Kristin Clemets blogg Her skriver jeg om ideer, verdier og politikk.

De partiene som sier at de er mest opptatt av fellesskap og en felles skole for alle, har den mest ekskluderende retorikken i skolepolitikken.

Før het det enhetsskolen. Dette begrepet fikk etter hvert en litt negativ klang, så Trond Giske døpte det om til “den offentlige fellesskolen”, da han var utdanningsminister. Begrepet “fellesskolen” har senere vært i flittig bruk av venstresiden som betegnelsen på den offentlige skolen i Norge. Også NRK har adoptert begrepet, forhåpentligvis uten å tenke nærmere over hvorfor venstresiden bruker begrepet slik de gjør.

Da jeg var utdanningsminister og skrev stortingsmeldingen om Kunnskapsløftet, Kultur for læring, lurte departementet på hva jeg, som kom fra Høyre, ville kalle skolen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg bestemte meg for å kalle den skolen.

For hva er egentlig poenget med å kalle skolen for noe annet enn skolen?

Alle land i OECD har en offentlig eller offentlig finansiert skole som er for alle. I alle OECD-land går også de aller, aller fleste barn i den offentlig (finansierte) skolen. I alle OECD-land er det likevel lov til å velge en alternativ skole, hvis man ønsker det.

I Norge har det svært lenge vært slik at foreldre og elever kan velge mellom fire alternative måter å ivareta opplæringsplikten på: En offentlig skole, en privat skole som er offentlig finansiert (det vi før kalte friskoler), en privat skole som er privat finansiert eller hjemmeundervisning. Alle disse alternativene er juridisk likeverdige, og alle skoler må holde (minst) like god kvalitet som den offentlige skolen, slik at elevene kan velge seg til og fra de ulike skoleslagene uten å måtte begynne på nytt.

Så hva er poenget med å omtale den offentlige skolen på en måte som etterlater inntrykk av at de elevene og foreldrene som velger noe annet, står utenfor fellesskapet eller utenfor det som er felles?

Det er selvsagt bare et retorisk-politisk knep, men det er samtidig et veldig lite inkluderende knep.

Alle elever i Norge tilhører det store samfunnsfellesskapet, uansett hvilket opplæringstilbud de velger. Alle elever i Norge tilhører dessuten mange andre store og små fellesskap, knyttet til familien, skolen de går på, lokalmiljøet osv. Men det er ingen som står utenfor fellesskapet, fordi de har valgt en annen skole enn de venstresidens politikere liker best.

En politiker på venstresiden som blir utfordret om dette temaet, vil ofte svare at “fellesskolen”, altså den offentlige skolen, skiller seg fra andre skoler, fordi mangfoldet av elever er større der. “Fabrikkarbeiderens datter møter direktørens sønn”, som det heter.

Men dette er selvsagt en sannhet med store modifikasjoner. I byene, der muligheten til å velge skole er størst, er det ofte motsatt. Der slår bostedssegregeringen inn i skolene på en måte som gjør at det ofte er lite mangfold av denne typen i den offentlige skolen, mens det er mye mer mangfold i flere av de private skolene. Kristelig Gymnasium, Steinerskoler og St. Sunniva, f.eks., kan skilte med en mye mer mangfoldig elevflokk enn mange av skolene i Oslo vest og Oslo øst. Årsaken er at mange friskoler rekrutterer fra hele og ikke bare en del av byen, og at mange foreldre velger friskoler, fordi de ønsker at barna deres skal møte en mer variert elevgruppe.

Og i en liten bygd, der det bare er én skole, vil elevflokken være nøyaktig den samme – enten elevene går i en offentlig grendeskole eller i en skole som nylig er omgjort til en Montessoriskole.

Fra venstresiden påstås det også ofte at elevene som går i private skoler (altså i praksis offentlig finansierte private skoler, dvs. friskoler) er “rikere” og “hvitere” enn elever i den offentlige skolen. Det er heller ikke sant. Elevene i de private skolene og deres foreldre ligner til forveksling elever og foreldre i den offentlige skolen.

Venstresiden later også som det å “satse på fellesskolen” står i motsetning til de borgerlige partienes politikk. Man forsøker altså å etterlate inntrykk av at de borgerlige partiene vil satse på friskoler eller privatskoler på bekostning av den offentlige skolen.

Også dette er et retorisk knep uten substansielt innhold.

Ca. 98 prosent av elevene går i den offentlige grunnskolen. En litt mer liberal friskolepolitikk, slik de borgerlige partiene går inn for, ville kanskje ført til at dette tallet ble redusert til 95 eller 96 eller 97 prosent. All erfaring viser imidlertid at antallet som velger den offentlige skolen, ville forblitt høyt. Det kan være mange grunner til det – bl.a. at den offentlige skolen løfter seg når den ikke lenger får nye elever automatisk, at den offentlige skolen blir flinkere til å synliggjøre sine kvaliteter og/eller at den offentlige skolen befinner seg i nærmiljøet. Praktisk talt all skolepolitikk i alle partier dreier seg derfor (selvsagt!) om å forbedre den offentlige skolen.

De private skolene mottar dessuten mindre offentlige ressurser enn den offentlige skolen, og de tilbyr ikke bedre bygg eller lønns- og arbeidsvilkår enn den offentlige skolen – ofte snarere tvert imot. De private skolene og deres elever, som også har foreldre som betaler skatt,  “stjeler” derfor ingenting fra den offentlige skolen – kanskje bortsett fra Kristin Halvorsens oppmerksomhet. Det er nemlig ingen som er så opptatt av å diskutere private skoler som hun er.

Venstresiden prøver å etterlate inntrykk av at de har en prinsipiell holdning til private skoler – men det har de ikke. De fører den samme politikken overfor private skoler som er privat finansiert, som de borgerlige partiene gjør. Når det gjelder private skoler som i hovedsak er offentlige finansiert, altså friskoler, er holdningen på venstresiden både uprinsipiell og formyndersk.

“Prinsippet” er nemlig at de gir støtte til de privatskolene de liker – i tillegg til religiøse skoler, som de av politiske og menneskrettslige grunner, er nødt til å gi støtte. F.eks. har de selv utvidet den gamle privatskoleloven til å omfatte internasjonale skoler, idrettskoler og en skole som er etablert av den nå avdøde “SV-dronningen” Mosse Jørgensen, Nyskolen. Ingen av disse skoleslagene driver med alternativ pedagogikk – det ville bare være for bakstreversk og upopulært å nekte dem støtte. Men hvorfor går skillet akkurat her? Hvorfor kan man ikke gi støtte til en friskole som satser på drama eller rørleggerfag, hvis man kan gi støtte til skoler som satser på idrett eller språkfag?

De rødgrønne må naturligvis føre den skolepolitikken de vil. Men de burde slutte å snakke i et så ekskluderende språk at de barna som i går var publikum i NRKs TV-debatt, faktisk blir stående utenfor fellesskapet, fordi grendeskolen nå er privat.

