blant dem som har nynorsk som hovedmål.

Dagens sidemålsopplæring er problematisk, spesielt for elever som har nynorsk som sidemål. De oppnår svakere resultater enn i hovedmålet, og mange elever har svært negative holdninger til nynorsk.

Det aller viktigst er at alle elever lærer seg å lese og skrive godt norsk, dvs. at det er viktigst å styrke hovedmålet.

Aftenposten kan i dag fortelle at både FrP, Høyre og KrF skal “slipe vekk” de skarpe kantene i arbeidslivspolitikken. Bare Venstre står fast på de standpunktene partiet har hatt før, noe Aftenposten omtaler som å ligge “til høyre for Høyre”.

Hva partiene rent konkret vil bestemme seg for, er fortsatt uklart. Det pågår et arbeid i forbindelse med arbeidslivsmeldingen Regjeringen har fremlagt. Det var en melding blottet for forslag, så det er lite å ta stilling til. De borgerlige partiene må eventuelt selv utforme sin egen politikk.

Civita har nylig vist at Norge står overfor store utfordringer på velferdsområdet. Eldrebølgen skal finansieres. Det er et stort behov for arbeidskraft, bl.a. i helse- og omsorgssektoren.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Spørsmålet politikerne må tenke over, er hvor vi skal få denne arbeidskraften fra. Det finnes flere muligheter, og selv er jeg positiv til alle:

* Vi kan øke arbeidsinnvandringen kraftig.

* Vi kan mobilisere flere av dem som i dag står utenfor arbeidsmarkedet og er trygdemottakere.

* Vi kan sørge for at vi organiserer og tilrettelegger arbeidslivet på en måte som gjør at vi får mest mulig ut av den arbeidskraften vi har.

* Vi kan “tvinge” studentene til å bli raskere ferdig med skolegang og studier, slik at vi kan nyte godt av dem i arbeidsmarkedet.

Problemet med disse tiltakene er at for mange partier er uvillige til å ta i bruk de nødvendige virkemidlene for å få dette til.

Ingen har planer om en kraftig økning i arbeidsinnvandringen, men vi kan jo, egoistisk sett, håpe at det kommer flere fra land i Europa som nå har høy arbeidsledighet.

Ingen har planer om å gjøre noe med sykelønnsordningen. Det skal flikkes litt på ordninger som gjør det ulønnsomt for uføretrygdede å jobbe litt, men det vil neppe bidra til veldig stor tilførsel av arbeidskraft.

Bare Venstre ser ut til å ha planer om å lette adgangen til midlertidig arbeid, som kan føre til at flere – f.eks. innvandrere og funksjonshemmede – får innpass på arbeidsmarkedet og kan bidra med verdifull arbeidskraft.

Og når det gjelder arbeidstidsreglene, tyder Aftenpostens oppslag på at de borgerlige partiene vil nøye seg med å tilbakeføre retten til å godkjenne avvikende arbeidstidsavtaler til Arbeidstilsynet.

Men hvorfor ikke la partene i arbeidslivet selv avgjøre avvikende arbeidstidsordninger lokalt? Hvorfor må det godkjennes på høyere hold – hvis avtalen ligger innenfor lovens grenser og begge parter er enig?

Arbeidstidsbestemmelsene i Arbeidsmiljøloven er helt i utakt med det virkelige arbeidslivet. Det viser bl.a. en rapport fra Civita, som vi nylig har lansert. Der skisserer vi også en alternativ modell til den de borgerlige partiene nå vurderer.

Det er to grunner til at det er behov for reformer i arbeidslivet, dvs. i Arbeidsmiljøloven og i en del avtaler som sentrale fagforbund har forhandlet frem:

Folk trenger og ønsker større fleksibilitet i arbeidslivet, bl.a. av hensyn til ønsker og behov i familieliv og fritid.

Norge trenger mer arbeidskraft, og da må vi mobilisere alle som kan og vil – og utnytte den arbeidskraften vi har, på en mest mulig effektiv måte.

I dag fremlegges Europautredningen. Den vil vise det de fleste av oss visste fra før:

* Omfanget av norsk EU-tilpasning er meget stort. Siden 1992 har Norge overtatt over 6000 nye EU-rettsakter gjennom EØS.

* Norsk tilknytning til EU skjer ikke bare gjennom EØS-avtalen. Norge har i tillegg inngått en rekke andre avtaler på mange ulike politikkområder- til sammen 74 avtaler.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

* Norge er mer knyttet til EU enn enkelte medlemsland er.

* Norge er ikke representert i de organer som treffer beslutninger i EU, dvs. at vi er uten stemmerett når nye regler utformes.

* Norges tilknytning preges av et demokratisk underskudd, siden vi i praksis hverken kan stille EU-politikerne eller EU-organene til ansvar eller unnlate å implementere EUs regelverk.

* Det er svært vanskelig for Norge å gjøre seg gjeldende i EU. Vi blir prioritert etter de 27 medlemslandene. Mitt tips er likevel at vi ikke utnytter det handlingsrommet vi faktisk har, godt nok. Sett fra Brussel, er Norge praktisk talt usynlig.

* Fra før vet vi at EU er ekstremt viktig for Norge, Europa og verden. Det fremgikk med all mulig tydelighet av den stortingsmeldingen om utenrikspolitikken som Regjeringen fremla for en stund siden.

Regjeringen skal nå legge frem en ny stortingsmelding og foreslå tiltak som kan bøte på de problemer EØS-utredningen avdekker. VI kan antagelig slå fast at løsningen hverken blir EU-medlemsskap eller en avvikling av EØS-avtalen. Sannsynligheten for at vi også i overskuelig fremtid vil bevare den tilknytningsformen vi har i dag, er derfor meget stor.

Det Norge bør gjøre, er å skaffe seg en Europaminister.

En egen Europaminister i UD, slik at dette departementet eventuelt får tre statsråder, vil bidra til å styrke arbeidet vis à vis EU. Det vil gjøre det lettere for Norge å ivareta sine interesser og forhåpentligvis også styrke informasjonen og debatten om Europasaker her hjemme. Det vil ikke frita de øvrige statsrådene for ansvar for å ivareta samarbeidet og relasjonene på deres respektive områder, men det vil styrke samordningsfunksjonen og gi oss et mer tilstedeværende og tydelig ansikt i EU.

Jeg har tidligere forsvart Regjeringens beslutning om å etablere en funksjon som samordningsminister, fordi statusen som minister gjør det lettere å fylle samordningsoppgavene med tyngde enn det er for en som “bare” er statssekretær. Også det nordiske samarbeidet samordnes via en minister – for tiden Rigmor Aaserud – som er nordisk samarbeidsminister.

