Kristin Clemets blogg Her skriver jeg om ideer, verdier og politikk.

Kan politikken lære noe av trafikken?

Kanskje.

Det er en stund siden jeg hørte om et forsøksprosjekt i en by i Nederland. Der hadde man fjernet alle trafikklys og skilt, innført flere rundkjøringer og ellers overlatt trafikantene til seg selv. Den oppsiktsvekkende nyheten var at trafikkulykkene ble færre enn de var før.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Søndag hørte jeg for første gang mer om konseptet i radioprogrammet (Norges beste?) Radiofront. Shared space heter konseptet, som innebærer at man fjerner alle trafikkregler og signaler om at ulike trafikanter skal oppføre seg på bestemte måter i trafikken. Det fins ingen fortau, ingen lys, ingen skilt, ingen faste regler. Alle trafikanter er likeverdige, enten de går, kjører eller sykler. Og det underlige er: Antall trafikkulykker går ned.

Hvordan kan det ha seg? Ifølge spesialistene som ble intervjuet i Radiofront, har det med trafikantenes holdning og ansvarsfølelse å gjøre. De blir, hver især, avhengig av å ta hensyn, av å se de andre trafikantene og ta ansvar. Adferden styres altså ikke av rigide regler, av forbud og påbud, men av en vilje og et behov for å ta personlig ansvar, både for seg selv og andre.

Selv har jeg den tvilsomme fornøyelsen å være bilist i Oslo sentrum ganske ofte. Det er en skremmende, men også ganske interessant opplevelse. Det er sikkert mye å si om bilistene, men la meg konsentrere meg om fotgjengerne og til en viss grad også syklistene.

For fotgjengere i Norge frister virkelig en nokså livsfarlig tilværelse. Respekten for lys er grensende til null. Og de (for ikke å si vi) går ikke bare over gaten på rødt etter å ha konstatert at det er ufarlig – nei, mange går over gaten når som helst uten å ofre lyset en tanke. De går med barnevogner og mobiltelefoner, sakte og fort, med ryggen til trafikken og med fronten rett mot, med og uten refleks. Ingen ser ut til å ofre bilistene, reglene eller den livsfaren de utsetter seg for, en eneste tanke.

Man skal ikke reise lenger enn til våre nærmest naboland før man ser en helt annen disiplin, der bl.a. rødt lys blir respektert, og syklister holder seg til trafikkreglene. Så hva er så spesielt med Norge?

Jeg får en følelse av at vi representerer det motsatte av Shared space-konseptet. I Norge har fotgjengerne i stor grad fått fortrinnsrett, ingen plikter og minimalt med personlig ansvar. Det er podet inn i oss at vi har forkjørsrett i trafikken, og at bilene må vike for oss. Små barn har lært at trafikken stopper bare de strekker ut en liten hånd, hvilket for øvrig er ganske farlig når de kommer til andre land, der fotgjengerne ikke er gitt like mange rettigheter.

Spørsmålet er hva dette har med politikk å gjøre. Det er kanskje ikke helt åpenbart, men likevel: Fotgjengere i Norge viser kanskje hva som skjer med mennesker som får mange privilegier og syns de har “rett til alt”, og som er fratatt eller har gitt fra seg sitt personlige ansvar. Det virker nesten som om de slutter å tenke.

De gode resultatene i Shared space-byene, derimot, viser det motsatte: At mennesker som tar og må ta personlig ansvar uten å ha sær-rettigheter eller regler å forholde seg til, tenker selv – og greier seg bedre.

Kanskje lever de også et bedre liv.

Etter valget har det vært stor bevegelse – og stor vilje til bevegelse – på borgerlig side i politikken.

Det er tydelig at alle de fire partilederne på borgerlig side ikke ønsker å gjenta forestillingen fra 2009, da en uavklart samarbeidssituasjon på borgerlig side bidro til å gi de rødgrønne partiene valgseieren. Vi kan derfor være nokså sikre på at det før valget i 2013 vil foreligge en avklaring fra alle de fire partiene om hva de mener om borgerlig samarbeid, både i og utenfor regjering, dersom de vinner valget.

I Høyre har det, naturlig nok, skjedd minst siden kommunevalget når det gjelder spørsmålet om borgerlig samarbeid. Høyres strategi var og er å få til et regjeringssamarbeid med alle de fire partiene, hvis det er mulig. En ren Høyre-regjering er en nødløsning. Slik sett minner Høyres strategi på nasjonalt plan om den strategien Høyre i Oslo hadde ved kommunevalget: Den beste regjeringen består av alle fire partier, den nestbeste består av tre av partiene, den tredje beste består av to partier, mens nødløsningen er en ettpartiregjering av Høyre alene.  Dette kan kanskje virke underlig sett med Høyre-velgeres øyne, men er det egentlig ikke. En regjering som skal kunne leve lenge, bør ha flertall, et bredt parlamentarisk grunnlag og gode relasjoner til sine samarbeidspartnere.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Høyre, som ikke trenger å gjøre ytteligere avklaringer, vil fortsette å gjenta sitt budskap frem mot 2013, men vil i minst mulig grad forstyrre de prosessene som de andre partiene må igjennom. Vi vil sannsynligvis se et Høyre som provoserer de andre partiene lite, og som – når det er mulig – kommer dem i møte. Og partiet vil gjøre dette med større selvtilit enn før, fordi partiet ble størst i kommunevalget og skårer godt på meningsmålingene.

I Venstre, derimot, har det vært bevegelse etter valget. Unge Venstre har vedtatt, med stort flertall, at det bør være politikken som avgjør hvem Venstre kan samarbeide med i regjering, dvs. at det ikke bør være noe prinsipielt i veien for å gå i regjering med FrP. Også Oslo-partiet virket noe “mykere” i dette spørsmålet, da det skulle forhandles om byråd i Oslo. Dette er nye toner i forhold til gjeldende nasjonal politikk, som gjør det umulig for Venstre å sitte i samme regjering som FrP. Hvorvidt moderpartiet nå vil endre strategi og fatte samme beslutning som Unge Venstre har gjort, gjenstår å se. Det blir i alle fall et tema frem mot Venstres landsmøte, antagelig allerede i 2012. Trine Skei Grande har beveget partiet i en enda klarere liberal retning siden hun overtok, og hun står nå meget sterkt i partiet. Hva hun til slutt vil mene, vil derfor ha stor betydning.