Ingen barn går hjemmefra for å “gå på fellesskolen i dag”. De går på skolen – enten de setter kursen mot den offentlige nærskolen, Steinerskolen eller Nyskolen.

Kjennetegnet ved et godt demokrati er at det skal være lov å være og velge annerledes enn flertallet er eller gjør – uten dermed å bli skjøvet ut av fellesskapet.

I dag har tankesmien Res Publica lansert boken The Spirit Level i Norge. Ulikhetens pris, som boken heter på norsk, ble, i følge meldinger på twitter, lansert uten motforestillinger på noe som lignet et halleluja-møte på Litteraturhuset.

Kristin Halvorsen og Jonas Gahr Støre kommenterte boken da den ble lansert, og etterpå ble de intervjuet av radioens Her & Nå. Overdrivelsene og omtrentelighetene sto i kø:

Kristin Halvorsen “vet” bare at alt boken prediker, er sant. Deretter trekker hun inn valgkampen og advarer mot at Høyre og Fremskrittspartiet skal komme til makten, fordi vi da vil få en mye mindre velferdsstat og et skattesystem som innebærer at vi ikke skal betale skatt “etter evne”. Begge deler er feil.

Jonas Gahr Støre svarte enda merkeligere. Han brukte nemlig boken som et bevis på at mulighetslikhet er viktig – mens det boken handler om, er resultatlikhet.

Jeg syns boken er interessant, og at den bør debatteres. Men innholdet i boken bør ikke slukes rått, og man bør unngå å trekke bombastiske konklusjoner som grunnlag for å utvikle politikk.

La meg peke på to svakheter og en viktig innvending mot budskapet i boken.

For det første: Boken har faglige svakheter. Den bygger, etter mange fagfolks mening, på for enkel statistikk – og den drøfter i altfor liten grad alternative årsaksforhold. At to forhold opptrer samtidig, er ikke ensbetydende med at det er en årsak/virkning-relasjon mellom disse to forholdene. Blant flere som har kritisert boken for utilfredsstillende statistiske analyser og for en manglede diskusjon om årsaksforhold, er Kalle Moene.

Helse er det feltet forfatterne av boken kan best. Men også på dette området er det kommet tunge faglige arbeider som motsier boken, bl.a. i standardverket “The Oxford Handbook of Ecnomic Inaquality”. Der heter det bl.a.:

“More than 100 articles have been published over the past two decades on whether changes in economic inequality lead to changes in health. (…) Although there are plausible reasons for anticipating a relationship between inequality and health (in either direction), the empirical evidence for such a relationsship in rich countries are weak. (…) The preponderance of evidence suggests that the relationship  is either non-existent or too fragile to show up in a robustly estimated panel specification. The best cross-national studies uniformly fail to find a statistically reliable relationship between inequality and longevity. (…) most studies of the evidence is that most studies of health and inequality find no statistical significant relationship either across countries or over time”

Så når Audun Lysbakken i BT forleden skrev at Ulikhetens pris har “en faglig tyngde ingen meningsmotstandere har klart å slå hull på gjennom to år med global debatt”, så er vel ikke det helt riktig…

En annen svakhet ved boken er at den ikke drøfter målet om (økt) økonomisk likhet i relasjon til andre og kanskje viktigere mål for samfunnet. Andre viktige mål er bl.a. frihet, likeverd, tillit, rettferdighet, likebehandling og økonomisk vekst (som kan fordeles).

Av og til kan man oppnå flere god mål på én gang. Men ofte kommer også slike mål i konflikt med hverandre. Hvis ikke det var slik, måtte man jo forvente at venstresiden f.eks. foreslo lik lønn til alle?

Men venstresiden vil ikke foreslå lik lønn til alle. Årsaken til at den ikke gjør det, som, ifølge resonnementet i Ulikhetens pris, burde gi oss verdens beste samfunn, er at sammenhengene faktisk ikke er så enkle som boken prediker. Dersom alle skulle få lik lønn, ville det innebære tiltak som går utover friheten, viktige menneskerettigheter, den økonomiske veksten, kravet til likebehandling og folks rettferdighetsfølelse.

Det er altså ikke bare ulikheten, men også likheten, som kan ha en pris.

En tredje viktig innvending mot boken er at den er veldig nasjonal og lite global. Skal vi skape et bedre liv  for de som har det aller dårligst, er det ikke viktig om ulikhetene øker litt i vårt eget land. Det er mye viktigere at ulikhetene mellom land blir redusert, og at det er de fattigste landene som vokser mest. Det er også mindre viktig at noen i Kina er blitt grotesk rike, dersom mange millioner kinesere får sjansen til å løfte seg ut av fattigdom og bli middels rike.

I noen tilfeller er det til med slik at vi må tåle økt ulikhet her hjemme for å bidra til mindre ulikhet der ute. Innvandring, f.eks., vil, i hvert fall på kort sikt, føre til større ulikhet i Norge, mens det fører til mindre ulikhet i verden, fordi migrasjon bidrar til utvikling og mindre fattigdom globalt.

Det er fint at The Spirit Level er kommet på norsk. Men det avslutter hverken den faglige eller den politiske debatten om frihet og likhet. 

Norsk skole – og Oslo-skolen i særdeleshet – preges visstnok av “testhysteri”, ifølge kunnskapsministeren.

Det er en interessant påstand, som fortjener en nærmere dokumentasjon.

Ifølge opplæringsloven har elevene i norsk grunnskole krav på minst 190 skoledager i året. Over 10 år betyr det at de har krav på (minst) 1900 dager. Nasjonale myndigheter stiller også krav til hvor mange timer elevene skal få i det enkelte fag, men kommunene står fritt til å tilby flere timer. Oslo kommune er blant de kommunene i landet som tilbyr flest ekstra skoletimer til elevene.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Av de (minst) 1900 skoledagene norske elever får i den 10-årige grunnskolen skal Oslo, med det nå gjeldende system, bruke 19 dager til “testhysteri”. Det betyr altså at ca. én – 1 – prosent av skoletiden går med til prøver og testing. I virkeligheten er det enda mindre, ettersom prøvene bare tar fra 40 – 90 minutter og altså langt fra en hel dag. I virkeligheten bruker man dermed ca en halv prosent av skoletiden på testing.

De 19 prøvene Oslo-skolen gjennomfører i løpet av 10 år i grunnskolen, kan deles i tre typer: Det er statlige obligatoriske kartleggingsprøver, nasjonale prøver og kommunale prøver, og de fordeler seg slik:

* Syv statlige kartleggingsprøver

* Åtte nasjonale prøver

* Fire kommunale Oslo-prøver (de ekstra fagene Oslo-elevene prøves i, er IKT og naturfag)

I tillegg kommer én statlig fastsatt eksamen til slutt.

“Hysteriet” knytter seg visst særlig til de fire ekstra Oslo-prøvene. Det kan dreie seg om til sammen ca. fem timer, tenker jeg, i løpet av de 10 årene elevene går på skolen.