Jonas Gahr Støre er flink, men selv Støre har bare 24 timer i døgnet, og han har ansvaret for et stort felt. Når EU er så ekstremt viktig for Norge som Regjeringen sier, vår tilknytning er så omfattende som EØS-utredningen viser, og vår innflytelse er så liten og vanskelig å gjøre gjeldende – ja, da fortjener feltet full oppmerksomhet fra en egen statsråd.

Også enkelte medlemsland, bl.a. våre nærmeste naboer, har en egen Europaminister.

Når de trenger det, trenger vi det!

I morges våknet vi til nyheten om at kvinner blir sjikanert, truet og sex-trakassert når de engasjerer seg i offentlig debatt. På nrk.no ligger det akkurat nå ute en sak med bilde av Stortinget under overskriften “Tør du å velge inn datteren din her?”. Ifølge NRK må en kvinnelig politiker “regne med” grov seksuell sjikane, og det gjelder ikke bare politikere. Også kvinnelige forskere og næringslivsledere blir truet og sjikanert, og flere har visstnok trukket seg fra den offentlige debatten fordi de ikke orker å motta slike tilbakemeldinger. Ifølge NRK er sjikane “hverdagskost” –  og kvinnelige samfunnsdebattanter opplever “ofte” seksuell trakassering.

De kvinnene som uttaler seg, er Inga Marte Thorkildsen (SV), Mette Hanekamhaug (FrP) og Heidi Nordby Lunde (H). Sistnevnte mener at det er et demokratisk problem, og likestillingsombudet er enig: Hun sier at det er “helt uakseptabelt at kvinner som trer inn på den offentlige arena, blir grovt seksuelt trakassert”, og at “samfunnet må ta debatten”. De tre politikerne mener at det er viktig at kvinner i offentligheten er åpne og snakker om sjikanen de møter. Det er for øvrig ikke første gang Nordby Lunde eller Thorkildsen uttaler seg om dette temaet.

Siden jeg selv er kvinne og samfunnsdebattant, og har vært det i ca. 30 år, vil jeg gjerne delta i debatten.

Jeg syns det er grunn til å nyansere bildet. Jeg har selvsagt ingen grunn til å tvile på det disse tre kvinnene sier. Jeg mener, i likhet med likestillingsombudet, at det er uakseptabelt at de blir sjikanert, truet og trakassert.

Men samtidig mener jeg det er feil å skape inntrykk av at dette er et veldig stort generelt problem, at det gjelder for alle kvinner som deltar i samfunnsdebatten, at det er “farlig” for en ung kvinne å bli stortingsrepresentant, at det er mye verre enn før, og/eller at kvinnelige debattanter blir sjikanert eller truet mye mer enn menn. Jeg tror ikke vi (eller NRK i dette tilfellet) har tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag for å kunne hevde noe slikt eller for å etterlate inntrykk av at det er slik.

Det er for tiden ikke mulig å høre NRKs sendinger om igjen. Men på nettet skriver NRK at de “har snakket med flere kvinnelige stortingsrepresentanter og andre kvinner som er med i det offentlige ordskiftet, og (at) bildet de tegner er dystert”.

Jeg vet ikke hvor mange eller hvem NRK har snakket med. Men siden jeg reagerte med litt undring på NRKs oppslag i dag, slik jeg også har reagert på tilsvarende oppslag tidligere, bestemte jeg meg for å gjøre min egen lille undersøkelse og finne ut om det bare er jeg som ikke kjenner meg helt igjen, eller om det finnes flere kvinnelige samfunnsdebattanter som har det som meg.

For her er mitt inntrykk:

Det er selvsagt mye lettere i dag, rent teknologisk, å henvende seg til fremmede og kjente personer, siden det kan skje pr sms, epost og i nettkommentarer. Og som alle vet: Det finnes mye rart og grovt på nettet. Spørsmålet er likevel om de direkte henvendelsene vi får, er så mange flere og grovere enn før og så mye verre enn de mannlige samfunnsdebattanter får?

Jeg tviler litt på det. Ubehagelige henvendelser kommer i rykk og napp, avhengig av hvor synlig man er og hvilke saker man engasjerer seg i. Innvandring og homofili, f.eks., er “klassikere” og utløser alltid flere merkelige og kanskje sjikanøse henvendelser enn om man f.eks. diskuterer Statoil eller merverdiavgiften. Men det er ikke et nytt fenomen, og henvendelsene er som regel helt ufarlige – ofte skrevet av personer som ikke har mye makt, slik det ble antydet på NRK i dag, men tvert om. Mange fremstår som klossete, ubehjelpelige, ustabile og/eller barske når de er på trygg avstand og kanskje til og med opptrer anonymt. En sjelden gang er henvendelsene av en så ubehagelig eller alvorlig art at man må gå til politiet. Det har jeg selv gjort, og det har mange andre gjort.

Men som sagt: Jeg syns ikke jeg mottar mye trusler eller sjikane. Det er (hvis vi unntar nettkommentarene) også vanskelig å påstå at det er mer enn før eller verre enn før – og det er også vanskelig å påstå at dette i større grad rammer kvinner enn menn. Menn opplever antagelig mindre sex-trakassering, men annen trakassering er jo heller ikke morsomt, så kanskje er det like ille å være en profilert mann som det er å være profilert kvinne?

Alt oppsummert går det utmerket godt an å være kvinnelig samfunnsdebattant. Man får stort sett mange flere positive enn negative tilbakemeldinger, og det er overhodet ikke vanlig å bli truet til taushet, slik det ble snakket om på NRK i dag. Trusler og sjikane er ikke “hverdagskost” for de fleste.

Dette er altså hva jeg selv har tenkt, men hittil ikke har sagt. Jeg har ikke sagt det, bl.a. fordi jeg har vært litt redd for at det ville bli oppfattet som usolidarisk overfor de kvinnene som blir sjikanert, og som uttaler seg om det. Men nå er vi altså oppfordret til å være åpne, og det må vel også gjelde dem som ikke er så hardt rammet av sjikane.

For å være på den sikre siden foretok jeg dessuten, som nevnt, min egen lille “meningsmåling” i dag. Jeg har i dag kontaktet i alt 15 kvinnelige politikere, forskere, organisasjons- og næringslivsledere som er aktive og godt synlige i den offentlige debatten for å høre hva deres erfaringer er. 11 av dem  har så langt svart, og bildet de tegner, er overhodet ikke dystert.