I KrF er det lagt opp til en mer omfattende prosess. Det kan bli slitsomt for partiet, men jeg tror ikke Knut Arild Hareide hadde noe valg. KrF må denne gangen forankre sitt standpunkt til samarbeid på en solid måte, slik at partiet ikke blir overrumplet i valgkampen. Ingen vet hva resultatet av denne prosessen blir, men jeg syns det er svært vanskelig å se for seg at KrF kommer til å velge rødgrønt. KrF vil ønske seg en ny regjering og er generelt i en vanskelig situasjon fordi det tradisjonelle velgergrunnlaget delvis forvitrer, og derfor må partiet bidra til avklaring  på en tydelig måte. Én mulig løsning er “Oslo-modellen”, dvs. at KrF nasjonalt gjør som KrF i Oslo og garanterer at et borgerlig flertall skal gi borgerlig regjering. En løsning som går noe lenger, innebærer at KrF også lover at et borgerlig flertall skal føre til at de borgerlige partiene setter seg til forhandlingsbordet og vurderer om det er grunnlag for en felles regjering. Det er interessant å merke seg at sentrale personer i stortingsgruppen allerede har antydet et slikt retningsvalg. Og dersom Venstre gjør seg ferdig med sin avklaring allerede i 2012, vil det også legge press på KrF om å avslutte sin prosess i god tid før valget i 2013.

Det mest interessante som har skjedd på borgerlig side etter kommunevalget, er imidlertid utviklingen i FrP. Jeg skrev i en blogg for en tid tilbake at Siv Jensen, dersom hun slapp mer bråk og problemsaker, kunne få en ny plattform og nærmest restarte som partileder. Bråk slapp hun ikke, men muligheten for å restarte er faktisk ganske god. Carl I Hagen er nå definitivt ute av den sentrale partiledelsen, Christian Tybring-Gjedde har tatt selvkritikk og talt for at FrP velger en mer ydmyk stil, FrP i Oslo har valgt å samarbeide med byrådet, selv om partiet ikke er en del av byrådet – og det er foretatt utskiftninger i stortingsgruppen som både kan gjøre borgerlig samarbeid lettere og gi FrP et annet politisk ansikt utad. At Ketil Solvik-Olsen blir finanspolitisk talsperson (og allerede er i ferd med å endre FrPs holdning til handlingsregelen) er ett viktig eksempel. 

At dette også har noe med politikk å gjøre, fikk vi en bekreftelse på i helgen, da Carl I Hagen klaget på den politiske kursen partiet har valgt – og Siv Jensen svarte med å si at FrP er et “moderne, liberalt folkeparti”. Om partiet i dag er eller oppfattes som et moderne, liberalt folkeparti, kan nok diskuteres – men det forteller i alle fall hvilken kurs Siv Jensen har valgt etter kommunevalget: Hun ønsker å gjøre FrP til et parti som ligner det danske Venstre mer og Dansk Folkeparti mindre. Om det kan lykkes, og i hvilken grad det vil være en utfordring for det norske Venstre og Høyre, kan man spekulere i – men jeg går ikke nærmere inn på det her. FrP er fortsatt Stortingets største parti på borgerlig side, hvilket også vil prege partiets autoritet i mange viktige debatter.

Samarbeidsforholdene mellom de fire partiene ser også ut til å bli stadig bedre i praksis. Et godt eksempel kom i forbindelse med fremleggelsen av de alternative statsbudsjettene. Da hadde de fire partiene gått sammen om flere viktige saker, bl.a. videreføring av Forskningsfondet, bedre fradragsordning for gaver til frivillige organisasjoner og bruk av deler av petroleumsfondet til å gjøre investeringer i utviklingsland. Alle sakene berører hjertesaker hos ett av de borgerlige partiene, men samtidig er dette saker som binder de fire partiene sammen.

SV ligger under sperregrensen, og Sp gjør det ikke særlig mye bedre. På rødgrønn side er man derfor opptatt av å skaffe forsterkninger for å kunne videreføre prosjektet etter 2013. Mange ønsker å fri til KrF for at KrF enten skal supplere eller erstatte noen i det rødgrønne prosjektet.

Jeg tror ikke dette frieriet fører frem. Snarere er det kanskje grunn til å interessere seg for de kreftene i Senterpartiet som nå ser ut til å ville orientere dette partiet i mer borgerlig retning. Ola Borten Moe er ikke en stor fan av SV og kan vel generelt styre sin begeistring for det rødgrønne prosjektet. Men også Senterungdommen har gitt klar beskjed: Den nye lederen, som ble betraktet som høyrefløyens kandidat, Sandra Nygård Borch, vil “vaske rødfargen av Sp-kløveren og bringe partiet tilbake til sentrum”.  Det skal bli spennende å se om dette får noen betydning for Senterpartiets holdning til regjeringssamarbeidet før og etter valget i 2013.

Det er tydelig bevegelse på borgerlig side. Det er ingen garanti for valgseier i 2013. Men det gjør det i hvert fall lettere å overbevise velgerne om at det nytter å stemme på ett av de fire partiene.

Jeg har vært på reise, men har likevel fått med meg at SV falt under sperregrensen på en meningsmåling forleden.

Dermed er det ikke underlig at det pågår en debatt om årsakene til SVs svake resultater og om SVs fremtidige veivalg. I Klassekampen fyller debatten stor plass, men debatten har også funnet veien til bl.a. Minerva. Bør SV bli et grønnere, mer pragmatisk og mer sentrumsorientert parti – eller skal SV heller søke til røttene, til fagbevegelsen og til mer røde og radikale løsninger?

Personlig tror jeg nok at velgerne finnes i retning sentrum. Men et parti skal jo ikke styres av meningsmålinger – i hvert fall ikke av meningsmålinger alene. Det skal også styres med og av overbevisning. Tiden får vise hvor SV-flertallets sjel ligger.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

En refleksjon kan jeg kanskje likevel komme med – siden den gjelder begge sider i norsk politikk.

De nordiske demokratiene er generelt preget av at det søkes kompromiss og konsensus. Det skyldes historie og tradisjon; valgordningen og mange mindretallsregjeringer; den høye organisasjonsgraden og høringsdemokratiet – for å nevne noe. Det kan av og til virke dvaskt og kjedelig, og debatten kan bli tam, men det har også sine fordeler – spesielt når det er krise. Den fastlåske politiske situasjonen i USA er eksempel på en nesten motsatt tradisjon.

I en koalisjonsregjering – som f.eks. Bondevik II-regjeringen og Stoltenberg II-regjeringen – må det pr definisjon inngås kompromisser. Men måten man gjør det på, vil være avgjørende for hvordan partiene lykkes utad. I Bondevik II-regjeringen ble KrF – utad – fremstilt som en “taper”. I Stoltenberg II er det for tiden SV som spiller rollen som “taper”.

I virkeligheten var Høyre, som var det store partiet i Bondevik II-regjeringen, svært opptatt av at KrF (og Venstre) skulle få sine seire, og Høyre holdt seg derfor i stor grad tilbake for ikke å fremstå som en plagsom storebror. Mitt tips er at det samme gjelder i Stoltenberg II-regjeringen: SV “får” mange flere seire av Ap enn størrelsen tilsier, mens Ap ofte holder seg tilbake – f.eks. ved at Ap-statsrådene og -representantene til en viss grad unngår å markedsføre egne seire og også unnlater å si hva de egentlig mener om f.eks. SV når det er offentlig debatt om det interne regjeringsarbeidet.

Jeg tror regjeringene (og særlig de minste partiene) skaffer seg selv problemer, fordi de i for liten grad står sammen om å feire reelle kompromisser – og i stedet blir altfor opptatt av å markedsføre og feire hestehandler. 