Etter min mening virker det ikke direkte hysterisk å bruke ca. en halv prosent av tiden på skolen til prøver. Det medgår selvsagt også tid til øving og forberedelse til prøvene, men poenget med øving og forberedelse er jo å lære. Når man tar i betraktning at det man prøves i, stort sett er grunnleggende ferdigheter og basisfag som lesing, regning og engelsk, som man også trenger i all annen læring – ja, så høres det igrunnen enda mindre hysterisk ut. Det er faktisk meningen at elevene nå skal trene mer på lesing enn de gjorde før vi fikk nasjonale prøver og før Kunnskapsløftet ble innført. Meningen er at de også  skal lese bedre enn de gjorde før.

At det er potensielle problemer knyttet til testing, er gammelt nytt. Dårlige og hyppige tester kan skape såkalte teach to test-effekter og kan i overdreven grad  fjerne oppmerksomheten fra andre og kanskje like viktige fag og ferdigheter. Kombineres slike tester med uheldige incentiver for elever, lærere og ledere, kan konsekvensene bli verre. Det er selvsagt heller ikke bra, dersom de lærerne og lederne som bruker testene, ikke har den nødvendige kompetansen.

Det er lite som tyder på at vi har slike problemer i Norge. Prøvene og testene er selvsagt ikke perfekte, og det finnes selvfølgelig eksempler på at prøvene og bruken av dem ikke virker slik de skal. Det vil alltid være rom for forbedring. Men i det store og hele er det grunn til å tro at prøvene fungerer ganske godt i Norge, og at de er nødvendige.

Å lage gode prøver, som svarer til formålet med dem, er en stor faglig kunst. Heldigvis har vi gode faglige miljøer i Norge som står for utviklingen av prøvene.

Formålene er nemlig flere: De skal sikre skolen et bedre faglig og pedagogisk grunnlag for å organisere opplæringen og tilpasse den til den enkelte elev. De skal gi lærerne og skolen en mulighet til å vurdere hvorvidt det bør iverksettes tiltak, og de skal være et hjelpemiddel i underveisvurderingen. De skal kartlegge i hvilken grad elevenes ferdigheter er i samsvar med målene i læreplanen, og de skal gi informasjon til elever, lærere, foresatte, skolen, kommunen og nasjonale myndigheter som grunnlag for forbedringstiltak.

Sammen med internasjonale undersøkelser (som gir informasjon om norske elevers kompetanse i forhold til elever i andre land), brukerundersøkelser, tilsynsvirksomhet og omfattende forskning på utdanning, gir altså prøvene viktig kunnskap om norsk skole, som gjør at man kan sette inn tiltak, justere kursen eller omprioritere ressurser når det trengs.

For 10 år siden fantes bare en brøkdel av denne kunnskapen. Det gjorde at vi ikke visste mye av det vi vet i dag om elevenes faglige ferdigheter. Det betød også at vi hadde langt mindre muligheter til å sette inn tiltak i tide, dersom en elev f.eks. ikke greide å lære å lese. Og vi visste mye mindre om hva lærere, skoleledere og politikere gjorde for å få til forbedringer i norsk skole.

Det er nå tverrpolitisk enighet om at vi trenger kartleggingsprøver og nasjonale prøver i skolen. Det er også tverrpolitisk enighet om at kommunene skal ha frihet til f.eks. å tilby flere timer enn normen og til å ha egne kommunale tester, hvis de mener at de trenger det (men åpenbart ikke frihet fra å få kjeft av en statsråd hvis man benytter friheten). Det er også tverrpolitisk enighet om alle viktige elementer i Kunnskapsløftet nå – etter at SV gradvis har endret sin skolepolitikk. (Nå er det ikke engang anti-SV-politikk å nedlegge et stort antall grendeskoler og erstatte mange av dem med private skoler.)

Norge er et land hvor det forskes veldig mye på skolen. Det kan av og til virke litt forvirrende, fordi det kommer så mange skråsikre og tilsynelatende forskjellige “forskermeninger” på en gang. Motsatt gir det grunnlag for å si at vi vet veldig mye om norsk skole nå, og at vi derfor er mindre henvist til å basere oss på enøyde ideologer, anekdoter, rykter og anonyme påstander når vi skal gjøre oss opp en mening om norsk skole. Heldigvis.

Kunnskapsløftet er ennå ikke ferdig implementert. Det er politisk uenighet om gjennomføringen og om justeringer SV nå gjør i regjering.  Sett i stort er det altså likevel tverrpolitisk enighet om reformen.

Så langt ser den da også ut til å lykkes ganske bra – ikke med alt, men med mye. Professor Sten R. Ludvigsen, som leder arbeidet med evaluering av reformen, har bl.a. uttalt  følgende:

“Skal resultatene oppsummeres, så er det at vi ser mange positive tegn. Jeg tror Kunnskapsløftet har vært en meget god samfunnsmessig investering – og nødvendig for skolens utvikling. (…) Kunnskapsdimensjonen – hva elevene faktisk oppnår av kompetanse, altså læringsresultat, er mye kraftigere fokusert. Lærerne arbeider mer systematisk med elevvurdering. Kravene til ledelse i skolen (…) er kraftig økt.”

99,5 prosent av skoletiden brukes til andre ting enn prøver og testing. Men for at denne tiden skal kunne brukes til beste for den enkelte elev, trengs det kunnskap og informasjon om hvor elevene står, hva slags utfordringer de har og hvilken hjelp de kan trenge.

Derfor må vi også bruke litt av tiden på prøver.

Menge er spente på hva valgkampen nå vil bringe og hva vi kan vente oss av den politiske debatten i tiden som kommer.  Her er noen av tankene jeg gjør meg.

Jeg tror Arbeiderpartiet er hardere rammet enn vi andre kan forestille oss. Det er mye sorg, mange begravelser, mange etterlatte og skadde som trenger oppmerksomhet. Jeg tror vi kan komme til å se et parti som nesten ikke greier å drive valgkamp. Men som en rødgrønn politiker sa til meg i dag: Det behøver de jo heller ikke. Det holder å dele ut roser.

Jeg tror Arbeiderpartiet vil få større oppslutning enn partiet ellers ville fått. Det er ikke sikkert at partiet stjeler så mange velgere fra de andre partiene, men det kommer til å rekruttere en del som alternativt ville latt være å stemme.  De andre partiene, og kanskje særlig Høyre (fordi det var fullmobilisert) og FrP (fordi partiet er bragt opp i en litt vanskelig situasjon), vil nok kunne tape litt på det.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jens Stoltenbergs popularitet er betydelig styrket. Det kunne gitt et større utslag i et stortingsvalg enn det vil gjøre i kommunevalget. Om det vil gi utslag i 2013, er umulig å si. Historien har vist oss at partilederes popularitet kan svinge voldsomt, og at det ofte er liten sammenheng mellom ledernes og partienes oppslutning. Men det Stoltenberg nå har vist, krever nok at også de andre partilederne, særlig de som har statsministerambisjoner, viser at de har format.