Svarene er nokså like.

En har mottatt “svært lite sjikane på epost og har aldri opplevd trusler” og mener at det ikke er mer enn før. En annen “opplever dette svært sjelden”, og en tredje spør seg selv om hun i det hele tatt “opplever dette?”. En fjerde får stort sett positive tilbakemeldinger og “få, hvis noen, truende reaksjoner (..) fra ubalanserte personer“. En sier at hun ikke vet “hvor (NRK) får det fra”, en annen sier at hun “egentlig ikke noen gang (har) mottatt trusler eller sjikane”, og atter en sier at hun “ikke har sett noen negativ utvikling i de årene jeg har vært ute i samfunnsdebatten”. “Dette har aldri vært et problem for meg”, sier en, som mener at det er flott at jeg vil skrive om det, fordi måten dette blir fremstilt på, “stakkarsliggjør” kvinner. En har fått ganske mange ubehagelige henvendelser i tilknytning til sensitive debatter for en del år tilbake, men har bare “vært utsatt for virkelige trusler én gang”. Den siste som har svart, sier at hun har “ingen slike erfaringer i det hele tatt”.

Jeg skriver ikke dette for å redusere alvoret i de erfaringer Thorkildsen, Hanekamhaug eller Nordby Lunde har gjort seg.

Men jeg syns det er riktig å nyansere bildet.

Kvinner behøver ikke å være redde for å engasjere seg i samfunnsdebatten.

Hvis man var i det konspiratoriske hjørnet, ville man kanskje tro at NRK hadde lagt en plan for inngangen til det nye året.

Først holder statsministeren sin nyttårstale. Det var en tale man nærmest på forhånd visste ville få en god karakter og bli oppfattet som samlende, og slik ble det: Alle opposisjonslederne syns det var en god tale. Aftenposten syns det var en sterk og viktig tale – ja, faktisk blant de beste statsministeren har holdt. Lederne i ungdomspartiene vil alle følge statsministerens oppfordring og bli “digitale nabokjerringer” på nett. Og retorikkeksperter mener at statsministeren talte som en konge og fremsto som en statsleder, og at han ga oss “perspektiv for hvordan vi skal forstå oss selv og verden”. Det var ikke en partipolitisk tale, men en tale som forsøkte å “skape et felles vi” ifølge en retorikkekspert.

Intet mindre, altså. Vi kan alle prise oss lykkelige over at vi har en så gudbenådet og dyktig statsminister – høyt hevet over partipolitikkens små og latterlige trivialiteter.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Men så er det over til den politiske hverdagen. I årets første Politisk kvarter er det tidligere statssekretær for Arbeiderpartiet, Per-Arne Bjerke, som har regien – og da er temaet kaoset og bråket på borgerlig side. Og kontrasten skal muligens virke slående: Mens vi har en trygg, stabil og veltalende statsminister som ikke gidder å krangle med noen, er de borgerlige partilederne smålige og evig kjeklende, både om bagateller og om saker det faktisk er uenighet om, og som journalistene gjerne fremstiller som uoverstigelige uenigheter.

Jeg tenkte i mitt stille sinn: Skal virkelig NRK holde på med dette i nesten to år til? Har de virkelig ikke fått med seg det klare budskapet de fire borgerlige partiene forlengst har kommet med? Hvis ikke, kan det gjerne gjentas her:

* Høyres førsteprioritet er å forhandle med alle de tre andre borgerlige partiene om å danne regjering. Men Høyre kommer ikke til å blande seg inn i de interne prosessene enkelte av de andre partiene skal igjennom før de bestemmer seg.

* FrPs førsteprioritet er den samme som Høyres, nemlig forhandlinger med alle de tre andre partiene.

* I Venstre og KrF pågår det prosesser, som skal danne grunnlag for å fatte en klar beslutning om hvor partiene står før valget i 2013, og intensjonen er å gjøre det i god tid. Ett utfall kan være at Venstre og KrF inntar den samme holdning som Høyre og FrP, nemlig at de vil forhandle med alle de andre partiene, hvis det blir borgerlig flertall. Et annet mulig utfall kan være at de garanterer at borgerlig flertall skal gi borgerlig regjering. Og et tredje mulig (men etter min mening svært usannsynlig) utfall kan selvsagt også være at f.eks. KrF bestemmer seg for å samarbeide med de rødgrønne partiene i stedet.

Det er selvsagt også mulig å tenke seg andre varianter av disse utfallene – ingen kan vite noe sikkert om det før prosessene er avsluttet. Poenget er at det ikke er noen vits i å mase om dette nå. Det har ingen verdi for lytterne, selv om noen sikkert tror at det har en verdi for de rødgrønne, som selvsagt håper å tjene på det mange kaller borgerlig “rot”.

Per-Arne Bjerke forsøkte så godt han kunne å så splid mellom de tre partiene. Han hadde imidlertid  tre rolige representanter for henholdsvis Høyre, KrF og FrP i studio, nemlig Erna Solberg, Knut Arild Hareide og Kjetil Solvik Olsen – så han greide hverken å vippe dem av pinnen eller å lure dem “utpå”. Bjerke understreket gang på gang hvor vanskelig det ville bli for de borgerlige partiene å bli enige, men ingen av dem som deltok i debatten, virket så veldig skremt.

Det er klart det blir mye å forhandle om, hvis de fire partiene setter seg sammen. Alle må, slik det ble sagt i dag, gi og ta. Men dette er jo ikke akkurat noe nytt i norsk politikk, så umulig er det ikke. For sannheten er at de fire partiene nærmer seg hverandre – både i det praktiske arbeidet i Stortinget, i måten de snakker til og om hverandre på og i mange viktige politiske saker.

Det irriterer kanskje enkelte journalister, men la oss likevel slippe lett hysteriske debatter om “borgerlig kaos” før det eventuelt er kaos.

I kveld ble jeg oppringt av VG, som lurte på hva jeg mente om begrepet “samholdskraft”.

Begrepet er nylig lansert av Arbeiderpartiet, som har fått Jonas Gahr Støre til å lede et utvalg som skal arbeide med (og sannsynligvis foreslå tiltak som kan styrke) “samholdskraften”.

VG lurte på om jeg fikk assosiasjoner til Jaglands norske hus og den oppstyltede nytalen som preget mye av hans prosjekt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men det var ikke det som slo meg da jeg for noen dager siden første gang hørte ordet “samholdskraft”.