Jeg kom på dette da jeg forleden leste Weekendavisen: En hestehandel er en byttehandel, der den ene parten får noe (f.eks. mer til trosopplæring eller til frukt i skolen), mens den andre parten får noe annet (f.eks. skattelettelser eller begrensninger i utgiftsveksten). Et reelt kompromiss, derimot, innebærer at man diskuterer seg frem til en løsning, som ingen av partene er strålende fornøyd med, men som begge parter kan stå inne for. Som Weekendavisen skriver: Resultatet fremstår i så fall ikke som det “eneste rette” for noen av partene, men som det “minst ille” for alle parter.

Det kan virke vanskelig å markedsføre og feire ulne kompromisser. Men det har sine fordeler at en regjering fremstår som en samlet regjering, som sammen ønsker å gjøre noe for og med Norge, og som fører en helhetlig politikk som også henger sammen. 

En regjering som preges av hestehandler, derimot, virker sprikende og fører i verste fall en usammenhengende  og lite helhetlig politikk. Alle løper rundt og skryter av sine separate seire – og fremhever til og med hva de primært mente der de tapte – men inngir det egentlig så mye tillit? Det er denne linjen mange “ur-SV’ere” nå anbefaler SV, bl.a. i Klassekampen – og som mange i KrF også anbefalte sitt parti da det var i regjering.

Jeg tror det er feil strategi.

Tror man ikke på et felles prosjekt – dvs. ett felles prosjekt – bør man heller unnlate å gå i regjering.

“Danmark har fått en ny regjering.” 

Det er åpningsordene i nesten alle taler og innlegg den nye danske statsministeren nå holder.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Danmark har fått en ny regjering for første gang på 10 år.

Det er en regjering som vekker oppmerksomhet og debatt på minst to måter.

For det første preges den av mye som er annerledes og nytt. 

Danskene har fått sin første kvinnelige statsminister: Sosialdemokraten Helle Thorning-Schmidt. 

De har fått en større regjering enn noen gang før: 23 medlemmer mot 19 i den forrige regjering.  

De får dobbelt så mange “spindoktorer” som under den forrige regjering, nemlig to til hver minister.  Danske ministre har ikke egne statssekretærer eller politiske rådgivere, så fremveksten av slike “spindoktorer” oppfattes som en slags snik-politisiering av departementene.

En tidligere kommunist, Ole Sohn, er blitt nærings- og vekstminister, mens en opplagt statsrådskandidat og Helle Thorning-Schmidts nærmeste medarbeider, Henrik Sass Larsen, ikke ble sikkerhetsklarert, fordi han har pleid omgang med kriminelle.

Danskene har fått en regjering med den laveste gjennomsnittsalderen i Europa (43 år) og tidenes yngste statsråd i Danmark (26 år). Det er SF’eren Thor Möger Pedersen,som ikke selv maktet å bli valgt inn i Folketinget, men som har vært sentral i det rødgrønne prosjektet og nå løftes frem som skatteminister – for øvrig til enkelte eldre SF’eres irritasjon.

Danskene har samtidig fått en regjering som setter rekord i manglende regjeringserfaring. Bare to av 23 ministre har sittet i regjering før. En av dem er Margrethe Vestager fra De Radikale.

Danmark har også fått en koalisjonsregjering på tvers av blokkene (Socialdemokraterne (S), De Radikale (R), som er et borgerlig parti, og Sosialistisk Folkeparti (SF)) – med et relativt stort revolusjonært og kommunistisk parti (Enhetslisten) som støtteparti. SF tar sete i regjeringen for første gang. 

Men det som vekker mest oppsikt, er politikken. 

Den nye regjeringen setter nemlig rekord i raske og omfattende løftebrudd.  Bedømmelsen er at Danmark har fått en rød regjering som skal føre blå politikk – eller en ny regjering som skal føre gammel politikk. De mest sarkastiske sjeler mener at Danmark har skiftet ut en borgerlig regjering som førte sosialdemokratisk politikk med en sosialdemokratisk regjering som skal føre borgerlig politikk.

Det store temaet i valgkampen var den økonomiske politikken og hvordan partiene ville bringe Danmark ut av den økonomiske krisen.  De to statsministerkandidatene – daværende statsminister Lars Løkke Rasmussen fra Venstre og Helle Thorning-Schmidt fra Socialdemokraterne – var enige om finansieringsbehovet: Danmark trenger årlig nesten 50 milliarder kroner mer i 2020. Men samtidig  hadde de vidt forskjellige oppskrifter på hvordan dette finansieringsbehovet skulle dekkes inn. Den borgerlige regjeringen ville, i samarbeid med De Radikale, gjennomføre en etterlønns- og dagpengereform (dvs. kutt i danskenes AFP og arbeidsledighetstrygd), mens Socialdemokraterne og SF ville oppnå inndekning ved å la alle dansker arbeide 12 minutter mer pr dag. S-SFs plan ble ansett som ganske luftig og ble sterkt kritisert både av de borgerlige partiene og av økonomer, og den ble heller ikke særlig entusiastisk omtalt av fagbevegelsen. Men S og SF sto på sitt og kom i valgkampen med kraftig kritikk av etterlønns- og dagpengereformen, som de mente var svært usolidarisk.

S og SF, som hadde inngått en allianse før valget, førte en hel valgkamp på svært klare løfter om å reversere den borgerlige VK-regjeringens reformer ? og å innføre 12 minutters-reformen, i tillegg til flyskatt, en egen “millionærskatt”, en egen bankskatt, enkelte avskrivninger for næringslivet og en hjelpepakke med redusert skatt for boligkjøpere.

Det er nå klart at ingenting av dette blir noe av, og at den nye regjeringen i stedet vil gjennomføre skattelettelser, også for “de rike”.

En dag etter at regjeringen har tiltrådt er det blitt klart, slik det heter i regjeringsgrunnlaget, at “udgangspunktet for regeringen er VK-­regeringens økonomiske politik i bredeste forstand, herunder genopretningsaftalen og forårets aftaler, herunder tilbagetrækningsreformen”.  Sagt med andre ord: Grunnlaget for den nye regjeringens økonomiske politikk er den borgerlige regjeringens økonomiske politikk.

Også i utlendingspolitikken skjer noe lignende. Innvandrings- og integreringspolitikk var i liten grad tema i valgkampen. I den utstrekning det ble debattert, bedyret S og SF at det ikke skulle skje endringer. Nå bebudes det likevel endringer; det skal bl.a. bli lettere å få familiegjenforening, permanent oppholdstillatelse og statsborgerskap. Snuoperasjonen på dette området er langt mindre dramatisk enn i den økonomiske politikken, men likevel av stor symbolsk betydning.

Regjeringen legger også stor vekt på å endre Danmarks image utad; formidle toleranse og åpenhet og større imøtekommenhet vis à vis Europa og EU, bl.a. ved å forsøke å få fjernet de danske forbehold i justis- og forsvarspolitikken.

Hva er så årsaken til disse rekordraske og monumentale løftebruddene?