Stoltenberg er likevel ikke den eneste som har vist styrke i denne situasjonen. I mange kommuner er det ordførere – hvorav Fabian Stang i Oslo har vært den mest synlige – som har stått for fremragende lederskap i en vanskelig situasjon. De kan kan komme fra mange partier, og deres innsats kan også få effekt på valgdagen når det nettopp er de som skal velges.

Vi kommer til å se at alle partier og alle ungdomspartier har fått flere medlemmer.  Det viser at mange har tatt beskjeden om mer demokrati og ikke bare rettet sitt engasjement mot ett parti – og at respekten for det partipolitiske arbeidet antagelig har økt. Flere partier kan vise frem imponerende tall, men jeg har ikke sett noen tall fra Arbeiderpartiet. Mitt tips er at særlig AUF har fått mange nye medlemmer, og at mange ungdommer, som tidligere ikke har vært engasjert, på ulike måter nå flokker seg om AUF.

Vi kommer antagelig til å se en mindre aggressiv retorikk enn vi har vært vant med i tidligere valgkamper. Politikerne kommer antagelig til å snakke mindre nedsettende om konkurrentene og være mer opptatt av å fremheve egne standpunkter. Det kommer til å bli vanskeligere å påstå at “alt” er galt i landet vårt – men det blir antagelig også vanskeligere å hevde at det bare er ett parti som har bygget landet. Det blir nok også mindre spill og spetakkel enn det pleier å være i medienes valgkampdekning.

Kanskje får valgkampen noen trekk vi setter så stor pris på at vi gjerne vil bringe dem med oss videre til senere valgkamper. I så fall skal det bli spennende å se om det er mulig – eller om vi, mer sannsynlig, får et tilbakefall, straks den politiske debatten er mer normalisert.

Vi vil forhåpentligvis se en mer edruelig debatt om innvandring, integrering og islamisering. De som er positive til innvandring og ikke ser eller frykter noen islamisering av samfunnet vårt, vil antagelig legge vekt på å argumentere mer grundig og saklig – og ikke bare utstede avskyerklæringer – mens de som er skeptiske til innvandring og frykter islamisering, vil uttrykke seg mer nyansert. Civita vil gi sitt bidrag i løpet av morgendagen – da vi utgir et notat om Islamisering av Norge?.

Som ledd i en slik mer opplysende debatt, tror jeg også vi vil se at flere tar et personlig ansvar for å ta til motmæle mot standpunkter de ikke deler, særlig på nettet. I skrivende stund foregår det f.eks. en omfattende debatt på Aftenposten.no etter et innlegg av Trine Skei Grande om islamofobi mm. Vi vil nok også se en videreføring – og en ansvarliggjøring, tror jeg – av ytringsformene på nett. Og debatten om ytringsfrihetens grenser vil bli intensivert.

Vi kommer dessuten til å fortsette debatten om ekstremisme; hva er det, hvilke avarter av politisk estremisme finnes, og hva gjør vi for å bekjeme det? Også i denne debatten vil Civita gi sitt bidrag.

Selv er jeg også spent på debatten om Norges plass i det internasjonale samfunn. Vil vårt selvbilde i fremtiden være like preget av selvforherligelse og selvtilstrekkelighet som før? Selve terroraksjonen kan tale for at vi ikke lenger ser på Norge som så unikt som vi gjorde før, og at vi i større grad ser behovet for å tilhøre et større fellesskap. Reaksjonen etterpå, derimot, kan kanskje tyde på at vi nå vil synes at vi er enda mer spesielle (og bedre?) enn vi syntes før.

Vi får også en debatt om sikkerhet, straffer, overvåkning, politimetoder og selve aksjonen og redningsarbeidet i Regjeringskvartelet og på Utøya. Noen vil selvsagt tale for lengre straffer, mer bevæpning og mer overvåkning – men statsministerens og politikernes tale om et mer åpent samfunn har nok samtidig vært en øyeåpner for mange –  for verdien av å leve i et fritt og åpent samfunn. Argumentene for personvern, mindre våpen og en human strafferettspleie vil derfor også stå sterkt.

Et stort spørsmål er journalistene. Kyrre Nakkims uttalelser av i går, om at det representerer et demokratisk problem at politikerne forholder seg i ro i noen dager,  bygger på en altfor snever og kortsiktig forståelse av begrepet demokrati. Det er derfor lett å tro at det er journalistene og mediene – snarere enn folket – som nå har et problem med de begrensninger politikerne har lagt på seg selv. Vi kan jo bare forestille oss hvilke rykter og temaer som nå svirrer rundt i redaksjonene – om Breivik, om redningsarbeidet, om ofrene, om politiets arbeid – og hvordan mange brenner etter å bringe betente temaer på bane, som f.eks. sikkerhetstiltak og overvåkning, innvandring og islamisering. Samtidig vet de at det ikke bare er mediekritikere og “bedrevitere” som nå vokter dem, men et helt folk. Så prøvestenen for mediene blir denne: Greier de å bedrive seriøs og kritisk politisk journalistikk uten å tråkke over? 

Det finnes forhåpentligvis bare ett menneske i dette landet som ikke er dypt ulykkelig over den tragedien som har rammet oss. I dagene etter viste vi at vi også i en så ekstrem situasjon er i stand til å styrke demokratiet. Nå blir det spennende å se om vi klarer overgangen til en valgkamp.

Også valgkampene og den politiske debatten i Norge kan bli bedre.

Så igjen: Det er opp til oss.

I Dagbladet i går, og her på bloggen min, skriver Robert Wright at jeg har “stemplet” han og hans standpunkter, fordi jeg har nevnt ham som én av flere jeg er uenig med i innvandrings- og integreringspolitikken. Slik jeg forstår ham, mener han det er urettferdig at han står nevnt sammen med personer og grupper som politisk står ham meget fjernt – og han mener det er feil av meg å nevne ham uten at jeg samtidig sier hva som er galt med hans argumentasjon.

Hensikten med mitt innlegg i Dagbladet var ikke å stemple noen, men å forsøke å gi et bidrag til hva jeg selv kan gjøre for å skape en bedre innvandrings- og integreringsdebatt. Innlegget var ikke banebrytende akkurat, det skal sies, men jeg har fått mange positive tilbakemeldinger. Og bare for å ha det sagt: Jeg mener selvsagt ikke at Wright og de andre jeg nevner, er enige om alt – det burde være åpenbart. Det de har felles, er at de er uenige med meg – eller jeg med dem. Hva uenigheten med Wright dreier seg om, har jeg for øvrig redegjort for før – både i avisinnlegg og her på bloggen min.