Det som slo meg, var at Arbeiderpartiet nå hadde gjort forsøk på å oversette det danske begrepet “sammenhængskraft”.  Oversettelsen er kanskje ikke helt vellykket, for samhold betyr ikke det samme som sammenheng, men alt tyder på at Støre kommer til å forsøke å definere “samholdskraft” omtrent på samme måte som danskene definerer “sammenhengskraft”.  Det dreier seg om sosiale nettverk, tillit og normer. Begrepet er blitt veldig mye brukt i forbindelse med debatter om innvandring, nasjonalisme og globalisering, men har vel først og fremst vært et kodeord for mange innvandringsskeptikere i Danmark. Om Støre har fått med seg det, vet jeg ikke.

I Aftenposten i dag skriver Støre at det “å gjenkjenne og ville tilhøre et “vi” er avgjørende for det jeg vil kalle samfunnets samholdskraft” – og at “spørsmålet er om politikken kan understøtte dette fellesskapet”.

Jeg må ærlig innrømme at jeg av og til syns det er vanskelig å forstå hva Støre mener når han gir seg hen til den innenrikspolitiske debatten. Han stiller mange spørsmål og gir få svar, og han skriver av og til ting jeg syns virker nokså svevende.

Forstått i beste mening mener jeg likevel han reiser en viktig debatt: Hvordan kan vi styrke fellesskapet i et samfunn som preges av stadig mer mangfold?

Støre selv gir ingen svar – han nevner både sivilsamfunnet og staten – men kronikken kulminerer i to problematiske “teser”:

For det første skriver Støre at “siden 1980 har det politiske ordskiftet i vestlig politikk nesten samstemt snakket ned staten og det offentlige ansvaret”. Dette er, etter min oppfatning, dels feil, dels unyansert.

Det er unyansert, fordi det ikke skiller mellom ulike deler av “vestlig politikk”. I “vesten” er det minst tre tradisjoner der borgernes forhold til staten kommer til uttrykk. I de nordiske land har vi stor tro på staten som problemløser; i kontinental-Europa vektlegger man i større grad familien og i England/USA tror borgerne ofte mer på markedet (og Gud) enn på staten.

Men jeg mener det er direkte feil å si at staten er “snakket ned” de siste 30 år. Mange land har liberalisert tidligere regulerte markeder og tatt markedsmekanismer i bruk i offentlig sektor, men staten er i dag større enn for 30 år siden, og den har  et større ansvar for borgernes velferd. Dette er en utvikling praktisk alle partier og politikere har vært med på.

For det annet virker det som om Støre ikke skiller mellom staten og samfunnet. Eller, for å være ærlig, jeg vet ikke om han gjør det. Følgende formulering etterlater i hvert fall spørsmål hos meg: “Debatten vil komme om visjonen for staten, det offentlige og hvordan vi utvikler politikk som møter og styrker opplevelsen av “vi”. I demokratiet kommer dette nedenfra, fra sivilsamfunnet, men møter en samlende opplevelse av tilhørighet i, ja, nettopp samfunnet, “such a thing as a society”.” (Mine uthevninger)

Som sagt: Det er ikke lett å forstå hva dette betyr. Under alle omstendigheter er det viktig å forstå forskjellen på staten og sivilsamfunnet, hvis man skal greie å utvikle politikk for å styrke dem. Man må bl.a. forstå at sivilsamfunnet ikke bare kan holdes oppe av staten, men også kan trykkes ned. Omfang og innretning på politikken kan altså være helt avgjørende for om sivilsamfunnet er vitalt, uavhengig og fritt. Etter min mening er et fritt og sterkt sivilsamfunn en forutsetning for den maktbalansen som kjennetegner et demokrati.

Hovedproblemet med kronikken er likevel et helt annet. Den drøfter overhodet ikke de til dels dyptgripende og veldig prinsipielle politiske skillene i synet på sivilsamfunnets betydning og rolle i samfunnet. Støre ser tydeligvis heller ikke hvordan Arbeiderpartiets tilsynelatende inkluderende retorikk i praksis brukes på en snever og ekskluderende måte.

For å ta det siste først, og jeg gjør det kort, siden jeg har skrevet om det før: Arbeiderpartiets bruk av begreper som “fellesskap” og “solidaritet” er svært ofte meget snevert definert – til å bety “staten” eller “det offentlige” – og “skatt”.

Det virker ekskluderende på to måter: Før det første ekskluderer det alle som ikke er enig med Arbeiderpartiet i sak. Den som er for et lavere skattenivå, for eksempel, er pr definisjon ikke solidarisk. Og de som ikke er enig i at “fellesskapet” – les: staten – skal ha ansvaret for en viss oppgave, er “mot” fellesskapet.

For det annet ekskluderer det alle som har en annen forståelse av begrepet  “fellesskap”, eller som vil tilhøre andre fellesskap enn de Arbeiderpartiet har godkjent. Det blir vanskelig for dem som ser “fellesskap” som noe annet og mer enn bare staten når Arbeiderpartiet har monopolisert begrepet – og det er direkte ekskluderende overfor mennesker som har valgt “annerledes”, som det sies, men som i virkeligheten bare tilhører andre og like verdifulle fellesskap som rødgrønne politikere gjør – som f.eks. en friskole. En elev på en friskole står, som vi vet, utenfor felles(skaps)skolen.

Sosialdemokratiske og borgerlige politikere har ulikt syn på sivilsamfunnets rolle i samfunnet. Venstresiden har en tendens til å se sivilsamfunnet som statens forlengede arm – noe som kan brukes i statens tjeneste, bare staten betaler for virksomheten. Det er et “supplement” til staten og betraktes med instrumentelle øyne. Sosialdemokrater er ofte svært lite opptatt av maktbalanse, maktspredning og autonomi.

Borgerlige politikere er dessverre også preget av denne sosialdemokratiske forståelsen av sivilsamfunnet, siden den har vært så dominerende. Men på sitt beste inntar de heldigvis en annen holdning, der de ser sivilsamfunnet som viktig for maktbalansen og mangfoldet, og der sivilsamfunnets aktører blir betraktet som likeverdige og som verdifulle, fordi de forfølger sine egne – og ikke statens – mål.

Det er den sosialdemokratiske forståelsen av sivilsamfunnet som har dominert norsk – og nordisk – politikk de seneste tiår. Det har gitt oss mye sivilsamfunn, men mye ufritt sivilsamfunn. Frivillige organisasjoner – og frie institusjoner som kirken, pressen, partiene, kulturen, akademia og forskningen – er sterkt “infisert” av staten – med penger, styring og “beskjeder” om hva de bør gjøre. Toleransen for radikal pluralisme er svært lav.