Kommentatorer er stort sett enige om at det skyldes De Radikale og Margrethe Vestagers store innflytelse i regjeringsforhandlingene. De Radikale var, sammen med Enhetslisten, den store vinneren i valget, mens S og SF gikk tilbake og gjorde tildels meget dårlige valg. De Radikale hadde dessuten gjort det krystallklart før valget at det sto fast på det inngåtte forliket med den borgerlige regjeringen om bl.a. etterlønns- og dagpengereform. De ønsket en rød regjering, men en blå økonomisk politikk, og det har de fått.

De Radikale var også, sammen med Enhetslisten, det partiet som var klarest i sitt ønske om en oppmykning av utlendingspolitikken. Også det har de fått.

Socialdemokraterne svarer omtrent det samme når de blir spurt, men med litt andre ord: Valgresultatet gjør det ikke mulig å få gjennomført partiets politikk fullt ut.  Men det låter litt hult, for man sitter unektelig igjen med et inntrykk av at Thorning-Schmidt og resten av høyrefløyen i partiet egentlig også syns det er mest riktig. En gang i blant “plumper” de og forklarer at den politikken de nå skal føre, er nødvendig i den økonomiske situasjonen landet er i. Altså nøyaktig det samme som de borgerlige partiene sa før valget. Men den første kritikken er allerede kommet fra egne rekker: Flere sosialdemokrater står nå frem og truer med å stemme nei til en innstramning i etterlønnen.

Verre er det likevel i SF, der det ulmer i partiets bakland. En representant, som til alles overraskelse senere ble partiets parlamentariske leder (og som jeg har skrevet om på bloggen min før), truet med å melde se ut da hun fikk se regjeringsgrunnlaget. Partiet har satt så små og få avtrykk i regjeringsgrunnlaget at noen har falt for fristelsen til å antyde at SF-ledelsen er mer opptatt av makt enn av politikk. ?Taburettklebere? er for øvrig et uttrykk som har vært i bruk i Danmark før for å betegne politikere som kan svelge i seg nesten hva som helst bare de får kjøre svarte ministerbiler.

At det nå pipler frem ubehagelige påstander om Ole Sohns fortid som kommunist, gjør ikke saken bedre for SF.

Helle Thorning-Schmidt inviterer nå til bredt samarbeid om den politikken VK-regjeringen førte – et samarbeid hun selv avviste da hun var i opposisjon. Hun håper sannsynligvis å unngå å bli for avhengig av Enhetlisten.  Og hun håper antagelig å bli tilgitt av velgerne, dersom hun greier å oppnå resultater og får velgerne til å glemme løftebruddene innen det må avholdes et nytt valg.

Om hun blir tilgitt, gjenstår å se. Den første meningsmålingen ser beroligende ut. 55 prosent av de spurte sier at de aksepterer løftebruddene av hensyn til dansk økonomi. Bare 37 prosent mener at løftebruddene ikke er i orden.

At såpass mange aksepterer løftebruddene, kan ha sammenheng med at mange antok at de ville komme og kanskje endog håpet på det. 12-minuttersplanen virket lite troverdig, og flertallet ønsket den borgerlige regjeringens økonomiske politikk. De Radikale ble sett på som en garantist for at det kunne og ville skje. Men blir regjeringen kjent som “løftebrudd-regjeringen”, som Pia Kjærsgaard allerede kaller den, blir det verre.

For de borgerlige partiene kan situasjonen bli vanskelig, selv om Venstre gikk frem ved valget og er Danmarks største parti.

De rødgrønne kan komme til å sitte lenge når de nå legger politikken mot sentrum.

Når de, på toppen av det hele, skal gjennomføre skattelettelser og gjør det med en utpreget blå retorikk (de skal bl.a. “redusere skatten på arbeid, slik at danskene kan arbeide mer og bedre”) risikerer de å gjøre seg populære i det borgerlige bakland, der mange har vært skuffet over den borgerlige VK-regjeringen, som de syns har vært for sosialdemokratisk.

Det kan også bli vanskelig for de borgerlige partiene å være i opposisjon til sin egen politikk. De må, for skams skyld, ta imot invitasjonen til samarbeid – men må samtidig ta et viktig forhold:  Det gjenstår å se hva politikken blir i praksis. Den nye regjeringen har bl.a. annonsert en “kickstart” av dansk økonomi, der det skal brukes 10 mrd kroner i offentlige investeringer – men samtidig en “forsiktighetslinje”, som innebærer at man ikke skal bruke penger før man har tjent dem. Hvordan disse to løftene skal gå i hop, er vanskelig å forstå.

Den nye regjeringen har også lovet en mer ambisiøs klimapolitikk, og har fått ros av den konservative Connie Hedegaard, som nå er EU-kommisær, for det. På dette området – og på utlendingsområdet – kan det nok hende at det blir den nye regjeringen som beveger Ventre og/eller de Konservative, hvis forhold til Dansk Folkeparti tidvis har budt på store prøvelser.

Den nye danske statsministeren får det ikke lett.  Hennes nærmeste venner, Radikale Venstre og Enhetslisten, er som sprikende staur – mens de som kan redde henne, nylig var hennes verste fiender. I tillegg står hun overfor en meget krevende økonomisk situasjon:  Hun skal “finne” nesten 50 milliarder kroner, og hun ser ut til å ville gjøre det ved først å gjøre underskuddet enda større.

Men foreløpig er likevel fasiten klar, ifølge en kjent dansk kommentator: Thorning har fått statsministerposten. Margrethe Vestager har fått størst innflytelse. Villy Søvndal har fått et problem.

Og, kunne vi tilføye: Den forrige regjering får gjennomført sin politikk.

Pernille Vigsø Bagge er en politiker med følelser og temperament.

Da den danske SF-representanten ble kjent med regjeringsgrunnlaget og sammensetningen av den nye danske regjeringen, ble hun åpenbart skuffet og forbannet.

På Facebook skrev hun at “det nye regjeringsgrundlag er smukt. En nye regjering er et flop, ikke mindst for meg. Og det får konsekvenser.”

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Senere skrev hun at SF “gikk til valg på 5 ting: efterløn, dagpenge, kirke, ligestilling, nordjyske indflydelse. Efterlønnen er væk, dagpengene også. Kirken gik til en, der ikke er med i foreningen, og formentlig ikke aner noget om den, ligestillingen ditto. Nordjysk indflydelse er long gone… tror måske ikke, jeg er SF’er dagen ud.”

Senere på dagen beklaget Pernille Vigsø Bagge og forklarte at hun hadde skrevet dette i affekt, og at hun nok likevel ikke ville forlate partiet. At hun var skuffet over SFs manglende innflytelse i den nye regjeringen, er likevel ganske klart.

SF har nemlig måttet gi seg i forhandlingene i svært mange sentrale saker, spesielt i den økonomiske politikken. Det er det borgerlige partiet Radikale Venstre som har fått gjennomslag, og de fleste kommentatorer snakker nå om en rødgrønn regjering som skal føre en blå (særlig økonomisk) politikk. Helle Thorning-Schmidt virker ikke så veldig lei seg for det, men det er kanskje ikke så forbausende. Hun tilhører høyresiden i det sosialdemokratiske partiet.