Grunnen til at jeg skriver nå, er likevel ikke et ønske om å videreføre denne delen av debatten. Derimot vil jeg ta opp en side ved Wrights argumentasjon, som ikke er unik, men som, etter min mening, er problematisk.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Han skriver, slik han også har gjort før, at han “i motsetning til Clemet og de fleste andre i denne debatten”, bor i et område med stor innvandrertetthet. Han skriver videre at jeg argumenterer med statistikk, mens han argumenterer med det som skjer i et nabolag. Underforstått: Han har (eller antar at han har) en personlig erfaring som gjør ham mer meningsberettiget enn meg.

På den måten ligner han sin meningsmotstander Marte Michelet, som i sin artikkel Nå blir det personlig, som jeg har kommentert på bloggen min før, også argumenterte med sin personlige erfaring. De bruker samme argument, men kommer til forskjellig konklusjon: Wright lever med innvandrere og “vet” derfor at problemene er større enn mange tror. Michelet lever også med innvandrere og “vet” derfor at problemene er mindre enn mange tror.

Den personlige erfaring gir altså ikke noe fasitsvar.

Men viktigere: Er dette en konstruktiv debattform?

Jeg er sterkt i tvil om det.

Selvsagt er det slik at alle mennesker påvirkes av sine personlige erfaringer. Det sier seg selv. Det man lærer og erfarer, danner et svært viktig grunnlag for de holdningene man har og de standpunktene man tar. Det er noe umenneskelig over mennesker som ikke lærer av erfaring.

Spørsmålet er likevel om ens private erfaringer bør brukes som de facto ekskluderende argumenter i debatter om politikk og viktige samfunnsforhold? Eller sagt med andre ord: Er det slik at Michelets og Wrights personlige erfaringer skal tvinge deres med- og motdebattanter til å vise frem sine private “kort”, fordi det er disse “kortene” – og ikke andre argumenter – som gir legitimitet i debatten, og som gjør at man kan “nedkjempe” motstanderen, mens f.eks. statistikk eller annen kunnskap ikke er gyldig?

Jeg mener å huske at Knut Olav Åmås – i Dagsnytt 18 – var blant dem som argumenterte positivt for Michelets personlige stil i den nevnte artikkelen og sa at vi kunne trenge flere slike personlige fortellinger.

Jeg er veldig i tvil om det. Vi kan jo tenke over de mulige konsekvensene:

Kan man, dersom dette blir vanlig, delta i debatten om homofiles livsvilkår uten selv å være homofil, ha homofile i familien eller kjenne noen homofile?

Kan man, med troverdighet, delta i debatten om abort uten selv å ha tatt en abort, eller kanskje mange aborter, slik at man virkelig “vet” hva man snakker om – eller har noen i familien eller i vennekretsen som har tatt abort?

Kan man, med troverdighet, delta i debatten om surrogati, hvis man ikke selv er eller har vært ufrivillig barnløs, eller kanskje helst kjenner noen som har surrogatbarn, slik at man “vet” hvor vanskelig de har det – eller “vet” hvor gode foreldre de er?

Og kan man, med troverdighet, delta i debatten om muslimer i Norge, hvis man ikke selv er muslim, har muslimer i familien, i vennekretsen eller nabolaget – slik at man “vet”  hvordan virkeligheten for muslimer i Norge er?

Jeg har mange ganger, i møte med slike personlige argumenter, hatt lyst til å slå i bordet med mine egne personlige erfaringer. Tanken på at det skal utvikle seg til en slags konkurranse i personlige erfaringer – der andre uten slike erfaringer blir ekskludert fra debatten – byr meg imidlertid imot. Jeg tror derfor at jeg i det store og hele har unngått å falle for fristelsen.

Jeg har unngått det også fordi jeg vet at vi aldri vil eller bør få vite alt om hverandre. Mange mennesker vil ikke utlevere seg selv og vi bør heller ikke forvente det.

Men nettopp derfor kan man heller ikke legge til grunn at andre mennesker ikke har erfaringer som er like verdifulle som de en har selv.

I Stortinget mandag ba statsministeren om at “vi ikke starter en heksejakt på ytringer” etter tragedien i Regjeringskvartalet og på Utøya.

Mange vil følge denne oppfordringen, men ikke alle. Magnus Marsdal i Manifest er en av dem, som, i Dagsnytt 18 i går, viste at han ikke vil gjøre det. Han hevder riktig nok at han ikke vil legge begrensninger på ytringsfriheten, og at han ikke vil gi noen andre enn gjerningsmannen selv skylden for den udåden som er begått. Men han gir seg ikke med det. Han sier også at det ikke lenger bør være “lov” å si at man frykter eller er imot islams eller muslimenes innflytelse i Europa. Han oppfordrer til “selvransakelse”, men mener ikke at han skal ransake seg selv. Det er det andre som skal gjøre.

Marsdals strategi, som er å stemple meningsmotstanderes ytringer i kjølvannet av tragedien, vil garantert ikke lede til en bedre debatt. Selv tror jeg det er langt mer fruktbart at alle går i seg selv fremfor å peke på andre.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

La meg gi et eksempel på det:

Vi som er positive til det flerkulturelle samfunn, har ofte blitt beskyldt for å smykke oss med pene ord om toleranse og med ord som “avsky” overfor dem som mener noe annet og har et annet “menneskesyn” enn oss. Sist jeg så et eksempel på det, var da en eller flere biskoper bare skrek “Avskyelig!” i forbindelse med diskusjonen om Stiklestad.

Jeg syns kritikerne har et poeng. Vi som er positive til det flerkulturelle samfunn, må bli flinkere til å gi våre positive holdninger et innhold som er basert på kunnskap. Vi må forsøke å møte både reelle bekymringer og virkelige problemer og ubegrunnet frykt, overdrivelser og grunnløse påstander med mer kunnskap om de faktiske forhold. I Civita har vi forsøkt å gjøre det, bl.a. ved å utgi en serie notater med fakta om innvandringen og integreringen i Norge.

Hvis vi løfter blikket og ser utover oss selv, både i tid og rom, vil vi se at vi igrunnen alle er etterkommere etter innvandrere.

Mennesker har bestandig vandret for å skape seg et bedre liv. Mennesker flytter fra mindre velstående til mer velstående land. De flykter fra krigssoner til fredeligere soner. De reiser fra utarmet jord til jord som kan dyrkes. De reiser fra steder med arbeidsledighet til steder hvor det er muligheter for jobb. De flykter fra undertrykkelse til frihet. De forflytter seg fra områder hvor det er umulig å se for seg en fremtid til steder hvor barna kan få en utdannelse. Og de flytter fra små leiligheter ett sted i byen til en større leilighet et annet sted i byen når de får mulighet til det.

Denne trangen til å ville forsørge seg og sine, til å søke de best mulige fremtidsutsiktene for sine barn, til å søke seg vekk fra ondskap og til det gode og til å oppleve oppdrift og fremgang, ja, den er så dypt menneskelig at den ikke bør forbause noen. Mennesker søker lykke, frihet og velstand – selvfølgelig!