Man kan gjøre noe for å styrke sivilsamfunnet – hvis man vil. Man kan f.eks. unnlate å fjerne gaveforskningsordningen for private bidrag til forskning. Man kan vurdere skattestimulanser for pengeutdelende stiftelser. Man kan vurdere bedre fradragsordninger for gaver til frivillige organisasjoner. Man kan trekke staten ut av kirken. Og man kan vurdere om støtten til f.eks. partiene, pressen og kulturen gir oss et reelt mangfold eller bare et tilsynelatende mangfold, dvs. mer av det samme.

Støre etterlyser en artikkel av Karl Ove Knausgård om spørsmålene han reiser i kronikken.

Det kunne sikkert vært spennende, men jeg tror det hadde vært enda mer spennende om Støre selv skrev den artikkelen.

For hva svarer han selv på de spørsmålene han har reist?

Av til er det komisk, andre ganger bare trist, å høre venstresiden etterlyse et prosjekt den kan engasjere seg i. Det trengs visstnok en ny kurs, en fullstendig forandring og en “tredje vei”. Men ingen aner hva forandringen består i eller hvor veien skal gå.

Et nytt eksempel på denne selvpiningen kunne vi høre i NRKs Søndagsavisen i går. Forfatteren Vigdis Hjorth (for øvrig en meget god forfatter) og den norske PEN-lederen Anders Heger var invitert i anledning av at Stéphane Hessels bestselger av en bok, Indignez-vous! – Bli indignert! – nå kommer på norsk.

Bokens norske tittel er Bli sint! – og den er, ifølge forlaget, “en oppfordring til alle unge om å tørre å tro at verden kan forandres til det bedre, og at vi må stå opp for det vi tror på.”  Sagt på en annen måte: Boken er en appell til alle om å engasjere seg.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er tydelig at boken både er god å lese og gjør litt  vondt for venstresiden. Hjorth og Heger plages av at de ikke engasjerer seg nok, enda alle, ifølge Heger, “vet at det er noe grunnleggende gæern’t i måten denne verden er skrudd sammen på”. Kloden er, ifølge Heger, “i ferd med å gå i stykker, bl.a. på grunn av opprørende forskjellsbehandling av mennesker”.

Vigdis Hjorth er enig og understreket hvor uutholdelig tilværelsen nå har blitt – nå når vi kan reise så mye og se de store forskjellene med våre egne øyne. Dermed blir det så påtrengende, så uutholdelig og så nedverdigende at det nesten er umulig å stenge det ute, selv om vi går hjem til oss selv. Og Hjorth og Heger har erfart det selv, fikk vi vite: Hun har akkurat vært i Afrika – han i Vietnam.

Jeg er veldig for engasjement. Jeg har igrunnen engasjert meg hele livet. Det er veldig mye som kan bli bedre i verden, og vi blir selvsagt aldri “ferdig” med å bygge det gode samfunn, slik noen på venstresiden ser ut til å tro. Det vil hele tiden være utfordringer og problemer, enten det gjelder relativt små utfordringer i vårt eget land (som f.eks. å sikre en bærekraftig velferdsmodell for fremtiden) – eller store globale utfordringer (som f.eks. klima, migrasjon, ubalanser i verdensøkonomien og fattigdom). Men at det er mulig å påstå at alt utvikler seg til det verre, og at kloden er i ferd med “gå i stykker”, slik Hjorth og Heger etterlater inntrykk av, er veldig rart.

I store deler av Afrika, og ikke minst i Vietnam, er situasjonen enormt mye bedre enn den var for bare 10 år siden. Vietnam har vokst svært raskt lenge, mens det siste tiåret regnes for å være Afrikas tiår. I 2000 hadde The Economist en forside med tittelen “The hopeless continent”. På forsiden av det siste nummeret, fra 3.desember 2011, står det “Africa rising” – mens lederartikkelen heter “The hopeful continent”. Afrika har en reell sjanse til å følge i Asias fotspor, skriver magasinet.

Det som skjer, er i virkeligheten to ting: Velstanden i den fattige delen av verden øker, mens forskjellene mellom den rike og fattige delen av verden minker. Verdens “riksmannsklubb”, f.eks. vurdert som OECD, får en stadig mindre andel av verdens samlede velstand – mens utviklingslandene får en stadig større del. De fattige landene vokser mer enn de rike.

Forskjellene mellom verdens land og regioner blir altså mindre.

Konsekvensene av denne utviklingen er at millioner av mennesker arbeider seg ut av fattigdom, at barnedødeligheten går ned, at helsestellet blir bedre, at levealderen går opp, at flere får skolegang, at middelklassen vokser,og at  flere land greier seg uten (mye) bistand, samtidig som det vokser frem stadig mer lønnsom næringsvirksomhet som skaper arbeidsplasser, vekst og utvikling.

Samtidig er det mer fred og mindre terror og drap på sivile enn på 70-, 80- og 90-tallet. Det er også flere demokratier, færre militærkupp og færre brudd på menneskerettighetene enn da den kalde krigen tok slutt for ca. 20 år siden.

Alt dette leder til håp om en bedre fremtid. I ca. 400 år har vesten hatt et overtak på resten av verden når det gjelder å ha et optimistisk syn på fremtiden. Det er nå i ferd med å snu.  Ifølge Pew Research Institute (for ca et år siden) mente 87 prosent av kineserne, 50 prosent av brasilianerne og 45 prosent av inderne at landet deres beveget seg i riktig retning. De samme tallene for England, USA og Frankrike var henholdsvis 31, 30 og 26 prosent.

Nå er det ikke noe mål i seg selv at fremtiden skal bli mer dyster i Europa, og mange land på vårt kontinent har store problemer nå, bl.a. med høy ledighet blant unge. Men disse problemene må ikke få skygge for de enormt store fremskritt som gjøres i de landene som er aller verst stilt – eller som var verst stilt bare for kort tid tilbake.

Fremskrittene kommer fordi millioner av mennesker engasjerer seg – for å forbedre sitt eget liv eller andres. Engasjementet får utløp i politikk og frivillige organisasjoner, i næringsliv, forskning, migrasjon og alminnelig hardt arbeid. Nå, for eksempel, er svært mange intenst engasjert i å løse den økonomiske krisen i Europa. Det er ikke lett, men det er neppe heller umulig. Historien har heldigvis vist oss at problemer som er erkjent, også kan løses.