Men selv om SF har tapt mye, er det likevel påfallende hvor lykkelige de nye SF-statsrådene er. De vil ikke høre snakk om tapte saker på seierens dag – nå når de endelig er blitt med i regjering! Den nye miljøministeren, for eksempel, Ida Auken, formerlig stråler i møte med mediene og syns åpenbart det er litt “utidig” av mediene å bringe opp spørsmål om skatt og etterlønn.

Ida Auken og Pernille Bagge er to unge, dyktige politikere i 30-årene. Begge er dessuten personlig meget populære og fikk et stort antall personlige stemmer ved siste valg. De tilhører samme parti, men så altså ganske forskjellig på regjeringsgrunnlaget.

Kommentatorer ville ha det til at Bagge egentlig var skuffet, fordi hun ikke kom med i regjering. Hun har vært regnet som en favoritt som “alle” regnet med. Da det ikke skjedde, ble hun både skuffet og sint og greide ikke å holde følelsene tilbake.

Jeg holder det for en sannsynlig forklaring. Det er typisk at de som selv blir medlem av regjeringen, er mer begeistret for prosjektet enn de som ikke er med. Det er et privilegium å være minister. Man har makt og innflytelse, er omsvermet og populær. Det er selvsagt også veldig arbeidskrevende og kan være ubehagelig, men alt oppsummert er det en svært positiv opplevelse for de aller fleste politikere. Et regjeringsmedlem vil derfor, alt annet likt, være mer tilbøyelig til å ville sluke kameler og inngå kompromisser enn et partimedlem som ikke er del av regjeringen eller av regjeringsapparatet. På innsiden ser man også bedre hvor krevende politikk kan være og hvor vanskelig det kan være å få gjennomslag. Samarbeidet ser kort og godt mer nyttig og positivt ut når man ser det fra regjeringens side enn fra stortingets eller lokalforeningenes side.

Dette er også en medvirkende årsak til at det skal mye til før en partiledelse, som sitter i regjering, vil mene at det er riktig å bryte et regjeringssamarbeid.

Dermed er nok dette også en del av årsaken til at heller ikke SVs ledelse i Norge vil mene at det er fornuftig å bryte regjeringssamarbeidet med Sp og Ap, selv om SV nå nærmer seg sperregrensen.

Noen i partiet vil nok mene det, men ledelsen vil det ikke.

PS: Jeg skrev dette i går kveld, men glemte å publisere det. I mellomtiden har Pernille Vigsø Bagge, til alles overraskelse, blitt SFs parlamentariske leder – så nå stråler også hun!

Flere partier må finne seg i å ha en syvende far i huset, dvs. en avgått leder som fortsatt deltar aktivt og med stor frimodighet i samfunnsdebatten. Høyre har Kåre Willoch, Arbeiderpartiet har Thorbjørn Jagland, og Fremskrittspartiet har Carl I. Hagen.

Jeg er sikker på at både Erna, Jens og Siv en gang iblant har irritert seg over utspill fra sine forgjengere. Men jeg føler meg også sikker på at Siv er den som irriterer seg mest, og det har hun, etter min mening, grunn til. Kåre Willoch er blitt en ressurs for Høyre, fordi han er kreativ og respektert og prøver å unngå å kommentere veldig sensitive partipolitiske spørsmål. Thorbjørn Jagland har forlatt Norge, har nye posisjoner og fremstår etter hvert like mye som en refser av norsk politikk generelt som av Ap spesielt.

Carl I. Hagen, derimot, betyr bråk og uforutsigbarhet. Der Carl I. Hagen er, blir det slåsskamp. Det er akkurat som om den vanlige politiske debatten og samtalen opphører i det han kommer inn på scenen. Han minner meg om en skyteglad cowboy som ankommer saloonen, der alt hittil bare har vært hygge, fryd og gammen – og omdanner den til en slagmark.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg tror med andre ord at Stein Aabø i Dagbladet tar feil når han skriver at Siv Jensen er “ganske fornøyd” når hun bivåner det som skjer i Oslo under Carl I. Hagens ledelse. Jeg tror hun gjerne skulle vært mye av det foruten.

For den som er opptatt av borgerlig samarbeid, var valgresultatet nesten ideelt.

Høyre ble stort og det klart største partiet på borgerlig side. Det gjør det lettere for Høyre å samarbeide med FrP. Høyre har nemlig alltid vært splittet i synet på FrP og på samarbeid med FrP. De fleste i Høyre innser etter hvert at et parti som FrP, som tidvis er et stort parti, må få innflytelse, og mange mener også at FrP er blitt mer spiselig og “normalt” med tiden. Men at Høyre er størst og sitter i førersetet, gjør det svært mye lettere for Høyre.

Venstre kan både glede seg over at partiet har stoppet tilbakegangen og hatt fremgang – og at ubalansen i forhold til FrP er blitt betydelig mindre og av og til er snudd i Venstres favør. Trine Skei Grande og hennes liberale merkesaker har i tillegg fått en positiv posisjon i manges bevissthet. Det gjør det også lettere for Venstre å være en del av et borgerlig samarbeid.

For KrF var det også en glede at tilbakegangen stoppet opp. Men enda viktigere for stemningen i KrF er det nok at fotfolket i valgkampen så en leder med et stort potensiale. Det skaper optimisme for fremtiden. Også KrF er dessuten fornøyd med at balansen på borgerlig side er blitt bedre, slik de ser det.

FrP gjorde et dårlig valg, men ikke nødvendigvis slik at det bryter ned disiplinen. Det er forståelig at det er vanskelig for FrP å akseptere at borgerlig samarbeid blir lettere når Høyre er størst, selv om dette er realiteten. Den gode nyheten er at det dårlige valgresultatet for en stor del kan forklares med forhold som ligger utenfor partilederens umiddelbare kontroll. Det gjelder Birkedal-saken, Utøya-tragediens innvirkning på valgkampen, Christian Tybring-Gjeddes overspill i innvandringsdebatten og Carl I. Hagens tramp i klaveret-politikk i Oslo. Etter valget har Siv Jensen også fått Hoksrud-saken i fanget, men hvis partifellene, inklusive Carl I. Hagen, nå kjenner sin besøkelsestid og det ikke dukker opp flere uventede saker, – ja, så kan Siv Jensen så å si “restarte” som partileder i FrP. Det kan bli en fin plattform, hvis hun lykkes.

La meg legge til at persongalleriet på borgerlig side nå også er gitt – og bedre. Mye er lettere med Trine og Knut Arild enn det var med Lars og Dagfinn. Alle fire er dessuten klar over at det må komme en avklaring av samarbeidssituasjonen på borgerlig side før valget i 2013. Spørsmålene blir: Vil disse partiene samarbeide, hvis de får flertall – og vil de samarbeide i regjering eller på “Oslo-måten”, dvs. at de garanterer borgerlig styre, hvis det blir borgerlig flertall – men uten å love noe konkret om hvilke partier som vil sitte i regjering? (Jeg ser her bort fra at noen kanskje foretrekker å snakke om “ikke-sosialistisk” fremfor “borgerlig” flertall.)