Historisk har dette vært til stor fordel for verden. I lange perioder frem til ca. 1970-tallet har menneskene i vår del av verden kunnet bevege seg helt fritt, hvilket har ledet til en vekst og innovasjon uten sidestykke i verdenshistorien. Det betyr ikke at det alltid har vært problemfritt – lang derifra – men nettovirkningen har uten tvil vært en enorm velstandsøkning.

Siden 1970-tallet har det imidlertid vært en stigende motstand mot innvandring i de mest velstående landene i verden. Argumentene har variert, men i Norge og mange andre land har det stort sett kretset langs disse linjene:

1) Innvandrerne tar arbeidsplassene våre.

(En variant av dette argumentet er at innvandrerne bare får dårlige jobber (eller “drittjobber”) og dårlig betalt, og at vi derfor bedriver sosial dumping.)

2) Stor innvandring og en sjenerøs velferdsstat er uforenelig, og hvis vi må velge, velger vi velferdsstaten.

3) Vi har begrenset kapasitet til integrering.

4) Innvandring skaper forskjeller, og forskjeller skaper disharmoni og mindre sammenhengskraft og tillit i samfunnet.

5) Innvandring leder til islamifisering av samfunnet, fordi det kommer mange muslimer til vestlige land.

(En variant av dette argumentet er at muslimene bevisst arbeider for å overta og islamifisere våre samfunn, og at vi er utsatt for en konspirasjon.)

Disse argumentene har kommet fra både høyre- og venstresiden i norsk politikk. Grovt sagt kan vi kanskje si at deler av venstresiden har vært mest opptatt av at innvandrerne “tar” fra oss jobbene og velferdsgodene våre, mens deler av høyresiden har vært mest opptatt av at de “tar” fra oss kulturen og  verdiene våre. Men både på venstre- og høyresiden har det hele tiden vært mange stemmer som har hatt en overveiende positiv holdning til migrasjon og intregrering og til globalisering og EU-samarbeid.

Jeg mener at det går an å møte alle de foran nevnte argumentene med saklig informasjon og saklige argumenter. Så fremfor å stemple disse synspunktene som intolerante, “avskyelige” eller illegitime på annen måte, bør de møtes med andre argumenter og andre syn.

Samtidig bør vi argumentere positivt for det som taler for innvandring. Det finnes både menneskelige, menneskerettslige og økonomiske argumenter som taler for en positiv holdning til innvandring. Dessuten er det så mye som går bra med integreringen at også det bør bedre frem.

Så for å oppsummere:

Hvis Bruce Bawer, Fremskrittspartiet, Hallgrim Berg, Hege Storhaug og document.no har begått feil: De kan helt sikkert tenke og reflektere over dette selv nå.

Og så kan vi, som har ment noe annet, tenke over om vi har begått feil og om vi kan gjøre noe annerledes, f.eks. slik jeg har pekt på i denne bloggen.

Det er sjelden begivenhetene lever opp til så store ord som de som har vært brukt den siste uken. Men denne gangen gjorde de det. Ord og formuleringer som ellers ville blitt betraktet som “floskler” har nå vært helt riktige og dypt følt.

Statsministeren og ordføreren i Oslo satte tonen, som siden ga oss kommentarer, samtale og debatt som har vært ført i verdige og respektfulle former. Som nasjon har Norge så langt bestått prøven.

I dagene og ukene som kommer, må vi også klare den vanskelige overgangen til mer ordinær politisk debatt.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vi har mange spørsmål å diskutere. Ett av dem vil være hva vi skal legge i begrepet “mer demokrati”. Politiske partier vil være uenige om det. Noen partier vil f.eks. mene at det blir mer demokrati, bare flere avgjørelser overlates til folkevalgte forsamlinger – mens andre vil mene at demokrati også handler om muligheten til å bestemme over seg selv. Noen vil mene at at det  blir mer demokrati, bare flertallet får bestemme mer – mens andre vil mene at demokrati også handler om å beskytte mindretallet bedre.

Men også når det gjelder mer grunnleggende spørsmål, vil det kunne oppstå uenighet. Ett spørsmål som trenger seg på, er f.eks. spørsmålet om ytringsfrihetens grenser.

I enkelte land diskuterer man allerede innstramninger i ytringsfriheten som en følge av terrorhandlingene i Norge. Også i vårt eget land er det politikere som nå vil stramme inn ytringsfriheten på nettet.

Bakgrunnen for at forslagene fremmes, er svært forståelig. Man frykter at hatefulle ytringer leder til hatefulle handlinger og inspirerer mennesker som er disponert for å ty til vold. Det er også dette som får noen til å mene at i og for seg legitime politiske ytringer kan være medansvarlige for den udåden som er begått i regjeringskvartalet og på Utøya.

Å påstå slikt i disse dager er ikke i pakt med den tonen statsministeren har satt for debatten. Da Petter Nome og Per Fuggeli antydet at Fremskrittspartiet måtte bære noe av skylden for det som har skjedd, ble de derfor satt på plass av Jonas Gahr Støre, som mente det var upassende. Det hele endte da også med at Nome beklaget og sa at han i hvert fall ikke burde sagt noe slikt nå.

Men etter hvert som den politiske debatten blir normalisert, er det kanskje viktigere å spørre seg om det virkelig er slik at hatefulle ytringer – såkalt hate speech – leder til vold eller hate crime? Som en avis formulerer det i dag: Kan ord bli til mord? Eller er det  tvert om er slik at  vide grenser for ytringer leder til at færre tyr til vold, fordi de får “tømt seg” verbalt?

Jeg vet ikke sikkert, men slik jeg forstår forskningen, er det vanskelig å påstå noen klar sammenheng mellom ord og mord.

Civitas søster-tankesmie i Danmark, Cepos, har undersøkt sammenhengen mellom hate speech og hate crime i USA og flere europeiske land. Hypotesen er at dersom det er en sammenheng, så bør omfanget av hate crime være større i USA enn i mange europeiske land, siden USA – i mye større utstrekning enn mange europeiske land – tillater hatefulle ytringer, fordi de har en mer liberal lovgivning knyttet til ytringsfriheten.

Cepos finner ingen slik sammenheng. Tvert om er antallet hat-forbrytelser, relativt sett, langt større i land som Finland og Tyskland enn i USA. Det betyr neppe at man kan være sikker på at fri debatt fører til mindre vold, men det er i hvert fall vanskelig å konkludere motsatt: At det blir mindre vold, bare vi strammer inn på ytringsfriheten.

En av de mest anerkjente forskerne på feltet, britiske Eric Heinze, støtter opp under de funn som Cepos har gjort –  men legger til et vesentlig poeng i et intervju i Berlingske Tidende: Det finnes flere eksempler på at hatefulle ytringer har ledet til vold og terror, men ikke i stabile demokratier.