Det er merkelig hvor undervurdert dette hverdagsarbeidet og hverdagsengasjementet – og de gradvise forbedringene – er på venstresiden. Der etterlyser man hele tiden en total forandring, men når man ikke aner hva forandringen skal bestå i, henfaller man i stedet til passivitet.

For heller ikke i Søndagsavisen fremkom det egentlig noen løsning. Riktig nok er det så ille, ifølge Hjorth, at “man kjenner på et opprør” når man leser Hessels bok. Heger mente at vi må “gå inn i vår tid”, og at “tiden for engasjement er tilbake”, mens Hjorth til slutt etterlyste “direktøren for det hele” (sic!).

Han må nemlig “snakkes til”, sa Hjorth – for så ille er det altså blitt.

Da det viste seg at det var en hvit, kristen nordmann fra Oslo vest som sto bak terroraksjonen 22.juli, følte mange en slags lettelse.

Jeg, og flere med meg, var lettet over at det ikke var en litt mørkere muslim som sto bak.  Ikke fordi terroraksjonen i seg selv ble mindre vanvittig av at det var Anders og ikke Ali som hadde forårsaket helvete for dem som ble berørt, men fordi vi følte at det ville bli litt lettere for samfunnsfellesskapet å bære konsekvensene av katastrofen. Følelsen var vel at Norge kunne komme til å utvikle seg til et samfunn preget av mistillit, fiendtlighet og ufrihet, dersom f.eks. islamister sto bak, og at det i særlig grad ville rammet norske muslimer. Den tanken var ikke til å bære.

Å føle lettelse etter et slikt terroranslag er nærmest pr definisjon paradoksalt. Men det forståelig.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

På samme måte må det være lov å føle en viss lettelse over at terroristen muligens er alvorlig syk og ikke (bare) er en kaldblodig ekstremist. Det kan nemlig gjøre det litt lettere å leve med konsekvensene av katastrofen. Såvidt jeg har forstått psykologer, er det mange som mener at det kan være enklere, tross alt, å bære et tap av kjære som følge av naturlige katastrofer enn av onde handlinger. Breiviks handlinger var naturligvis onde, men hvis de kan forklares med at han var syk, blir de også en slags naturkatastrofe vi kanskje ikke kunne verget oss mot. Breivik kan, i beste fall, ha vært en svært syk mann på jakt etter en hvilken som helst sak.

I NRKs Aktuelt i kveld var spørsmålet om vi etter dette, dvs. etter at Breivik av rettspsykiaterne er diagnostisert som utilregnelig, kan eller bør frikjenne høyreekstremismen?

Jeg syns ikke det. Jeg syns riktig nok enkelte kommentatorer på venstresiden, noen til dels langt ute på venstresiden, blir vel belærende – på sviktende grunnlag, siden de hverken kjenner Breivik eller har psykiatrisk kompetanse – når de forteller oss at det fortsatt er en sammenheng mellom Breivik og den “normale” høyreekstremismen, uansett om Breivik skulle være sinnssyk. En slik tolkning virker politisk motivert – og unødvendig.

Det er nemlig  unødvendig å politisere psykiatrien for å ta det politiske aspektet ved Breiviks galskap alvorlig. Det vi må innse, er at alle de store temaene vi nå diskuterer i Norge – enten det dreier seg om ytringsfrihet, islamhat, multikulturalisme eller høyreekstremisme – burde og kunne vært temaer også uten 22. juli. Sagt med andre ord: Terroraksjonen aktualiserte temaer som burde  vært mer aktuelle enn de var, og akkurat det kan ingen beklage.

For å ta et eksempel: Civita arrangerte, noen få uker etter terroraksjonen, en møteserie om høyreekstremisme og forholdet til bl.a. religion, ytringsfrihet og terror (som for øvrig kan sees på www.civita.no) . Var det bortkastet – nå når vi vet at Breivik muligens “bare” var gal?

Selvsagt ikke. Breivik kunne muligens, under andre omstendigheter, ha rettet sitt sykelige hat mot samfunnet mot en annen fiende. Men det gjør ikke problemene knyttet til islamhat eller høyreekstremisme mindre eller mindre alvorlige.

Alle former for ekstremisme, alt hat mot demokrati og medmennesker, all forkjærlighet for totalitære ideologier, må bekjempes. For meg har dette alltid vært viktig, og jeg er stolt av at flere i Civita både har engasjert seg og har stor kompetanse til å bidra.

Personlig må jeg likevel innrømme at jeg har lært noe etter 22.juli. Fenomener jeg ikke visste nok om, er blitt bedre belyst, og det er bra.

Jeg tror ikke jeg er den eneste som har lært noe. Derfor skulle jeg ønske at vi nå kunne gå videre – basert på de nye erfaringene vi har. Jeg håper bl.a. at det er Regjeringens plan når den nå arbeider med den viktige stortingsmeldingen om integreringspolitikken.

Det er nemlig litt beklemmende å høre bl.a. SVs Snorre Valen – en politiker jeg ellers har stort sans for – rippe opp i gamle saker og uttalelser fra tiden før 22.juli – som om det er noe det er veldig viktig å ta et oppgjør med nå. Jeg spør som jeg gjorde forleden: Hvorfor det?

Kan ikke Valen – som Kokkvold, Åmås, FrP og alle oss andre – nå gå videre og fortsette debatten om innvandring og integrering, islam og ytringsfrihet, terror og ekstremisme på det nye grunnlaget vi har og se hva som skjer?

Kanskje har debatten flyttet seg over i et nytt, klokere og mer konstruktivt spor – hvis vi bare tar oss tid til å lytte og slutter å dyrke egen fortreffelighet ved å rippe opp i gammel uenighet?

Vi trenger ingen poseringskonkurranse nå.

Det vi trenger, er saklig og god debatt om innvandring og integrering – og om farene som følger med ekstremisme og totalitære ideologier.

Aftenpostens Per Anders Madsen skriver i dag et merkelig uprinsipielt innlegg i kjølvannet av “apartheid-saken” på Bjerke videregående skole.

Han mener det er “dobbeltmoral” av byrådet og “det politisk korrekte Norge” å forby inndeling av elever etter etniske skiller, mens byen (og dermed Oslo-skolen) allerede er etnisk delt “som følge av skjevt bosettingsmønster og manglende boligpolitikk”.

Man kan sikkert diskutere hva som bør være den mest korrekte definisjonen på begrepet apartheid. Jeg tror imidlertid de aller fleste oppfatter det som en adskillelsespoltikk basert på rase eller etnisitet, som er initiert og bestemt av myndighetene.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er ikke i seg selv et problem at en klasse, en skole eller en bydel har en spesiell etnisk sammensetning – hverken hvis den er etnisk homogen eller heterogen. Alle mennesker er likeverdige, og i skolen har alle elever nøyaktig den samme verdi.