Dette betyr ikke at det er “motorvei” til 2013. Mye blir spennende, og det kommer mange overraskelser, men noe vet vi allerede nå:

KrFs partiprosess blir viktig. KrF skal, slik jeg forstår det, ha en ganske langvarig og bred prosess for å bestemme seg for hvem de vil samarbeide med. Ved å legge opp til en slik prosess og annonsere den så tydelig, er også partiet sikret stor oppmerksomhet og offentlig debatt om sine veivalg. Det blir interessant.

Venstre har ikke annonsert en tilsvarende prosess, men gir uttrykk for at det – naturlig nok – er landsmøtet som eventuelt må redefinere den nasjonale politikken som nå gjelder (og som også følges i Oslo) om at partiet ikke kan samarbeide i regjering med FrP. Også Ventres landsmøter vil dermed følges med stor interesse.

Det kanskje viktigste blir likevel FrPs veivalg. Det er forsmedelig å tape valg, og FrP vil – selvsagt! – ønske å vokse. Men FrPs stil – og måte å forsøke å bli større på – er viktig for stemningen på borgerlig side. En aggressiv stil, mer “outrerte” standpunkter og/eller Carl I. Hagens støyende og åpenbare parti-egoistiske stil er neppe løsningen, hvis man ønsker et godt borgerlig samarbeid.

Høyre kan tilsynelatende lene seg litt tilbake, siden det går så godt. Men for Høyre er det også utfordringer: Partiet vil tillegges et hovedansvar for å presentere et borgerlig alternativ før valget i 2013. Men Høyre vil også ha utfordringer med å skape ny politikk. SV vet at de må gjøre det, siden partiet synker. I partier med fremgang oppstår det ofte mer tvil: Skal man bare spille den gamle og “trygge” melodien, eller bør og må man fornye seg? Og hva vil være hovedmotstanderens, altså Arbeiderpartiets, politikk før 2013? Vil Ap fornye seg? Arbeiderpartiet har tapt mange av de store byene, og det har nok ført til mer selvransaking og bekymring enn partiet har villet vise utad.

Det kan hende at Siv og Carl har en hemmelig avtale om at han skal være “bråkebøtte” i Oslo, og at de tror de tjener på det. Men jeg tror det ikke.

Jeg tror at Siv syns det ville være aller best om Carl nå legger om stilen – eller følger sin egen tradisjon med å melde forfall til Oslo bystyre – og i stedet slår seg til ro i Spania.

Antagelig vil det også være en fordel for et mulig borgerlig samarbeid i 2013.

Aftenpostens Harald Stanghelle kom med en overraskende innrømmelse på NRK Aktuelt i går kveld.

Han ga Siv Jensen rett i at FrP forskjellsbehandles av pressen – ved at partiet tas hardere enn de andre partiene når det gjelder såkalte sex-skandaler, bl.a. ved at pressen leter mer aktivt etter slike historier i FrP og ved at den bruker et mer fordømmende språk når saker først avdekkes.

VGs Elisabeth Skarsbø Moen, derimot, var helt uenig – og føler seg sikker på at det ikke foregår noen forskjellsbehandling.

Hvem har rett?

Siv Jensen har i løpet av dagen vært litt uklar når hun har sammenlignet den såkalte Hoksrud-saken og den saken som etterforskes i Oppland, der en ordfører er siktet for seksuell omgang med en mindreårig. I den første saken kjenner vi både person og parti, og partiledelsen har måttet stå til rette i mediene. I den andre saken er hverken person eller parti kjent for allmennheten, og det er ingen partileder som stilles til ansvar.

Det er, som sagt, litt uklart om Siv Jensen mener å sammenligne de to sakene. De er nemlig ulike: I det ene tilfellet er en person siktet, men vedkommende nekter seg skyldig. I Hoksrud-saken, derimot, har vedkommende erkjent og allerede godtatt sin straff.

Siv Jensen har likevel et mulig poeng, for det kan vel kanskje tenkes at pressen i det minste hadde identifisert partiet som ordføreren kommer fra, dersom det var FrP. Og det er vel heller ikke helt utelukket at ledelsen i FrP da ville blitt intervjuet om saken.

Siv Jensen har et større poeng når hun sammenligner Birkedal-saken med saken fra Oppland. Trond Birkedal har, ifølge advokaten, ikke innrømmet alt han er beskyldt for, og han er ikke dømt. Likevel ble han, før han hadde innrømmet noe som helst, identifisert. Partiledelsen taklet saken på en måte som etter pressens mening kvalifiserte til “ikke bestått”, og saken rammet til slutt partiet svært hardt.

Skarsbø Moen forsvarte denne forskjellsbehandlingen med at velgerne hadde krav på å få vite om Birkedal, fordi han var ordførerkandidat, og fordi velgerne måtte vite om saken før valget. Det er et uhyre tynt argument. Spørsmålet om tillit til en ordfører må vel sies å gjelde også etter at vedkommende er valgt.

Har så Siv Jensen, alt oppsummert, rett i at FrP blir forskjellsbehandlet når det gjelder slike saker? Hun og Stanghelle mener ja – de fleste i pressen ser ut til å mene nei.

Jeg tror ikke noen av dem er i stand til å konkludere sikkert om akkurat det. For å gjøre det kreves langt mer kunnskap om hvordan pressen arbeider med slike saker og en mye grundigere studie av de sakene som har kommet frem. Og siden pressen – med gode og dårlige begrunnelser – er svært lukket, vil vi neppe noen gang få vite nok til å si noe sikkert om det. Enkelte journalisters påstander om at det er flere slike tilfeller i FrP enn i andre partier – fordi flere saker har kommet frem i lyset – er selvsagt null verdt som bevis. Det kan hverken de eller vi vite noe om.

Siv Jensen har imidlertid et viktig poeng, syns jeg, når hun kritiserer pressens hang til å trekke bombastiske og generelle konklusjoner av slike enkeltsaker, som f.eks. at det er en “ukultur” i FrP, at det er en kvinnefiendtlig kultur fordi det er mange menn i partiet, eller at partiet, i mindre grad enn andre partier, har drevet ulike former for skolering – og at det er derfor det er mange sex-skandaler i partiet. Dette kan være sant, men det kan også være usant. Poenget er at pressen ikke har noe grunnlag for å trekke slike konklusjoner på basis av de enkeltsakene som (tilfeldigvis?) har kommet frem.

Når alt dette er sagt, er jeg – på mer generelt grunnlag – sikker på at FrP blir forskjellsbehandlet av norsk presse. Jeg kan ikke bevise det, men jeg mener generelt at FrP møtes med en mer kritisk og fiendtlig holdning enn andre partier, og jeg syns det er merkelig at så få i pressen ser det.