Historien har vist oss at alle ideologier, ismer og religioner, drevet ut i sin ytterste og mest perverterte form, kan lede til ekstremisme, som kan lede til vold, terror og krig. I et grunnfestet demokrati som det norske kan vi helt sikkert gjøre mye for å hindre at det skjer igjen. Men jeg tror ikke innstramninger i ytringsfriheten er veien å gå.

Derimot bør denne saken, og kanskje spesielt det som har skjedd etter terrorhandlingene, lære oss at vi kanskje bør gjøre noe med ytringskulturen i landet vårt. Det er ikke et juridisk spørsmål, men et spørsmål om hvilken atmosfære og dannelse vi vil la prege den offentlige samtale og den politiske debatt for at alle skal føle seg inkludert i demokratiet.

Mitt tips er at vi i valgkampen tross alt vil se en litt annen ytringskultur enn den vi har vært vant til i tidligere valgkamper. Det skader ikke om dette, også på mer varig basis, kan prege den politiske debatten. Det vil kunne styrke demokratiet og vise at vi har lært noe av det som har skjedd.

Vanlige mennesker lærer og preges av erfaring.

Det er bare ekstremister som forblir upåvirket, uansett hva som skjer.

I Danmark pågår det en debatt om hvor borgerlig og liberalt landet egentlig er blitt etter 10 år med borgerlig regjering – og om Danmark er et mer borgerlig land enn Sverige.

En svensk akademiker, Ann-Sofie Dahl, som i parantes bemerket også var med og stiftet den danske borgerlig- liberale tankesmien Cepos, har skrevet boken Matadorlandet – Om det borgerliga Danmark, der hun forsøker å forklare hvorfor Danmark er et mer borgerlig land enn Sverige.

Jeg ville intuitivt trekke samme konklusjon, men det gjør ikke uten videre de danske borgerlige debattører og skribenter. De spør hva som egentlig er så borgerlig med Danmark, som er “verdensmester i skattetrykk, europamester i moms og til daglig omringet av en offentlig sektor, som bare vokser og vokser, selv under borgerlige regjeringer”?

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Professor i statsvitenskap, Peter Kurrild-Klitgaard, som også befinner seg i Cepos-kretsen, har gjort en analyse av den borgerlige såkalte kulturkampen de siste 10 år og kommer til omtrent den samme konklusjon: “Hvis formålet med kulturkampen var å påvirke danskenes holdninger i en mer borgerlig-liberal retning, så har den vært en fiasko.” Også han viser til at de offentlige utgiftene siden 2002 har vokst med “15 prosent og antallet offentlig ansatte med nesten 50.000”.

Problemet med slike målinger av hvor borgerlig og/eller liberalt et land er, er selvsagt hva man skal måle: Er det befolkningens stemmegivning på de politiske partier? Er det de politiske partienes standpunkter? Er det de underliggende verdier og holdninger i befolkningen? Er det den politikken som faktisk føres? Er det kultur, tradisjoner og atmosfære? Eller er det den offentlige debatt?

Både Sverige, Norge og Danmark vil nok kunne fremstå som det mest eller minst borgerlige landet, avhengig av hva som måles og når det måles. For tiden har vi f.eks. den kraftigste høyrebølgen i Norge, de mest borgerlige reformene i Sverige og de tydeligste borgerlige stemmene i Danmark.

Min vurdering er at de borgerlige stemmene og standpunktene i den politiske sfære er mer tydelige både i Sverige og Danmark enn de er i Norge. Det kan være mange forklaringer på det, men én av dem er selvsagt vår oljeøkonomi, som gir oss en helt annerledes politisk debatt enn i alle andre land. Politikerne vasser i “gratis” penger på offentlige budsjetter, og dermed blir skattebetalerne en nesten usynlig gruppe borgere. Men også de andre landene sliter med dette problemet. For igjen å sitere Kurrild-Klitgaard:

“Før i tiden gikk man på posthuset og innbetalte sin skatt. Det gjorde danskene enormt bevisst på skatteinnbetalingen. I dag viser forskningen at de færreste aner hva de betaler i skatt. De legger kun merke til hva som er igjen… Det gjør at vi slett ikke er klar over hva vårt bidrag til det offentlige er…”

Et høyt skattetrykk har gitt oss mye offentlig velferd. Spørsmålet nå er om velferden også er bærekraftig når demografien er i endring.

Både Sverige, Danmark og Norge er befolket av velferdsnytere (og noen få velferdssnyltere),  hvorav de aller fleste har det meget behagelig. Det landet som greier å føre en god borgerlig politikk også for fremtidens velferdsytere, vil greie seg best i fremtiden.

Forleden utga Civita boken Velferden og dens fiender, skrevet av Eirik Vatnøy. I en kronikk i Aftenposten onsdag 13.juli beskriver Vatnøy hovedpoenget i boken: Til tross for at det er ganske små forskjeller i velferdspolitikken, er forskjellene i velferdsretorikken svært store. Det er særlig venstresiden som bruker store ord, som tar eierskap til viktige ord og begreper, og som snakker svært negativt om høyresidens (egentlige) velferdspolitikk, motiver og intensjoner. Fenomenet gjør seg også gjeldende blant journalister.

I dag svarer Arbeiderpartiets stortingsrepresentant Hadia Tajik, men dessverre uten å diskutere det som er Vatnøys poeng. Ifølge Tajik er den til tider voldsomme retorikken kun en refleks av reelle politiske forskjeller. Tajik lever i så måte opp til forventningene og bidrar til å bekrefte Vatnøys poeng.

Ett av de begrepene Vatnøy behandler, er begrepet “fellesskap”. Det vil også  være blant de mest brukte ordene i valgkampen som kommer.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Så hva tenker vi på når vi hører ordet “fellesskap”?

“Fellesskapet” er i utgangspunktet et ganske nøytralt ord, som de fleste vil oppfatte som positivt. Med tiden er det imidlertid blitt et svært ladet ord i norsk politisk debatt. Venstresiden har greid å ta eierskap til ordet, gitt det et innhold og skapt fronter “for” og “mot” fellesskapet. Venstresiden er, ifølge venstresiden selv, for fellesskapet, mens høyresiden er mot.

Men er det så enkelt?

For venstresiden er “fellesskapet” som regel synonymt med “offentlig sektor”, med “staten” eller til og med “regjeringen”. “Det er fellesskapet – det offentlige – som skal ta ansvar” for omsorgen, sier Jens Stoltenberg, som dermed understreker poenget.

Det geniale er, sett med venstresidens øyne, at ordet “fellesskap” har så mange positive assosiasjoner som uttrykket “offentlig sektor” ikke har. “Fellesskap” får oss til å tenke på sameksistens og solidaritet; på det som er trygt, sosialt og frivillig. “Offentlig sektor”, derimot, får oss ofte til å tenke på noe profesjonelt og institusjonelt, kanskje til og med byråkratisk, distansert og ansiktsløst. Det er derfor smart å etablere en sterk og nærmest uuttalt kobling mellom fellesskapet og offentlig sektor.