Det er dessuten gammelt nytt at mennesker med en annen opprinnelse i hvert fall i en periode har en tendens til å bosette seg i nærheten av hverandre, fordi de selv ønsker det. Det gjorde nordmenn i Brooklyn, og det gjør fortsatt ulike befolkningsgrupper i mange andre land, spesielt i storbyene.

Det er vanskelig å se for seg en human og liberal politikk som kan eller bør hindre at folk velger slik. Det politikken må søke å forhindre, derimot, er at visse bydeler forfaller til ghettoer eller utvikler seg til stengsler for muligheten til sosial mobilitet. Slik er det nok i mange storbyer rundt om i verden, men ikke i Oslo: Den økte tilflyttingen av innvandrere til Groruddalen er tegn på oppdrift – ikke det motsatte. Innvandrere stiger i gradene, slik FAFO har dokumentert, og slik også Aftenposten rapporterte forleden: Godt etablerte annen- og tredjegenerasjons innvandrere kjøper nå dyre villaer i de samme bydelene de har bodd før, men da i mindre kostbare leiligheter.

“Skjevt bosettingsmønster” er altså en realitet i alle storbyer over alt. Oslo kan imidlertid skryte av, hvis man syns det er viktig, at bosettingsmønsteret er mye mindre skjevt enn i de aller fleste andre storbyer, også i våre nærmeste naboland. Bosettingen er mer variert i alle bydeler, innvandrere eier mer selv, og det er både nyankomne og velintegrerte, rike og mindre rike, innvandrere i de samme bydelene. Dette er ikke et resultat av “manglende boligpolitikk”, men av boligpolitikk – blant annet.

Det er riktig at “skjevt bosettingsmønster” slår inn i skolene, slik at andelen såkalte minoritetsspråklige elever varierer sterkt fra skole til skole. Men dette er altså ikke et resultat av apartheid, og det er i begrenset grad et resultat av politikk. Alternativet ville ikke bare krevd mye mer poltitikk, men mye uakseptabel og illiberal politikk. Satt på spissen kan man si at man måtte ha innført apartheid-lignende politikk for å forhindre det “skjeve” bosettingsmønsteret – eller apartheid-lignende skolepolitikk, som f.eks. å busse elever basert på etnisitet, for å få en bedre etnisk fordeling av elevene på skolene.

Det var nettopp her Bjerke videregående skole bommet: De fryktet at de ville få en enda mer etnisk “skjev” skole og innførte apartheid-lignende tiltak for å forhindre det. Men det ble det altså satt en stopper for.

Bjerke videregående skole hadde selvsagt et langt mer aktverdig formål enn det vi vanligvis forbinder med begrepet apartheid.

Men politikk kan ikke brukes til alt. En god intensjon eller et godt mål helliger ikke alle virkemidler. Alle “skjevheter” i samfunnet er ikke et problem, og alle skjevheter kan ikke eller bør ikke repareres.

Derfor er det ingen dobbeltmoral i det som skjedde i går: Byrådet stoppet Bjerke videregående skole, fordi myndighetene og politikerne ikke skal skille og dele inn mennesker etter rase eller etnisitet.

Den samme begrunnelsen gjelder når byrådet nekter å se på etnisk “skjeve” skoler som et problem og nekter å innføre apartheid-lignende tiltak for å gjøre noe med det.

Det er ytterst forståelig at mange i Arbeiderpartiet følte seg svært krenket over uttalelsene fra Per Sandberg i går om at partiet har spilt en offerrolle etter 22.juli. Arbeiderpartiet er offer.

Samtidig er det vanskelig å forstå at ikke flere ser de antydninger Arbeiderpartiet har kommet med om en direkte forbindelse mellom FrPs innvandrings- og integreringspolitikk, uttalelser fra enkelte FrP-representanter og Anders Behring Breiviks terrorhandling – og at FrP føler at dette rammer dem på en urimelig måte.

Selv står jeg og Civita langt fra både Ap og FrP i innvandrings- og integreringspolitikken. Men selv om vi har et annet syn på dette politikkområdet, går det an å analysere debatten mellom Ap og FrP og forsøke å gi et lite bidrag til “borgfred”. Den debatten som nå utvikler seg – og som er en slags debatt om debatten – virker nemlig veldig lite konstruktiv.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

AUF-leder Eskil Pedersen setter i Aftenposten i dag ord på Arbeiderpartiets kritikk av FrP, og la meg ta det systematisk:

Eskil Pedersen skriver, slik jeg forstår han, at ytringsfriheten må ledsages av ytringsansvar, dvs. at alle har et ansvar for de ytringene de kommer med og hva de kan lede til. Dette kan ingen være uenig med ham i. (Oppdatering: Jeg har skrevet en kommentar til dette avsnittet i kommentarfeltet.)

Pedersen er spesielt opptatt av Fremskrittspartiets ytringsansvar og hvilke følger ytringene fra dette partiets representanter kan tenkes å ha. Her er han selvsagt også i sin fulle rett.

Det underlige med Arbeiderpartiets utspill er imidlertid tidspunktet. Har det skjedd noe konkret i innvandrings- og integreringsdebatten nå eller etter 22.juli – kanskje særlig knyttet til Fremskrittspartiet – som foranlediger et slikt utspill nå?

Det ser ikke slik ut. Eskild Pedersen peker på tre eksempler på utsagn fra Fremskrittspartiet, som han mener krever et svar, og som vi andre derfor bør ta til motmæle mot. Alle eksemplene er fra før terrorhandlingene skjedde.

Det ene utsagnet stammer fra FrPs daværende innvandringspolitiske talsmann, Per-Willy Amundsen, som 25.februar 2009 uttalte at vi i 2029 vil ha “et flertall av ikke-vestlige innvandrere, kanskje et islamsk flertall” i Oslo.

Det er interessant at Eskil Pedersen angriper denne ytringen fordi den er “totalt urealistisk” – ikke fordi den oser av frykt for innvandrere og muslimer. Hvis man mener at innvandrere og det flerkulturelle samfunn ikke er et problem, men snarere en berikelse, slik Pedersens partifeller i dag sier – ja, så er jo dette utsagnet fra Amundsen av nokså liten betydning. Men det er altså ikke dette som er Pedersens anliggende – han er opptatt av at utsagnet er feil.