Journalister som Skarsbø Moen mener, i likhet med mange andre i pressen, at hun er uberørt av sine egne meninger og sitt eget følelsesliv: Hun behandler med andre ord alle likt. Personlig tror jeg det er umulig, både for journalister og andre, og at FrP lider under det.

La oss være ærlige:

Praktisk talt ingen journalister stemmer FrP – og i hvert fall ingen politiske journalister i de toneangivende mediene.

De samme journalistene liker Kristin Halvorsen og den kommende lederen i SV godt (uansett hvem det blir)  – men de liker ikke egentlig Siv Jensen, Per Sandberg eller Carl I. Hagen særlig godt. De kunne, under andre omstendigheter, tenke seg å være venn med Jens eller Kristin, men de har ikke spesielt lyst til å være venn med Per og Carl.

Mange journalister syns FrP er et ytterliggående – ja, av og til “ekstremt” parti. Men de færreste blir skremt av at Audun Lysbakken har bakgrunn som marxist og hard core sosialist. Ingen bruker ord som “ytterliggående” eller “ekstremt” om SV av den grunn. Årsaken er at de fleste journalister faktisk syns at FrP er temmelig ekstremt – mens de syns at SV er temmelig mainstream.

Påvirker dette journalistene?  Har de et følelsesliv, eller er de upåvirket av alt?

Jeg tror de har et følelsesliv. Den som lytter, hører jo ofte hvor aggressivt pressen møter Siv Jensen og FrP – og hvor koselig og nærmest lattermildt det kan være når Kristin Halvorsen intervjues. Stemmeleiet, tonen, den kritiske vinklingen, ordbruken – FrP slipper faktisk ikke like lett unna.

I forbindelse med Utøya-tragedien piplet for øvrig følelsene frem hos opp til flere journalister. Plutselig var både VGs politiske redaktør og NRKs Jarle Roheim Håkonsen, og kanskje også Elisabeth Skarsbø Moen, gamle AUF’ere som fikk problemer fordi minnene fra Utøya ble for sterke.

Det er forståelig, men også talende. Journalister er ikke maskiner, og de kunne tjent på å innrømme det.

Siv Jensen understreket i går at hun ikke mener at FrP er et forfulgt parti, men et forskjellsbehandlet parti. Jeg er ikke enig i alt hun sier, men jeg tror at hun har et poeng. Den lille forskningen vi har, bl.a. fra valgkamper, gir også holdepunkter for å anta det.

Stanghelle var klok og forhåpentligvis ærlig i går. 

Det kunne være interessant om flere journalister bidro til refleksjonen. 

Det går mot et svært spennende og imponerende ledervalg i SV.

Det er spennende, fordi det står mellom tre ulike kandidater med ulik politisk profil og ulike ideer om hvordan de vil bygge opp SV til å bli et større parti. 

Men den forestående valgkampen i  SV er også imponerende.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er i seg selv imponerende at tre dyktige kandidater har mot til å stille opp i en slik konkurranse. Slikt er det altfor lite av i norsk politikk. Nominasjonsprosessene er som regel veldig lukket, og alternative kandidater trekker seg før man kommer til noen avstemning. Ytterst sjelden viser konkurrerende kandidater frem hvilke ulike politiske prosjekter og meninger de har før de blir valgt. Og er det en sjelden gang kamp om posisjoner, fremstilles det ofte som negative “maktkamper” av pressen.

Det er også imponerende, dersom SV bestemmer seg for å gjennomføre en uravstemning om hvem som skal lede SV. Helle Thorning-Schmidt, som nå blir statsminister i Danmark, ble leder i det danske sosialdemokratiske partiet på denne måten – etter å ha kjempet mot den mer tradisjonelle sosialdemokraten Frank Jensen. Slik ble hun mye mer kjent i Danmark enn hun var da hun meldte seg som kandidat.

Selvsagt kan det anføres argumenter mot uravstemning. Men vanlige norske partimedlemmer er ikke akkurat bortskjemt når det gjelder innflytelse over eget parti. Jeg tror mange blir skuffet når de melder seg inn i et politisk parti og oppdager at de nesten ikke har noe de skulle ha sagt.

Alle partier har nå fått mange nye medlemmer. Nå gjelder det for partiene å vise at “mer demokrati” ikke bare dreier seg om å få medlemmer, men også om å la medlemmene få innflytelse over partiets politikk og valg av kandidater. Det kan revitalisere de politiske partiene og bidra til at den nyvunne interessen for partipolitikk ikke bare blir et forbigående blaff.

Partiene bør derfor eksperimentere med nye former for valg. Både Oslo SV og Oslo Høyre har vist at det går an, men SV går nå lengst av alle, dersom det blir uravstemning om partiets leder. I så fall blir både ledervalget og metoden fulgt med stor interesse også av mange utenfor SV.

Det er nesten paradoksalt at det er SV, som ofte er så skeptisk til konkurranse, som nå viser frem tre lederkandidater med konkurranseinstinkt og vilje til å konkurrere. Det bør andre partier, som kanskje er mer positive til konkurranse, lære av.

Måtte den beste vinne!

P.S. Hanne Marthe Narud skrev i 2008 en rapport om hvordan nominasjonene i partiene kan gjøres mer demokratiske. Den kan lastes ned her. I den anledning skrev jeg en artikkel om valget av Obama og norske nominasjonsprosesser, som kan leses her.

Som (tidligere) politiker bør man være fornøyd når politikere fra andre partier kappes om ta æren for det du har gjort eller forsøker å ta eierskapet til reformer som er gjennomført av andre. Arbeiderpartiet er en mester i så måte og har bl.a. greid å få eierskapet til “fellesskapet” og den norske velferdsstaten, enda det er faglig helt uomstridt at velferdsstaten hverken er en sosialdemokratisk eller norsk oppfinnelse. Forhåpentligvis har Civita gjennom sine arbeider bidratt til å slå hull på akkurat denne myten.

I partilederdebatten i går forsøkte statsministeren også å ta eierskapet til skolereformen Kunnskapsløftet. Midt i debatten følte han plutselig behov for si “litt om historieskrivningen”, nærmest for å rydde opp, fikk man inntrykk av.

Det Stoltenberg så sa, var følgende:

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

“Hele Kunnskapsløftet startet Trond Giske da han var utdanningsminister…. (han) nedsatte Kvalitetsutvalget….og det er fulgt opp av flere regjeringer… og (det er) veldig bra.”

Jeg vet ikke om han villeder bevisst, om han selv er villedet, eller om han bare er veldig, veldig lite raus. Sannheten er i alle fall at det han sier, ikke er sant.

10.september 2001 var det valg i Norge, og Stoltenberg I-regjeringen tapte valget. 5.oktober 2001 satte utdanningsminister Trond Giske ned et utvalg, som fikk i oppdrag å vurdere det 13-årige opplæringsløpet. 19.oktober var det regjeringsskifte, og jeg ble utdanningsminister. Utvalget hadde til da ikke foretatt seg noe som helst og hadde heller ingen planer om å begynne arbeidet før etter årsskiftet. Jeg sto derfor på dette tidspunkt helt fritt til å vurdere hva jeg ville gjøre med dette utvalget.