“Vi bruker fellesskapet som vårt viktigste virkemiddel for å skape et samfunn der alle skal med”, sier Arbeiderpartiet. Martin Kolberg hevder at høyresidens syn er at “fellesskapet står i veien” for mennesker, og at “den grunnleggende fellesskapstanken som er del av den norske samfunnsmodellen vil bli lagt til side”, dersom hans politiske motstandere får det som de vil. I Senterpartiet mener man at “stadig flere kjøper seg ut av fellesskapet”, og i SV tegner man, om mulig, en enda skarpere konflikt mellom det “fellesskapet” de rødgrønne støtter og den “hemningsløse privatiseringen” som høyresiden går inn for.

Betyr det at de borgerlige partiene er mot en sterk offentlig sektor – eller fellesskapet? Eller har de kanskje bare en annen og mer utvidet forståelse av begrepet “fellesskap”?

La oss ta det første først:

De borgerlige partienes programmer er fulle av lovord og løfter på vegne av offentlig sektor. Erfaring har vist at det er liten forskjell på partiene når det gjelder viljen til å bruke staten og kommunene til å løse problemer og påta seg oppgaver. Ja, forskjellene er så små at de nærmest kan betraktes som ikke-eksisterende. Om det er bra, kan diskuteres – men det er ikke tema her. Faktum er at det er veldokumentert at viljen til å bruke penger på velferdsstaten er omtrent den samme, uansett hvem som regjererer.

Det er heller ingen som ønsker å gjennomføre noen storstilt privatisering i Norge. Tvert om er det også nokså veldokumentert at det motsatte er tilfellet; at det i forsvinnende liten grad har skjedd noen privatisering i Norge. Og i den grad den har skjedd, er det mer en form for arbeidsprivatisering (som f.eks å overlate post til butikk), som alle partier har vært med på.

At de borgerlige partiene i større grad ønsker å ta i bruk private og frivillige krefter i arbeidet med å løse oppgavene endrer ikke dette bildet.

Men viktigere enn dette er det at de borgerlige partiene har et annet syn på betydningen av begrepet “fellesskap” enn venstresiden har. De er altså ikke mot fellesskapet – de er for en annen forståelse av begrepet fellesskap. For de borgerlige partiene er ikke “fellesskap” synonymt med offentlig sektor.

I Venstres program kan vi for eksempel lese at “mange frivillige fellesskap representerer en varme og nærhet det offentlige aldri kan eller skal erstatte”.

I KrFs program heter det at “mennesker (også) søker fellesskap gjennom frivillige organisasjoner, institusjoner, arbeidsfellesskap, trossamfunn, bedrifter og forsamlinger. De ulike fellesskapene utgjør et verdifullt mangfold. Fellesskapene bidrar til engasjement og aktiv handling i befolkningen og møter mennesker i nærmiljøet”.

Høyre skriver at partiet “vil styrke alle fellesskap som til sammen skaper et sterkt og trygt samfunn – fra de små fellesskapene av familie og venner, via de frivillige fellesskapene i idrettslag, organisasjonsliv og arbeidsliv, til de nasjonale fellesskapene”.

Venstresiden bør altså hverken ha monopol på offentlig sektor eller på innholdet i begrepet fellesskap. Men det må være de borgerlige partiene selv som greier å ta tilbake slike begreper og gi dem sitt eget innhold.

Også retorikken en en viktig del av politikken.

Det er tragisk at Stortinget ikke greier å manne seg opp til å skille stat og kirke. Sist Stortinget hadde en sjanse, var i 2008, da Gjønnesutvalgets innstilling ble behandlet. Eller det vil si: Gjønnesutvalgets innstilling betød nesten ingenting for den politiske behandlingen, slik heller ikke tidligere utvalgsinnstillinger har gjort. Uansett hvor gode argumentene mot å videreføre statskirken er, blir de praktisk talt oversett av de politiske partiene.

Statskirken er en anakronisme. Den er dessuten i strid med de frihets- og likhetsprinsipper som må gjelde i et liberalt demokrati med religionsfrihet. At staten støtter opp under et religionsmonopol er ille. Når et slikt religionsmonopol blir politisk, er det virkelig ille.

På Dagsnytt 18 i dag ble konsekvensene godt illustrert. Den radikale SV’eren og aktivisten Erling Borgen hadde fått tid i programmet  for å kreve at statskirken engasjerer seg og tar standpunkt mot Norges deltagelse i Afghanistan- og Libya-krigene. Og han fikk svar som bestilt: Den innkalte biskop var igrunnen helt enig og beklaget at statskirken så langt ikke hadde vært klarere. Etter biskopens mening er det helt riktig av statskirken å ta politisk standpunkt – enten det gjelder oljeboring i Lofoten eller Norges Afghanistan-engasjement.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Den innkalte motdebattant var FrPs Ketil Solvik-Olsen, som visstnok også er en aktiv kirkegjenger. Han kunne fortelle at han hadde meldt seg ut av statskirken, fordi den hadde tatt standpunkt til oljeboring i Lofoten. Men det lot ikke til å berøre biskopen noe særlig. At en SV’er melder seg ut, kan kanskje vekke bekymring. At en FrP’er gjør det, er kanskje bare en fjær i hatten for biskopen?

Solvik-Olsen sa at han ønsker seg en kirke som diskuterer og reflekterer omkring dilemmaer og etikk knyttet til f.eks. Norges engasjement i Afghanistan. Men han ønsket ikke at statskirken skal ta standpunkt i typisk (parti-)politiske saker.

Jeg er helt enig med Solvik-Olsen. Det er nesten patetisk å høre statsansatte biskoper “leke” politisk parti og fortelle oss andre hva som er “riktig” standpunkt – høyt hevet over de egentlige partiene. Det er også veldig provoserende – fordi det dreier seg om en statlig kirke.

De sakene statskirken velger å engasjere seg i eller ikke å engasjere seg i, vekker også litt undring hos meg. Norske biskoper vet f.eks. veldig mye om hvordan vi skal løse klimaproblemet. Men hvorfor hører vi så sjelden fra kirken når det gjelder spørsmål knyttet til gen- og bioteknologi, abort og andre spørsmål knyttet til livets begynnelse og slutt? Er disse spørsmålene for vanskelige for statskirken?

La meg bare presisere: En kirke eller et trossamfunn kan naturligvis tro og mene nøyaktig hva det vil, også i politiske spørsmål. Men en statskirke kan det ikke. Det er altså ikke standpunktene i seg selv eller det at man tar stilling som er problemet. Problemet er statskirken, som har et (nesten)monopol.

Selv meldte jeg meg ut av statskirken for ca. 35 år siden. I ettertid har jeg kommet til at jeg nok forvekslet datidens biskoper med Gud. Derfor har jeg mange ganger tenkt at jeg kanskje burde melde meg inn igjen.

Dessverre er det stadig vekk en biskop som uttaler seg slik at jeg mister lysten.