Spådommen om muslimsk flertall i Oslo i 2029 er temmelig urealistisk – det har Pedersen rett i. Det er neppe like urealistisk at Oslo en gang i fremtiden får et flertall av ikke-vestlige innvandrere og deres etterkommere . Det har skjedd i mange byer i andre land før og vil være en nokså naturlig utvikling også her.

Poenget er: Dette er et utsagn som falt i 2009. Det kom, fordi Amundsen syns det er negativt og skremmende med så mange innvandrere. Mange tok den gangen til motmæle. Noen, som var opptatt av statistikk, sa at spådommen var feil eller urealistisk. Andre, som mente at utsagnet var tendensiøst eller rasistisk, tok avstand fra holdningene bak. Såvidt jeg husker, var det en ganske stor debatt. Og i dag er  Per-Willy Amundsen ikke lenger innvandringspolitisk talsmann for FrP.

Pedersens neste eksempel er Christian Tybring-Gjeddes famøse kronikk i Aftenposten, “Drømmen fra Disneyland”. Den sto på trykk 25.august 2010 og førte til voldsom debatt.

Eskil Pedersen skriver i Aftenposten at vi er “i ferd med å få en holdning til ytringsfriheten som har følgende logikk: Det skal være lov å fremme de mest kontroversielle, ytterliggående meninger, uten at noen tar til motmæle”.

Hvor i all verden har han dette fra? Denne bloggen er full av innlegg der jeg tar til motmæle  mot Fremskrittspartiets innvandrings- og integreringspolitikk, men også mot Arbeiderpartiets. Og jeg er overhodet ikke alene. Etter Tybring-Gjeddes kronikk var det enormt mange som slo tilbake. Blant dem var bl.a. Oslo Høyres leder, som omtalte utsagn i kronikken som “hatefulle”. Det gjorde han, selv om Fremskrittspartiet og Høyre den gangen satt i byråd sammen i Oslo. 

Etter 22.juli 2011 har Tybring-Gjedde offentlig angret på og beklaget deler av denne kronikken. Til Aftenposten 11.august i år sier han at “vi alle opp gjennom tidene (har) ordlagt oss feil, sagt ting vi burde formulert annerledes og ja, noe burde helt sikkert vært usagt. Slik er det også for meg. Blant annet er min kronikk fra i fjor, «Drøm fra Disneyland» av mange trukket frem som uklok bruk av ord. Jeg innrømmer at kronikken var i overkant krass og kategorisk, og at den ga lite rom for nyanser. Det har jeg tatt lærdom av,» skrevTybring-Gjedde, som ifølge pressen også internt i FrP har tatt til orde for en mer ydmyk og nyansert debatt.

Pedersens siste eksempel er Siv Jensens bruk av begrepet “snik-islamisering”, som første gang skjedde i forbindelse med en tale hun holdt 21.februar 2009. Også dette utspillet vakte voldsom debatt, og selv var jeg blant dem som kommenterte det både her på bloggen min og i mediene. Jeg mener, i likhet med Pedersen, at det ikke skjer noen islamisering av Norge.

Siv Jensen, som etter 22.juli har uttalt at det er mange ord og begreper som ikke lenger kan brukes, har senere sagt at hun fortsatt står inne for begrepet “snik-islamisering”, og hun har forklart hva hun mener: Hun er bekymret for krav om shariaråd, og egne lover og regler for muslimer, for krav om hijab i politiet, for delt svømmeundervisning i skolen, krav om egen mat i norske fengsler, forsøk på å begrense adgangen til å drive religionskritikk m.m. Hun har dessuten sagt at det ikke lenger er snakk om “snik-islamisering”, men om tendenser til åpen islamisering av Norge.

Man kan diskutere om disse forholdene, som er reelle, fortjener betegnelsen “(snik-)islamisering” – men enda mer konstruktivt er det kanskje å diskutere de konkrete sakene. Etter min oppfatning representerer de ingen fare for landet, dels fordi det er krav som ikke har fått gjennomslag (f.eks. hijab i politiet, som det kan anføres meget gode argumenter mot), dels fordi det er helt marginale fenomener (f.eks. krav om egne lover for muslimer, som jeg knapt har hørt noen gå inn for i Norge), og dels fordi problemene (primært praktiske) knyttet til kravene er ubetydelige (som f.eks. tilpasset svømmeundervisning eller egen mat på sykehus eller i fengsler). Alle disse debattene er under alle omstendigheter legitime, og det vet Arbeiderpartiet, siden partiet på mange punkter faktisk deler Siv Jensens bekymring.

Eskil Pedersen har rett i at ytringer kan påvirke menneskers holdninger, meninger og handlinger (selv om det er omstridt om ytringer kan føre til vold). Det vet enhver politiker, og det vet Arbeiderpartiet, siden partiet i så stor grad er blitt påvirket av Fremskrittspartiets innvandrings- og integreringspolitikk de senere år. I dag er ikke FrP og Ap motpoler i innvandrings- og integreringspoltikken, selv om begge partier kan ha interesse av å fremstille det slik. Politikken er ganske lik, og veien er kort fra Siv Jensens advarsel om “snik-islamisering” til Martin Kolbergs løfte om at  “Arbeiderpartiet skal bekjempe islamisering” av Norge.

Så la oss vende tilbake til utgangspunktet. Hvorfor kommer utspillene fra Arbeiderpartiet mot FrP nå? Virker det ikke litt malapropos – litt forsinket? Hvorfor må Pedersen ta til motmæle mot disse gamle forholdene nå og nærmest late som om ingen har gjort det før – mens faktum er at vi andre gjorde det da det skjedde? Har FrP uttalt eller gjort noe i innvandrings- og integreringspolitikken etter 22.juli som fortjener så kritiske utspill nå?

Rett etter 22.juli skrev jeg i at hvis Fremskrittspartiet og andre innvandringskritikere har begått feil, så kan de sikkert selv tenke og reflektere over dette nå. Og så kan vi, skrev jeg, som har ment noe annet, tenke over om vi har begått feil og om vi kan gjøre noe annerledes, f.eks. ved å møte kritikernes argumenter med saklig informasjon og saklige argumenter, fremfor bare å stemple  synspunktene som intolerante, “avskyelige” eller illegitime på annen måte.

Fremfor å fortsette debatten om den gamle debatten, er dette mitt råd til Eskil Pedersen og Arbeiderpartiet: Vent til Fremskrittspartiet sier noe dere er uenig i i innvandrings- og integreringsdebatten – og ta debatten om saken da!