Vi bestemte oss for å gjennomføre et utvalgsarbeid. Det opprinnelige mandatet ble til dels betydelig endret, og det ble senere gitt et tilleggsmandat, bl.a. fordi vi ville fokusere mye sterkere på kvalitet (og derfor fikk også utvalget navnet Kvalitetsutvalget). Antall utvalgsmedlemmer ble omtrent fordoblet. Jeg bestemte meg for å spørre om Astrid Søgnen ville lede også dette utvalget, og det sa hun ja til, og utvalget ble deretter reoppnevnt 4.desember 2001.

Utvalget avga, i samsvar med mandatet, to innstillinger – en i juni 2002 og en i juni 2003. Regjeringen fulgte opp forslagene på flere måter, men den endelige stortingsmeldingen, som het Kultur for læring, ble fremmet i april 2004. Først da ble det bestemt at vi ville foreslå en reform. Senere ble det bestemt at reformen, som flertallet på Stortinget da hadde sluttet seg til, skulle hete Kunnskapsløftet og innføres fra 2006 (med noen “tjuvstartere” fra 2005).

Arbeidet med meldingen var meget omfattende, og Kunnskapsløftet ble ingen kopi av Kvalitetsutvalgets innstilling. Vi fremmet i det store og hele andre forslag, bl.a. basert på omfattende høringsprosesser – men forslagene fra utvalget og forslagene fra regjeringen pekte absolutt i samme retning. Flere av Kvalitetsutvalgets medlemmer ga uttrykk for at stortingsmeldingen var enda bedre enn forslagene de selv hadde fremmet i utvalget. Stortingetmeldingen fikk i det hele tatt meget god mottakelse.

I 2001 kom jeg til et departement som hadde svært liten kunnskap om norsk skole, bl.a. fordi min forgjenger – Trond Giske – var aktiv motstander av å innføre et skikkelig kvalitetsvurderingssystem for skolen, noe han for øvrig hadde fått trampeklapp for på Utdanningsforbundets årsmøte. Da vi gradvis avdekket hvordan det sto til og bl.a. kunne konstatere at norsk skole både hadde problemer med mobbing og læring, manglet det også kunnskap om årsakene til at det hadde blitt slik og om hvilke virkemidler som burde settes inn. Denne mangelen på kunnskap gjorde arbeidet med Kunnskapsløftet både omfattende og krevende for alle som var involvert – men også veldig givende. Vi baserte oss på mye forskning i arbeidet med meldingen, og i dag har vi svært god kunnskap om norsk skole.

Det er for tidlig å trekke bombastiske konklusjoner om hvordan Kunnskapsløftet har virket og vil virke i norsk skole. Det ville være naivt å tro at alt har virket etter hensikten eller at alt virker bra. Den rødgrønne regjeringen har dessuten justert kursen på viktige områder som det er uenighet om. Den foreløpige evalueringen tyder imidlertid på at mye har blitt bedre, og at det nå er et mye sterkere fokus på det som må være skolens viktigste oppdrag, nemlig å lære elevene grunnleggende fag og ferdigheter og ikke minst evnen til og gleden over å lære.

Reformen er i alle fall såpass vellykket at alle partier nå gjerne vil ha eierskap til den, og det er gledelig.

Men jeg syns det er synd at statsministeren må forfalske historien ved å forsøke å gjøre Arbeiderpartiet og Trond Giske til reformens far. Det fantes absolutt ingenting i departementet etter Trond Giske som kunne hjelpe oss i arbeidet med å utvikle Kunnskapsløftet.

Trond Giske satte spor etter seg i arbeidet med Kvalitetsreformen i høyere utdanning.

Men han satte absolutt ingen vesentlige spor etter seg i arbeidet med grunnskolen og videregående opplæring.

Er Dagbladet en liberal avis?

Sist jeg hørte Dagbladet omtale seg selv som en “liberal” avis, var da redaktøren – den tidligere etikk-redaktøren – skulle forklare (og forsvare) hvorfor Dagbladet nå igjen vil tillate de såkalte sex-annonsene. Det hadde visstnok lite med økonomi å gjøre – det skyldtes først og fremst at Dagbladet er en liberal avis, og at det følgelig nærmest var nødvendig å ta inn slike annonser.

Dagbladets redaktør bruker ellers sjelden ordet liberal når han skal begrunne avisens veivalg. Det er det heller ingen grunn til. Da han fredag, for eksempel, skulle forklare (og forsvare) hvorfor avisen i ni av de siste 12 dagene hadde hatt bilde av Anders Behring Breivik på forsiden, brukte han ikke ordet “liberal”. Den eneste forklaringen vi da fikk, var at det var journalistisk “nødvendig”.  De pårørende og etterlatte hadde riktig nok bedt avisene om ikke å trykke bilder av Breivik på forsiden hele tiden, og redaktøren hadde riktig nok ikke helt oversikt over hvor ofte Breivik likevel hadde vært på forsiden – men det hadde altså vært nødvendig. Så nødvendig at Breivik også de tre siste dagene har figurert på forsiden av Dagbladet  (eller Breivik-posten, som noen har begynt å kalle avisen).

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Da jeg senere i helgen hørte NRKs programdirektør Per Arne Kalbakk snakke om NRKs veivalg i dekningen av terrorsaken, forstår man hvorfor det er viktig å ta vare på en betydelig allmennkringkaster. Kalbakk har en evne til refleksjon, selvkritikk og innlevelse som virker fraværende når Dagbladets redaktør uttaler seg. 

Heller ikke i de meningsbærende spalter har Dagbladet noen tydelig liberal profil. Det kan riktig nok skje, når f.eks. John Olav Egeland fører pennen om personvern, men som regel plasserer Dagbladet seg sammen med politiske partier som kaller seg selv sosialdemokratiske eller sosialistiske.  Det er veldig tydelig der Dagbladet tar standpunkt – men det er også tydelig i kommentarer som utgir seg for å være mer nøytrale analyser.

På side 3 i dag er det et godt eksempel. Geir Ramnefjell har skrevet om ungdommens partivalg og reflekterer over hvorfor ungdom i dag velger høyresiden fremfor venstresiden.

Jeg tror Ramnefjell selv syns det er ganske underlig.

Ifølge Ramnefjell er nemlig høyresiden representant for den kommersielle popindustrien, realityserier, maks underholdningsverdi, individualisme og materiell overflod, antifeminisme og en “skolepolitisk luring” – nei til nynorsk.

Venstresiden, derimot, står for (kamp mot) urettferdighet og skjevfordeling i samfunnet, kamp for vanskeligstilte narkomane, (Trond Giskes) sterke og profilerte satsing på popmusikk og film, idealistiske visjoner, miljøpolitikk, det flerkulturelle samfunn og antirasisme.

En tvers gjennom saklig og nøytral analyse, altså – totalt blottet for avtrykk etter Ramnefjells egne politiske preferanser.

Men redaktøren ville vel neppe kalt den liberal.